Kjellerviner i september

Første vin ble egentlig konsumert siste kvelden i august, men da var innlegget for august på tur ut på nett.

2005 Dönnhoff Norheimer Dellchen Riesling Großes Gewächs
Blomster, skifer, litt petroleum og litt eple. I munnen er den smidig, og ettersmaken er lang. Drakk denne i både et Riedl Rieslingglass, og i et videre glass. Etter min mening passet den bedre i det vide glasset - og det er et syn som produsenten også deler. Hvorfor skulle Auslese og Spätlese med sin restsødme diktere hvordan modne og tørre hvitviner skal drikkes?

Gjenkjøp? - Ja.

2004 Weingut Willi Bründlmayer Grüner Veltliner Alte Reben
Servert blindt til en meget kompetent gruppe mennesker, og de skjønte ikke hva dette var. De fleste tips gikk i retning Meursault, mens noen ville til Loire. For min nese, som visste hva dette var, viste vinen fram hvit pepper, kalk og litt sitrus på nesen. I munnen hadde den fylde og friskhet i rikt monn - men det var kanskje en opplevd sødme (vinen er teknisk tørr) som gjorde at den stakk seg ut i forhold til hva man kunne vente seg fra sentralburgund eller til og med Mâcon.

Gjenkjøp? - Ja.

1979 Château Lanessan
Denne Haut-Medoc'en har den mørke fargen i behold, med litt vandig kant og antydning til bruning, men på duft var det et lite snev av muggen kjeller. Likevel tror jeg ikke den var korket - eller i så fall meget mildt rammet. Avdempet duft med noe lær og blyant. I munnen er den slank og lekker - ingen tungvekter. Den har tålt årene godt, men det er ingen grunn til å ruge videre på den andre flasken jeg kjøpte.

Etter en dag i åpen karafel i kjøleskapet var slanten akkurat som dagen før, bortsett fra at kjellerduften var borte.

Gjenkjøp? - Slettes ikke sikkert.

Leon Barral Faugères 2011
Denne vinen hadde knapt sett innsiden på vinskapet før den ble drukket, så den er vel i utkanten av kategorien "kjellerviner". Likevel får den være med, for den er i alle fall interessant. Det er ikke ofte jeg drikker naturviner, så denne naturgjærede og usvovlede vinen er en sjelden type vin på mitt bord.

Området ligger like ved der vi har feriert de siste årene, så det er en grunn til min interesse. Men over til vinen: Mørk, dufter jord, bjørnebærkompott og litt urter. Den er aromatisk og i munnen fruktig som en typisk naturvin. Det jeg ikke liker ved den er det alkoholiske preget. Det ligger liksom utpå vinen og kler den ikke. Prosenten er 14, men det virker som det er mer. Druemiksen er lokal: Carignan 50%, Grenache 40% og Cinsault 10%.

Vinstokkene er 30-60 år, og avkastningen så lav som 35 hl/ha. Den er lagret to år på betong (som visstnok er mye mer naturlig enn tre), spontangjæret, og verken svovlet eller filtrert.

Gjenkjøp? - Neppe. Glad jeg smakte denne, men det holder.

N.V. Jean Lallement Champagne Brut Réserve
Kjøpt i 2007/2008 i betydelig omfang, og helt og holdent 2002-årgang. En av de beste vinkjøp jeg har gjort. Løkfarget nå, med flott duft av glassepler, tørket aprikos og mye annet. Intens og klar - en flott matvin.

Produsenten holder til i Verzenay, med vinmarker som heller svakt mot nord i Montaigne de Rheims. 80% Pinot Noir, resten Chardonnay.

Gjenkjøp? - You bet!

2009 Prager Riesling Smaragd Klaus
Nok en vin som ikke egentlig er en kjellervin, men det passer best å ta den med her. Jeg kjøpte den i London nettopp, og den ble konsumert i Oxford noen dager senere. 

Den har rukket å bli ganske gyllen. Duften har aprikos, appelsinskall, kalk og urter i retning timian og rosmarin. Det er også et svakt drag av petroleum her. I munnen er den smidig, lang og lekker. 

Gjenkjøp? - You bet!
2010 Berry's Pauillac
Nok en gang en vin som ikke egentlig har vært innom kjelleren særlig lenge. Den ble kjøpt i London for 12 dager siden. Dette er en gammel favoritt som lages av de yngste vinstokkene hos Ch. Lynch-Bages. De har alltid vært som en definisjon av hva ung bordeaux burde være, og 2010 er ikke noe unntak. Solbær, grafitt, og både saftig og solid i munnen. Til å drikke ungt er dette fabelaktig.

Gjenkjøp? - Oh yes.

Terroir og vineri

7. juli ble vi med Bernard Nivollet, vinmakeren på Château Haut-Blanville, på omvisning i vinmarkene på eiendommen. Som jeg skrev i fjor ligger denne eiendommen nær der vi har feriert i flere somre på rad, og via bloggen ble jeg kjent med noen som kjente de som hadde kjøpt slottet.

Dette året ble jeg altså bedt med på omvisning i vinmarkene i AOP Languedoc - Grés de Montpellier, og en smaking av de beste vinene. Om noen lurer på hvor dette er, så er det korte svaret sør for Montpellier. De som har kjørt motorveien sørover her kjenner til de store vindmøllene vest for motorveien, og like sør for disse ligger dette høydedraget.

Det mest interessante med dette besøket? At de er nødt til å bygge en serie nye vinerier fordi de vil differensiere seg i markedet ut fra ulike terroir- slik som Clos des Légendes (Bildet øverst: Bernard i Clos des Légendes). Etter fransk vinlov må en eiendom ha sitt eget vineri, og siden Bernard og co vil utvikle de ulike terroir må de også bygge nye vinerier der disse vinene lages. Ikke spesielt økonomisk, vil man vel si, men det bidrar til å bevare særpreget.

Her er det første av flere vinerier som skal ta seg av de ulike terroir de lager vin fra i dag. Det var nesten ferdig da vi var der,og det har en fabelaktig utsikt over dette herlige landskapet.

Jeg kommer tilbake med flere bilder og ikke minst notater og informasjon om vinene vi smakte i etterkant av den ekstensive omvisningen i markene. Vi lærte mye den kvelden.

The English Question

Jeg var i England sist uke da skottene til slutt vendte seg mot brudd og valgte å holde seg i UK. Det var spennende, men de jeg diskuterte med forutså resultatet med stor presisjon. For min del var jeg bare en prosent unna, men det er ikke evnene som sannsiger som er mitt emne i dette innlegget. Det er det at UK kommer til å gå i oppløsning i min levetid.

Hovedutfordringen er at England er så totalt dominerende i en union som skal være likeverdig. Det er ingen vei utenom - det er omtrent 50 millioner mennesker i England, og Skottland har en tiendedel av dette. Wales og Nord-Irland har mye mindre.

Skottland ble lovet svært omfattende selvstyre av partiene i Westminster, men det forsterker bare utfordringen med The West-Lothian Question: Why was it that a member of parliament for West Lothian could vote on matters affecting the English town of Blackburn, Lancashire, but not on matters concerning Blackburn, West Lothian in his own constituency.

Statsminister David Cameron var raskt ute med å love at mer selvstyre for skottland skulle besvares med mer selvstyre for England: "english votes for english laws". Tanken er at de som er valgt inn fra engelske valgkretser sitter alene og stemmer over lover og annet som bare har med England å gjøre. Smart?

Det får i alle fall Labour til å gå i spinn, for de avhenger av de skotske stemmene for å få flertall i parlamentet. Bare et par ganger etter krigen ville de vunnet valgene uten de skotske stemmene.

Et eget engelsk parlament på linje med det skotske ville, på grunn av Englands dominans, vært bortimot umulig. Det måtte ha sin egen regjering - som den i Edinburgh - og en statsminister som skottene også har. Men med 80% av befolkningen i UK bak seg ville denne vært i sterk konkurranse med statsministeren og regjeringen i UK, så det er rett og slett utenkelig.

Men hva da med Camerons forslag: at de engelske medlemmene stemmer over engelske lover og bevilgninger, men uten å ha et eget apparat parallelt med det for UK? Et problem er at dette vil koble lovene og bevilgningene (skatter og avgifter) for 80% av befolkningen fra makten i UK. Noen ganger vil det være fullt sammenfall mellom flertallet i England og i UK, men andre ganger ikke. Dette er ikke noen grei og enkel sak, og alle som setter seg inn i dette sakskomplekset forstår det.

Jeg tror derfor at avstemningen 18. september bare er en utsettelse på den uavvendlelige oppstykkingen av The United Kingdom. Det er jeg ikke glad for, men den prosessen startet med Tony Blairs Scotland Act i 1998. Det er nå vanskelig å få ånden tilbake på flasken.

Peter Robinson - Abattoir Blues (Krim)

Denne 22. boken i serien med DCI Banks er nærmest obligatorisk for alle oss som har lest alle, eller nesten alle, bøkene i serien til nå. Men hva med andre? Som kanskje har lest en eller flere, men som ikke har det nære forholdet til Banks og hans kolleger?

Alle bøkene er sterke på atmosfære og karakterer, og ganske mange er i tillegg grusomt spennende. Noen færre har plot og karakterer som sitter i deg en god stund - kanskje i årevis. De beste bøkene, i alle fall en fire-fem av dem, hører hjemme på en ti på topp eller i alle fall 20 på topp liste over krim jeg har lest. Dette er ikke en av dem.

Handlingen er for det meste på bygda i Yorkshire der en dyr traktor er stjålet. Så langt følte jeg meg hjemme, kan man si. Men man finner også blod, som viser seg å stamme fra et menneske, i en forlatt hangar i nærheten - men ikke noe lik.

Etterforskningen omfatter flere samfunnslag, Yorkshire og London, og foregår realistisk og med nærhet til etterforskere og ofre. Men selv om det topper seg mot slutten, så blir spenningselementet - som jo ikke er uvesentlig i krim - litt for svakt.

Som et ettersleng kan jeg nevne at dette var den første boka jeg leste på Kindle, og det frister faktisk til gjentagelse. Det å ligge i mørket i senga før sovetid og lese krim er faktisk å foretrekke framfor bokvarianten.

Konklusjon - Betinget anbefaling.

A Touch of Cloth Series 2 and 3

Dette er en krimkomedie med vekt på komedie. Det drives gjøn med klisjéer, talemåter, sjangre og - vel - alt egentlig. Uten at noen trekker på smilebåndet en eneste gang - dette er deadpan. Det er fullt av detaljer - man bør nesten se alt om igjen og om igjen for å få med seg alle gags og vittigheter. Filmene (for det er ikke serier egentlig - men filmer på omtrent halvannen time) er overflødighetshorn av humor.

 På mange måter minner "A Touch of Cloth" om Police Squad - den geniale men oversette forløperen for alle Naked Gun filmene (Må ikke forveksles med Police Academy), men her i britisk tapning.

Jeg sitter med et smil hele tiden, mye av tiden humrer jeg også, og av og til må jeg gapskratte. Det er riktig fornøyelig, men likevel tror jeg kanskje de med fordel kunne ha laget en ordentlig serie. Denne typen humor passer best i litt mindre doser.

Man må selvsagt begynne med den første serien (som er en ordentlig serie), men likevel blir det:

Konklusjon - Klar anbefaling.

Eldre Barolo - del III (Monfortino 1951 - 1941)

Det herre va gammert, ja! Her er vi ved de eldste vinene i den private smakingen av eldre baroli - først og fremst Conternos Monfortino, og jeg må tilstå at mitt erfaringsgrunnlag for å vurdere disse vinene er moderat til dårlig. Dertil kommer det faktum at eldre viner ligner mer og mer på hverandre - uansett druetyper og opprinnelsessted. Det avgjørende spørsmålet er alltid: hvor godt har de tålt tidens tann?

Jeg lister vinene i den rekkefølgen de kom - heller enn etter stigende alder. Det er noen innbyrdes sammenligninger som ellers blir borte.

Conterno Monfortino 1948
Lysest til nå - som kraftig utvannet rosévin, eller som et av skallene på løken litt lengre inne. Svært frisk, og ganske sherry-preget, og ellers som svak hostesaft på duft. Lekker munnfølelse og lang ettersmak.

Conterno Monfortino 1951
Mykere enn 1948, og litt mer kjemisk i stilen. Har ikke bikket over på noe slags vis.

Conterno Monfortino 1941
Lekker, lett, men med en heftig kjerne. Overraskende godt hold.

Monfortino 1949
Dette var en meget livlig vin for alderen. Den har frukt og en tanninstruktur og hele pakken. Fremdeles gjenkjennelig som vin. Dufter tørr skogsbunn og trøffel.

Til sist hadde en av gjestene tatt med en portvin:

Taylor 1927
Heftig frukt og viskøsitet. Velintegrert og superb vin.

Ikke alle notatene her var så fyldige, men oppmerksomheten lå etter hvert mer på opplevelsen enn på å fange den i noen ord. Jeg spyttet som en llama, og var i fin form neste dag. Spilte tenniskamp på morgenen.

Eldre Barolo - del II (Monfortino 1999 - 1958)

Her følger andre delen av en privat smaking av eldre Baroli, og nå har vi kommet til kjernen - nemlig Conternos Monfortino.

Conterno Barolo Monfortino 1999
Frisk, mineralsk, tanninene bygger seg opp. Flott balanse i denne ganske så unge vinen.

Conterno Barolo Monfortino 1996
Litt madeirisert - i alle fall noe riktig muffens. Huff.

Conterno Barolo Monfortino 1961
Lysebrun, frisk med søt frukt. Velintegrert, lekker og harmonisk vin. Kanskje kveldens beste.

Conterno Barolo Monfortino 1958
Lysere på farge enn vanlig - sier de erfarne Monfortinofarerne. Litt vegetal, dufter noe i retning rå potet. Munnfølelsen er flott - sitter godt i gummene uten å rive. Harmoni - men ikke så bra som 1961.

Eldre Barolo - del I (Ikke fullt så gammel Barolo)

Her er første innlegg basert på viner jeg smakte sammen med flere hos en felles venn forleden. Det er mildt sagt meget generøst å spandere slike viner, og dette skrives i dypeste takk.

Temaet - som jeg vel som eneste deltaker ikke hadde fått informasjon om - var i all hovedsak Giacomo Conternos legendariske Barolo Monfortino i flere årganger helt tilbake til 1941. Men vi smakte også noen andre i begynnelsen, og her kommer de.

Conterno Cascina Francia 2001
Tobakk, høstløv og litt treverk. I munnen er den ganske medisinal - og et metallisk preg på grensen til rust. Tannisk og noe forknytt - dette er jo rene ungdommen.

Bartolo Mascarello Barolo 1999
Rikere og mer fruktig på duft. Preg av nyper, og jevnt over en modnere vin enn den over. Flotte greier. (Bildet over er mitt eget fra kjelleren til Mascarello - mitt eget besøk ble omtalt for seks år siden her.)

Fontanafredda Barolo 1990
Myk, lysere enn vinene over, og en moden vin. Lys kant, og litt lett kan den virke med en frukt som er litt tynn. Mangler den store substansen, men vinen er flott den.

Giacosa Barolo 1988
Betydelig lysere igjen. Dufter soyasaus og buljong. Lekker vin med fine tanniner som sprer seg fint i munnen. Litt balsamisk også, kanskje. Fin og balansert vin, men det er vanskelig å dukke under det tydelige buljongpreget.

Gøy med vin - III (de røde vinene)

Den første av de røde på denne smakingen i Vitis Bergensis 7. september hadde smaksnotater som tema. Var det mulig å finne vinene ut fra smaksnotatene? Med bare tre viner kunne jo flaksen hjelpe til en del også - eller uflaksen gjøre det noe vanskeligere.

Vinene kom i en noe annen rekkefølge enn notatene, men her har jeg samlet vinenes navn og notatene - og så har jeg skrevet notatene jeg gjorde på søndag etterpå.

Jean-Paul Brun Beaujolais l’Ancien 2013 (159)

“Flott frukt og innslag av syrlige røde bær, moreller og blomster på duft. Saftig, ren og syrlig vin med flott frukt også i munnen, god konsentrasjon og lengde og lett syrlig finish. Lettdrikkelig stil.” (Ronold, juli 2014)
- Fioler, bringebær (litt i retning drops), i munnen er den ganske stofflig, og tanninene merkes i finishen.

Wongraven Alleanza Langhe Rosso 2013 (kr 155)

“Røde bær med mest krekling og tyttebær. Lett og lekker vin med litt bitt. Likevel er det nok til pastaen denne vinen vil fungere best.” (Skilleås, mai 2014)
- Ja, her siterte jeg meg selv. Et notat basert på en stor smaking. Søndagens korte notat: Skogsbær, mellomvekter med et litt rustikt preg.

Texier Cairanne 2012 (kr 144)*

“Denne … er så fyldig, så kremete. Ettersmak av pepper og bær. Perfekt grillvin.” (Tennfjord, august 2014)
- Lær, jord, grafitt, lett i munnen men med noe bitt. Solid.

Det var nok bruksområdet som Tennfjord foreslo som fikk mange til å plukke denne, men ellers var det happ som hipp hvordan man satte sammen notatene og vinene. Det var lettere å identifisere at Ronold skrev det ene notatet enn hvilken vin det beskrev.

Så - hvilken årgang er dette? Vi hadde 1996, 2004 og 2007 av Produttori del Barbarescos "Ovello". Men hvem var hvem? Det var slettes ikke så lett å finne ut. Mine kjappe notater:

1996: Mørkest, jordlig, litt muggen kjeller, finslige tanniner, men lukket og stum. Akkurat som den ene flasken jeg hadde av denne vinen. Man kunne mistenke at den var korket, men årgangen er nok den beste forklaringen.
2004: Lysest, heftig i munnen med litt alkoholblaff, men lekker, harmonisk med flott frukt, og en meget lovende vin som også drikker bra nå.
2007: Duft av fioler og bringebær - men ganske uforløst per i dag.

The Lion Lies Down with the Lamb

Lord Bannside, bedre kjent som Ian Paisley, er død 88 år gammel.

Mye både kan og har vært sagt om hans fanatiske lavkirkelige og gammeltestamentlige protestantisme, og det ansvaret han hadde for eskaleringen av konflikten i Nord-Irland. Paisley var en diger brande av en kar som hadde en eim av gammeltestamentlig svovel rundt seg, men alt for lenge siden fikk jeg høre at hans mindre offentlige side var av en annen støpning. Preget av humor og en nestekjærlighet som ikke tok noe hensyn til religion eller hudfarge vant han venner i de mest usannsynlige kretser. Som Sinn Feins Martin McGuinness - som etter alt å dømme ledet IRAs terrorkampanje på 70-tallet. Over strever han med å holde tårene tilbake når han sier han har mistet en venn. Man kan bli myk rundt hjerterøttene av mindre. Det er forøvrig ikke ofte jeg poster videoer her på bloggen laget av tidligere terrororganisasjoner som nesten drepte en venn av meg.

Susanne Vega - Night Vision

En av de fineste sangene jeg vet om - myk, poetisk og innsiktsfull. Fra det suverene albumet Solitude Standing fra 1987. Det er andre sanger fra dette albumet som er vesentlig mer populære, men denne sangen gir meg alltid gåsehud.

Gøy med vin - del II

Her ble det skikkelig gøy. Jeg hadde nemlig en magnum og en enkelt flaske av den samme vinen, og den muligheten kunne jeg ikke la gå fra meg.

2001 Château La Louvière Blanc - var vinen.

Først kom 75cl flasken: lekker vin med lanolin og harmoni.

Siste delen av magnumen: litt åpning her, men vesentlig mer lukket enn normalflasken. Intens og lang.

Første delen av magnumen (slått ut først): stum. Lekker vin i munnen, men svært lite ekspressiv. Merkbart mer lukket enn den siste delen - selv om karafelen her var videre.

Jeg har også tidligere prøvd meg med magnumtrikset på denne vinen, og der ble jeg selv lurt mest. For det var ikke til å komme bort fra: en del magnumen var mye mer utviklet enn den andre. Men den gangen delte jeg opp slik at en klunk gikk i første karafel, neste klunk i den andre, den tredje klunken i første karafel - og så videre. Likevel fikk vi en merkbar forskjell mellom de to. Det er svært lite sannsynlig at det skyldtes vinen.

Forklaringer mottas med takk!

Lærerlønn

Akkurat ja! Arbeidet med å proletarisere lærerne - som jeg tematiserte i juni - bærer frukter. En OECD-rapport viser at lærerne i Norge har betydelig lavere lønn i forhold til andre utdanningsgrupper i landet enn hva som er snittet i OECD. Norske grunnskolelærere tjener bare 71 prosent av snittlønnen for andre med høyere utdanning i Norge. Gjennomsnittet i OECD-landene er 88 prosent av gjennomsnittet for gruppene med høyere utdanning - skriver VG. Med andre ord: er du kvalifisert til å ta høyere utdanning vet du at du ved å bli lærer vil tjene mindre enn du ellers ville gjort. Lønn er ikke alt - men på toppen av alt ser vi at arbeidsgiverne forsøker å fjernefriheten i utøvelsen av yrket.

Men lærerne er slettes ikke uten skyld i dette. De fleste lærerne er allmennlærere eller adjunkter, så hvilken interesse skulle de ha i å heve lønnen til de lengst utdannede - lektorene? Den flate lønnsstrukturen er dels "typisk norsk" og dels en villet politikk fra lærerorganisasjonene. Allmennlæreren er pedagog, så hun kan alt - det har vært omkvedet. Men alle som har stått foran en klasse med spinkle kunnskaper (ja, jeg har vært vikar i fag jeg kunne svært lite om) vet at den manglende kunnskapen setter sine spor i undervisningen selv om man vet mye mer enn elevene.

Nok om det. Så hva skal så til for å rekruttere faglig sterke og engasjerte unge mennesker til læreryrket? Yrket har, som denne undersøkelsen viser, lav lønn. Derav følger lav anseelse. De blir herset med av KS, og naboer, foreldre og andre synes synd på dem. Så hva kan man gjøre for å snu denne utviklingen?

Den faktoren som klarest og tydeligst har en betydning for hvor godt elevene lærer på skolen er utdanningsnivået til læreren. Høyere karakterkrav for inntak og masternivå for de som skal undervise på høyere trinn er viktige elementer. Men det er vanskelig å komme utenom lønn.

Flinke unge mennesker med ambisjoner for seg selv bør bli lærere, for slike mennesker formidler mer enn kunnskap. De formidler også at det er bra å strekke seg; at det er bra å utfordre seg selv til stadig å bli bedre. Hvor mange av dem vil bli tiltrukket av et yrke med skral lønn, lav anseelse og en arbeidsgiver som driver krig mot din yrkesgruppe?

Dessverre er det lite trolig at KS vil være noen pådriver for noe annet enn en videre proletarisering av yrket.

Gøy med vin - del I

I går holdt jeg en smaking i Vitis Bergensis med temaet i tittelen over. Det var fem flighter med ulike tema. Her kommer de to første.

Første flight var "Plukk druen!" - hvilke tre druetyper er disse tre vinene laget av. Det var klart at det var endrueviner, og at druetypene var relativt kjente.

Meinklang Grüner Veltliner «Wörth» 2013'
Dufter pære, mineraler og noe litt kjemisk. I munnen er syrene ganske så heftige - noe som visstnok er årgangstypisk. Bare 120 kroner for denne vinen.

Trimbach Alsace Gewurztraminer 2012
En av de mest særpregede druene måtte jo være med - det var ikke min hensikt å få folk til å dumme seg ut. Få druer er så "lette å plukke" som denne. Dufter roser, lichi og akasiehonning. Litt lav syre - som jo er druetypisk. Vinen er teknisk tørr, men den lave syren og den "søte" duften gir en illusjon av sødme.

Matrot Bourgogne Chardonnay 2012
Dufter mest flint og litt svovel, i munnen er den syrlig og mineralsk, og i ettersmaken er den nesten litt metallisk.

- Folket hadde ikke store problemer med å plassere Gewurztramineren - men noen mente det var Riesling. De andre var vanskeligere, men den siste var det også mange som klarte å plassere.

Neste flight var "Plukk druen - ti år etter!". Her var det viner fra min kjeller med de samme druene, men alle fra 2002-årgangen.

2002 Zind-Humbrecht Gewurztraminer Clos Windsbuhl
Her var det nok en god del restsødme, men det gjorde ikke noe. Fargen var dyp gyllen - som ytterste skallet på en løk nesten. Duften var nydelig - honning, aprikos, blomster. Lang, lekker og nyyydelig. Harmoni på flaske. Alle skjønte at dette var Gewurztraminer.

2002 Weingut Knoll Grüner Veltliner Smaragd Ried Kreutles
Mineraler, lanolin, velintegrert og ikke utpreget syrlig på noe vis (ikke noe spor av det Meinklangvinen hadde). 

2002 Laurent Tribut Chablis 1er Cru Beauroy 
Sitrondrops, ganske smidig og viskøs i munnen, lang ettersmak med flint.

De to siste var det ikke på noe vis enkelt å skille fra hverandre, og det er da også noe av poenget. Med alder ligner Grüner Veltliner ofte svært mye på sentralburgunder - men uten oksidering.

Finanskrisen 2014

Finanskrisen er ikke over - vi har bare en liten pause. I går kjørte den europeiske sentralbanken (ECB) renta ned til 0,05% og signaliserte kvantitative lettelser. Det er en påminnelse om at krisen ikke er over.

I landene som holdt på å gå konkurs er ikke gjeldsgraden redusert fra 2009/2010. Den har heller økt. Veksten er fraværende eller svært svak i Eurosonen, og inflasjonen truer med å gå ned mot null. Og uten vekst og inflasjon blir gjelden stadig tyngre å bære, og på ett eller annet tidspunkt kan derfor kreditorer bestemme seg for å berge stumpene. Da blir det skikkelig krise, og alle vet vel egentlig at ingen har råd til å redde utsatte land denne gangen.

Før 2007 var det ingen som så noen farer ved oppbyggingen av kreditt, og heller ikke ved lånefinansierte oppkjøp av aktiva som aksjer. De trodde at "finansiell innovasjon" reduserte risiko. Nå vet vi bedre - men blir nok gjort for å unngå å gå i de samme fellene?

Ganske sikkert ikke. Bankvesenet er mer solid i Europa grunnet oppbygging av egenkapital, men belåningen av stater og husholdninger er fremdeles høy og økende.

Mye av det vi så før 2007 er fremdeles gyldig i Norge:

• Jo lengre en stabil periode varer, jo mer risiko er aktørene villige til å ta
• Den økende opplåningen driver prisene på aktiva (som aksjer og eiendom) opp
• Denne prisøkningen brukes til å begrunne opplåningen

Alt dette fortsetter å være sant - som hos oss nå - inntil det ikke er det lengre. Da blir det fort fryktelig usant. Og fryktelig vondt.

I verdensøkonomien før 2007 var det flere grunner til at det smalt. Noen av dem var

• Opphopning av sparemidler uten gode investeringsmuligheter
• Økende ulikheter og dermed svak etterspørsel
• Svært lave renter (som følge av første punkt)
• Produksjon av liksom-sikre høytytende papirer
• Sentralbankene skulle holde en bestemt prisstigning, og måtte pøse på med likviditet for å holde inflasjonen oppe - men dette førte bare til prisbobler.

Men det er ikke så mye som har endret seg i form av reguleringer eller oppgaver som sentrale institusjoner skal utføre siden før finanskrisen, så det er heller ingen grunn til å tro at systemet er vaksinert.

Et sentralt element er bankene. Forretningsmodellen har vært å benytte så mye gjeld og så lite egenkapital som mulig, for å forrente egenkapitalen maksimalt og få høye bonuser. Det har vært en suksess for bankene, men for alle andre har det vært en katastrofe.

Bankene skal nå har mer egenkapital, men det er et åpent spørsmål om det er nok. Vi må nok gjennom en ny krise før vi kan ha håp om å etablere et mer stabilt system der incentivene er avstemt etter det som kreves både på mikro- og makronivå.

Line of Duty - series 1 and 2 (DVD)

Er dette den mest spennende krimserien på TV dette århundret? Den er i alle fall en seriøs kandidat, for det har vært vanskelig å la være å se neste episode selv om det er sent på kveld.

Basis for serien er polititets etterforskning av sine egne - antikorrupsjonspolitiet - men det er på ingen måte klart hvem som er de største skurkene bestandig. Det er overraskelser, snedige vendinger i plottet, høk over høk, men uten at dette blir påklistret eller på noe vis plagsomt. Det gjør bare at man blir sittende på stolkanten.

Skuespillerne er førsteklasses, og i den andre serien er det spesielt Keely Hawes som imponerer.

Ut over spenningen og de gode skuespillerne, er det de moralske dilemmaene som engasjerer. Hvor lett det er å trå feil, og hvor fristende det er å dekke over - med noe som kanskje er hakket mer tvilsomt. Dette er ikke en serie som serverer en ferdig tygget moralistisk rett, men gir deg ingrediensene og overlater til deg å finne ut hva som er rett og galt.

Fabelaktig serie!

Konklusjon - Klar anbefaling!

The Tender Bar (Bok)

J.R. Moehringer var ghostwriter for Andre Agassis fantastiske selvbiografi Open som jeg anmeldte her, men det oppdraget fikk han fordi han hadde skrevet denne selvbiografien. Ikke fordi han var vinner av Pulizerprisen. Agassi skrev at han utporsjonerte lesingen av denne boka slik at han kunne nyte det å lese den mer i langdrag. Det er et syn jeg deler - men nå er det altså over. Det beste jeg kan gjøre nå er å anbefale - eller helst befale! - andre å lese den.

Det er ingen ovedrivelse å si at forfatteren kom fra vanskelige og dysfunksjonelle familieforhold, men dette er ingen elendighetsfortelling. Han skriver fantastisk bra, og persongalleriet er på grensen til dickensk. Tittelen har boka fått fordi han var uten far, og mer eller mindre vokste opp på en bar. Det var persongalleriet her som ga ham den mentale ballasten.

Boka er rik på anekdoter, scener man kan leve seg inn i, livsbegivenheter og situasjoner. Men framfor alt en rik og dyp humanitet. Den er til tider gripende, gapskrattende morsom, og alltid innsiktsfull.

Forfatteren er født et par år etter meg, og epokene boka dekker - fra han blir bevisst på tampen av 60-tallet og til starten på 90-tallet - er lett gjenkjennelige for meg også. Men den aller siste biten omhandler tiden etter 9. september 2001. Det var mange fra Manhasset, Long Island (der det meste av boka foregår) i tvillingtårnene. Det er her trådene blir samlet.

Boka er rett og slett fabelaktig.

Konklusjon - Klar befaling!

Kjellerviner i august

2004 Georg Mosbacher Forster Pechstein Riesling Großes Gewächs

Dette er gode saker! Dufter gule plommer, noe firne og et slør av røyk over det hele. Lekker og lett, men samtidig solid og med ettertrykk. Drukket til risotto og stekt laks, og som jeg tenkte var dette en kombinasjon som forsterket det beste i mat og i vin. Med tiden, og høyere temperatur, kom vinens fylde mer til sin rett. Dette er en kompleks vin som må være i nærheten av sitt optimale drikkevindu akkurat nå. Heldigvis har jeg flere flasker. 

Gjenkjøp? * - Så klart!

2004 Domaine Michel Niellon Chassagne-Montrachet 1er Cru Clos St. Jean
Den siste av to flasker innkjøpt høsten 2006. Snufs. Hulk. Dette er vin som man drømmer om. Lekker duft av grønne epler og allehånde, i munnen er den både frisk og rik, og ettersmaken varer og varer. Drukket til ovnsbakt torsk med capers og greier. Man blir rent nostalgisk til den tiden hvite burgundere ikke oksiderte. Kostet fattige 404 kroner, og den var verdt mye mer.

Gjenkjøp? - Så klart!

* - jeg ser til min gru at jeg har glemt å følge opp min standard. "Gjenkjøp?" betyr: hadde jeg kjøpt den vinen den gangen dersom jeg visste hvordan den kom til å smake.

2002 Domaine Robert Chevillon Nuits St. Georges 1er Cru Les Perrières
Kanskje vin kan bli bedre enn dette - men dette er mer enn bra nok. Dufter markjordbær, høstløv, jord, lær og kjøttkraft. Lekker munnfølelse, med en klarhet og intensitet som gleder et burgunderhjerte. Lang ettersmak. Fabelaktig vin fra topprodusent.

Gjenkjøp? - Så klart!

2002 Triebaumer Ruster Ausbruch
Fantastisk dessertvin med 50/50 Gewürztraminer og Chardonnay. Dufter aprikos, honning, marsipan og roser - bare for å nevne noe. Frisk og viskøs. En riktig smattevin. Nyyyyyyyyyyydelig.

 Gjenkjøp? - Så klart!

2001 Selbach-Oster Graacher Domprobst Riesling Auslese
Regnvann, skifer og litt honning. Et snev av petroleum - eller er det bare forventningen om den som ligger der og lurer meg? Sødmen er meget moderert med tiden, og den er helt perfekt som følge til flere oster og hjemmelaget nøtte-chutny.

Gjenkjøp? - Ja!

2000 Domaine des Baumard Savennières Trie Spéciale
Dette er ikke noen vin for nybegynnere. Sent høstet Chenin Blanc på fjorten år krever sitt. Dyp gyllen på farge. Det dufter litt ull, kvae, noe honning, men det meste går i mer bitre retninger. I munnen er den først litt nådeløs, men med mer tid i glasset og høyere temperatur går den i en mer forsonlig retning. Den fremstår visøks, langt søtere på duft enn den er i munnen, og som en kvalitetsvin langt utenfor allfarvei. Lang ettersmak - og en vin som blir bare bedre og bedre i glasset.

Gjenkjøp? - Så klart!

2001 Cavallotto Barolo Bricco Boschis
Fremdeles dyp rødfarge, duft av lær, tobakk og litt tjære - med et snev av rødsprit på toppen. I munnen er den middels fyldig og intens. Med tid utvikler den en mer smidig munnfølelse, og i ettersmaken er det tydeligere elementer av roser og nyper. God vin - men ikke superlativ.

Det er i disse dager seks år siden jeg skrev om besøket hos Cavallotto på bloggen.

Gjenkjøp - Ja!

Det slår meg at så langt i denne listen er snittalderen på vinene hele 12 år, noe som vel betyr 10 års lagring omtrent. Det er ikke så dumt å holde seg med en vinkjeller!