Kjellerviner i januar

Januar er denne sesongens verste måned siden november (vanligvis verst) var en måned med uvanlig godt vær. Man skulle tro at løsningen var å tømme nedpå med lagringsvin, men sånn ble det ikke.

2011 Weingut Robert Weil Kiedricher Gräfenberg Riesling Trocken Erstes Gewächs

Langt navn, men det tok ikke så lang tid å drikke denne til Chow Mein med kylling. Fint lys gyllen på farge. Duften er sitronterte, med en lite sniff av bensinstasjon til å begynne med. Men her er det harmonien som råder, og en stillferdig intensitet som slenger sine tentakler langt ut i ettersmaken. En meget tilfredsstillende vin.

Gjenkjøp? - You bet!

Hattingley Valley Classic Reserve NV kr. 350

Denne engelske musserende vinen kommer fra Hampshire, fra et område jeg ofte besøkte da jeg bodde i England. En venn av meg kjenner også eieren, men i denne sammenhengen er det jo kvaliteten på produktet som spiller noen rolle. Duften er blomster og sitrus, og i munnen er den bedre balansert enn de aller fleste vinene i denne bølgen av EngFizz. Med det mener jeg at den ikke er så ekstremt syrlig og balansert med betydelige mengder dosage som mange andre. Balansen finnes uten at ytterpunktene er for langt fra hverandre - noe som etter min mening har vært tilfelle med for mange av de andre jeg har smakt. Men heller ikke her har vi det nivået av raffinement og dybde i smaksbildet jeg kunne ønske meg i en konkurrent til Champagne eller Nyetimber (som i NV-utgave forblir referansestandarden for Eng Fizz). I skrivende stund er det et par pol som har noen få flasker igjen. (Bildet: Hattingley Vally)

Gjenkjøp? - Neppe. 

2006 Château La Louvière Blanc

Heller ikke denne har vært særlig lenge i min kjeller, men den får kvalifisere seg inn likevel. Over 13 år under skrukork gir ikke så mye utvikling på denne vinen, bortsett fra fargen som klart har blitt dypere. Sitrus og våt hund på duft. Fin fylde, god syre og litt eplefrøbitterhet i ettersmaken. Meget kledelig. Satt som et skudd til bakt skrei med rotmos, soyasmør og stekt bacon.

Gjenkjøp? - Ja. 

2014 La Chablisienne Chablis Dame Nature

Duft av mango og litt sitrus. God fylde av den biodynamiske litt robuste typen. Med tid i glasset merker man stålsyren under, så blindt ville jeg (håper jeg) kommet rundt til Chablis etter litt fomling i andre områder først. Strålende vin til fattige 220 kroner. Det er etter sigende 2017 som er inne nå. 

Gjenkjøp? - Ja. 

Gøy med vin - del II

Her ble det skikkelig gøy. Jeg hadde nemlig en magnum og en enkelt flaske av den samme vinen, og den muligheten kunne jeg ikke la gå fra meg.

2001 Château La Louvière Blanc - var vinen.

Først kom 75cl flasken: lekker vin med lanolin og harmoni.

Siste delen av magnumen: litt åpning her, men vesentlig mer lukket enn normalflasken. Intens og lang.

Første delen av magnumen (slått ut først): stum. Lekker vin i munnen, men svært lite ekspressiv. Merkbart mer lukket enn den siste delen - selv om karafelen her var videre.

Jeg har også tidligere prøvd meg med magnumtrikset på denne vinen, og der ble jeg selv lurt mest. For det var ikke til å komme bort fra: en del magnumen var mye mer utviklet enn den andre. Men den gangen delte jeg opp slik at en klunk gikk i første karafel, neste klunk i den andre, den tredje klunken i første karafel - og så videre. Likevel fikk vi en merkbar forskjell mellom de to. Det er svært lite sannsynlig at det skyldtes vinen.

Forklaringer mottas med takk!

Magnumtrikset

Det er et kjent, og ganske lumpent, triks blant vinentusiaster (eller nerder om man vil) å servere en vin fra magnumflaske (nederst i trappa) i to karafler uten å si noe. Med mindre noen skjønner at det er ugler i mosen vil alle begynne å se etter forskjeller - og de finner man. Man vil fremstå dummere jo "fjernere" man påstår disse to karaflene er fra hverandre. To årganger av samme vin er det nærmeste man kommer å beholde æren.

Siden boka jeg har skrevet med Douglas Burnham har med dette magnumtrikset, så tenkte jeg at det ville være lurt å prøve det en siste gang før det ble for sent å gjøre noe med det. Derfor tok jeg en magnum av Château la Louvière 2001 og fordelte den jevnt og forsiktig over i to like karafler. Jeg helte en tomme over i den ene, så en tomme over i den andre, så en tomme over i den første - og så videre til det var pinlig nøyaktig, og ingen kunne si at øverste halvdel havnet i den ene, mens den nederste halvdelen havnet i den andre.

De ble stående sammen hele tiden til de ble servert. Men: da jeg smakte på de to karaflene kom jeg til å ta litt mer av den ene. Det var den eneste forskjellen på de to.

Ikke uventet fant mine gjester ut at dette var to forskjellige viner. De peilet inn hvit bordeaux uten store problemer, men kom til at den ene kom fra et rikere år enn den andre. Jeg visste jo at det ikke var tilfelle. Likevel: det var liten tvil om at den ene karaflen fremsto som rikere: mer aromatisk, litt lavere i syrene, og ørlite mer viskøs i munnen.

Jeg prøvde om igjen og om igjen - men konklusjonen lot seg ikke benekte: de smakte forskjellig. Det kan derfor tyde på at den ørlille forskjellen i volum på de to karaflene førte til merkbare og konsistente forskjeller i det sensoriske inntrykket. Så hvem lo sist?

Poenget var naturlig nok ikke å henge ut noen, men å undersøke et fenomen. Til dette er testet i mer kontrollerte former nøler jeg med å konkludere for bastant, men en av konklusjonene fra bokens andre kapittel står seg godt: vin er et bevegelig mål og et vagt objekt. Og jeg fortsetter å bli fascinert av denne komplekse og "levende" væsken.