Flaskevariasjon

"Det er flaskevariasjon." Dette leser man jevnlig i smaksnotater og annen journalistikk om vin, og det er omtrent like informativt som at "været kan skifte." Selvsagt er det flaskevariasjon! Det interessante er om det er påfallende mye av det og/eller meget merkbart for en vin som er ny eller ganske ny på markedet, og det er ofte det som menes når man som konsument blir gjort oppmerksom på flaskevariasjon.

At viner med noe alder, særlig med mye alder, har stor flaskevariasjon er noe alle med litt fartstid som vinentusiaster har erfart. "Det finnes ingen store viner, bare store flasker," er visdommen man sitter igjen med. Det burde ikke være oppsiktsvekkende, for vinen "produseres" også etter tapning. Den fortsetter å utvikle seg, som andre levende greier. Men det er for yngre viner, og særlig for viner det kan være aktuelt å kjøpe, at dette med flaskevariasjon kommer inn som en utfordring. 

I et nylig blogginnlegg kom jeg inn på smakervariasjon - faktorer som gjør at en og samme person vil oppfatte og vurdere en og samme vin forskjellig på ulike tidspunkt. At ulike personer, uansett hvor flinke og erfarne de er, vurderer viner forskjellig - det er vi vant til. Særlig store sprik var det i vinter i forbindelse med slippet av Burgund 2023. (Her tror jeg mest på ulik innstilling til årgangen, og til fenomenet overpriset vin i et varmere klima, og mindre på at flaskene varierte så mye. De fleste som uttalte seg i form av smaksnotater smakte de samme flaskene på den samme smakingen.) 

Så hvorfor har også ganske unge viner flaskevariasjon? 

Snik-kork,* som jeg har fått æren av å introdusere som term på norsk (i følge Arne Ronold i en lederartikkel i Vinforum), er en faktor. Dette er det vanskelig å oppdage for den som ikke vet hvordan vinen uten denne feilen skulle ha smakt. At det ikke bare er korkene som kan gi TCA og haloanisoler i vin kommer tydelig fram i denne svært interessante artikkelen på jancisrobinson.com. Til og med den offentlige vannforsyningen kan være kilden, og da hjelper det lite med skrukork. Videre er det en rekke andre kilder både i vineriet og utenom, sånn som containere, ulike soppvekster, plantevernmidler og så videre. 

Ikke bare vinen, men også korkene varierer. Selv uten snik-kork er det små eller store variasjoner mellom hver kork som trykkes inn i halsen på en flaske. Bildet over viser to halvflasker fra samme kasse Ch. Climens 1988. De har hatt god tid på å utvikle seg i forskjellige retninger, men dette startet trolig tidlig. Eieren (Jancis Robinson) skriver at alle flaskene i kassen hadde ulik fargetone etter hvert. 

Vann spiller en rolle også i tapningen, for hele systemet skylles ut med vann før tapning. Det betyr at de tidligste flaskene har en betydelig høyere sjanse for å være noe, vel, utvannet i forhold til flasker senere i det samme forløpet med tapning. Videre kan også svoveltilsetningen, eller tilsetningen av karbondioksyd (som slettes ikke er uvanlig), også bli justert - med hensikt eller ikke - i løpet av prosessen. Dette skaper i realiteten to (eller flere) viner fra samme kilde. 

Oksygen har en betydelig effekt på vin, og opptaket av oksygen i vinen er betydelig større ved oppstart, pauser og slutten på tapningen. De flaskene som tappes ved disse tidspunktene vil utvikle seg annerledes enn de andre, og det vil merkes. Mindre for viner som typisk blir drukket kort tid etter salg, men betydelig mer for de som lagres. 

Filtrering og klarning er også viktige faktorer. Viner som ikke blir filtrert eller klarnet vil ha større mikrobiologiske forskjeller fra flaske til flaske enn de som får denne behandlingen. Gjær, samt andre soppvekster og bakterier vil i større grad være til stede i vinen og påvirke den enkelte flasken. Vinen vil i større grad være en levende greie, og det er ikke alltid en fordel. På den annen side kan overfiltrering også føre til "flaskesjokk", og ulike partier av samme vin kan lide av dette i ulik grad. 

Med mindre man kjøper vinen "på døra" hos produsenten, vil også reisen kunne bidra til flaskevariasjon. Også før vinflasken legger ut på tur har det betydning hvor i pallen flasken befinner seg. Ute på en kant, for eksempel, eller på toppen, vil flasken være mer utsatt for temperaturforskjeller, vær og vind. Også hvor pallen står, i forhold til de andre pallene, vil ha betydning for flaskens videre utvikling av de samme grunnene. Ulike partier av samme vin vil kunne ha forskjellig utvikling på grunn av årstiden dette skjedde, eller med et mer eller mindre heldig opphold i forbindelse med fortolling eller andre mer eller mindre forutsigbare hendelser.  

Opphold i lys og varme på en hylle, eller godt gjemt i kassen, vil også spille inn for ulike flasker fra samme kasse. 

Det som er rart, når en tar alt dette i betraktning, er at samme vin kan smake så likt fra ulike flasker. 

* - første bruk på bloggen min i 2015, ser det ut som. 

Smakervariasjon

Alle som er litt interessert i vin kjenner til flaskevariasjon; at en vin ikke er en vin men derimot mange forskjellige flasker med samme etikett. Forskjeller kan oppstå mellom disse på grunn av et utall forskjellige forhold som bare de som driver i bransjen kan ha full oversikt over, og kanskje ikke de heller. Det kan være at jeg skriver et innlegg om det også, men nå er det smakervariasjon jeg tenke å ta for meg. (Jeg har ikke anlagt skjegg - bildet over er ikke av meg. Jeg fant det via et søk på nettet.) 

Det er både opplagt og velkjent at vi som smaker viner og skriver om dem er forskjellige og har ulik kompetanse, preferanser, skrivestil og mye annet. Mer underkommunisert er det at vi, som personer, også har en del variabler som påvirker hvordan vi opplever vinen. Dette vil gi seg utslag i forskjellige notater og bedømmelser. 

Den mest opplagte faktoren er allmenn form og tilstand. Et menneske kan ha gode og dårlige dager, være sliten eller opplagt, sur eller glad. Det ville vært svindel å hevde at slike variabler ikke slår inn verken hos meg eller hos andre smakere - uansett hvor flinke eller dedikerte vi er. 

Er du sulten eller mett? Hva spiste du sist, og hvor lenge siden var det? Når på døgnet smaker du vinen? Alt dette spiller inn i hvordan vinen blir opplevd. 

Som smaker og journalist kan man noen ganger ha kontroll på sekvensen av viner man smaker, men ikke alltid. Sekvensen vil i stor grad påvirke opplevelsen. På større smakinger lærte jeg fort å blande typer med vin, for det er ingenting som er så nummende for hjernen og konsentrasjonssvekkende som å smake samme type vin hele tiden. 

En profesjonell, eller i det minste en seriøs smaker (som jeg prøver å være), vil på beste vis ta høyde for alt dette, men om man lykkes med det finnes det ingen fasit som kan avsløre. 

Som smaker og notat-skriver må man, som nevnt, være klar over og prøve å ta høyde for slike faktorer som er nevnt her og flere, og som gir smakervariasjon. 

Som leser av notater bør man først og fremst være klar over at slike faktorer finnes, og at de kan ha stor betydning for hvordan smakeren opplever vinen og dermed hva hen skriver om den.

Polsmaking - kunnskap, konsentrasjon og kondis

Når jeg forteller at jeg skal på vinsmaking med Vinmonopolet, eller forteller at jeg har vært det, så er reaksjonen til de aller fleste at dette må være gøy. Vin, alkohol og fest henger tett sammen i de flestes forestillingsverden. Det er ikke så rart. Men dette er arbeid. Det krever kunnskap, konsentrasjon og ikke så lite kondis. (Bildet: Sjølvi fra Grieghallen 25. oktober.)

Jeg smakte denne gangen hele 80 viner (ny personlig rekord igjen), og notatene kommer her på bloggen i tiden som kommer. De blir til ved at jeg går til bordet til en importør. Der severer en representant vinene. Jeg står, smaker, skriver på medbrakte ark, og spytter. Så er det neste vin. Representantene prater i vei og forteller om vinen, mens jeg forsøker å konsentrere meg om det jeg smaker og å skrive noe innsiktsfullt og begripelig. Om igjen og om igjen. 

Dette er slitsomt. Hadde jeg sittet ved et bord og fått vinene servert ville jeg kunne smakt mye mer, og også kunnet konsentrere meg bedre. Men: it is what it is. Dette er konteksten til mine smaksnotater. Jeg bruker ikke egne glass men de som arrangøren stiller til rådighet, så alt fra Barolo til Cava smakes fra samme glass. Jeg har vært heldig å være med på dette noen år nå, og jeg mener bestemt at jeg har blitt bedre og bedre. Øving gjør mester. 

Jeg spytter som en Lama (se bildet under), men noe alkohol siver jo inn likevel. Jeg hadde aldri tatt sjansen på kjøre fra en slik smaking, men jeg er langt fra synlig beruset (tror jeg nå da) når smakingen er omme. Over tid har jeg opparbeidet meg en type kondis, eller i alle fall utholdenhet, til å takle dette. Jeg skrur opp konsentrasjonen i løpet av dagen, og dette motvirker påvirkningen av alkøholen på notatskrivingen og den generelle slitasjen, tror jeg. Når klokken tikker mot fem er jeg "i bobla" som de sier i idretten. Verden utenom smakssansene mine lukkes vekk, og dette gjør at jeg selv i alle fall stoler like mye på dagens sene notater som på de tidlige. 

Kanskje det beste med disse smakingene, og bedre enn vinene, er de usedvanlig hyggelige menneskene man treffer. Jeg nevner ikke navn, men noen regner jeg også som venner selv om vi bare treffes disse to gangene i året. 

Smaking hos Weingut Prager i Weissenkirchen - del 3

Her følger de to siste Grüner Veltlinerne fra denne smakingen. GV er jo druen Østerrike (nesten) har monopol på, så det er ikke rart om produsentene setter den i fokus. På den annen side har den ikke samme market penetration som Riesling. 

Uansett. Her er to cuvéer med Grüner fra Prager som absolutt skiller seg ut fra mengden, men på forskjellige måter. 

Prager Grüner Veltliner Smaragd Wachstum Bodenstein 2020 (40 euro)

Fin duft med grapefrukt og eple, i munnen er det god fylde. Den er på 13%, og fremstår som svært lekker og særdeles fint balansert. Rankene står i det som internt kalles "Ried Himmelreich," og som er midt i Achleiten på vestsiden av vinmarken. Det spesielle er at parsellen består av 125 forskjellige kloner av Grüner Veltliner fra forskjellige deler av Østerrike. Bodenstein kommer fra "feil side" av Donau, og er kanskje mer villig til å eksperimentere enn de innfødte. Målet er å finne den eller de beste klonene. (Dette var den eneste Grüneren jeg kjøpte, og det var den fine balansen som utløste kjøpsimpulsen.)

Prager Grüner Veltliner Smaragd Zwerithaler Kammergut 2020 (60 euro)

Mer saftig enn de andre Grünerne. Fint lineær smakskurve. Den ligger godt og smidig i munnen, men den samme munnen blir litt nummen av syren. Nummenheten kan skyldes kumulert syre gjennom smakingen til nå, og er uansett ikke noen grunn til bekymring. Denne vinen både bør og bør kunne ligge en god stund. Dette er en vinmark Prager har leid fra Kirken siden 2015, og der rankene ble plantet allerede i 1906 og 1908. Druene har en tendens til å få tykkere skinn på gamle vinstokker, sier Sophie Hinterhölzl, og derfor tåler de også mer varme. 

Bildet viser Zwerithaler Kammergut. En vinmark ørlite lenger ned Donau fra Achleiten og Klaus, og litt lengre inn fra elven og opp i svingen. Den er på bare fem mål.

Smaking hos Wiengut Prager i Weissenkirchen - del 1

Torsdag 2. september kom jeg til Weingut Prager i Weissenkirchen i Wachau, Niederösterreich. Der smakte vi oss gjennom 2020-årgangen som ble tappet på flaske i juni i år. Sophie Hinterhölzl som ledet smakingen er på bildet over. (For de som vil besøke er det nok lurest å skaffe seg en avtale, og også å komme inn bakveien. Porten mot hovedveien holdes alltid stengt for å holde de mest tilfeldige gjestene unna.) (Foto: Ole Martin Skilleås ©.)

2020 Güner Veltliner Federspiel Hinter der Burg

Federspiel er enkleste og laveste nivå hos Prager, men står for over halvparten av volumet, og av volumet totalt er 40% Grüner Veltliner. Vinen er i en lett stil, en stil man gjerne forbinder med en aperitif eller terrasse-sesongen. På nesen er det grapefrukt og urter som dominerer i den slanke, lette og litt perlende stilen. Vinen er naturligvis ung, og vil nok legge på seg noe uten å forlate bruksområdet som her er antydet. På døra koster vinen 18 euro. Vinmarken ligger bak borgen, som navnet tilsier. 

2020 Riesling Federspiel Steinriegl

Det samme koster Rieslingutgaven av Federspiel. Her er det pære sammen med litt sitron på nesen, mens munnfølelsen ligner mer på vinen over. Lett, frisk og rett fram vin der syrene ikke er for brutale, og også denne vil nok legge på seg litt med mer tid på flaske. 

Etter hvert kommer notatene fra resten av smakingen også. Syv viner som alle er på Smaragd-nivå. 

Tanniner

"Du kjenner antagelig en tørrhet som sitter igjen etter rødvinene. Hvor mye snerper det? Er de små partiklene finkornede eller ru?" (Les hele Tennfjords artikkel her.)

Jeg kommer stadig over denne misforståelsen, også hos folk som burde vite bedre. Når de attpåtil står i landets mest leste avis blir den spredd til stadig flere. Misforståelsen er at tanniner er en type partikler, omtrent som slipemiddel, som finnes i vin. Slike partikler kan være finkornede eller grovkornede, ru eller myke. 

Slike partikler finnes ikke. Finner du partikler i vin er de i alle fall ikke tanniner. Tanniner er forskjellige molekyler (polyphenoler) som finnes i planter og som synes å ha den funksjon at de beskytter plantene mot å bli spist siden de smaker så dårlig. De gjør plantene bitre og stramme, og det skjer fordi alle tanniner har den egenskapen at de binder seg til proteiner og skiller dem ut. 

Te, kaffe, mørk sjokolade og vin har tanniner i seg, og i riktig mengde er de ingen ulempe. Når disse kommer i kontakt med munnen vår kommer de også i kontakt med spyttet. Spyttet, og slimhinnene våre, er særlig proteinrike. Det er det som gjør dem seige og smidige. I kontakt med tanniner skilles proteinet ut, og den myke og smidige egenskapen forsvinner. Det er dette som gir oss fornemmelsen av slipemidler, at kontakten mellom tunge og munn blir trå og friksjonsrik. 

Det er også denne egenskapen som gjør tanninrike viner, som mange rødviner, så godt egnet sammen med kjøtt. Jo mer fett, jo bedre, for tanninene bryter også ned disse lange molekylene og fjerner den litt seige fornemmelsen fra munnen. Rødvinen liksom rydder opp i munnen. 

Så da vet vi det. Men dette med tanniner er slettes ikke noen enkeltstående misforståelse som bæres og formidles av folk som burde vite bedre. Hvorfor skjer det? Jeg lurer på om ikke vinutdannelsens frikobling fra akademisk virksomhet har skylden. Myter som fungerer spres derfor lett for det virker jo intuitivt det lærerne forteller. Tanniske viner gir deg jo fornemmelsen av små partikler i vinen, men sånn er det altså ikke. 

Frem fra skrivebordskuffen

Det blir nok ingen smakinger i Vitis Bergensis i vår, og polsmakinger er også avlyst. Mer smittsomme varianter av SARS-CoV-2 er i fremvekst, og vaksineringen tar fryktelig lang tid. Godt under "nøkternt scenario" fra FHI. Det betyr at det blir smakt mindre vin i lag med andre vin-nerder også, invitasjonene har sluttet å komme, kona er langt ute i Atlanteren, og konklusjonen er klar: Jeg er tom for ferske smaksnotater!

Løsningen er å grave frem notater som aldri nådde "desken" og publisering på bloggen. Trøsten er at så lenge notatene ikke skal være veiledende for aktuelle innkjøp (og mange av mine notater er aldri det uansett), så er "gamle" notater like gode som nye. 

Så det er bare å stålsette seg: Gamle notater blir som nye en stund framover, men planen er å merke dem. 

Kunst og vin 1

Tirsdag 9. mai ledet jeg sammen med Ove Svendsen en smaking under vignetten "Kunst og vin" ved Kunstgarasjen i Møllendalsveien i Bergen. De tre vinene i bildet over kom først. (Bildet: OM Skilleås)

Kühling-Gillot Qvinterra Riesling Trocken 2016 kr. 145

Ikke før hadde jeg oppdaget 2015 årgangen av denne vinen, som med litt luft ble helt fantastisk, før Tennfjord og andre oppdaget den og hyllene ble tomme. Men 2016 er også bra, om enn foreløpig mer spent og forknytt. Men jeg har tenkt å spare en slant i kjøleskapet for å se om den utvikler seg like bra som årgangen før. Hvordan den smakte? Som fersk tørr tysk Riesling laget på stål. Det er ikke store forskjeller på disse. Det var den utviklingen jeg fikk på noen flasker i 2015 som satte den i en klasse for seg.

Rolet Côtes du Jura La dent de Charnet Chardonnay 2014 kr. 200

Dette er en ganske annen vinstil. Laget på fat og i en litt oksidativ stil. Duft av krydder, epleskall/lakris, og det indre skallet på valnøtter. God friskhet i sitrusklassen, og mellomfylde. Litt kort, kanskje, men en særpreget og god vin. Kategori 5, så den er på mange pol.

Ch. Miraval 2015kr. 200

Kjendisrosé. Det er ikke Angelina Jolie som har tråkket druene her selv om hun er inne på eiersiden. Så lys/blass som fargen er, er det neppe noen som har tråkket på druene. Så lys at "blass" er den rette benevnelsen. Svært parfymert på duften, men klar og frisk på smak. Likevel mener jeg at det parfymerte preget ikke kler denne typen vin. 

Chardonnaylandskamp

Flere notater fra min smaking hos et kollegium i Bergen sist uke. Forrige innlegg var om Riesling.

Francis Ford Coppola Diamond Collection Chardonnay 2013 kr. 200

Svært tropisk på duft, og ikke særlig presis. Litt gummi også. Noen nevner "julekrydder". Rett og slett litt "kvapsete" duft. I munnen svir den litt. Ettersmaken er litt gummiert, men heldigvis er den kort. 

Kreuth Terlaner Chardonnay 2013 kr. 237 (Spesialpolslipp)

Vinen er fra Süd-Tyrol/Alto-Adige i Italia. Duften er klar, med litt sitrus. Lekker, fin fylde. Kort og godt en god vin.

Ch. de Puligny-Montrachet Bourgogne Clos du Chateau 2012 kr. 275

Klar duft med grapefrukt og krydder. Etter hvert litt maling (som når du tar av lokket på et malingspann). Det er en lekker vin som er intens, og som sitter lenge i munnen. Av disse tre er det den som har det mest detaljerte smaksbildet. Klart en bourgogne blanc som leverer godt over forventningene. 

Postnerdismen i vin

Helt tilfeldig ble jeg intervjuet av Schibsted-avisene i juni i år da jeg var på besøk på Vika-polet i Oslo. Kanskje verden beste vinbutikk? Det omtalte jeg i en tidligere bloggpost som jeg valgte å kalle "Alt er tomhet og jag etter vin".

I intervjuet erklærte jeg meg bramfritt som nerd. Det er en type nedsettende omtale av seg selv som fungerer mye bedre enn skryt fordi det viser at man er sikker på seg selv, men den er likevel uangripelig. I bloggposten bekjenner jeg at jeg har nådd nivået etter "nerd", og ber om hjelp til å identifisere noen kjennetegn ved postnerdismen. Den hjelpen får jeg fra en venn. Han påpeker disse, og jeg legger til en utyping av dem:

1. At man vet at neste "vintage of the century" er rett rundt hjørnet.
- hvert år lages det nye viner. Dette er en variant av "evig gjenkomst", og det sikrer at alle som driver med vin kjører samme løpet om igjen og om igjen. Hver årgang er forskjellig, og et evig diskusjonstema blant vininteresserte er årgangenes kvaliteter. Har man holdt på en stund vet man at ekspertene har forutsett grovt regnet 600% av de store årgangene etter første smaking. Noen få ganger er det åpenbart at årgangen er strålende, men som oftest er det ikke noen som vet hvor god årgangen blir før det har gått 15-20 år. Men det hindrer ingen fra å være bombastisk, og som oftest blir det glemt når man tar feil.

Vinjournalister lever av å komme på trykk, evt. få abonnenter til nettsidene sine. Derfor må man skaffe seg oppmerksomhet - og det å være kategorisk og bombastisk er en utbredt strategi. Postnerdene har vært her før, og tar det langsiktige perspektivet. For min del vet jeg også at Bordeaux 2010 neppe blir moden mens mine sanser er med meg, så her vil jeg kun kjøpe viner i lavere pris-og kvalitetslag.

2. At man vet at det er langt flere gode viner ute i verden enn man noensinne kan få smakt.
- det at man klarer bevisst å styre unna viner man har god grunn til å tro er svært gode, det tyder på at postnerdismens stadium har inntrått. Om ikke "alt ER tomhet og jag etter vin", så har det i alle fall lite for seg å skaffe seg alt som er bra. Man trenger ikke bare vinene, men også kunnskap og erfaring som er relevant. Dette betyr at det er svært mye vin jeg ikke har (og heller ikke vil få dersom jeg ikke skaffer meg full jobb som vinsmaker) forutsetninger for å verdsette. Så selv om man kunne rekke over alt av interessant vin, så har man ikke forutsetninger for å nyte dem.

3. At man innser at som regel vet gamlekara best hva som skal til for å lage bra vin, og at man vet hvem disse er.
- dette er erfaringens lønn. Men den eies ikke evig: også vinmakere legger om kursen, eller de overlater roret til en ny generasjon som vil gjøre ting på sin måte. Det kan slå begge veier. Nerdens evne til å suge til seg kunnskap forsvinner ikke i postnerderiets stadium, og eierskifter og praksisendring er noe vi har øyne og ører åpne for.

4. At man vet at vinjournalistikk er en idrett med betydelige begrensninger.
En av de viktigste innsiktene er at poenger er en latterlig - men også nyttig - greie. Det latterlige aspektet har også et skadelig element: det å tro at man "har" vinens kvalitet gjennom å kjenne ekspertenes poengsummer. Jeg kunne legge ut om poenger i vinbedømninger, men i kapittel fem i boka vår, The Aesthetics of Wine, gjør jeg akkurat det mye mer fyldestgjørende enn jeg kan her. En ting kan jeg nevne, om ikke annet, og det er poengenes fetishkarakter. De blir mål i seg selv, og nerdene har en tendens til å legge mye større vekt på poengene enn det de kan tåle.

En vinjournalist er en person som smaker mye vin, og de aller fleste vinene smakes under suboptimale forhold. Hver vin får noen sekunder på å vise seg frem, og dette er basis for bastante konklusjoner. Jeg har stor respekt for mange av disse ekspertene, og vet at de er flinke og gjør så godt de kan. Men likevel: vidtrekkende konklusjoner felles på spinkelt grunnlag. Som postnerd vet man dette, og tar alt med en neve salt.

5. At man vet at ens egne smaksløker er unike, og derfor stoler mer på egen smak enn på andres.
- jeg ville vel ha ordlagt meg annerledes, men i tiden som nerd har man vært over svært mye og vet ganske bra hvilke typer vin man har mest igjen for å smake og drikke. Jeg har prøvd, men vet at verken Sherry eller Portvin er noe jeg skal satse på. Det kan være gode viner, kvalitetsviner, og de fortjener sikkert all den gode omtalen de får. Men likevel: jeg synes ikke om disse typene vin, men anerkjenner dem som store viner. Jeg anerkjenner også Dostojevsky som en stor forfatter, men liker ikke å lese hans bøker.

6. At man kjøper vin fordi den virker interessante heller enn fordi andre skryter av den (se punktene over).
- igjen ville jeg vel valgt andre ord, for jeg følger med anbefalinger. Og det er noen jeg stoler mer på enn andre. De har fått min tillit, og den er basert på det at vi deler verdier og prosedyrer. Dette er ting som ligger under enkeltbedømmelser, og som derfor er mer verdt enn et tilfeldig samsvar av bedømmelser. (Jeg skriver dessuten på en artikkel om begrepet "tillit" i estetiske sammenhenger)

(Bildet mitt er fra Minerve, Aube, i Frankrike, og illustrerer hvordan det er å nå opplysningens fase).

Magnumtrikset

Det er et kjent, og ganske lumpent, triks blant vinentusiaster (eller nerder om man vil) å servere en vin fra magnumflaske (nederst i trappa) i to karafler uten å si noe. Med mindre noen skjønner at det er ugler i mosen vil alle begynne å se etter forskjeller - og de finner man. Man vil fremstå dummere jo "fjernere" man påstår disse to karaflene er fra hverandre. To årganger av samme vin er det nærmeste man kommer å beholde æren.

Siden boka jeg har skrevet med Douglas Burnham har med dette magnumtrikset, så tenkte jeg at det ville være lurt å prøve det en siste gang før det ble for sent å gjøre noe med det. Derfor tok jeg en magnum av Château la Louvière 2001 og fordelte den jevnt og forsiktig over i to like karafler. Jeg helte en tomme over i den ene, så en tomme over i den andre, så en tomme over i den første - og så videre til det var pinlig nøyaktig, og ingen kunne si at øverste halvdel havnet i den ene, mens den nederste halvdelen havnet i den andre.

De ble stående sammen hele tiden til de ble servert. Men: da jeg smakte på de to karaflene kom jeg til å ta litt mer av den ene. Det var den eneste forskjellen på de to.

Ikke uventet fant mine gjester ut at dette var to forskjellige viner. De peilet inn hvit bordeaux uten store problemer, men kom til at den ene kom fra et rikere år enn den andre. Jeg visste jo at det ikke var tilfelle. Likevel: det var liten tvil om at den ene karaflen fremsto som rikere: mer aromatisk, litt lavere i syrene, og ørlite mer viskøs i munnen.

Jeg prøvde om igjen og om igjen - men konklusjonen lot seg ikke benekte: de smakte forskjellig. Det kan derfor tyde på at den ørlille forskjellen i volum på de to karaflene førte til merkbare og konsistente forskjeller i det sensoriske inntrykket. Så hvem lo sist?

Poenget var naturlig nok ikke å henge ut noen, men å undersøke et fenomen. Til dette er testet i mer kontrollerte former nøler jeg med å konkludere for bastant, men en av konklusjonene fra bokens andre kapittel står seg godt: vin er et bevegelig mål og et vagt objekt. Og jeg fortsetter å bli fascinert av denne komplekse og "levende" væsken.

Hva er bevissthet?

To opptak fra The Royal Institution gir oss et innblikk i det som kalles the hard problem: hva er bevisstheten? Kan vitenskapen gi svaret? Kan filosofien?

Innleggene i debatten er på denne lenken.

Men mer interessant, kanskje, er diskusjonen som er på denne lenken. Det er interessant at flere av eksemplene de bruker har med vinsmaking å gjøre. Ikke så rart, kanskje, når en av deltakerne er min venn Barry C. Smith (til venstre i bildet, i svart skjorte - tatt i Barolo i 2008).

Nesevin

Er du forkjølt? På denne årstiden, hjemsøkt som den er av denne plagen, er det særlig gunstig å lære seg en av de mest grunnleggende fakta om vinsmaking.

Det er mange typer forkjølelse, men den typen som i hovedsak rammer de øvre luftveier - som det heter - er særlig plagsom for oss som liker å smake vin. Det er lite å hente fra vinen når luktesansen er satt ut av spill. Men her er det snakk om grader. Det få tenker over er at det er en passasje fra munnhulen, bak palatum og velum, og opp i nesen. Mye av det som omtales som vinens "smak" er egentlig volatile komponenter som sprer seg fra munnhulen og "bakveien" opp til nesens luktorganer (se illustrasjonen under).

Det er når forkjølelsen også rammer den bakre passasjen - det har hendt meg et par ganger - at man lurer på om man har mistet all smak. Alt man får i munnen smaker - om i det hele tatt - ytterst merkelig. Prøv vin hvis du har en slik "styrke 11" forkjølelse - de inntrykkene du får da, det er smaken på vinen. Det er som å høre en symfoni når hele orkesteret - med unntak av perkusjonistene - har gått hjem.

Når vinen kommer i munnen er det ikke bare de kjente smakene søtt, salt, surt og bittert som slår inn. Vinen får også plutselig svært stor overflate, og den varmes hurtig opp siden kroppen holder 37 grader. Hvor mye duftkomponentene utgjør av denne totalen kan denne totale neseforskjølelsen gi deg en opplevelse av, men slike har vi få av. Heldigvis for smaksopplevelsene - dessverre for det pedagogiske poenget.