Polsmaking - kunnskap, konsentrasjon og kondis

Når jeg forteller at jeg skal på vinsmaking med Vinmonopolet, eller forteller at jeg har vært det, så er reaksjonen til de aller fleste at dette må være gøy. Vin, alkohol og fest henger tett sammen i de flestes forestillingsverden. Det er ikke så rart. Men dette er arbeid. Det krever kunnskap, konsentrasjon og ikke så lite kondis. (Bildet: Sjølvi fra Grieghallen 25. oktober.)

Jeg smakte denne gangen hele 80 viner (ny personlig rekord igjen), og notatene kommer her på bloggen i tiden som kommer. De blir til ved at jeg går til bordet til en importør. Der severer en representant vinene. Jeg står, smaker, skriver på medbrakte ark, og spytter. Så er det neste vin. Representantene prater i vei og forteller om vinen, mens jeg forsøker å konsentrere meg om det jeg smaker og å skrive noe innsiktsfullt og begripelig. Om igjen og om igjen. 

Dette er slitsomt. Hadde jeg sittet ved et bord og fått vinene servert ville jeg kunne smakt mye mer, og også kunnet konsentrere meg bedre. Men: it is what it is. Dette er konteksten til mine smaksnotater. Jeg bruker ikke egne glass men de som arrangøren stiller til rådighet, så alt fra Barolo til Cava smakes fra samme glass. Jeg har vært heldig å være med på dette noen år nå, og jeg mener bestemt at jeg har blitt bedre og bedre. Øving gjør mester. 

Jeg spytter som en Lama (se bildet under), men noe alkohol siver jo inn likevel. Jeg hadde aldri tatt sjansen på kjøre fra en slik smaking, men jeg er langt fra synlig beruset (tror jeg nå da) når smakingen er omme. Over tid har jeg opparbeidet meg en type kondis, eller i alle fall utholdenhet, til å takle dette. Jeg skrur opp konsentrasjonen i løpet av dagen, og dette motvirker påvirkningen av alkøholen på notatskrivingen og den generelle slitasjen, tror jeg. Når klokken tikker mot fem er jeg "i bobla" som de sier i idretten. Verden utenom smakssansene mine lukkes vekk, og dette gjør at jeg selv i alle fall stoler like mye på dagens sene notater som på de tidlige. 

Kanskje det beste med disse smakingene, og bedre enn vinene, er de usedvanlig hyggelige menneskene man treffer. Jeg nevner ikke navn, men noen regner jeg også som venner selv om vi bare treffes disse to gangene i året.