Whitechapel 4 (DVD)

Jeg har sett de tre tidligere seriene, og tykte i grunnen godt om dem. Gode historier, og skuespillerne er gode - med min favoritt Phil Davis med på laget. Rupert Penry-Jones er jo både erfaren og velkjent.

Men det som i de tidligere seriene var mindre irritasjonsmoment har i denne serien tippet helt over til å bli ganske på trynet.

Jeg har lenge irritert meg over serier der fargepaletten går i grå-grønt og grå-blått. I mange serier er resten såpass bra, som danske Broen, at det er til å leve med. Her er det også disse sjatteringene det går i - i den grad man ser noe som helst. Det er så mørkt og nedslitt at det blir bare parodisk.

I de tidligere seriene har det vært noen innslag med blod og gørr, men her blir det rene splatter-filmen. Om ikke det var nok så har tidligere seriers flørt med det overnaturlige, men der fornuften opplyste i alle fall det meste, her gått langt ut i parodien.

Skuespillerne er gode - men de får lite å spille på. Plottene er også gode og spennende, men effektene og den påklistrede stemningen gjør det svært vanskelig å ta noe som helst på alvor. Kanskje fantasy-fantastene liker dette, men ikke jeg!

Konklusjon? - Ligg unna!

Kjellerviner i oktober

2009 André Perret Condrieu Coteau de Chéry
Roser og mineraler, samt litt rabarbra og mandler. Den er også krydret, og vinøsiteten peker i retning Muscat. Ganske oljete tekstur, og det opulente aromaspekteret konspirerer til å skjule at dette faktisk er en ganske så syrlig vin. Fabelaktig vin!

2007 Château de Puligny-Montrachet Meursault 1er Cru Les Perrières
Var ikke dette for tidlig? Jo, men siden importørene ikke dekker vinfeil mer enn fem år etter innkjøp, og hvite burgundere har hatt en lei tendens til å oksidere, så var det på tide å prøve. Dufter sitrus og mineraler, og det ligger noe krydder her og vaker. Det er i strukturen den viser sitt nivå: perfekt balansert, alle elementer i harmoni, lineær smakskurve og lang ettersmak. De to andre tar jeg sjanse på å ruge litt lengre på.

2000 Château La Tour Haut-Brion (Pessac-Léognan)
Mørk, med tendenser til vandig kant. Elegant og harmonisk duft der man kan spore blyantspiss, snev av rødfrukt og kjøttkraft. Elegant i munnen, og med et interessant innslag av røyk og tjære helt i slutten av smakskurven. Elegant munnfølelse med finslepne tanniner som ordner opp med biffen den ble drukket til.

2002 Louis Jadot Beaune 1er Cru Clos des Ursules
Svært mørk til 11 årig burgunder å være. Jordlig duft, og i munnen er den lekker og intens. Ganske mineralsk og lineær i stilen, og den imponerer mer enn den sjarmerer. Jeg vil vel si den er tidlig i sin periode som moden vin. 2002 drikker godt, selv for en late bloomer som Ursules.

2006 Renato Ratti Barolo Marcenasco
Alltid gode matviner dette, med solide tanniner som ikke plager deg unødig, og kirsebær sammen med toner av rose og tjære. Ikke all verdens til kompleksitet, men dette holder godt til søndagsmåltidet.

2004 Georg Mosbacher Forster Pechstein Riesling Spätlese trocken Großes Gewächs
Frisk duft av sitrus og mineraler, ganske fruktig og utviklet til denne årgangen å være. I begynnelsen av ettersmaken er det et lite slør av røyk og flint. Når den får stå i glasset, og bli varm, dufter den av fersk fiken. Virkelig en flott vin. Heldigvis har jeg flere igjen av denne vinen fra basalt-grunn i Forst.

Noen viner en kveld

Disse notatene er basert på hukommelsen alene, og selv om vinene var minneverdige er detaljene vanskelige å få på plass. Ikke for det: ingen notater kan komme i nærheten av å formidle opplevelsen av noen av de svært kvalifiserte vinene vi var innom denne kvelden. Vinene ble servert blindt.

L'Avizoise Blanc de Blancs 1996 (Agrapart)
På ett og samme vis svært fokusert og rik. Heftige kalkmineraler og en svært finslig sitrusfrukt er det første som møter deg. Rik mousse og høy intensitet i munnen, og lang ettersmak. Mine to flasker kan få komme på listen over aktuelle viner.

Pechstein Riesling GG 2004 (Mosbacher)
Dette var mitt lille bidrag til kveldens vinliste, og den får omtale i min oktober-kavalkade rundt månedsskiftet. Jeg er glad for å ha tre flasker igjen. Betalte vel rundt 200 kr. for disse i sin tid. Røverkjøp!

Riesling Privat 2004 (Nigl)
Mer fokusert enn Mosbacheren over. Ganske mint-preget. Flott vin.

Riesling Privat 2001 (Nigl)
Denne vinen var notorisk i sin tid - et beist av en hvitvin som trakk i alle retninger samtidig. Nå har den blitt harmonisk og elegant. Flott vin denne også - kanskje særlig påfallende for oss som har smakt den på ulike stadier opp gjennom noen år.

Bucaco Branco Reservado 2001
Fra et hotell i Portugal - en knøttliten produksjon. Smaker kliss likt en Meursault. De har noen få flasker av både 2001 og 2002 på Valken, og prisen er også som en Meursault dessverre. De har også et par årganer av den røde.

Volnay 1er Cru Tallepieds 2000 (d'Angerville)
De to burgunderne har jeg få minner om - annet enn at de var svært friske, fokuserte og nydelige på en måte som bare røde burgundere er. Stol på d'Angerville for å lage en vin som tåler tretten år og helt sikkert mye mer i en såvidt lite lagringssterk årgang som dette.

Barolo Brunate-Le Coste 2000 (Rinaldi)
Her kom maten på bordet, og jeg ble litt som besetningen i "Pigs in Space" da de skulle få avslørt universets mysterium. Maten ble viktigst, og oppmerksomheten forsvant. Mener bestemt at jeg syntes den var både god, tilgjengelig, og typisk.

Volnay 1er Cru Clos des Chênes 2002 (Lafarge)
Dette er en produsent som har havnet utenfor det gode selskap i det norske vinmiljøet, men det er det liten grunn til. Man merker knapt noe eik her, og vinen er ekstremt fokusert og lineær. Det eneste jeg har å utsette på den er at den trenger fem år til i kjelleren. Mine flasker skal få hvile seg i mange år.

Château Mouton Rothschild 1985
Jeg ville til St. Estephe med denne. Ganske så funky i starten, med et tydelig brett preg i tillegg til blyantspiss og noe edelt treverk. Etter hvert roet elementene seg ned til en harmonisk helhet med eleganse som tema, og intensiteten som bærebjelke. Jeg er ikke nok bevandret i bordeaux på dette nivået til å sette den i perspektiv, men det var en opplevelse!

Le Mont Moulleux Premier Trie 1997 (Huët)
Overraskende tørr på smak, og kompleks på duft med litt honning men mange andre elementer av floral, fruktig og vegetal art. Nydelig.

Burgund 2007 - del III

Smakingen ble avholdt 20. oktober, og den ble ledet av yours truly. De foregående delene har stått tidligere denne uken, og det beste er at nesten alle vinene fortsatt er å få kjøpt på polet i Valkendorfsgaten her i Bergen.

Nuits-Saint-Georges

Clos de la Marechale 1er Cru (Mugnier) kr. 523
Floral, med litt geranium (geraniol), lekker men substansiell. Godt grep i munnen, men ikke all verden til ettersmak. Jeg har hatt bedre flasker enn denne.

Les Pruliers 1er Cru (Gouges) kr. 370
Svært stum, men god stuffing, passe lengde. Trenger noe tid.

Clos des Porrets St-Georges 1er Cru (Gouges) kr. 370
En av smakingens beste viner. Lekker, duft med elementer av edelt treverk og rødfrukt, integrert, svært solid fruktkjerne, og harmonisk. Har nok også noe å gå på, men fremstår som en bedre vin enn den over per i dag.

Chambolle/Morey-Saint-Denis

Chambolle-Musigny La Combe d’Orveaux (Grivot) kr. 437

Her er det brett, men det dominerer ikke. Duft av appelsin, sopp og litt svovel (i tillegg til fjøsaromaene), lekker og saftig i munnen. Ikke udrikkelig, men likevel ganske funky.   

Bonnes Mares Grand Cru 2007 (Dom Arlaud) kr 988

Smakingens klart beste vin - og den dyreste. Synd det skal være sånn. Animalsk - dufter dyrepels. Solid, saftig og intens. En utrolig munnfølelse - og lengde. 100% ny eik - men det spiller ingen rolle. Bonnes Mares er et beist av en vin, og det var en fornøyelse å bli angrepet av denne.

Clos St Denis 2007 Grand Cru (Dom Arlaud) kr 782

Også Grand Cru, så klart, men vinmarken som har gitt landsbyen etternavnet er betydelig mer elegant i uttrykket enn vinen over. Lekker og lett - i forhold til Bonnes Mares - med stor eleganse og lengde. Her merker man eiken mer, men det lagres nok av med de fire-fem årene den ennå godt kan få.

Hva hadde de ventet?

Jeg leser i Namdalsavisa at en mann har herpet et hotellrom på Namsoshotellet "Rica Rock City Hotell": "Det er skadeverk på inventar; lamper, tepper og gulv."

Men hva hadde de ventet seg da de ga hotellet dette navnet? Kombinasjonen rock og hotell fører med nærmest logisk nødvendighet til omfattende ødeleggelser.

The Whos Keith Moon var ikke toppen på kransekaken som hotellherper - han var selve kransekaken - eller etasjekaken. Da han feiret sin 21. årsdag kastet han en femetasjers kake på gjestene på rommet hans før han kjørte en Lincoln Continental i bassenget.

Men den mest talende episoden var da "shortly after leaving a hotel, he sat up in a panic and told the driver to stop and turn around. 'I forgot something! We've got to go back!' Upon returning to the hotel, he ran to his room, grabbed the television and threw it out the window and into the pool. Returning to the car, he said with a great sigh of relief, I nearly forgot.'" Kilden.

Om Moon ikke var oppfinneren, så var han i alle fall kongen av hotellherping. Det som skjedde i Namsos var bare en fjern krusning, og for å være helt ærlig: absolutt på tide!

Burgund 2007 - del II

Som nevnt i forigårs, dette var en smaking vi hadde i Vitis sist søndag, med mange svært gode og modne viner som i all hovedsak er å få kjøpt på Spesialbutikken i Bergen - utsalget i Valkendorfsgaten.

Volnay/Pommard

Volnay Taillepieds 1er Cru (N Rossignol) kr. 570.

Litt floral, rik med en søtlig fruktkjerne, solid og elegant. Kvalitetsvin - men også stivt priset i denne årgangen.

Volnay Caillerets 1er Cru (d’Angerville) kr. 571

Gasbind og epleskrott. Flaskefeil - etter alt å dømme oksidering. Det er ikke vanlig på rødvin, men det forekommer.

 

Pommard Clos des Epeneaux 1er Cru (Comte Armand) kr. 702

Letthet og eleganse - og struktur. Intens på en tilbakeholden måte.

Corton Grand Cru

Corton-Languettes (Chapuis) kr 347

Prisen er ikke feil, ikke på vinen under heller. Man tror jo at det må være noe galt, men kanskje det heller er noe galt med resten av prisingen i Burgund? Anyway: lett og lekker, klar profil, antydning av røyk og tjære i ettersmaken. Noen vil kanskje mene at den er for lett, og kanskje er den til og med litt kort. Men den har stil. Dette er den eneste rødvin som lages fra denne vinmarken, og trolig eneste vin som bærer dette navnet for de hvite kalles Corton-Charlemagne.

Godt mulig vinmarken burde vært klassifisert som 1er cru, men det er uansett en strålende pris.

Corton-Perrieres (Chapuis) kr. 347

Lekker vin, solid, antydninger av edelt treverk. Solid hele veien gjennom smakskurven, og den har en lang ettersmak. Knallbra - og et røverkjøp. Jeg tok de to siste jeg så, men de hadde kanskje mer på bakrommet?

 

Rød burgund 2007 - del I

Jeg ledet søndag en smaking i Vitis med tema som i tittelen. Vinene hadde vi kjøpt på Valken, og det betyr at de finnes å få kjøpt fremdeles - for det meste. Noen er kanskje utsolgt. Generelt var nivået høyt, og meget drikkevennlig.

Beaune

Les Greves 1er Cru (Dom de Croix) kr. 420.
Det startet skarpt med en korket vin.

Toussaints 1er Cru (Morot) kr 442

Jordbær/kirsebær, høy, snev av vanilje, lett og lekker. Bra struktur, og litt steinete i finish.

Pernand Vergelesses 1er Cru (Dom d’Ardhuy)  kr. 402

Mer lukket enn vinen over. Lett, det er ikke mye substans her. Den kommer seg med tid i glasset, og viser fram noen vare toner av kirsebær. Men i det store og hele var det lite "med" denne vinen.

Savigny-les-Beaune/Pernand-Vergelesses

Savigny-les-Beaune Aux Vergelesses 1er Cru (Bize) kr. 408

Jordbær, litt sopp?, rund nese, lekker, elegant. Klokkeklar og harmonisk. Jeg har handlet et par flasker - klart den beste vinen (i dag) av disse.

Savigny-les-Beaune Les Narbantons 1er Cru (Dom d’Ardhuy) kr. 372

Mer strukturert og tannisk enn vinen over - mindre tilgjengelig i dag i alle fall. Litt udefinerbar i dag - det ville vært diktning om jeg prøvde å "finne noe" her.

Pernand-Vergeleeses PC Ile des Vergelesses 1er Cru (Dom Rollin) kr. 368

Rødfrukt, tørkede nyper, ørlite eik. Mye struktur her også. Dette er nabo-vinmarken til Bize'vinen over.

Pernand Vergelesses 1er Cru (Dom d’Ardhuy) kr. 312

Ganske stum, solid og saftig i munnen. Imponerer i forhold til prisen, og jeg ville gitt den tre år i kjelleren og hatt store forventninger.

Hunn

Da var kampen kronet med seier - foreløpig. I Kommunestyret i Overhalla fikk vi som klagere medhold i at reguleringsplanen for området over på bildet over skal hete Hunn - og ikke Skage sentrum. Kommunestyret gikk altså tvert mot et enstemmig formannsskap, noe som var svært gledelig. Stemmetallene var 19 - 2.

Jeg skrev om saken her på bloggen i september. Som det går fram av profilen min er jeg fra Skage sogn (Skage Kirke er ca. midt på bildet), men tettstedet litt til venstre heter Hunn. Det er Hunn skole som er største bygget og de to gårdene på denne siden av veien heter Hunn.

At elva øverst i bilde heter Namsen er det ingen som bestrider. Navnet kommer trolig fra Norrønt, og betyr smalsjøen. Det er lett å forklare når man vet at landhevingen siden ca. år 1 er på 9,8 meter - noe som tilsvarer Namsens fall fra Grong og til Meosen (dagens utløp). Det betyr at havet den gang gikk 45 kilometer lengre inn i landet.

Er "metadata" farlig?

GCHQ ved Cheltenham i England (se bildet) og NSA i USA samler vanvittige mengder informasjon fra internet og annen telekommunikasjon fra hele verden. Det er blant annet dette svært omtalte Edward Snowden, som fikk politisk asyl i Russland, avslørte.

I pressen, og ikke minst fra Snowdens meningsfeller, kan man få inntrykk av at disse aktørene ligger og følger med på hva vi skriver på chat og poster på oppdateringer. Men det er ikke de de driver med. De "høster metadata" - men med siktemål å finne nåla i høystakken, eller rettere sagt: potensielle forbrytere det kan være greit å identifisere før de gjør noe skikkelig ille. Det er særlig terrorister, men også oraniserte forbrytergrupper, dette dreier seg om.

Noen mener dette er et orwelliansk mareritt. Andre mener at det er sivilisasjonens siste bastion. Jeg er et sted mellom disse ytterpunktene. Om du skriver en e-post med upassende innhold til en dame som ikke er din partner, så betyr ikke det at NSA eller MI5 eller PST vet at du har en greie med denne damen. Det gjør de først dersom de interesserer seg for deg eller damen av andre grunner, og de har dessverre mer aktuelle utfordringer.

Men hvordan kan vi vite at det forholder seg slik? Det er her utfordringen ligger, for det avhenger av at noen kikker disse folkene i kortene (eller chip'ene, antakeligvis). Det er en utfordring, men den er gammel og har fulgt med dette å ha hemmelige tjenester i et demokrati så lenge kombinasjonen har funtes.

Men det er en mer aktuell utfordring som ligger her: hva om disse organene mister de data de har samlet inn?

For mye av det som Bradley (nå Chelsea) Manning og Ed Snowden har samlet inn er virkelig skadelig og livsfarlig (for noen) å publisere. Det har Alan Rusbridger (redaktøren i The Guardian som har har publisert mye av materialet) forklart.

Glenn Greenwald er en person som har som mål å endre verden og det var til han David Miranda var på vei da han ble stoppet på Heathrow og holdt tilbake. Greenwald i The Guardian laget stort oppstyr om dette, politistatsmetoder og annet var beskyldningene, men han sa ingenting om at Miranda hadde 58.000 klassifiserte dokumenter med seg i bagasjen. Miranda var mellommann for Snowden i Russland (som jo er kjent for sin åpenhet og vennlighet overfor kritiske journalister) og Greenwald i Brasil.

Så hvor sikkre er disse dataene? Snowden lastet dem ned på Hawaii, men hvor havner de i neste omgang? The Guardian er slettes ikke det verste stedet. FSG, KGBs etterfølger, er en annen mulig destinasjon. Eller mullahene i Teheran, Kinas sikkerhetsstyrker eller en kvisete tenåring på Snåsa. Fåglarna vet - og det er ikke bra nok.

Kommunismen i landbruket

Det er bare rett og rimelig at gamle sitat innhenter deg når du blir utnevnt til statsråd, og når sitatet gjelder ditt ansvarsområde er det noe nær obligatorisk. Det oppdaget Sylvi Listhaug denne uka, og innlegget på E24 fra 2010 kom til heder og verdighet igjen. Dessverre vrei hun seg unna på en lite tillitvekkende måte - særlig tatt i betraktning at hun har hatt en jobb i First House som burde gjøre henne i stand til å håndtere dette på en bedre måte.

Det viktigste hun skulle gjort var å bekrefte innholdet i artikkelen hun skrev, men kanskje innrømme at dette med kommunisme var litt i overkant. Men bare litt. Markedsmekanismene settes ikke bare ut av drift, de settes på hodet, og overfor matproduserende land som vil eksportere til oss oppfører Norge seg på en måte som ville ført oss rett inn i armoden om de skulle behandlet norsk eksport på samme måten.

Reguleringene i landbruket er et kapittel for seg selv - eller rettere sagt en hel bok. På 80-tallet ble det sagt at landbruksbyråkratiet og alle regler og forordninger var det bare Vårherre og Per Harald Grue som hadde oversikt over - men at Vårherre i det siste hadde måttet gi opp. Grue ble pensjonist i 2009, så det betyr vel at tiden er inne for en radikal forenkling av regelverket.

Min holdning er at staten bør betale bøndene for å holde kulturlandskapet i hevd - og bare det. Etter en overgangsperiode burde importen slippes fri. Da ville tendensen til overmekanisering bli borte, matvarene ville bli billigere, og byråkratiet bygges kraftig ned. Dessverre er det ikke denne veien regjeringen ser for seg - der er det større enheter som er løsningen. Resultatet kan fort bli et mer industrialisert landbruk, dårligere dyrevelferd og mindre jordvern.

"Min" regjering

Jeg føler meg nesten forpliktet til å skrive om regjeringen Solberg som tiltrådte i dag. En grunn til det er at jeg har skrevet lite fordelaktig om FrP her på bloggen, en annen er at den valgkampen jeg drev har oppnådd ønsket resultat. (Foto: VG)

Hva kan en enslig blogger komme med som ikke det samlede norske kommentariatet allerede har utgydt? La meg ta dette med FrP først: jeg mener FrP har forandret seg betydelig. Det har skjedd gradvis, men retningen har vært helt klar siden Carl I. Hagen gikk fra borde. (Et alternativt perspektiv er at det er jeg som har forandret meg, og at jeg bare dytter endringen over på FrP - men jeg tror ikke det.)

Mitt personlige forhold til regjeringen kan oppsummeres kort. Monica Mæland og Erna selv kjenner jeg fra mine mange år i Bergen Høyre, og statssekretær Knut Olav Åmås i Kulturdepartementet kjenner jeg fra han var student og tok Hovedfag i filosofi hos oss her i Bergen, og vi hatt kontakt dann og vann selv om han flyttet til Oslo.

Fra Høyre har jeg, ut over de som alle nevner spesielt (som Erna og Børge B.) særlig tro på Torbjørn Røe Isaksen! Han skal det bli riktig interessant å følge. Han baserer seg på kunnskap også i sitt politiske virke, og kan framføre resonnement ganske fritt for floskler. Ikke dårlig bare det - og han

I FrP har mange av grunnene til at jeg har endret syn på partiet kommet i regjering. Det gjelder Anders Anundsen som er en godt over gjennomsnittet begavet politiker og som dertil har vist integritet. Ketil Solvik-Olsen har flere fått med seg, men det er ikke så mange som vet at Robert Eriksson fra mitt hjemfylke er en solid politiker.

Uansett: vi kjenner ikke fremtiden, og det å sitte i regjering er en hard jobb. Det er rett og slett ingen som i dag har noen kjennskap til hvordan dette vil gå. En ting er statsrådenes egenskaper og den politiske konstellasjonen, det viktigste er allikevel noe annet. Enten Harold Macmillan sa det eller ei, det viktigste blir som alltid i historien: "events, my dear boy, events".

Er festen over?

Jeg og min generasjon levd i en periode med jevn økonomisk vekst og heving av levestandarden. Så vant har vi blitt til dette at alle framskrivinger tar det som en selvfølge: trendveksten i økonomien er 2,25%. Men denne forutsetningen kræsjer med induksjonsproblemet: vi kan ikke bruke fortiden til å vite noe om fremtiden.

Jeg har vært inne på dette - at veksten kanskje er over en gang for alle - her på bloggen tidligere, men nå har jeg fått selskap av betydelig mer profilerte spåmenn enn meg.

Vi vet ingenting om fremtiden, men vi har en tendens til å tro at den vil ligne på fortiden. Det virkelig farlige er at nær sagt alle forutsetninger som er bygd inn i våre økonomiske systemer av så mange slag (Statens Pensjonsfond Utland er bare ett nærliggende eksempel) bygger på at den økonomiske veksten vil fortsette.

I den utviklede delen av verden er de demografiske utfordringene store: svært store kull blir pensjonister og dermed (i all hovedsak) produksjonsmessig inaktive - ikke bare i vesten, men vel så mye i Kina og Japan. Den lange gjenoppbyggingsperioden etter krigen er over, og det er trolig gjeldsoppbyggingen også.

Det ressursmessige taket er kanskje nærmere enn vi tror, for tross at mye økonomisk oppgang bygger på at ting gjøres smartere, så krever de på ett eller annet trinn videre bruk av flere ressurser. Dertil kommer kostnadene med den nødvendige konverteringen bort fra karbon-avhengigheten, og kostnadene med klimaendringer.

Skryt

Selvskryt skal man høre på, for den kommer fra hjertet! På den annen side kan det bli rent for meget av slikt, så da kan vel andres skryt formidlet av forfatteren (eller en av de to) være et alternativ?

Det er tidsskrifet Choice - som har anmeldelser for akademiske bibliotek - som har formidlet disse gullkorn om vår bok The Aesthetics of Wine:

... rarely does one locate as informative and ingenious an analysis of [wine's] aesthetic qualities as this recent volume by Burnham and Skilleås.

the authors do every student of philosophical aesthetics a welcome service by outfitting their comprehensive argument with one of the clearest expositions of applied aesthetics and its critical use of cultivated practices, sensory competencies, and intersubjective norms for grounding judgements of taste that this reviewer har yet encountered. Highly recommended. J.G. Moore, Lander University.  

Som jeg skulle sagt det selv!

Editors - The Weight of Your Love (CD)

Jeg er stor fan av Editors, et band fra Midlands i England og dermed tilknytning til mine gamle jaktmarker. Bare en gang før har jeg omtalt dem på bloggen. Denne CDen kjøpte jeg i sommer, og den har svart til forventningene.

Musikken til bandet kan vel best beskrives som Indie rock, dvs. at band som Joy Division og Echo and the Bunnymen er musikalske paralleller. Det er kontant og presis rock, men med et følsomt drag og minneverdige tekster og aforismer.

Det forrige albumet, In This Light and on This Evening, var overraskende nok ganske synth-basert i en post-punk stil med kjent Editors-følsomhet. Meget vellykket. Her er gitarene tilbake i førersetet men denne gangen uten Chris Urbanowicz som sluttet før innspillingen begynte.

Under prøver jeg meg på noe nytt: jeg anmelder hver sang og skriver et slags smaksnotat på den. Kan man identifisere sangen ut fra notatet?

1. "The Weight" går i et moderat tempo og er produsert nesten symfonisk, men med en hard rytme.
2. "Sugar" har bassen som nerven i musikken, med harmonier i refrenget og finslig gitarspill som løfter sporet.
3. "A Ton of Love" er det så langt letteste sporet og den første gangen jeg får lyst til å gå videre til neste. Typisk nok ble den sluppet som singel.
4. "What Is This Thing Called Love" er en ballade der Smith starter ut i falsett, men finner mer av sin vanlige bariton etter hvert.
5. "Honesty" har også en ganske fet produksjon og kan minne litt om U 2, men den midt-engelske dypsindige dysterheten a-la Joy Division redder den godt unna den faren.
6.  "Nothing" er en rolig ballade basert på hjerte-smerte, men dette er et godt nivå over det meste innen genren. Orkesterbasert.
7. "Formaldehyde" har en variert og spenstig rytme og klare gitarriff som delvis spiller med, og delvis i kontrast til vokalen. Artig koring er det også. En bloddryppende kjærlighetssang som er en av mine absolutte favoritter. (se You Tube video under)
8. "Hyena" drives av en klar og intens gitarlinje, og et dynamisk komp. Fine greier.
9. "Two Hearted Spider" preges først av Smiths stemme og en noe tung og lite variert bass. Refrenget er poengtert. Litt for mye U2 her etter min smak.
10. "The Phone Book"er drevet av vokalen, instrumentene spiller på det vare registeret, og stemningen er gripende. En av mine favoritter som jeg gjerne vender tilbake til.
11. "Bird of Prey" har en melodilinje som går litt av seg selv i begynnelsen i alle fall, mens det går over på mer en mer tekstrevet linje etter hvert. Ikke det mest spenstige sporet.

Konklusjon - Litt ujevn, men anbefaling.

Røde australiere igjen

Adam's Rib The Red 2010 (Castagna) kr. 330
Kanelbolle på duft, men ganske frisk og fast, spenstig og elegant. Her er det høy syre, og Nebbiolo på 70% og Shiraz 30%.

Castagna La Chiave 2010 kr. 570
Rosinbolle, syrlig (og litt kål?) - men også mye fruktsødme. Fint i balanse.

Castagna Genesis Syrah 2006 kr 690
Smakingens dyreste vin? Ikke helt sikker, men over dobbel pris av den øverste her. Svært mørk, med duft av rosiner, edelt treverk og litt møbelpolish (??). Det er lett å assosiere Château Musar her. Svært fast i strukturen. Typisk lagrinsvin.

Shobbrook Syrah 2012
Hel pepper og humle, pluss myggserviett. Svært frisk. God lengde. Duften blir mer og mer furunål med tiden. En noe aparte Syrah-referanse dette. "Så Rhone som en Barossavin kan bli" hevder noen i Australia. Mon det!

Audrey Jaude 2012 (Loren Don)
(Må ta forbehold om jeg fikk ned navnet riktig her) En Shiraz/Grenache mix. Dufter friskt av Fanta Exotic. Rundes ut etter litt tid i glasset, men blir mer eikepreget og mer generell varmklimavin. Ikke min favoritt, akkurat.

Syrah eller Shiraz i Australia?

Bobar Yarra Valley Syrah 2010 (Belford)
Svært mørk på fargen, nesten svart. Blod, furunål, rødbeter og jod. Veldig Syrah (forresten påfallende at de ikke kaller den Shiraz). Den er faktisk litt sprudlende: de har en del oppløst CO2 i den. Årgangen etter er på polet til 250 kroner.

Luke Lambert Crudo Shiraz 2011 kr 250
Vanilje og syltetøy, men den blir mer sofistikert når den står i glasset, og dessuten mer Syrah (eller Shiraz). Ganske unge vinstokker på denne vinen.

Luke Lambert Syrah 2011 kr 360
Hvorfor denne heter Syrah mens den forrige het Shiraz er ikke helt åpenbart for meg, men i alle fall: vanilje og jordbær. Rundere enn vinene over - og dyrere. Dette er visst en single vineyard vin, og det forklarer kanskje både at den er et hakk over i pris og i kvalitet.

Røde italienere og en østerriker, samt Sancerre

Her kommer et oppsamlingsheat med smaksnotater. (Bildet: Vino di Anna-teamet rekrutterer i yngre årsklasser)

Dom. de la Villaudière Sancerre 2011 kr 170
Greiest å ta hvitvinen først, kanskje. Her dufter det etter oppskriften: nesle og gress. Likevel er det harmonien som preger vinen - det er liksom ingenting som stikker seg ut. Fin vin.

Weingut Muhr von der Niepoort Carnuntum 2009 kr. 190
100% Blaufränkisch. Ren rødfruktspreget nese, med et jordlig preg og pepper. Tørrheten er av mursteinstypen (finslig), men som helhet er den fruktig, lettdrikkelig og seriøs.

Pieropan Don Pedro Valpolicella 2010 kr 170
Ren og rødfruktig, og virkelig intens. Duften er av jordbær og vanilje. Henger godt - en vin med substans.

Vicchiomaggio Petri Riserva 2009 kr 200
Dufter av eik og rødfrukt, og et typisk lagringspreg (selv om den er ung). En skikkelig sweetspot Chianti dette. Flott vin.

Caves de Pyrene Vino di Anna Rosso 2011 kr 245
Dette er Nerello Mascalese fra Etna. Dufter kirsebær og cumin-krydder. Ikke så helt ulikt Gevrey-Chambertin - men mer tannisk (likevel saftig). Skikkelig seriøs vin det kunne være grunn til å undersøke nærmere. På den annen side: de praktiserer ingen svovel, og da er det for sjansepreget å legge dette i kjelleren, men det smaker jo godt per i dag også. Rankene er opptil 100 år gamle, og de lager bare 150 kasser av denne vinen.

Buffer - den finansielle typen

Nå viser boligprisene en fallende tendens - kanskje. En måned med 1,4% ned betyr ikke så mye i seg selv, men flere forventer at den eksepsjonelle oppgangen vi har hatt helt siden 1992 nå begynner å flate ut eller snu. Likevel: 12-månedersveksten i husholdningenes bruttogjeld (7,2%) ligger fremdeles himmelhøyt over reallønnsveksten. Det er ikke rart, for skattesystemet sponser låneopptak gjennom rentefradraget (les gjerne min mest leste artikkel her: "På forhånd takk").

Men er det noen grunn til å være bekymret? For oss konservative spiller ikke det noen rolle: vi er bekymret av prinsipp. Men når også IMF er bekymret er det grunn til å være våken. Et av de viktigste påpekninger i deres landrapport om Norge i september var at norske husholdninger mangler finansielle buffere. Men hva betyr det?

I klartekst betyr det at norske husholdninger har relativt lite med ubundne midler - lite med penger som ikke sitter fast under mønet. Faktisk er det bare Finland (av sammenlignbare land) som er dårligere stelt enn Norge på det punktet. Årsakene trenger man jo ikke lete lenge etter: vi har, som nevnt over, sponsing av låneopptak og dertil formuesskatt for å straffe sparing over et visst nivå. Formue kan man ellers lure vekk i eiendom grunnet lavere verdsetting av fast eiendom. Derfor har ikke folk penger i banken. Grunnet skattesystemet så lønner det seg ikke.

Nå flater vekstkurvene ut, boligprisene likeså, mens ledigheten øker. Ennå er det langt igjen til noen krise, men skulle kurvene peke brattere nedover så er jo huslånet det siste folk gir opp. Heller spinker man på det meste annet. Men grunnen til IMFs bekymring er at vi har så lite å gå på her i landet før vi nettopp må gå løs på fast eiendom.

Scenariet som kan gi dramatisk andre tilstander på alt som har gått så bra så lenge, det er skarpt fallende oljepriser. Den nye regjeringen vil trolig redusere formuesskatten såpass at det kan begynne å ligne på en god ide å ha noen penger i banken - men oljeprisfallet kan komme mye fortere enn folk klarer å endre sine innarbeidede reflekser om å låne og kjøpe eiendom.

Hvite italienere

Feudi di San Gregorio Greco di Tufo 2012 kr 130
Blomster, voks, sitrus. Frisk men fyldig - ganske høyt over havet der druene vokser, så det er kanskje en forklaring. Henger godt i munnen. Meget bra vin! Absolutt noe å prøve ut.

Planeta La Segreta Bianco 2011kr 135
Tropisk på frukten, ganske grønn på smaken. Lineær men kompleks. Burde passe bortimot perfekt til Antipasti. Drueblandingen er typisk moderne Sicilianer: 60% Grecanico, 20% Chardonnay, 10% Viognier, 5% Sauvignon Blanc, 5% Fiano.

Pieropan Don Pedro Soave Classico 2011
Floral, med mandler og en markant syre. Harmonisk og ganske anvendelig.

Nå er det 2012 som er i listene her til kroner 132.

Bruno Giacosa Roero Arneis 2012 kr. 235
Kompleks duft med voks og noe sitrus, harmonisk vin som også henger lenge i gummene. Kvalitetsvin som kanskje lider av et noe diffust image.