Er festen over?

Jeg og min generasjon levd i en periode med jevn økonomisk vekst og heving av levestandarden. Så vant har vi blitt til dette at alle framskrivinger tar det som en selvfølge: trendveksten i økonomien er 2,25%. Men denne forutsetningen kræsjer med induksjonsproblemet: vi kan ikke bruke fortiden til å vite noe om fremtiden.

Jeg har vært inne på dette - at veksten kanskje er over en gang for alle - her på bloggen tidligere, men nå har jeg fått selskap av betydelig mer profilerte spåmenn enn meg.

Vi vet ingenting om fremtiden, men vi har en tendens til å tro at den vil ligne på fortiden. Det virkelig farlige er at nær sagt alle forutsetninger som er bygd inn i våre økonomiske systemer av så mange slag (Statens Pensjonsfond Utland er bare ett nærliggende eksempel) bygger på at den økonomiske veksten vil fortsette.

I den utviklede delen av verden er de demografiske utfordringene store: svært store kull blir pensjonister og dermed (i all hovedsak) produksjonsmessig inaktive - ikke bare i vesten, men vel så mye i Kina og Japan. Den lange gjenoppbyggingsperioden etter krigen er over, og det er trolig gjeldsoppbyggingen også.

Det ressursmessige taket er kanskje nærmere enn vi tror, for tross at mye økonomisk oppgang bygger på at ting gjøres smartere, så krever de på ett eller annet trinn videre bruk av flere ressurser. Dertil kommer kostnadene med den nødvendige konverteringen bort fra karbon-avhengigheten, og kostnadene med klimaendringer.