Musikken til bandet kan vel best beskrives som Indie rock, dvs. at band som Joy Division og Echo and the Bunnymen er musikalske paralleller. Det er kontant og presis rock, men med et følsomt drag og minneverdige tekster og aforismer.
Det forrige albumet, In This Light and on This Evening, var overraskende nok ganske synth-basert i en post-punk stil med kjent Editors-følsomhet. Meget vellykket. Her er gitarene tilbake i førersetet men denne gangen uten Chris Urbanowicz som sluttet før innspillingen begynte.
Under prøver jeg meg på noe nytt: jeg anmelder hver sang og skriver et slags smaksnotat på den. Kan man identifisere sangen ut fra notatet?
1. "The Weight" går i et moderat tempo og er produsert nesten symfonisk, men med en hard rytme.
2. "Sugar" har bassen som nerven i musikken, med harmonier i refrenget og finslig gitarspill som løfter sporet.
3. "A Ton of Love" er det så langt letteste sporet og den første gangen jeg får lyst til å gå videre til neste. Typisk nok ble den sluppet som singel.
4. "What Is This Thing Called Love" er en ballade der Smith starter ut i falsett, men finner mer av sin vanlige bariton etter hvert.
5. "Honesty" har også en ganske fet produksjon og kan minne litt om U 2, men den midt-engelske dypsindige dysterheten a-la Joy Division redder den godt unna den faren.
6. "Nothing" er en rolig ballade basert på hjerte-smerte, men dette er et godt nivå over det meste innen genren. Orkesterbasert.
7. "Formaldehyde" har en variert og spenstig rytme og klare gitarriff som delvis spiller med, og delvis i kontrast til vokalen. Artig koring er det også. En bloddryppende kjærlighetssang som er en av mine absolutte favoritter. (se You Tube video under)
8. "Hyena" drives av en klar og intens gitarlinje, og et dynamisk komp. Fine greier.
9. "Two Hearted Spider" preges først av Smiths stemme og en noe tung og lite variert bass. Refrenget er poengtert. Litt for mye U2 her etter min smak.
10. "The Phone Book"er drevet av vokalen, instrumentene spiller på det vare registeret, og stemningen er gripende. En av mine favoritter som jeg gjerne vender tilbake til.
11. "Bird of Prey" har en melodilinje som går litt av seg selv i begynnelsen i alle fall, mens det går over på mer en mer tekstrevet linje etter hvert. Ikke det mest spenstige sporet.
Konklusjon - Litt ujevn, men anbefaling.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar