Godt råd

Dette er ikke for sarte sjeler. Wires bonus-EP til "154" fra 1979. Dystre saker, men refrenget "Let's Panic Later" er morsomt, og noe jeg har tatt med meg og brukt (med vekslende hell) de siste dryge 30 år.


Let's Panic Later Lyrics (Wire)

Lights focused for another country
Diplomatically immune, diplomatically immune
My passport's stamped, my visa's in order
Diplomatically immune, diplomatically immune
A grey sky in March helps me to remember
Ein Bier, ein Cafe, ein Bier, ein Cafe
The freezing fog in mid-November
Downhill all the way, downhill all the way
How I wish the roads were straighter
Let's panic later, let's panic later

My reservations and impatience grow
All the time, all the time
Honesty and humour thrive in the harsh city
Stripped and alert, stripped and alert
Highly emotional, but this time composed
What is in store? What is in store?
This time composed
Let's panic later, let's panic later

SN: Restefest

To notater igjen fra Grieghallen i oktober. De passet ikke inn i noen andre sammenhenger, så her kommer de sammen.

Gremillet Brut Selection kr. 209,90
Pinot-dominert vin med fin sitrusduft, kalk, fin fasthet. En meget bra budsjett-champagne!

Contraste 2008 (Vinhos Conceito) kr. 159,90
Blomster, fast, lekker, god pris. Fine men merkbare tanniner. Laget på en blanding av portugisiske druer.

SN: Sicilia

Noen flere notater fra smakingen i Grieghallen i oktober, denne gangen viner fra Sicilia. Bildet er av en av personene bak Tenuta di Fessina.

Ero 2010 (Tenuta di Fessina) kr. 219,90
Tydelig fruktdreven denne vinen, litt fatpreg, fast men fin. Betydelig varmere i anslaget enn vinen under, og en mer "publikumsvennlig stil". Nero d'Avola er druen.  

Laeno 2010 (Tenuta di Fessina) kr. 219,90
Laget på Negrello Cappuccio fra foten av Etna. Lys farge, duft av fioler og rødfrukt. Flott syre, og biter seg fast på tungen. Den elegante av dette paret til samme pris.

Erse Etna Rosso 2009 (Tenuta di Fessina) kr. 239,90
Svært lys, moden duft i retning høstløv og litt krydder i retning anis. Frisk, men med ganske lave tanniner. Interessant og overraskende vin.

Il Musmeci Etna Rosso 2008 (Tenuta di Fessina) kr. 429,90
Flaggskipet til produsenten, noe det er lett å se på prisen. Den skiller seg ut fra foregående vin mest på fylde og mer merkbare tanniner, men også mer lær og urter på duften. Denne er nok beregnet på et visst opphold i kjelleren.

Alt i alt? Svært interessante viner fra en ganske fersk produsent (de kjøpte bruket i 2007). I karakter er vinene mer burgunderske enn en kunne vente fra denne kanten av verden.

Langhe, Barbaresco, Barolo, Conterno og Wongraven

Det har vært travelt i høst, og mange notater fra smakingen i Grieghallen i oktober har vært upubliserte. Her er noen ord om Conterno og Sigurd Wongravens cuveer. Sistnevnte får pryde innlegget.

Langhe Rosso 2010 (Wongraven Alleanza) kr. 149
Da jeg skrev om forrige årgang av denne vinen foreslo jeg å bruke Nebbiolo i denne vinen. Det første Sigurd sa da jeg kom bort til ham var at han hadde fulgt min oppfordring. Om han smigret eller ei vet jeg ikke, men det må i så fall være det nærmeste jeg har kommet innflytelse på noe i vinverdenen. At han husket det jeg sa og skrev er selvsagt smigrende i seg selv. I alle fall er det nå 40% Nebbiolo (fra Monforte!) i denne cuveen - mot ingenting sist, med 54% Barbera og det resterende Dolcetto. Resultatet er helt klart bedre enn forgjengeren. Flott nese med fioler og rødfrukt - mest av de første. I munnen er den både lekker og lett, men med godt grep. Ja, dette ble med ett en mer seriøs vin. Jeg tipper den vil vise nye sider i løpet av kort tid, og jeg må sikre meg noen flasker for å sjekke den igjen, for i tillegg til vinens egne kvaliteter er det en slags forbindelse til min oppvekst her.

Barolo 2006 (Wongaven Unione) kr. 339,90
Da jeg smakte vinen hadde den vært luftet et par timer, og duften av roser og nype er jo typisk for Nebbiolo. Den har et godt grep med merkbare men vennligsinnede tanniner. Den fortsetter å spille på de lyse tonene denne vinen, og elegansen er det som kjennetegner den. Finlig og lett - men likevel dypt seriøs. Absolutt en vin å følge.

Barbera d'Alba Cascina Francia 2009 (Conterno) kr. 322.
Fløyel i strukturen, men likevel frisk. Mer moreller enn kirsebær. God vin - var det ikke for at den svir en del på grunn av sine 15% alkohol. Pengene er bedre anvendt på vinen over.

Barbera d'Alba Ceretta 2009 (Conterno) kr. 322
Mer nøttete - i retning mandler. Ellers som vinen over, men de 15% er i bedre balanse. Begge disse vinene er betydelig satt ned fra det importøren opplyste på smakingen.

Barolo Cascina Francia 2007 (Conterno) kr. 886,50
Det er nesten ufint å komme med denne ikoniske vinen i selskap med andre, men den tematiske sammenhengen er ikke til å unngå. Dufter klassisk Barolo. Den bærer sine 14,5% med verdighet. Det som skiller denne fra den store mengden svært gode viner fra området er balansen og lengden. Og selvsagt: kunnskapen om vinmarken og vinskaperens ytelser.

Julestemning

Noen holder på Sølvguttene. For meg er det Åsne Valland Nordli som gjør forskjellen. Dessverre fant jeg ikke "Guds son er komen til oss ned", men denne for duge som erstatning:

Tegner og forteller: Euroen

Det er sjelden man kommer over så gode illustrasjoner som i dagens BBC Business på nett. Sist jeg skrev om Eurokrisen, 6. desember, kalte jeg innlegget "Pasienten døde, javel, men feberen ham forlot". Da pekte jeg på at det som behøves i Eurosonen først og fremst er vekst, og at "løsningen" som Storbritannia ble stående utenfor var totalt irrelevant for utfordringene i dag.

Saken i BBC - som interesserte absolutt bør ta en titt på! - overser for det meste behovet for vekst, men er ellers fortreffelig i måten de får fram hvor lite relevant det siste toppmøtet var for utfordringene i eurosonen. Reglene de ble enige om var stort sett de samme som i 1999, og det landet som ikke brøt de reglene er et av landene med størt problemer (Spania).

Statsgjelden har ikke økt så mye i Italia, Spania og Frankrike de siste ti årene, men det har den private gjelden. Samtidig har veksten stagnert (som BBC ikke vektlegger). Den siste uken har sentralbanken i Frankfurt intervenert og smurt hjulene i finansmarkedene. Flere begynner å si at de store problemene er over, og at problemene ikke blir så alvorlige som vi trodde for kort tid siden.

De tar feil! Hva som utløser det aner jeg ikke, men svært mange usannsynlige ting skal skje samtidig dersom ikke eurosonen sprekker i løpet av måneder eller et par år. Det britiske utenriksdepartementet har lagt planer for evakuering av ex-pats fra Spania og Portugal. Vi er i ukjent farvann, og det kan fort lønne seg å planlegge for det man ikke har noen som helst erfaring med.

Sammenhengen mellom frihet og stabilitet

Noen får sagt det ganske treffende:

"Liberal societies that respect individuals and human rights are not built on universal aspirations and singing the Internationale. They are built on conservative institutions and attitudes — property rights, the rule of law, the suburbs and the middle class, religious faith, marriage and family, the work ethic, social convention and tradition, ancient seats of learning, respect for older people. Not everyone holds with all these things all of the time, but it is necessary that a lot of people do a lot of the time."

Daniel Finkelstein in The Times 21 December 2011, i en artikkel om Christpher Hitchens ('Hitch Was Wrong. Liberty Depends on Stability')

I heisen

Det er travelt nå før jul. Det er en grunn til at det har tatt fem dager før det kom et nytt innlegg. Planen er at frekvensen skal opp til normale høyder fra nå av. Juleposten er under kontroll, og det er bare en julegave igjen på listen.

Jeg avsluttet forrige innlegg, "Det lukkede roms hysterium", med at jeg hatet heiser. Vi som har klaustrofobi liker dem sjelden noe særlig - for å si det forsiktig. Heis er døden i bøtta! På en konferanse i Amsterdam i 2005 løp jeg heller opp 17 etasjer til konferansen, ned til første for lunsj, opp igjen etter lunsj, osv. Men den andre dagen etter lunsj lot jeg meg overtale til å ta heisen som ble omtalt som "svært sikker". Måten jeg taklet det på var å innstille meg på å dø. Som over inngangen til Dantes Inferno: "Den som treder her inn må la alt håp fare". Jeg sto det over ved å koble ut alt, men jeg var sjelven hele resten av dagen.

Selv å se noen på film eller TV gå inn i en heis har gitt meg et svært merkbart ubehag der jeg satt i stolen, og da jeg sendte henvisningen min til den psykologen jeg trodde best kunne hjelpe meg skalv jeg på hendene siden jeg forsto at til slutt måtte jeg ta heis. Det skjedde på fredag.

Også to uker tidligere hadde jeg vært i heisen. Det gikk på et vis, men med svært høyt angstnivå. Denne gangen kjørte vi mye. Spenningen sank noe etter hvert. Til slutt tok jeg den alene. Da jeg kom ut forsto jeg hvilket skritt dette hadde vært.

Det som var absolutt mest skrekkinnjagende var å stå stille med heisen. Et lukket, metallkledd rom der ingenting skjer. Angsten steg. Kvalm, tørr i munnen, høyere puls, svimmel, følelse av uvirkelighet, begnnende hyperventilering: alle tegn på fight or flight responsen. De som ikke har hatt panikkanfall sliter med å forstå hvor fælt det er. Man gjør nesten hva som helst for å unngå det.

Men der sto jeg altså. I heisen. Helt stille. Og med (nesten) full fyr på kroppens katastrofeberedskap. Jeg holdt det ut ganske lenge - syntes jeg da - før jeg trykte på knappen. Jeg prøvde det også helt alene. Det var guffent - for å si det forsiktig - men jeg klarte det. Kvalm, svimmel, skjelvende og alt det der - men uten full rulle på katastrofeberedskapen.

Til sist kjørte vi en tur med begge psykologene, og oss to klaustrofobe. Vi sto i ro da også. De prøvde å lokke fram et fullt panikkanfall, men det kom ikke. Vi sto lenge. Viften sluttet å gå. Det var trangere med flere personer der. Det var ubehagelig. Svært ubehagelig, men jeg sto nå der. Så trykte noen på "hit-knappen", og det var over.

Fagfolkene sa at dette var som å hoppe i strikk uten å ha sjekket den før, og at jeg var svært, svært modig. Jeg er enig, men utenfra ser det ut som bagateller. Det får man leve med. Det viktige nå for meg er å ikke "skulke". Fortsette å låse dører bak meg uten å sjekke låsen først, ta Bybanen, og slikt. Jeg vil helst venne meg til heiser i mer kontrollerte omgivelser før jeg begynner å ta dem på egen hånd. Men jeg er på rett vei. Det føles slik. Kroppen må venne seg av med å slå på katastrofeberedskapen. Det vil nok ta tid.

Det lukkede roms hysterium

Dagens tittel henspiller på innlegget mitt fra 9. desember der jeg "outet" min klaustrofobi, og fortalte om at jeg går til behandling for denne plagen.

Som nevnt sist er det gruppeterapi - noe som jeg må tilstå jeg hadde fordommer mot. Men de fikk jeg parkert ganske fort. En av de viktige innsiktene er at ulike manifestasjoner, som ulike former for sosial fobi, egentlig er det samme fenomenet som klaustrofobi. Enten det er høyder, lukkede rom, åpne plasser, det å snakke til forsamlinger - og mye annet - er plagen den samme: kroppen melder om livsfare, og innstiller seg deretter med den kjente fight or flight response.

Som art er vi trolig, som de fleste andre pattedyr, predisponert til å skygge unna innelukkede områder, som vi trolig er det for store høyder og så videre. De som har behov for å operere høyt, eller i trange rom, kan nok lære seg til å tåle dette. Vi som lider av klaustrofobi har det motsatt: hos oss slår responsen inn der den objektive faren er liten, og det er fobien som blir problemet. Eller rettere sagt: panikkanfallet.

Panikkanfallet er i seg selv svært ubehagelig - for å si det mildt. Jeg vil heller borre i tennene uten bedøvelse enn å ha panikkanfall. Derfor begynner man å unngå situasjonene der dette kan oppstå - som heiser, toalett uten vindu, Bybanen, og så videre. Dermed begynner livet å måtte planlegges mer, og man styrer unna situasjoner. Angsten for angsten skaper problemer, og bidrar til å holde fast forestillingen om at lukkede rom alltid er forbundet med livsfare.

Et panikkanfall er ikke bare en kropslig hendelse. Det er det parasympatiske system som setter i gang med å gjøre legemet klar for kampen med bjørnen eller flukten fra den, men det som skjer med kroppen får et motstykke i tankene våre: hva er det som skjer med meg? Kveles jeg? Svimer jeg av? Hvorfor er alt så merkelig? Jeg kan jo ikke se ordentlig! Alt dette er effekter av kroppens respons, men bidrar til å holde en fast i en type tenkning der panikkangsten bare vedlikeholdes eller forsterkes. Situasjonene som utløser reaksjonen blir fortolket som å være svært farlige.

For å ta et eksempel. Jeg har nå kommet et stykke på denne treningen, og en av de ting jeg har begynt med er å låse døra på lukkede rom som toaletter. Det går bedre nå enn da jeg først gjorde det (etter mange år med oppfinnsomme måter å unngå dette på), men så sent som i dag låste jeg døra etter meg og låsen satt litt da jeg skulle åpne den igjen. Angsten bare jog gjennom kroppen i et lite sekund før jeg fikk døra opp (det var ganske lett). Alt sier meg at jeg har et stykke igjen.

Om døren nå blir sittende fast skjønner jeg, med minimal bruk av kjølig rasjonalitet, at jeg ikke kommer til å dø der. Det er vann i springen, og noen begynner nok å lete etter meg i tidens fylde selv om ingen skulle høre meg. Men kroppen reagerer som om det var en løve i helene på meg.

Det er på tide å avslutte dette innlegget. Illustrasjonen er av en heis. Jeg hater heiser, og betrakter de som tar heis - særlig bare noen etasjer - med vantro. Her har fornuften større problemer med å nå inn i mine tankebaner enn når det gjelder andre lukkede rom. Mer om det senere.

Rhône

Noen flere notater fra Grieghallen i oktober. Med innspurten på boken vår, og mye jeg hadde utsatt i etterkant, har mange notater blitt liggende. Her følger noen om viner fra Rhône. (Bildet: Christopher Moestue og Vincent Paris).

Hellstrøm Bon Vin Rouge 2010 kr. 149,90

Denne har fått mye skryt i pressen, men den gjorde lite for å imponere meg. En OK og lettdrikkelig vin. Rubinrød, litt jordlig, noe anis, men først og fremst en grei "gluggbar" vin som burde vært mye rimeligere for å nærme seg et godt kjøp. Typisk kjendisvin, med andre ord.

Cornas Granit 30 2009 (V. Paris) kr. 240
Typisk Syrah, men ikke så outrert som mange andre fra Cornas og Crozes-Hermitage kan være. Flott vin i en ganske lett og lekker stil. Gjør sitt for å underminere det gamle bildet av Cornas som grove og rustikke viner. Denne vinen har bred distribusjon, og finnes i de fleste litt større pol i hele landet. Burde være et sikkerstikk til vilretter og annet godt i den kommende høytiden.

Cornas Coteau de Reynard 2009 (Moestue) kr. 399
Fiolett og dermed ungdommelig farge. På nesen er dette typisk Syrah, men i munnen er den en typisk Barolo - kanskje uten den aller værste snerpingen. Christopher Moestue har her skaffet seg en av de best beliggende parsellene i Cornas, og Vincent Paris gjør jobben for ham i vinmark og kjeller. En vin med de beste utsikter. Personlig har jeg mer eller mindre "logget ut" av Nord-Rhône - i alle fall for lagring - men dette ville vært en kandidat hadde kjellerstrategien vært en annen. (Jeg ser at CC Vest polet har 77 av denne på lager. Hva tenker de på? Hvilke kunder har de?)

Klaustrofobi og annen panikkangst

Jeg har klaustrofobi, og jeg får behandling for det. (Bybanen får illustrere saken - grunnen ser dere under)

Det å skrive blogg er jo blant annet å skape seg et public image - enten man vil eller ikke, og enten man er bevisst på det eller ikke. Jeg har ikke brettet ut mitt privatliv her og jeg kommer heller ikke til å gjøre det, men fenomenet panikkangst har offentlighetens interesse i den grad at jeg gjerne bruker meg selv som eksempel.

Når jeg gjør det håper jeg kanskje at jeg kan bidra på min lille måte til to ting:

• Gjøre fenomenet litt mer kjent og dermed litt mindre "farlig" og stigmatiserende`.
• Vise at man med fordel kan ta tak i det og øke livskvaliteten.

For min del er det litt tidlig å erklære seier over klaustrofobien selv om jeg er klart bedre. Men først kanskje et par ord om hvorfor jeg tok kontakt med lege og en gang i september (var det vel?) satt i et rom med to psykologer og syv andre "pasienter".

I lang tid har jeg vært skeptisk til lukkede rom av ulik art. Det er i og for seg sunt og naturlig, men det har ballet på seg. Noen opplevelser har bitt seg fast og gitt sterkt ubehag, og kroppen har reagert sterkere og sterkere i møte med noen situasjoner. Da det å ta Bybanen ble en skrekkopplevelse, og jeg begynte å få panikkanfall i bilkø og i buss, skjønte jeg at det var på tide å se monsteret i kvitauget. Det var ikke lenger nok å unngå heiser og toalett uten vindu. Min "mentale termostat" var skikkelig ute av balanse og begynte å gjøre deler av dagliglivet til en prøvelse.

Jeg fikk time hos fastlegen og fra han tok jeg meg med en henvisning. Etter noen søk fant jeg Trond Sjøbø som har jobbet med panikkangst, og skrev til han (han sa det var greit å bruke hans navn). Etter en konsultasjon der han klassifiserte min plage som "klassisk klaustrofobi", fikk jeg plass på gruppeterapi sammen med syv andre med stort sett andre manifestasjoner av panikkangst.

Hvordan det har vært skal jeg ta opp i et senere innlegg, men bare her si at jeg har stor tro på gruppeterapi. I Bergens Tidende leste jeg om forsøk med behandling av panikkangst og sosial angst som er nettbasert. Det er sikkert vel og bra, men i neste gang skal jeg ta for meg hvordan terapien har vært, og i det hele tatt.

Pasienten døde, javel, men feberen ham forlot

Overskriften kan jeg ikke helt plassere - men den har satt seg i hjernevinningene. Den trengte seg også på da jeg leste om planen for å redde Euroen. Hovedtrekkene er at Eurolandene blir satt under økonomisk administrasjon slik at store underskudd og statslån vil unngås i fremtiden. Dette er fine greier, men det svarer ikke på utfordringene nå, og sammenlingningen med legen som ble konfrontert med at pasienten døde er på sin plass. Det hjelper lite å bli fri feberen når eksistensen tar slutt.

Et annet bilde er at huset står i flammer (se over), og da er det for sent å få på plass brannvarslere og/eller sprinkleranlegg. Det eneste som kan hjelpe euroen nå er Euro-obligasjoner der alle landene står ansvarlige - noe Tyskland nekter på siden det kan belønne uansvarlighet. Det andre er å trykke penger, noe som heller ikke er populært i det landet.

For rett nok er det statsgjelden som står i fokus, og det er helt på sin plass. (Det har vært lite å høre fra Krugman, Stiglitz og andre Keynesianere etter at statsgjelden i mange store land har kommet ut av kontroll.) Men hovedutfordringen er og blir den samme: å skape nok vekst til at renter og avdrag lar seg betale uten nedskjæringer som igjen demper etterspørsel og vekst i en stadig nedadgående spiral.

Som jeg gang etter gang har nevnt her på bloggen så er det mye å hente på vekstfremmende tiltak i Sør-Europa, men selv om de blir gjennomført i morgen vil det ta tid før de fører til merkbare vekstimpulser. Intern devaluering, som vi ser nå i flere land, fører til opptøyer, mismot, utsatte investeringer og andre dempende virkninger. Jeg har foreslått å flytte ECB til Ibiza, men forstår jo at det er lite realistisk.

Da er det mer realistisk at noen land i Sør-Europa går ut av euroen, og at de som er igjen - med Tyskland og Frankrike i spissen - sørger for vekstimpulser i form av lav rente og andre etterspørselsfremmende tiltak.

Hva jeg tror kommer til å skje? Jeg tør ikke spå, men jeg frykter det verste: det humper videre fra krise til krise, mens mismotet griper om seg og kurvene peker rakt nedover. Den utløsende årsaken er det vanskelig å vite noe om, men på ett eller annet punkt bryter euroen sammen. Det kan ta en uke, eller tre år, men i 2015 ser Europa annerledes ut. Verken vakrere, mer velstående eller harmonisk. Men annerledes!

Anmeldelse: Peter Robinson - Bad Boy

Peter Robinson - Bad Boy

Den forige boka om Chief Inspector Banks, All the Colours of Darkness, var etter min mening svak. Svært svak. Så det var med blandede følelser jeg begynte på denne. Heldigvis har Robinson funnet formen igjen, for dette er både spennende og "atmosfærisk". Ikke helt på høyden med de aller beste, men en forfatter kan jo ikke forventes å fortsette å skrive de beste bøkene av sitt slag igjen og igjen.

Her er ikke Banks med på det som skjer i Yorkshire i begynnelsen av boka. Det er vanligvis mer perifere karakterer som leder an, og de som kommer i fare er de som står Banks nærmest. Mer skal jeg ikke avsløre av handlingen.

Klar anbefaling.

Gattinara før og nå

Gattinara ligger langt nord i Piemonte, og vinene herfra har en tendes til å være svært barske og lite sjarmerende som unge. Jordsmonnet er surt, vinmarkene ligger høyt, og merkbart lengre nord enn Langhe. På duft kan de ofte være fine, men en skal være barsk eller ha feit mat for at vinene helt skal treffe deg hjemme når de er unge. Prisene har gjerne vært ganske greie, særlig sammenlignet med Barolo og Barbaresco, men det er gjerne de to "B"ene som stikker av med det meste av oppmerksomheten.

Gattinara 2004 (Nervi) kr. 189
Flott Nebbe-nese, fint integrert og moden. Den har ikke dybden og lengden til en stor vin, men dette er en flott budsjett-Piemonteser. Druene kommer fra fire forskjellige parseller. Vinen finnes på noen pol, men det står "utsolgt fra produsent". Det forstår jeg godt.

Gattinara Valferana 2004 (Nervi) kr. 266
I forhold til vinen over er den mer fokusert, duften er mer fiol-preget, og her er det også mer å gå på lagringsmessig. Dette er en vinmark, og karakteren skal visstnok være mer  Den er utsolgt fra leverandør, finnes på noen pol, og kommer tilbake igjen om kort tid. Jeg vil tippe at den vil stå seg på en fire-fem år til på langs. Og fåglarna vet hvor lenge den kan holde (se under).

Det er et norsk team, som omfatter Chr. Moestue og Erling Astrup, bak nye Nervi. De følgende vinene ble smakt på Vitis Bergensis' "Gammel Nebbiolo" smaking i slutten av november.

Gattinara 1997 (Antoniolo)
Mørk kjerne, litt bruning og vandig kant. Svært syrlig, ikke spesielt tannisk. Aroma av kirsebærstein og rose. Med mer tid i glasset blir tanninene mye mer fremtredende.

Gattinara "Osso san Grato" 1982 (Antoniolo)
Mursteinsfarge, litt mørkere i midten (uten å kunne kalles noen kjerne). Høyere tone i duften, frisk og fin, dufter harpiks eller bark. Denne vinen har mer frukt enn den over, og dermed også bedre balanse. Femten år gir ikke de store forskjellene - men det er ulike nivå på disse. Vinmarken ble nyplantet i 1960.

Gattinara "Osso san Grato" 1979 (Antoniolo)

Her er det ingen skalering av fargen. Den er helt lys antikkrosa, med noen partikler flytende rundt. Duften er litt diffus, men mer i retning støv og hostesaft. Svært syrlig, mangler fylde. Det meste skjer i fremre del av munnen. Denne var på tur nedenom og hjem etter min mening.

Gattinara 1967 (Antoniolo)
Mer kjerne på fargen her. Fin balanse. Mer frukt, "vibrerende", en finslepen og flott vin. Edelt treverk og svakt av roser.

Med unntak av 1979 var dette gode greier, og særlig den siste vinen imponerte stort.

Ferdig!

I går leverte Douglas Burnham og jeg manuskriptet til The Aesthetics of Wine til forlaget vårt, Wiley-Blackwell. Skrivingen har opptatt det meste av tiden min lenge, men aller mest de siste månedene.

Vi er svært fornøyde med resultatet. Det har tatt sin tid fra idéen ble unnfanget og til vi ble ferdige, men vi har trengt tiden også. Ikke minst har vi lært svært mye på dette, og vi håper de som leser boka vil lære litt av oss også.

Nå går manuset gjennom "kverna" hos forlaget, med redigering, kvalitetskontroll, og alt annet. Jeg håper de ikke teller ordene så nøye, for grensen som står i kontrakten ble overskredet med ganske nøyaktig 30%. Hvis forlaget mener det vi har skrevet er for dårlig kan de trekke seg, men det vil overraske mye om de gjør det. Vi var heldige som fikk kontrakt med et av de aller best ansette akademiske forlagene, men ulempen er at de vil selge den bare i innbundet utgave for å skvise de bibliotekene som fremdeles kjøper bøker. Det betyr færre lesere for oss, dessverre, men som forfatter kan jeg kjøpe bøker billigere og interesserte kan henvende seg til meg når den foreligger.

Når blir den å få kjøpt? Jeg aner ikke, men tipper til sommeren. (Foto: Gunnar Karlsen)

Euroruter

Hvor vil Euroen gå? Stadig flere ser for seg et snarlig sammenbrudd, og det er ikke særlig lystelig, med et ettertrykkelig sammenbrudd i sentrale europeiske økonomier og globale nedgangstider. Men skal den holde må store beslutninger fattes uten å konsultere folkene som blir berørt (men man kan jo hevde at ingen har stemt for masseledighet og langvarig økonomisk depresjon heller). Her er en klar illustrasjon fra Financial Times på hvilke alternativ som er aktuelle:

Klikk på bildet for å forstørre det.

Alternativ 1
Av alternativene er det nr. 1 som etter min kaffegrut er den mest sannsynlige ruten som blir tatt. I dag er det ingen (tenk det: INGEN) euro-land som klarer å låne penger i det åpne markedet, og utstedelsen av euro-obligasjoner fra sentralbanken i Frankfurt er et essensielt vilkår for å gjenopprette tilliten. Det betyr at alle euroland står solidarisk bak, og det vil i sin tur si at sparsommelige land i nord som Tyskland, Nederland og Finland, stiller seg bak lånene til Hellas, Spania og Italia. Her er det noe som ikke stemmer, for flittige protestanter vil ikke gå med på dette. Noen må ut, og i dette alternativet er det forgjeldede land i sør som ryker ut - med god hjelp av IMF på veien. Planene for dette skrives i dette øyeblikk - det er jeg sikker på. Selvsagt sitter dette langt inne, men krympingen mot sør og strengere krav "med klør" gjør at Tyskland kan akseptere "eurobonds" - noe som vel er et være-eller-ikke-være for Euroen.

Alternativ 2
Dette er reprisen av 30-åra, og det som alle - kanskje bortsett fra Liv Signe Navarsete og Per Olav Lundteigen - frykter mest av alt. 17 nye valuttaer ville blitt et betydelig kaos, og mye værre enn om noen gjeldstyngede land i sør forlot skuten. Ingen har beskyttet seg mot de tilfeldige resultatene av verdiendringer og betalingsvansker som ville bli resultatet av dette. Store, tilfeldige og uventede endringer i gjeld, formue samt enorme utfordringer i forhold til millioner av kontrakter i euro, ville bli resultatet. Et slikt scenario er så ille at tyskerne, tror jeg, velger å gå for felles obligasjoner. Det er det alle håper i alle fall.

Alternativ 3
Dette er solskinnsalternativet. Planene legges, men dette er for usannsynlig til at det vil lykkes særlig lenge. Landene i sør kan ikke spare seg ut av krisen - de trenger vekst, og noen må gi den impulsen de selv ikke kan gi. Mye kan gjøres på arbeidsmarkedsregulering, investerings- og etableringshindringer, og offentlig effektivitet. Men ingenting av dette vil virke på kort sikt. Av landene er det Spania som har mest å vinne på å gå ut av euroen og dermed devaluere. De har relativt moderat gjeld (som ville bli dyrere), men svært stor ledig kapasitet (ledighet). Sjansene for at det traktatmessige grunnlaget lett skulle seile gjennom alle landene er også ganske liten. Kanskje kan denne ruten fungere en stund, men alle kan se at det ikke kan holde, og derfor holder det heller ikke.

PIIGS og konkurransekraft

Grisene i tittelen er kjent som de landene i Eurosonen som har de største problemene med statsgjeld, men det er ikke de eneste problemene de har. Hvis de hadde vekst, gode tall på sysselsetting og innkommende investeringer ville ikke gjelden vært så problematisk å håndtere. Statsgjelden utgjør et betydelig problem for dem - og for alle som er i Eurosonen eller er avhengige av den (og det er vel nesten alle land med eksport av betydning) - men det er ikke selve kilden til problemene.

En grafikk i Daily Telegraph i dag er pensum for alle som er interesserte i EUs og Europas fremtid. Trykk på pilen til høyre i bildet og se på hver grafiske fremstilling (og til slutt er alle faktorene slått sammen). Det er ikke rart om folk og bedrifter i land som Italia og Hellas snyter på skatten når selve skatteinnkrevingssystemet er så tidkrevende og komplisert. Det er heller ikke rart om ledigheten i Spania er høy når det er umulig for bedriftene å si opp noen. Å starte en butikk eller en produksjonsbedrift i Irland er heller ikke bare-bare når det tar nesten over et halvt år å få strømmen slått på, og å lykkes i Italia er heller ikke så stor stas når 70% av overskuddet går i skatt.

Konkurransefordeler er ikke bare lønninger og priser, det er også en stort sett andre faktorer. Her i landet kan vi ha ganske høye lønninger siden mye av infrastrukturen og de offentlige ordningene er effektive. Grafikken i Daily Torygraph (som jeg liker å kalle den) bidrar til å nyansere en allerede opphetet diskusjon mellom "late katolikker og flittige protestanter", eller "maktsyke tyskere og misforståtte middelhavsland" (alt etter hvor du ser det fra).

Public Image

Noen melodier bare etser seg i hjernevinningene dine. Dette er en som vil sitte bom fast langt inn i Alzheimer-tåken. Det første Public Image Limited gjorde. Kom ut i 1978. John Wardles (aka Jah Wobble) basslinje med Keith Levines intense men frittflytende gitar over. Fortreffelig!

Musigny og de andre

Jeg var vert, og ingenting ble skrevet ned, men her er i alle fall noen inntrykk fra en del viner i godt selskap i går kveld. (Foto: fra Musigny, Gunnar Karlsen).

Champagne Grand Cru Les Mesnil sur Oger Blanc de Blancs 1996 (Doquet)
Flott champagne som kom seg i glasset. Dufter kalkmineraler, kapteinkjeks og syltet sitronskall. Lang og elegant, en flott BdB som står seg svært godt. Den kunne godt ha vært ti år yngre ut fra smaksprofilen, men det er 96-karakteren.

Château La Louviere (Blanc) 2001 (Magnum)
Siden jeg skriver bok der "magnumtrikset" er brukt som eksempel, syntes jeg det var på tide å teste det igjen. Utelukkende i vitenskapens tjeneste, så klart. Vinen ble fordelt mellom de to helt like karaflene på forsiktig vis: en finger eller halvannen i den ene, så det samme i den andre, og slumpen av flaske ble enda mer finfordelt. En av våre gjester lurte på om dette kunne være magnumtrikset, men korrigerte fort seg selv siden vinene var så ulike. Vinen(e) var typisk hvit bordeaux, flotte eksemplarer av arten. Men jeg ble motstrebende enig med de andre: den andre karaflen var rikere, og den første syrligere. Jeg er sikker på at - tross alle forsøk på det motsatte - det ble to viner av den ene. I alle fall i forhold til hva som møtte våre sanser. Her må det forskes mer, tror jeg. Er det, for eksempel, klart at alle viner er helt like i toppen og i bunnen av flasken (rent bortsett fra bunnfall og annet slikt)? Viner er jo komplekse og dynamiske system, så derfor kan jo to identiske flasker (eller karafler) utvikle seg forskjellig. Eller?

Wiltinger Braunfels Riesling 2002 (Van Volxem)
Man lærer så lenge man lever. En ganske rik og raus Riesling var dette, og jeg tippet vel Alsace eller et varmt område i Østerrike. Men nei: en tørr vin fra det området som gir mest syre: Saar. Nydelig og flott vin. Rik, lang og fokusert.

Heiligenstein Riesling 2001 (Gobelsburg)
Denne tok jeg fort som Østerriksk Riesling, men jeg trodde den var fra Wachau. Mineralsk, ren og dyp i smaksbildet. Rett og slett en flott vin som ikke gjorde seg bort i selskapet.

Château Lascombes 1999 (Margaux)
Typisk bordeaux, men verken denne eller den neste plasserte seg lett innen kommunen. Denne var den mest rustikke av de to Margaux-vinene, men den passet fint til maten (Kjølknøl - elg på Norrländsk vis)

Alter Ego de Château Palmer 2001 (Margaux)
Dette var klart den beste av de to fra Margaux: flere lag i vinen, og den hadde også mer eleganse og lengde. Riktig en flott vin - den kan være annenvin så mye den vil, for den gjorde ikke skam på hjemstedet sitt på noe vis.

Château Haut-Bailly 1994 (Pessac-Léognan)
Denne kom også litt bort i selskapet, litt rustikk kanskje, men det er mer ventende fra dette opphavet. God vin, og den hadde stått seg svært bra alderen tatt i betraktning.

Musigny 2001 (J.F. Mugnier)
Hva kan man si om denne vinen som ikke høres ut som en klisjé? En ting, i alle fall, det er en av få viner som man kan kalle "vakker" uten at det blir latterlig eller malplassert. Den vanlige karakteristikken av Musigny (se vinmarken på bilde over) er at vinen er the iron fist in the velvet glove. Ubesværet mykhet og eleganse, kombinert med dybde og kraft. For meg er dette guillstandarden for rødvin, man fylles ikke bare av glede men også av undring.

Chambolle-Musigny 1er Cru Les Fuées 2001 (J.F. Mugnier)
Dette var også en flott vin, men i selskap med storebroren over fallt den gjennom, ikke minst gjennom mer merkbar eik. Det er ellers liten grunn til å holde på 2001-erne. De er på tur ut nå.

Anmeldelse: DCI Banks (DVD)

Peter Robinsons serie med romaner med DCI Alan Banks er kanskje det beste som er skrevet innen denne genren - i alle fall burde minst et halvt dusin av dem bli vurdert for å bli med på enhver tenkelig top ti liste av kriminalromaner. Jeg har aldri forstått hvorfor de ikke har blitt filmatisert, men nå har det blitt. De gikk på ITV tidligere i høst i Storbritannia.

Det man først lurer på er om de har truffet med han som spiller hovedpersonen. Stephen Tompkinson er ikke den første man forestiller seg når man leser romanene, og dialekten er feil. I bøkene er Banks fra Peterborough, men filmskuespilleren snakker Yorkshire dialekt. Han er for stor, og mange husker ham fra "snille" roller som i Ballykissangel. Likevel, ettersom episodene ruller på, vokser han inn i rollen - eller jeg godtar at han er Banks. Likevel, det er ikke Tompkinson som bærer serien.

Det gjør skriptet. Jeg har lest disse romanene, og adapsjonen klarer å holde på spenningen og fortette den, men stemningen man klarer å bygge i en roman lar seg ikke så lett overføre til serieformatet. Likevel: det avgjørende samspillet mellom Banks og Annie Cabbott har de fått bra til - selv om alle nyansene og undertonene ikke kan bli med.

En viktig grunn til at det går så bra er Andrea Lowe som Annie Cabbott. Hun er perfekt for rollen, og en god foil for Banks. (Og med etternavn Lowe, som vel er anglifisering av Löwe tipper jeg, er det relativt stor sannsynlighet for at familien er ashkenazi Levitter, og dermed ca. 50% sjanse for å være en [svært] fjern slektning av meg selv).

Det viktige her er at dette er svært godt håndverk, og gruelig spennende. Jeg bruker å handle på amazon.co.uk.

Klar anbefaling.

Riesling

Her følger fem rieslinger fra Tyskland, smakt i Grieghallen 19. oktober i år.

Rausch Erste Lage Riesling Kabinett 2010 (Zilliken) kr. 199,90
Man kan jo være morsom og si at Saar er Tysklands Zilliken Valley, men det ville være urettferdig mot Egon Müller og noen andre topprodusenter der. 2010 har vært særlig vellykket på denne kanten, sies det, og denne vinen tyder ikke på noe annet. Det er 62 g/l restsukker, og den oppfører seg som en ung Kabinett skal gjøre: den er deilig, lang og lekker. Forfriskende, enkel på en god måte, og apetittvekkende.

Bockenauer Felseneck Riesling Trocken 2009 (Schäfer-Fröhlich) kr. 238.
Produsenten er på grensen til å være geni-erklært, og vinmarken begynner å bli anerkjent som en av de beste i landet (men det er kanskje en sammenheng der?). Duften er litt reduktiv, men preget av sitrus også. God fylde, men er uanstrengt lett i alt sitt vesen. Sitter godt, og har lang ettersmak.

Rausch Erste Lage Riesling Spätlese 2010 (Zilliken) kr. 276.
Litt over to kroner grammet for restsukkeret må man altså ut med for å gå fra Kabinett til Spätlese i Saarburger Rausch. Her er vinen 76 kroner dyrere, og vinen har 98 g/l restsukker. Jeg smakte dem i rekkefølge, og de framsto ganske like bortsett fra at denne har "mer av alt" - ikke minst lagringspotensiale, vil jeg tro. Flott vin!

Brauneberger Juffer Sonnenuhr Riesling Auslese 2010 (F. Haag) kr. 289,90
At lenken til polet mangler på denne har sikkert sin forklaring i at den fikk 94 poeng i DN. Den er sikkert forlengst forduftet fra lager og lister. Det var ikke så rart: flott pris, og en vin som duftet skifer, sitronterte, og hadde en snøklar smaksprofil fra begynnelse til slutt. Utrolig lekker var den, særlig til å være en ung Auslese.

Kiedrich Gräfenberg Riesling Erstes Gewächs 2010 (Weil) kr. 409,90
Jeg vet ikke om det er noen som lager grapefruktterte, men i så fall ville den trolig dufte noe likt med denne vinen på dette stadiet. Den har et utrolig grep i munnen, den bare sitter og sitter lenge at man har spyttet den ut. Fantastisk fylde og syre. Ikke vet jeg om det skyldtes at jeg var sliten, eller om det var vinen som gjorde det, men jeg brukte mer tid med denne vinen enn noen annen denne dagen. Den grep min oppmerksomhet og holdt på den. Per i dag er den uforløst, og jeg er ikke vanligvis den som verdsetter "mengde" når det gjelder smak, men denne hadde mye av alt som var godt. Det var som om den grep meg i jakkeslagene og holdt meg fast. Vektig og lett på en og samme tid. (Bildet øverst er av Dr. Robert Weil, 1843-1923)

Røde burgundere

Hautes Côtes de Beaune La Dalignière 2009 (Les Caves des Hautes Côtes) kr. 165
Den står i 2008 i listene, men jeg smakte 2009. Det er lenge siden sist, men en gang var denne ofte å finne på matbordet hos oss. Den er lett, elegant, og har en helt uslåelig pris (nesten, i alle fall). En årgang som 2009 burde favorisere denne typen viner som vipper på kanten av adekvat modning i vanskelige år.

Côte de Nuits Villages 2009 (P. Rion) kr. 260
Denne vinen sto ikke på bordet da vi smakte viner hos Rion i oktober, men den var å finne i Grieghallen. Den samme vurderingen i forhold til årgangen som vinen over, og denne er flere hakk over i kvalitet. Fruktig og flott, har den dypere og mer "mollstemte" frukten til Nuits. En flott vin som jeg kjøpte mye av i 2005 - og drakk opp. (Bildet er fra Patrice Rions kjeller)

Nuits-Saint-Georges 1er Cru "Aux Thorey" 2009 (Benjamin Leroux) kr. 499
Leroux var vinmaker hos Armand, men driver nå og bygger opp sin egen business. Etter denne vinen å dømme er han ikke bare på rett vei, han lager vel så bra vin som noen annen. Nydelig duft av fioler og modne rødfrukter - men det er ingen "overmodning" her. Flott balanse og harmoni, myke tanniner, og den sitter lenge. En flott vin som jeg vurderer å kjøpe inn.

Nuits-Saint-Georges 1er Cru "Clos de la Maréchale 2009 (J-F Mugnier) kr. 517
Litt plomme på nesen, mer fasthet enn friskhet, litt varm kanskje - på flere vis. Mer røde frukter, og har en fin struktur. Det står "utsolgt fra leverandør" på polet sine sider, og det er greit det. Leroux over fremsto i alle fall den dagen i Grieghallen som en bedre vin.

Caves Madeleine

I Beaune spiste vi også på Caves Madeleine, en vinhandel som blir restaurant i lunsjtiden og om kvelden. Man kjøper en vin i vinhandelen, og maten fra restauranten. Menyen endres hver uke eller hver fjortende dag, og vinene i lokalet er utvalgt for å passe til maten. Litt for sent oppdaget vi at de hadde mye mer vin enn det vi kunne se i lokalet, men vi var nå likevel godt fornøyde med:

Volnay Cuvée Camille 2005 (Dom. Régis Rossignol-Chargarnier)
Jeg hadde ikke hørt om produsenten før, men årgangen er jo kjent. Det var påfallende at overalt der vi så etter viner i Burgund så var alle årgangene fra 2000-tallet representert - bortsett fra 2005. Men de fantes i restaurantene. Ingen tror vel at denne årgangen er moden ennå, men den har i de tilfellene jeg har smakt den kommet ut av skallet (for denne gang i det minste).

Jeg husker ikke vinen i detalj, bare at den ikke var særlig meddelsom på nesen, men hadde årgangen fløyelsfrukt og lengde. Jeg hadde lett gått med på at dette var premier cru hvis den ble servert blindt. En grunn til at vi prøvde oss på den var et besøk til lunsj på Le Chambolle. Der delte vi en halvflaske:
Gevrey-Chambertin 2005 (Harmand-Geoffroy).
Det ble vel kanskje besøkets beste vin - i alle fall delt over et måltid. På halvflaske utvikler den jo seg fortere, og her var det kirsebær, varm vårjord, og en lineær frisk fløyelsfruktighet hele veien gjennom. Både årgang og produsent fikk seg en stjerne i boka. Innlegget avsluttes med et bilde av Gevrey-Chambertin tatt fra Premier Cru Les Cazetiers. (Alle bilder: OMS)

Mon Millésime

Rent tilfeldig ramlet vi innom Mon Millésime i Beaune. Butikken tiltrekker seg blikket til vinnerder, og etter å ha stirret litt inn vinduene gikk vi inn. De spesialiserer seg, som navnet tilsier, eldre viner - og her er det jo "jubileumsviner" som er lokkevaren: viner fra året du er født, for eksempel (min årgang).

Denne flaska var åpen da vi kom, og den fikk vi smake. Domaine Geoffroy Grand Cru Mazis-Chambertin 1978. Året jeg begynte på Gymnaset.

Hvordan smakte den? Som en gammel vin - hvilket ikke burde overraske gitt at den var 33 år. Hvis jeg hadde smakt mer eldre vin på fast basis kunne jeg kanskje sagt noe interessant om den, ut over at det var høstløv, morkent edelt treverk, litt ost, og slikt. Uansett smakte den godt og interessant, og den var absolutt i fin form. I forhold til Santenay 1966 smakt kvelden før virket den mer sliten (men den hadde vært åpen en god stund) og mindre fokusert i smaksbildet.

Alle vininteresserte som kommer til Beaune bør ta seg en tur innom, og dersom man kjører hjem igjen kan man vurdere noen innkjøp. Prisene var ikke avskrekkende.

Domaine Michèle et Patrice Rion - de hvite

Hos Rion gikk vi altså motsatt vei av den vanlige - fra røde til hvite viner. Her driver de stort sett med røde viner - det er vesentlig mer hvitt lengre sør- og Rions røde var mer overbevisende enn de hvite. Men han viste frem to stykk:

Bourgogne Chardonnay 2008
Dette er den enkleste hvitvinen her, og druene vokser ved Nantoux - oppe i åsene ved Beaune, litt sør for motorveien A6 (Autoroute de Soleil). Vinen har skrukork, og det er reduksjon jeg tenker først på når jeg tar den første nesen (dufte uten å skvulpe vinen rundt først). "Reduksjon" er forsåvidt årsaken, kjemisk, til det man dufter. Duften ligner veldig på gummi, og i munnen fremstår den som litt varm - eller alkoholisk. Rion forteller at den har høy modning. Men med tid i glasset blir den friskere, og får litt voks-preg. Likevel, dette var ikke spesielt bra - selv om årgangen skulle være en av de beste.

Nuits-Saint-Georges 1er Cru Les Terres Blanches 2009
Jasper Morris mener ikke at denne vinmarken burde vært 1er Cru, men Rion deler ikke denne oppfatningen. Naturlig nok. Den er også, mener han, klart best egnet - i alle fall i den mest sandholdige delen - for Chardonnay og i mindre grad Pinot Blanc som hos Rion får ca. 80% og 20% respektivt av cuvéen. Blandingen skjer tre måneder før tapning.

Vinen er klart mineralsk (hva nå det betyr), med duft av sitrus, blomster og litt voks. Dette er et helt annet produkt enn den mindre vellykkede Bourgogne Blanc'en. Da den sist var inne på polet kostet den rundt 400 kroner, noe jeg mener er litt i overkant, men det er kanskje en funksjon av tilbud og etterspørsel for de lager bare 450 kasser i året av denne.

Vi avslutter med et bilde av Rion som går inn igjen til Rugbykampen. (Bildene: OMS)

Jobs

Berlusconis fremtid

Det kan være greit å ha øvd seg litt, for snart må han vel ut med lire-kassa. Det skal bli interessant å se om han stiller ved sveiva eller som apekatten.

Domaine Michèle et Patrice Rion - de røde

Lørdag formiddag 15. oktober var vi på plass utenfor hos Michèle et Patrice Rion. Ikke noe liv. Etter en stund ble det oppnådd kontakt med fru Michèle. Mannen i huset, samt sønnen, satt og så rugby. En misforståelse hadde gjort sitt til at vår avtale ble strøket, men Patrice lot rugby være rugby, viste oss rundt, og sto for smakingen.

Forventingene mine var høye, for dette er en adresse jeg har gode erfaringer med, og vi startet med de røde - uvanlig nok.

Chambolle-Musigny 2009
Bringebær med litt over i kirsebær, frisk, delikat og typisk for landsbyen. Første inntrykk er lett og lekker, men den blir mer komplisert bare på kort tid i glasset - og (forventer man) med tid i flaske.

Nuits-Saint-Georges Vielles Vignes 2009
Den første flasken vi smakte av var korket, og den var åpnet fra før. Her hadde altså hele det tidligere følget smakt korket vin uten å mukke.

Dypere smaksbilde, mer kirsebær her, mer substans. Her merkes også tanninene mer enn i vinen over. Som dur og moll. Rion forteller at NSG er i ferd med å forandre seg siden produsentene prøver seg frem med mer bladverk og lavere ekstraksjon for å lage mer elegante viner enn det NSG har vært kjent for. Jorden her har mer leire, og ofte har det vært vanskeligere enn i flere andre landsbyer å modne vinene. Men nå er altså fortolkningen av NSG i ferd med å forandres.

Nuits-Saint-Georges 1er Cru Clos St. Marc 2009
Rions Monopole (se bildet, OMS) som ligger rett over veien for eiendommen. Bortsett fra rett ved veien er jorden her betydelig dypere enn i Argillières rett over, tre meter ned på fjell mot bare 70 cm. over. Vinene er mer konsistente, sier Rion, og Jasper Morris sier 'Clos St-Marc has an explosive succulence to it, a depth of flavour and a richness of fruit which suggests a much greater pedigree'. Jeg har tidligere bemerket en indre kraft og intensitet i denne vinen i en annen årgang.

Men hvordan smakte denne, da? Notatene sier: "Kirsebær, lekker, fast, varer lenge, superb". Jeg har to årganger av denne i kjelleren, og jeg vil nok legge 2009 til den rekken om ikke prisen går for høyt.

Nuits-Saint-Georges 1er Cru Clos des Argillières 2007
Som mange andre prøver Rion å selge 2007 i rødt, og det er ikke så enkelt tror jeg. Han fremhever årgangens optimale tilgang på vann, dens balanse, og at den vil lagre. Det siste tror jeg ikke noe på, med all respekt, men det er godt mulig at denne vinen vil langre lengre enn de fleste andre fra dette året.

Den fremstår som ung - yngre enn de fleste andre 2007'ere som jeg har smakt i det siste. Finslig, elegant og kirsebærpreget - men først og fremst slank uten å bli tynn. Denne har jeg bare i 2005-årgangen.

Hellas

I dagens The Times sto en av de beste artiklene jeg har lest om Hellas på så lenge jeg kan huske. Avisen på nett krever abonnement, så jeg tar meg den frihet å oppsummere noe av den her.

Jason Manolopoulos (bildet, fra The Times) har skrevet en bok som heter Greece's 'Odious' Debt: The Looting of the Hellenic Republic by the Euro, the Political Elite and the Investment Community. Den kjenner jeg ikke, men jeg går ut fra at mye av artikkelen er hentet fra boka.

Et hovedpoeng er at få har forstått Hellas. Man har gått ut fra at landet er et moderne kapitalistisk land, men litt mindre utviklet enn andre land i Vest-Europa. Det er feil, sier Manolopoulos. Landet er mer som et u-land med konglomerater, en oppblåst offentlig sektor med utbredt korrupsjon, og politikere i nær og korrupt forbindelse med lokale oligarker. Billige euro har det siste drøye tiåret bidratt til at slike (mildt sagt) uhensiktsmessige konstruksjoner har kunnet overleve.

Den politiske klassen, der alle statsministre har kommet fra en av to familier, er dypt foraktet - og med god grunn. De har ikke gjort en tøddel for å modernisere stat og næringsliv - og det fordi de har interesse av at det har fortsatt som fram til nå. Derfor ligner Hellas på en stat i full kollaps: politikken har ingen legitimitet, det er utbredt korrupsjon blant de som styrer, offentlige tjenester er i ferd med å bryte sammen, økonomien er delt mellom noen få karteller, og den krymper.

Artikkelens viktigste, og svært instruktive,budskap er at det finansielle marerittet bare er et symptom på problemer som er dype, og som gjennomsyrer politikk, offentlig sektor og privat sektor. Disse problemene lar seg ikke løse hver for seg, og skal Hellas fortsette i Euroen og i EU (eller bli en moderne stat utenfor) må dype endringer finne sted. Krisen kan gjøre dem mulige og mer sannsynlige, men dette er langt fra den eneste mulige utgangen på denne krisen.

Authentic Wine - anmeldelse

Jamie Goode & Sam Harrop - Authentic Wine: Toward Natural and Sustainable Winemaking

Boka koster mindre enn £15 på Amazon.co.uk, og er noe alle som mener noe om vin bør lese. Ingen som ønsker å bli tatt på alvor når de snakker eller skriver om terroir, mineralitet, vinfeil, naturvin etc. bør ha unngått å lese denne. Den er sikkert ikke siste ordet i disse debattene, men med en grundig, informert og balansert diskusjon av disse og mange andre tema gjør den alle leserne en stor tjeneste.

En av de mest interessante diskusjonene her er om det vi kaller "mineralitet" i en vin er basert på vinfeil - gjerne reduksjon. Jeg skal ikke spolere gleden ved å lese denne boka med å avsløre konklusjonen, men diskusjonen er som ellers: velinformert og balansert.

Diskusjonen om terroir er ikke mindre interessant, og det samme gjelder diskusjonen om gjær og dens betydning for vinens smaksprofil - samt hvorvidt naturlig gjæring er det samme som å gi vinen preg av voksestedet. Her må jeg spolere litt, og si at forfatterne påpeker at det er gjærstammer i vineriet som deltar i gjæringen, og at det hittil ikke har lyktes noen å få gjær fra skallet på druene til å bidra i gjæringen. Det finnes gjærstammer ute i vinmarken, men skal de bidra i vinen må de dyrkes frem og tilsettes. Kan det da være naturvin?

Jeg skriver selv om disse emnene for tiden og jeg vil ikke spole fort frem til konklusjonen - siden jeg ikke har skrevet den ennå.

Vurdering - Klar anbefaling

Italia

I skrivende stund kan det synes som om Hellas er en tapt sak. Papandreou spiller høyt, og risikerer å kjøre ikke bare sitt eget land men også hele Euroen på dunken.

Den neste brikken som faller er nemlig Italia, og grafene over (fra The Times) viser hvorfor (dobbeltklikk for stort bilde). Landet har hatt stor gjeld lenge, men klarte å få den ned på mer overkommelige nivå for et tiår siden. Finanskrisen førte den tilbake til "normalen", men det virkelige problemet - og hovedgrunnen til at Italia er det neste landet på listen - er mangelen på vekst. Man kan alltids klare å betale renter på store lån dersom veksten er større enn rentene på lånet, men det er her Italia har havnet i bakleksa. Det siste tiåret har landet - som det eneste av de store i Eurosonen - hatt negativ vekst. Når nå rentene på å låne til landet er på over seks prosent sier det seg selv at landet uten vekst blir 6% fattigere i året på 100% belåning av BNP, når belåningen attpåtil er på 120% hjelper det ikke.

I dag fokuseres det på aksjemarkedenes reaksjoner på den greske tragedien, men det er obligasjonsmarkedene man må se på. Obligasjonsmarkedene er staute og rolige sammenlignet med de mer teatralske aksjemarkedene, men desto strengere. De tar et langsiktig perspektiv. Her er det ingen day-trading. Obligasjonsmarkedene dømte avtalen som grekerne nå skal ha folkeavstemning nord og ned med en gang, mens aksjemarkedene likte den.

Årsaken til at landet ikke klarer å vokse er at produktiviteten er helt flat (grafen til høyre). Italia har en aldrende befolkning, liten arbeidsinnvandring, befolkningsnedgang og et en sklerotisk offentlig sektor. Stillingsvernet er så sterkt at ingen tør å ansette noen. Mye behøver en solid runde med reformer, men det politiske system er ikke i stand til dette. 1,9 trillioner euro i offentlig gjeld gjør landet til verdens tredje største låntager. Dette blir ikke vakkert, og heller ikke behagelig.

Jeg kan ikke se at verken Hellas eller Italia er med i noen Euro om et år. Antakelig vil ting skje ganske fort fra nå, og ikke på noen ordnet måte heller. Igjen i Euroen vil vi finne Tyskland, Frankrike, Belgia (kanskje!), Nederland, Østerrike, Finland og Estland. I beste fall. Resesjonen vi allerede har i Europa vil bli en depresjon på flere år.

Selvsagt er ikke jeg synsk, og jeg er heller ikke økonom. Det siste er ingen ulempe, men kanskje det første. Men det vesentligste elementet her er at Italia ikke kan klare å betjene sin gjeld uten vekst, og Italia er ikke i stand til å vokse. Ergo blir det konkurs.

Skal Euroen overleve i det hele tatt må den bli en overføringsunion, og det er ingen sjanse for at sparsommelige nord-europeere vil sende store summer i en uendelig fremtid til land som Hellas og Italia. Det er bunnlinjen.

Nedsatte hvite burgundere

Etter de røde kommer de hvite. Disse tre hvite burgunderne har fått lavere pris fra og med i dag:

Meursault 2007 (Château de Puligny-Montrachet) kr. 240
Litt sitrus, hasselnøtter, et lite fatpreg, fin balanse og svært god pris til Meursault å være.

Meursault 1er Cru Les Poruzots 2007 (Château de Puligny-Montrachet) kr. 350
Kjølig frukt, fin fylde, litt bivoks på begynnelsen av ettersmaken. En helt flott vin som byr på det man kan håpe på i en vin av denne typen. Virkelig bra, og jeg har bestilt den til egen kjeller.

Meursault 1er Cru Les Perrières 2007 (Château de Puligny-Montrachet) kr. 291
Strammere, slankere og kanskje mer fokusert enn Poruzots, men i dag er ikke dette en bedre vin. Om fem år, kanskje, hvis man tør vente på det. Poruzots er en komplett vin, dette er kanskje begynnelsen på en. (Foto: Meursault Les Perrières, 16. oktober 2011, OMS).

Nedsatte røde burgundere

Fra Vinmonopolsmakingen i Grieghallen 19. oktober. Disse vinene er nedsatt i pris fra og med 1. november. (Bildet: Pinot Noir i NSG Les Chaliots i oktober 2011, OMS)

Pommard 1er Cru Pezerolles 2007 (Château de Puligny-Montrachet) kr. 299 (før 434)

Lett og kjølig i frukten. Elegant, men mangler dybde og lengde - og fremstår derfor som altfor enkel. Noen ganger er det slik at less remains less - and is not more.


Nuits-St.-Georges 1er Cru Clos des Grandes Vignes 2007 (Château de Puligny-Montrachet) kr. 299 (før 434)
Modning i fargen - det vil si at det skjærer over i det brune. Lett og lekker, fin fasthet, men tørrer i ettersmaken. Den hadde nok vært åpen i lengre tid da jeg smakte den, men alt tyder på at denne er på rask tur nedover.

Nuits-St.-Georges 1er Cru Clos des Grandes Vignes 2006 (Château de Puligny-Montrachet) kr. 330 (før 450)

Dette er på alle vis en vesentlig bedre vin enn den ett år yngre utgaven (alt med forbehold om åpning av flasker og lignende). Fine røde frukter på nesen, en farge helt uten bruning, mer fylde og soliditet, og perfekt balanse. NSG er allerede erklært som den beste landsbyen av alle i 2006, og dette var en flott vin i fin form.

Naturvin på boks - og en Chablis

Tami' Nero d'Avola e Frappato 2010 (Sicilia) BiB kr. 389,90 (2. nov, K6)
"Tami'" er et prosjekt fra Arianna Occhipinti der hun lager vinen fra druer dyrket av småbønder i Vittoira på sørøstsiden av Sicilia. Denne selges som naturvin, men gitt at det er en boks må det vel være tilsatt noe svovel for å unngå oksidering? Jeg håper i alle fall det. Drueblandingen her er 60% Nero d'Avola og 40% Frappato.

Hvordan smaker dette? Røde bær, så klart, men også noe mer jordlig og et tydelig preg av noe vegetalt i retning lyng. Jeg har drukket denne godt avkjølt, og det anbefales. Den er litt hul i midtpartiet synes jeg, men til prisen er dette virkelig flotte greier. Stilmessig en blanding av Burgund og Nord-Rhône, kan man si, og det er jo ingen dårlig attest.

(Bildet over av Arianna Occhipinti er fra Villas of Italy blog). For å unngå for mange poster hekter jeg på et notat til fra den nordlige kanten av det vinproduserende Europa.

Chablis 1er Cru Montmains 2000 (Duplessis)
Fra denne adressen har kvaliteten variert en del, men her er alt på stell. Dette er klassisk, kjølig Chablis med sitrus, et lite sjøpreg, en liten honningtone, og solid munnfølelse og en bortimot uendelig lengde på syrene. Chablis behøver ikke bli bedre enn dette.

Gjenkjøp? - Ja.

Rentefradraget

Forslaget om å fjerne rentefradraget på skatten møter forventet motbør fra Finansdepartementet med sjefen i spissen. Bare vi får bygd nok boliger vil prisene komme ned er refrenget.

Men dette forsvarer ikke de perverse insentivene som ligger i dagens skattesystem: staten stiller opp og betaler noe av regningen din (rentefradraget på 28%) dersom du låner penger - og selv om du har skattet for dem kommer staten og tar noe av pengene dine om du ikke har brukt dem opp (formuesskatten). Som jeg flere ganger har påpekt her oppfordrer systemet til å låne stadig mer penger, helst for å kjøpe bolig (som har lav skattesats), år etter år.

Når man har betalt ned bolig- og studielån står man overfor denne situasjonen: jeg kan spare i bank, aksjer og slikt og betale formuesskatt på toppen av skatt på renter og utbytte, eller jeg kan investere i hytte og/eller bolig(er) til utleie. De siste har lavere skattesats enn innkjøpspris slik at formuen forsvinner, og låner du penger på toppen av egenkapitalen får du 28% av rentene sponset fra statskassa. Tror virkelig Finansministeren at dette ikke har betydning for boligprisene? Eller rentene (jo høyere etterspørsel, jo høyere pris)?

Før i tiden kunne man basere seg på at folk tenkte på barna, og sparte penger slik at de skulle ha det bedre enn en selv. Man hadde lån som ung for å kjøpe bolig og annet man trengte, og formue som moden for å kunne overlate noe til barna når man takket av. Men gode tider og effektive insentiver har gjort noe med oss som nasjon: nå er melodien at barna får klare seg selv, og at gjeld blir premiert, så da kjøper vi hytter og leiligheter som vi leier ut siden det lønner seg så godt. Privat belåningsgrad i Norge er på over 200% (gjennomsnittlig gjeld i husholdningene i forhold til bruttoinntekt), som vel er verdensrekord. Da sub-prime krisen slo inn i USA var tallet der 126%.

Dette gjør nasjonaløkonomien svært sårbar for renteendringer. Det er rart Finansministeren ikke synes å være bekymret for det. Han er ellers bekymret for renteheving - som øknomien har behov for,  men som vil slå negativt ut på kronekurs og dermed eksportbedrifter. Fjerning av fradraget utgjør ingenting på kronekursen, men vil dempe kredittveksten. Johnsen avviser denne løsningen i kjappeste laget mener jeg.

Forslaget om å fjerne rentefradraget, som jeg sterkt støtter, har to hovedutfordringer - bortsett fra å "selge det" til en sterkt forgjeldet befolkning:

• Mange baserer seg på det, slik at en innføring vil påvirke manges økonomi negativt.

Til det er å si at det bør fases inn over tid, slik at endringene ikke blir noe sjokk. Nå er rentene historisk lave, og tiden er slik sett gunstigere enn noen gang før. Endringene er innenfor den rentemargin alle låntaker og långivere burde ha tatt høyde for, og vil bare tilsvare en renteoppgang låntagere bør kunne tåle.

• Fjerningen vil ramme familier i etableringsfasen uforholdsmessig.

Før ville det gjort det, men som jeg skriver over har vi som nasjon vendt oss på at gjeld er en fin og sponset ting livet gjennom. Likevel: i et livsløpsperspektiv er det klokt å skjerme familier i etableringsfasen, men det betyr ikke at det er klokt å sponse alle som tar opp gjeld uansett formål. Rentefradraget er likt enten du kjøper to rom og kjøkken eller en speedbåt til to millioner.

Med andre ord: vi trenger ordninger som letter etablering. Som nasjon har vi nå tilpasset oss insentivene, og rentefradraget kan ikke lenger gjøre jobben. Vi trenger mer målrettede tiltak, uten at jeg her og nå har noen gode forslag.

Anbefaling: Ma Cuisine - Beaune

I en renovert stall fra 1400-tallet i Beaune, Frankrike, finner man en restaurant som bare er åpen fire kvelder i uken - og ikke i helgene. Fabienne Escoffier styrer kjøkkenet, og mannen Pierre løper til og fra vinforretningen ved enden av huset hele kvelden.

Restauranten i Passage Sainte-Helene er ikke lett å finne, og det å bestille er helt essensielt (tel. 03-80-22-30-22). Den er en åpen hemmelighet i vinkretser for sitt enkle men gode kjøkken, og en svært god vinliste. Hvis du går på do vil du ikke unngå å bli kjent med det faktum at U2 og Michael Douglas har vært der, men for vinfolk er det trolig mer imponerende skikkelser ved bordet ved siden av siden stedet er populært blant vinprodusentene i området.

Maten var enkel men svært god, basert på tradisjonelle burgunderske retter. Vinlisten var ytterst interessant. Mye å velge i, men vi endte opp med denne:

Santenay 1966 (Domaines des Hautes-Cornières)
Hva er det å si? Klar og rød farge, med vandig kant, men som bryter litt i det brune når den helles fra flasken. Duften er klassisk gammel vin: høstløv og et ørlite preg av sopp. Det viktigste er at den har bevart frukten og friskheten. Jeg har smakt 2001, 2004 og 2007 i det siste som har langt mindre å by på enn denne 45 år gamle vinen som kom på 88 euro.

Til forreten drakk vi en Chassagne-Montrachet 1er Cru Morgeot 2002, om jeg ikke husker feil. Produsenten husker jeg ikke, men at den var svært god og kommunetypisk - det husker jeg.