Champagne Grand Cru Les Mesnil sur Oger Blanc de Blancs 1996 (Doquet)
Flott champagne som kom seg i glasset. Dufter kalkmineraler, kapteinkjeks og syltet sitronskall. Lang og elegant, en flott BdB som står seg svært godt. Den kunne godt ha vært ti år yngre ut fra smaksprofilen, men det er 96-karakteren.
Château La Louviere (Blanc) 2001 (Magnum)
Siden jeg skriver bok der "magnumtrikset" er brukt som eksempel, syntes jeg det var på tide å teste det igjen. Utelukkende i vitenskapens tjeneste, så klart. Vinen ble fordelt mellom de to helt like karaflene på forsiktig vis: en finger eller halvannen i den ene, så det samme i den andre, og slumpen av flaske ble enda mer finfordelt. En av våre gjester lurte på om dette kunne være magnumtrikset, men korrigerte fort seg selv siden vinene var så ulike. Vinen(e) var typisk hvit bordeaux, flotte eksemplarer av arten. Men jeg ble motstrebende enig med de andre: den andre karaflen var rikere, og den første syrligere. Jeg er sikker på at - tross alle forsøk på det motsatte - det ble to viner av den ene. I alle fall i forhold til hva som møtte våre sanser. Her må det forskes mer, tror jeg. Er det, for eksempel, klart at alle viner er helt like i toppen og i bunnen av flasken (rent bortsett fra bunnfall og annet slikt)? Viner er jo komplekse og dynamiske system, så derfor kan jo to identiske flasker (eller karafler) utvikle seg forskjellig. Eller?
Wiltinger Braunfels Riesling 2002 (Van Volxem)
Man lærer så lenge man lever. En ganske rik og raus Riesling var dette, og jeg tippet vel Alsace eller et varmt område i Østerrike. Men nei: en tørr vin fra det området som gir mest syre: Saar. Nydelig og flott vin. Rik, lang og fokusert.
Heiligenstein Riesling 2001 (Gobelsburg)
Denne tok jeg fort som Østerriksk Riesling, men jeg trodde den var fra Wachau. Mineralsk, ren og dyp i smaksbildet. Rett og slett en flott vin som ikke gjorde seg bort i selskapet.
Château Lascombes 1999 (Margaux)
Typisk bordeaux, men verken denne eller den neste plasserte seg lett innen kommunen. Denne var den mest rustikke av de to Margaux-vinene, men den passet fint til maten (Kjølknøl - elg på Norrländsk vis)
Alter Ego de Château Palmer 2001 (Margaux)
Dette var klart den beste av de to fra Margaux: flere lag i vinen, og den hadde også mer eleganse og lengde. Riktig en flott vin - den kan være annenvin så mye den vil, for den gjorde ikke skam på hjemstedet sitt på noe vis.
Château Haut-Bailly 1994 (Pessac-Léognan)
Denne kom også litt bort i selskapet, litt rustikk kanskje, men det er mer ventende fra dette opphavet. God vin, og den hadde stått seg svært bra alderen tatt i betraktning.
Musigny 2001 (J.F. Mugnier)
Hva kan man si om denne vinen som ikke høres ut som en klisjé? En ting, i alle fall, det er en av få viner som man kan kalle "vakker" uten at det blir latterlig eller malplassert. Den vanlige karakteristikken av Musigny (se vinmarken på bilde over) er at vinen er the iron fist in the velvet glove. Ubesværet mykhet og eleganse, kombinert med dybde og kraft. For meg er dette guillstandarden for rødvin, man fylles ikke bare av glede men også av undring.
Chambolle-Musigny 1er Cru Les Fuées 2001 (J.F. Mugnier)
Dette var også en flott vin, men i selskap med storebroren over fallt den gjennom, ikke minst gjennom mer merkbar eik. Det er ellers liten grunn til å holde på 2001-erne. De er på tur ut nå.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar