Her følger noen flere notater fra smakingen av Burgund 2023 i Vitis Bergensis 1. februar. Vi var for første gang på nytt sted, og både stedet og (flere av) vinene innfridde. Men det var som alltid greit å ha flere å dele vinprisene på. Det er en av de store fordelene med en klubb som Vitis.
Vinmarken er Caillerets, og navnet til denne "avdelingen" henspiller på størrelsen siden ouvrée er et gammelt fransk flatemål. Også denne vinen er saftig, men dette er et helt annet dyr enn slektningen over. Her er det mer struktur og seriøsitet. Godt med frukt og god kjerne. Biter seg godt fast. Intens, og med lang ettersmak. Stiv pris, men i konteksten til Burgund 2023 og alt er dette et godt kjøp. ★★★★
Dette er også en solid, intens og strukturert vin med god dybde i frukten. Den er fyldigere enn vinen over, men også mindre elegant og med noe mindre lengde i ettersmaken. Men når den koster omtrent en tredjedel, er dette til å leve med. Tross alt vil det sitte en del bitterhet igjen etter å ha betalt nesten femten hundre for vinen over. ★★★★★
Jeg
holder meg til stjerner når jeg vurderer viner uten å ha brukt
særlig mye tid med dem, og stjernene sier ikke noe om absolutt kvalitet eller
verdi, men først og fremst noe om hvor gode kjøp jeg mener disse vinene er
eller var.
Litt bruning, faktisk. Ser det tydelig når den slås i glasset. Dufter tyttebær mer enn noe annet. Mer fjell enn skog i aromatikken. Velintegrert vin som mangler finessen til mange andre burgundere, men som fungerer godt til mat. Helt klart moden nok. Godt kjøp, for denne fikk jeg for 348 kroner i 2020.
85/100
2015 Les Graves de Paul
Cahors Malbec
En helt fabelaktig vin som dessverre nå er utsolgt alle andre steder enn i Søgne. Jeg kjøpte det jeg kom over på polene innen min rimelige rekkevidde, og nå har jeg bare en flaske igjen. Denne kom etter vinen over, og overskygget den fullstendig. Nydelig duft med friske bær og urter. Dyp og kjølig fruktighet med svært god lengde. Ulempen med denne vinen er at man vil drikke mer og mer, og det har man jo ikke godt av.
Importøren Heyday Wines AS vil ikke ta inn nyere årganger. Det er forjævlig. Andrew Jefford i World of Fine Wine er en stor fan. Det er jeg også!
91/100
2015 Massolino
Barolo Margheria
Dyp rubinrød med ørlite vandig kant. Ikke typisk Baroloduft, og dyp rødfrukt dominerer. Kanskje moreller? Flott frukt og velintegrerte tanniner. Den bærer og brer seg ut. Munnfølelsen er bedre enn duften per i dag. Svært matvennlig, og det er jo til middag jeg helst drikker vin. Min første omtale av vinen var her blant annet etter en smaking med produsenten Franco Massolino her i Bergen, og jeg fikk etter hvert kjøpt et par flasker. Harmonisk vin som er i drikkevinduet allerede. Jeg har fulgt med på omtaler på Cellar Tracker, og for et knapt år siden fikk den 18+ poeng på JancisRobinson.com og et drikkevindu på 2023 - 2045. Jeg tviler på at den lever godt så lenge, men den drikker godt nå. Nyere årganger koster rundt 1000-lappen.
Dette er vel et eksempel på ny Barolo? Vi kan jo alltids sørge over den gamle typen, men denne typen er også en svært god type vin.
89/100
Ole
Martins* 100-poengskala med beskrivelser
Jeg
starter med vurderingen (f.eks «God»), og finjusterer deretter poengene.
Helt
ekstraordinær (96-100 points)
Enestående
(90-95)
Meget
god til utmerket (85-89)
God
(80-84)
På
det jevne (75-79)
Under
pari (70-74)
Ligg
unna (50-69)
*
Parkers skala modifisert for CellarTracker og oversatt av meg
Vinen har ikke vært lenge i min kjeller, men ble innkjøpt etter at jeg smakte den i april. Notatet fra det møtet leser du her. Jeg må si den ikke klarte å leve opp til forventningene. Den var rett og slett ikke helt i balanse, med en syre som ikke ble helt matchet av frukt og fylde. Sitrus på nesen, selvsagt, med små bidrag fra kjeks og honning. Men: Det siste lille glasset var betydelig bedre. Det skyldes nok at temperaturen kom opp såpass at syren ble noe utlignet. Nå er det 2008-årgangen som er inne på polet, og jeg er fristet til å prøve den - og jeg skal servere den på minimum 11-12 grader. (70% Chardonnay og resten Pinot Noir)
Dekantert omtrent en drøy time, og den var svært aromatisk da den kom i karaffelen. Mørk til burgunder å være, men normal dybde i fargespekteret til 2005 å være. Noe mindre aromatisk da den ble drukket, men absolutt forførende dufter med både krydder og mørke bær. I munnen er den selvsagt solid, noe man venter seg gitt både produsent og årgang, men den er i balanse og utspiller en egen harmoni på den produsentgjenkjennelige skalaen. Meget god lengde. Denne vinen har jeg flere av i kjelleren enn noen annen burgunder, og jeg ser fram til å fornye bekjentskapet i mange år framover. (Bildet: Volnay)
90/100
2017 Muzard Santenay 1er Cru Maladière
Moden allerede, og det var det jeg først og fremst var ute etter å finne ut. Svært klar, men likevel med en viss dybde i rødfargen. Duft med kirsebær, noe møbelpolish og et snev av timian. Mellomfyldig, som det så nøytralt heter, men med god spenst som går godt til kylling og Serranoskinke i ganske solid saus. Drukket rett etter en meget god bordeaux i den rimelige prisklassen, og da er det elegansen i denne vinen som slår deg. Så mye kraft i en så lite brutal form. Meget god vin, og prisene til Muzard er hyggelige. Denne fikk jeg til 348 på Aker Brygge første pandemisommeren.
86/100
Ole Martins 100-poengskala med beskrivelser*
Helt ekstraordinær (96-100 points)
Enestående (90-95)
Meget god til utmerket (85-89)
God (80-84)
På det jevne (75-79)
Under pari (70-74)
Ligg unna (50-69)
* Parkers skala modifisert for CellarTracker og oversatt av meg
Extraordinary (96-100 points) Outstanding (90-95) Very Good to Excellent (85-89) Good (80-84)
2015 François Chidaine Vouvray Clos Baudoin
Lys gyllen på farge. På duft er det bakt lime, mango og lanolin. Det siste er det som forteller hvilken drue som brukes her. I munnen har den denne glatte avrundetheten som står så godt til den friske syren og de fruktige aromaene. Meget god lengde også. Jeg ble litt bekymret etter at et par Chidaine-viner fra 2014-årgangen var svært langt kommet, men 2015 - en varmere årgang - har så langt innfridd så til de grader.
Heftig duft av lær og tobakkspung. I munnen lekker og elegant med god og frisk fruktighet. God lengde. Her er det virkelig ikke noen ting som minner om den dårlige pressen 2003-årgangen fikk etter den rekordvarme sommeren. Og vinen kan bestilles, og fås på noen pol. Jeg ser ikke bort fra at jeg kjøper mer.
Gjenkjøp? - Ja. (85/100 - Meget god vin)
2005 Domaine Louis Boillot et Fils Nuits St. Georges 1er Cru Les Pruliers
Dyp rødfarge, nesten litt sort, men også klar. Klarhet er i grunnen et gjennomgangstgema for denne vinen. Vi hadde flere røde burgundere denne kvelden, også på nivået over denne, men den utmerket seg på en svært positiv måte. Duften var fin, med klare kirsebærtoner over lær og jord. Smaken i munnen var også, som antydet, klar og tydelig, med meget god lengde. Virkelig en nydelig vin som utmerket seg.
Gjenkjøp? - Helt klart! (92 - Enestående vin)
2010 Lucien Muzard Santenay 1er Cru Maladière
Min siste flaske av tre, og det var kanskje greit? Her var det tydelig bruning, og på de siste slurkene var det et ørlite oksidert preg. Denne var nok i borteste delen av drikkevinduet. Solid aroma med modne bringebær, våt jord og litt møbelpolish. God fruktighet i munnen, ganske finslige tanniner og en syre som ikke trengte seg unødig på. God lengde. Meget god matvin.
Duft av sitrus og voks. Meget godt grep om munnhulen, med fin fylde og flott lengde. I munnen er det spor av både nøtter og fat, men i det store og hele er dette en "moderne" hvit burgunder der friskheten står i sentrum til tross for at fylden også er fin. God pris på denne biodynamisk produserte vinen. Jeg er usikker på om klassifikasjonen er i orden, men det er den veien de går. (Finnes på mange av de større polene.)
Her er vi altså over på en landsbyvin fra navngitt vinmark som koster 210 kroner mer enn vinen over. Er den verdt det? Det er forskjeller her, og de er til fordel for denne vinen. Framfor alt er det en høyere intensitet og presisjon. Ettersmaken er lengre. Det er ikke vanskelig å plukke en favoritt, for det er denne. Men vinen havner litt i limbo, for til et måltid vil man ikke merke all verdens forskjell om man bruker 210 kroner mindre. Til den store nytelsen vil man kanskje heller legge på litt mer, og få en vin som virkelig gjør noe av seg. En landsby-Santenay til 450 passer egentlig ikke så godt i noen av de to sammenhengene, og så er det da heller ingen pol som har tatt den inn (i skrivende stund).
Dette er også en landsbyvin fra Santenay, og bare ti kroner dyrere enn den over. Mye de samme vurderingene må gjøres i forhold til den langt rimeligere regionalburgunderen, og det faller ut på samme vis. Sammenligningen med Les Hâtes er meget relevant. Det som taler til fordel for denne cuvéen er en enda litt bedre presisjon og en fin balanse. Lengden, derimot, er ikke fullt så god. Men forskjellene er ikke større enn at du neppe hadde hengt deg opp i det med mindre du smakte dem side om side. (Denne er det heller ingen pol som har tatt inn.)
Regionalburgunderen er skikkelig bra til prisen, og de to andre er også riktig gode viner. Men, som skrevet, de faller litt mellom to stoler for de fleste konsumenter.
Vinene ble smakt på Vinmonopolets smaking 26. april fra arrangørens smakeglass.
2010 Lucien Muzard Santenay 1er Cru
MaladièreLitt bruning kan merkes når den blir helt i glasset, men i glasset er dette ikke så lett å se. På duft er den først litt tilknappet, men åpner seg ganske fort med bringebær, litt våt jord og et ørlite snev av fat. I munnen er den på den litt strenge siden, men det er nok frukt til at dette bare styrker den som en matvin. Drukket til reinsdyrmørbrad, dampede mandelpoteter, god saus og ymse grønnsaker. Jeg har drukket flere flasker av denne, og tror den er omtrent på topp nå. Den siste flasken skal ikke leve så mange år til.
Gjenkjøp? - Ja.
2015 François Chidaine Montlouis-sur-Loire Les Choisilles
Etter at 2014-årgangen av denne viste klare tegn på oksidasjon, satte jeg alle Chidaine viner jeg har som er eldre enn fem år i "drikke snart kategorien." Denne er den første i den køen, men viste ingen tegn på oksidasjon eller andre tegn på forfall til tross for (eller kanskje på grunn av?) at 2015 var et varmere og mindre syrlig år enn 2014. Upåfallende strågul farge. Duft med gule epler, hvit pepper, og et syrlig lime-preg. I munnen frisk og senete, men den har også god fylde. Satt som et skudd til en mangfoldig fiskesuppe. (Flasken var kjøpt i Paris i 2017)
Chidaine er en av verstingene på flaskefronten. Flasken alene veier over 750 gram. Til gjengjeld er korken kort og kjip. Her bør produsenten omvurdere investeringene og heller gå for Diam korker og heller spare på glasset. Det er korkene som viser at produsenten bryr seg om produktet og om kundenes opplevelse, ikke en miljøversting som glassproduksjon og transport.
Gjenkjøp? - Ja.
2010 Benjamin Leroux Volnay 1er Cru
Clos de la Cave des Ducs
Litt vandig kant, og en liten aldersindikasjon på fargetonen også. Duften er dyp, med mange lag. Det er syrlige kirsebær, hibiscus og møbelpolish som dominerer. I munnen er den frisk, og ikke minst lang. Det er ikke elegansen eller harmonien som dominerer, men den matvennlige pågåenheten gjennom hele smakskurven. På ingen måte uferdig, men heller godt inne i drikkevinduet.
Gjenkjøp? - Helt klart!
2005 Domaine Arlaud
Gevrey-Chambertin 1er Cru Aux Combottes
Ikke dekantert - i likhet med de aller fleste burgunderne jeg drikker. Litt grumsete. Dyp duft av kjøttkraft, jord og orientalsk krydder. Den avslører også friskheten på duften. I munnen er den frisk og presis, og i begynnelsen er den litt tynn mot slutten av smakskurven. Men det bedrer seg med tid i glasset og høyere temperatur. Jeg kunne ønsket meg mer dybde i frukten og en lengre ettersmak, men dette er kritikk på et høyt nivå.
Gjenkjøp? - Ja.
Alle disse vinene ble drukket i heimen med dertil egnede glass fra Zalto eller Riedel.
Jeg starter dette innlegget 2. april, og venter vel at det denne gangen blir minst to deler av denne månedsrapporten. Grunnen er at jeg forventer at vi vil drikke mer vin nå enn vanlig, og da kan det være greit å unngå en altfor lang post. Vi skal ikke noe sted på kveldene, for treningssentre og tennis er utelukket. Alle møter går på nettet. Inklusive bursdager. Den første vinen ble drukket til en 60-årsdag der vi møttes på Microsoft Teams. (Bildet: Chr. Moestue og Vincent Paris)
2004 Lanson Champagne Gold Label Brut
Dyp gyllen - helt klart en ganske moden champagne ut fra fargen. Dufter pels, sitrus og tørket aprikos. I munnen er det syren som merkes best, men den har god dybde og går bra gjennom hele smakskurven. Jeg har smakt bedre Gold Label Brut, men den får bestått. Det som er å trekke er manglende finesse, og en litt for dominerende syre. Gjenkjøp? - Ja. 2012 Muzard Santenay 1er Cru Clos de Tavannes Crunchy rødfrukt, mest jordbær kanskje, og ørlite vanilje. Noe edeltre også. God fylde, bra spenst, men for virkelig å slå ut nakkehårene måtte det vært mer trøkk utover i smakskurven. Men til 400 kroner i 2016 var dette virkelig flotte greier. Drakk den første i fjor, og de drikker bra nå. Fra Riedel Burgund. Det er mange 2012 som drikker bra nå, og dette var helt klart en av dem. Gjenkjøp? - Ja. 2004 Produttori del Barbaresco Riserva Asili Mørk men klar. Mer Bordeaux på farge enn Burgunder. Duften er edeltre og lakk, tjære og litt lakris. Med tid i glasset blir det mest bringebærdrops. Virker lite astringent, mer myk og avrundet. Ville slitt med å plassere denne på Nebbiolo om den kom blindt. Jeg ville vel begynt å gjette noe i retning oversjøiske vinområder. Dette var en ganske uventet retning for denne vinen, men jeg burde vel ventet meg det uventede basert på tidligere erfaringer. Men det er jo ikke noe galt med vinen. Den er god, men standardutgaven i 2010-årgangen, som jeg har postet en del ganger, er minst like bra og mindre rar. Og billigere. Drukket av Spieglau burgunderglass, og dekantert omtrent en time. Jeg har hatt altfor mange rare Riserva-viner fra PdB. Noen virkelig gode, men også alt fra pølsevann via harde og udrikkelige (etter nesten 20 år) og til ny-verden look-alike. 2004 ble min siste årgang. Gjenkjøp? - Tjaaaa? - nei!
2012 Weingut
Ökonomierat Rebholz Siebeldinger Im Sonnenschein Ganz Horn Riesling Großes
Gewächs
Gyllen, med tydelig grønnskjær. Sitronterte med litt mango. I munnen er den fruktig og lang, med økende intensitet utover i smakskurven. Virkelig høykvalitetsvin. Mer tydelig lime mot slutten av smakskurven. Ikke all verden til kompleksitet og ikke så mange lag, men den er Riesling til tusen og en fryd å drikke. Bare 12,5%. Drukket av Zalto Universalglass.
Gjenkjøp? You bet!
2007 Vignobles Moestue
Cornas Coteau de Reynard
Ørlite vandig i kanten - kanskje. Det er det eneste tegnet til at vinen har noe alder - i alle fall på fargen. Duften er dyp og søtlig, med bakte urter og rødfrukt. Med tiden blir uttrykket tydeligere medisinalt. I munnen er det svært så finslige tanniner, sømløs eleganse og duft av varm murstein. Drukket av Zalto Universal. Meget fint følge til langkokt flatbiff med sopp, grønnsaker og urter. Da jeg først smakte denne vinen, for fire år siden, besluttet jeg å vente et tiår eller flere med å ta mine flasker. Men det holdt ikke, og jeg angrer på ingen måte å ha tatt denne. Dekantert, men ikke luftet. (Bildet er av Moestue selv, og V. Paris som lager denne vinen. Produksjonen var 40 kasser.)
2012 Schloss
Gobelsburg Grüner Veltliner 1ÖTW Reserve Renner
Fint gyllen allerede. Dufter klart og tydelig av signaturen "hvit pepper". I munnen slår også ananas inn. Bra spenst, og god fylde. Drukket til kylling i fløtesaus og ris, og det taklet den fint. Jeg kjøpte denne for 220 kroner, og det var et varp. Nå koster siste årgangen 110 kroner mer. Det er en inflasjon på 50% på seks år. Not good! - men denne vinen, i alle fall, er verdt selv den nye prisen. Gjenkjøp?* - Ja!
2010 Lucien
Muzard Santenay 1er Cru Maladière
Jeg tror kanskje dette er den første kjellervinen fra denne årgangen jeg åpner. Jeg har lenge lest på nettet at folk har åpnet viner fra 2010 med hell, men ligget unna selv. Denne var mørk til ti år gammel burgunder å være - men så jeg kanskje et ørlite innslag av bruning? Eller var det bare lyset som spilte meg et puss? På nesen kommer det mangt og mye, over tid. Frukten ligger mest mot bringebær og kanskje også et innslag av noe mørkere, som bjørnebær. Det er lær og noe jord, men etter hvert mest "underskog" eller sous bois som det heter på originalspråket - noe som også vitner om modning. Den bærer godt utover i smakskurven, men for å virkelig sitte som et skudd burde den hatt mer frukt utover i smakskurven. Mer å smatte på, liksom. Den forblir litt hard - men det er kritikk på et høyt nivå. Betalte fattige 279 kr. for denne i 2013. Mye har skjedd med burgunderprisene siden da. Dessverre.
Gjenkjøp? - Ja! 2018 Faiveley Mercurey Vielles Vignes kr 255 Det er vel ganske klart at denne knapt har vært innom noen lagring hos meg, men i en måned preget av isolasjon og fravær av bedre halvdel (til sjøs) må man dytte inn det som kan brukes. Det blir drukket lite vin til tross for at det er sorger å slukke. Anyway. Hvordan smaker den? Den er løsere i strukturen enn produsentens Marsannay 2017. Det er absolutt noe å merke seg. Frukten kan vel best beskrives som "sjenerøs". Noen dårlig vin er det ikke, men det mangler definisjon, spenning og klarhet - alt egenskaper jeg gjerne ser i en burgunder. Blindt hadde jeg gjettet på "ny verden Pinot Noir". Gjenkjøp? - Neppe! 2005 Domaine de la Solitude Rouge Dette betyr slutten på kassen, og denne vinen har virkelig holdt seg godt. Jeg begynte på den i 2016. og de siste flaskene har absolutt vært de beste. Nå er den balansert, rund men med nerve. Den mangler selvsagt dybden og alle lagene i en virkelig god rød bordeaux, men dette er en flott matvin og hyggelig å ha i glasset etterpå. Very moreish! Gjenkjøp? - Kanskje ikke hele kassen, men nesten.
2009 Georg
Mosbacher Forster Pechstein Riesling Großes Gewächs
Mellomdyp gyllen farge med noe grønt. Duften går tydelig i retning sitronterte med et klart høstlig preg. I munnen er den avrundet og robust med en god kjerne. Det er mer som skjer tidlig i smakskurven enn mot slutten, og jeg har hatt viner fra Mosbacher som har vist flere lag og flere nyanser med aldring. Men her tror jeg årgangen spiller inn. Det er uansett en flott vin som ga dyp tilfredshet - ikke minst med at dette er den produsenten jeg har flest flasker fra i kjelleren. Gjenkjøp? - Soleklart! (kostet 238 kr. i 2011) 2012 Domaine Pichard Madiran kr. 249 Svært mørk. Dufter litt Syrah, med jod, blod og rått kjøtt. Men det er også bjørnebær her. Jeg dekanterte en liten time. Kroppen er litt slank, men med tid i glasset (og høyere temperatur) blir det mer kjøtt på beina og substans. 80% Tannat, og resten Cabernet Franc. Dette er en flott matvin, særlig til kjøtt. Og inne på mange pol. Gjenkjøp? - Ja! 2017 Faiveley Marsannay
Fortsatt en strålende vin! Så presis og fokusert som Faiveley generelt er i denne årgangen, og til en meget god pris (tror det var 265 kr.). Jeg fikk en venn til å kjøpe flere i Fyllingsdalen, og det var en meget god investering for oss begge. Lekkert, lekkert, lekkert! Gjenkjøp? - En kasse, takk!
* - "Gjenkjøp" betyr at jeg hadde kjøpt den igjen dersom jeg ved kjøpstidspunkt visste det jeg vet nå - dvs. hvordan den kom til å smake (ofte mange år etterpå). Jeg mener det er et nyttigere vurderingsgrunnlag enn en poengsum.
Pousse d’Or Santenay Clos des Tavannes 1er Cru 2016 kr. 609 Dyp i fargen - her er det vel mye ekstrakt. Dufter mest av jordbær og vanilje. Ved andre gangs dufting kom det også varm asfalt. I munnen er den konsentrert, saftig og bærpreget. En solid vin, men kanskje vel solid for en rød burgunder. Prisen er dessverre altfor solid, men den er å få på noen av spesialpolene ennå. Camille Giroud Santenay Clos Rousseau 1er Cru 2016 kr. 461 Det samme gjelder denne vinen, og her er prisen mer til å leve med. Kontrasten med vinen over, fra samme kommune, stopper ikke der. Lysest på farge av alle tre i denne flighten, og den er også mindre aromatisk. Dufter litt rødfrukt og steinstøv. I munnen tar den seg kraftig opp, med saftig fruktighet med klar bringebærfrukt. God struktur og lengde. Godt kjøp! Bruno Clair Marsannay Rouge 2016 kr. 447 Også denne vinen er på få - på to spesialpol. På Aker Brygge er det kassevis. Klar og lys, om enn ikke lysest i flighten. Duft av fioler. I munnen er det svært tydelig smak av bringebær. Fin og ren vin.
Dufter våt ull og limekompott. Ikke at jeg noen gang har spist sistnevnte rett, eller observert at den i det hele tatt finnes, men det må være slik den dufter. Klar og tydelig syre, men med økende temperatur blir dette meget bra og passe fyldig. Her kan man godt være generøs med tempereringen, og heller kjøre den tett opp mot gammeldags romtemperatur for å få mer frukt og fylde inn i ligningen. For syren er markant. Flott vin til smaksrik fiskerett. Gjenkjøp? - Helt klart!
2012 Lucien Muzard
Santenay 1er Cru Clos de Tavannes
Det er første gang jeg smaker denne årgangen etter at den var fersk, og etter denne flasken å dømme er dette gode greier. Mørk farge, men klar på burgundervis. Duften går i retning jord og frisk og sprø rødfrukt. "Sprø" fordi det er en klar og litt sprø tone i frukten, og jeg ikke finner noen andre adjektiver som kan passe. I ettersmaken er det et tydelig preg av urter. Nesten litt uforløst, men uten å være umodent. Vinen står seg meget bra i dag, med en hovedvekt på den fine frukten som nettopp synes å ha nått modning.
Gjenkjøp? - Absolutt! Santenay er en perle. Exton Park Brut NV kr. 370 Lys gul på farge. Heftig mousse - glassene bobler nesten over. Dufter mest av sitron, men også av blomster. Herlig vin, med sødme som balanserer den heftige syren. Men når man vet hvor mye syre og dosage det er her, så er det lett å få fornemmelsen av at det henger tunge lodd i hver sin ende av smaksbalansen. Både syre og sukker ligger på rundt 10 g/l. 60% Pinot Noir, og resten Chardonnay. (Bildet: Exton Park Estate - ca. en mil fra der jeg var mange helger under mitt opphold i England 1988-93).
Dyp rød, nesten svart. Flott frukt og dybde i munnen. Saftig, men fast, og skjuler sine 14,5% alkohol med stil. Faugères er en appellasjon med stort potensiale, og flotte viner. Dette er ikke noe unntak, og Valken har flere på lager. 95% Syrah, og resten Grenache. Produksjonen er på bare 2.500 flasker.
2007 Château de
Puligny-Montrachet Meursault 1er Cru Les Perrières
Fortsatt lys, og fargen forsikrer meg derfor om at den ikke er prematurt oksidert. Duften er etter oppskriften: sitrus og fat, uten at fatpreget på noe vis er påtrengende. Lekker i munnen, med et i hovedsak friskt og kjølig preg. Lite fedme her. Kanskje et lite innslag av sopp, men i all hovedsak en relativt lite utviklet Meursault av den moderne typen. (Moderne i Meursault betyr frisk og mineralsk, ikke fet og nøttepreget).
Gjenkjøp? - Ja. Røverkjøp til 291 kroner.
2005
Patrice Rion Gevrey-Chambertin Clos Prieur
Ganske dyp farge, noe som hører årgangen til. Duften går mest i retning modne bringebær og litt fat. I munnen er den svært så "savoury". Frukten er ikke så imponerende som på mange andre viner fra årgangen, men syrene og lengden er det klasse over. Blir sittende å smatte og svelge. Flott landsbyvin.
Dette er en lys og lett vin. Mitt smaksnotat er ganske kort: "lett, lett, lett". Men jeg har også notert meg at den også er lekker, men først og fremst lett og neppe verdt prisen.
Duftprofilen har vanilje og jordbær, men en dybde som mangler i de Bourgogne Rouge'ene jeg skrev om forleden. Litt krydder kan man kanskje også få seg til å oppfatte, med litt velvilje. I munnen er den noe rundere enn de før omtalte, og den har en tydelig fasthet. Faktisk også noe fylde i siste fase før ettersmaken.
Ganske lys (for denne årgangen) og klar. Duft av fioler og jordbær. Markert avtrykk i munnen, men i dette selskapet blir den litt for lett.
Volnay 1 er Cru
Taillepieds (Bouchard)
Både mørkere og mer fragrant. Duft av edelt treverk, og generelt dypere toner i frukten enn i vinen over - og mer i pakt med årgangens karaktér. En fyldig Volnay, som snerper litt og har god lengde.
Volnay 1er Cru
Clos des Chenes (Jadot) Duften er mer i retning fioler, og fargen er som vinen over. Her er det mest frukt og struktur i denne flighten. Sur-søt stil, med betydelig substans. Virkelig en flott vin. En av kveldens beste.
16. september ledet jeg en smaking i Vitis Bergensis med tema hvite burgundere i 2014. Det er en konsistent god årgang for de hvite, og blir av Berry Bros. and Rudd regnet som den beste på flere tiår. Nå skal man jo ta slikt med en klype salt, men det er i alle fall en grunn til å smake noen av disse vinene som (stort sett) fremdeles er å få. Første flight var fire viner i det lavere prissegmentet i denne sammenhengen - og det betyr dessverre fra ca. 400 til 450 kroner. Alle vinene var dobbeldekantert noen timer på forhånd.
Denne er fortsatt å få. Litt søtlig sitrus på duft - mest i retning grapefrukt. I munnen er syren meget merkbar og pågående, og vinen er ikke av de fyldigste i denne sammenhengen.
Chassagne-Montrachet 1er Cru Les Vergers
(Pillot)
Det er mest flint og fat på duft. Frisk men balansert i munnen. Lekker vin med god lengde.
Ikke bare er dette en vin som fremdeles er å få på polet, det var kanskje den beste på hele smakingen. I alle fall om prisen tas i betraktning. Duft av søtlig grapefrukt og modent korn. Frisk, fyldig og velintegrert. Lang ettersmak med kompleksitet.
Denne vinen kan ha hatt "snik-kork" - TCA i så lav konsentrasjon at den ikke stinker muggen kjeller, men der frukt og spenst har forsvunnet. Etter en dag eller to i åpnet flaske begynner det å stinke, men en skal være ganske vár for å oppdage det på denne konsentrasjonen. Selve smaksnotatet fra den kvelden: Litt avdempet nese, litt løs og lapp i munnen. Sørgelige saker, egentlig.
Her er det mye fat på duft, og fatpreget fortsetter i munnen. Lett og frisk stil, men selv for dette nivået er det litt for lite substans til at dette blir interessant. Neppe verdt prisen.
Her får man mer for pengene. Den er mer finslig enn vinen over, med et tydelig bærpreg heller enn fat, og den er fast og solid. Kort og godt en lekker vin, som også er å få på 19 pol tross at den ikke er i noen annen kategori enn BU.
Jadot Santenay Clos de Malte 2014 kr. 288
Umulig å finne i polets lister, men jeg smate den altså. Det er godt mulig at prisen over er en Horecapris - men den er med moms. Synd den er vanskelig å få tak i, for den er lekker og drikkemoden i en saftig stil med god substans og lengde.
Disse vinene noterte jeg ikke på, så det er inntrykk jeg sitter igjen med i etterkant heller en presise gjengivelser av opplevelsene der og da.
Agrapart BdB 1996
En av mine siste flasker av denne, og de jeg har hatt før har vært bedre, men den er ren, syrlig og svært tørr. Litt bitterhet i begynnelsen av ettersmaken. Ikke så ulik "søsteren" L'Avizoise 1996 som jeg smakte tidligere i julen.
Santenay 1er Cru Clos de Tavannes 1999 (Potel)
Flott vin. Ganske dyp farge, perfekt modning etter min mening, litt røyk/eik i begynnelsen, men det blåser av. Fruktig, frisk, men myk og samtidig lang. Santenay har jeg vært heldig med. Alltid gode viner, og til svært gode priser i sammenligning med de fleste andre kommunene i Burgund.
Volnay-Santenots 1er Cru 1996 (Matrot)
Ligner mye på vinen over, og denne er også perfekt moden. Mange har vel trodd at årgangens røde aldri skulle bli vin, men her har det slått til perfekt. Jeg må fiske opp mine to flasker fra kjelleren. (Far og datter Matrot får pryde innlegget)
Chambolle-Musigny 1999 (J.-F. Mugnier)
Denne ble smakt tidligere i jula, men det passer bra å omtale den her. Denne er trang i skjæret. Rips, syre og lite sjarm. Den endret seg heller ikke over kvelden, og spørsmålet som melder seg er om det er håp for denne? Jeg har en flaske i skapet, og den går kanskje tilbake til kjelleren.
Felseneck Riesling GG 2007 (Schäfer-Fröhlich)
Floral og fyldig, men uten nerve. Ikke endrer den seg heller. Denne er enten godt over toppen og på tur ned, eller i en eller annen merkelig fase. Selv har jeg vel bare opplevd at Mosbacher, Weil, Schloss Johannisberger og von Buhls viner har lagret bra (av de tyske tørre). Ellers har de vært best ved lansering, og på kurs nedover etter det. Dette lovet ikke bra for de vinene jeg har i kjelleren.
Chassagne-Montrachet 1er Cru Boudriotte 2002 (Ramonet)
Rik og eikepreget. Den ble servert i overkant varm, kanskje, og det aksentuerte det litt opulente preget. Den har fått en natt i kjøleskapet, så vi får se hva det blir til etter hvert.
I en renovert stall fra 1400-tallet i Beaune, Frankrike, finner man en restaurant som bare er åpen fire kvelder i uken - og ikke i helgene. Fabienne Escoffier styrer kjøkkenet, og mannen Pierre løper til og fra vinforretningen ved enden av huset hele kvelden.
Restauranten i Passage Sainte-Helene er ikke lett å finne, og det å bestille er helt essensielt (tel. 03-80-22-30-22). Den er en åpen hemmelighet i vinkretser for sitt enkle men gode kjøkken, og en svært god vinliste. Hvis du går på do vil du ikke unngå å bli kjent med det faktum at U2 og Michael Douglas har vært der, men for vinfolk er det trolig mer imponerende skikkelser ved bordet ved siden av siden stedet er populært blant vinprodusentene i området.
Maten var enkel men svært god, basert på tradisjonelle burgunderske retter. Vinlisten var ytterst interessant. Mye å velge i, men vi endte opp med denne:
Santenay 1966 (Domaines des Hautes-Cornières)
Hva er det å si? Klar og rød farge, med vandig kant, men som bryter litt i det brune når den helles fra flasken. Duften er klassisk gammel vin: høstløv og et ørlite preg av sopp. Det viktigste er at den har bevart frukten og friskheten. Jeg har smakt 2001, 2004 og 2007 i det siste som har langt mindre å by på enn denne 45 år gamle vinen som kom på 88 euro.
Til forreten drakk vi en Chassagne-Montrachet 1er Cru Morgeot 2002, om jeg ikke husker feil. Produsenten husker jeg ikke, men at den var svært god og kommunetypisk - det husker jeg.
Riesling von der Fels 2006 (Keller)
Vinen var nedsatt, og jeg kjøpte den siste flasken i butikken for snart tre år siden. Det kunne gjerne vært flere, for dette var fine greier. Vinen dufter rik Riesling fra sørlige vinområder i Tyskland, men for de som ikke er kjent med fenomenet skal jeg prøve å sette ord på dette. Det blir ikke spesielt presist, for jeg finner ikke noe som passer perfekt. Bakte epler/aprikos og bakte urter. Uansett: duften er nydelig, og harmonien mellom frukt, friskhet og fylde/viskøsitet er fabelaktig. Det som skiller denne vinen fra det ultimate innen genren må være en klarere definisjon og tydelighet i de ulike elementene, men det er grovt urettferdig å klandre en vin til 180 kroner for dette. Drukket til scampi med chilli etc.
Keller er en av stjernene i Rheinhessen. 2009-årgangen av denne vinen er inne i listene nå til 220 kroner, og det er antakelig et godt kjøp.
Keller skal også forsøke å lage vin i Norge.I Kristiansand er det et forsøksprosjekt med femti planter Riesling - trolig blir det Eiswein av det, og Anne Enggrav (bildet) er involvert i prosjektet. Her er et innslag fra 2009:
Santenay 1er Cru Maladière 2002 (Muzard)
Mørk, også mer mørke bær i starten. Duften utvikler seg med elementer av kjøttkraft - og det på en god måte. Jordlig, fast og sappy - godt og umiskjennelig Pinot-preg her. Ettersmaken blir lengre med tiden i glasset, og denne vinen fester seg godt i munnen. Flott vin til den svært moderate prisen - til burgunder å være (220 kr. i 2005, nå er den 274 for 2007-årgangen).
Merker ikke noe til det "rustikke" eller tanniske som læreboka hevder skal være et kjennetegn ved Santenay. Årgangen, derimot, befester sitt gode rykte. Eller forresten: "læreboka" er jo nå Jasper Morris's bok, og der står det om vinmarken at "the wines are amongst the most stylish of Santenay, with few aggressive tannins" (s. 482), og om Muzards utgave: "this is an exceptionally elegant, stylish Santenay with no sign of rustic tannins" (s. 484). Muzard har nesten 50 mål, et stort norsk småbruk, i denne vinmarken, og plantene er mellom 45 og 22 år gamle.
Gjenkjøp? - Absolutt.
Chianti Ruffina Riserva "Bucerchiale" 1999 (Selvapiana)
Mørk vin, og knapt noen tegn til alder på fargen. Dekantert i to timer før bruk, 18 grader og alt. Men likevel: ganske så stum. Fem timer etter dekantering, og en grad eller to varmere, er den ganske lik. Frisk og fast, men lite meddelsom på nesen. Edelt treverk og syrlige og syltede kirsebær kan anes såvidt langt der nede. Ingen sjarmør dette. Den forrige flasken var det noe muffens med, og denne er ganske stengt. Det er vel bare å ta tiden til hjelp, antakelig. De gjenværende flaskene drøyer jeg litt med. Årgang 2006 var åpen og flott da jeg smakte den i 2009.
På en Vitis Bergensis smaking i 2007 var notatet dette:
"Chianti Rufina Bucherciale 99, Selvapiana
Markant preg av kirsebærkjernen, lett anstrøk av fjøs (brett?), denne har vært lukket lenge men begynner å få litt fasong på frukten. Veldig trøkk og lengde i finish, fremragende matvin."
I 2002 het det:
Chianti Rufina Bucherciale 99, Selvapiana
Mer minimalistisk enn de to foregående. Rik frukt og gode tanniner, flott konsentrasjon og syrer, men noe lukket. Veldig sursøt frukt med ørlite sødme (atypisk) og snev av eik. Lever kanskje ikke helt opp til de forventningene som er skapt gjennom anmeldelser andre steder, vinen er fra det andre partiet som kom til landet, kanskje det kan ha noe å si. Bra vin, men Ceparello er verdt en ekstra hundrelapp slik disse to vinene fremstår akkurat i kveld.
Det artige med Selvapiana (rent bortsett fra at navnet ligner litt på "selvpining") er at eieren er avholdsmann, Francesco Giuntini Antinori. Han har en av de mest finjusterte nesene i hele bransjen, hevdes det.
Professor i filosofi ved UiB, vinnerd, aktiv men ikke særlig god tennisspiller, gift og far til to voksne barn. Fra Skilleås, Overhalla kommune. "Selvstendig meningsatlet, som professorer ofte er ...". (P-K Foss om Victor Normann). Skirver også fagartikler for Norges ledende vinmagasin "Vinforum".
