Etter
den første delen av dette innlegget har det blitt klart at
kredittvurderingsselskapet Fitch har nedgradert Russlands status til BBB-. I normaltale betyr det "elendig", og uttrykk som "svekket seg kraftig" er ikke normal språkbruk i slike sammenhenger. Men det ble brukt i denne rapporten. Krisen i Russland er dyp.
Putin har slått seg opp på at han reddet moder Russland etter krisen som fulgte kollapsen i 1998, og den nasjonalistiske propagandaen og politikken han har fulgt de siste årene har vært oljefyrt. Vi må ikke glemme hvor ensrettet det offentlige ordskiftet i Russland er, og få det er i landet som er realistisk orientert om verden og Russlands stilling. Når det økonomiske handlingsrommet til Putin krymper, og når krisen blir merkbar for stadig flere, er det
et åpent spørsmål hvilken linje Putin vil velge. Krim og det østlige Ukraina indikerer at han ikke er fremmed for konfrontasjon - men det var før den økonomiske implosjonen.
Før vi slipper den helt, er det verdt å merke seg at Russland var i en skral økonomisk forfatning selv før Krim-overtagelsen. Selv med oljepris på $110 var landet nesten i resesjon. Kleptokrati med korrupsjon er ikke noen oppskrift på økonomisk dynamikk. Grafen over summerer ulike faktorer som påvirker hvor lett det er å skape nye og å drifte eksisterende virksomheter. Som vi ser er Russland desidert jumbo av de som er med (kilde: IMF). Dette betyr at vi ikke kan vente oss noe stort oppsving i russisk næringsliv selv om russiske varer selges med halv pris til utlandet siden rubelens kollaps. Olje, gass og metaller utgjør 73% av eksporten, og inntektstapet herfra vil bli svært merkbart.
I løpet av dette året må russiske firma betale tilbake $120 milliarder av ikke-fornybare lån til utlandet. Mange av de minst strategiske av disse vil gå konkurs. Det vil bli betydelig ledighet og store ringvirkninger ellers.
Så hva gjør Putin?
En linje er samarbeid, og en omforent løsning for Krim og det østlige Ukraina. Det vil kunne holde kreditten flytende med større muligheter for en "mykere" landing. Det som taler imot er at all propagandaen har pekt i motsatt retning i over ti år, og de nasjonalistiske strømningene utenfor Putins krets er sterke. Som den sterke mann har Putin alt å tape personlig på en slik fornuftig linje - men har han råd til noe annet?
En annen linje er å søke allianser østover - til Kina og til Midt-Østen. Dette har han allerede gjort, men det er lett å overse den skrustikke USA har satt verdens økonomiske sentra i. USA har allerede erobret alle kommandopostene i den økonomiske krigen - noe ikke minst Iran har merket. Og skulle nå Kina, for eksempel, klare å støtte Russland tilstrekkelig, så er det all grunn til å tro at prisen de forlanger er meget høy.
Den tredje linjen er kanskje mest sannsynlig, og også den farligste. Det er konfrontasjonslinjen. Estland er det mest velstående av landene i det gamle Sovjet-Unionen, og de har en betydelig russisk minoritet. Nærheten til St. Petersburg og russiske millitære sentra peker det ut som en sannsynlig arena for å teste NATOs egentlige styrke. Russland vil ikke valse over grensen med mange tanks. Det er veldig 20. århundresk (
to coin a phrase). Det er mer trolig at det skjer som i det østlige Ukraina. Uklarhet er et stikkord. Hvem er det som har kontrollen? Hvem er disse styrkene? Hva vil de?
Skulle NATO svikte Estland vil alliansens troverdighet fordufte. Artikkel V er alliansens eksistensberettigelse. Men å gripe inn overfor uklare forhold helt nordøst i baltikum vil eskalere en eventuell konflikt til et utålelig nivå. Putin kjenner dette dilemmaet, men med ryggen mot veggen kan han lett finne på å teste NATOs troverdighet.
