Kjellerviner i desember

Jean Lallement Champagne Grand Cru Cuvée Réserve N.V.

Denne vinen (100% 2002-årgangen) har jeg hatt to kasser av (2x6), og dette er den siste flasken. Dessverre. Det er kanskje også den beste av mange gode. På cellartracker.com ser jeg at jeg har gitt denne 95 poeng tre ganger, og det er omtrent der denne vinen ligger. 

Gjenkjøp? - Kanskje tre kasser! 

2007 Domaine Matrot Meursault-Blagny 1er Cru (kr 485)

Dufter mye svovel til å begynne med, men det blir mindre merkbart med tid i glasset. Svært frisk og ung i munnen, og ettersmaken vitner om fylde og soliditet. Jeg drakk denne også i september, og mente da at den var moden. Det er jeg ikke så sikker på nå. I hvert fall ikke denne flasken. Står seg på høy temperatur - og sikkert noen flere år i kjelleren. Svovlingen tyder på at den burde tåle det.

Denne er fortsatt å få på bestillingsutvalget. 

Gjenkjøp? - Ja, dette er en gjenkjøpt vin. 

2002 Louis Jadot Pommard 1er Cru Les Rugiens

Dessverre er ikke denne å få lengre. Frisk, flott, moden, litt kirsebær på nesen, elegant i munnen, og med god lengde. Som en god burgunder skal være: kraft, spenst og eleganse i en slank kropp. Nydelig vin.

Gjenkjøp? - Oh yes!

2001 Louis Jadot Grand Cru Corton-Pougets Domaine des Héritiers Louis Jadot

Litt bruning i fargen, duften er jordlig med et strøk av kirsebær. Begynner litt hard og stum, men kommer seg med tid og temperatur. Litt lite trøkk i starten av ettersmaken til Grand Cru å være, men en elegant og harmonisk vin.

Gjenkjøp? - Kanskje ikke. 

2009 Jean-Yves Devevey Bourgogne Hautes-Côtes de Beaune Les Champs Perdrix Blanc

Fremdeles lys, sitruspreget, frisk men fyldig. Den kostet meg ikke så mye over 200 kroner, og dette forblir ett av de beste "ukjente" kjøpene på polet. Jeg kjøper noen i hver årgang, og de har aldri vært prematurt oksidert. Den har ikke kompleksiteten til en toppvin, men den gir fylde, friskhet og lang finish på en meget tilfredsstillende måte. Det er 2011-årgangen som nå er inne i BU. 

Gjenkjøp? - Jeg kjøper en sixpack. 

2002 Lanson Gold Label

Korket. Heldigvis 6 mnd. igjen til fem år er gått, så jeg satser på å få pengene tilbake.

2002 Drappier Champagne Grande Sendrée

Denne vinen tok over jobben da Lanson måtte trekke seg. Duft av glassepler, fin mousse og frisk stil med litt røyk og god frukt. God vin som har tålt årene godt. En flaske igjen. 

Gjenkjøp? - Ja. 

Champagne A. D. Coutelas - del 1

A.D. Coutelas Origin` Brut kr. 300

Duft av sjø og kalk. I munnen er den solid, salt, fast og litt snerpende. Laget med en tredjedel hver på de tre viktigste champagnedruene - og økologisk produsert. Knallvin til denne prisen. Dessverre er den på bare syv pol, og ikke på noen i de store byene.

A.D. Coutelas Louis Victor Fût de Chéne Brut kr. 335

Det er flere som kjenner denne vinen, for den er i K3 - noe som betyr svært mange pol (225) fra store byer til mindre steder. Laget på en tredjedel hver av de tre druene - som vinen over - og på en slags solera-metode der de bare fyller på med nye årganger. Basevinen gjærer på store fat, og uten malolaktisk fermentering. Her er det duft av grapefrukt, i munnen er den rik og syrlig. Mye champagne for pengene, men jeg foretrekker faktisk vinen over. 

A.D Coutelas Brut 2006 kr. 430

Dette er årgangsvinen fra denne produsenten. Coutelas har mange cuvéer, men bare en årgangscuvée så langt jeg er kjent med. Her er det halvparten hver av Chardonnay og Pinot Meunier (altså ikke Pinot Noir!). Ulikt viner over er den laget på stål og med malolaktisk fermentering, og den er betydelig mer elegant og fremstår som lettere enn de andre vinene. Her er det nok også struktur så det holder, men den ligger åpenbart mer gjemt enn på vinene over. 

Produsenten er absolutt et meget hyggelig bekjentskap. Jeg har selv drukket deres rosé i heimen - mer om den og andre cuvéer senere. 

Røyken i krigen

Med min onkel Olai (1902 - 1999) som kilde i jula 1997:

Det var tobakksmangel i krigstiden, og avhengigheten av dette ugresset er jo sterk. Man leverte høner til tyskerne, og fikk sigaretter igjen. Reidar Gravset fant en selvdød høne, og fikk tobakk tilbake da han leverte også den til tyskerne.

Det ble dyrket tobakk, også på Skilleås, og de laget sigaretter av det – og de ble visst ganske bra. Plantene var store, og det ble kjørt en høyvogn full av dem til Rønningan, til min onkel og Gudfar, Oddleiv Bjørgum. Der ble de hengt under taket på loven for å tørke – og mange hang visst under taket på kvisten på Skilleås også. Jeg har sett restene henge der på begge steder (OMS).

Under krigen skulle Olai og Sigrun til Reinbjør i selskap like før jul et år. Da kom Harald Strand til gården med ei stor pappeske, og spurte Olai om han kunne ta den med til Sverre Haugdal som julegave. Olai og Sigrun vadet til hoftene i tung fokksnø med denne eska. Den var lett, men stor å dra på, og de angret visst på lovnaden. Da Sverre pakket den ut var den full av spon – og nederst var det en liten eske med 10 hjemmelagede sigaretter. 

Onkels sæterliv

I jula 1997, to år etter at min far Svein døde, tok jeg opp en del samtaler med min onkel Olai - fars eldste bror (1902 - 1999). Han hadde et usedvanlig godt minne. Her er en episode. 

Sommeren 1909, da han var sju år, var det første året Olai var på sætran (Skilleåssætran, i Nordfjellet i Skage - bildet). Det var Bæssmor, Margrete Skilleås,* og tante Elen som var budeier denne sommeren, og Olai og jevngamle fetter Odd Einar Skilleås var gjetere.

Det var to fjøs, sier Olai, et morgenfjøs og et kveldsfjøs. Da budeiene skulle gjøre morgenstellet stengte de oss inne i Eldhuset, men vi stakk av gjennom en glugge oppe på veggen. Den var stor nok for oss. Deretter gikk vi bort i skogen og fant virke for å lage pil og bue. Odd holdt huggestabben, som var ganske liten, mens jeg trakterte øksa – som var en støttingøks. Det var en lang kjepp på den, og den var ganske vanskelig å håndtere. Det viste seg da jeg hogg til, og øksa skjenet rett av hoggestabben og i foten. 

Vi brukte reim-tresko, så det var ikke noe som tok av for hugget. Det blødde noe fryktelig, og budeiene kom til. Inne i sæterbua ble jeg satt på en stol, og gulvet ble rødt av blodet. Bæssmor hadde noe på et glass, store flak som ble løst opp i varmt vatn, og som ble brukt på sår. Resultatet for Olai var at han fikk et arr på høyre foten, og at den ene tåa vokste mye mindre enn de andre.

 Olai ble ikke noe til gjeter det året, og Odd fikk være gjeter alene. Hendelsen bidro visst til at Odd ikke utviklet noen hang til fjellivet. Så det ble broren Hans Skilleås som tok over etter hvert. Han og Olai hadde mye artig i fjellet, og hadde det riktig travelt. De demte opp sæterbekken, og laget vasshjul. Og de fisket i Maselva – hele veien fra Liasetran til Reinbjørsetran, der Fjæråa kommer ut i Masåa (?). Det var fisk i hver kulp – og det voks gjerne litt siv der, men fiskene var små for det meste. Nedenfor Skaftet (?) var det større høler, og der var det gjerne større fisk.


Olai var gjeter på Skilleåssætra fra han var sju til han var 13 år. En hendelse fra siste sommeren, 1915, husket han særlig godt. Johanna Vannebo var ofte budeie på Sætra, og Håkon Vannebo brukte å komme opp med mat og annet til henne. På seinsommeren kom han og kunne fortelle at Salomon hadde kommet og fortalt at det hadde kommet en ny slåttar til gården. (OMS: Far ble født 27 juli, og det var ventelig slåttånn i den tida.)

 

* - (Marianne) Margrete Skilleås f. Vannebo (1843 - 1933). Mellomnavnet mitt er etter henne, og fornavnet mitt etter hennes mann, min oldefar Ole Sveinsen Skilleås (1831 - 1886). 

Klimaskeptiker?

Er du klimaskeptiker? Er kanskje du ikke tror på de data og konklusjoner som et flertall av klimaforskere har kommet fram til? Du mener kanskje at Carl I. Hagen og Donald Trump forstår klodens klima bedre enn de som forsker på det? Kanskje at FNs klimapanel er en konspirasjon for å gjøre livet surt for verdens bilister? La oss si at du har rett. Jeg har to spørsmål til deg:

1. Syns du at det er akseptabelt at 7.000.000 mennesker i verden dør årlig på grunn av luftforurensning? Det er flere enn i bilulykker, mord og selvmord til sammen. Daglig omtrent 19.000. Årsaken er i all hovedsak forbrenning av olje og kull.

2. Tror du olje og kull er fremtidens energikilder? Alle skjønner at de kommer til å ta slutt, og hva da? Blir ikke livet surt for verdens bensin- og dieselbilister da også?

Fornybare energikilder tar over stadig mer av energiproduksjonen, og mer effektive batterier samt lagring av energi som hydrogen gjør tilgangen mer stabil. Fornybare energikilder er fremtiden, og de som sier noe annet lyver eller tar feil. Prisene på fornybar energi er fallende, og verdens produsenter av kjøretøy har sett hvilken vei det bærer. Til orientering: det er ikke videre med forurensende og begrensede kilder.

Mæleng og Marthinsen

Jeg har i en del år vært aktiv i det lille norske vinmiljøet, og skrevet i bladet Vinforum og vært styremedlem i Vitis Bergensis i over femten år. Sammen med Douglas Burnham har jeg skrevet boka The Aesthetics of Wine, samt artikler i  The World of Fine Wine og i artikkelsamlinger på anerkjente forlag. (Bildet: journalisten.no)

I et relativt lite miljø blir man fort kjent med folk, og bra er det. I Vinforum skrev jeg, for noen år siden, noen artikler sammen med Per Mæleng som i dag er produktsjef i Vinmonopolet. Jeg regner han som en venn. I Bergen, hvor jeg bor, ble jeg også kjent med Tom Marthinsen, som var journalist i Dagens Næringsliv da jeg ble kjent med han. Han regner jeg også som en venn.

Tom reagerte på en kommentar fra Per i siste Vinforum (nr. 5, 2016, s. 19) der han viser til en påstand fra Ingvild Tennfjord om at "folk har overhodet ingen problemer med å gjenkjenne kvalitet". (A-Magasinet nr. 39, 2016). Hvis dette er tilfellet, mener Per, har ikke Tennfjord lenger noe grunnlag for den jobben hun gjør som vinjournalist, og avskjediger seg selv.

Tom, på Fjasboksiden God Vin (som er så åpen at jeg tar det for gitt at jeg kan gjengi det som står der) reagerer på følgende måte under tittelen "Taperens krampetrekninger":

Siste nummer av Vinforum har provosert meg. Jeg har talt til 10 i flere dager, men nå klarer jeg ikke å holde igjen. Per Mæleng er på det vanlige, som han har vært i minst 20 år, på oppgulpssiden av sin personlighet. Han har kritisert andre norske vinjournalister i minst 20 år. I lange tider var det Stig Lundberg som fikk unngjelde, nå er det Ingvild Tennfjord. Det er like usmakelig i dag som det var den gang. Det hele oser av forakt, men ikke minst redsel - redsel for å bli irrelevant. 

Dette er bare et lite sitat av et langt (973 ord) innlegg, men man forstår essensen.

Artikkelen til Per Mæleng er ikke noe angrep på Ingvild Tennfjord. Det er en saklig kritikk av det synspunkt hun ga uttrykk for i setningen over. Den lille artikkelen dreier seg om dette synspunktet (som både Lundberg, og nå Tennfjord) har ytret. Det oser ikke forakt., det er saklig, og på ingen måte usmakelig. Jeg oppfordrer alle til å lese den korte artikkelen.

Det er altfor vanlig å ta person i stedet for sak, men det gjør ikke Per Mæleng i dette innlegget. I sak er jeg helt enig med Per, og det er i praksis alle som har jobbet med vin en stund. Også Tennfjord, som har tatt utdanning i vin, er antakelig enig i sak. En liten modifikasjon i den avgjørende setningen er alt som skal til"folk har overhodet ingen problemer med LÆRE SEG Å å gjenkjenne kvalitet". Det er ingen naturgitte forutsetninger som kreves - "bare" innsats og engasjement over tid.

Pressens faglige utvalg (PFU) har vært nevnt - av Tennfjord - som en mulighet i følge journalisten.no. Jeg tipper at det hele roer seg ned, og at en stille gjennomlesning av Pers artikkel kan bidra til det. 

Elisabeth Wilson - Love Game (bok)

Dette er ikke bare en tennishistorie, det er også en kulturhistorie som jevnt over dekker det forrige århundre og deler av det før og etter. For det er mer med tennis enn bare rare poeng (15-30-40), en hissig John McEnroe og et rykte som sossesport.

Wilson får tydelig fram hvordan tennis har speilet sin tid, og vi får en meget underholdende og informativ historie der de kjente (og ikke så kjente) navnene fra sportens historie kommer til liv på sidene i denne boka. Man kan fornemme deres nærvær, for å si det litt svulstig. Det er ikke unaturlig at personene kommer i fokus i en sport som er så til de grader individuell, der spillerne er mer som gladiatorer enn noe annet, og der media og publikum ikke i samme grad kan gi utløp for sin nasjonalisme som i andre typer idrett.

Sporten følges fra en noe nær tilfeldig oppfinnelse i victoriatidens England (Birmingham hadde de første turneringene), og til nå å være verdens største individuelle sport med noen av de best betalte utøverne (helt på toppen).

Boka legger kanskje i overkant stor vekt på sex og seksualitet av ulike slag, men det blir aldri uinteressant av den grunn. Heller tvert om. Men for min del lå den store verdien i boken i det at spillere jeg bare hadde hørt navnet på ble levende for meg, og jeg fikk sett det større bildet der tennis, historien og verden gikk sammen i en større sammenheng.

Konklusjon - Anbefaling (Klar anbefaling til tennisspillere!)

Selfie med legende

Min første selfie ble med tennislegenden Bjørn Borg som i dag overvar sin sønn Leos semi-finale i TennisEurope U14 turneringen på Bergen Tennis Arena. Jeg er styremedlem.

Leo vant 2-1 i sett.

"Rimelig" Nebbiolo

Pietro di CampoBugia Barbaresco 2012 kr. 160

Man kan ikke bli annet enn skeptisk når man får Barbaresco til denne prisen, men frykten for elendighet ble gjort til skamme. Selvsagt er det ikke toppnivå på denne vinen. Den er nok produsert med høyere avkastning enn det som er vanlig hos bedre produsenter, men den er knakende god til prisen. Duften bikker i retning litt tjære og høstløv, og frukten er rød men litt mer ubestemmelig enn på de dobbelt så dyre utgavene. Som all god Nebbiolo gir den kraft og spenst i en slank kropp, og tørrer akkurat passelig til en vin som skal drikkes nå eller de nærmeste årene. 

Kanskje jeg har fått en ny favoritt i det rimeligere skiktet? (Drukket i heimen, og ikke på smaking.) Den finnes forøvrig på svært mange pol. (Bildet: Vivino.com) 

Massolino Langhe Nebbiolo 2014 kr. 238

Laget på druer fra yngre vinstokker i Barolo. Fin, fast men framfor alt saftig Nebbiolo. Typisk vin for de utålmodige. Men etter min mening er vinen over et betydelig bedre kjøp. Denne finnes på syv pol, herunder Valken i Bergen. 

Sandrone Nebbiolo d'Alba Valmaggiore 2012 kr. 340

Her er vi straks oppe i en ganske annen pris enn begge vinene over. Her her det allerede kommet et litt aldrende preg. Fargen skjærer mer over i det brune her enn i vinen over, og duften er mest på lær. Den har fine og faste tanniner, og det er ikke bare prisen som hever seg over de to andre. Likevel: i dette prissegmentet er det mye annet bra man kan sammenligne med. 

(Lenken går til 2013-årgangen, men jeg smakte 2012)

Tre røde og en søt

Faiveley Mercurey 2014 kr. 214

Klar og fruktig duft, litt fat, og mer saftig en fast. En meget god vin som er et godt alternativ til Bourgogne Rouge'ene. I Bergen har både Storsenteret og Valken tatt inn denne vinen. 

Faiveley Mercurey Le Framboisiére 2014 (magnum) kr. 515

Her dufter det mer jordbær enn bringebær. Vinen er lett, lekker men med substans. Også denne har blitt tatt inn av polene nevnt over, pluss Sletten. 

Cornelissen Contadino 2013 (magnum) kr. 550

Dette er en av de nyeste utgavene av en vin som har vært som en plakat for naturvinbevegelsen. Produsenten, Frank Cornelissen (Bildet: Non Dos), har blitt mer moderat siden han startet. Han har lært å lage vin, rett og slett. 

Duft av tyttebær og flyktige syrer. I munnen er den litt spiss, stram og alkoholisk. Etter min mening er den ikke så vellykket. 

Ch. Guiraud Sauternes 2010 (halvflaske) kr. 250

Dufter og smaker av marsipankake med appelsin. Flott vin til god pris. Man kan jo få eldre utgaver av denne vinen også, som for eksempel 1996. Men da koster det fort dobbelt så mye. 

Vinen er på bestillingsutvalget, ser det ut til, men det er over 100 butikker som har den på lager. 

The Crown

Det er lenge siden jeg har sett en så interessant og velspilt serie som den første runden med Netflix-serien The Crown (10 av 60 planlagte episoder). Ja, ikke bare er den spennende, informativ, eksepsjonelt velspilt og med meget velvalgte skuespillere - den er også flott å se på rent visuelt. Det er overdådige interiør og filming på lokasjon. Dette er storslått TV.

Vi følger her Dronning Elisabeth fra hun blir dronning (men med mange flashbacks - særlig i de første episodene) og fram til 1955. Vi kjenner vel alle til omstendighetene - faren ble konge i 1936 da broren abdiserer, og faren dør av lungekreft i 1952. En ung mor på 26 blir dronning.

De ytre omstendighetene er kjente, men i fravær av samarbeid med kongehuset må det meste som har skjedd utenfor offentlighetens lys diktes opp. Men her er det også et rikholdig kildemateriale man kan bruke for å peile seg inn på sannsynlige hendelsesforløp.

Uansetter jo ikke hensikten å gi en historisk framstilling, men å lage et fengslende drama. Det formålet må sies å være utført på en usedvanlig vellykket måte.

Claire Foy, 32, spiller Elisabeth II. Hun er bortimot perfekt for rollen, og spiller helt frantastisk. Særlig er scenen der hun først får kronen på hodet noe av det mest gripende jeg har sett på en skjerm. Bildet over er fra denne scenen. Her går hun fra å være Lillibet til å være Dronningen i løpet av noen sekunder. Kamera er stødig på hennes ansikt hele tiden. Nesten helt uten å fortrekke en mine forvandles hun framfor våre øyne. Det er skuespill som kunst på aller høyeste nivå.

Denne scenen er ikke et unikt eksempel på stor skuespillerkunst i denne serien. Amerikaneren John Lithgow som Churchill spiller også helt utsøkt - ikke minst i den siste episoden. Matt Smith som Prince Philip er også perfekt. Den eneste som ikke er velvalgt til rollen, stakkar, er Victoria Hamilton som Dronningmoren.

Det er ikke et kjedelig øyeblikk i denne serien, og det er evig aktuelle menneskelige utfordringer og konflikter som står i sentrum.

Konklusjon - Klar befaling!

Nordic Society of Aesthetics' Annual Conference 2017

I lang tid nå har vi planlagt en stor estetikkonferanse i Bergen. Jeg tok på meg oppdraget i Århus i 2015, og nå har vi kommet så langt at vi har ute en Call for Papers (følg lenken).

Tema er "Aesthetic Experience", og vi har fått tak i fire eksperter på området:

• Dominic McIver Lopes, University of British Colombia
• Rita Felski, University of Virginia
• Angela Breitenbach, University of Cambridge
• Peter Lamarque, University of York

Rasjonalitetens begrensninger

For tiden leser jeg studenters eksamensbesvarelser, og det er jo alltid en blandet opplevelse. Man kan lett bli fortvilt over hvor lite enkelte har fått med seg av det jeg har forsøkt å formidle i løpet av semesteret. Man kan av og til lure på om noe nytter.

Men større grunn til bekymring på vegne av rasjonalitet og saklighet oppstår i møte med meriterte akademikere. Ikke om faget, selvsagt, selv om vi alle vel lettere ser svakheter ved andres argumenter enn ved våre egne. Jeg havner lett i dyp depresjon og fortvilelse når man kommer inn på politiske spørsmål, for helt elementære krav til saklighet og resonnement fordufter som dugg for sol. Ikke for alle, selvsagt, men for gruoppvekkende mange. Schumpeters observasjon (i bildet over) gjelder i høy grad også for akademikere og ikke bare "the typical citizen".

Hvorfor? Fordi rasjonalitet har minst like mye med vilje å gjøre som med evne. Og uten vilje står evnen arbeidsløs.

Muscat og Muscadet - og en til

Ch. du Coing de St. Fiacre Comte de St. Hubert 1999 kr. 190

Det er vel bare fra Muscadet at man kan få søtten år gammel vin til denne prisen. Vinene fra denne kanten drikkes unge til østers i Frankrike, men på denne eiendommen sitter de på en del av produksjonen og slipper dem litt etter litt. Druen, Melon de Bourgogne, gjør ikke så mye av seg. Vinene blir milde og runde. 

Duft av høy og korn. I munnen er den mild og harmonisk. Det er ti pol som har denne. Åtte på det sentrale østland, samt Sandnes og Vågå. 

Nicolas Joly Les Vieux Clos 2013 kr. 305

Fra Savennières får vi denne naturvinen. Nicolas Joly var, og er, på biodynamikkens ytterfløy og jeg har smakt mye rart fra denne kanten. Nå er det visst datteren som driver vinproduksjonen, og de mest ekstreme utslagene av ideologi over erfaring og fornuft har det blitt slutt på. Men det er liten tvil om at dette produktet også hører til ute på økokanten et sted:

Her flyter de klumper i vinen (jada, jeg vet det ikke er farlig). Fargen er som løkskall, og hvis den kom fra Burgund ville jeg vært meget skeptisk. Den dufter aprikos, og har et klart steinmineralsk drag i ettersmaken. Først og fremst framstår den som ganske ung. Den vil være interessant å følge for folk som har nerver til slikt. 

Dom. Weinbach Muscat Réserve 2013 kr. 320

Muscat er en drue som blir brukt for lite. Etter det jeg forstår er den ganske vanskelig å dyrke, men duften er noe for seg selv. Disse vinene dufter fruktig og søtt, men er tørre og flotte til mat. Her dufter det lychée, og i munnen er den tørr. Det er en særpreget vin, men den mangler liksom liv. Tross min begeistring for endelig å ha fått en Muscat på polet, så blir det ikke noe innkjøp på meg. 

Hard Christmas

Nord-Rhône

Domaine du Coulet Matthieu Barret Petit Ours Brun 2015 kr. 205

Syrah etter læreboka dette - i alle fall på duft. I munnen er den noe lettere enn det nesen lovet. God vin, men duften litt diffus. En vin fra BU, men den er tatt inn på 30 pol. 

Souhaut Syrah 2014 kr. 245

Høye toner i frukten - med rødfrukt, fjellbær og lyng. En gammel favoritt med god pris. Denne vinen er det pussig nok ingen pol som har tatt inn. Bortimot naturvin dette, og en som har vært å få i Norge i mange årganger. 

Hervé Souhaut La Souteronne 2015 kr. 270

Dufter rosinboks, frisk og fast i munnen. Klart bedre enn den gode vinen over, med mer fruktsødme og god balanse. Inne på seks pol. 

Dom. du Coulet Cornas Brise Cailloux 2014 kr. 370

Storebroren til den første vinen i denne listen. Duft av rypeblod og lyng. Rund og mild i munnen - og det betyr at den er litt tam på tanninfronten. Jeg syns også at det er litt mye alkohol som også svir litt i munnen. Inne på åtte pol, inkludert Sletten i Bergen. 

Prosjekt havari?

I skrivende øyeblikk ser det dystert ut for prosjekt "borgerlig samling". (Foto: Lise Åserud)

Jeg er lei meg for det, som alle andre høyrefolk. Men jeg er ikke så sikker på at alle i Fremskrittspartiet er det.

Alle kan se at samarbeidet mellom FrP og Venstre har vært slitsomt. Både på innvandring og på miljøspørsmål står de to partiene på hver sin kant, og dette er områder som har stor betydning for begge partiene. Høyre står nok nærmest Venstre på miljøspørsmål og nærmere FrP på innvandring, og har levd godt med kompromissene. Men ikke en gang i lille Norge er det som skjer ute i verden uten betydning.

Der går partier som ligner FrP fram så det suser. AfD i Tyskland, Brexit i England, Trump i USA er bare de mest kjente uttrykkene for brede bevegelser. Hvordan kan FrP kjempe en vellykket valgkamp og surfe på denne bølgen? Neppe ved å forbli i regjering og bli klisteret opp til "eliten" og status quo.

Det er ingen tvil om at den ferdigforhandlede "bilpakken" har vært utløsende årsak for denne krisen. Og heller ingen tvil om at den lå helt på smertegrensen for FrP. Partiet ser ikke så mørkt på å kjempe en valgkamp utenfor regjering og med motstanden mot avgiftskjøret fra mellompartiene i friskt minne.

Men på spørsmål om regjeringsalternativer og styringsdyktighet vil både Venstre og FrP slite. Det vil dessverre også Høyre som vel er helt uten skyld i dette.

Jeg er allerede lei det selvtilfredse Arbeiderpartiet og Statsminister Støre. Selv om det er ti måneder til de rykker inn i regjeringskontorene.