Røde burgundere i Grieghallen

Det var ikke mange røde burgundere på plass i Grieghallen i oktober, men her er samtlige. Moestue møter ikke lenger her på Vestlandet, og da er mye av tilbudet på disse vinene borte.

Bouchard Bourgogne Rouge la Vignée 2009 kr. 356 (Magnum)
Bouchard har kommet seg betraktelig de senere årene, og er en produsent å legge merke til. Men ikke denne vinen på magnum - med mye fancy innpakning og greier til julegave. Synd med innholdet. Lett og fullstendig intetsigende. Spring til nærmeste pol og bytt dersom du finner denne under treet.

Mercurey Clos Tonnerre 2008 (Juillot) kr. 219
Dette er virkelig en gammel traver - så gammel at den har bare fire siffer i polets nummersystem. Denne er også lett - men til forskjell fra vinen over er denne også elegant, og med en tydelig rødfrukt. Likevel på den enkle siden i en årgang som nådeløst skiller mellom kvalitetsnivåene - og Premier Cru i Côte Challonaise er ikke det samme som i Côte d'Or. Det merkes her.

Nuits-Saint-Georges 1er Cru Clos de la Marechale 2008 (JF Mugnier) kr. 895 (Magnum)
Dette ble noe helt annet. Flere dimensjoner i smaksbildet her, med flere lag og en helt annen intensitet. Kirsebær, litt røyk og noe jordlig, med solide men ikke dominerende tanniner. Lovende.

Inspector Montalbano (DVD)

Italienske krimserier som foregår på Sicilia er man ikke vant til å se - og akkurat det er en god grunn til å sette av tid for å få med seg denne serien. Så langt har jeg sett samlingen på bildet over, men jeg skal helt sikkert få med meg resten også - bare jeg får overbevist fruen om å fortsette. Episodene er lange, og vi må som oftest dele dem i to for ikke å bryte leggetiden for de voksne.

Tilbake til dette med det noe fremmede: det er en overflod av engelskspråklige krimserier for tiden, og mange er for all del gode. Men det er likevel i seg selv en positiv faktor at en serie kommer fra et annet språkområde. Etter at Derrick la inn årene, har det vært de anglo-amerikanske seriene, og i det siste grå-grønn-blå skandinavisk krim av det minst lystelige slaget.

Det er ikke bare språket og kulturen som er fremmed - musikkbruken er kanskje det mest fremmedartede elementet i serien. Den er akkurat så over-dramatisk, tidvis i alle fall, som våre stereotype oppfatninger om Italia indikerer.

Men i det store bildet er dette småting. Siden dette er Italia og Sicilia kommer mafia og andre verdenskrigs brutalitet til uttrykk også her - men de blir ikke selvstendige tema. De kommer inn akkurat så mye som man antar er realistisk gitt at dette foregår på Sicilia.

Både plottene og Montalbanos personlighet er dypt humanistiske. Det er mye livsvisdom som kommer til uttrykk her. Naturligvis er Montalbano en politimann som går sine egne veier, men han er verken alkoholisert eller skilt. Det er jo en befrielse i seg selv. Han er en ekspert i å forene det kantianske rettferdighetsprinsipp og den sicilianske virkelighetens implisitte og delvis eksplisitte krav om å ta hensyn til en komplisert vev av relasjoner og historisk hevd. Det er i det hele tatt noe fra både Pirandello og brødrene Taviani over denne serien. (De sistnevntes film "Kaos" er en personlig favoritt).

Montalbano har en fjernboer - Livia. Hun spilles av Østerrikske Katharina Böhm, og selv om hun er pen å se på er hun ikke seriens beste kort. Hun dubbes - enda et typisk italiensk trekk (i Mussolinis Italia var fremmedspråk rett og slett forbudt). I Italia dubber de jo alt - inklusive italienerne selv - men det er i alle fall mest tydelig at hun dubbes.

Bøkene kjenner jeg ikke, men jeg har vel grunn til å tro at de holder svært høy kvalitet med mindre TV-serien er mye bedre.

Konklusjon - Klar anbefaling

Rocken og krigen(e)

Hva var det egentlig som utløste den sosiale revolusjonen på 60-tallet? The Summer of Love, rocken, langt hår og hele greia?

De mest vanlige forklaringene tar for seg baby-boomen etter andre verdenskrig, en forlenget ungdomstid og bedre råd. Alt dette har nok mye for seg, men selve andre verdenskrig utgjør nok en vesentlig men indirekte årsak for mye av det som skjedde - det har jeg tidligere omtalt her på bloggen.

Denne forklaringsmodellen blir forsterket gjennom lesningen av Pete Townshends Who I Am. Han skriver om tiden tidlig på 70-tallet da marginalskatten drev flere band, deriblant Stones, utenlands:

Everything I am and have done formyself, all my artistic work, was rooted in the British way of life, the two world wars and the hidden damage they had done to four generations. I knew I'd never leave Britain. (s. 152)

.

Det er ikke uten grunn at gruppen gjerne har posert med, i, under, foran og bak Union Jack. Det kommer mer om denne strålende boka i et senere innlegg.

Høyre og nullskattesnylterne

Høyre vil fjerne formuesskatten i neste stortingsperiode, og det er en politikk jeg støtter, og har støttet de siste 20 årene. Formuesskatt er ekstra beskatning av allerede beskattede midler, og kan best forstås som straff for utsatt forbruk. I et land som er nær verdenstoppen i netto belåning har ikke straff for sparing noen gunstig virkning.

Ulempen er at noen svært godt bemidlede personer i dag kun betaler formuesskatt. Det er deres eneste bidrag til felleskassen. Dette er et problem for Høyre, for ingen vil vel la noen slippe unna spleiselaget? I Dagens Næringsliv i dag lover Erna Solbærg at en omlegging ikke skal resultere i nullskatteytere. Det innlegget bygger i sin tur på VGs oppslag der Erna, under tittelen "Erna vil forhindre at folk blir nullskatteytere", også fremhever at Høyre skal utrede saken, med det for øye at ingen med inntekt skal slippe unna skatt i Norge.

I arbeidet med å utrede alternativer kan Høyre godt se nærmere på forslaget fra Civita der rentefradraget fjernes. (Jeg var ute et par år tidligere). Det er de rikeste som tjener mest på dette, og det medfører perverse incentiver til å låne stadig mer. En velbrukt oppskrift for å få formuen (og dermed formuesskatten) til å forsvinne for skatteetaten er å investere i eiendom (som har lavere verdsetting enn bankinnskudd, obligasjoner og aksjer), og så låne opp med eiendommen som sikkerhet.

Dette er tiden for å fjerne rentefradraget, for rentene er så lave nå at det vil merkes mindre. Likevel bør det fjernes over noen år, men når det er helt borte vil det gi staten ca. 40 milliarder mer i inntekter. Det er ikke noe å trakte etter, mener jeg, men da vil man ha 20 milliarder igjen etter at hullet etter formuesskatten og arveavgiften er tettet.

De bør brukes mer målrettet mot de gruppene som tidligere ble mest begunstiget av rentefradraget: unge i etableringsfasen. Det har jo endret seg nå, når incentivene har fått virke lenge nok og kreditten ikke lengre er rasjonert. Studielån, stipendandel, barnehageutgifter mv. er kandidater som i dag vil treffe generasjonsaspektet mye bedre enn rentefradraget.

(NB: overskriften har ikke noe med punkbandet fra Namsos å gjøre.)

Per Mæleng - En vingurus guide til himmelen (bok)

Jeg kjenner forfatteren, og regner han som en venn. Vi hadde mye med hverandre å gjøre over en periode på noen år, men de siste par årene har vi stort sett bare kommunisert elektronisk eller på telefon. Dette må sies, for når det gjelder denne boka kan man godt vri litt på Marshall McLuhans slagord og si at the messenger is the message. Her er person, personlighet og tema så tett forbundet - ikke minst gjennom tekstreklamen i en serie media der "middagsgjesten fra helvete" har vært et gjennomgangstema - at de blir vanskelige å holde fra hverandre. En kollega sa han hadde lest boka, og da jeg svarte med at jeg ikke visste at han var så interessert i vin forklarte han at det var personen og personligheten han fant fascinerende. Å si noe om boka blir på mange måter å si noe om Per - og jeg hadde ikke klikket på knappen det står "publiser" på om jeg ikke hadde kunnet gi den en klar anbefaling.

Jeg kjenner Per såpass godt at jeg vet at han har brede interesser, er vidsynt og reflektert, og vi har over noen år diskutert et bredt spekter av allmene og personlige tema. Men den Per som profilerer seg i denne boka er vinnerdenes sjefsnerd (jeg betrakter "nerd" som en hedersbetegnelse, bare så det er sagt). Det viktigste tema her er selvsagt vin - og der er vi såpass på linje at vi har skrevet et par artikler sammen. Men i denne boka er det den kategoriske Per som viser seg frem. Her er det lite for-og-imot, og få om noen nyanser eller forbehold. Men det er samtidig dette som fengsler lesere utenom vinnerdenes rekker, og som inngir trygghet hos de usikre.

Jeg har jo selv nettopp gitt ut en bok med vin som tema sammen med en annen venn (se her), men Pers bok og vår er svært forskjellige. Jeg kan ikke fatte at noen som har lest, eller lest i, de to bøkene kan tro at de skulle være konkurrenter. Til det er de for forskjellige.

Jeg er en treg leser. Det går ikke fort med meg vanligvis, men denne boka leste jeg ut på null komma svisj. Det skyldes ikke bare at det er en god del bilder som man blir fort ferdig med, eller at jeg i grunnen kjente til innholdet fra før, men først og fremst at boka er ført i Pers beste penn. Det er en stil og en form han først og fremst utviklet i de nyhetsbrevene han sendte ut da han jobbet for Moestue. De var små mesterverk i skrivekunst, med et stødig blikk på livets ulike fasetter og et perspektiv som til tider kunne skifte fra det partikulære og inderlige, og til å se fenomen og vår samtid fra historiens eller evighetens synsvikel. Det lå mye livsvisdom i de skriftstykkene. Han behersket den sjeldne evnen til å kombinere både den ironiske og den empatiske holdningen, og det så morsomt at de fleste stand-up komikere kunne gremme seg.

Det var da - men det gjelder også nå, for som sagt er det denne stilen han jevnt over benytter her (og kanskje en del av historiene også). Per behersker ulike stilarter - men det er innenfor denne han viser sitt mesterskap. Boka formidler ikke bare innsikt, erfaring, og sikkerhet, men også en dypest sett konservativ holdning til historie, kultur og vårt korte opphold i livet. Så da er det jo ikke bare nerderi og skråsikkerhet likevel .... .

Som allerede nevnt:
Konklusjon - Klar anbefaling.

Sovjet-Unionen 1984 - del II (Georgia)

Dette er den andre delen av serien fra min tur i Sovjet-Unionen, og den første finner du her. Der skrev jeg også at bildene fra turen fikk så stor oppmerksomhet da jeg la dem ut på Fjasboka at jeg bestemte meg for å lage noen innlegg på bloggen også.

Vi fløy Aeroflot fra Leningrad og over Kaukasus til Tbilisi i Georgia - der disse bildene er tatt. Vi merket godt i flyet at vi fløy over svært høye fjell, og da vi landet var det en klart annen kultur enn den russiske vi møtte. Det ser man også på byggeskikken. Det er balkongene man legger merke til som turist i Tbilisi.

Her har vi elven Mt'k'vari i Tbilisi - også kjent som Kura. Litt lenger vest ligger byen Gori, der Georgias store sønn Ioseb Besarionis dze Jughashvili ble født i 1878. Han studerte ved seminaret i Tbilisi, men ville vel heller bli diktator. Det var meningen at vi skulle til Gori, men det ble det av en eller annen grunn ikke noe av. Derimot spanderte en i følget det som skulle være Stalins favorittvin på meg - uten at den satte noen spor i mitt sinn. Det var noen år til jeg begynte å interessere meg for vin. Men det er verdt å merke seg at Georgia kanskje er det området der man først begynte å lage vin for 8000 år siden.

I Leningrad møtte vi svartebørsen for valuta, og i Georgia så vi det private initiativ. Det dukket opp en person med en liten vogn med en liten fryser, og begynte å selge is. Umiddelbart ble det en lang kø. Hvor folk kom fra vet jeg ikke, men fra folk som levde under kommunismen vet jeg at alle forsto at når de så en kø var det bare å stille seg i den. Det var noe spesielt i enden av den - og hvis du ikke ville ha, så ville helt sikkert en slektning eller venn ha det. Da det var tomt forsvant vogna og folket med et knips. Under ser du faktisk også noen lokale karer.

På en organisert tur er det ikke lett å danne seg et korrekt bilde av vesentlige forhold, men inntrykk er jo ikke riktige eller feilaktige. Mitt inntrykk var at vi her var i et middelhavsland i kristenheten. Kultur og folk hadde betydelig likhet med Hellas og (vil jeg tro) Bulgaria. Alle som sa noe understreket det spesielle med Georgia, og under finner vi et nytt eksempel på arkitekturen.

Mens myndighetene hadde god kontroll på hva vi fikk se i storbyene - som jo også fikk store summer fra sentrale myndigheter - var det noe annet på landsbygda. Noen av de minnene som sitter sterkest er fra den ca. 300 km. lage bussturen fra Tbilisi til Jerevan i Armenia. Armenia blir neste innlegg i denne serien. Turen gikk gjennom en serie med geo-klimatiske soner, inklusive steppe. Landet har et svært variert klima, med årsnedbør mellom 4.500 mm (omtrent det dobbelte av Bergen!) og mindre enn 400 mm. Bildet under er fra den sør-georiske steppen som vi kjørte over på veien til Armenia.

La SAS gå konk!

Tidligere, i februar 2009 og i februar 2010, skrev jeg her på bloggen: "SAS: Selg Alt Samma". Det burde de selvsagt ha gjort - forlengst. I dag heier jeg på de danske pilotene: la dem endelig sage av den greina de sitter på. Alternativene er seigpining, eller en ren og grei konkurs. Det er best den kommer nå før julerushet setter inn.

Tidligere har det vel vært stats-fetisjismen til SV, nasjonalismen til Sp, og fagforeningstyranniet i Ap som har hindret salg, men nå tror jeg dem på at de har villet selge.

Det burde skjedd tidligere, selvsagt, da det var noen som ville kjøpe. I 2001, da Høyre rykket inn i regjering, satt jeg sammen med dagens Generalsekretær i Høyre og vi diskuterte hva partiet burde bruke makten til. Jeg sa: selg SAS! Den gang var ikke de andre regjeringene i Norden interessert - men det fantes kjøpere. I dag er det ingen som vil kjøpe en så vanvittig konstruksjon.

Den lar seg ikke lappe. Om konkursen kommer i dag eller neste år vet jeg ikke. Men den kommer.

Editors

Jeg vil gjerne presentere et av mine favorittband her: Editors, fra "min" del av England. Jeg gikk jo på University of Warwick, og bodde i Coventry, Kenilworth og Leamington Spa over en periode på 51 måneder.

Munich er kanskje den låta som klarest fanger inn det jeg mener er deres sterkeste sider: en utrolig tett sound helt uten noen form for slark, og med driv.

Hårsår? Ikke jeg!

Da jeg var omtrent 15 begynte jeg å miste håret (genetisk determinert), og mitt nåværende antall med hårsekker har jeg hatt siden jeg var tidlig i 20-årene. Det har ikke plaget meg noe å være (bortimot) skallet, men det tok litt tid før jeg fant den optimale sveisen: SVÆRT kort. Valget var enkelt: skaff fuskepels, eller å venne seg til det. Jeg mistet håret på vei til å bli voksen - og det var greit å bli voksen. For mange andre er det verre: de mister håret på veien til å bli gammel, og det er ikke så greit. Mange skaffer seg fuskepels, eller de implanterer og styrer på. Stakkars!

Det er et etablert faktum at unge kvinner heller velger menn med manke enn uten hvis spørsmålet er hvem (på noen manipulerte bilder) de ville vurdere å ha barn med, men mange av oss flintiser ordner oss likevel. Og det er ikke bare upraktisk og lite attraktivt å være skallet: vi er sterke, høye og dominante. Ledertyper, med andre ord. Eller for å være mer presis: det er slik andre oppfatter oss. Vi kan ha det fra dyreriket. Skallethet er også et kriterium for alfa-hanner blant løver og primater utenom mennesket.

Ved digital hårfjerning blir menn oppfattet som en tomme høyere, 13% sterkere og mer dominante, og det er ikke bare en visuell greie. De samme resultatene får man på skriftlige fremstillinger. (Den vitenskaplige artikkelen, publisert i Social Psychological and Personality Science 16. juli i år, finner du på denne lenken.) Men det hjelper å aktivt fjerne det som er igjen av hår - som karen over.

I det siste har jeg lest at en pålitelig kur mot skallethet er like om hjørnet. Men jeg har tatt valget. Selv om den skulle være rimelig og grei: jeg tar den ikke! Den nær blanke issen er en del av meg og min personlighet. Dessuten sparer jeg meg en del slit og svette på helsestudio.

Katharina Mowinckels viner

Katharina Mowinckel kommer fra Bergen, og har slått seg til i Bergerac i Frankrike som vinbonde. Etter det hun sier er det livsstilen som lokker - og den omfatter ikke mye latskap.

Jeg pratet lenge med henne, og smakte alle vinene hennes, denne dagen i Grieghallen. Et tidligere innlegg med en av hennes viner er her.

Cuvée K Blanc 2009 kr. 135
Denne vinen finner man på mange pol i Bergensområdet, men ellers får man bare bestille den. Når det gjelder druetypene stoler jeg mer på produsenten enn på Vinmonopolet, og hun sier det er 80% Sauvignon Blanc og 20% Semillon - en ganske typisk bordeaux-blanding på den hvite siden med andre ord. På nesen er den morsom: det er vekselvis de to druetypene som komme i fokus, som om man skulle ha en olfaktorisk versjon av Jastrows hare/and tegning. Når den kommer i munnen er det ananas som kommer i fokus. Man merker litt syre, men det er en varm årgang som drikker bra nå.

Château K Blanc 2010 kr. 160
Jeg smakte denne årgangen, mens det er 2011 som er inne på polet nå. Hun ville gjerne vise frem 2010 siden mange hadde levert den tilbake grunnet bunnfall. Det er jo noe stort tull, så klar, men jeg er glad for å ha fått sjansen til å få med meg denne årgangen. Dette er en fabelaktig vin, en rik og fast og seriøs matvin. Skulle gjerne hatt et par flasker å gjemme bort noen år. 30% hver av Sauvignon Blanc, Semillon og Sauvignon Gris. Slumpen på 10% er det Muscadelle som står for.

Château K Blanc 2011 kr. 160
Denne er mer klassisk og kjølig i stilen enn årgangen før (se over). Trenger noe tid på å gå seg til, tror jeg. 75% Sémillon, 15% Muscadelle og 10% Sauvignon Blanc.
her fikk jeg en rettelse fra min leser i Bergerac som skriver: "En liten rettelse ( som jeg også håper å få gjort hos polet ) : Cht K Blanc 2011 har samme drueblanding som 2010 med 30 % Sauv. Blanc, 30 % Sauv. Gris, 30 % Semmillon og 10 % Muscadelle"
Cuvée K Rouge 2011 kr. 135
Også her er det flest Bergenspol som står for leveransene, men også noen i andre deler av landet. Min egen erfaring er at dette er en vin som står seg svært godt til reinsdyrkjøtt i ulike varianter. Fruktig og frisk, fra en flott årgang på denne kanten, med tyttebær og en struktor som står seg godt til vilt. Med litt tid i glasset kommer det tydelige toner av toffee. 90% Merlot og resten Cabernet Sauvignon.

Château K Rouge 2011 kr. 190
Her er det 5% mer av Cabernet Sauvignon enn i vinen over, men det er en "helt annen vin", for å si det slik. Mer struktur, fastere i ettersmaken, kunne ha godt av noen få år i kjelleren. Kunne greit passere som ung bordeaux.

Ch. K. Saussignac 2009 kr. 215
Den morsomste vinen kommer til slutt - desserten. Her er det 100% Semillon som gjelder, med restsukker på 137g/l. Smaksprofil med marsipan og appelsin - men kanskje er syren litt lav? Det hevdes med styrke at den er perfekt til karamellpudding, og det kan jeg tro!

Internetsiden hennes er også vel verdt å besøke!

Korrupte Kina

Man begynner å bli klar over at Kinas kanskje største utfordring er korrupsjon, og flere blir det vel etter at avtroppende President Hu Jintao går åpent ut og sier at korrupsjonen kan knuse landet.

Det var ikke noe fokus på korrupsjonen i Kina før rettssaken mot Bo Xilai og hans kone Gu Kailai. Unntaket er selvsagt denne bloggen, og dens svært observante forfatter (kremt). Det er nok en anelse usympatisk å peke på egen fortreffelighet, men det får stå sin prøve.

For snart tre år siden skrev jeg et innlegg her der jeg hevdet at "det sittende regimet i Kina er gjennomført korrupt på alle nivå, og det er et kraftfullt irritasjonsmoment i hele befolkningen". Du leste det altså her først!

Kina er ikke alene om å slite med korrupsjon, men det hjelper ikke å ha et system med maktmonopol. Det hindrer fredelige utskiftinger, og blokkerer for korrektiv. Makt korrumperer, og absolutt makt korrumperer absolutt.

Obama-Romney hysteriet

Jeg støttet Obama i 2008, og gjør det igjen i år - uten at det har noen betydning, naturlig nok, men det er visst populært blant konservative politikere her i byen å drive amerikansk valgkamp for amerikanere. Heldigvis gikk PC (Peter Christian Frølich) i går ut og støttet Obama, for det var for pinlig når Erik Skutle på lørdag i en kronikk erklærte sin støtte til Romney. Hvorfor pinlig?

La meg først si hvorfor det kunne være på sin plass å peke på hvorfor det er godt mulig å være både intelligent, snill og grei og likevel ønske å stemme på Romney. Norsk presse er generelt noe venstredreid i forhold til befolkningens politiske profil, og USA er ikke bare et annet land - på mange måter er det en annen planet (som min amerikanske venn, bosatt i England, stadig påpeker).

Men det er dette med det inter-planetariske som også er utfordringen for unge norske politikere som plasserer seg i det amerikanske landskapet. Når Skutle begrunner sin støtte til Romney med at USA er så forskjellig fra både Norge og Europa, så plasserer han seg selv i en nasjon og en politisk kontekst der han ikke hører hjemme. Det blir svært spesiell lesning, for det er ikke hans egne politiske oppfatninger han kalibrerer med amerikansk politikk og finner "sin" kandidat.

For oss som ikke er amerikanere, men likevel har interesse av at det er en opplyst person med teft i Det Hvite Hus, bør Obama klart være å foretrekke. Romneys rundtur i verden tidligere i år tydet på alt annet enn de nevnte kvalitetene. Det var ikke pressen som forsterket tabbene - de var store nok i seg selv. I Storbritannia, der de konservative er betydelig lenger til høyre enn Høyre, er det vanskelig å finne tories som støtter Romney. Hans besøk i Number 10 der han viste tydelige symptomer på "foot in mouth disease" har nok gjort sitt for det. Obama har lyktes med mye ute i verden, og vi som er ute i verden bør se oss tjent med at han fortsetter med det.

Men Obamas utfordring er hans talegaver. Han har spent opp større forventninger enn han har vært i stand til å innfri. Mange moderate og oppegående velgere vil nok stemme Romney for å gi han en sjanse. For min del er jeg svært bekymret for den økonomiske politikken til Romney jeg er mest bekymret for, med utenrikspolitikken som nummer to. Romney er bekymret for underskuddet på statsbudsjettet, og høy belåning. Men hans konkrete løfter om skattelettelser og økte forsvarsutgifter vil gjøre vondt verre! The Economist er ikke motstandere av verken skattekutt eller utgiftskutt, men de klassifiserer likevel Romneys politikk på dette feltet som cloud-cuckoo-land.

Som figuren til Matt (over) har jeg ikke tenkt å sitte oppe i natt, men i mitt tilfelle er det nok 100% for å gå til køys. Når valglokalene ikke stenger før godt utpå morgenkvisten i morgen (norsk tid) er det ganske misforstått å holde valgvake. Det er klart det er spennende når det er så tett, men dette hysteriet har forlengst gått over i parodien.

Pete Townshend & Ronnie Lane

For tiden leser jeg Pete Townshends selvbiografi Who I Am, og min indre jukebox går og går.

En av de mest underkjente platene Townshend har vært med på er Rough Mix med Ronnie Lane, og jeg absolutt elsker "Misunderstood".



"Just wanna be misunderstood
Wanna be feared in my neighbourhood
Just wanna be a moody man
Say things that nobody can understand

I want to be obscure and oblique
Inscrutable and vague, so hard to pin down
I want to leave open mouths when I speak
Want people to cry when I put them down"

Osv.

OK da, her er en til av denne samlingen av perler:

Musserende

Rosa Regale Brachetto d'Acqui Spumante 2011 (Banfi) kr. 150
Denne smakte jeg for noen uker siden - men også den i selskap med mange andre viner. Av de 12-13 musserende vinene som kom på rad, var denne den mest interessante etter min mening. Det var også den rødeste av dem. Det heter seg at det er rosé, men dette ble vel egentlig sprudlende rødvin. Lav alkohol på 7%, og restsukker på 94 g/l. Det burde derfor blitt noe kliss, men den fungerte likevel. Til sitt bruk - godt kjølt på terrassen eller til et utvalg desserter - burde dette vært gode greier. Dufter muscatelrosiner og jordbær, og med tørr ettersmak. Det som trekker ned litt er et snev av noe kjemisk i ettersmaken.

Philippe Thévenin Tradition Brut kr. 250
Basert på utelukkende 2008-årgangen (etter importørens opplysninger). Sitrus, kalk, fin mousse. Elegant, i en lett stil. God pris!

Piollot Cuvée de Reserve kr. 250
Mindre syrlig enn vinen over, men mer tørrhet i ettersmaken. Her er det en vekt på mer subtile kvaliteter enn i vinen over. Også her er det en svært god pris. (Bildet: Piollot)

Jaquesson Brut 2002 kr. 600
Merkbar eik, svært rik, nøttete og fyldig. På tok for dyr, selv om årgangen er lovende.

Mest hvite burgundere

Det har vært noen burgundere i glasset i det siste - de fleste på kort besøk siden det har vært smakinger. I Grieghallen på tirsdag - det var en stor smaking i regi av Vinmonopolet - gikk jeg først bevisst etter bare burgundere. Men det var ikke så mange av dem. Noen ble det, men jeg hekter på et par fra en privat smaking for et par-tre uker siden også.

Empreinte Chardonnay 2011 (Tissot) kr. 190
Den første vinen er ingen burgunder i det hele tatt, men en Chardonnay fra Jura. Tissot er godt kjent i det norske markedet, men jeg har ikke vært av den mest iherdige fansen. Vinene hans i oksidert stil er ikke min greie, for å si det slik. Her er det litt eikepreg, litt bitterhet, sitrus og kalk. Men det er en seriøs Chardonnay, "real deal" som mitt notat sier. Den sitter lenge, er svært bra og det er en meget god pris.

Meursault Les Charron 2009 (Maison Roche de Bellene) kr. 260 (BU)
Nicolas Potel er mannen bak dette prosjektet, og her har det virkelig slått til. Dufter litt eik, sitrus, den er elegant og lineær i munnen. Flott, tørr og lang ettersmak av steinmineraler. Smaksbildet er komplekst. Virkelig en flott vin til en god pris (for dette nivået), og den er på riktig mange pol også. Så bra at Potel får pryde innlegget. Nybegynnerne på typen hvit burgunder bør kanskje starte utenfor regionen på vinen over, men er man først bitt av basillen er dette en svært gunstig måte å ta behandlingen på.

Bourgogne Vézélay La Châtelaine 2011(Domaine de la Cadette) kr. 195
Lett og områdetypisk profil, med spor av reduksjon på nesen. Grei vin, men den setter ikke dype spor.

Bourgogne Vézélay Les Saulniers 2011 (Domaine de la Cadette) kr. 198
Til skarve tre kroner mer får man en vin med mer personlighet. Sitrus og steinmineraler, toner av gulere frukter også. Et godt hopp opp, mener nå jeg.

Viré-Clessé La Verchère 2011 (Bret Brothers) kr. 220
Heldigvis ingen stank av fjøs her, tross produsentnavnet. Sitrus og eleganse, men ganske moderat syre. Lang ettersmak. (Brettanomyces, en stort sett uønsket gjærtype i vinproduksjon siden den skaper en aroma av bæsj og fjøs, forkortes som regel til "brett" i bransjen. Det er derfor dristig av disse karene å kalle seg dette).

Meursault 1er Cru Genevrières 2007 (Louis Jadot) kr. 550 (K6)
Tradisjonell hvit burgund som begynner å komme i modningsfasen. Fin balanse og harmoni, litt på den kraftige siden. God lengde og intensitet - flott vin, men dyr! I forhold til Les Charron er dette et svært dårlig kjøp.

Meursault-Blagny 2002 (Matrot)
Denne var fra egen kjeller, smakt i kveld. Fin lys farge, ren og flott duft. Snev av nøtter og smør, men mest kalkmineraler. Litt bitterhet i ettersmaken, kanskje, som gjør at jeg tror denne er på topp nå. Jeg smakte flere årganger av denne hos produsenten i fjor høst. En time senere: helt fabelaktig. Ingen tegn til bitterhet, bare sømløs eleganse og presisjon. Smakte den også i Vitis-sammenheng i høst, og den sto seg meget bra - både i 1996 og 2002-utgaven.

Her følger to viner fra en tidligere smaking:

Bourgogne Blanc 2009 (Comte de Vogüe)
Som "alle" vet er dette Grand Cry Musigny - men vinstokkene er for unge. Den siste Musigny Blanc var 1993. Jeg fikk vinen blindt, og skrev: "Lakris, reduksjon, brød (?)". Identiteten kom fort fram, og jeg fortsatte mine notater med: "Tørr, litt voks, litt redusert ja, svært syrlig og ganske kantete.

Det er jo en ære å få smake en sånn vin! Det gjelder også den neste:

Chateau Montelena 2009 
Denne ble også servert blindt, som den gang i 1976 ("The Judgement of Paris", se også filmen Bottle Shock). Svært lys, merkbar reduksjon, ren og lineær - men det er lite som foregår her nå. Trenger tid, for jo lengre den står i glasset jo mer lekker og harmonisk blir den.

Kjendisvin med skiskyttere

I Norge er det forbudt med alkoholreklame, så hvordan kan man få blest om produktene sine? Ett av svarene er å bruke kjendiser: disse har allerede oppmerksomhet rundt sine navn, og ved å låne dem ut til viner, bøker eller annet så rykker produktet straks lengre frem mot rampelyset. Disse vinene under er ikke de første kjendisvinene fra Rhone.

Men man skal ikke være kynisk - ikke bare kynisk i alle fall. Og i møte med Liv Grete Skjelbreid Poirée er det riktig vanskelig å beholde kynismen. Det samme, selvsagt, i møte med mannen: Raphael (se over). Begge sto og snakket om vinen i Grieghallen sist tirsdag. Og her er svaret alle lurer på: ja, Liv Grete er like pen og hyggelig i virkeligheten. Og Raphael like hyggelig. Henne snakket jeg også med da vi møttes borte hos en annen importør.

Etter å ha lagt opp driver de nå med svært forbilledlig næringsutvikling i Liv Gretes nærmiljø, og disse vinene (og en musserende, Clairette de Die, som jeg ikke smakte) er viner fra Raphaels hjemtrakter i Frankrike (den musserende er det svogeren til Raphael som lager). Historien er at en kar hang seg på slep da de var på treningstur hos Raphael i Frankrike for fem år siden. Da de stoppet kom han anpusten og spurte om de ville importere vinene hans til Norge. Det var ikke aktuelt for toppidrettsutøvere, men da de startet egen næring kom de inn på saken likevel. Etter prøvesmakinger med flere konkurrenter ble det likevel joggeren som vant. Her følger de to vinene som kommer på bestillingsutvalget:

Cuvée Vinsobres Diamant Noir 2011 kr. 150
Mørk, fin krydret rødfrukt, grei lengde. Ganske typisk Côte de Rhône, vil jeg si. Drueblandingen er den samme på de to vinene: 60% Grenache, og resten Syrah.

Cuvée Vinsobres Emeraude 2011 kr. 160
Kommer fra samme område, men parseller med eldre vinstokker. Det merkes. En helt klart mer seriøs vin, med en fastere struktur og større intensitet samt lengde. Bikker mer mot mørke bær enn den første. Den første vinen var god, bevares, men det er denne jeg gjerne gjør meg mer kjent med.