Kjellerviner i desember - del III

2010 Domaine Huet Vouvray Sec Le Mont

Dyp gyllen (Legen: "har de hatt dette lenge?"), duft med lanolin og ganske mye sitrus. Middels fylde og trykk i munnen, og ettersmaken er grei. Ikke den helt store opplevelsen, men prisen på 237 kroner i januar 2012 var jo ikke så ille.

Gjenkjøp? - Kanskje ikke. 

2010 Forey Père et Fils Morey St. Denis

Fortsatt god dybde i fargen. På nesen er den ganske lukket til å begynne med, men det kommer et tydeligere preg av jord, litt kirsebær og tyttebærgrøt. I munnen er den ganske fast og fylden er litt under medium. Rimelig bra lengde. Den overbeviser ikke helt. 

Gjenkjøp? - Nei.

2007 Prager Riesling Smaragd Achleiten

Gyllen som en giftering - eller litt dypere. Noe petroleum på nesen, og sitrus. Men det er petroleum som sier fra om vintypen. I munnen er den betydelig mer fruktig og intens enn en 2009 Mosbacher Freundstück som jeg hadde for ikke så lenge siden. Det er en interessant sammenligning. Den var vár og kniplingeaktig. Lekker, lettbent og ren flytende harmoni. Denne vinen er mer in your face, men uten å bli brutal eller overtydelig. Denne vinen ville nok stå seg bedre mot kraftigere matretter, men skulle jeg velge en vin å meditere over ble det ikke denne men Mosbacheren. 

Gjenkjøp? - Ja. 

2007 Château de Beaucastel Châteauneuf-du-Pape

Korket. Skikkelig erkekorket, med muggen kjeller og det hele. Huff!

2004 Produttori del Barbaresco Barbaresco Riserva Rabajà

Rubinfarget med vandig kant. Moderat med duft. I munnen har den mer frukt enn ventet, og den er svært myk til en Nebbiolo å være. Heller ikke i munnen er det så mye å få ut av denne vinen. Lengden er moderat. Nok en svært skuffende Produttori cru. Denne hadde kanskje vært OK om den kostet 190 kroner og var kjøpt i går, men når den er betydelig dyrere og du har hatt den i en årrekke er dette altfor dårlig! 

Gjenkjøp? - Ikke på vilkår!

De to siste vinene åpnet jeg altså på nyttårsaften, og begge var godt under pari. Den ene rett og slett korket og ødelagt, og den andre bare skuffende (som jeg har blitt vant til at Produttoris cru'er ofte er). Sånn er det med lagring av vin - det er uforutsigbart. Men det slår meg at mye kan gjøres for å øke mulighetene for at vinen er god den dagen du åpner den. 

Feil fra NVE

Det er pussig at Bergens Tidende lar regionsjef i NVE Toril Hofshagen slippe unna med noe som åpenbart er en usannhet - at Gjerdrum-raset er "Det største kvikkleireskredet i nyere tid." (Bildene er fra det største kvikkleireskredet i Norge i nyere tid.)

En mulighet er at hun ikke vet hva "nyere tid" er. Det er tiden etter middelalderen. En annen mulighet er at hun ikke har oversikt over kvikkleireskred som ikke har skjedd i hennes egen levetid. Det er i så fall en alvorlig mangel. 

En annen privat definisjon av "nyere tid" kan være "etter 19. mai 1893," for det var da det største kvikkleireskredet i nyere tid gikk. Verdalsraset omfattet 55 millioner kubikkmeter masse og tre kvadratkilometer. Det omformet et landskap på hele 14,5 kvadratkilometer, tok 105 gårder og livet av 116 mennesker. Lengden på raskanten var på en mil. 

Utbyggeren av boligområdet på Gjerdrum jobbet sammen med NGI som kvalitetssikret utbyggingen som delvis skjedde i et område med høyeste risikovurdering for denne type skred. Hvis man ikke klarer å se for seg konsekvensene av det som kan gå galt klarer man heller ikke å ta gode beslutninger, og hvis man ikke kjenner historien til fagfeltet sitt blir man farlig nærsynt. 

Vi mennesker har ofte problem med å fatte noe vi ikke har erfart. Det er derfor vi må lære av historien, og derfor er det alvorlig at en sjef i NVE ikke kjenner historien og vet at Verdalsraset er det største i Norge i nyere tid. 

Kjellerviner i desember - del II

2005 Domaine Marquis d'Angerville Bourgogne Rouge

Mørk på fargen til vintypen å være, men det passer med årgangen. Ingen aldringstegn ved visuell inspeksjon. Det er jo utrolig å ha en vin på dette nivået som fortsatt er i flytsonen - men det er den. Dufter møbelpolish og kirsebær, med litt våt underskog. Frukttrykket ville nok vært tydeligere utover i smakskurven med en vin litt lengre oppe i hierarkiet, men dette er fine greier. Siste flasken var det dog.

Gjenkjøp? - Ja. 

2014 François Chidaine Vouvray Clos Baudoin kr 380

Mellomgyllen på farge. Dufter honning og modne stikkelsbær med et snev av lime. I munnen er den noe lavmælt, delikat og harmonisk. Ferdigmodnet vin som i skrivende øyeblikk finnes på et par pol, deriblant Valken i Bergen. Bør ikke matches med de heftigste matrettene, men passet greit til pai med gruyère. (Og flasken veier et tonn - give or take.) 

Gjenkjøp? - Jo. 

2010 Domaine Rion Chambolle-Musigny Les Cras

Fortsatt relativt mørk til burgunder på ti år å være, men en ørliten endring i fargen kan man skimte når den skjenkes i glasset. Søtlige aromaer i glasset, der det jordlige og litt krydrete spiller sammen med litt bringebær og sopp. Delikat og feminin (om det er noe man får skrive i disse tider), og meget god for dette village-nivået. Vinmarken deler seg mellom 1er cru og village, og denne kommer fra village-delen som ligger høyere og bak noen busker og trær - og som også strekker seg litt øst over 1er Cru Les Fuées. Den globale oppvarmingen har nok begunstiget disse høyere beliggende vinmarkene som tidligere var på den skrinne siden. 

Gjenkjøp? - Ja. 

2005 Domaine du Colombier Hermitage

Dette ble en skuffelse etter forrige flaske, som var så god at jeg kjøpte siste årgang også. Så hva er feil? Først mente jeg det var temperaturen, men siden ingenting skjedde går jeg videre til den mest sannsynlige hypotesen: Snik-kork. Mengden med TCA er ikke nok til å gi våt papp/muggen kjeller, men nok til å knekke aroma og flate ut frukten til nesten ingenting. I flere av Vinforums nyhetsbrev om Spesialviner nevner Arne Ronold at 15-20% av vinene var korket. I korrespondanse med meg presiserer han at det er snakk om svært lave mengder TCA, altså det jeg kaller snik-kork. Det er ganske foruroligende, for de aller fleste vindrikkere vil konkludere med at vinkvaliteten er laber - ikke at det er en feil med vinen. Uansett er det vanskelig å få pengene tilbake etter at vinen har vært 10-20 år i kjelleren. 

Gjenkjøp? - Ikke tale om! 

2015 Devevey Hautes-Côtes de Beaune Champs Perdrix

Moden, fint fyldig og typeriktig hvit burgunder som bokser over sin vektklasse (Bourgogne Blanc). Jeg betalte kun 300 for denne vinen, og det var den så absolutt verdt. Nå er det 2016 som er inne, samt 2018 - men hvem vil vel ha en mindre moden vin til en høyere pris? 2014 har kommet og gått litt. Det er jo en legendarisk årgang, men vinen er ennå ikke moden mener jeg. Mine flasker la jeg i kjelleren. 

Gjenkjøp? - Ja. 

Mer Assyrtiko fra Hellas (og en Vilana)

Her kommer det mer Assyrtiko fra smakingen i Vitis Bergensis 11. oktober. De forrige notatene kom i oktober. 

Tsantalis Klima Klima Assyrtiko 2015 kr 280

Dyp gyllen, og med en ganske funky nese - er det premox? Det er ingen bitterhet i smaken, men det blir mer tydelig epleskrott på duft. En kanskje ufrivillig Jura-stil. Skal den kanskje være sånn? Neppe! Hele smaksbildet er ganske platt. 

Lyrarakis Assyrtiko Vóila kr 200

Lysest av disse tre. Dufter grapesoda og hvite blomster. Noe potpourri. Sitter godt i munnen, men den er kanskje godt i overkant parfymert. Det er også høy alkohol. Denne er å få på den del pol i Oslo, og Lagunen i Bergen blant andre. 

Mediterra Xerolithia 2013 

Vinen kostet rundt 200 kroner da den var å få på polet, og er laget av druesorten Vilana (som vel knapt er å finne utenfor Kreta, der denne vinen kommer fra). Dufter og smaker litt salt, og dufter også av modent korn. Her skjer det meste i slutten av smakskurven, og med tid i glasset blir den mer harmonisk. Men på en smaking som dette er det vanskelig å følge en vin over tid. Verdt å merke seg at den er omtrent syv år allerede, og trolig har den ennå noen år på seg før den begynner å bikke nedover. Men dette blir akk så teoretisk siden den er utsolgt. 

John le Carré

'If I had a mission, if I was ever aware of one beyond our business with the enemy, it was to Europe. If I was heartless, I was heartless for Europe. If I had an unattainable ideal, it was of leading Europe out of her darkness towards a new age of reason. I have it still.' 

(John le Carré i A Legacy of Spies)

Det er selvsagt en av hans karakterer som sier dette, men det er neppe langt fra det han selv mente. Og der var vi helt på linje. 

To røde endrueviner fra 2013

Rossignol-Trapet Gevrey-Chambertin 1er Cru Petite-Chapelle 2013 kr 871

Svært lys. Dufter røyk og markjordbær. I munnen bløt med jevnt drag gjennom smakskurven. Dessverre er det draget i slappeste laget. Med tid (og temperatur) i glasset kommer det også et noe for tydelig eikesniff. Den er rett og slett for blass til å innfri forventningene og prisen. I en god burgunder på dette nivå og alder forventer man et indre driv med en frukt som drar deg med. Her er det mye som tyder på at vinen er for gammel, eller at den har en variant av snik-kork. Produsenten lager viner som etter min erfaring modner tidligere enn de fleste andre - kanskje på grunn av moderat svovling? Uansett årsak innfrir ikke denne vinen. 

Arnot-Roberts Chalk Hill Cabernet Sauvignon Clajeux Vineyard 2013

Svært mørk med duft av lær og lakris, kanskje også litt blyant. I munnen er den både saftig og noe søtlig, men i en kjølig stil. Den er på ingen måte for tannisk. Meget godt drikkelig nå, men akk så utsolgt. Den kostet 766 kroner, men forsvarte nok prisen. Ikke minst i sammenligning med mange andre og mer kjente Caberneter fra California. 

De fleste i blindsmakingen gjettet riktig på den første vinen - i alle fall at den var en burgunder, om enn noe skuffende. Den andre slapp unna identifikasjon som bordeaux siden overskriften var "endrueviner." Etter hvert ble California konsensus

Polarisering - rasjonalitetens fiende

En noe uformell undersøkelse om folk trodde den britiske statsråden Priti Patel hadde mobbet ansatte i sitt departement satte fokus på et viktig spørsmål. Patel hadde blitt beskyldt for å mobbe, men hadde benektet dette. Uten en rykende pistol er det jo vanskelig å avgjøre, men vi mennesker holder sjelden tilbake skråsikre avgjørelser av noe så ubetydelig som manglende bevis. 

Her fordelte svarene seg nesten 100% ut fra hva man mener om Brexit. Patel var og er en sterk forkjemper for Brexit, og de som stemte for å forbli i EU mente sikkert Patel var skyldig mens meningsfellene hennes mente hun var utsatt for en svertekampanje. Enten man bikket den ene eller andre veien, så var utgangspunktet fordommer fra et helt annet felt enn det som var relevant. Fordommer og ikke bevis eller resonnering var grunnlaget for konklusjonen. (For min del tror jeg det er overveiende sannsynlig at hun hadde vært uforholdsmessig brysk og fornærmende, så jeg er kanskje ikke noe bedre selv.)

Når folk tar standpunkt i god tro, og med rasjonalitet som basis, så er i alle fall teorien at man vil nærme seg hverandre når man får mer informasjon - eller at man blir enige om grunnlaget for en uenighet. Men det er ikke dette som skjer i tilfeller som dette. 

Lord, Ross og Lepper var tidlig ute med forskning på dette. I en artikkel fra 1979 i Journal of Personality and Social Psychology la de fram empirisk forskning som viste ganske entydig at det å argumenter for ulike syn for parter som sto langt fra hverandre ikke førte dem nærmere hverandre, men tvert om førte dem i motsatt retning. Dette var lenge før sosiale medier og fenomen som "twitterstormer" ble en del av hverdagen. En gruppe som var tilhenger av dødsstraff, og en gruppe som var mot, fikk presentert samlinger for begge syn. Teorien var at de ville komme nærmere hverandre i denne prosessen etter som de fikk satt seg inn i andre synspunkt. Men det motsatte skjedde - de ble bare mer sikre i sin sak. Uten unntak!

Denne dynamikken har eksistert lenge. Jeg var jo godt kjent med folk i NKP, og de levde i en alternativ virkelighet når det gjaldt livet i Øst-Europa og Sovjet-Unionen. Men i dag gjelder dette en lang rekke ganske avgjørende spørsmål - klimaendringer, vaksiner, valgutfallet i USA mm. Tilfanget av "alternativ informasjon" på nett og eksistensen av selvbekreftende ekkokamre på (u)sosiale medier gjør dette verre enn før. Folk som ABB og hans like, og tusener av jihadister, radikaliseres foran PCen og omformes til tikkende bomber. En viktig del av disses virkelighetsoppfatning er konspirasjoner, slik at alle motforestillinger eller motargument omgjøres til vesentlige bevis for denne virkelighetsoppfatningen. "Fake news," som vi har lært oss til å kalle det. 

Man bør jo avslutte optimistisk, eller litt optimisisk i alle fall. Kanskje valget av Joe Biden er et tegn på at i alle fall noen er møkk lei av denne polariseringen? At noen synes det er forfriskende med gammeldags moderasjon og tvisynthet? 

Men i bunn og grunn er det ikke alle andre sin feil. Man må først og fremst innse at denne polariseringen også springer ut av noe grunnleggende menneskelig - det behagelige i å få ens verdensbilde bekreftet og ubehaget i å måtte endre mening. Bare ved å se det menneskelige i ens motstandere, og å agere ut fra det, kan en begynne en viktig endring. Skal endringen kun bestå i at alle andre må se at de tar feil, legge seg flat og "skrive under her," blir fremtiden alles kamp mot alle. 

[Lord et alia var mer pessimistiske: "If our study demonstrates anything, it surely demonstrates that social scientists can not expect rationality, enlightenment, and consensus about policy to emerge from their attempts to furnish "objective" data about burning social issues." (s. 2108))

Barbaresco, Barolo og Toscana 2011

Disse tre vinene kommer fra kjelleren til Vitis Bergensis, og ble servert halvblindt på en smaking jeg hadde i høst. Det var ganske åpenbart hvilken vin som var Fontalloro, men mindre opplagt hvilke utgaver av Nebbiolo som kom fra de to områdene i Piemonte. 

Barale Barolo Castellero 2011

Dufter tjære, høstløv og sopp. Marginalt lysest. Frisk - påtagelig frisk! - i munnen, med knapt merkbare tanniner. 

Felsina Fontalloro 2011

Mye mørkere enn de to andre, med røde bær og sigarkasse på nesen. God og markant munnfølelse, med et søtlig innslag i enden av smakskurven. Skilte seg tydelig ut fra de to andre - som man vel kunne forutsi.

Produttori del Barbaresco Barbaresco Riserva Rio Sordo 2011

Litt kjemisk på nesen til å begynne med. Dropspreget. Søtduften ligger der fortsatt, men etter hvert kommer det mer skogsbunn i tillegg. Tanninene er her merkbare. 

I denne sammenhengen er det Barbarescoen som faller litt gjennom, både på grunn av det kjemiske preget og det at tanninene tar overhånd i munnen. Med den lyseste fargen og det vareste avtrykket er det Barales Barolo som av de fleste blir tatt for å være Barbaresco. 

Bjørn and I

Fire år siden nå jeg møtte legendariske Bjørn Borg. Han var beskjeden, men meget liketil og hyggelig. Jeg, derimot, var starstruck - så noen dyp og meningsfull samtale ble det ikke. 

(NOTE TO SELF: ta ikke selfie nedenfra!)

Kjellerviner i desember - del 1

2008 Gatinois Champagne Grand Cru Brut Millésimé

En tydelig kobbertone også på denne flasken. Duft av tørket aprikos, litt krydder og polert treverk. Moussen er noe mer undertrykt enn i en ung vin, men fortsatt et viktig element i vinen. I munnen er tar den grep med fylde, god intensitet og godt grep. Lang utgang. Bedre enn den forrige flasken som ble drukket for halvannen måned siden. Denne fikk være aperitif, og gjorde jobben utmerket. Typisk en sånn flaske som gjør at man får troen tilbake på at det å lagre vin har noe for seg.

Gjenkjøp? - Absolutt!

2004 Produttori del Barbaresco Barbaresco Riserva Montefico

Kanskje den beste av alle Cru'ene jeg har drukket i denne årgangen så langt. Det ble jo også den siste årgangen jeg kjøpte av disse, så this is it. Fortsatt god rødfarge på denne; den har ikke tippet over for langt i bruningen. Duften er som forventet høstløv, underskog og ørlite lakris. Noe tjære også, kanskje, men det viktigste er at den har beholdt mye fruktighet og fylde i munnen. Der var den forrige flasken mer på den gjerrige siden der syren dominerte helt til vinen nådde romtemperatur. Denne var helt flott til kalvegryte og potetmos. Basert bare på denne flasken, så ville jeg gladelig kjøpt den igjen. Men det har blitt for mye negativ flaskevariasjon på disse vinene, og det har vært vanskelig å begrunne prispåslaget over standardutgaven.

Gjenkjøp? - Ja. 

2013 Devevey Rully La Chaume Blanc kr 332

Moden hvit burgunder rett fra bestillingsutvalget. Den leverer til forventningene, med typisk nese og kropp. Sitrus og krydder, munnfølelse mer på den krispe siden enn den fete. Den gikk helt utmerket til fiskesuppen. Denne produsenten blir litt oversett, virker det som, men det er det ingen grunn til. Pålitelige og gode viner fra litt oversette appellasjoner.

Gjenkjøp? - Tja. 

2009 Georg Mosbacher Forster Freundstück Riesling Großes Gewächs

Det er andre flasken av denne, og den ligner veldig. En flytende selvmotsigelse, som de aller beste vinene ofte er. Det er kraft og ynde, intensitet og florlett eleganse. Matcher en solid og kryddersterk matrett - men har en overflod av mysterier og intrige til å holde på oppmerksomheten etter maten også. I en flight på en smaking hadde jeg kanskje ikke gått så høyt ut på banen, for det er en tilbakeholdt og suveren kraft sammen med en åpenbar ynde som ikke så lett manifesterer seg når det er mye som konkurrerer om oppmerksomheten. Men for seg selv, og med din fulle oppmerksomhet, så er dette hvitvin så god som noen.

Gjenkjøp? - Helst en kasse!

Brexit på alvor

Nok en gang er det "crunch time" i Brexitforhandlingene, og sjelden har vel håpet om en avtale vært fjernere. Men dette er helt logisk og uunngåelig. Det vil virkelig forundre meg om det blir en avtale om frihandel i siste øyeblikk, for det skal ikke gå an. Boris må i så fall gå, for det er ikke dette han har solgt inn. 

EU krever, helt logisk, at om Storbritannia skal ha adgang til det indre marked så må det følge spillereglene til de andre som deltar der. Lik adgang krever like betingelser, og ikke lavere standarder på arbeidsmiljø, miljøkrav og omfattende statsstøtte. Dette sier seg selv. 

Storbritannia vil ikke godta dette, for hva skal da være vitsen med å gå ut av samarbeidet i EU? Agurkbøying og bindsterke verk med regler og forordninger skal det være over og ut med, og en norsk løsning a-la EØS er det verste av to verdener: Fortsatt regler og forordninger og agurkbøying, men uten mulighet til å være med på å bestemme disse. 

Det verdensbilde som ligger bak dette ønsket, er - eller må være - forestillingen om at det er EU som har holdt Storbritannia igjen gjennom snart femti år. Fri fra båndene til Brussel vil Storbritannia blomstre, og ta sin rettmessige plass som en global aktør og fyrtårn for alt som er bra. 

Men realiteten er at det er nesten ingen med innsikt i hvordan Europa, Storbritannia og verden fungerer som tror på dette. Heller ikke blant the brexiteers - og i hvert fall ikke Boris. Han har mange feil, men han er ikke dum. Briter som har solgt andre dårlige budskap, som nasjonalisering, the poll tax, invasjon av Irak, mm., har i alle fall trodd på det de har solgt inn. Men her har vi en gjeng som kynisk har solgt inn noe de ikke egentlig tror på men som har et stort marked. 

Markedet for dette budskapet er en underliggende forestilling om unntakslandet Storbritannia som vant andre verdenskrig, og som egentlig er en storhet som bare har blitt holdt tilbake. Det meste av det som har gått galt i Storbritannia har sin rot i Brussel og på kontinentet. Det er i alle fall det en lang rekke politikere har sagt (for det er alltid greiest å skylde på noen andre), og tabloidavisene har fulgt opp. Også nå, når det vil gå nedenom med Storbritannia på så mange vis, vil EU få skylden. Just you wait and see! Fortellingene om svik er allerede i sirkulasjon: EU vil straffe Storbritannia for Brexit. Hvis vi ikke får like gode vilkår som da vi var med, så er det deres skyld. (Og her kommer det nok flere - bare følg med.)

Jeg må ta et lite forbehold siden jeg går så høyt ut: Det blir ikke en avtale om frihandel, men det vil bli en mengde andre avtaler. Avtaler som ordner opp i noe av de forutsigbare problemene som vil tårne seg opp - som adgang for britiske fly i EU-området for eksempel, samt avtaler som løser en del av de mange problemene vi vil oppdage etter hvert. Men det å vinne suverenitet og å delta på like vilkår i et frihandelsområde lar seg ikke forene - det er som å beholde sirkelen men gjøre den firkantet. Eller have your cake and eat it too. 

Tre rødvinsdruer

I serien fra min blindsmaking i Vitis i oktober, kommer nå fjerde flight som het "Plukk druen - tre røde druer fra tre "verdenshjørner". Tanken bak var å sammenstille tre druer som 

Naked on Roller Skates 2019 kr 200 

80% Shiraz (og resten Mataro - som er australsk for Mourvèdre). Kølsvart. Frisk i munnen med litt eucalyptus (eller er det forventningen eller muligheten for denne ingrediensen som utløser fornemmelsen?). Frisk i munnen med god fylde. En ganske in your face vin som kanskje har litt for merkbar alkohol. Hvis man vil ha mye smak, er dette åpenbart et alternativ. Jeg syns også det er greit med en vin som faktisk koster 200 kroner beint - og ikke disse latterlige ørene som vinprisene gjerne har. Skamløs markedsføring er det også, så her er det mye å like. 

Camp Zinfandel 2018 kr 215

Dufter hickory, stikkelsbær og litt nylagt asfalt - med tid i glasset roer duften seg noe ned, og blir mer harmonisk. Lekkert kjølig og frisk i munnen, med meget god lengde. Overraskende bra, og etter min mening den klart beste vinen i flighten. Finnes på alle større pol (kategori 6) og definitivt et alternativ til mye julemat. 

Radford Dale Vinum Pinotage 2019 kr. 175

Lysest av disse tre. Dufter røde bær og litt møbelpolish - eventuelt edeltre. Litt mindre frisk enn vinen over, og fremstår tydelig som den enkleste av disse tre. Ingen dårlig vin, men her har prisdifferansen manifestert seg i kvaliteten. Det var en tydelig forskjell på vinene i alle fall.

Man skal ikke dra vidtgående slutninger basert på kun tre viner, men her var det California og USA som stakk av med seieren. Markedsføringsseieren gikk til Australia, mens Sør-Afrika kun kan skilte med at deres drue er den mest stedegne av disse tre. 

Flasketyngde

Jeg veide en flaske fra Montlouis-produsenten Chidaine her forleden. Mistanken har lenge vært der om at han er en skikkelig versting på dette med å bruke unødvendig tunge flasker. Nå fikk jeg det bekreftet. Montlouis Les Bournais 2018 var ti fattige gram lettere enn en champagneflaske (Gatinois 2008) . Begge med innhold. 1607g mot 1617g.

DET er virkelig unødvendig! Energiforbruket i glassflasker er betydelig, og det er også merforbruket til transport knyttet til vekten. Dette er noe av det mest negative ved vinbransjen i et klimaperspektiv.

Men forskning viser jo at folk mener vinen er bedre når den er på en tung flaske. Det er ikke uten grunn: Forskning fra 2012 viser at det er en korrelasjon mellom kvalitet på vinen og vekten på flasken. Men produsenter har jo dermed også et incentiv til å øke vekten på flasken - det er miljømessig antakelig det verste en vinprodusent kan gjøre.

Slektsforskning? Jeg hopper av.

Det sies at på menn som begynner å bli eldre er det bare to ting som vokser: Håret i ørene og interessen for historie. En kan sikkert hekte slektsforskning på det siste. For min del har slekten vært av interesse siden jeg var ganske liten, og det samme har mer generell historie. Så kanskje jeg har vært gammel fra tidlig alder? 

Interessen for mer generell slektsforskning har passert toppen for min del, vil jeg påstå, mens interessen for å finne ut mer om min mystiske morfar som jeg for mindre enn et år siden fant i en fattigmannsgrav i Adelaide, Australia, fremdeles er stor. 

Hvorfor har interessen for slektsforskning dabbet av? For det første fordi jeg har fått avklart ganske mye for min egen del. De gjenstående detaljene er av noe mindre interesse. For det andre på grunn av fenomenet vi kjenner fra epidemiologien: Kraften i eksponentiell vekst, eller dobling per iterasjon. Når vi kommer tilbake til ca. da Karl den Store ble født har vi alle over en trillion forfedre og formødre, mens forskere har beregnet at det totalt sett har levd ca. 110 milliarder mennesker (homo sapiens) totalt. 

Denne tabellen viser det tydelig: Vi har svært lite til felles med forfedre og mødre bare noen få ledd tilbake. 6,25% med tippoldeforeldre, for eksempel. Og finner du slektninger i kirkebøkene helt tilbake til tidlig 1600-tall (som jeg har gjort) har du ca. 0.09765625% genetisk slektskap med dem. Og halvparten av det igjen i leddet før. Fra før vet vi at det som skiller oss homo sapiens fra en annen homo sapiens er en promille av DNA - så 0.09765625% av en promille er ganske lite. 

Men genetikk kan fortelle oss mye om menneskehetens historie og utvikling. Da er vi langt over individnivå. De gentestene som er så populære er det all grunn til å være skeptiske til - i alle fall de "tolkningene" som kommer med. 

Sekvenseringen av genomet, og den utrolige utviklingen i denne teknologien, har gitt mye ny og til dels overraskende kunnskap på meget kort tid. Man har også funnet måter å utvinne DNA fra svært gamle skjelett. David Reich har oppsummert mye uhyre interessant forskning i denne boka. 

Så kort oppsummert: Interessen for kollektivets historie er økende, den for slektsforskning synkende. Jeg skylder på matematikken! 

Beaujolais Nuveau

Georges Duboeuf Beaujolais-Villages Nouveau 2020 kr 155

Duboeuf selv døde tidligere i år i en alder av 86. Han var kjent som paven av Beaujolais, ikke minst fordi han gjorde Noveau til et mediefenomen - kanskje særlig i England der man på 80-tallet konkurrerte om å få Bojo Novo først til London. Det var et tveegget sverd. Det fikk solgt mye vin, men området ble kjent for en enkel vin som skulle drikkes kvikt. Duboeuf selv laget alltid god og konsistent vin, men ryktet til produktet han gjorde kjent henger ved. Derfor var jeg på utkikk etter andre produsenter da vinene ble sluppet torsdag 19. november, men staben ved polet på Lagunen var klare i sin anbefaling. De hadde smakt vinene de fikk inn, og dette var den beste. 

Ganske mørk fiolett på fargen, men klar. Duften går i retning blåbær og bjørnebær. I munnen er den ekstremt fruktig, frisk og bare utrolig lettdrikkelig - men på ingen måte uten struktur. Den er helt fri for det banan og gummigodispreget vintypen har slitt med, og her har vi bare det store, friske og modne bærpreget. Dette må være en flytende definisjon av vintypen. Man kunne fristes til å bruke dette stoffet som tørstedrikk, men det ville jo gått riktig ille. Lagunen er i skrivende øyeblikk utsolgt, men den finnes på noen andre pol. 

Trénel Beaujolais Nouveau Bio 2020 kr 190

Denne vinen i 2019 gjorde inntrykk på meg - den åpnet sinnet mitt for Beaujolais Nouveau. Årets utgave er klar, mellomdyp og fiolett på farge. På nesen er det noe tyttebær og våt betong (not in a bad way). I munnen er den først og fremst ganske kjølig i stilen. Noen ville kanskje si 'mineralsk'. Vi har ikke den utrolig inviterende bærfrukten som i vinen over. Kanskje jeg ville likt den bedre om jeg ikke først hadde smakt vinen over? Det er godt mulig. Den mangler noe vesentlig i frukten, og blir litt tilknappet og også litt kort. Jeg får litt lyst til returnere den andre flasken jeg kjøpte, men det må vel være noe saus den kan brukes til. 

PS - Jeg drakk en flaske nummer to av denne, og der var frukten mye mer fremtredende. Mistanken går til snik-kork på den første, selv om også denne bedre utgaven ikke var i nærheten av kvaliteten til vinen over men mer på linje med den under. 

Trénel Beaujolais-Villages Nouveau 2020 kr 175

Her er det lett å skrive et notat. Den ligner veldig mye på Duboeufs Village (se øverst), men med noen nyanser. Fargen er lik, og duften likedan, og smaken. Men: Den er litt mindre klar og tydelig, frukten er ikke fullt så frisk og presis. Hvis jeg ikke hadde smakt Duboeufs village først, ville jeg vært svært begeistret. Men dette er bra. Bevares. Og mye bedre enn den dyrere bio-utgaven som skuffet. 

Vinmarksarbeid på strøm

Mange, selv vi som burde vite bedre, ser for oss vinproduksjon gjennom bonderomantiske briller. Good Country People som svetter og strever med hendene i vinmarken. Virkeligheten er som oftest mer motorisert og betydelig mindre romantisk.

Filmen over (dobbelklikk) viser den nye vinmarksroboten Bakus som lages og selges av VitiBot i champagnehovedstaden Rheims.