An Ox's Tale (DVD)

The Ox var en av oppnavnene til John Entwistle, bassisten i The Who, og denne DVDen er historien om han.

Jeg har i nær fortid omtalt Pete Townshend og hans selvbiografi Who I Am. Den har store kvaliteter som menneskelig dokument, og burde ha appell langt ut over fansen. Med denne DVDen er det vanskeligere å påberope store kunstneriske kvaliteter i utførelsen: den er en helt alminnelig TV-biografi, selv om Entwistle på så mange måter var usedvanlig.

En må antakelig være bassist for helt å verdsette hans bridrag til bassens plass i Rocken, men hvis en følger denne lenken til You Tube vil man finne flere tilfeller av basspillet til Entwistle isolert fra musikken forøvrig. Det unike og nyskapende, for ikke å nevne det rett og slett virtuose, i spillet hans er da også et sentralt tema i denne DVDen. I år etter år, lenge etter hans død i 2002, fortsetter han å toppe lister over "beste basspiller" der musikere er de eneste som stemmer.

Jeg burde selvsagt ha skrevet "John" og ikke "Entwistle" i dette innlegget, for denne karen var den eneste superstjernen innen Rock jeg noen gang har møtt. Det var i London i 1982 at BBC arrangerte en "Battle of the Bands" konkurranse der Entwistle skulle være en av dommerne, og jeg fikk billett og satte meg slik at han måtte passere meg på tur ut. Der fikk jeg autografen og vekslet noen ord, men det var ikke for ingenting at han også var kjent som "the quiet one". Den stilleste av scenen, og den mest bråkete på scenen.

Alle med interesse for John (sic), bør også få med seg denne siden: Tribute to the Ox.

Konklusjon - Klar anbefaling (for fansen).

Endelig!

Jeg hadde ikke trodd jeg skulle juble over en uttalelse fra en Senterpartistatsråd, men det gjorde jeg i dag. Marit Arnstad annonserte at planene om lyntog mellom de store byene i Norge måtte vente på andre og viktigere samferdselssatsninger.

Det er en seier for fornuft over fantasi. Rett nok er Marit Arnstad fra feil parti, men hun er rett årgang og fra rett fylke! Det var visst nok i denne saken.

Jeg har tidligere tatt opp realismen i disse planene på bloggen. En ting er at et hovedargument om CO2 utslipp ikke holder, et annet er at de klimatiske forholdene over de norske fjellene ikke er egnet for tog i 320 km/t. En ting er å holde stor fart over Flandern, noe ganske annet er det å gjøre det samme over Dovrefjell og Hardangervidda i full storm og snøfokk.

Way to go, Marit!

Hidden (DVD)

Philip Glenister (Life on Mars, Ashes to Ashes mm.) spiller Harry Venn i denne thrilleren i fire deler. Venn er advokat, men har en enda mørkere fortid, der han har vært sjåfør for sin kriminelle bror ved en hendelse som førte til mord (planlagt) og politidrap (ikke planlagt). Det var 20 årt tidligere, men da advokaten Gina Hawkes (Thekla Reuten) dukker opp og spør om sensitiv informasjon fra den gangen begynner begivenhetene og konspirasjonene å rulle for alvor. (Og ja: at Gina Hawkes er et navn som ligner på Gene Hunt - Glenisters karakter i de to nevnte TV-seriene - er ikke tilfeldig).

Jeg skal ikke si så mye om handlingen i Hidden her, bare at den har en forbindelse til samtidige politiske begivenheter på topp-nivå, og at den fikk ekteparet Skilleås til å sitte på stolkanten og fornekte behovet for nattesøvn til siste episode var avspilt.

Vi kunne gjerne tenkt oss en slutt der konspirasjonens struktur, mål og midler ble avslørt i større detalj, men handlingens enhet og tematikken fikk så absolutt en tilfredsstillende fullbyrdelse.

Og slår du opp i Wikipedia her får du i grunnen vite mer enn du har lyst til å vite om handlingen. For dette er spennende, og noe du bør unne deg.

Konklusjon - Klar anbefaling.

Vexed (DVD)

Dette er noe så sjelden som vellykket komisk krim - i en serie på tre episoder på en liten time hver.

Realismen er ikke påtrengende her, og det er heller ikke den nå så vanlige men nærmest parodiske blå-grå-grønne paletten. De to hovedpersonene, spilt av Lucy Punch (Doc Martins første sekretær) og Toby Stephens (en rekke fremtredende roller, blant annet som Kim Philby i Cambridge Spies), er detektiver i London og får en serie mord å oppklare. Ganske vanlig. Men den mannlige hovedrollen er lat, inkompetent og ganske uinteressert i å oppklare forbrytelser. Derimot er han rimelig sjarmerende. Karakteren er eksepsjonelt velspilt, og viser bredden i Stephens talent (han er sønn av Dame Maggie Smith og Sir Robert Stephens - så han har å slekte på).

Karakteren til Lucy Punch er mer av en foil til Stephens, men hun bidrar til komikken på sitt eget vis, og er dessuten ikke vond å se på. Handlingen er underholdende uten at man blir sittende på stolkanten av spenning. Vexed er mer morsom enn spennende, men til gjengjeld er den riktig morsom.

Stephens er den eneste av de to som ble med på den andre serien. Den ble vist på britisk TV i høst, men er ennå ikke sluppet på DVD.

Og serien er tekstet på engelsk i versjonen jeg kjøpte fra Amazon.co.uk.

Konklusjon - Klar anbefaling!

Tesla Cat

(Fra I F***ing Love Science)

Nebbe

Langhe Nebbiolo 2010 (Guiseppe Mascarello) kr. 298
Det er stiv pris til denne kategorien å være, men G. Mascarello er blant de mest anerkjente produsentene. 'Monprivato', et monopl, hører med blant de mest legendariske vinmarkene i Barolo. Denne vinen er passe fast, litt rødfrukter finner man også i duften. God vin, men hinsides stivt priset.

Barolo Marcenasco 2004 (R. Ratti)
Dette hører med til kategorien viner jeg kjøpte en del av grunnet et gunstig forhold mellom pris og kvalitet. Fast men fruktig, ganske dyp farge til Nebbe å være. Dufter absolutt mest kirsebær. God vin i en mer rett fram Barolo-stil, der fokus mer ligger på matvennlighet enn subtile dufter som avslører seg etter et par dagers lufting i karafel. Så god er denne nå, at det er vanskelig å la noe stå igjen. Betalte vel 248 kroner i 2006.

Gjenkjøp?* - Ja.

Barbaresco S. Stefano Riserva 1999 (Castello di Neive)
Litt vandig kant. Roser eller i alle fall visnede blomster, nype, noe anstrøk av tobakk og mye snerp. Moden nå. Lages bare i gode år, og da i et opplag på mellom 7.000 og 15.000 flasker. Vinstokkene er 30-40 år gamle.

* - gjenkjøp? - svar på spørsmålet om jeg ville kjøpt den vinen til den prisen dersom jeg da visste hvordan den ville smake den dagen den ble åpnet og drukket. Dette er etter min mening det mest relevante og presise spørsmålet når det gjelder kvalitetsvurdering av viner fra egen kjeller.

Muscadet og Chinon med og uten alder

Muscadet Expression de Granite, l`Ecu 2002
Smaker knuste bær og stein - virkelig knastørr. Den er i overkant knoklete og nådeløs, men kanskje til velvalgte matretter? Uansett, her er månefasene fulgt for dette er en sertifisert bio-dynamisk vin. Jeg tipper den smakte bedre på et tidligere stadium.

Couly-Dutheil Clos de l'Olive 2010 kr. 248
Denne Chinon-vinen på 100% Cabernet Franc (som seg hør og bør) har en mineralsk og tørr duft. Det er toner av grønn paprika som dominerer. Flott frukt og godt grep. En svært lovende vin.

Couly-Dutheil Chinon Clos de l'Olive 1989 kr. 498
Hva vinen over kan bli til etter hvert ser vi her. Denne vinen smakte jeg på Paris-restauranten Benoît for noen få år siden. Den dufter edel gammel bordaux, og tross alderen har den fin frukt og fylde, men likevel modne tanniner. Selv om jeg smakte den i Grieghallen på en stor smaking, tør jeg påstå på basis av restaurantopplevelsen i Paris at det var en skikkelig matvin.Virkelig en super vin til en god pris!

Pete Townshend - Who I Am (selvbiografi)

Jeg har skrevet, som filosof og akademiker, om selvbiografi som genre, publisert i Metaphilosophy i 2006. Der foretok jeg en oppdeling i genre, og denne hører definitivt hjemme blant vitnesbyrdene (testimonials). Jeg tror ikke jeg noen gang har lest noe som er så til de grader selvutleverende, så nært opp til Sokrates standard om å kjenne seg selv.

De 520 sidene har gått unna i en fei (etter min trege standard), og det er ikke fordi jeg er en Who-fan eller Townshend-fan (selv om jeg også er begge deler). Det er fordi den er velskrevet, interessant, og reflektert på et høyt nivå.

Det mangler ikke dramatiske ingredienser: utroskap, narkotika, alkoholisme, skilsmisse, seksuelle overgrep, gitarknusing, hotellromsvandalisme, nær-døden-opplevelse, groupies og selvsagt mye rock and roll. Men det som gjør denne boka til stor litteratur er Townshend selv. Han er en svært god forfatter, og han er nådeløst ærlig og selvutleverende. Boka lever opp til tittelen: den er et forsøk på å forstå seg selv, og etter min forstand må den være svært vellykket. Som selvransakelse kommer den opp mot Ingmar Bergmans Laterna Magica - og jeg vet ikke om noe finere å si om en selvbiografi.

En sammenligning med Keith Richards - Life er uunngåelig. Der var det også en usedvanlig vellykket forfatterklo, og mye innsikt å få om livet i sin alminnelighet og ikke bare Keith i særdeleshet. Denne boka er ikke bare skrevet uten støtte av noen ghostwriter, den er også i mye større grad et gjennomgående forsøk på å forstå seg selv uten omsvøp.

Begge bøkene gir også et svært godt bilde av etterkrigstiden i England og hvordan den drev det som skjedde på 60-tallet, noe jeg har omtalt her før, men det er enda tydeligere hos Townshend hva det er som har gjort begge til monumentale musikere. Hos Keith kom det fram mer mellom linjene at han er en obsessive, mens hos Pete er det klart og tydelig nedskrevet. En gang skriver han om en periode der han var edru og nykter, og problemene tårnet seg opp. 'I turned to my favourite drug of all time: overwork'.

Men det må også nevnes at boka er full av humor, ikke bare anekdoter, men også treffende replikker og skråblikk. Etter over fem hundre sider får man følelsen av virkelig å kjenne denne mannen, og å ha hatt det berikende og hyggelig i hans selskap.

Noe av det mest gripende i ei bok som dekker alle registre av følelser, er utrdragene fra brevet han fikk beskjed om å skrive til seg selv som åtteåring. Han avslutter med dette: 'Enjoy life. And be careful what you pray for - remember, you will get it all.'

Konklusjon? - Klar anbefaling (you will get it all i denne boka også)

Tverrpolitisk enighet - uten effekt

Det er ikke ofte at venstresiden og høyresiden er enige om skatt, men den situasjonen har vi nå fått om noe så kontroversielt som rentefradrag på skatten.

I uken som gikk så vi at Manifest Analyse, en tenketank godt ute på venstresiden, kom med en rapport om det norske boligmarkedet som blant annet konkluderte med at det særnorske fradraget for gjeldsrenter på skatten må bort om vi skal unngå å blåse boligboblen opp ytterligere. (Eksemplet Irland viser at høy boligbygging ikke gjør noe fra eller til med en boble under oppblåsning.)

Har vi en boligboble? Vi kan jo starte med å se på gjeldsgraden i norske husholdninger. Den er på 212% - høyest i hele OECD. Hovedårsaken er utviklingen i boligprisene - og boligprisene er jo det folk bruker som sikkerhet for sine lån.

Så hvorfor låner folk så mye? En grunn er selvsagt at alt går så bra her i landet, rentene er lave, og attpåtil sponser staten renteutgiftene dine. Men ingen trær vokser inn i himmelen. Når pilene peker nedover igjen blir det tungt å betjene gjelden, og det blir voldomme kast som vil påvirke hele økonomien og mange arbeidsplasser.

Fra før har en rapport fra Civita anbefalt det samme - altså å fjerne anledningen til å trekke fra 28% av renteutgiftene på skatten. I tillegg foreslår de å fjerne formuesskatten - noe Manifest ikke vil ha noe av så klart. (Jeg var selvsagt ute langt før Civita med de samme forslagene, men uten alle tallene).

En trenger ikke gå langt i dagens verden for å se hva tung belåning gjør med økonomier som får problemer - så hva hindrer norske politikere i å gjøre det økonomer fra Manifest til Civita anbefaler?

Det krever det illustrasjonen viser - et mirakel midt inne i ligningen. Grunnen til det er at partiene trenger velgere, og velgerne har lånt opp til pipa eller litt over, og vil ikke stemme på partier som tar fra dem disse godene. "Alle" forstår at høy belåning er uheldig, men det er bare uavhengige stiftelser - som ikke skal møte velgerne neste år i september - som kan foreslå det som er både fornuftig og nødvendig: at det er steike dumt at staten skal sponse bruk av penger man ikke har. Særlig i en situasjon der belåningsgraden er skummelt høy.

Krenkelseskulturen

Jeg har i lengre tid tenkt å skrive et innlegg om dette med krenkelser, men har slitt litt med å finne et grep. Nå fant jeg et bilde med et sitat fra Stephen Fry som oppsummerer min holdning, så da poster jeg det.

Skal samfunnet gå videre, og skal vi lære å leve liberalt sammen i et kulturelt mangfold, må vi rett og slett lære å tåle litt. En viktig metode er da rett og slett å frakjenne noen evnen til å fornærme deg, heller enn å gå rundt med a chip on your shoulder.

Det ligger mye visdom i det å write your hurts in the sand and carve your blessings in rock. De som implisitt oppfordrer til det motsatte, ved å henge seg opp i at noen kanskje muligens kunne komme til å bli krenket av noe, bærer et stort ansvar for at folk føler seg berettiget til å innta offerrollen og å bruke tid på småting. Trolig er dette med å være krenket en måte for "offeret" til å blåse opp sin betydning.

Gi blanke f***!, vil jeg si, og bruk heller tid og krefter på noe som har betydning og som gir deg og omgivelsene dine glede.

Er veksten over?

I alle økonomiske beregninger ligger det en del forutsetninger i bunn, og en av de viktigste er forventningen om en årlig vekst på omkring 2,25%. Dette tallet varierer, selvsagt, men som illustrasjonen over viser er det en forventning om en underliggende vekst i økonomien selv om det er boom eller bust på gang - det er trenden som har fått rollen som selveste naturkraften i økonomien.

Alle som låner penger, eller låner dem ut, forventer vekst i økonomien. Denne forventningen er vesentlig for lands låneopptak. Gitt en vekst på 2,25% og renter på det samme, koster det ikke noe for et land å ha gjeld. Mens du og jeg dør en gang, gjelder ikke dette land (vanligvis), så det er relativt ufarlig for land å låne penger på lang sikt for veksten dekker renten sånn omtrent - gitt at belåningen ikke er for stor i forhold til BNP (og stater betaler ikke skatt til noen andre enn seg selv).

I de fleste land i verden har nå veksten stoppet opp siden finanskrisen, og i mange land er veksten negativ, og i noen er den i alle fall godt under "trenden".

Men hva om den ikke tar seg opp igjen? Hva om veksten - rent bortsett fra tidvis og for noen land - er over? Dette er en forutsetning som er så dyp at det vil ta litt tid å se at vi forutsetter den omtrent hele tiden. Det er få personer i den vestlige verden som har opplevd noe annet enn kontinuerlig vekst (som jeg har), og det er derfor vanskelig å forestille seg noe annet. Men kan vi, realtistisk sett, forestille oss en vekst her i vesten som fortsetter med 2,25% årlig i evig tid?

En av de som har fordypet seg i dette er den amerikanske økonomen Robert J. Gordon, som har skrevet mest eksplisitt om USA. Han skriver om tre epoker, eller tre industrielle revolusjoner, med vekst basert på oppfinnelser:

(1) steam and railroads from 1750 to 1830, (2) electricity, the internal combustion engine, running water, indoor toilets, communications, entertainment, chemicals, and petroleum from 1870 to 1900, and (3) computers, the web, and mobile phones from 1960 to now. Each of these has brought a burst of productivity increases over decades with (3), though, causing a growth revival only from 1996 to 2004.

Men veksten disse har skapt kan bare komme en gang, og selv om vi ikke kan vite noe om fremtiden er det jo langt fra sikkert at det skjer noen nye epokegjørende oppfinnelser som starter en ny periode med vekst. Det vi vet er tilfelle med de fleste utviklede økonomier, er at demografiske trender slår ut med full styrke snart. "Eldrebølgen" er den kallt, og den er en selvstendig og kraftig faktor som utfordrer forestillingene om trend growth.

Med dette bakteppet er det jo ikke så rart at mange land sliter. Ikke bare har de tatt på seg for store forpliktelser (for veksten er negativ og kan ikke en gang dekke rentene), men de har også bygd på den store ubegrunnede forventningen om evigvarende vekst. Ikke bare lever vi livene våre forlengs, og forstår det baklengs, det samme gjelder økonomien.

Vi kan bare vite noe om fortiden, ikke fremtiden, men det er kanskje på tide å kraftig nedjustere trend growth? I Norge vil det ha betydning for handlingsregelen, og for hvordan vi stimulerer vekstfaktorer i økonomien her. Alt henger sammen med alt, og få tankemønstre er så fundamentale som forestillingen om trend growth.

Riesling i det siste

Tilfeldighetene ville at det ble tre land representert i de tre rieslingene jeg har smakt i de siste (og som det er verdt å omtale her). De er for forskjellige til at det har noe for seg å sammenligne dem ut fra kvaliteten, men de viste i alle fall klart at spennvidden i tørr Riesling er betydelig.

Riesling von der Fels 2004 (Weingut Keller)
En vin som klart var en 2004'er mer enn den var Rheinhessen eller Riesling - eller Keller for den saks skyld. Ganske stum - enhver angivelse av aromaer kan lett for å komme i skade for å hente inntrykkene fra sjablongene mer enn fra sansene. Balansert, rettlinjet - absolutt mest for purister og 'less is more' fantaster.

Riesling "Cuvée Frédéric Émile" 1992 (Trimbach)
Moden hvitvin mer enn Riesling, eller Alsace. Verken rik eller ekspansiv på noe vis, men en velintegrert og flott vin. Litt sitrus, noe kvae-lignende. Mangler kanskje intensiteten til de Freddy'ene jeg har erfart, men jeg hadde ikke drukket noe eldre enn 1996 før denne.

Riesling Ried Klaus Smaragd 2002 (Prager)
Moden og rik vin, men likevel fast og solid, dufter flint og faktisk litt petroleum - noe jeg knapt ellers finner i østerrikske viner. Achleiten er nok en overlegen vinmark, men denne er slettes ikke dårlig. Dette er min type Riesling, og jeg vurderte nok denne litt høyere enn de fleste andre rundt bordet.

Røde burgundere årgang 1996

Volnay-Santenots 1^er Cru1996 (Ampeau)    
Denne vinen ble smakt halvblindt - alle var Ampeau av eldre årgang. Høye toner av blomster og bær, skogsbunn og litt malingsfjerner. Elegant og lang - men svært lite stuffing. Den eneste i flighten som var noe å trakte etter.

Pommard Rugiens 1996 (de Montille)
Dette var lite å skrive om. Det vil si, jeg skrev dette: "Tight, elegant, lite å si. Stengt med syv segl." Minimalistisk og svært reduktiv vinmaking, en streng og svært syrlig årgang, en lite sjenerøs kommune. Hva får man da? Dette!

Pommard Pezerolles 1996 (de Montille)      
"Som over". Hvor mye kan man si om ingenting? En av de tilstedeværende var begeistret, så jeg framsatte et tilbud om å kjøpe min flaske. Det ble akseptert, og effektuert, og hvem vet hvem som ler best til sist - kjøper eller selger?

Gevrey Chambertin Clos St. Jacques 1996 (Esmonin)
Denne vinen ble smakt i en privat sammenheng, 1. desember og i store glass. Duft og smak av kirsersebær - ganske så intens - noe jordlig og et anstrøk av eksotiske krydder. Klokkeklar, lineær og intens, med svært lang ettersmak. Helt klart en av de beste vinene jeg har smakt i 2012.

Røde burgundere fra 2001

Her følger en serie med røde burgundere fra 2001. De første ble smakt på en Vitis-smaking jeg ledet i november, og den siste ble drukket i privat lag. Den fikk også æren av å bli drukket fra burguderglass, mens de første ble - grunnet små smaksprøver - drukket fra mindre glass. I den store sammenhengen burde det ikke ha mye å si.

2001 var fra begynnelsen omtalt som en terroir-årgang: transparent for stedstypiske kjennetegn. I det siste har den fått mindre positiv omtale, for mange har oppdaget viner som plutselig har gått inn i et svalestup kvalitetsmessig. Disse vinene her har kommet ganske bra fra det så langt, men det er ikke en årgang jeg har tenkt å holde lenge på.

Blagny 1^er Cru La Piece sous le Bois 2001(Matrot) 
Litt sur-søt duft, frisk, røde bær og eksotisk krydder, litt underskog. Fin spenst, og en flott vin totalt sett. Overgår forventningene med god margin. Etter en stund er det mye duft av geranium i glasset.

Chambolle-Musigny Les Cras 2001 (Barthod)
Her er det i alle fall ingen slitasje. Litt stum, gir lite, men strukturen er flott og stram, og det er god lengde. Trenger i alle fall fem år til - og er et vitne på produsentens ganske reduktive vinmaking.

Clos de Vougeot Grand Cru 2001 (Meo-Camuzet) 
Duft av geranium, eksotisk krydder og rått kjøtt. Elegant, solid og saftig stil. God lengde. Jeg hadde ventet meg en mer "klumpete" vin gitt produsenten og vinmarken, men den gang ei.

Clos de la Roche Grand Cru 2001 (Joseph Drouhin)
Dette var min tredje og siste flaske, der to har vært strålende og en har vært godt under middels. Dette var heldigvis en av de to første. Den ble servert blindt til en kyndig forsamling, som fort havnet på riktig side av Beaune, og etter et par bomturer kom fokus på Morey-Saint-Denis. Kirsebærkjerne i frukten, og eksotiske krydder, kunne lett fungere som en krysning av Chambolle og Gevrey. Saftig ettersmak også - den holdt lett Grand Cru nivå og var ikke preget av 2001-slitasjen.

Gjenkjøp? - Indeed!

Champagne

Her følger tre korte notat på noen champagner jeg har smakt i det siste. Den mellomste ble smakt for seg, og de to andre ved samme anledning.

Pol Roger Rose 2002
Nyelig farge - jeg er ikke purist, så jeg kan avsløre at jeg også setter pris på fargen. Duft av nype og bringebær - mer enn jordbær. Den var overraskende utviklet, rik og lite fokusert. Jeg har også noen flasker, og de bør jeg "ta en titt på" snart. Dette var ikke lovende, men flaskevariasjonen på champagne er større enn for annen vin: her foregår mye av vinmakingen, det som "blir" vinen, på flasken - så små forskjeller i uktgangsposisjonene blir til store forskjeller i vinen.

Lanson Champagne Gold Label Brut 1996
Denne kom, som den eneste av disse tre, fra egen kjeller. Flott vin: fokusert, utviklet med aromaer av både autolyse og tørket aprikos, samt eksotiske krydder og et hint (?) av ost. Jeg har drukket en del av disse flaskene nå, og denne er kanskje den beste jeg har vært bortpå.

Gjenkjøp? - You betcha!

Noble Cuvee de Lanson 1989
Dette var flotte saker! Frisk og rik på en og samme tid, dufter autolyse og allehånde. Strukturen er rik og smidig, men likevel lineær. Som mange flotte viner er den som en flytende selvmotsigelse på mange vis. Det er vel nærmest overflødig å si at den er kompleks og harmonisk, men nå er det i alle fall notert.

Travelling Light

The Sea Refuses No River (Townshend)

Som før nevnt her leser jeg for tiden Pete Townshends selvbiografi Who I Am. Som en fan av Pete som soloartist vil jeg dele en av hans fineste og mest "åndelige" sanger:


Han er grovt underkjent som singer songwriter, og denne sangen kan tjene som argument til støtte for at han hører til i den absolutte verdenstoppen.

Teksten kan man finne her, men jeg trykker også en liten smakebit:

There was a fool in a dressing robe
Riding out the twilight hour
Lonely and cold in an empty home
Trying to assess his power
But now he's like a stream in flood
Swollen by the storm
He doesn't care if he sheds his blood
Let him be reborn
Hans talenter omfatter ikke bare å skrive sanger, knuse gitarer og innta rusmidler, han var også redaktør i det ikke ukjente forlaget Faber & Faber i London i en årrekke.
Jeg har kommet nesten til side 400 i selvbiografien, og føler meg beriket som menneske (I kid you not!).

Ansvar - igjen og igjen

Det er ikke til å komme forbi at det er en betydelig forskjell på hvordan ansvar "blir tatt" av politikere og andre myndighetspersoner. I går trakk Roger Ingebrigtsen seg fra stillingen som statssekretær i Næringsdepartementet, og som kandidat til en plass på Stortinget for neste periode, på grunn av en åtte år gammel historie om et forhold til ei jente på 17 år.

Det forholdet var kanskje både uklokt og umoralsk, og kanskje også andre ting som begynner på "u", men det hadde ikke direkte med hans stilling som statssekretær å gjøre. Men likevel tok han ansvar ved å gå fra stillingen, og å trekke sitt kandidatur. Det står det respekt av, og det lyser av handlekraft og ryddighet.

Det lyser ekstra sterkt siden bakgrunnen er kølsvart. Den måten alle som har fått sin myndighetsutøvelse avslørt gjennom 22. juli kommisjonen har tatt ansvar på har vært gjennom å si tre ord: "jeg tar ansvar", og så fortsette som før med lovnader om å rydde opp. Statsministeren gikk tidlig ut og sa at dersom noe hadde gått galt med etatene og hvordan de agerte 22. juli 2011 så var det i siste instans hans ansvar. Kommisjonen avslørte ansvarspulverisering, likegyldighet og inaktivitet i et skrekkelig omfang. Men bortsett fra Øystein Mæland, som "følte" han ikke hadde ministerens tillit, har ingen gått.

Som jeg tidligere har skrevet her, det som går galt må man stå til ansvar for. Det betyr først og fremst at det fører til uønskede konsekvenser for den som har ansvaret. Det vesentlige er at dersom noe har gått galt er det den ansvarlige - reelt eller formelt har mindre å si - som må ta støyten. På egne eller etatens vegne. Det er en uønsket konsekvens å fratre sin stilling - og det er en relevant konsekvens. Men det gjør man ikke på toppen av Norges maktpyramide. Men sier tre ord, og lar det bli med det. Med mindre det har med en moralsk svikt utenfor embedsutøvelsen. For flere år siden.

Å kreve at Stoltenberg lever opp til sine ord er problematisk, ikke minst siden han selv, regjeringen hans og partiet han leder var målet for terroren. Men manglende avganger som følge av alt som ble avslørt setter presedens. Det fører fremfor alt til at ansvarspulverisering og maktfullkommenhet får sette seg som normer. Det er nok det mest foruroligende - for det viser at man ingenting har lært om det å ta ansvar.

Her har jeg vist til Roger Ingebrigtsen som et eksempel til etterfølgelse, men han får likevel tåle at jeg legger inn Heaven 17 under her. Teksten har jo en viss relevans:
"I was thirty-seven
You were seventeen
You were half my age
The youth I'd never seen ... "


(takk til min kollega Lars Fr. Svendsen som gjorde meg oppmerksom på denne)