Landsmøtet i Høyre gikk inn for å
programfeste valgfritt sidemål i ungdomsskolen med to tredjedelers flertall. Var det klokt?
Først litt historikk. Det er ikke sant som
Olav Kobbeltveit skriver i Bergens Tidende at nynorsk har vært hatobjekt for Høyre og hovedstadsmiljøet i mange tiår. Jeg er innvolvert i framskrivingen av Høyres historie, og det som fram til det siste har vært sentralt har vært kampen mot
samnorsk - en sammensausing av radikalt bokmål og nynorsk som skulle bli det
ene norske skriftsspråket. Det er først etter at denne faren har dødd ut at sidemålet har kommet i fokus for den eldgamle øvelsen "språkstrid".
Her ligger det flere motsetninger under. Kampen mellom sentrum og periferi er sentral, men er på vikende front i selve språkstriden. Jeg kommer selv fra periferien, og bor i landets nest største by, men nynorsk er ikke lenger periferiens anliggende i den grad den noen gang har vært det. I Trøndelag og Nord-Norge er det knapt en nynorskkommune igjen, og det er først opp mot fjellbygdene østpå det begynner å dra seg til. På Vestlandet er nynorsk fremdeles bygdenes målform og et sentralt identitetsmerke.
Dette fikk jeg selv merke da jeg kom til Bergen. Jeg har ikke nynorsk som hovedmål fra skolen, men i privat korrespondanse (og den var omfattende) brukte jeg nesten utelukkende nynorsk fra ungdomsskolen og fram til jeg kom til Bergen i 1993. I undervisningen brukte jeg begge deler, og forsøkte å snakke dialekt. "Tal dialekt, skriv nynorsk". Men nynorskbrukerne forsto ikke trøndersk, og det ble etter hvert klart for meg at nynorsk på Vestlandet først og fremst var en identitetsmarkør. Jeg fikk påpakning for nynorsken min fra vestlandske brukere siden formene jeg valgte (og det har vært et betydelig utvalg!) ikke var "korrekte" selv om de sto i ordboka. Saken var vel at de ikke var "vestlandske".
Jeg ga opp, og de siste femten årene har jeg brukt bokmål. Og det har gått greit. Det
ser også ut som om stadig flere følger mine spor. Hvis skriftlig opplæring i to skrivenormer for alle i norsk skole var en slik suksess for nynorsken skulle man ikke tro kurvene gikk så bratt nedover denne målformen. Man kunne heller tro at sidemålet har blitt en symbolsak. Jeg tipper at det er vissheten over at det ligger så mye mer under enn skjebnen til en rettskrivingsnormal som gjorde at deler av Høyreledelsen stemte for å beholde sidemålet i ungdomsskolen.
Når Kobbeltveit skriver om Høyre i BT at "dei vil fjerna nynorsk som allment bruksspråk" skjønner man at symbolsaken står svakt i den virkelige verden. Tror han virkelig at noen ut over en forsvinnende liten promille vil bytte til "nynorsk som allment bruksspråk" fordi de har hatt det som sidemål og lært seg å skrive to versjoner av det samme språket?
For det er det som er realitetene: alle forstår nynorsk, og alle forstår bokmål. Det vil si: de som har norsk som morsmål. Innvandrere sliter med sidemål og dialekter. Det er ikke annet å vente. Norsk er ett språk, men vi holder oss med to skriftlige versjoner. Det har dype historiske og kulturelle røtter som vi alle har del i.
Er det derfor rett å bruke tid og krefter i ungdomsskolen, og senere videregående, på å lære seg to måter å skrive samme språk på? Jeg er i tvil. Argumentet om at man i offentlig korrespondanse skal svare på samme målform som mottakeren har brukt er bare en til side av samme sak. Det er uten tvil høflig, men neppe nødvendig. Alle med norsk som morsmål forstår eller kan forstå både bokmål og nynorsk.
Kan praktisk og utøvende opplæring i begge målformer skape større forståelse for den minste av de to? Det ser jo ikke ut til å ha fungert særlig bra så langt. Nynorsk blir drevet fra skanse til skanse under vår stadig pågående urbanisering, og er svært lite populært blant de som må lære seg å skrive det som sidemål. Heller enn å plassere nynorsk som bruksspråk kan det se ut som om sidemålsopplæringen har plassert nynorsk som hatobjekt blant de unge. Jeg er svært usikker på om sidemålet er et være eller ikke være for nynorsken. Lite tyder på at det har vært noen suksessoppskrift så langt.
