John Cale - I Keep a Close Watch

Det har vært lenge uten noen videoer på bloggen. For å avslutte måneden legger jeg derfor ut en av de fineste sangene jeg vet om, John Cales "I Keep a Close Watch". Dobbeltklikk på bildet under.

Finanskrisen er ikke over

Den dominoeffekten vi ser spille seg ut i Eurosonens utkant nå er i bunn og grunn finanskrisens fortsettelse, og ikke noen ny krise. Som jeg påpekte her for snart et år siden har ingen gjort noe med ubalansene i verdensøkonomien som gjorde finanskrisen mulig, og vi har nådd det stadiet som jeg omtalte på denne måten:

Statene kunne redde banker og store bedrifter fordi statene med loven i hånd kan tyne penger av folk gjennom skatter og avgifter. Men når ingen i neste omgang vil låne statene mer penger - hvem skal da redde statene?

Saken er at de som har finansiert statenes redningsaksjoner for bankene selv er banker. Når det så stilles tvil om statenes evne og vilje til å gjøre opp for seg er det bankene som står i fare for å kollapse - og det er det som gjorde krisen som ble utløst av konkursen i Lehman Brothers 15. september 2008 til en finanskrise. Finanskriser er særlig alvorlige fordi banker og kredittinstitusjoner utgjør blodomløpet i moderne økonomier. Når tilliten til at en bank kan gjøre opp for seg forsvinner, stopper alt opp.

På overflaten er dette en Euro-krise, og hvis stormløpet mot randsonens statsobligasjoner ikke stopper snart kan Euroen kollapse. Det vil føre til et fryktelig kaos som ganske sikkert vil treffe lommeboka til de som leser denne bloggen også.

Det snakkes om "restrukturering av gjeld" og at også obligasjonsinnehavere må redusere sine fordringer. Det er ikke urimelig gitt at de som kjøper obligasjoner satser på at utstederen kan gjøre opp for seg. De tar en sjans, og vil (vanligvis) tjene på det. Men de som taper på dette er i all hovedsak europeiske banker, og det de taper her vil de ikke kunne låne ut til annen virksomhet. Veksten i økonomiene vil bremse, og den veksten er svak nok som det er. Det er ingen enkle veier ut av dette, for å gå tilbake til landenes opprinnelige valuttaer vil - for de utsatte landene - bare øke gjelden og behovet for "restrukturering", som i sin tur øker tapene for bankene som har kjøpt obligasjonene.

For å gjenta meg selv: dette er fremdeles finanskrisen, og den er på ingen måte over.

Diplomatix?

Kirkvåg, Lystad og Mjøens harselas over livet i diplomatiet er en klassiker i norsk kommedie, men det er ingenting komisk over WikiLeaks tyveri av kommunikasjon mellom amerikanske utenriksstasjoner og State Department i Washington DC. Det er klart at enkelte karakteristikker av fremstående figurer på den internasjonale scenen kan være vittige, og mange av USAs fiender kan nok gotte seg i skadefryd over den pinlige situasjonen som har oppstått. (Illustrasjonen over viser en diplomatisk måte å forklare en situasjon).

Det alvorlige med lekkasjene er at selve institusjonen diplomati er angrepet. Diplomater skal være taktfulle - de må uttrykke seg diplomatisk. Men det motsatte forlanges når de utstasjonerte skal formidle stemningen i et land til "basen" der hjemme. Situasjoner og personligheter skal helst oppsummeres i noen slående vendinger. Matthew Parris samlet en del last despatches fra ambassadører som forlot sin postering. Disse var mer enn vanlig åpenhjertige, og denne boka viser at genren som WikiLeaks nå publiserer ikke er ny. Filosofen og idéhistorikeren Isaiah Berlin ble Churchills favoritt under siste krig nettopp på grunn av sin evne til å beskrive viktige personer i Washington DC der han var utstasjonert. Dette var viktig kunnskap, og det er det fremdeles. Hva skjer når det som er fortrolig informasjon blir smurt ut over verdenspressen?

Den mer langsiktige skaden er at diplomater - og personer ut over diplomatiket - begynner å uttrykke seg mer forsiktig. Viktig informasjon blir ikke utvekslet. Det å bedømme personer og deres motiver, interesser og særegenheter blir vanskeligere. Beslutninger blir dårligere. Når noe blir vanskeligere eller umulig å uttrykke blir det også vanskeligere å tenke det - og tanken på at ens tanker kan bli offentlig eiendom gjør at man innfører selvsensur. Det er jo det som er overvåkningens farligste konsekvenser.

Diplomater må være vennligheten selv i møte med pompøse, idiotiske, selvgode, gale og farlige utenlandske statsoverhoder og undersåtter. Skal noe av det de erfarer komme til nytte der hjemme må det formidles på en måte som blir lagt merke til der hjemme. Men er amerikanerne spesielt arrogante og giftige i sine karakteristikker av utenlandske statsledere? Det vet vi ikke inntil WikiLeaks publiserer tilsvarende dokumenter fra andre land. Men vil de gjøre det? Ingenting tyder på det, for det er visst mye mer interessant å sette demokratier i forlegenhet enn diktaturer. Det WikiLeaks kanskje skulle prøve seg på er diplomatiske utvekslinger mellom lederne i Kina og Nord-Korea. Det kunne det vært interessant å lese om - mer interessant enn at en diplomat i Italia melder tilbake til Washington at Berlusconi er en bajas. De sier at

"Our goal is to bring important news and information to the public"

Jeg vet ikke om noe som er mer viktig enn hvorfor og hvordan Kina holder liv i det latterlige skrekkregimet i Nord-Korea. Vi venter i spenning på lekkede dokumenter som kan redusere makten og innflytelsen til verdens største diktatur.

SN: Rødt fra Rhone

Le Bedos 2006 (Matthieu Barret) kr. 179,90 (BU)
100% Syrah. Halvparten på sement og halvparten på fat. Kanskje smakingens mest interessante vin for meg. Nydelig duft av krekling og røsslyng - Namdalsk fjell og skog med andre ord. Den er både finslig og fast, og flott aromatisk. Burde sitte som et skudd (pardon the pun) til viltretter og slikt. Denne må jeg også prøve i heimen. Gunstig priset også. (Bildet er av den hvite varianten som jeg ikke har smakt)

Barret etablerte seg i 1998 og dyrker denne på terrasser som er eksponert mot morgensolen, og har svært lav avkastning på vinstokkene. Ned mot 23 hl/ha.

No Wines Land Côte-du-Rhône 2009 (Dom. du Coulet) kr. 239,90 (BU)
Fra nord i Cornas - utenfor det sertifiserte området. Ferskere, mer avslepet stil enn vinen over, og også saftigere. På farge er den mer fiolett. Jeg foretrekker klart vinen over - men den er også et mer utemmet dyr i denne sammenhengen.

Cornas Granit 30 2008 (V. Paris) kr. 240 (kat 6)
Typisk Syrah på duft, saftig, solid - men en tanke alkoholisk på duft og smak. Dette er generelt en vanskelig årgang i området.

SN: Rød burgunder i Grieghallen

Etter en tids sykdom er det på tide å fylle på bloggen litt. Denne gangen med notater over røde burgundere jeg kom over på smakingen i Grieghallen 19. oktober. Bildet over er av råvaren, Pinot Noir.

Bourgogne Rouge 2008 (L. Muzar) kr. 155 (Kat 4)
Distinkt fiolpreget duft, overraskende godt grep. Saftig. Til denne prisen lar Bourgogne Rouge seg høre.

Mercurey Rouge 2007 (Juillot) kr. 179,90 (BU)
Fin duft av vanilje og rødfrukt. Lettdrikkelig til en grei pris, men vinen under er et mer seriøst forehavende i denne prisgruppen.

Chassagne-Montrachet Vielles Vignes 2008 (V. Girardin) kr. 189,90 (Kat 4)
Kanskje den beste rimelige burgunderen for tiden? Rødfrukt og litt vanilje, fyldig og saftig vin med godt grep i munnen. Denne har jeg i ettertid også drukket i heimen. Svært godt fornøyd med den - og anvendelig til mat. Det eneste jeg har å innvende er at den kanskje ikke er så druetypisk - men prisen er heller ikke burgundertypis - så det jävnar seg ut kan man säga.

Mercurey 1er Cru Clos Tonnerre 2007 (Juillot) kr. 199,90 (BU)
Denne er satt ned med 35 kroner i anledning 50års jubiléet. Dette er flotte greier til prisen. Seriøs vin, druetypisk med rødfrukt og fast munnfølelse. Skikkelige saker!

Volnay 2008 (Moestue) kr. 310 (BU)
Mer blomster på duft enn rødfrukter. Svært tannisk og trang - byr på lite. Vil trenge tid på å komme rundt. Fjorårsutgaven var mer tilgjengelig på samme tid.

Nuits-Saint-Georges Clos de Fourches 2008 (JF Mugnier) kr. 399 (BU)
Fruktig, saftig og aromatisk i retning jordbær. Balansert. Unkjent vinmark for meg - inntil nå.

Volnay 1er Cru 2008 (d'Angerville) kr. 410 (BU)
Typsik d'Angerville. Harmonisk, saftig og helt uten grove tanniner. God for årgangen. Mye mer tilgjengelig nå enn Moestues versjon. Frukten i 2008 kommer fra Mitans, Pitures, og Clos des Angles. I tidligere årganger har også frukt fra yngre vinstokker i mer høyt rangerte vinmarker vært med, men ikke dette år. Bør kunne utvikle seg bra i mange år.

Nuits-Saint-Georges 1er Cru Clos de la Marechale 2008 (JF Mugnier) kr. 598 (BU)
Igjen en vin som er overraskende tilgjengelig allerede. Den er fin, saftig og velbalansert. Min erfaring med vinmarken er at den ikke alltid er så tilgjengelig på dette stadiet - og 2008 har vært kjent som en vanskelig årgang med svært faste viner. Dette kan bli riktig bra - med tiden.

Kinas århundre?

For to år siden skrev jeg her på bloggen om "Den Store Asiatiske Tidsalder". Hensikten var å helle kaldt vann i blodet på dem som spådde en rask undergang for vesten, og en tilsvarende rask oppstigning for østen - med Kina i spissen. Er det kanskje på tide å snu på steika? Kina fortsetter å vokse, mens USA og Europa sliter tungt i finanskrisens etterdønninger. De etterdønningene var i alle fall ikke noen overraskelse for denne skribenten, men velorienterte skribenter lyser fred over vestens minne og legger palmegrener på veien foran Kina og de andre østlige kjempene.

Mange, særlig venstreorienterte her i vesten, har påpekt at USA opptrer som verdenspoliti. Jeg har vært en av dem selv så jeg kan si med en grad av selvinnsikt: avskyen mot USA som vokste seg sterk i kjølvannet av Vietnamkrigen førte oss sammen med ganske tvilsomme sengekammerater. Dersom Kina nå fyller vakumet etter USA på den internasjonale scenen, vil det være noe bedre? Jeg har skrevet om dette før, og jeg tror fremdeles ikke at et diktatur som ikke tør slippe sine egne innbyggere til, og ikke vil at de fritt kan uttrykke seg, er noe bedre enn et demokrati. Tvert om. Kjeltringer som styrer i USA blir tvunget til å gå, og man kan velge noen som forhåpentligvis er bedre om fire år, men i Kina er dette utenkelig.

Martin Wolf er det grunn til å høre på, ikke minst fordi han innrømmer det når han innser å ha tatt feil. Hans spørsmål er om Kinas oppstigning på verdensarenaen vil bli fredelig? Vi kjenner ikke svaret på det, naturlig nok, siden vi ikke vet noe om fremtiden. Men spørsmålet er godt.

På grunn av sitt enorme folketall vil Kina snart bli verdens største økonomi. De har plassert seg strategisk i jakten på ressurser. Særlig i Afrika. De er allerede verdens største eksportør og største kreditor. Men størrelse er ikke alt. Kan et styre som frykter sitt folk og som oppfører seg som en furten tenåring når en ganske ufarlig mann i dets midte får fredsprisen for å kjempe for retten til fri ytring vinne verden? Ikke med sjarm, i alle fall. Der var USA alltid mye bedre. Mistanken er at Kina kan komme til å kjempe seg til sin poisisjon i verdenssamfunnet med makt.

Tiden for tanks som ruller over grensen er forhåpentligvis over, men makt man gjøre gjeldene på mange måter i dagens verdenssamfunn. En kan heller ikke utelukke mulighetene for endringer i Kina. Landet har en aldrende befolkning, og bare på grunn av dette vil nok veksten begrenses om ikke så mange år. India og USA har "yngre" befolkninger enn Kina, og vekstkraften hemmes betydelig av aldringen i befolkningen - noe Japan og mange land i Europa allerede merker.

Til syvende og sist vet vi ikke noe om fremtiden. At Kina vil gjøre mer av seg er svært sannsynlig. Landet har tatt store kliv ut av den kommunistiske sumpen økonomisk sett, og så lenge veksten er frisk og spenningene små kan de kanskje berge det autoritære og undertrykkende styresettet. Men bare kanskje. Når spenningene stiger kan det være fristende å finne en ytre fiende for å samle folket bak lederne.

SN: Noen viner fra hukommelsen

Jeg er ikke helt nerd. Ikke nå lenger. Jeg har sluttet å ta med meg notatboken når jeg blir invitert til middag, og tenker at hvis vinen var god så husker jeg den dagen etter. Men flere dager etter? Uker? Faktisk, det går ganske bra. Bare se her:

Chablis Grand Cru Les Clos 2001 (Dauvissat)
Dette er en vin jeg har kvidd meg for å åpne. I juni 2001 var jeg og Hege oppe i Les Clos. Jeg var på nerdekjøret, og Hege utviste stor tålmodighet. Jeg klådde på vinstokker og gravde med bare fingrene i jordsmonnet. Litt lengre borte traff vi et team som jobbet i vinmarken. Det var brødrene Dauvissat, og vi slo av en prat. Meget hyggelig. Men vinene fra denne adressen er enten for unge, prematurt oksiderte, eller fantastiske. Derfor har jeg kvidd meg, men nå måtte den til pers.

Vinen var mistenkelig dypt farget da jeg dekanterte den, og jeg mumlet noen stygge gloser. Men i glasset var den flott. Frisk fin syre. Virket yngre enn sine år. Ingen merkbar botrytis - som årgangen har en del av - litt sjø, kalkmineraler, snev av honning (så noen trodde dette var Chenin Blanc), og fin fylde i munnen. Og flott lengde. Hvis bare alt jeg har igjen fra denne adressen er like bra...

Pur Sang 2002 (Didier Dageneau)
Det er ikke mange vinmakere med artikkel i Wikipedia, men det er ikke så mange som utfordrer gitte sannehter så systematisk heller. Og lykkes. Bildet over artikkelen er av Dageneau. Vinen lages i området Pouilly-Fumé, og er ment for lang lagring. Jeg har tidligere smakt 1996 - som var helt fantastisk. Denne er også svært, svært god. Mer stikkelsbær enn kattepiss på duft, fantastisk fylde som aldri tipper over, og lengde som matcher. Flott vin. Glad jeg har et par flasker av en senere årgang i det minste.

Volnay Santenots-du-Milieu 1996 (Lafon)
Årgangen i rød burgund er avskrevet av flere - men vi drikker ikke årganger. Vi drikker viner. De er fortryllende forskjellige, heldigvis. Lafon høster seint, og det kan ha vært redningen her. Så seint som 2. oktober høstet de her. Duft av store hagebringebær og en litt jordlig undertone. Og lang. Svært lang, og smidig i munnen. Deilig vin - om man takler det litt uvante nærværet av store hagebringebær. Jeg har heldigvis to-tre årganger av denne vinen liggende i kjelleren.

Barbaresco Crichët Pajé 1999 (Roagna) kr. 999,90
Denne var fra magnum, som kostet det dobbelte av prisen over. Mørk på farge til Nebbiolo å være, og enda mer utypisk for en Barbaresco. Lær, kirsebær, roser og tjære på duft. Lang ettersmak, og med et brutalt overfall av tanniner i munnen. Denne bør man ha feit mat til, ellers blir det for brutalt. Ikke lukket eller noe - men brutal er den!

Chambolle-Musigny 1er Cru Les Cras 1999 (Barthod)
Denne kom omrent samtidig med vinen over, og var etter min forstand langt å foretrekke. Den har såvidt begynt å åpne seg, men vil nok holde et par tiår i en god kjeller. Denne er også stram og mineralsk, men den overfaller ikke munnhulen som vinen over. Rettlinjet, bringebærfruktig, og svært lang. Den er intens men sval. Barthod innfrir forventningene.

Château Beaucastel 1983 (Châteauneauf-du-Papes)
En av kveldens triumfer for meg - vi smakte blindt. Jeg kunne ikke gjettet årgangen, for den var forbløffende frisk og fin, men duften av møkk (barnyard som de sier på Engelsk om denne vinen) var et klart spor. Herlig strukturert, fløyelsmyk og svært lang. Særpreget, javisst, men en vin med stor klasse. Jeg har mer enn nok vin i kjelleren, men jeg lurer sterkt på å utvide beholdningen fra denne adressen.

500!!!

Hurra! Dette er innlegg nummer 500 på bloggen min.  (Gratulasjoner mottas i kommentarfeltet)

Den ble startet 18. april 2007 på impuls. To dager senere lærte jeg meg å legge inn bilder, og bloggen begynte å finne sin form. I januar 2009 skjedde det noe viktig: jeg var på bloggertreff i Høyres Hus og fikk mange nye impulser. Da bestemte jeg meg for å skrive innlegg i snitt annenhver dag - utenom sommerferien. Det året ble det 192 innlegg, og omtrent det samme ser ut til å bli resultatet i år også.

I 2009 skrev jeg også en slags "redaksjonsplakat" for bloggen. Den står seg fremdeles. Ta gjerne en titt på den. Omtrent samtidig fikk jeg ordnet meg med statistikk. Jeg vet hvor mange som er innom og hvor mange sider de leser - men ikke hvem de er. Rørende mange jeg treffer sier de har vært på bloggen min, og det de sier er uten unntak svært motiverende. Jeg er fornøyd med besøkstallene selv om jeg ikke har noe imot flere, men holder dem for meg selv. Men jeg kan si så mye at dagsrekorden (etter at jeg begynte med statistikk) har vært 555 besøkende! Det er unormalt mye.

I tidens løp har jeg åpnet for følgere - 18 i tallet per i dag. Jeg har også startet spalten "ukens anbefaling", og stort sett klart å gjøre den ukentlig. Beklageligvis får jeg ikke lagt inn bilder der (tips mottas med takk), så det er mulig den "flyr under radaren" for en del besøkende.

Et av de mest personlige forehavender på bloggen har vært forsøket på egenanalyse av min politiske interesse og utvikling. Den serien, "Politikk og personlighet", er jeg virkelig fornøyd med - men den er ikke fullført. Det har blitt en del innlegg om krisen i verdensøkonomien, og disse innleggene mener jeg også står seg godt. Selv om finanskrisen er over er virkningene med oss i fullt monn, og de grunnleggende årsakene består. I et overmodig øyeblikk skrev jeg også "Løsningen for verdensproblemene", mens jeg tidligere hadde skrvet om dens økonomiske grunner og psykologiske grunner.

Av andre høydepunkt har vi selvsagt verdenshistorien - med god hjelp av amerikanske college-studenter - og innlegget om Ronny Wittgenstein (det eneste, tror jeg, på engelsk).

Det blir en del vin også på bloggen, og jeg regner med at en del som er innom hovedsaklig leter etter slikt stoff. De blir sjelden skuffet. Det blir en del smaksnotater, men også annet stoff om vin. Det første innlegget denne måneden handlet om naturvin, og det har også generert diskusjon i kommentarfeltet.

Jeg vet ikke hva som kommer i bloggen framover, og jeg håper og tror at denne nettadressen vil fortsette å overraske. Forhåpentligvis mest positivt.

Musikksmak og smak i sin alminnelighet

Det meste av det jeg skriver på bloggen har lite med faget mitt å gjøre. Det er en arbeidsdeling. Men denne gangen må jeg bare skrive om noe jeg har en profesjonell interesse i: smak. Det er ingen objektive kriterier for hva som er bra og ikke, men om noen ting er det omtrent universell enighet. David Hume er mest kjent for å ha skrevet om dette i "Of the Standard of Taste" fra 1757, og jeg har også vært innom problematikken i ting jeg har skrevet om vin for Vinforum.

Som før nevnt driver jeg og leser Keith Richards' Life til langt på natt hver natt. Den er utrolig velskrevet - noe medforfatter James Fox kan ha en del av æren for - men den er også full av skarpe observasjoner, vittige anekdoter og generelt mange dype innsikter. Der har jeg nok Keef som hovedmistenkt.

Blant annet skriver han om musikksmaken til han selv og Mick Jagger: Mick and I had a totally identical taste in music. We never needed to question or explain. It was all unsaid. We'd hear something, we'd both look at each other at once. ... We'd hear a record and go, That's wrong. That's faking. That's real. It was either that 's the shit or that isn't the shit, no matter what kind of music you were talking about. ... But there was a very definite line of what the shit was and what whasn't the shit. Very strict. (Life, s. 84)

Hvor kommer slike dommer fra? Når det gjelder fenomen som virkelig berører meg er jeg på samme måten. Og hvordan kunne Keef og Mick være så til de grader på linje når det ikke var objektive kriterier som lå til grunn?

Disse to svært så offentlige personene illustrerer bare noe mange har opplevd. Særlig i tenårene er det en grunnleggende erfaring at vennskap bygges på samstemt estetikk. Er det et sosialpsykologisk fenomen? Ikke i bunn og grunn: man behøver ikke en gang å være på samme kontinent for å vite at den/de andre mener det samme som deg. Det er heller ikke et massefenomen - for slike ting er mer subkultur enn noe annet.

Uansett hva det grunner seg i: det uttrykkes svært treffende i Life.

Det neste innlegget på bloggen her blir innlegg nummer 500. Tenk det! 500!

SN: Weinert fra Argentina

Jeg har allerede skrevet notater på det jeg mente var Weinerts beste vin i Grieghallen 19. oktober, og her følger resten:

Weinert Pedro del Castillo Malbec 2008 kr. 99,90 (BU)
Fast og fruktig, godt grep i munnen. Ingen kompleks vin, men vil være utmerket følge til et bredt utvalg retter. Finnes på mange pol på Østlandet og særlig i Oslo. Flott til prisen!


Weinert Carrascal 2006 kr 125 (kat. 4)
Kategori 4 betyr at den finnes på mange pol landet over. Dufter fiol, mer klasse enn vinen over, og virker mer avslepet i munnen. Den er også mindre umiddelbar, og man kan lure på om den kanskje hadde hatt godt av litt tid på langs. Høy alkohol (14%), gjæret på 28 grader med temperaturkontroll, og lagret i store fat i to hele år før tapning. 35% Cabernet Sauvignon, 35% Malbec og 30% Merlot - det sa i alle fall vinmakeren Hubert Weber til meg.

Weinert Malbec 2003 kr. 220 (BU)
Denne har vært fire år på eik før tapning, uten at det preger den nevneverdig. Klart en "seriøs" vin med merkbare tanniner, velbalansert og solid munnfølelse. Den jeg smakte virket ikke helt ren - men vinmakeren mente den var som den skulle være. Da sparer jeg de pengene, den 20 kroner billigere "broren" var i alle fall mye bedre.

Weinert Estrella Merlot 1999 kr. 670 (BU)
Lagret tre og et halvt år på store fat, og så fem år på flaske. Nydelig duft av klassisk bordeaux - med lær, plommer og mer udefinerte røde frukter. Frisk farge til alderen. Flott munnfølelse med en kombinasjon av fasthet og frukt, smidighet og grep. Liten tvil om at dette er en vin som lever opp til prisen.

SN: Hvite burgundere i Grieghallen 19. oktober

Her følger noen flere smaksnotater fra Vinmonopolets smaking for egen stab og journalister. Jeg slipper inn som skribent i Vinforum, men det er av gode grunner Arne Ronold, MW som står for smaksnotatene for bladet.

Bourgogne Blanc Cuvée Juliette 2009 (Dom. Michel Juillot) kr. 129 (BU)
Jeg har skrevet om denne vinen før på bloggen, og dommen var ikke hyggelig. Kunne det være flasken det var noe galt med? Denne er ren, grei, uten de store faktene. Pregløs. Kjedelig. Bruk heller pengene på noe annet, for eksempel neste vin fra samme adresse.

Mercurey Blanc 2008 (Dom. Michel Juillot) kr. 169,90 (BU)
Her er det mer særpreg (eller preg i det hele tatt). Dette er en fin og balansert chardonnay med både friskhet og fedme. God vin til prisen, som også er redusert fra sist måned.

Meursault Tessons 2008 (Fichet) kr. 445 (BU)
Fichet produserer viner i en klar og mineralsk stil. Denne er frisk, lett. Dufter allehånde og lime - men på første nese lukter det lim. Det gir seg heldigvis! Schildknecht ga 2007-utgaven av denne vinen 93 poeng, og Fichet påpeker at vinmarken en gang i tiden ble regnet som en av de aller beste i Meursault. Den bratte vinmarken med lett jordmonn er på 4,17ha, og i følge Jasper Morris i Inside Burgundy er det den noe nordlige retningen på den ellers østlige eksponeringen som gjør at den ikke offisielt er rangert som premier cru.

Puligny-Montrachet 1er Cru Sous led Puits 2007 (Olivier Merlin) kr. 460 (BU)
Med unntak av noen i Saint-Aubin, er dette den høyest beliggende premier cru i hele Côte d'Or. Vinmarken på 6,8 ha ligger over Blagny mot grensen til Meursault. Merlin har base i sørlige Mâcon, og det er interessant å smake hans viner fra selve indrefillet'en. Lekker og lett stil på en frisk og syrlig vin. Riktig pågående i munnen. Fatpreget er der, mend et er moderat. Ser ingen grunn til å tro at det ikke skal gi seg med et par-tre år i kjelleren. (Bildet: Merlin ved sorteringsbordet)

Ungdomsopprøret

1968 og alt det der. Hva skyldtes det? Lesingen av Keith Richards Life har gitt meg noen tanker som i alle fall var nye for meg.

Han påpeker at svært mange av lærerne deres hadde vært i krigen, og flere år i kamp eller i alle fall under kommando hadde gjort dem militære i sinn og skinn. Autoriteten kunne vel variere, men nesten alle var autoritære. 'You can take the man out of the military, but you can't take the military out of the man', som en engelsk bekjent - en tidligere offiser - sa til meg en gang. Han hadde rett, i alle fall for sin egen del. Svært hyggelig, vennlig og omtenksom - men du kunne se på en mils avstand at her kom en offiser. Til tross for at han hadde vært sivilist i ti år.

Alle andre årsaker finnes også, naturligvis, stigende velstand, lengre ungdomstid med flere i høyere utdanning og så videre. Men militæret kom inn også her: plutselig, i 1960 var det vel, eller 1959, så ble to års verneplikt opphevet i  Storbritannia. De som reiste inn, observerte Keith, kom tilbake som helt andre mennesker. Militære (bildet: Elvis, som også endret seg i uniform). Men fra og med Keiths generasjon ble ikke unge britiske menn omgjort fra sivilister til soldater mer. I alle fall ikke de som ikke vervet seg. For første gang på flere tiår var ikke unge menn produkter av drill og disiplin lengre. Det er ikke så fjernt å tenke seg at dette må ha bidratt til de endringene som skjedde i samfunn og moral i løpet av 60-tallet.

Keiths bok byr på mange nye vinkler, er utrolig godt fortalt, og mannen har et svært godt minne og en skarp observasjonsevne. Den er tidlige omtalt på bloggen.

Barolo fra Overhalla

En skal ikke tro alt en leser i avisen, og heller ikke alt en leser på blogger, men forbindelsen mellom min hjemkommune og Barolo går gjennom svartmetallbandet Satyricon og sangeren Sigurd "Satyr" Wongraven. Han vokste opp i Overhalla og begynte i 1982 på samme skole som jeg begynte på i 1969, Hunn Skole på Skage.

Foreldrene hans drev en gård i Tetlien (utt: titljin) fra Sigurd var fire til han var ti, og jeg var der en gang med far som solgte traktorer. Noe mer enn vage minner kan jeg ikke stille opp med før jeg møter han i Grieghallen 19. oktober og konfronterer ham med noe felles fra oppveksten. Han oppdaterer meg på foreldrenes ulike veier, og vi diskuterer felles interesser i vin og gamle minner (ingen felles) fra Overhalla før vi vier oss til vinene:

Langhe Rosso Alleanza Nero di Wongraven 2009 (Sel. Roagna) kr. 149,90 (BU)
65% Barbera og 35% Dolcetto. Dufter av det jeg assosierer med "fjellbær" som krekling etc.. Lettdrikkelig, saftig. En vin som ikke byr på særlig sterk motstand, og som burde tilfredsstille både de som ønsker å drikke den til lettere pastaretter og an sich.

Barolo La Pira Unione Nero di Wongraven 2006 (Sel. Roagna) kr. 329,90 (BU)
En burgundersk Barolo. Lys på fargen, floral duft, lett stil denne også, saftig og drikkevennlig med klar og ren frukt. Det er blomstene som dominerer, noe som ikke er spesielt svart eller satanisk om jeg får si det slik. At det også er hint av tjære og lær hjelper ikke. Den er lang, og avslører sitt opphav mest i den snerpende ettersmaken. Den er ikke noe mindre seriøs enn andre viner fra området selv om den ikke er så hard, mørk eller kraftig som svært mange av de andre. Man må ikke la seg forlede av imaget til mannen som har gitt den navn, med andre ord. Jeg tror ikke den lagrer noe dårligere enn de før nevnte og mer sataniske vinene fra Barolo, men det får tiden vise.

Felles for vinene er at det ikke bare er tale om å låne bort navnet sitt. Mannen fra Overhalla (i alle fall litt) har blandet vinene og investert i prosjektet. Han har en karriære som ikke bare har vært på scenen men også bak glasset, og har en sterk lidenskap for vin. Det er bra! Det er ingenting ved å vokse opp i Titjlin eller på Skiljåos som garanterer en slik interesse!

SN: Riesling synger i Grieghallen

Her er noen notater fra polets smaking i Grieghallen 19. oktober. Denne gangen konsentrerer jeg meg om Riesling. I tiden framover kommer det flere notater fra smakingen. Med mindre det står noe annet er de nye nå i november, og i parentes står deres status i sortimentet.

Riesling 2009 (Domæne Gobelsburg) kr 139,90 (Kat. 4, allerede ute)
"Domæne" betyr at det ikke er egne druer men innkjøpte saker. Dette har vist seg som en pålitelig vin alle de gangene jeg har prøvd den. Aromatisk duft på Østerriksk vis, med grapefrukt og druer. Frisk og fyldig hele veien.

Steeger St. Jost Riesling Spätlese Trocken 2009 (Ratzenberger) kr. 169,90 (Kat. 2)
Slank og intenst syrlig Riesling. Steinmineraler i finish. Litt over the top, om jeg skal være brutalt ærlig. Brutal.

Westhofen Riesling Trocken 2008 (Wittmann) kr. 192 (Partivare)
Meget god vin. Duft av friske epler, fint syrlig med et gjennomført rent preg hele veien gjennom, og med lang ettersmak.

Steeger St. Jost Riesling GG 2007 (Ratzenberger) kr. 269 (Partivare)
Slankere enn broren over, fokusert i munnen, og med et svært tydelig steinmineralsk preg. Intens vin. Rimelig til GG å være, men jeg synes ikke den er helt i balanse.

Wolfshöhle Riesling GG 2007 (Ratzenberger) kr. 295 (Partivare)
Denne, derimot, er harmonisk og integrert. En flott vin, men den svir på tunga. Merkelige greier.

Morstein Riesling GG 2009 (Wittmann) kr. 380 (BU)

Dette er toppen på kransekaken av rieslinger denne dagen. Duften får en til å stoppe opp. Friskhet, fylde, gule frukter og mineraler. Svært lang. En skikkelig knallvin! Det er omtrent en hundrelapp opp i forhold til vinene fra Mittelrhein, men det er dette verdt.

SN: Noen viner i oktober

Cavas de Weinert Gran Vino Reserva 2002 kr 200 (BU)
Denne vinen smakte jeg først i Grieghallen 19. oktober med vinmakeren tilstede, og deretter kjøpte jeg den selv for å prøve den ut i heimen. Jeg likte den svært godt da, og den sto seg svært godt i heimen. Dyp farge, dufter rødfrukter og blomster, samt krydder. Kompleksiteten fortsetter i munnen, men her er det fylden og smidigheten som imponerer. Ettersmaken er lang. Det er ingenting som stikker seg ut her, og den kan kanskje karakteriseres som ekstremt integrert? Syre, fruktighet, tanniner og viskøsitet: alt bidrar til en høyere enhet. (De har den på eget utvalg på Valken i Bergen)

Det som overrasker er det man kan lese av etiketten: 14,5% alkohol. Det merker man ikke. Vinen har vært ett år på tank, og så tre år på franske eikefat - men noe eikesmak er det vanskelig å finne her. Sammensetningen er 40% hver av Cabernet Sauvignon og Malbec, og 20% Merlot. Dette er uansett en svært god vin til prisen. Flere av vinene til Weinert vil bli anmeldt i dagene framover.

Volnay 1966 (Bouchard Pere et fils)
Denne smakte jeg på en Vitis-smaking 24. oktober. Helt utrolig at en sølle landsbyvin skulle leve så lenge og så bra! Den er oransje i kanten, dufter nype, kaffe og litt skogsbunn. I munnen har den en slags kjølighet, som sammen med fylde og smidighet gjør dette til en opplevelse.

Dette er en av flere viner som tyder på at man med fordel kan legge vekk burgundere fra gode årganger i flere tiår. Mange av de andre vinene denne kvelden, som var viet "moden burgund", var preget av forfall (mange 2001'ere), eller av at de trengte mer tid.


Volnay 1er Cru En la Barre 2001 (Jadot)
Kjøpt på burgunderslipp i vår. Kjølig fruktighet med bringebær, kjølig frukt og rettlinjet i munnen, med god lengde på ettersmaken. God vin, men i overkant skjemmet av en slags kjemisk bismak over det hele. Neppe gjenkjøp.

Meursault 1er Cru Perrieres 1999 (Matrot)
Denne kom som den første av flere gode burgundere, men for meg var dette den beste. Kanskje fordi det var min vin? Mineralsk, lang, og den sto seg flott hele kvelden gjennom. (Bildet: Thierry Matrot i kjelleren)

Chablis 1er Cru Côte de Léchet 1999 (Tribut)
Enda en flott vin som er moden nå. Sjø, honning og kalkmineralsk. Tribut kan sine saker, og har ikke hatt problemene med oksidering som svogeren Vincent Dauvissat har hatt. Men etter hvert, med mer luft og høyere temperatur, slår den over i et noe skjemmende smørmalt-preg. Ingen gunn til å hjemme vekk den siste flasken jeg har!

Keith igjen

Man skal ikke bedømme en bok etter omslaget sies det. Men jeg våger å bedømme før omtalte Keith Richards Life etter 34 sider: den er strålende. Unputdownable og alt det der. Den ligger på nattbordet mitt nå, og det lover dårlig for nattesøvnen framover. Hvis jeg er uvanlig gretten i dagene framover har du en sannsynlig årsak her.

Han har hatt god hjelp av James Fox, det tror jeg nok, men den er rik på humor, selvinnsikt og er et tidsbilde så godt som noe annet. Jeg er nok langt mer enn alminnelig oppdatert og opplest på Rolling Stones, men selv de med et perifert forhold til bandet og et negativt inntrykk av Keef vil ha stor glede av å lese boka. Eller rettere sagt: de 34 første sidene i alle fall.

(Bildet: her, i dette huset i Chastillian Road, bodde Keith Richards som barn. Ut døra og ned første gate til venstre, i Denver Road, bodde en gutt på samme alder: Michael Phillip Jagger. Nå er det en blomsterbutikk, Darling Buds of Kent, i første etasje der Keith bodde. Han var der på besøk nettopp.)

Naturlig vin?

Ute i den store vinverdenen går det en diskusjon om "naturlig vin", og her hjemme har vi også sett spede tilløp til diskusjon om dette tema med et innlegg i Vinforum mot, og et annet til forsvar for "naturlig vin". Med unntak av dissee innleggene, det første av Per Mæleng, og det andre av Terje Meling og Trond Langfjæran, har mye av debatten generert mer heat than light - som man så treffende kan si det på engelsk. Nå har også Robert M. Parker jr. nevnt fenomenet.

I nr. 191 av sin The Wine Advocate - som ble publisert før helgen - sier han i omtalen av det sørlige Rhône: About these “natural,” unmanipulated and pure wines: One of the major scams being foisted on wine consumers is the so-called “Natural’ wine movement. It is not subjected to any government regulations or any definition beyond that of the individual who has spawned the term.

Parker er så viktig og mektig at alt han sier genererer debatt og oppmerksomhet. Særlig dette med "scam". Men også her risikerer vi at emnet genererer mer heat than light. Ikke minst på basis av ordbruken. La meg forsøke å formulere min holdning til fenomenet.

Ingen vettuge mennesker kan vel med sikte på å bli tatt på alvor hevde at vin kan være naturlig? Vin lages av mennesker og omfatter betydelige inngrep i den naturlige orden. Bare for å nevne noe: vinrankene er plantet - man lusker ikke rundt i skog og kratt etter viltvoksende druer. Bare det å plukke dem er jo et inngrep. Plantene er utviklet gjennom menneskelig seleksjon. Det å kaste dem sammen slik at de gjærer er også et inngrep. Og slik kunne vi fortsatt, men poenget er vel etablert?

Teknologien har forlengst inntatt vingårdene og kjellerne med sine velsignelser og forbannelser. Det er etterhvert et rikholdig arsenal tilgjengelig for å doktorere vinhøsten, og mange gjør det. Det er derfor naturlig (sic) at det skapes en motreaksjon der vinbønder ønsker å lage noe ekte, noe umanipulert og ærlig. Jeg synes det er bra. Mange driver økologisk eller biodynamisk. Det er også bra, bortsett fra at det siste er basert på tull. Men vinene blir ofte bra likevel.

Problemet oppstår når man skal trekke en grense mellom hvilke grep man kan gjøre som er naturlige, og hvilke som ikke er det. Hvor går grensen til unaturlige viner? Er implikasjonen med "naturlige viner" at de andre er unaturlige? Her er det en manikeisk tankegang ute og går som har skapt steile fronter, og som går Parker og andre på nervene. Det finnes ingen sertifisering for naturlig vin som det gjør det for økologisk og biodynamisk.

Det er glidende overganger her mellom de som masserer vinene til døde og de som gjør minst mulig. Det finnes definisjoner der ute, men ingen som er alminnelig godtatt. Svært mange kvalitetsprodusenter kvalifiserer på nesten alle kriteriene som brukes i de definisjonene som finnes der ute, og som oftest er det bruken av tilsatt svovel som skiller. Og det er et viktig skille.

Med for lite svovel blir vinen utsatt for bakterier, og oksyderer svært lett. Jeg har selv årganger av vinene til Nicolas Joly i kjelleren - og de ser ut som øl og smaker som cider. Det er ikke derfor jeg kjøper vin. Jeg kan glede meg over at vinen er naturlig, men ærlig talt!

Kort sagt er mine problemer med "naturvin" disse:

• Det finnes ikke naturlig vin og vil aldri gjøre det. Begrepet er dårlig valgt.
• Implikasjonen av at alt annet av vin er "unaturlig" og dermed dårlig, ondt eller lignende. De skremmer folk bort fra "vanlig" vin
• Anvendelsen av begrepet er tilfeldig - det finnes ingen sertifisering.
• De fleste som regner seg som produsenter av "naturlig vin" bruker så lite svovel at produktet er ustabilt og blir lett skjemt. De holder konsumentene for narr.
• En militant stil: de som ikke er med oss er mot oss, og de er onde (synes flere tilhengere å mene)

Det som er bra med "naturlig" vin omfatter blant annet dette:

• En bevegelse som forsterker forskjellene i vinstiler
• Ønsket om å lage produkter "på lag" med naturen

Mange er positivt innstilte til bevegelsen, og mange er redde for alt det kunstige som finnes i føde- og drikkevarer. Men de må huske: den farligste substansen i vinen er etter alt å dømme alkoholen. Alt annet finnes bare i knapt målbare mengder.