SN: Riesling fra Østerrike

Steinriegl Riesling Federspiel 2006 (Prager)

Duften er utpreget mineralsk - slettes ikke ulik den Riesling Privat 2001 (Nigl) som jeg nettopp smakte. Litt blomster, mye hvit pepper (som gjorde at jeg sikkert ville gjettet Grüner om dette var servert blindt), men først og fremst mineralsk. I munnen gjør den livlige syren seg svært bemerket, og vinen er fint balansert. Ikke alle klarte balansegangen i 2006, men denne klokket inn på 12,5%. Noen skrev om årgangen at den var "easy to drink, hard to walk" siden alkoholen var vanskelig å balansere. Her tror jeg kanskje det er en antydning til høyere restsødme enn vanlig.

Min tenkning var at i 2006 går jeg for Federspiel, for Smaragd blir lett over the top gitt årgangens høye modning. Denne vinen traff planken helt perfekt, og ser ut til å bekrefte planen min.

Stoltenbergs exit-strategi?

Jeg vet jeg burde latt det være, men jeg klarer det ikke. Noen spekulasjoner må jeg bare dele med leserne av bloggen. Jens Stoltenberg er nå inne i sin tredje periode som statsminister. Vil han søke en fjerde i 2013? Jeg har tungt for å tro det. (Bilde: Eirik U. Birkeland)

Mange har pekt på at Arbeiderpartiet har blitt betydelig mer maktarrogant etter valgseieren 14. september. Kanskje går det en arroganse-grense rundt 33% for Arbeiderpartiet? De er i alle fall på feil side av grensen nå, men kanskje det ikke bare dreier seg om partiet men like mye om dets leder og statsminister? Det er krevende å lede, og det meste tyder på at Stoltenberg er bedre utad enn innad. En koalisjon er ikke noe te-selskap, og Åslaug Hagas dårlig kamuflerte angrep på Stoltenberg i sin bok I de innerste sirkler tyder på at spenningene og kampene innad har vært hardere enn offentligheten har fått innblikk i.

Det tydeligste tegnet på at Stoltenberg begynner å gå lei er utnevnelsen av Karl-Eirik Schjøtt-Pedersen til minister uten portefølje. Arrogant er det også, selvsagt, men det er tydelig at Schjøtt'n skal være Statsministerens dobbeltgjenger og også gjøre en jobb innad i regjeringen. Kanskje det letter presset såpass at det blir mer fristende for Stoltenberg å fortsette?

Problemet for Stoltenberg er at det er få steder å avansere. Han er for ung til å bli Stortingspresident ved neste høve, og det vil ikke passe hans temperament heller. Norge er for lite for han, men Norges og Nordens "kvote" med internasjonale toppstillinger er full. Eide, Egeland og Jagland er mer enn nok for et lite land oppe mot isødet, og med Norge utenfor EU og Fogh som leder av NATO bugner det ikke av tilbud der ute.

Dette taler for avgang i 2012, slik at Gahr-Støre vil få muligheten til å etablere seg som Statsminister før valget året etter. Han har suverent størst tillit blant norske politikere, og det er ingen på høyre-siden som har lyst til å ha han som motstander i en valgkamp. Avgang i et valgår lukter krise og desperasjon, så det er ganske utelukket.

Hva som er tilfelle vet bare Stoltenberg selv - eller kanskje ikke han heller? 2013 er langt fram, men det ville være overraskende for meg om Stoltenberg fronter Arbeiderpartiet når vi kommer dit. Mitt tips per i dag er at Arbeiderpartiet velger ny leder på Landsmøtet i 2012, etter at Stoltenberg har annonsert sin avgang kort tid etter Kommunevalget 2011.

SN: Viner i julen så langt

Champagne Grand Cru Le Mesnil Sur Oger Blanc de Blancs 1996 (Pascal Doquet)
Dette er faktisk en RD, for den er flasket i april 1997 og degorgert i september 2008. Jeg kjøpte de fem siste flaskene i Norge, og det er jeg glad for. Gyllen, kremet mousse, aroma av appelsin og sjø, lang og intens ettersmak. Drukket selveste julekvelden. Skal man først drikke dyr vin kan det godt være champagne. 1996-årgangen begynner å modnes hos noen produsenter. Kun de svakeste, som H. Blin, har tippet over - mens mange av de beste har noen år igjen. Peter Liem skriver om vinen her, og jeg slutter meg helt til hans vurdering. Liems blog ble avsluttet i oktober, men er vel verdt et besøk likevel.

Chateau Poujeaux 1999 (Moulis-en-Medoc)
Mørk farge med litt vandig kant. Utpreget frisk - har også en appelsintone i tillegg til mørke bær og blyantspiss. Ikke av de store vinene fra Bordeaux, men likevel svært så tilfredsstillende. Kjøpt på Bordeaux-slippet på Valken i november. "Bare" 12,5%, men dette er en vinstil jeg liker godt og som virker å være på tur ut. Drukket til boeuf provencale, og det var en utmerket kombinasjon.

Chassagne-Montrachet 1er Cru Morgeot 2000 (Jean-Marc Pillot)
Det alle lurer på med disse vinene er: var den oxidert? Nei, det var den ikke, og den var akkurat så deilig og tilfredsstillende som man drømmer om. Litt mørkere på farge enn den forrige flasken jeg tok for to-tre år siden, om jeg ikke husker feil, og den dufter etter læreboken: sitrus, litt smør, og først og fremst allehånde. Tror jeg kunne plassert denne vinen blindt. En kremet fylde sto ikke i veien for en intensitet som bare økte på utover smakskurven. Skulle gjerne hatt flere av denne!

Chablis 1er Cru Montmains 2002 (W. Fèvre)
Stålsyre, god fylde, fin vin, og ikke antydning til oxidering. Kan med fordel ligge lengre, og jeg har noen flasker til. Men den neste flaska kan godt være helt skutt med oxidering for alt jeg vet. Det er ikke gøy.

En liten tilføyelse på siste vinen: etter noen timer i flaske i kjøleskapet kommer det noen oksidative toner på vinen. Mine gjenværende flasker skal ikke leve lenge i kjelleren!

Bilder og ord

Et bilde kan si mer enn tusen ord? Det kan også være omvendt. Men nå på første juledag lar jeg et bilde fra min venn fra oppveksten, og slektning (et stykke uti), Geir Tore Mjønes do all the talking. Det er fra Namdalen, fra Sjøåsen, på riksveg 17. Et sted jeg har passert et utall ganger, og på vinterdager som denne kan det altså se slik ut.

Geir Tores blogg, spekket med svært gode bilder, anbefales. Mange bilder fra Namdalens "sjøside", og fra flere steder i Norge og Europa.

Ønske for 2010

Når man har levd så lenge som meg begynner livstrettheten å sige på. Lyspunkter finnes: det er en fryd å se barna vokse opp, for eksempel. Jeg kan til og med glede meg over det vakre i tilværelsen, og nyte det å lære meg noe nytt. Men om man nå skal fokusere på det som ikke er direkte trist og leit, men som gir den oppgitte here we go again-følelsen: "årets viktigste begivenheter", "først, størst og flatest i 2009", osv. Og de direkte latterlige: "dette blir viktigst i 2010", "10 på topp av X i 2010", "Dette er de nye stjernene i 2010". You get the picture? Man kan få utslett og livslede av mindre.

Jeg har opplevd å se det første mennesket på et annet himmellegeme. DET var noe. Jeg har opplevd at Muren falt. Også helt der oppe. Hva kan man ønske seg av 2010 som ER noe, og som ikke er katastrofalt? Jeg har et ønske av kosmiske dimensjoner:

Beteleguse (pilen på bildet, i stjernebildet Orion) imploderer og blir en supernova! DET ville vært noe å få med seg før man logger ut for godt. Ønsket er ikke helt vilt. Stjernen, som er den (antagelig) mest massive i vår galakse (hvis den var i vårt solsystem ville den omfattet hele systemet ut til mellom Mars og Jupiter), vil i løpet av de neste 1000 år - sånn omtrent - implodere og bli til en supernova. Når det skjer vil den lyse sterkere på himmelen en månen selv om den er 640 lysår borte! Astrologer, Biodynamikere og andre lunatics må trykke CTRL+ALT+Delete, og vi andre kan undre oss (over hvor lett de fant alternative forklaringer slik at de ikke trengte endre noe i sine "teorier", PLUSS, selvsagt, Universet og Meningen Med Det Hele). Alle kvisete tenåringer vil plutselig studere astrofysikk.

Nyere målinger viser at stjernen har krympet 15% siden 1993, akkurat på den måten som man forutsetter som starten på en kollaps til supernova. Kult om det kunne skje i 2010, men det vil vel ikke bli før jeg godt og vel er gått i penalet, antakelig. Men mann på månen og murens fall: det er jo ikke dårlig det heller!

Hjelpen er nær

Copenhagen

Fiasko i København. Big surprise. Når 192 stater skal utøve sin suverenitet i en bygning ville noe annet enn dette resultatet vært et mirakel. Å legge møtet så tett opp mot jul var vel et forsøk på assistanse fra oven, men den lar visst vente på seg. Polsk riksdag har vært prøvd før uten de overbevisende resultatene på handlekraft-fronten. Den lille stillehavsstaten Tuvalu er blant landene som truer med å avvise forslaget. Det er kostelig når Atle Sommerfeldt i Kirkens Nødhjelp sier dette til Aftenposten: "Tuvalus avvisning av forslaget bekrefter FNs styrke".

Nasjonal selvråderett er jo noe vi i Norge setter høyt. Svært høyt. I alle fall har denne besvergelsen vært høyt oppe på dagsorden gjennom to folkeavstemninger om EF/EU. Men er den virkelig så nyttig når 192 land skal bli enige om viktige endringer?

Nå er det tid for det man på engelsk så treffende kaller the blame game. Som vanlig er det de rikeste som utses som de store skurkene av miljøbevegelsen. Fordi de kutter minst? Nei. Fordi U-landene går foran? Nei - de vil ikke kutte noe. Fordi Kina kutter mer? Nei, de er verdens største forurenser med stadig større margin. Nei, det er mest fordi de er rike, og ikke vil gi enda mer penger til de fattige.

I neste runde burde kun større sammenslutninger, som EU, NAFTA, OAU, etc. møte - og med rett til å inngå avtaler for medlemslandene. Forhandlerne burde stilles i utsikt å få leve i sus og dus med sine familier resten av sine liv. På Maldivene, vel å merke. Tror det ville gi bedre resultater enn 192 deltakere på polsk riksdag i København.

Suksessen svir

Det virker lurt å bruke markedsmekanismer til å endre folks adferd. Legg avgifter på det som er uønsket, og så vil folk heller velge det som er ønsket.

Men hva skjer da nå folk gjør som de bør? Inntektene blir borte. Nå kjøper folk heller biler som er drivstoffgjerrige, og statens inntekter faller dramatisk.

Kort sagt: det er dypt problematisk å basere offentlige inntekter på uønsket adferd. Stat og kommune bør ha forutsigbare inntekter. Det sies at lastenes sum er konstant, så inntekter fra avgifter på vin og brennevin er ganske stabile, men miljøvern er tydeligvis et mer variabelt fenomen.

Nå er visst løsningen ikke særlig overraskende: alle bilavgiftene økes, for folk har gjort som myndighetene ønsket. Nå blir nye bilkjøpere straffet for det.

Til forlystelse

Jeg er syk for tiden, og trenger noe til å dra humøret opp - og å fylle bloggen på meningsfullt vis.

Bill Dance er en veteranfisker med eget program på et av de amerikanske nettverkene, men det har ikke alltid gått som planlagt med innspillingen av programmene.

SAAB

Dette er tiden for spådommer. Mest fordi avisene ikke har noe å skrive om, men må fylle tomrommet mellom annonsene på et eller annet vis. Det er mange nok som med finurlige modeller kommer med bastante svar på hva som kommer til å skje i 2010. I dagens Bergens Tidende sto det en svært betimelig artikkel med tittelen "Tåke i krystallkula" der fjorårets spåmenn (det er få kvinner i akkurat denne delen av spådomsbransjen) blir avkledd.

Nå var vel 2009 litt ekstra vanskelig å beregne, men det artikkelen ikke nevner er jo det helt grunnleggende: vi vet ikke noe om framtiden!

Men av og til kan man glimte til. Jeg vil gjerne få kommentere en av mine tidligere artikler her, en av flere om SAAB. I dag ble det kjent at et Kinesisk selskap har kjøpt rettighetene til dagens 9-3 og 9-5 og vil ta med seg produksjonsutstyret til Kina.

Siste avsnittet i mitt akk så klarsynte (om jeg får si det selv) innlegg fra 20. februar framholder dette som det mest sannsynlige utfallet. Så lærdommen er denne: selv om vi ikke vet noe om framtiden kan man slumpe til å treffe rett likevel.

Alternativ julegave

Hva skal man gi til intellektuelle som har alt? Svaret ser du her. De har helt sikkert ingen hage-nisse, eller Garden Gnome som det heter på originalspråket. Hva er da bedre enn en slik figur utformet som lingvisten og venstreaktivisten Noam Chomsky? Her har dere Gnome Chomsky, the Garden Noam.

For høyreorienterte som ikke vil male fanden på veggen, så kan de nå sette han (eller hans jordlige representant) i hagen. I tidligere tider, rundt 1150 da de bygde Ranem Kirke (der jeg vikarierte i mange somre som kirketjener) for eksempel, la de ned en figur i kirkemuren som skulle forestille djevelen. Det er greit å vite hvor man har den karen. I vår sekulære tidsalder er vel en hage-gnom et naturlig alternativ?

Klasse!

Er det tilfeldig? Når aviser og andre skal illustrere øvre samfunnslag, eller her: det midterste, så er det noen som drikker champagne.

Men om valget av illustrasjon er sørgelig forutsigbart, så er innholdet i undersøkelsen NTB-artikkelen viser til interessant. Vi har klasser også i Norge, og folk klarer å si noe vettugt om hvor de hører hjemme i klassesamfunnet.

Nå er det ikke god tone å snakke om klasse i Norge, og i alle fall liker ikke folk på høyresiden å snakke om det. I Storbritannia, der jeg på mange måter føler meg vel så hjemme som i Norge, er det ikke tabu å snakke om klasse. Klassesystemet er da også mer finmasket, og blir av flere oppfattet mer presist, enn i Norge. Forfatteren Eric Arthur Blair (mer kjent som George Orwell) kunne si "I was born into the lower upper middle class" - og de fleste visste hva som kjennetegnet disse.

I England er det tabu å snakke om penger - i alle fall i alle deler av middelklassen - men ikke om klasse. I Norge er det vel omvendt? Den fantastiske boka Watching the English: The Hidden Rules of English Behaviour viser dette med all ønsket tydelighet, og klasse har ikke nødvendigvis med penger å gjøre. Har man vokst opp i den øvre middelklassen så endrer man ikke klasse fordi man blir fattig. Det hevder i alle fall Kate Fox, og hun har forskning som viser dette.

Men tilbake til undersøkelsen. Det er flere som stemmer FrP som sier de er arbeiderklasse enn det er av de som stemmer Arbeiderpartiet. Dette overrasker ikke oss som har fulgt norsk politikk over tid. Det kan også være med på å forklare at FrP er sterkere ute i distriktene enn i bystrøk, for mens bare 21% av de i Oslo sier de tilhører arbeiderklassen, så sier 37% av de i Finnmark det samme.

Jeg lurer på: er ikke mye av forakten for FrP mest forakt for de med lavere utdanning og en Harry livsstil? Trykk på "kommentar" under og si din mening.

Blogging - en tilstandsrapport

Jeg begynte å blogge nesten ved en tilfeldighet. Plutselig hadde jeg etablert en blogg. Det ble "learning by doing". Etter noen innlegg lærte jeg å legge inn bilde, og det ble et av mine kjennetegn: øverst skal det være et bilde som illusterer innlegget.

Tålmodigheten på nettet er kortere enn med avisen eller magasinet i sofaen. Innleggene bør derfor ikke være for lange. I januar la jeg også ut en personlig redaktørplakat som jeg har forsøkt å følge.

I januar i år var jeg på bloggerkonferanse i Høyre. Der lærte jeg mye, ikke minst om hva som kreves for å lykkes som blogger. Det mest vesentlige, tror jeg, er regelmessige oppdateringer. Etter konferansen la jeg meg på ca. 15 oppdateringer i måneden, eller annenhver dag. Etter sommerferien (med julis 4 oppdateringer som et lavmål) har jeg vært rundt 20 oppdateringer i måneden. Resultatet er da også ca. 500 besøkende per måned, et tall som jeg følger på Google Analytics. Jeg har flest besøkende på mandager og tirsdager, og færrest på fredager og lørdager.

Blogger bør være personlige i den forstand at en person har ansvaret for den. Jo flere som skal skrive der, jo mer blir ansvaret pulverisert. Et eksempel på det er Dagens Næringslivs Mat- og vinblogg. Jeg sa ja til å skrive der, og lovet oppdateringer en gang i måneden. Men to av de tre siste innleggene ble skrevet av meg, og jeg har gjort redaktøren oppmerksom på at bloggen neppe er liv laga med mindre man gjør dype strukturelle endringer - fortrinnsvis med ansvar. En fin ting med DN-bloggen var at jeg fikk reklamert litt for min egen blogg til ganske mange.

Naturlig seleksjon gjør sitt, og blogging er ikke lenger en snakkis. Facebook (som jeg har kastet meg på etter lang tids nøling) og senere mikrobloggertjenesten Twitter har tatt over. Det er ganske sikkert mange ganger så mange døde blogger der ute som levende, men jeg lover å holde koken her.

En liten ting til slutt: fint om flere kommenterer innleggene. Det er en smal sak å trykke på "kommentarer" under og skrive noen ord.

Nord-Irland

Man kunne tenke seg lystigere tema nå før jul, men sikkerhetssituasjonen i Nord-Irland er langt fra lovende. Bare flaks og dyktig politiarbeid har forhindret tap av menneskeliv siden mars. Hvofor jeg bryr meg? Generell interesse, at jeg har undervist om konflikten, og at kona mi skal til Belfast fire dager til uken.

I Nord-Irland har det utenkelige skjedd. Like vanskelig som det var å se for seg at muren falt, var det å se for seg at de ytterliggående protestantene ledet av Ian Paisley og Sinn Fein (her representert av Martin McGuinness - som, sies det, var nestleder i IRA i Derry, og som ble arrestert med bilen full av eksplosiver og ammunisjon i 1974). Paisley var den mest militante på andre siden. Da begge ble ministre i den nye regjeringen i 2007 tegnet uforlignelige Matt i Daily Telegraph det på denne måten. Da avtalen var klar tegnet han en misfornøyd Lucifer som skøytet med avtalen under armen (for de tungnemme: Hell DID freeze over).

Så hva ligger under når utbrytere fra IRA vil blåse folk til himmels? Offisielt er det nok det at Nord-Irland fremdeles ikke er en del av et forent Irland. Uoffisielt? Her er det personer som har viet sitt liv til en sak som har gått ut på dato. De har kanskje tatt liv. Helt sikkert har hver og en knyttet sitt selvbilde til seg selv som militant republikaner. Det eneste de har i livet, kanskje, er en posisjon i en paramilitær organisasjon. Slikt gir man ikke opp selv om verden forandrer seg. Det er antakelig også et solid utkomme: "beskyttelsespenger", smugling og omsetning av narkotika har lenge vært en del av finansieringen deres. Noen bomber for å rettferdiggjøre dette må man regne med.

Det mest overraskende er at de har kommet så langt i Nord-Irland. Men de siste døde i konflikten har vi dessverre ikke sett ennå.

Thatchers økonomiske arv

Kan Thatchers ettermele på det økonomiske området kvantifiseres? I min serie om "Politikk og personlighet" - der jeg forsøker å svare på hvilke faktorer som har hatt størst betydning for mine politiske ståsteder - har jeg ennå ikke skrevet så mye om Mrs. Thatcher. Men hun var og er en viktig figur for oss alle, og ikke minst for meg som lider av Anglophilia Totalis og også bodde i England under Thatcher fra høsten 1988 og til hun gikk av.

Thatcher var en typisk conviction politician. Hun var fantastisk når hun hadde rett, og fryktelig når hun tok feil. Svært mange mente at hun kun gjorde det ene hele tiden. Hun var en erketypisk hat-eller-elsk-figur. En venn av meg i England kjøpte TV med "mute-button" ene og alene for å kutte lyden når hun snakket. I Norge var medias dekning av hennes politikk utrolig skjev. At de konservative vant valg etter valg framsto som et rent mysterium for de fleste som kun leste norske aviser.

Mange har nok overdrevet det ideologiske grunnlaget for den økonomiske politikken hennes regjeringer førte. Mye ble gjort av ren nødvendighet (som kutt i offentlige budsjetter). Men da hun tok over i mai 1979 var Storbritannia på felgen, satt under administrasjon av IMF og med en velutviklet streikekultur (for å si det forsiktig). Men var omleggingen vellykket? I første omgang førte den til stor ledighet, og nå det siste året har deregulering av den finansielle sektoren vist sin store svakhet (men mye av de viktigste avreguleringene i Storbritannia og i USA ble gjennomført av hhv. Labour og Demokratene).

Men på tross av dette viser utviklingen fra Thatcher gikk av og framover at Storbritannia (og USA med lignende politikk) fikk en betydelig bedre utvikling av GDP. Nå er ikke penger alt, men de er nå greie å ha.

Det ordner seg nok når det gjelder

Jeg legger ut en klassiker. 'It'll be Alright on the Night' gikk jevnlig på ITV da jeg bodde i England, og her er noen få minutter med godbiter.

Obama og Afganistan

Jeg er ingen ekspert på Afghanistan, og landet er en kirkegård for alle spådommer. Men noe vet jeg, og det jeg vet peker ubønnhørlig i en retning: de samlede operasjonene i Afghanistan vil slå feil. De 34.000 nye troppene vil ikke klare det samme som the surge gjorde i Irak.

Det vi har hørt, og det jeg har trodd inntil jeg begynte å undersøke litt mer, er kort oppsummert det følgende: vi (dvs. Vesten) må vinne Afghanistan og drive Taleban ut. Hvis ikke det skjer vil Al Quaida bygge seg opp igjen i landet, og bruke det som base for terror mot Vesten. Videre: hvis vi kan gi landet en stabil regjering, og fremme utvikling, vil Taleban holdes ute.

I Irak kunne man bygge på eksisterende strukturer. Sunni-muslimene var en gruppe man kunne forholde seg til. I Afghanistan finnes ikke noe lignende. Landet har aldri vært en stat, men en gruppering av småkonger. Og de er ikke ute etter noen avtale med Vesten.

En viktig forutsetning for Vestens virksomhet nå er at Taleban vil gjenta sin tabbe med å gi Al Quaida fritt leide og fritt spillerom. Hvor sannsynlig er egentlig det? Svært lite sannsynlig, vil jeg tro. Og trenger de nå egentlig store leire for å gjenomføre angrep? Har de ikke alt de trenger i Waziristan i Pakistan? Området er jo et no-go område for utenforstående.

Er det troverdig at Afghanistan skal kunne bygge og vedlikeholde et militærvesen eller et politi som er solid nok til å sikre landet mot f.eks. Taleban? Kilder påstår det vil kreve 500% av landets brutto nasjonalinntekt, mens diktaturer væpnet til tennene bruker ca. 30%.

USA og flere vestlige land sliter økonomisk, for å si det forsiktig. Min amatør-analyse tyder på at spørsmålet nå er hvordan en solid nedskalering av innsatsen i Afghanistan kan skje uten at det blir for pinlig. Den opptrappingen Obama vil kunngjøre i natt er begynnelsen på slutten - men slutten blir neppe slik Obama vil få det til å høres ut i natt.

Peer review

Det er ikke så greit når ens vitenskaplige produksjon eller søknader om midler til vitenskaplig aktivitet blir satt ut til andre for å vurderes. Dette gjøres anonymt, og anonymitet er ikke bare kilden til objektivitet. Det er også en fin anledning til å ri kjepphester, gjøre gjengjeld, eller "tømme seg" for gørr. Helt uoppdaget. Ganske uoppdaget kan man også framvise sin inkompetanse.

Her er det Bruno Ganz som får dårlige nyheter. Ikke fra Østfronten. Heller ikke fra Vestfronten. Det er mye verre. Det er peer review på hans vitenskaplige artikkel.

Vinsnobberi

Denne uken kom Vinforum ut med sitt femte og siste nummer for året. Der har jeg en artikkel om vinsnobberi. Jeg anbefaler alle å kjøpe dette bladet (ikke bare for min artikkel, men for alt det gode stoffet i bladet) som sikkert finnes på gode Narvesen-kiosker eller fra utgiveren selv.

Men i alle fall: hva er vinsnobberi? I korte drag kommer jeg til at vinsnobben er ute etter det ytre ved vinkulturen. Det viktige er å vise at man tilhører et forfinet lag i befolkningen. Men det essensielle er at snobben ikke tilhører. Snobben sparker nedover for å komme seg opp. Vinentusiasten (eller nerden, om man vil) er innenfor og har ikke noe behov for å vise seg fram.

Hvordan jeg kommer til disse - og flere andre - konklusjoner? Kjøp Vinforum og les.

Endelig: mer tillit enn Jens!

Det er ingen overraskelse for meg, men utenfor Høyre (og for mange innenfor også) var det vel ikke mange som hadde tippet dette i sommer? 38% av de spurte har "stor tillit" eller "svært stor tillit" til Erna Solberg, mens tallet for Jens Stoltenberg er 31%.

I sommer kjørte som kjent Dagens Næringsliv en serie der premisset var at Høyre lå på sotteseng og ikke ville kunne reise seg i valget. Det gjorde partiet, og på flere målinger nå i det siste er Høyre nest størst.

En uke er en lang tid i politikken sa Harold Wilson. Fra oppslag om sutring, fedme og indre opprør - til framgang i valget, nest størst på meningsmålinger og mer tillit enn Statsministeren (og mer enn Siv Jensen, det må også sies). Hva har skjedd?

Det ligger nok en del målbevisst, og strategisk riktig, arbeid bak. Men først og fremst er det bare det at flere har innsett det jeg har sagt i 15 år: Erna er ikke bare kunnskapsrik, hun har også en indre trygghet og sikkerhet som står seg i motgang. Det er substans og overbevisning i det hun framfører. Det vekker tillit. Og man skal heller ikke kimse av gjenkjennelseseffekten: det tar flere år å bygge seg opp som partileder. Men nå er det gjort. Da er det bare Statsministerposten igjen.

Natasha's Song

Her følger Natasha's Song fra filmen Gideon's Daughter som har vært ukens anbefaling (se høyre spalte) i over en uke nå. Anbefales på det sterkeste!

Beretningen om et varslet krasj

Kunne Bård Eker og Koenigsegg fått SAAB til å gå igjen? Nå får vi aldri vite det, men det var etter min mening klar sannsynlighetsovervekt for at det ville gått dårlig. Riktig dårlig. De fleste grunnene til det skrev jeg om 20. februar i fjor.

Hvis SAAB nå går til skifteretten - og alt tyder vel på det - så er det dårlige nyheter for Trollhättan og det sør-vestlige Sverige, men gode nyheter for bilindustrien. Årsaken er stor overkapasitet og for mye nasjonalisme og proteksjonisme i Europa (Opel er et godt eksempel på det) til at nødvendige nedleggelser av fabrikker blir gjennomført.

Den analysen som jeg presenterte for et år siden holder seg godt, og vil nok få fornyet aktualitet nå når cash for clunkers"-pakkene rundt om i den vestlige verden er avviklet. Bilindustrien er litt som de store bankene: too big to go bust. Men underleveranser, service og salg angår langt flere enn de som er direkte innvolvert.

Ingenting tyder på at Eker og Koenigsegg hadde redningen for SAAB på hånden. Sørgelig som det er, så er antakelig dette den beste nyheten for bilindustrien - og dermed for flere millioner arbeidsplasser - på lenge.

Hvordan imperiene vokste og sprakk

SN: Pouilly-Fumé 2008

Pouilly-Fumé 2008 (André Dezat) kr. 174,90
Denne smakte jeg på siste nyhetsslipp som Polet arrangerte, men den var ingen nyhet. Den gangen syntes jeg den var svært god, og jeg har smakt denne i heimen en gang før også med godt utbytte. Nå er jeg klar til å anbefale den uten forbehold.

Lys gyllen på farge, dufter moderat av druens faste profil: stikkelsbær, men det er mer: sitrus (mer sitron enn lime), krydder (hint av muskatt?) og mineraler. Vinen er frisk uten å bli brutal på noe vis, men først og fremst skiller den seg fra mer alminnelig Sancerre og Pouilly-Fumé med merkbar og deilig viskøsitet. Den holder gjennom hele smakskurven, og gir en lang ettersmak. Jeg tipper utbyttet på denne adressen holdes under god kontroll.

SN: Nouveau

Det en gang så festlige, men hysteriske, Nouveau slippet har blitt en blass afære i Norge. Det var og er triumfen for sirkus over substans; mye oppstyr om fryktelig lite. Men i går fant jeg noen flasker Beaujolais Nouveau på hyhets-øya utenfor lukket avdeling på Valken. (Bildet: Jean-Paul Brun)

Dette fenomenet er basert på gamle tradisjoner i vinproduserende områder. Når vinhøsten er over, og vinene gjæret, tar man seg en liten fest på de ferske vinene. I Frankrike ble disse kallt vin de l'année. Det var produsenten George Dubeauf som kom på idéen med å lage et stort oppstyr med det å få flaskene til Paris fortest mulig. Mediene bet på, og det ble en årlig affære med utrolig god reklame for en svært så ordinær vin. Forretningsmessig var det genialt: penger i kassen så snart vinene var gjæret, og god betaling for (ganske ofte) ynkelig vin.

Slippet var tredje torsdagen i november, og det var for to dager siden. Jeg kjøpte min flaske dagen etter i håp om at produsenten kanskje garanterte for en vinopplevelse.

Beaujolais Nouveau Cuvée Première 2009 (Jean-Paul Brun) kr. 120
Jeg drakk den først litt for varm. Fin og overraskende dyp rødfarge, men lett og ganske skuffende i munnen. Så lot jeg den stå åpen i kjøleskapet tre timer. Luftingen og temperaturfallet hadde gjort underverker: røde bær med godt bitt, mer fylde og lengde. På nivå med enklere regionalburgundere, og fersk Beaujolais Cru. Ingen stor vin, men denne årgangen vil vi høre mer om fra alle områder i Frankrike. Brun lager vin på gamlemåten - ikke med maceration carbonique - og uten kultivert gjær. Han bruker også lite svovel, noe jeg er dypt skeptisk til, men for en vin som ikke skal lagres er det greit nok. 12% alkohol uten tilsetting av sukker, og helt uten den banan-duften som denne typen vin ofte har. 100% Gamay, selvsagt.

Dette er den første 2009'er av noe slag jeg har smakt. Grunnlaget mitt er tynt, men det kan virke som hypen om 2009 har noe for seg. Brun er en produsent for puristene, og hans Nouveau har blitt rangert som den beste av sitt slag av Frankrikes vinmagasin Gault Milleu.

W?

Keynes fikk sin renessanse i fjor høst. Det å bruke enorme summer av offentlige midler var nødvendig for å dekke det hullet som åpnet seg da tilliten mellom aktørene i markedene verden over forsvant. Men nå truer regningen for å bare huske Keynes i nedgangstider: statenes gjeld i de fleste vestlige land har økt til det maksimale som tåles. For nesten ingen la opp overskudd da tidene var gode.

Og hva skjer dersom alle grafene begynner å peke nedover igjen? Statene kan IKKE gå inn med mer penger, for de får ikke lånt mer. Faren for at kurvene igjen går nedover er betydelig: festmåltidet med offentlige penger som dukket opp for et år siden blir nå trillet ut, men regningen står igjen. Ja, folk flest sluttet å låne penger, men de offentlige lånene mer enn kompenserte for bortfallet. Summen av privat gjeld og offentlig gjeld i den vestlige verden er større enn noen gang, og gjeldsgraden for norske husholdninger er omtrent den høyeste i hele verden.

I Norge kan vi fortsette å knuse våre barns sparegriser for å holde festen gående. Til og med FrP er mer måteholdne enn den sittende regjeringen, og Høyre tør ikke redusere pengebruken vesentlig på sitt alternative budsjett. Til det er det for fristende å være med på festen, og regjeringen har uansett flertall.

Antakelig vil vi før sommerferien ha et mer avklart bilde av resesjonens forløp i forskjellige land. Det blir neppe en V - til det har utflatingen vart for lenge. En L har det blitt foreløpig når det gjelder noen kurver, andre, som det norske aksjemarkedet, ligner mer på en V. Jeg er bare en amatør, men når aksjeanalytikerne begynner å spå Børsen på 1000 poeng om noen få år, da er det best å selge. Mark my words.

Følgere

I dag har jeg lagt til en ny funksjon på bloggen: følgere. Den ligger i høyre spalte, under "Ukens anbefaling". Ved å klikke på "følg" vil du kunne få meldinger når jeg oppdaterer bloggen.

Illustrasjonen over, fra Daily Telegraphs Matt, viser farene ved å bli for privat i bloggingen. Den faren håper jeg å styre unna. (Du bør klikke på bildet for å se teksten tydeligere).

Politikk og personlighet - del X (Utenriks)

Da jeg var ung politikk-nerd var jeg og mine like politisk interesserte venner (av ulike politiske sjatteringer) skjønt enige om at den eneste ministerposten vi virkelig drømte om var Utenriksminister. Jeg har vanskelig for å tro at mange unge politikerspirer sikler etter den posten i dag. Som vi skal se hadde utenrikspolitikken mye å si for min politiske utvikling.

I en utveksling på Facebook for kort tid siden mente en av mine gamle klassekamerater fra Videregående at overgangen fra venstresosialist til Høyremann lett kunne forklares med mer penger og murens fall. Som forklaring har den bare en fordel: enkelheten.

For det første: folk liker sitt ståsted, og jo mer politisk interssert man er jo mer er det del av den historien vi spinner om oss selv. Så også med meg. Politisk ståsted blir en del av identiteten. Folk har også svært utviklede evner når det gjelder å bortforklare det som ikke passer med de oppfatningene vi er nærmest knyttet til, så murens fall var en filleting i den sammenhengen. Det var få ledende kadre i SV som forlot partiet av den grunn.

En forklaring har jeg allerede gitt i denne serien: skiftet av miljø. Det blir enklere å endre syn når man ikke lenger omgås med gjengen. Men det forklarer ikke hvorfor endringen skjer i utgangspunktet. Indre og ytre dissonans, det at ulike deler av det man står for og mener ikke lenger henger sammen, og at det ikke står seg mot virkeligheten. Det er slik jeg helst vil forklare det, og det er her utenrikspolitikken kommer inn igjen.

Da jeg ble med i SV var det for en vesentlig del begrunnet i den kalde krigen. I 1977, da jeg ble med i SV, var en mulig riksrett mot Berge Furre og Finn Gustavsen aktuell og noe som engasjerte en 15-åring. Da jeg kom på sesjon valgte jeg også å søke fritak fra militærtjeneste, og SV var et naturlig valg for pasifister.

Men utover 80-tallet begynte plagene. Da general Galtieri og co invaderte Falklandsøyene var jeg helt og holdtent på Britene og Mrs. Thatchers side. Det passet seg ikke for en SVer. Jeg mente at diktatorer som mot innbyggernes ønsker tusker til seg noen øyer fordi de ligger i nærheten fortjente juling. Og det fikk de. Min pasifisme var svekket.

Da Saddam Hussein gikk inn i Kuwait og annekterte landet 2. august 1990 (det var DA Gulfkrigen begynte, og ikke da de allierte slo tilbake[Illustrasjonen over er av Operation Desert Storm]) var jeg av den klare oppfatning at Irak måtte slås tilbake snarest, mens norske venstreorienterte var klart imot militær inngripen - og det var mange innen Arbeiderpartiet også. Det ble veldig klart for meg at jeg ikke kunne stå for noen mellomposisjon i vesentlige utenrikspolitiske saker. I 1990 var det forlengst klart at det syn SV og jeg hadde hatt på den kalde krigen og forholdene i Øst-Europa var uholdbart: vi hadde bare bidratt til å legitimere undertrykkelse og et umenneskelig system. Jeg var mer enn klar til å gå linen ut og støtte det partiet som klarest hadde en vest-orientert utenrikspolitikk: Høyre.

Da tok jeg også konsekvensen av mitt endrede syn og søkte meg over til militærtjeneste. Når prinsippene fører til konsekvenser man ikke kan stå for, er det prinsippene som må vike. Mitt eksplisitte syn og mine dypere holdninger var igjen i balanse.

Politikk og personlighet - del IX (1987-1989)

Så hva får et landsstyremedlem i Sosialistik Ungdom til å stemme Høyre? Ti år hadde gått fra mitt siste landsstyremøte i SU til mitt oppmøte i valglokalet i 1991, og i forrige innlegg i denne serien hadde jeg kommet til slutten av 1980-tallet. For kort å oppsummere hele denne serien (som du finner ved å trykke HER), så handler den om hvordan bakgrunn, omstendigheter, tidsånden og ikke minst dem du møter former deg som person. Men er det kanskje noe mer grunnleggende, i din personlighet, som ikke er å komme utenom? Hva hadde størst betydning for meg?

I 1987 meldte jeg meg aktivt ut av SV, og året etter reiste jeg til England for å studere til Dr. graden ved University of Warwick (og et bilde herfra får illustrere dette innleget). Universitetet hadde et rykte som venstreorientert, men det var der jeg traff flere som målbar en intellektuell og intelligent høyreorientering i politikken. Tidligere hadde OJ (omtalt i del VIII) vært en ganske enslig svale av den typen. Det å være akademiker innen humaniora og samfunnsfag på 80-tallet var omtrent ensbetydende med å være venstreorientert, derfor hadde vel ikke min ungdoms rødfarge så mye å bryne seg på selv om jeg sluttet i aktiv politikk. De sosiale omgivelsene, gjengen, er nok den faktoren som har mest å si for ens politiske ståsted. Som Daniel Finkelstein sier det: People adopt their political opinions largely to create an identity for themselves. Many just want to be part of a gang. Det enkleste er å passe inn i omgivelsene - det blir minst bråk av det.

I 1989 tok jeg konsekvensen av at jeg var sosialdemokrat og EU-tilhenger, og stemte Arbeiderpartiet. Jeg gikk inn i den norske ambasadens lokaler i Eccleston Street i London og fant listen med Arbeiderpartiet på. Det var første og siste gang.

Dette med EU-tilhenger var ganske vesentlig. På mine besøk hjemme merket jeg at diskusjonen om EU var i gang igjen, og jeg merket meg et innlegg fra Nord-Trøndelag SV (der jeg en gang satt i Fylkesstyret) som hevdet at en stemme til SV var en stemme mot EU. Det var ingen ansatser til fordomsfri nytenkning. Miljøspørsmålet var sentralt i 1989, og det ble slått fast at EU var en pest og en plage for miljøet. Argumentasjonen var mildt sagt spesiell.

Jeg skrev et innlegg til Namdalsavisa der jeg hevdet at om EU justerte sine utslipp med promiller, ville det ha mer å si for miljøet enn om Norge var flinkest i klassen.

Jeg har aldri hatt noe til overs for den selvforherligende nasjonalismen som ligger til grunn for mye EU-hat her i Norge. Tross alle mangler er EU det beste som har hendt vår verdensdel siden renessansen og opplysningstiden - og sammenligningen er ikke tilfeldig. Begge er sentrale strømninger som har inpirert dette imponerende byggverket. Romantikken, derimot, ligger til grunn for forestillingene om Norsk eksepsjonalisme, og for nasjonalismen som har ridd vår verdensdel som en mare.

Da var vi kommet til 1989. Men da jeg stemte Arbeiderpartiet fikk vi også inn Inge Staldvik, som senere stemte mot EØS-avtalen og gikk over til SV. Det lærte meg at Arbeiderpartiet ikke er til å stole på i EU-spørsmålet, noe vi fikk bekreftet i 1993-1994. I 1989 ramlet Berlinmuren. Det var heller ikke uten betydning for min politiske utvikling. Mer om det neste gang.

FrP, kommunikasjon og følelser

Da denne bloggen var ung, i mai 2007, knekte jeg FrP-koden. Martin Kolberg drev også, ganske mislykket, med det samme. En av de viktigste bestanddelene av denne "koden" (toskete benevnelse, men Da Vinci-koden var mye omtalt på denne tiden, og svært mye var kodet) er følelser. I FrP koden I forklarte jeg at FrP lykkes bedre enn andre partier i å få oppmerksomhet fordi de alltid kommuniserer følelser. Det er vanskelig å overse følelser, og de blir husket bedre.

Det mente jeg da, og nå har jeg vitenskaplige undersøkelser som viser det samme. Ikke bare huskes følelsesord mye lettere, de blir også prosessert på en annen måte enn andre ord av hjernen helt i begynnelsen av prosesseringen. I Psychological Science 18 (issue 6) 2007, pp. 475-480 rapporterer Johanna Kissler et alia blant annet at "Emotional words were associated with enhanced brain responses arising in predominantly left occipito-temporal areas 200 to 300 ms after presentation. Emotional words were also spontaneously better remembered than neutral words."

Ikke alle jeg snakket med for to og et halvt år siden gikk med på min teori, men nå vil jeg gjerne få sagt: I rest my case!!

Ikke dermed sagt at FrPs modus bør repeteres av andre, og det er vel klare tegn til at metoden begynner å slå tilbake på dem selv. Det er ikke få som, ganske sleivete og helt uparlamentarisk selvsagt, omtaler partiets leder som "Sure Siv".

(Området i hjernen som har en primær rolle i å prosessere følelser kalles amygdala. Dette er mandelformede kjerner dypt i det limbiske system. Illustrasjonen viser disse som svært aktive på dette scan)

... eller dyr eplesider

Jeg lurer på hvor krystallkulen min er. Det er nok den jeg trenger om jeg skal kunne si om en hvit burgunder at den "vil bli en klassiker om 20-30 år". Hvite burgundere oksiderer prematurt, det vil si at vinene blir mørke i fargen, mister spensten og lukter epleskrott. Ingen vet sikkert hvorfor det skjer, for det er ikke ofte at hele kasser oksiderer - det er som oftest bare en og annen flaske. Men det er ikke noe gøy i det hele tatt. Jeg har selv omtalt denne vinen på bloggen. Den VAR fantastisk, men legger jeg 848,10 kroner på disken? Nei. For vel er det en sjanse for at den blir en klassiker om 20-30 år, men sjansen er der også for at det blir vanvittig dyr eplesider.

Her er en kilde til denne produsentens historikk på akkurat dette. Så hva skal en vinjournalist gjøre? Håpe at alt har ordnet seg - selv om ingen har funnet ut hva problemet egentlig besto i, og anbefale vinen som den fantastiske drikke den er, eller være mer forbeholden og vise til problematikken? For meg er valget enkelt.

Muren falt da angsten slapp

Min generasjon vokste opp med jernteppet og muren. Delingen av Europa fortonte seg som en naturlig størrelse, omtrent som fjell og hav. Da den falt var sammenligningen med et jordskjelv derfor ingen stor overdrivelse, og vi sliter fremdeles med å fatte at den er borte.

Nå står de i kø for å kreve æren for at den er borte, og mange har gode grunner til å stikke seg fram: Lech Walesa og Gorbie var på ingen måte gatecrashers i går. Men i dagens Bergens Tidende fremhever Marianne Birthler, borgerrettsforkjemper i DDR fra begynnelsen av 80-tallet, modige intellektuelle fra Vesten. De organiserte og inpirerte, brakte bøker og ikke minst: de satte mot i de motløse. Birthler sier: Frihetsrevolusjonen begynte med at folk overvant sin egen angst, og det var her de intellektuelle fra Vest spilte en rolle.

Min egen lille rolle i dette var på feil side. Som norsk SV-er trodde jeg at sannheten om Øst-Europa lå et sted mellom vestlig og østlig propaganda. Jeg tok feil, og besøkte også DDR som NKPs gjest i 1982. Da muren falt viste det seg at sannheten var verre enn vestlig propaganda. Vi som da var på venstresiden bidro til å legitimere disse diktaturene. Men heldigvis var det noen som så klarere enn det vi gjorde, og som var modigere. Til og med filosofer, som jo ikke regnes som action men til vanlig.

Kathy Wilkes, som i filosofien var mest kjent for sine bidrag innen sinnsfilosofi, var blant de fremste og modigste i denne kampen. Selv om hun var mannhaftig må hun klassifiseres som action woman i denne sammenhengen. Fra 1979 lekte hun katt og mus med østblokkens sikkerhetspoliti, organiserte og underviste. Med kreativ pass-bruk smuglet hun også ut en hel framile fra Tsjekkoslovakia. Boken om det nettverket hun skapte, og det store personlige mot hun utviste, heter - passende nok - The Velvet Philosophers. Roger Scruton (beklager at jeg måtte bruke hans bilde - jeg fant ikke noe av Kathy Wilkes) har også skrevet om henne både i Gentle Regrets: thoughts from a life og ikke minst i England: an elegy. Det å nevne Scruton - som politisk er litt til høyre for Genghis Khan - er å vifte med en rød klut, men hans bidrag til å dytte på muren var heller ikke ubetydelig. Han fikk i 1996 Tsjekkias Fortjenestemedalje av første klasse, og de slenger ikke ut slikt uten grunn.

Kathy Wilkes, som jeg møtte i 1984 i Oxford, representerte den stoisisme og pliktfølelse som på sitt beste kjennetegner den britiske lavere øvre middelklasse, og dette kommer godt fram i Bill Newton-Smiths nekrolog i The Guardian. (Jeg har flere lenker i denne teksten, men dette er den eneste dere MÅ følge). Stiff upper lip er viktig for den britiske øvre middelklasse, men heller ikke de er laget av stål. Om det var påkjenningene bak jernteppet som spilte inn vet vi vel ikke, men hun drakk etterhvert så tett at hennes død i 2003 bare 57 år gammel ikke kom som noen overraskelse.

Motorveien mellom Berlin og Moskva

Jeg har vært heldig med så mye. En av dem var å dele hus med en utrolig intelligent, snill og morsom polsk økonom for 20 år siden da muren falt. Han var i England for å lære vestlig økonomi - og tok en Master, jeg var der for å ta en PhD i filosofi. Begivenhetene for 20 år siden endret nok livet hans betydelig mer enn det endret mitt.

Vi satt på kjøkkenet i 32 Dalehouse Lane, Kenilworth, og så og så. Vi hadde vanskelig for å tro det vi så - i likhet med så mange andre. Men da vi kom til sans og samling hadde Krzysztof konklusjonen: "Only chance for Poland is to build a bit Motorway between Berlin and Moscow". I det utsagnet ligger det flere hundre år med bitre polske erfaringer.

Min venn var ikke den eneste som reagerte med skepsis på et forent Tyskland. Margaret Thatcher jobbet hardt bak scenen for å unngå det verste: et samlet Tyskland, men hun lyktes heldigvis ikke. I kveld skal en serie med store dominobrikker symbolisere murens fall. Jeg vet ikke hvor de starter, for historiens årsaksrekker er nesten uendelige. Men et meningsfylt startsted er august 1914, og starten på den første verdenskrigen. Motorveien mellom Berlin og Moskva hadde, på et vis, sin begynnelse i Sarajevo.

Europeerne hadde hatt for vane å krige med hverandre, men med industrialiseringen og de teknologiske nyvinningene ble den første verdenskrigen på mange vis den verste: vanvittige tap i gjørmen i Flandern. Siden Norge ikke hadde noe offisielt nærvær i skyttergravene har det gått ganske ubemerket forbi at den siste person som kjempet i første verdenskrig nå er død. Harry Patch (bildet) ble utskrevet i 1916 (mens Henry Allingham var frivillig), og kjempet om Passchendaele. Gjennom krigen ble han som en med sine kamerater i skyttergravene, men bare han overlevde et granatangrep. Selv 90 år senere savnet han intenst de han ble som ett med.

Vi kjenner hvordan det gikk: Tyskland tapte og ble ydmyket, og ydmykelsen og krigserstatningene ga grobunn for Hitler og hevn. Tragediens andre runde førte til et delt Europa, der kommunismens idioti først kom til et endeligt for 20 år siden - da muren i Berlin falt. Harry Patch fikk i alle fall oppleve at tragedien han høyst ufrivillig var med på tok slutt, og det på en fredelig måte. Det gjorde ikke de andre på hans lag. Harry oppsummerte første verdenskrig på en måte som også kunne dekke Stalins deling av Europa: "What a waste. What a terrible waste!" Hvil i fred, Harry.

Duftens forhekselse av sinnet

Jeg kommer fra Skilleås, ved Skage i Namdalen. Fra Skage kom også tvillingene Louis og Elliot Kvalstad, som begge var kunstnere og døde tidlig. De var omtrent på samme alder som min fars to brødre. Grunnen til at dette er relevant er at jeg i helgen for første gang var på La Rotonde i Paris - et favorittsted for mange av de (senere så berømte) kunstnerne som holdt til på Montmarte i mellomkrigstiden. Hit kom også Louis Kvalstad. I samlingen Rosa og Svart (1938) skrev han noe som i høy grad også penser inn på mine anliggender når det gjelder duftene, erkjennelsen og sinnet:

Café noir Paris

Jeg sitter på Rotonden
med min enkle café noir
og nyter smaken og duften av den -
den bitre minnelsen om trope.

Hvor lenge skal sansene mine beruses av det?
Gjennom alle årene
har smaken av tranebær og duften av pors
fra myrene i Namdalen
hengt igjen på tungen og i neseborene -
og virket som trollske essenser på mitt sinn.

SN: Noen (få) viner i Paris

Tidligere i dag kom jeg hjem fra Paris. Over to dager hadde vi en konferanse med folk som jobber med vin og filosofi/psykologi/markedsføring. Det var, som i fjor, en svært givende konferanse. Faglig noe av det mest nyttige jeg har vært med på: man gir og får i stort monn, og lærer svært mye på kort tid fra folk med ulike utgangspunkt, men med en interesse for det samme emnet.

Det faglige var i stor grad behagelig, men en del av oppholdet var også rent behagelig. Vi spiste godt, blant annet på Benoît og på Rotonden (mer om den siden). Men siden dette er et smaksnotat, så er det vel best å komme over på noen av vinene. De to første har jeg notater på skrevet mens jeg smakte dem, de andre bare minnet.

Condrieu "De Poncins" 2006 (Francois Villard)
Fantastisk vin! Gyllen farge som kunne tyde på en betydelig eldre vin enn dette, friske aprikoser, en honningtone, og "kake". Har alt: fylde, friskhet og frukt. En svært forførende vin, som antakelig er best helt på egen hånd. Finnes ikke på polet, dessverre, men de har andre viner fra Francois Villard (bildet).

Marsannay 2006 (Trapet)
Flytende eleganse. Høye toner av skogsbær i duften, med en passe grov tekstur i munnen. Den følger bare på i hele smakskurven. Viner, i alle fall ikke rødviner, blir ikke mer lineære enn denne. Antakelig den beste 2006-burgunderen jeg har smakt. Hvis noen vet om en måte å skaffe denne i Norge må de for all del ta kontakt!

De følgende vinene er omtalt på minnet:

Chassagne-Montrachet 1er Cru "Les Cailleret" 2004 (Fontaine-Gagnard)
Sitrus og kalkmineraler, fin - men lagt fra overdreven - fedme, og mer urter enn de obligatoriske tonene av allehånde. Lang ettersmak. Et svært overbevisende eksemplar av arten.

Jeg drakk denne til lunsj med gode vinvenner på Caves Legrand like ved Biblioteque National. Stedet anbefales! Utvalget av viner er på et høyt nivå, og her kan man spise lunsj (prøv Plat Legrand til 15.50 Euro) og drikke vin fra utvalget. Vinene er ikke spesielt billige, det kan man ikke si, men stedet er vel verdt et besøk.

Chateau Boucassé Vielles Vignes 1999 (Madiran)
Hva skal man drikke når the four horsemen of the apocalypse er på veì? Andrew Jefford, en av de absolutt beste skribentene i vinverdenen, mente at det eneste som kunne stramme deg opp til et møte med disse karene var et glass Madiran. Når de tre gjestene på Benoît har valgt biff, villsvin og Cassoulet kan det passe med en solid rødvin. Det var denne. Så mørk ennå at den grenser til svart, duft av røkt kjøtt og lær. Solid men smidig i munnen, og et svært godt følge til maten.

Nesevis?

Hva består vinekspertens ekspertise i? Noen synes å mene at det skyldes disse personenes overlegne neser. Robert Parker jr., som gjennom sitt velkjente blad Wine Advocate har blitt det nærmeste man kommer Paven i vinens verden, har forsikret nesen sin for store summer. Det er fornuftig nok, for uten luktesans duger man ikke som vinsmaker.

Det er også dokumentert at evnen til å oppdage små konsentrasjoner av molekyler er ujevnt fordelt i befolkningen. Forskjellene dreier seg ikke om prosenter, men helt opp til 100-gangen. (se f.eks. Jamie Goode - Wine Science). Men det er lite som tyder på at det er disse super-snushanene som leder vinens verden til nye innsikter.

Og det er det da heller ingen grunn til. Det er ikke rasjonelt å følge anbefalingene til noen som har tilgang til opplevelser du aldri kan få del i. Dersom Parkers eller andres anbefalinger er basert på en priviligert tilgang, er det ingen grunn til å følge dem. Det området er allikevel lukket for alltid for deg.

Ekspertise når det gjelder bedømmelse av vin må derfor være basert på at du og eksperten er fundamentalt like - at det er et område av opplevelser som dere kan dele. Ekspertens ekspertise må være grunnlagt ikke bare på erfaring, men også evnene til å veilede deg og andre til nye og kvalitativt bedre opplevelser. I korte drag er det det jeg skal argumentere for på konferansen "Wine between Science and Aesthetics" i Paris på fredag.

SN: Resten av de røde fra 21. oktober

Her følger en blanding av mange forskjellige viner. De har det til felles at de ikke har vært omtalt før, og de ble smakt på nyhetssmakingen 21. oktober.

Petit Bourgeois Rosé de Pinot Noir 2008 (Henri Bourgeois) kr. 107,60 (BU)
Typisk rosé fra hvitvinsprodusent: hvitvin med litt farge. Litt rips og nype, men først og fremst frisk og lett.

Chinon Cabernet Franc 2008 (Villebois) kr. 110 (Grunnsort. november)
Har aromaene som hører med: grønn paprika og blyantspiss, sammen med mørke skogsbær. Men den holder ikke når den kommer til munnen: den blir for lett og blass - men kanskje den også ble servert for varm? Meld fra dersom dere prøver den. Har skrukork.

Beaujolais Villages 2007 (Dom. de Nugues) kr. 125 (BU november)
Første flaska hadde en ganske "skitten" nese. Da ny flaske ble åpnet bedret det seg: ren, lys og konsentrert. God struktur. Verdt å prøve.

Chateau de Ségriès 2007 kr. 139,90 (Hovesort.)
Mørk fiolett, fruktig og plommepreget. God, men enkel vin.

Crozes-Hermitage Pierelles 2006 (Belle) kr. 179,90 (BU)
Dyp og intens Syrah-duft, men den blir litt blass i munnen.

Rioja Muga Riserva 2005 kr. 184,90 (Hovedsort. - nå i "giftbox" [sikkert juletegn])
Frisk, fast, og lite utviklet. Mørke bær på nesen. Svært god pris for denne kvaliteten, og minner ikke i det hele tatt om "toddy-Rioja". Burde vel hatt et par flasker spansk vin i kjelleren også, og da er dette fremste kandidat.

Amarone 2006 (Campagnola) kr. 252,20 (Grunnsort.)
Ikke særlig aromatisk, men litt svisker og urter, snill, uten særlig grep om det som skal skje i munnen. Syrene OK, men intensiteten mangler. Skuffende vin.

Saint-Joseph 2007 (Gonon) kr. 268 (BU)
Nesen er ganske uren, og vinen blir ganske pregløs i munnen. Er enten i en vanskelig fase (noe som er pussig i 2007-konteksten), eller så har ikke produsenten vært særlig heldig denne gangen.

Hermitage 2008 (Dom. du Colombier) kr. 480,60 (BU november)
Har blitt svært mye dyrere etter at den kom i 2005-årgangen. Silkemyk, med fin balanse og delikat struktur. Alkoholen er i overkant merkbar. Trenger vel tid i kjelleren.

Afghanistan, Rory Stewart og de konservative

Det er en moderne ortodoksi at vi må holde Afghanistan, og bygge det opp til et moderne demokrati, for å slå Al-Qaeda. Særlig blant folk på høyresiden. Etter å ha lest hva Rory Stewart (bildet) skrev i sommer har jeg skiftet syn. Han mener, kort sagt, at strategien i Afghanistan er helt forfeilet. Det vil kreve massive investeringer over 30 år bare for å få landet opp på nivået til Pakistan - og Al-Qaeda er ikke en gang i landet. De vestlige bygger opp en Afghansk armé som er altfor stor til at de kan betale for den selv: tross alt er landet det tredje fattigste i verden. Vesten bør ikke trekke seg helt ut, men det er vanvittig å bygge landet på den måten.

Og i dag leste jeg at Stewart (36) stiller til det britiske parlamentet for de konservative i Cumbria, England. Penrith and the Border blir hans valgkrets, der den mest kjente MP har vært William Whitelaw, som var justisminister og visestatsminister under Mrs. Thatcher. En skulle tro det ble litt tamt for han å bli backbencher, for han er i dag akademiker ved Harvard University, han har vært diplomat, og gikk i årene 2000-2002 gjennom Iran, Afghanistan, Pakistan og India (9000 km). Han snakker Parsi, Dari, Urdu, Nepali, Serbo-Croatisk, Indonesisk, Fransk, Gresk og Russisk. Som 29-åring var han også guvernør i en provins i Irak. Og nå skal han altså sitte i sitt constituency og høre på små og store saker som folk vil lufte med sin MP. Det vil nok bli en utfordring for han på sitte på "the back benches", og det vil bli en utfordring for lederskapet å holde ham der. En slik begavelse verken kan eller bør holdes der.

Og da er det nok overmodent for forgjeldede vestlige land å vurdere strategien i Afghanistan, en strategi jeg nå også vurderer som uholdbar og umulig. Stewart er sterkt medvirkende til det.

SN: Øvrig hvitvin på nyhetssmaking 21. oktober

Her følger noen notater fra hvite viner jeg smakte denne dagen og som ikke har passet inn i noen av kategoriene jeg har brukt hittil. Med ett unntak er det ikke tale om nyheter, direkte, men de var på en eller annen måte nye for meg - og antakelig for de fleste som leser dette.

Soave Classico San Michele 2008 (Ca'Rugate) kr. 118,50 (Hovedsort.)
Strågul, dufter sitrus, krydder og mandler - med noe voks. I munnen er den både frisk og rund, men først og fremst fast og saftig. Skal være god til reker. Ingen nyhet, men produsenten har skåret ned avlingene med 25% de siste årene. Det merkes. Prøvde den også i heimen, og den er et godt alternativ til andre viner i samme prisklasse. Tror jeg vil gå ut og anbefale den.

Riesling Windspiel 2008 (Fritsch) kr. 124,90 (BU)
Lett, klar, frisk matvin. Mineralsk. Lite preg av Riesling. Svært god for prisen, men ingen stor vin an Sich.

Grüner Veltliner Wagram 2008 (Fritsch) kr. 139,90 (BU)
Heller ikke overdrevent preget av druen. I forhold til vinen over er den mer preget av krydder i smaksbildet, og i munnen er den markant mer fyldig.

Grüner Veltliner Steinberg 2008 (Fritsch) kr. 179,90 (BU)
Denne vinen stiller i en annen klasse enn de to foregående. Både dypere og mer definert på samme tid, med mandler i tillegg til sitrus og hvit pepper - tydeligere Grüner med andre ord. Ung, og klart en vin for utvikling i kjelleren.

Grüner Veltliner Klassik 2008 (Weinrieder) kr. 169,90 (BU)
Pære/grapefrukt, ren og fruktig, med et snev av blomster også. Typisk ung GV. Litt for høyt priset som vinen framstår i dag.

Terlaner Sauvignon 2008 (Weingut Ignaz Niedrist, Alto Adige) kr. 260,60 (Tilleggsutvalget i november)
Mer en kuriositet dette. Vinen er god, omtrent som Dezats Pouilly-Fumé til 174,50. Grovt overpriset, med andre ord. Men italienerne er gale etter dette stoffet, og han selger alt lokalt. Nesten. Importøren tok inn denne mest på gøy.

SN: Hvit Burgund og Chablis 21. oktober

Min kone begynner å bli ganske lei Riesling. De har utgjort en betydelig andel av den hvitvinen som konsumeres i heimen de siste par årene - etter at vintypen jeg her skal omtale begynte å oksidere. Men kanskje det finnes håp hos våre gamle favoritter? (Bildet: landsbyen Meursault i Burgund).

Chablis 2008 (Long-Depaquit) kr. 148 (BU nov.)
Pære/eple, lett og fin. Ikke helt min stil Chablis, men prisen er god, og den vil egne seg godt som matfølge.

Chablis Boissoneuse BioDynamisk 2008 (Julien Brocard) kr. 191
Jr. Brocard får prøve seg med egen vin. Svært syrlig, klar og god, men litt for mye sitronterte. Kan kanskje roe seg ned og harmoniseres med alderen. Vinen, altså.

Chablis 1er Cru Fourchaume 2007 (Fourrey) kr. 219,90 (BU nov.)
Best Buys mistet agenturet på La Chablisienne, og Fourrey er en av erstatterne. Vinstokkene er 45 og 60 år gamle, og dette blir siste årgangen på lenge for de har plantet om etter et angrep av sykdom. 100% stål, og det er også stilen: ren og klar aroma, Chablis-typisk med sjø og kalkmineraler. Tørr og mineralsk ettersmak. Svært god vin. Hadde vært gøy å smake den mot Dom. du Colombiers Fourchaume som jeg testet i juni. Har en mistanke om at den hadde vært hakket kvassere.

Meursault 2008 (Vireuil) kr. 289,90 (BU nov.)
Ren, klar, litt fat, men mest lineær og mineralsk. God pris (relativt sett), men er nok for fersk i dag.

Auxey Duresses 2007 (Benjamin Leroux) kr. 290 (BU nov.)
Nøtter, litt fat, fin balanse. Interessant, men for kort ettersmak.

Corton-Charlemagne 2007 (Bonneau du Martray) kr. 848,10 (BU nov.)
Strålende, helt strålende - og det er en nøktern karakteristikk av smaken i dag heller enn en forventning om hvordan dette skal bli om 15-20 år. Men uhyggelig dyr. Den gangen jeg kjøpte disse vinene var de 200-250 kroner billigere - og det var før vi skjønte at de oksiderte.

SN: Piemonte 21 oktober

Flere viner fra nyhetssmakingen til polet på Hotel Terminus, denne gangen er det viner fra Piemonte som står i fokus. Noen nye, noen årgangsskifter.

Dolcetto 2008 (Fenocchio) kr 145 (BU)
Litt fiolett i fargen, tydelig duft av kirsebær og plommer - mest det siste. Litt lett - ikke spesielt konsentrert dette. Merkbare, men modne tanniner.

Nebbiolo Langhe 2008 (Produttori del Barbaresco) kr. 179,90 (BU)
Lys farge, tobakk og sødme i retning nyper. Lett og tørr. Matvin til nåforbruk, selv om den holder.

Dolcetto d'Alba 2008 (Rinaldi) kr. 213,50 (BU nov.)
Dyprød i retning fiolett, klar aromatisk profil med kirsebær og roser,frisk syre til Dolcetto å være. Myke tanniner. En av de flotteste vinene denne dagen, men litt stiv pris til druetypen å være. Men her er nok avkastningene under god kontroll.

Barbera d'Alba 2008 (Rinaldi) kr. 240 (BU nov.)
Klart svakere enn Dolcettoen. Diffus nese og smak. Moderat interessant. Gå for Dolcettoen og spar penger!

Langhe Nebbiolo 2007 (Rinaldi) kr. 290,40 (BU nov.)
Aromatisk - med kirsebær og edelt treverk, "ren" og relativt lett. Elegant matvin som godt kan drikkes nå.

Barbera d'Alba 2004 (Roagna) kr. 239 (BU nov.)
Fersk, fruktig, men overraskende tannisk til Barbera å være. En blanding av Rocche og Pira vinmarkene. Høy pris men høy kvalitet.

Le Piane 2006 kr. 260 (BU)
100% Croatina, men jeg ville gjettet Nebbiolo. Særlig gjelder dette aromabildet, der fioler, sursøte kirsebær og treverk dominerer. En Nebbiolo på samme nivå ville nok både vært mer tannisk og hatt lengre ettersmak. Vinen er god, men kanskje mer en interessant vin enn et godt kjøp.

Barolo 2004 (Mauro Molino) kr. 249 (BU)
Mørk, helt uten bruning. Aromatisk, med edelt treverk, krydder og høstløv. Reletivt smidig i munnen (fra La Morra). En god Barolo som kan drikkes ganske tidlig - for eksempel nå. God pris også.

Barolo La Volta 2004 (Tenuta La Volta) kr. 296 (Fullsort)
Mursteinsfarget, noe som vitner om de to årene på botti. Tradisjonelt framstilt, og fra høytliggende vinmarker. Kirsebær, lakris og tre. Solide, men myke tanniner.

Barbaresco Reyna 2006 (Michele Chiarlo) kr. 299 (BU nov.)
Mursteinsfarget, svært fragrant, elegant - litt feminin stil, men med det kjente tanninbittet i slutten.

Barolo Albe 2004 (Vajra) kr. 325 (BU)
Billigere enn produsentens strålende Briccho delle Viole, som koster 111 kr. mer. Fioler og nyper, relativt fruktig til denne vintypen å være, med merkbare men modne tanniner. Lang. Ettersmak av treverk.

Swine flu

Når jeg hører om svineinfluensaen, H1N1, tenker jeg alltid på Inspektør Clouseau som forsøker å ta seg inn på en borg men alltid ender i vollgraven. "Swine moat" er dommen. Svineinfluensaen er også en "swine flu" på samme måte som vollgraven er en "swine moat".

Men influensaen som nå rammer stadig flere i Norge er en av en type sykdommer som er velkjente. De epidemiske influensaene kommer nesten uten unntak fra Asia der mennesker og dyr i våre dager har levd nærmere hverandre enn andre steder. Asiasyken (1957-58) og Hong-Kong (1968) er eksempler på disse. Det som skjer, og som har skjedd med H1N1, er at influensa hos en dyreart (her svin) har mutert på en måte som gjør at også mennesker blir infiserte. Denne typen har ingen mennesker anti-stoffer mot, og derfor blir langt flere blir syke enn ved en vanlig influensaepidemi.

Da europeerne kom til Amerika for over 500 år siden omkom opp mot 95% av den innfødte befolkningen (men anslagene er av naturlige grunner omtrentlige). Grunnen til at de invaderende europeerne ikke omkom av indianernes (dvs. de egentlige amerikanernes) sykdommer er at indianerne ikke holdt andre husdyr enn Llama. Sykdommer som "hoppet" mellom artene spredde seg blant mennesker over hele det eurasiske kontinentet, og man utviklet anti-stoffer. Sykdommene var farlige, men det fantes resistens mot lignende varianter. En av epidemiene som desimerte den amerikanske befolkningen var influensa. (De interesserte kan med fordel lese Jarred Diamond's Guns, Germs, and Steel som jeg tidligere har anbefalt i spalten til høyre).

Virus er ikke stabile entiteter, men muterer stadig vekk. Den varianten av svineinfluensa vi har nå ser ut til å være en mild utgave, men den kan utvikle en virulent variant når som helst. Da Spanskesyken (som også var et H1N1 - virus) herjet var det unge voksne som hadde høyest dødelighet. Nyere forskning viser at døden inntraff for de flestes vedkommende på grunn av immunsystemets overrekasjon. Barn og eldre voksne hadde immunsystemer som ikke var fullt så effektive som hos unge voksne, og de unngikk i større grad et fatalt utfall.

Alt tyder på at "swine flu" vil være en omfattende men relativt mild affære i Norge denne høsten og vinteren. Det var den ikke i Amerika for ca. 500 år siden, og heller ikke i Europa i 1918/19.

Løven Christian

Jeg får ikke lagt inn bilder på anbefalingene i høyre marg, så jeg må legge denne inn i selve bloggen.

Christian var litt av en løve. Det anbefales å utvide kjennskapet.

SN: Røde burgundere 21. oktober

Her følger flere notater på viner fra den store smakingen på Hotel Terminus. 2007 viser seg som en årgang som er åpen og tilgjengelig allerede nå. De beste vinene under vil nok stå seg med en 5-7 år i kjelleren, men det er ikke åpenbart at de vil lukke seg som de beste årgangene. (Bildet: Pinot Noir druer fra Volnay under innhøstingen i 2008)

Bourgogne Hautes Côtes de Beaune 2008 (Blason de Bourgogne) kr. 129 (BU november)
Lett og ren, men ikke åpenbart at dette er Pinot Noir. Ikke av de store, men så slår den jo ikke hull i lommeboka heller.

Bourgogne Rouge 2007 (Taupenot-Merme) kr. 189 (BU november)
Frisk og tannisk. Bringebær dominerer i aromaene. Svært god pris sammenlignet med mange andre i segmentet.

Marsannay Les Favières 2007 (Dom. Charles Audion) kr. 229,90 (BU november)
Moden stil. Silkemyk. På duft er det kirsebær som dominerer, men også noen urter. En stor overraskelse med Marsannay som ikke er skrinn, men de høster visst seint.

Volnay 2007 (Fernand & Laurent Pillot) kr. 269 (BU november)

Frisk og pågående. Fin struktur. Fra tre parseller, deriblant to 1er cru. Ganske lik vinen over på så mange vis.

Volnay 1er Cru Clos de la Cave des Ducs 2007 (Benjamin Leroux) kr. 460 (BU november)

Vinmarken ligger over Clos des Ducs. Produsenten er ung og nyetablert, men har jobbet en stund i bransjen. Vinen har en nydelig og klar, ren, duft. Bringebær, med et lett fatpreg som den antakelig vil lagre av seg.

Chambolle-Musigny 1er Cru Les Charmes 2007 (Patrice Rion) kr. 580 (BU november)

Dypere enn vinen over, med kjøligere frukt og større konsentrasjon. Godt "grep" i munnen.