Kjellerviner i august

2005 Domaine Pavelot (Jean-Marc et Hugues) Savigny-lès-Beaune 1er Cru La Dominode

Mørk, som man har lært seg til å forvente i denne sjeldent perfekte årgangen. Jeg dekanterte den i en time før den kom på bordet, og første sniff etter dekanteringen ga syltede kirsebær og i munnen var det solid stuffing og finslige tanniner. Da den etter hvert kom i glasset var den noe mindre kommunikativ - i alle fall i første omgang. Men det kommer generell rødfrukt, om enn ikke i de høyere tonelag. Det er i munnen den nå viser klasse. Svært god stuffing i en balansert fremtoning med fine tanniner, og god lengde. Det har ingen hast å drikke resten av flaskene.

Gjenkjøp? - You bet!

2016 Renato Ratti Barolo Marcenasco kr. 360
OK - det er en liten tilsnikelse å ta denne som "kjellervin" siden jeg kjøpte den nettopp, men historisk er dette en vin jeg jevnlig kjøpte inn, lagret og drakk med stor glede. Men så ble den "oppdaget" med sensasjonell poengsum i Wine Spectator, og prisen gikk opp samtidig som den ble mer "amerikanisert" med utpreget eikebruk. Nylig så jeg at den fikk meget god omtale i World of Fine Wine og på nettstedet til Jancis Robinson, så det var på tide å prøve den på ny. Prisen er også fordelaktig i dagens Barolo-marked. Nå er den ikke spesielt aromatisk differensiert, men eikebruken virker moderat, og kvaliteten er høy. En meget god og anvendelig matvin har dette blitt, og jeg ser lyst på å kjøpe flere flasker lagre den noen år.

Gjenkjøp? - Her er dette kriteriet ganske konkret: Ja. 

2012 Weingut Keller Hipping Riesling “R”

Lys gulfarge med et lite innslag av grønt. På duft er dette lime og kjørvel med en sart mineralitet under. Ut fra restsødmen (visstnok ca. 18 g/l som vel kvalifiserer som "Feinherb" eller "halbtrocken") som gjør at dette ikke kan være GG, hadde jeg ventet en vin der sukkeret ville merkes. Det gjør det ikke. I munnen er den helt som en GG, og faktisk vesentlig "tørrere" enn GG Absterde 2012 som jeg smakte for ikke så lenge siden. I munnen er den ikke bombastisk fruktig som mye riesling kan være. Den heller mer mot det finslige, men uten å bli for finslig. "Slepen" men tydelig, tror jeg vi kan si. Nydelig følge til fersk tagliatelle med reker i en ganske sterk saus. Flotte greier!

Gjenkjøp? - Ja. 

*«Gjenkjøp» er en måte å vurdere en lagringsvin, og ikke en intensjon om å løpe ut for å finne vinen igjen og kjøpe den - og heller ikke siste årgang. Spørsmålet som besvares er i langversjon dette: Hadde jeg kjøpt vinen der og da til den prisen jeg betalte dersom jeg den gang visste det jeg vet nå – nemlig hvordan vinen ville smake når den var ferdiglagret. 

Saint-Julien 1989

Château Gruaud Larose 1989
Dufter tobakk og lær i klassisk stil. Deilig dyp i smaksbildet med søte hagebær, men likevel delikat. Det er det første inntrykket, men etter hvert får jeg inntrykk av at den kanskje er noe grov og rustikk i strukturen der tanninene ikke har smeltet inn i helheten på den måten man kunne ønske seg i en vin av denne aldersklassen. Kanskje ekstraksjonen har vært i hardeste laget? (På Valken er det i skrivende stund en 1988 igjen til dryge 1.500 kroner.)

Château Leoville-Barton 1989
Klart friskere i stilen enn vinen over. På duft og smak noe mentol i tillegg til tobakk og varm murstein. Med tiden syns jeg mentolpreget blir litt for tydelig, og at det skjærer gjennom smaksbildet på en lite kledelig måte. Dette er selvsagt kritikk på et meget høyt nivå. (Man kan skaffe seg 2014-årgangen på bestilling til 930 kroner.)

Château Leoville-Las-Cases 1989
Som de andre i flighten er dette også en Deuxièmes Cru - det høyste nivå for noen i denne landsbyen - men den selges til priser langt over de to andre. Det (uformelle) nivået viser den også i denne smakingen. Dufter varm murstein, tobakk og høy. Noe sopp kommer til etter hvert. I munnen fyldig, ren og frisk, og rett og slett nydelig. Harmonisk og kompleks vin. Dessverre gjør kaffepreget (litt overdreven eikebruk?) seg gjeldende ettersom temperaturen stiger, men det svekker ikke inntrykket av en herlig vin. Den gode nyheten er at den finnes å få kjøpt på Hamar! Den dårlige nyheten er at den koster over 2.500 kroner. Nyere årganger, som 2016, koster faktisk mer! 

PS - Notatene er fra 2016. 

Bordeaux 1989

Årgangen var, for den tiden, meget varm. Det var min første sommer i England dit jeg hadde flyttet året før, og jeg husker sommeren som en sammenhengende herlighet av sol. Noe lignende var det nok i Bordeaux. Vinene sies å være rike og tilgjengelige. 

Château Branaire-Ducru 1989 (St. Julien)
Dufter varm murstein og litt undermoden nype. I munnen frisk og litt syrlig med meget godt grep, og i ettersmaken er den ganske grønn og frisk. Meget god vin. (Sjattået på bildet)

Château Pichon Longueville Comtesse de Lalande 1989 (Pauillac)
Et litt støvete og muggent preg ligger og lurer her i starten - noe som vitner om korkproblematikk (TCA). Tror den tar frukt og demper det hele. Den kan nok klassifiseres som snik-kork. Det vil si at konsentrasjonen av TCA er så liten at den mest alvorlige konsekvensen er at frukten blir drept, og at helhetsinntrykket er bedrøvelig. 

PS: Dette er også notater fra en smaking i 2016. Pandemien har ført til betydelig færre smakinger, og dermed en sjanse til å få noe opp fra skrivebordsskuffen. 

Vestsidebordeaux 2001

Château Haut-Bailly 2001 (Péssac-Leognan)
Mindre ekspressiv enn vinen under. Noe avdempet rødfrukt og søt tobakk, og klassisk understatement på det meste egentlig. Det passer for så vidt på vinens kjente stil, men den forventes å breie seg ut med tiden. 2016-årgangen er å få for knappe 1400 kroner. 

Château Brane-Cantenac 2001 (Margaux)
Rik duft med lær, stikkelsbær og fioler. I munnen er den bløt, lekker og drikkeklar i en hedonistisk stil. Ganske fruktdreven. 2016 kan man få for drøye 800 om man går på de rette butikkene.

Château Langoa Barton 2001 (St. Julien)
Dufter varm asfalt, bildekk og litt fjøs. I munnen er det særlig tanninstrukturen som imponerer. De er flotte; modne og heldekkende. Virkelig mouth coating. Sjelden har jeg vært så begeistret for strukturen i en vin. Det var nok den som gjorde dette til den beste vinen i flighten, og en av de beste denne kvelden - for meg, i alle fall. (Det er slottets kjeller i bildet.)

Også disse notatene stammer fra en smaking i 2016.

Vranjo

I følge flere kilder er vranjo en gammel russisk praksis der noen forteller en freidig løgn, de som hører på vet det er en løgn, og de som forteller den vet at tilhørerne vet at det er en løgn - men alle fortsetter som om det som sies er både opplagt og sant. (Se for eksempel Elena Gorokhova - From Russia with Lies.) Alle later som ingenting fordi løgneren har makt, og det freidige ved å fortelle en blank løgn med selvfølgelighet er en tydelig manifestasjon av makten. En motbydelig manifestasjon, men det gjør den ikke noe mindre tydelig. Heller tvert om. 

De to karene i bildet over (fra Russia Today) er de som ble avslørt som de som forgiftet Sergej Skripal og datteren i Salisbury (og som drepte Dawn Sturgess). På bildet forklarer de for russiske medier at de var i Salisbury for å se på katedralen, som de hadde hørt så mye fint om. Vranjo i praksis, med andre ord. 

Nå er Kremls løgnmaskin på gang igjen. Alexeij Navalny er forgiftet (igjen). Hvorfor forgiftning? Fordi det er både lettere å vri seg unna (særlig giftige substanser gjør svært stor skade i små mengder som ikke lar seg oppdage i blodet) og det er dertil svært gruoppvekkende. Slik inngir man opposisjonelle skrekk, og driver et skuespill der myndighetene kan lyve og utvise makt gjennom å get away with it. 

Alexander Litvinenko ble drept med Polonium 210 i London, og de som forgiftet han er grundig avslørt. Giften kostet anslagsvis 70-80 millioner kroner å lage, men propagandagevinstene overfor mulige avhoppere og dissidenter var betydelig. Dessuten kunne man overfor vestlige "nyttige idioter" hevde at det var en ondsinnet heksejakt på det hederlige og heltemodige Russland. 

Løgnmaskinen bruker å lage en sky av alternative teorier som del av propagandaopplegget, og spredningen er godt hjulpet av trollfabrikkene. Nå skal visstnok Navalny ha forgiftet seg selv, antakelig mens han var full. Det kommer trolig flere usanne historier fra Kreml om saken. Det er slik de driver på mens kleptokratene beriker seg. 

Men en gang kan det ta slutt. Når mange nok ikke lar seg kue, men forlanger sannheten er spillet over. Men det kan være lenge til. 

Charles Clover sa en gang at 

“Putin has correctly surmised that lies unite rather than divide Russia’s political class. The greater and more obvious the lie, the more his subjects demonstrate their loyalty by accepting it, and the more they participate in the great sacral mystery of Kremlin power.”

To Bordeaux 2006

Ch. Figeac (St. Emilion) 2006
Dufter varm murstein og lær - klassisk i duftbildet. Det kommer også nyper og urter etter hvert. Nydelig vin også i munnen; frisk, dyp og balansert. Spenstig og kompleks. En av de beste vinene i smakingen. Laget på omtrent like andeler med Merlot, Cabernet Sauvignon, og Cabernet Franc. Kostet nesten tusenlappen i innkjøp.

Valken har Figeac årgang 2010 på lager til omtrent to tusen kroner - for de som tror på et langt liv. (Ch. Figeac på bildet også)

Domaine de Chevalier (Pessac-Léognan) 2006
Dufter kaffe og kokos. Ellers grei nok, men altfor preget av vinmakingen siden det er svært mye kaffe på denne vinen. Kanskje det går seg til, men jeg tviler. 70% Cabernet Sauvignon og resten Merlot. 

(Smakingen var i september 2016)

Kulør

Fargen på vinen er en undervurdert del av nytelsen. Det er hovedsaklig to grunner til dette, tror jeg. (Bildet: Ole Martin Skilleås)

1. Fargen blir straks koblet til prosjektet med å vurdere vinens alder, potensiale eller andre indikasjoner på hvordan den vil dufte, smake - eller hvor den kommer fra, eller hvilke(n) druer dette kommer fra. Fargen som "nytelsesmiddel" kommer ikke en gang i andre rekke - den blir glatt oversett.

2. Det er roséviner som har de mest interessante fargene og nyansene - i alle fall som selvstendig nytelsesfaktor. Bildet over er av min siste flaske Il Mimo 2019, og tatt utendørs. Dette er en flott vin, og fargen slutter jeg aldri å glede meg over. Den er i alle fall mye mer interessant enn det bleike preget som sydfranske roséviner gjerne har. 

Merlot-dominert 2006 Bordeaux

2006 La Conseillante (Pomerol)
Nærmest svart på fargen, men litt rødlig i kanten. Dufter kokos, bjørnebær og plommer. Harmonisk i munnen, og det kommer også et snev av stikkelsbærgrøt og kirsebær. Fine tanniner som melder seg etter den lange ettersmaken. Flott vin, som koster godt over tusenlappen for de fleste tilgjengelige årganger. 

2006 Troplong-Mondot (St. Emilion)
Snev av kork på denne, så det hele blir ganske avdempet og kjedelig. Tørr, knoklete og lite generøs. Huff nei! 

(Frem fra glemselen: Smakingen var i september 2016)

Svein Johan Skilleås

I dag er det 25 år siden far døde, 80 år gammel, plutselig, og med støvlene på. Inspirert av Pål Foss skriver jeg noen ord om han her siden få som leser dette kjente han. Kort oppsummert var Svein Johan Skilleås (ja, min sønn har hans navn) svært sosial og rastløs, og en stor humorist med en usedvanlig sosial intelligens. Viljestyrken var betydelig, og han var formann i det lokale Senterpartiet i to lengre perioder, og innvalgt i kommunestyret. Før min tid, og litt etter, var han å finne på scener i hele Namdalen som amatørskuespiller. Han hadde et usedvanlig lager av vitser og anekdoter, og kunne få hvem som helst til å knekke sammen av latter når som helst.

I korona-pandemien er det viktig å få et perspektiv, og hva er vel nærmere enn ens egen far? Født i 1915 som yngstemann av seks, mistet han moren sin tre og et halvt år gammel. Spanskesyken hadde fremskyndet tuberkulose, og Farmor døde etter et par ukers sykeleie.

Til konfirmasjonen, i kriseåret 1930, fikk han femten kroner, og han kjøpte høner for dem. Han solgte egg, slakt, og brukte pengene til å investere i en revefarm -som han solgte like før markedet kollapset. Pengene brukte han til landbruksutdannelse på Mære. Senere kjøpte han traktor, og etablerte sin egen bedrift. Dette kom i tillegg til utstrakt salgsarbeide med elektriske gjerder og mye annet.

Det var som selger han var kjent. Ferguson og senere Massey-Ferguson, med en kort episode med Ford da eierne av firmaet som solge MF (feilaktig) trodde de kunne selge like mye uten far.  Han vant stadig vekk salgskonkurranser organisert av importøren Eikmaskin. Han drev også nydyrkingsprosjekt, og bortsett fra en tur til Finnmark i ca. 1956 tok han først ferie i 1971. Det var også året han gikk fra 40+ om dagen til 0.

På sine eldre dager var han (nær sagt selvsagt) formann i pensjonistforeningen. Den har ikke vært mer aktiv enn i denne perioden. En episode fra den tiden oppsummerer far på så mange måter: Foreningen, under fars ledelse, bygget pensjonistenes "hyggestue" på gammelheimen. De trengte møbler. Først forhandlet far prisen ned til det halve, og deretter reiste han til Overhalla Sparebank og fikk dem til å dekke resten. 

Så hadde han ikke også negative sider? Joda. Han var snarsint, helt uten lunte. Og konkurranseinstinktet kunne noen ganger ta overhånd. Men han var god til å spille på sine beste egenskaper, og til å unngå situasjoner der hans mer negative kunne få konsekvenser. Han var Aristoteliker uten å vite det, og hadde ekstremt dyp menneskekunnskap.

Bildet er preget av at filmen er dårlig - men den dårlige eksponeringen illustrerer jo også at han er borte, men ikke glemt.

Sladder er helt konge!

Man kan vel ikke unngå å ha fått med seg at Prince Harry og hans kone Meghan har hatt et oppgjør med sladderpressen? Det er lett å forstå at det er slitsomt å ha tabloidjournalister og wannabies på slep hele tiden, og ikke minst for Harry som hadde en mor som var offer for dette skruppelløse kobbelet.

Men problemet for dem er at det er sladderen monarkiet dreier seg om. Det er rett og slett ikke nok igjen når man tar bort interessen for en eksponert familie. Monarkiet både i Storbritannia og i Norge er tomt. 

Når det skjer noe, som at en kongelig faktisk åpner en dør, blir skilt, eller sier noe dumt - så er reaksjonen hos de som ikke er så opptatt av sladder og uvesentligheter at det er en distraksjon. Men hva er det en distraksjon fra? Det er rett og slett ikke noe mer. 

Sladder og oppstyr, familie og eksponering - det er det som er jobben. Å være kongelig er som en arvelig sykdom man aldri kan bli kvitt. Hugo Rifkind sammenlignet det å være kongelig med å være en krysning mellom Dalai Lama og Kim Kardashian - men uten å ha nådd en åndelig oppvåkning på egen hånd og uten å ha kjøp din egen bak. 

Harry og Meghan ville skille seg fra tabloidpressen, fra sladder, skandaler og uvesentligheter. Men så kom Finding Freedom - som tydelig nok var skrevet med betydelig hjelp fra de samme. Det er akkurat det de sa de hatet - men alt innholdet var hyggelig mot dem, og slemt mot pressen. (Etter det jeg forstår - jeg har ikke lest den.)

Tanken med å slutte i "firmaet", altså som kongelige, var å unngå alt det pinlige tullet med hatter, og hester, og seremonier, og sladder og aviser. Men saken er at uten alt det der er det faktisk ingenting igjen. Ingenting! 

Musserende Trentino / Alto-Adige

Bossi Fedrigotti Contempus Frederico 2012
På sidene til produsenten er dette det nærmeste jeg kommer. Smaksarket sier 85% Pinot Noir og resten Chardonnay. Jeg kan vel ikke si at dette var imponerende, men vinen ble kanskje servert til varm. Den er en litt egen stil, men likevel må jeg få innvende at den var upresis og litt hul. Det hjelper heller ikke at den hadde en noe ukledelig bitterhet i ettersmaken. Polet har denne vinen i sitt sortiment, men selv om årgang og produsent passer er det ikke samme mix eller navn som på smaksarket. Uansett er det ikke noe jeg skal kjøpe.

Moser Brut Nature (2012)
Det står 2012 i smaksarket, men den eneste (og utsolgte) vinen jeg finner i polets lister som ligner er uten årgang. Kanskje arrangøren visste at 2012 var basevin? Anyway: Dufter litt parfymert av glassepler. Betydelig mer elegant enn vinen over, uten at konkurransen på det området var særlig sterk. Gøy og munter vin, men betydelig løsere enn en champagne i samme (antatte) prisleiet. 

Heller ikke her var det noe spesielt å hente i Trentino / Alto-Adige. Selvsagt har jeg ikke smakt alt av interesse derfra, men denne smakingen utløste ikke noen kjøpsimpuls. Og det er forsåvidt bra, det. 

Andrew Karpaty Kennedy - Chance Survivor

Andrew Kennedy (opprinnelig Andor Ödön Kárpáti) var min kollega i to år (1996 - 1998) da jeg var 1. amanuensis i britisk kulturkunnskap ved Engelsk institutt ved Universitetet i Bergen. Jeg spurte han en gang om hva som var hans bakgrunn. 'Hungarian, Jewish' var det korte svaret jeg fikk. Denne boka med selvbiografi fram til 25 års alder, er det lange svaret. Denne boka vil jeg minnes lenge.

Andrew skulle endt i gasskammeret i Auschwitz som så mange av sine slektninger og andre jøder i Europa. Det spilte ingen rolle at familien hadde konvertert til kristendommen og levde et meget borgerlig og ganske så ungarsk liv. Det som førte toget, der han som trettenåring sammen med familien var stuet sammen med ufattelig mange andre i en krøttervogn, i en annen retning var en feil. En SS soldat hadde blandet sammen to tog, og deres tog endte nær Wien. En arbeidsleir der de som klarte seg gjorde innsats i en våpenfabrikk.

Etter krigen kom restene av familien (faren døde av dysenteri ganske tidlig) til Ungarn igjen, men alt var annerledes. Ikke minst var det det snikende kommunistiske diktaturet og det totalitære styret som utgjorde forandringen, men igjen klarte Andrew å unnslippe - men ikke søsteren og moren.

Forfatteren graver fram gjennom skriften den unge gutten han en gang var, og vikler ut en verden og et perspektiv der den ytre trussel går fra en noe diffus frykt til noe helt konkret forferdelig. Han er særlig god til å få fram den nesten umerkelige prosessen fra å være selvstendig til å bli en ting der bevisstheten på et vis overlever gjennom å distansere seg. Det vanvittige og gruoppvekkende blir sterkere gjennom å bli formidlet tørt og konkret; det er finnes ikke noen store ord eller besvergelser i disse sentrale delene av fortellingen. Det gjør den sterkere.

Det både nekrologen i The Guardian og den av kolleger i På høyden hopper over, er kampen for å slippe unna det stadig sterkere kommunistdiktaturet i Ungarn etter krigen. Som så mange andre som overlevde nazistene kom Andrew i klørne på et nytt undertrykkende regime. Det var, i alle fall ikke i Ungarn på 40-tallet, like morderisk og uttalt rasistisk som det nazistiske, men det var like fullt en seriøs kamp for å unnslippe og også mye flaks som skulle til for å komme seg ut. 

I England var det kampen for å bli anerkjent og sett som noe annet enn en utlending som sto i sentrum - og en eksepsjonell interesse for litteratur og teater. Andrew gjorde et poeng av at vi hadde felles bakgrunn, for han tok også en utdanning i både filosofi og litteratur, men det er åpenbart litteraturen som fenget han mest.  

Boka ender da Andrew er 25 år, og avsluttes av en gjennomtenkt kommentar på noen sider. Forfatteren var også skjønnlitterær forfatter, og språk og stil er upåklagelig hele veien. Som foreleser - etter det jeg har forstått - var han rik på digresjoner og forutsatte mye hos sine studenter. Her, derimot, er stilen klar, ryddig og med svært god fremdrift. Boka er en leseropplevelse! 

Konklusjon - Klar anbefaling!

Blandingsviner fra Trentino/Alto - Adige

Her kommer notater på noen blandingsviner med mest Schiava (Vernatsch/Trollinger) og noe Lagrein. 

Fliederhof  St.Magdalener Classico Gran Marie 2018 kr. 348

Ganske stum på nesen, men det kommer litt brent kaffe. I munnen er den løs og mangler substans. Daff vin, og vanvittig overpriset. 

Fliederhof St. Magdalener Classico Gran Marie 2017

Dufter litt reduktivt. I munnen er den løs, og alkoholen svir litt. Substansløs vin. Så det er ikke årgangene det kommer an på, ser det ut til. 

Anzitz Waldergies St. Antheos 2018

Den beste av disse vinene, men konkurransen er svært moderat. Dufter rødfrukter, middels fylde, og grei balanse. Ingen stor vin. Jeg finner ingen informasjon om den på nettet heller, men vinen finnes i vinlister i Merano så fiktiv er den ikke. 

Franz Gojer Vigna Rondel 2018

Ligner mye på vinen over. Heller ikke her sitter det noe igjen. Vinen er substansløs, og det er vanskelig å skrive noe annet enn at man hadde forventet noe men det var liksom ingen ting. Hvis det er greien med disse vinene, så holder jeg meg til vann og sparer pengene. Dersom denne vinen er lik utgaven fra 2015 (som finnes på polet), så er det kun 7% Lagrein og resten Schiava. 

Det skrives mye om ukjente vindruer og hvor sørgelig det er at de blir oversett og glemt. Kanskje det har noe for seg i noen tilfeller, men dette virker på meg som en vindrue som gjerne kan glemmes. 

Gretten gubbe skriver bramfritt om norske vinkonsumenter

Finnes det noe mer meningsløst enn å orientere seg etter land når det gjelder vin? 

Jeg klarer som oftest å holde meg saklig og rolig når noen sier "jeg liker nå best italiensk vin, jeg da". (Eller en annen nasjonalitet, men som oftest er det italiensk.) Jeg klarer ofte også å pense samtalen over på noe annet. Men av og til kan jeg ikke dy meg: Å si at man best liker italienske viner (eller de fleste andre nasjonaliteter) er som å orientere seg i bilmarkedet etter fargen: "Jeg kjøper bare blå biler, jeg da. De er de beste, mener jeg".* 

For å fortsette min utblåsning litt til: For å holde oss til Italia - hva har en Primitivo fra Puglia til felles med en Nebbiolo fra Gattinara? Eller en masseprodusert "billigvin" fra Marche med en Barolo fra Mascarello (hvem som helst av de to)? Eller.... - listen kan gjøres lengre, men poenget må være klart. Et stort vinland som Italia, og de fleste andre egentlig, har et bredt sett med vinstiler, druer, kvaliteter og prisnivå. Ut over flagget og nasjonaliteten har de lite eller ingenting til felles. Annet enn hylleplasseringen på polet, selvsagt. ("Någon jävla ordning ska det vara...")

Og da kommer vi til den litt mer balanserte delen av innlegget. 

Det er vanskelig å orientere seg i vinverdenen: å huske navn, årganger, smaker og etiketter. Hvis man ikke som jeg har brukt mye tid og ressurser på å orientere seg, smake, lese, lære og forstå vin, så er det rett og slett ganske forvirrende. Noe må man jo hjelpe seg med.

"Pinnevinen" - en vin med en liten pinne i en snor rundt halsen - har sikret seg et solid kundegrunnlag gjennom gjenkjennelighet. Vinen kan sikkert være god (det er en stund siden jeg prøvde den), men det unike ved pinnen rundt halsen gjorde det lett å kjenne deg igjen. Man slapp å forholde seg til rare og ukjente navn (for ikke å nevne lange og komplekse navn som for eksempel: "Markus Molitor Edition 4. Zeltinger Himmelreich Riesling Auslese** Feinherb 2005".# Det var så genialt med denne pinnen at en annen produsent/importør prøvde å kopiere den - men det ble forlik ved døren til rettsalen og pinnen forble unik. 

Så hva skal en stakkar gjøre?
Mitt alternativ, altså å gå all in og bli vinnerd, er neppe aktuelt for så mange. Det å ta bilde av etiketten på en vin man liker og gjerne kjøper igjen, er noe mange praktiserer allerede. Mange pol har også informerte og dedikerte ansatte som gjerne hjelper. Jeg bruker dem jeg også - for sjansen for å ha full oversikt er liten for de fleste av oss. 

En mellomløsning til det å kjøpe den samme vinen om og om igjen, eller å gi seg nerderiet i vold, er å kjøpe to flasker hver gang. En flaske man kjenner og liker, og en ny en. Gjerne fra samme området, eller samme druevariant fra et annet område. Eller noe helt annet, selvsagt. Ta gjerne noen notater. Etter en stund har du fått en del erfaringer, og mange av dem også systematiske. Du klarer dermed lettere å orientere deg på egen hånd. Det aller gøyeste er å samle venner og smake forskjellige viner mot hverandre. Kostnadene blir moderate, man lærer mer, og man har en gøy kveld.

* "Beste" er forskjellig fra "fineste". Begge bilene i husholdningen er for øvrig blå. Det er den fineste fargen på biler, jevnt over, og forskjellig fra de asfalt-fargene de fleste bilene har i dag.

# Som ikke blir noe bedre av at produsenten har en vanvittig bråte med søtningsnivå, stjerner, farger på kapsel osv. fra en og samme vinmark. It does my head in! Søk "Molitor" på Vinmonopolet.no, og fire og en halv side med treff (totalt 130 treff) er Molitors viner. Jeezzzes! Get a grip, Markus!

Teroldego fra Trentino

Dette er viner fra et område og en drue jeg ikke kjenner så godt, men jeg forsøker så godt jeg kan å formidle hvordan vinene framsto for meg denne kvelden i juni. (Bildet: E. Foradori i vinmarken. Bildet: Stefano Sciatà.) 

Martinelli Teroldego Rotaliano Maso Chini 2016 kr. 384

Dufter parfymert av dyp rødfrukt og litt sykkelgummi. I munnen er balansen god, med både fylde og friskhet. 

Foradori Teroldego Morei 2018 kr. 380

Ligner ganske mye på vinen over, men frukten spiller på et høyere toneregister. Rødfrukten er klarere, og stilen er friskere. Best i denne flighten. Finnes på en del pol, og selvsagt bestilling. 

Nusserhof Teroldego 2013 kr. 489

Noe mer alder på denne vinen - og prisen er da også en hundrelapp over de to foregående. Duften er som på en amerikansk Pinot Noir. Myk rødfrukt med litt eik. Ligner, som nevnt, en del på en Pinot, men med mer struktur og mindre ynde. Prisen, derimot, ligner veldig. 

Redondel Teroldego Rotaliano Dannato 2013 kr. 304

Dufter frisk rødfrukt og likør. Også duft av apotek (og Teroldego er, etter læreboken, medisinal i duften). I munnen er den tørr og litt kort, og Fernet Branca-preget blir tydeligere med tid i glasset. En litt stram stil, men likevel på en annen måte enn Nebbiolo. 

En foreløpig konklusjon på smakingen fra Alto-Adige og Trentino er at vinene er ganske dyre i forhold til den opplevde kvaliteten, men jeg må også melde inn et forbehold om at jeg ikke kjenner druene og vinene særlig godt. 

Diam korker

Korkede viner er noe herk! Selv er jeg også skeptisk til skrukork på viner for lagring. Mulighetene for avvik fra en satt grad for gjennomtrengning av oksygen er rett og slett for store. Uten noe oksygen vil ikke vinen utvikle seg, og med for mye blir det lett prematur oksidering. Kork er et bedre materiale rett og slett fordi korken er stor, og små avvik i ett område av korken blir lett utlignet av de andre områdene av korken. (Bildet: Ole M. Skilleås)

Så kork er tingen, men ikke "korksmak." Altfor sjelden kommer jeg over korker av typen over - Diam 30. Den er, som de andre Diam-korkene, renset med en patentert prosess og garantert mot 2, 4, 6 Tricloroanisol (TCA). Ikke at jeg trenger viner som skal ha 30 år i kjelleren akkurat, men det å slippe å korke om eller få en korket vin betaler jeg glatt både ti og tyve kroner for når vinprisen ligger på det de fleste lagringsvinene koster nå i dag.  

Korken er 54mm og koster rundt ti kroner for vinprodusenten å kjøpe inn. Det burde flere enn Château des Estanilles i Faugères gjøre (på bildet). Å finne en kork som denne i en flaske du har kjøpt tyder på at produsenten virkelig bryr seg om det du til slutt får i glasset. Det er betryggende, og et eksempel til etterfølgelse.