Gratis champagnebok

Hva sier du til en gratis bok? Ingen lure triks, men bare å laste ned. I tillegg er det trolig den beste av sitt slag. Alt forklares, og lenken til nedlastingen finnes, på denne siden.

(cover © Cephas).

Fem røde spanjoler

Livor Tinto 2010 (Rioja) Ijalba kr. 98,90
Ren rødfrukt på duft, utpreget frisk, men likevel et tydelig preg av rosiner i mellomsmaken, høye toner i frukten. Bløt munnfølelse, men i ettermsmaken har den et fint lite bitt. Dette er en vin som burde elskes av de vinkjøpende masser, og den er å få i de større polene i landet (kategori 6). Tempranillo 80%, Graciano 10% og Garnacha 10%, og ståltankproduksjon med en lett filtrering til slutt. En av de beste rimelige vinene jeg har prøvd på lenge.

Rajos Uva 2010 (Rioja) (Riviere) kr. 145
Samme druemiks som over, men denne var ganske nytappet da jeg smakte den. 10% av Tempranilloen får karbonisk maserasjon! Reduktiv på duft - flaskesyk kanskje. Saftig, og med godt grep. Ikke helt lett å bedømme på dette stadiet, men jeg hadde en stjerne i margen for denne også.

Ganko 2009 (Rioja) (Riviere) kr. 225
50% Tempranillo og resten Garnacha. Søt duft, og med intense tanniner. Jeg klarte ikke å få den til å skille ut mange elementer i smaksbildet, og for meg ble den litt for karaktersvak til å forsvare prisen. Men kanskje den skaffer seg en ny identitet etter en del tid i kjelleren? Det ville ikke forundret meg.

Viñas del Cadastro 2009 (Castilla y Leon) (Riviere) kr. 279
Samme produsent (opprinnelig fra Cognac, og med arbeidserfaring fra Dom. Leroy i Burgund) som de to foregående vinene, men et annet område. Her er det 20% ny eik, men det som overdøver alt annet er de brutale tanninene. Munnen blir helt nummen! Den er klart konsentrert, men om dette noen gang blir noe annet enn et monster stiller jeg meg tvilende til. Det er too much, too soon.

Torroja 2009 (Priorat) (Terroir Al Limit) kr. 299
Her går vi stadig opp i pris, og får en blanding halvt om halvt med Grenache og Cariñena (som jeg heller aldri hadde hørt om - men som er det spanske navnet på Carignan). Her er det volatil syre på duft (eller kanskje bare MYE syre - for den har en voldsom syre). I tillegg er den hard og fast, og som vinen over presenterer den seg derfor som lagringskandidat - men hva blir det av denne og den over etter noen år? Saken er at det vet ikke vi som er ukjente med dem, og dermed blir det lettere å plassere pengene i noen man har erfart endringene med. Kjøper jeg en Medoc til tre hundre raske, så vet jeg "hvor den er" om fem og om ti år.

Tre Italiani

Barbera d'Alba 2009 (Schiavenza) kr. 199
Dette er en riktig lure-Barbera: den har utrolig mye "bitt", eller påtrengende tanniner om man vil. Barbera har jo vært kjent for å være syrlig, men ikke tannisk. Det er en av grunnene til at mange som er opptatt av vin og mat har anbefalt Barbera til tomat-pregede retter. Men ikke her. Den ligner slik sett mye på Nebbiolo- og har også høy alkohol på 14,5%. Litt kirsebær, og grei lengde, men dette overbeviser dessverre ikke.

Casalferro 2006 (Barone Ricasoli) kr. 219
Med 80% Sangiovese og 20% Merlot er dette en typisk "moderne" toscaner. Duft av friske røde bær, litt lær også. Typisk sur-søt stil, og har mer fruktsødme enn vinen under fra samme produsent. Fine tanniner. En svært tiltalende vin som typisk nok faller utenom de rådende trender blant de som kjøper dyrere viner. (Alkoholen er høy her også - 14,5% - men merkes ikke i vinens profil).

Casalferro 2001 (Barone Ricasoli) kr. 299
Nyyyydelig duft av murstein og lær og svært vare frukttoner i bunn. Moden stil med friskheten i behold. Tanninene biter seg godt fast, og dette vil være flott matfølge. Legg merke til at vinen er 11 år og fullmoden - sluppet fra produsentens kjeller sist høst. God pris/kvalitet! (Også denne har 80% Sangiovese og 20% Merlot, men fra 2007 er det faktisk 100% Merlot på denne her).

Dette var en svært god vin, og en yngre utgave får derfor pryde innlegget.

Politikk og følelser - Politikk og personlighet XIV

Det er over et år siden jeg sist skrev i serien Politikk og personlighet. Jeg har flere ganger tenkt på å ta opp tråden, men det må en anmeldelse som denne på nye Minerva til for å sparke meg i gang igjen. Boka til Jonathan Haidt passer perfekt inn i en av temaene i serien: rasjonalitetens begresning som forklaring på politisk ståsted.

I innlegg som "Gjengen" gikk jeg inn på fellesskapet av likesinnede som variabel. Min egen vandring fra venstresiden over til høyre og Høyre var på tross av "gjengen", eller i alle fall betinget av den muligheten som åpnet seg for selv å definere sin "gjeng" som fulgte med det å flytte fra min etablerte habitus i Norge og til England der jeg knapt kjente en kjeft i 1988. I 1987 hadde jeg stemt SV, i 1989 ble det Ap og i 1991 Høyre. Den utviklingen hadde neppe skjedd om jeg ikke hadde endret mine omgivelser. Det tror jeg ikke. (Se også communal reinforcement)

Haidt er amerikaner, og dette med "liberale" og "konservative" passer ikke så godt på det politiske kartet i Europa, eller de politiske kartene for å være mer presis. Men en viss overføringsverdi har det vel kanskje - så fremt man passer godt på og ikke "oversetter" i vanvare.

Det å være konservativ, som jeg langt om lenge kom fram til at jeg var, har mye med personlighet å gjøre tror jeg. Noen sentrale forhold for min egen del: forsiktighet, skepsis til at menneskenaturen skal kunne omformes ad politisk vei (eller noen annen vei for den del), og en viss tiltro til at det som er utprøvd er mer å stole på enn det som er uttenkt ved et skrivebord, i en tenketank, eller gjennom anvendelse av regneark (for å nevne noen eksempler).

De fleste konservative anerkjenner at verden forandrer seg, og at det å ikke reformere samfunnet er å invitere det verste av alt: revolusjoner. Revolusjoner og andre kriger bryter ned menneskers forankring, og gir fritt spillerom til psykopater. Slike som Behring Breivik dukker opp som paddehatter når mulighetene byr seg: verken Stalin, Hitler eller Pol Pot trengte å lete lenge etter noen som ville utføre myrderiene deres.

Vi lever i vårt land antakelig i den beste epoken noen gang. Men hva har det å si at Haidt påpeker at følelser styrer meninger i større grad enn rasjonelle overveielser?

For det første er det viktig å ikke gi opp: rasjonelle overveielser er ikke maktesløse, og en aktiv samfunnsdebatt er demokratiets drivstoff. Men likevel: de fleste politisk interesserte forblir der de var i ungdommen. Litt moderert, rett nok, men få følger slike som meg på vei over det politiske spektret.

Dette bunner i flere forhold som kan oppsummeres med: belief resilience. Eller som Dylan formulerte det: "don't think twice, it's alright." Det er krevende å endre oppfatning, og vi beskytter våre fordommer og posisjoner på harde livet. Blant annet fører dette til confirmation bias: vi oppfatter, eller legger merke til, først og fremst det som bekrefter det vi tror eller gjerne vil tro. (Alt dette er hensyn som taler for double blind eksperimenter, og forsøk på falsifisering i vitenskapen)

I tillegg kommer identitet - det bildet vi har av oss selv. Dette har jeg forsøkt å ta hensyn til i min gjennomgang av min politiske utvikling. Om jeg nå har helt kvittet meg med alle psykologiske mekanismer, og ser min konservatisme fra et priviligert punkt høyt hevet over alle drifter og tendenser? Høyst usannsynlig!

Mer om det en annen gang.

Mondeo 2013?

Her er en liten filmsnutt av den nye Ford Fusion som snart er klar for det Nord-Amerikanske markedet. Til neste år, kan det virke som, kommer Ford Mondeo for det europeiske markedet. Under "One Ford" konseptet blir den svært lik denne.


Den vil jo få et interiør også, tipper jeg, og det vil etter alt å dømme ligne mye på dette:

Vår Mondeo har kjørt bare 60.000 km, og jeg har ingen planer om å bytte den ut med det første, men det er greit å vite at det er attraktive alternativ der ute dersom behovet skulle trenge seg på.

Bloggen min er fem år!

Da jeg skrev mitt første innlegg hadde jeg kun vage ideer om hva dette kunne bli, men nå kan jeg fastslå at det i hvert fall har vart i over fem år! I januar 2009 (tror jeg det var) besluttet jeg, etter å ha hørt Vampus foredra for en gruppe konservative bloggere (inklusive yours truly) å oppdatere bloggen sånn i snitt minst annenhver dag.

Jeg har klart å motstå fristelsen til å lage en "ren" blogg: her er det politikk, vin, mediekritikk, populærvitenskap, og ymse annet i blanding. Det er lite ren filosofi, for dette er og forblir "den andre" Ole Martin - ikke i første rekke filosofiprofessoren, selv om noen drypp kommer med referanse til det jeg driver med i embeds medfør.

Hvor mange tusen som har vært innom her vet jeg ikke, men i tillegg til å være et utløp for min skrivekløe har den visst også vært til glede og nytte for mange av de som har vært innom. Noen ganger får jeg tilbakemelding på bloggen, men som oftest blir det på e-post eller når jeg blir stoppet av for meg fremmede som gir meg komplimenter for noe jeg har skrevet.

Jeg var i England på selve femårsdagen på bloggen, så derfor denne lille markeringen tre dager senere.

Corbières

Corbières var et av vinområdene jeg først fattet interesse for da jeg begynte å drikke vin helt på tampen av 80-årene. Årsaken var ganske gode og utrolig rimelige viner på Saintsbury's - mitt lokale supermarked i England. Jeg foretrakk vel Minervois, men deres egen versjon av Corbières var etter min daværende gane helt kurant og et godt kjøp. (Bildet: bloggeren med Corbières både i og på glasset - i Montlaur i Corbières)

Mye gjøres, og har blitt gjort, for å få vinene fra området opp fra bulkvinssegmentet og over i kvalitetskategorien. Mange fremstående kritikere, som Andrew Jefford og David Schildknecht, skriver jevnlig svært rosende om områdets viner. Men min lille erfaring er at det er noe som ikke helt stemmer - og jeg kan ikke sette fingeren min på det. Kanskje de jevnlig blir litt for rustikke?

Nature d'Oree 2009 (Domaine Du Grand Arc) kr. 125
Dufter friskt og rent av rødfrukt. Fast og fin ettersmak som betyr matvennlighet. Typisk sørfransk drueblanding med 30% Grenache Noir, 20% Carignan, 20% Syrah, 20% Mourvedre og 10% Cinsault.

Prisen er god, til tross for at man på bruket kommer unna med fem euro flasken (mindre enn 40 kroner). Stor fortjeneste blir det ikke, for her er det håndplukking og avkastning nede i 35 hl/ha. Det er heller ikke bruk av eik på denne vinen, og den verken klares eller filtreres. Sørgelig at den ikke tas inn av flere pol enn det på Nesodden - men den kan bestilles.

Aux Temps d'Histoire 2009 (Domaine Du Grand Arc) kr. 219
En ganske spesiell duft her - noe i retning kirsebærterte, og lær. I munnen minnes jeg det gamle fagforbundet "Jern og Metall". Både rustikk og elegant på sitt merkelige vis. 100% utgammel Carignan - en druetype som er velegnet for dette området, og som på gamle planter kan gi svært interessante viner.

Lagres på gamle eikefat i 12 mnd før tapning - men den eika sitter godt i. Etter at vinen godt og vel er smakt og spyttet, så henger eikeduften igjen i glasset. Men i smaksbildet er den ikke å merke.

Jeg har prøvd den i heimen også, og slantene holdt svært godt. En svært interessant vin!

Hvite østerrikere

Det er ikke lenge siden man slapp å spesifisere vintypen på viner fra Østerrike, men nå har de etter hvert fått sving på rødvinsproduksjonen også. Her kommer tre viner fra gode produsenter.

Riesling Terrassen 2010 (Loimer) kr. 199
Frisk, stram, og rettlinjet. Slank i stilen, som dere forstår, men likevel fruktig i retning fersken - særlig på duft. Konsentrert vin, som biter seg svært godt fast. Druene er hentet fra seks forskjellige vinmarker (Lenken er til 2009-årgangen).

Käferberg Grüner Veltliner 2008 (Loimer) kr. 299
Ganske reduktiv på duft - selv snart fire år etter innhøstingen. Litt gulere i frukten enn vinen under - Loimer høster senere enn Hirtzberger sies det. Den er fint balansert og tydelig en kvalitetsvin, men den er også mindre intens enn vinen under her.

Rotes Tor Grüner Veltliner Federspiel 2010 (Hirtzberger) kr. 235
Frisk og pågående, mellomfyldig, men sitter godt og lenge i munnen. Også her er det litt reduksjon i duften til å begynne med (gummi), men det blir fort borte og avdekker typisk GV dufter som hvit pepper og sitrus. Vinen er klart av den friske typen, men den vil nok legge på seg med lagring. Klart den beste av disse tre vinene, og så er den da også utsolgt fra importøren ser det ut til. (Bildet: Casa Hirtzberger)

Titanic

Jeg er ganske ofte i Stoke-on-Trent, der min medforfatter bor. Vi har vært venner siden sent 80-tall, og tok doktorgraden i filosofi samme år, giftet oss samme år og fikk barn samme år. Nå skal jeg dit igjen for å lage index til boka vår - samtidig som det er 100 år siden Titanic sank. Det er en sammenheng her.

For Stoke har også "æren" av å ha fostret kapteinen på Titanic, Edward Smith. Det markeres ikke på annen måte i det daglige enn at det lokale ølet, som er svært godt, heter Titanic. Jeg liker deres bitter, men det er kanskje stout'en som er best, så den får pryde innlegget. Den inntar jeg helst på The White Star i Stoke.

Nå var det ikke først og fremst det jeg skulle bibringe allmenheten. Det var det lille verset min mormor lærte meg om Titanic og Kaptein Smith. Mormor var født i 1896 (d. 1988) og var den eneste av mine besteforeldre jeg møtte (farmor døde i 1919, for eksempel). Det gikk som så:

Titanic ut på havet gikk
Titanic støtte på en fleskebit
Å den kaptein Smith han var en skitt
Til å styre Titanic

Hvitviner

Her er noen notater på noen hvitviner som ikke passer inn under noen annen overskrift. De to første smakte jeg på en produsentsmaking, den siste i heimen nylig.

Genoli Blanco 2009 (Viña Ijalba) kr 129,90
Dufter sitrus og noe vokspreget - stearinlys kanskje - og et hint av nøtter. Den gjør mye av seg i munnen, og gir en lang ettersmak. Intens, men likevel balansert. En svært interessant vin som er laget på 100% Viura/Macabeo.

Sancerre Le Chatillet 2010 (Dom. Joseph Calland Chapuis) kr. 175.
Stikkelsbær på duft, gress-grønn på farge, tørr og frisk med middels fylde. Typisk Sancerre, og en grei vin - men ikke mer enn det. Den hadde vært mer aktuell om den la seg inn en 30-40 kroner lavere. (Bildet til venstre)

Bourgogne "Idiosyncrazy" 2008 (Guffens-Heynen) kr. ???
Jeg husker ikke hva jeg betalte, og den var på spesialutvalget på Valken. Enten rundt 240, eller rundt 280 kroner. Dyp gyllen farge - som i tilfeller med hvit burgunder gir dårlige vibber. Litt duft av modne epler til å begynne med (eller er det frykten som spiller meg et puss?), men det blåser fort av. Det blir mer tørket aprikos på toppen av sitrusnoter, fin underliggende syrlighet som balanseres av svært god fylde og mellomlang ettersmak. Laget på druer fra Saint-Veran, Mâcon og Pouilly-Fuisse Pierreclos. Det er en nydelig vin, selv om den ikke helt har gått seg til. På den annen side: hvem våger vel å lagre på dette?

Bright Lights, Big City

London fotografert av Andre Cuipers på den internasjonale romstasjonen. ESA/NASA / Rex Features.

Romnys påske

Skribent

"Sinnablogg" er visst en egen type blogg har jeg forstått, men det er ikke en type jeg tenker å emulere. Likevel må vel en rimelig avbalansert akademiker få lov til å lufte en irritasjon uten å havne i feil kategori?

I lengre tid har jeg irritert meg over benevnelsen "skribent". Det er sjelden man kommer over noe mer innholdsløst - i alle fall når de som skriver innlegg i aviser legger til "skribent" etter navnet sitt. Det må vel være noe i retning av en pragmatisk tautologi, for hvordan kan man forfatte et innlegg i avisen uten å skrive, og hvordan kan man skrive uten å være skribent? Når jeg kommer over innlegg av personer som benevner seg som skribent skal det være et svært interessant emne om jeg ikke i utgangspunktet regner denne personen som å ha frakjent seg selv et hvert grunnlag for å kunne bli tatt på alvor ved bruken av "skribent" om seg selv.

I et demokrati er alle meningsberettiget, og ingen skal hindres fra å ytre seg ved mangel på posisjon eller spesialkunnskap om et emne. Ofte kan man utenfra se ting som eksperter eller deltakere i konflikter ikke får med seg, eller man besitter sjeldne evner til resonnering eller innsikt, eller har en interesse som gjør at man har interesse som deltaker i det offentlige ordskiftet.

Men ingenting av dette formidles ved å utnevne seg selv til skribent. Kanskje var det en gang, da analfabetismen var mer utbredt, at det å være skribent var noe å smykke seg med - og ikke bare en selvfølgelighet gitt at man faktisk hadde skrevet et innlegg i avisen.

Det finnes personer som lever av å skrive, og som ikke er forfatter eller journalist. Nå kaller de seg gjerne "faglitterær forfatter", og det er jo noe. "Skribent" er ikke noe - med mindre de faktisk lever av å levere meningsbærende innlegg til debattsidene i aviser, eller eventuelt kronikker. Som man kan grave uten å være graver, kan man også skrive uten å være skribent. Forskjellen er om man har det som levevei eller betydelig inntektskilde. Men med mitt kjennskap til norsk presse tviler jeg på at dette er en næring for andre enn asketer som bor i pappkasser.

Så min bønn til de som har skrevet noe: vær så snill og kall deg noe annet enn "skribent"! Og til norsk presse: finn på noe annet. Om dere nå absolutt må legge noe til etter navnet, så kall mennesket "bergenser", "fjortis", "svaksynt hesteoppdretter" eller hva som helst - men ikke skribent! For vi skjønner faktisk at de har skrevet innlegget".

Omslagsbildet

I skrivende stund jobber jeg med "proofs" til boka over. Det betyr siste sjanse til å endre noe - trykkfeil, feilsettinger, faktafeil - før boka blir trykket. Jeg har funnet mange ting som må rettes opp, så det er nyttig arbeid. Til uka skal vi lage indexen, og om en uke nøyaktig sender vi alt fra oss. Da er det siste runde hos forlaget før boka kommer ut - det ser ut som forlaget mener det blir juli. Kanskje til jeg blir femti?

Proofreading er en slitsom jobb. Jeg ble ferdig skjærtorsdag rett før middag. Som nevnt er formålet å finne trykkfeil som må lukes ut - det er for sent å gjøre noe substansielt med den. Men ville jeg gjort det dersom jeg hadde hatt mulighet?

Noen endringer hadde jeg vel tatt dersom jeg hadde et par uker på meg, men i det store og hele er jeg svært fornøyd. Ofte følte jeg en trang til å understreke eller sette utropstegn i margen - og det tar jeg absolutt som et godt tegn.

Omslagsbildet (over) er det forlaget som har bestilt og fått laget. Dette med intersubjektivitet og triangulering er sentrale poenger, og at kompteanse bygges i sosiale fellesskap. Dette blir aksentuert av bildet, og dertil syns i alle fall jeg at det er ganske lekkert.

Hva syns leserne?

Magnumtrikset

Det er et kjent, og ganske lumpent, triks blant vinentusiaster (eller nerder om man vil) å servere en vin fra magnumflaske (nederst i trappa) i to karafler uten å si noe. Med mindre noen skjønner at det er ugler i mosen vil alle begynne å se etter forskjeller - og de finner man. Man vil fremstå dummere jo "fjernere" man påstår disse to karaflene er fra hverandre. To årganger av samme vin er det nærmeste man kommer å beholde æren.

Siden boka jeg har skrevet med Douglas Burnham har med dette magnumtrikset, så tenkte jeg at det ville være lurt å prøve det en siste gang før det ble for sent å gjøre noe med det. Derfor tok jeg en magnum av Château la Louvière 2001 og fordelte den jevnt og forsiktig over i to like karafler. Jeg helte en tomme over i den ene, så en tomme over i den andre, så en tomme over i den første - og så videre til det var pinlig nøyaktig, og ingen kunne si at øverste halvdel havnet i den ene, mens den nederste halvdelen havnet i den andre.

De ble stående sammen hele tiden til de ble servert. Men: da jeg smakte på de to karaflene kom jeg til å ta litt mer av den ene. Det var den eneste forskjellen på de to.

Ikke uventet fant mine gjester ut at dette var to forskjellige viner. De peilet inn hvit bordeaux uten store problemer, men kom til at den ene kom fra et rikere år enn den andre. Jeg visste jo at det ikke var tilfelle. Likevel: det var liten tvil om at den ene karaflen fremsto som rikere: mer aromatisk, litt lavere i syrene, og ørlite mer viskøs i munnen.

Jeg prøvde om igjen og om igjen - men konklusjonen lot seg ikke benekte: de smakte forskjellig. Det kan derfor tyde på at den ørlille forskjellen i volum på de to karaflene førte til merkbare og konsistente forskjeller i det sensoriske inntrykket. Så hvem lo sist?

Poenget var naturlig nok ikke å henge ut noen, men å undersøke et fenomen. Til dette er testet i mer kontrollerte former nøler jeg med å konkludere for bastant, men en av konklusjonene fra bokens andre kapittel står seg godt: vin er et bevegelig mål og et vagt objekt. Og jeg fortsetter å bli fascinert av denne komplekse og "levende" væsken.

Påskeviner

Noen notater på viner i påsken.

Forst Freundstück Riesling GG 2008 (Mosbacher)
Tropisk og rik duft, flott fylde og friskhet. De overfladiske kunne komme til å tro at denne var syresvak, men det er fordi man lett tolker fylde og aromatisk rikhet i den retningen. Kjenner man etter er dette en svært syrlig vin som er god nå, men som vil holde i mange år til. Dessuten er det sjelden at vinene herfra får det petroleumspreget som helst ikke bør bli for påtagelig. (Også Mosbacher på bildet)

Gjenkjøp? - Absolutt!

Barolo Margheria 1999 (Massolino)
En av de vanskeligste korkene jeg har hatt med å gjøre, men til slutt fikk jeg tak i vinen på et slags vis. Den er mørk på farge - ingen tegn til bruning, og det skyldes vel den moderne vinmakingen på denne cuveen. Antydninger til kirsebær og tjære, men mest jordlig. Vinen har myknet godt. Tanninene merkes, men de er greie å ha med å gjøre. God matvin, men overbeviser ikke.

Gjenkjøp? - Niks.

Vouvray Haut Lieu Sec 2002 (Huët)
Ikke min vin, men jeg plukket den fort da den ble servert blindt. Det vil si: vinmark kunne jeg ikke bestemme, og jeg trodde også det var en demi-sec. Så rik og fyldig var den. Eplepreg, noen forsiktige honningtoner i tillegg til tørket aprikos og noe nøttete, flott fylde og syre. Lang ettersmak (som jo er "etterduft" egentlig). En virkelig flott vin jeg ikke ville protestert på å ha i kjelleren.

Chianti Ruffina Riserva Bucerchiale 1999 (Selvapiana)
Litt bruning i kanten sladrer om alder. På duft er den aldri spesielt intens - heller tilbakeholdende, men syltede kirsebær, litt sopp og treverk, og noe jordlig. Det kan man kanskje merke dersom man legger godviljen til. Det fineste med vinen er strukturen. Den er sømløst elegant, finslig men likevel tilstedeværende. "Feel the quality". Ettersmaken (som jo er etterduften!) er ikke all verden. Ganske knapp. Dette var den beste av de tre flaskene jeg har åpnet. Rimelig til kvalitetsvin å være, men de har ikke levd opp til forventningene.

Gjenkjøp? - Nei, tror ikke det.

John Major revurdert

Jeg har ikke lagt skjul på at jeg liker å være motstrøms. Et av utslagene av denne tendensen er at jeg setter Sir John Major høyt, og for et drøyt år siden var bildet hans på bloggen her også. Nå nærmer det seg tyveårsjubileum for hans valgseier i april 1992. Aldri, verken før eller siden, har noe parti i Storbritannia fått flere stemmer. Bare oppdelingen av valgkretser gjorde at han fikk en mager majoritet, og dermed kunne problemene i partiet ødelegge hele perioden fram til 1997. (Bildet: Spitting Image var aldri nådig mot han [men var de noen gang nådig mot noen?], og i 2010 ble dukken hans solgt).

Major måtte bli en sterk kontrast til den svært markante og stridslystne Margaret Thatcher, og mange i partiet hatet han fordi han ikke var Thatcher. Maastricht traktaten kom opp til avstemning, og EU-motstanderne i partiet laget mye krøll.

Men nå begynner stadig flere å skjønne at han fikk utrettet svært mye av betydning. De som har tatt seg tid til å lese hans fabelaktige selvbiografi får en morsom, velskrevet og innsiktsfull bok. Ikke minst får de et svært godt grunnlag for å forstå hvordan vi konservative tenker om frihet og personlig ansvar. Han begynte å arbeide da han var 16, gikk aldri på noe som kunne minne om et universitet, men viser i boka at han har lært betydelig mer på livets skole enn det andre har gjort.

Etter 20 år har kanskje tåken lettet? I en artikkel i dagens Daily Telegraph skriver Peter Osborne at 'the former PM and his government look better all the time'. Verd å lese, og I couldn't agree more.

Hva er bevissthet?

To opptak fra The Royal Institution gir oss et innblikk i det som kalles the hard problem: hva er bevisstheten? Kan vitenskapen gi svaret? Kan filosofien?

Innleggene i debatten er på denne lenken.

Men mer interessant, kanskje, er diskusjonen som er på denne lenken. Det er interessant at flere av eksemplene de bruker har med vinsmaking å gjøre. Ikke så rart, kanskje, når en av deltakerne er min venn Barry C. Smith (til venstre i bildet, i svart skjorte - tatt i Barolo i 2008).

Touching Evil 1-3 (DVD)

Denne serien er ikke høvelig for de som ønsker noe optimistisk og oppløftende i hverdagen, for her er det mye elendighet. Men det er svært spennende elendighet. Det er intenst, og selv foran en liten skjerm blir man ikke så lett distrahert av sine egne tanker. Det er, rett og slett, ikke så mye som fanger oppmerksomheten mer totalt enn disse episodene. 809 minutter får man, til en pris på rundt 90 kroner.

Det er en viss sjanse for at man kan ha sett noe av dette på TV før - men for min del var minnene såpass vage at de sjelden eller aldri ødela for spenningen. Opprinnelig gikk serien i Storbritannia i årene 1997-1999.

Hovedrollen her ga nok Robson Green gode kort på hånden for å bli Tony Hill i TV produksjonene av Val McDermids Wire in the Blood. Likhetene i rollene er betydelig: intense og dedikerte menn med en sterk intuisjon for hva som foregår i forstyrrede sinn. Det er mulig at Green ikke er verdens fremste karakterskuespiller, men han inkarnerer DCI Dave Creegan til perfeksjon.

Av de andre skuespillerne er det særlig Nicola Walker som DI Susan Taylor som virkelig utmerker seg.

Konklusjon - Klar anbefaling

Elizabeth George - Believing the Lie

Det var en gang jeg virkelig koste meg med bøkene til Elizabeth George. Gode intriger, interessante karakterer og virkelig sterke på atmosfære. Nå er det bare en skygge av det siste, og bare svake minner om de to første.

Hva mer skal man si om denne boken uten å si for mye om handlingen - eller det som går for å være handlingen? Nå har hovedkarakterene kommer farlig nær å være parodier på sine tidligere inkarnasjoner. Noen bifigurer og deres forehavender skal vel lette de tunge skyene som hviler over de sentrale personene, men det blir for lettbent og på grensen til parodisk.

Jeg har vel ikke helt gitt opp denne forfatteren, men nå nærmer det seg tålegrensen.

Konklusjon - Spar tid og penger, og ligg unna!