John Major revurdert

Jeg har ikke lagt skjul på at jeg liker å være motstrøms. Et av utslagene av denne tendensen er at jeg setter Sir John Major høyt, og for et drøyt år siden var bildet hans på bloggen her også. Nå nærmer det seg tyveårsjubileum for hans valgseier i april 1992. Aldri, verken før eller siden, har noe parti i Storbritannia fått flere stemmer. Bare oppdelingen av valgkretser gjorde at han fikk en mager majoritet, og dermed kunne problemene i partiet ødelegge hele perioden fram til 1997. (Bildet: Spitting Image var aldri nådig mot han [men var de noen gang nådig mot noen?], og i 2010 ble dukken hans solgt).

Major måtte bli en sterk kontrast til den svært markante og stridslystne Margaret Thatcher, og mange i partiet hatet han fordi han ikke var Thatcher. Maastricht traktaten kom opp til avstemning, og EU-motstanderne i partiet laget mye krøll.

Men nå begynner stadig flere å skjønne at han fikk utrettet svært mye av betydning. De som har tatt seg tid til å lese hans fabelaktige selvbiografi får en morsom, velskrevet og innsiktsfull bok. Ikke minst får de et svært godt grunnlag for å forstå hvordan vi konservative tenker om frihet og personlig ansvar. Han begynte å arbeide da han var 16, gikk aldri på noe som kunne minne om et universitet, men viser i boka at han har lært betydelig mer på livets skole enn det andre har gjort.

Etter 20 år har kanskje tåken lettet? I en artikkel i dagens Daily Telegraph skriver Peter Osborne at 'the former PM and his government look better all the time'. Verd å lese, og I couldn't agree more.