Kjellerviner i mars - del II

2009 Pol Roger Champagne Vintage Brut

Moussen er først heftig, og så dør den litt ned uten at det gjør noe. På duft er denne vinen ganske søtlig, noe som sladrer om et år med mye varme. Den har fin spenst, bevares vel, men duften er på den noe opulente siden selv om den er dominert av sitrus. God vin å ha mens man venter på 2008 og 2012. 

Gjenkjøp?* - Kanskje. 

2007 Prager Grüner Veltliner Smaragd Achleiten

Dufter lime, honning og mango. Den har den mest gjennomført søtlige duften av disse to, og den fortoner seg også som noe mindre syrlig - men hvem vet hva en analyse ville vist. Den er i alle fall klart utviklet, og som den fremstår kunne den gjerne hatt litt mer bitt.

Gjenkjøp?* - Kanskje.

2007 Prager Riesling Smaragd Achleiten

Den andre av "disse to," og den som har dypest farge. På duften fremstår den som mindre utviklet. Floral med et noe "mørkere" preg i duften. Til å begynne med gir den mindre enn vinen over både på nesen og i munnen, men det endrer seg. Den blir mer meddelsom med tid i glasset, og har en flott dybde og lengde. Da jeg drakk forrige flaske av denne tenkte jeg at den var på tur ned, men denne flasken har ennå ikke helt nådd toppen. I alle fall trengte den mer tid i glasset på å forløses helt. Noen ganger skal man ikke høre på hva folk sier, men se på hva de gjør - og karaffelen med Rieslingen ble tom mens mye sto igjen av Grüneren.

Gjenkjøp?* - Helt klart. 

2004 Cavallotto Barolo Riserva Bricco Boschis Vigna San Giuseppe

Dekantert i to timer, men det var liten utvikling å merke. Fargen sladret verken om alder eller om Nebbiolo, og nesen var ganske lukket. Men det som var å finne, var syrlige kirsebær, lær og hint av tjære. I munnen er den fast, men ikke brutal på den måten de yngre utgavene er. Balansen er fin og lengden god. 

Konklusjonen er at mine to flasker av denne vinen ble tatt for tidlig. De fire flaskene av 2001 burde jeg aldri ha kjøpt, og når kjøpt i alle fall drukket mye tidligere. Av til sammen seks flasker (2001 og 2004 til sammen) har jeg så langt drukket en strålende vin, to har vært helt ødelagt og resten under pari. Dette blir dyrt, og erfaringene med Produttoris Barbarescoer fra sent 1990-tall og tidlig 2000-tall ligner mye på dette regnskapet. Konklusjonen er at jeg slutter å kjøpe dette stoffet for lang lagring, og at jeg får flyte på det jeg har i kjelleren. Alternativt får jeg selge dem på Blomqvist eller til høystbydende.

Gjenkjøp?* - Neppe. 

1989 Domaine Huet Vouvray Moelleux 1ère Trie Le Haut-Lieu

Korket. Ikke hinsidig korket, men hakket over snik-kork. 843 kroner (i 2010) ut av vinduet. 

Gjenkjøp?* - Selvsagt ikke.

2003 Domaine Huet Vouvray Moelleux Le Haut-Lieu

Dyp gyllen. Aromatisk både pågående og solid. Duften har hovedelementer av lime, dyrepels og honning. I munnen er sukkeret helt integrert, og munnfølelsen er meget myk men frisk. Man ville slite med å påpeke at dette måtte være unntaksåret 2003 dersom man drakk vinen blindt. Et utmerket valg til et utvalg ulike oster.

Gjenkjøp?* - Ja. 

*«Gjenkjøp» er en måte å vurdere en lagringsvin, og ikke en intensjon om å løpe ut for å finne vinen igjen og kjøpe den. Spørsmålet som besvares er i langversjon dette: Hadde jeg kjøpt vinen der og da til den prisen jeg betalte dersom jeg den gang visste det jeg vet nå – nemlig hvordan vinen ville smake når den var ferdiglagret.

Jeg har adoptert dette kriteriet fra Bill Nanson’s Big Red Diary blog om burgundere, og mener det er mye bedre enn ulike poengskalaer som er svært utsatt for både inflasjon og krymping. 

Supertoscanere med Sangiovese

Isole e Olena Cepparello 2001

Varm murstein, harmonisk, integrert og lekker. Litt medisinal i ettersmaken. Virkelig en herlig vin, og en av smakingens absolutt beste. 

Fontodi Flaccianello della Pieve 2004

Dufter høy, tyttebærgrøt og urter. I munnen er det mest grønne og umodne aromaer, som grønn paprika (dette er ikke Cabernet Franc!). Og den snerper noe voldsomt. Her og nå var ikke dette bra i det hele tatt, og kontrasten med vinen over var voldsom. 

Notatene er fra oktober 2016. Dette er forklaringen. 

Kjellerviner i mars - del I

Faiveley Marsannay 2017

Siste flasken av fire. Bortimot perfekt landsbyvin, og klar og presis i frukten som Faiveleys viner er i denne årgangen. Ingen skjemmende eikebruk, som det kan være på de rimeligere utgavene fra for eksempel Mercurey. Bare meget tilfredsstillende, og et eksepsjonelt godt kjøp til 265 kroner. (Bildet: Eve og Erwan Faiveley - søsken.) 

Gjenkjøp?* - Gjett om!

2006 Domaine Robert Chevillon Nuits St. Georges 1er Cru Les Vaucrains

Mørk, dufter mest av jord og litt bringebær. Maskulin stil, men her er også eleganse og harmoni - men på den strenge siden. Denne siste flasken min er den klart beste av de tre, der prosessen mot integrasjon og harmoni har kommet lengst. Det sies at denne årgangen må drikkes opp, men nå når den er på tampen så lurer jeg litt...

Gjenkjøp?* - Jo, ja, antakelig.

2008 Château Haut-Batailley (Pauillac)

Mørk og tett. Duft også av mørke bær, som bjørnebær særlig, og litt blyantspiss. I munnen er den fruktig og smidig, nesten (men ikke helt) opulent. Strålende matvin, og med sine ca. 270 kroner for et tiår siden er det også det segmentet den aspirerer til. 

Gjenkjøp?* - Ja. 

2010 Domaine Rion Chambolle-Musigny Les Cras

Landsbyvin dette, fra den (dominerende) landsbydelen av Les Cras. Fin farge, og på nesen er det mest jord og etter hvert mye bringebær og blomster. Definitivt på den lette og ledige siden, men lekker og forførende. Det som skiller den fra en 1er cru eller over, er at den ikke har det trykket utover i smakskurven med fruktighet og energi. Men den lette og ledige stilen har også sin sjarm, definitivt, og her er det liten grunn til å lagre noe videre. Den kostet meg 458 kroner i 2013, og det var vel kanskje litt i overkant for en landsbyvin på den tiden. Det er Chambolle, javel, men kanskje litt i underkant av hva man burde kunne forvente for den prisen den gangen.

Gjenkjøp? - Kanskje ikke. 

*«Gjenkjøp» er en måte å vurdere en lagringsvin, og ikke en intensjon om å løpe ut for å finne vinen igjen og kjøpe den. Spørsmålet som besvares er i langversjon dette: Hadde jeg kjøpt vinen der og da til den prisen jeg betalte dersom jeg den gang visste det jeg vet nå – nemlig hvordan vinen ville smake når den var ferdiglagret.

Jeg har adoprtert dette kriteriet fra Bill Nanson’s Big Red Diary blog om burgundere, og mener det er mye bedre enn ulike poengskalaer som er svært utsatt for både inflasjon og krymping. 

Imanbek Zeikenov

Hvordan kan en bleikfeit gutt fra en filleby i Kazakhstan vinne Grammy? Det korte svaret er ved å ha lastet ned et mixeprogram, ha teft, og være både musikalsk og heldig. (Collage over laget jeg.)

Det er en historie som er Borat verdig. Imanbek Zeikenov (til høyre over) bor i Aksu i Kazakhstan og jobbet på jernbanen da han remixed en relativt ukjent låt, Roses, av rapperen SAINt JHN (Carlos St. John Phillips) som kom ut i 2019. SAINt JHN ga ut Roses i juli 2016, og den ble med på samlingen "Collection One" i 2018. Verken låten eller samlingen ble noen store hit selv om i alle fall låten var svært god.

Ting fikk fart på seg etter at denne tenåringen i Kazakhstan laget sin mix: skrudde opp stemmen til falsett, la inn en tung rytme og slapp produktet. Utrolig fengende. Den ble først sluppet som single i oktober 2019, og i april 2020 fikk den 4.500.000.000 avspillinger bare på TikTok. Den var også på et Snapchat-filter.

Foreløpig har jeg ikke hørt noe om "cultural appropriation," men denne kulturelle mixen er vel minst like potent som den musikalske. Og den viser at nerder i enhver avkrok av planeten kan benytte teknologien til å vinne et stort publikum og bli berømt. De kan også vinne priser uten å være tynn, topptrent, pen, cool eller menge seg med de som har definisjonsmakt. 

'O Brave new world, that has such people in it.' (Miranda i Shakespeare's The Tempest.)

Vaksinenasjonalisme

Det har vært en skjev fremstilling av EU og eksport av vaksiner. Nå beskyldes kommisjonen for å være "vaksinenasjonalister" (som om EU var kun en nasjon), men tallenes tale viser hvem som er nasjonalister og sørger for at vaksiner ikke eksporteres. 

Storbritannia hevder de ikke har noe forbud mot eksport av vaksiner. Det er mulig, men hva er det verdt når de allikevel ikke eksporterer noen vaksiner til tross for at Astra-Zeneca ikke klarer å holde sine forpliktelser til EU?

Produttori Barbaresco Riserva Rabajá

Produttori del Barbaresco Barbaresco Riserva Rabajá 2001

Nype og høstløv dufter det. Til å begynne med er munnfølelsen bra, men så slår tanninene inn og det ganske brutalt. De er på ingen måte finslige, men heller av det grovkornede slaget. 

Produttori del Barbaresco Barbaresco Riserva Rabajá 1999

Duften på denne er rundere og søtere enn på vinen over. I nesen er det mer lær og tørket frukt - særlig dadler. I munnen er den saftig og lekker, og tanninene er betydelig mer vennlige enn i vinen over. En av smakingens tre beste viner, og forskjellen mot 2001 er betydelig. (Foto: Cellartracker.com)

Selv hadde jeg Rabajá i 2004-årgangen i kjelleren. Den ble smakt i desember 2020, og svarte definitivt ikke til forventningene. 

Tanniner: Selv folk som burde vite bedre (noen vinjournalister melder seg for mitt indre blikk) skriver om tanniner som om det var en slags slipemiddel i vinen, altså små partikler som gir denne sandpapirfornemmelsen i munnen etter å ha drukket en tannisk vin. Dersom jeg skriver slik ("grovkornede" for eksempel) er det for å vise til hvordan effekten fornemmes, for jeg vet godt at tanniner er en type molekyler som får proteinter til å skille seg ut fra en forbindelse. Spyttet i munnen og dens slimhinner er svært proteinrikt, og fornemmelsen av astringens (sandpapir) kommer av at disse ellers så myke og glatte overflatene får økt friksjon og blir trå når de brytes opp. Dette er en taktil fornemmelse, og har ikke noe med smak å gjøre (annet enn at smak også er en av våre sanser).

Notatene er fra 2017. Her er forklaringen.

Brunello di Montalcino 2004

Col d'Orcia Poggio Al Vento Brunello di Montalcino Riserva 2004

Dufter først litt brent, så blir det mer lyng og urter etter hvert. I munnen blir den ganske spiss og alkoholisk. Jeg tror ikke den var lite utviklet, det er nok heller at den i utgangspunktet var litt overprodusert med en overdose eik. Mangler harmoni og eleganse. 

Salvioni Brunello di Montalcino Riserva 2004

Harmonisk og litt dempet duft, frisk men litt trepreget i munnen. Virkelig god vin. Jeg fant dette notatet på en noe yngre årgang. Den er ikke i polets lister, og jeg tipper prisen for nyere årganger nærmer seg to laken. 

Gianni Brunelli Brunello di Montalcino Riserva 2004

Dufter "evighetsgrøt" (tyttebærgrøt med potetmel), men også litt stikkelsbærgrøt. I munnen går aromabildet over mot rips og blåbærsaft. Med tid i glasset går duften over mot tørket frukt som dadler og fiken. I munnen er den slettes ikke så bra, og ettersmaken er kort. 

Notatet er fra oktober 2016, og forklaringen på at det dukker opp nå finner du her. 

To ting vi fortsatt ikke vet om covid19 og SARS-CoV-2

Det er omtrent et år siden Norge stengte ned, og statsmakten viste seg frem på en måte få av oss var forberedt på. (Les gjerne innlegget i lenken rett før denne setningen!) I året som har gått har vi lært mye om viruset SARS-CoV-2 og til og med fått vaksiner! Men det er fortsatt mye vi ikke vet, og det er særlig to områder der jeg brenner etter å vite mer.

For det første: Hvorfor er det mange som ikke blir syke av viruset selv om de sprer det? Det er vanlig med andre smittsomme sykdommer at man smitter før man blir syk, og i tilfellet med Covid19 er denne perioden lengre enn i tilfelle influensa, for eksempel. Men de som sprer influensa blir syke alle som en, om enn med ulik styrke.

Sånn er det ikke med Covid19. En av virusets viktigste suksessfaktorer er disse uvitende smittesprederne. De er kanskje den viktigste grunnen til at man må drive med inngripende tiltak der poenget er å holde helt friske mennesker borte fra hverandre fordi de kan være smittebærende. 

En studie fra USA antydet at mellom seks og ti ganger flere var infisert med SARS-CoV-2 enn rapporterte tilfeller. Dette var relativt tidlig i pandemien og testingen hadde mindre omfang enn senere. Mer systematiske og senere studier tyder på ca. 45% asymptomatiske tilfeller. Natulig nok vet vi lite som disse personene, for de dukker jo aldri opp på legekontoret og er notorisk vanskelige å finne. 

Noen hevder at de asymptomatiske sprederne blir syke, men at de merker det ikke. Mye tyder på at de yngre er i flertall i denne gruppen siden immunforsvaret naturlig svekkes med alderen. Sykdomstoleranse finnes også i møte andre sykdommer. Kroppen takler viruset men uten at feber og annet gjør at du merker det, noe som betyr at immunforsvaret er både ypperlig og optimalisert. Kunne man finne måter å få alle til å takle sykdommen på denne måten, så var vi i smult farvann. Men antakelig er det bare ønsketenkning. Uansett er dette fortsatt bare gjetning - vi vet ikke. 

For det andre: Hvorfor er noen superspredere? (se illustrasjon) Her synes det å være et bedre empirisk grunnlag for å gi noen indikasjoner. Jo eldre og feitere du er, jo mer vil du spre viruset. Men dette fanger ikke opp at det er påvist at mange av de mer kjente supersprederne er yngre og på ingen måte overvektige, samt at det ikke er en glidende kurve med mer eller mindre spredning men heller noen enkeltindivider som sprer uforholdsmessig mye.

Antakelig er det så enkelt som at de sprer betydelig flere små dråper. Er det kanskje fordi de snakker høyere, lesper eller på andre måter involverer overflater i munnen? 

Vi skulle gjerne visst, for dette er også bare gjetning. Vi vet ikke. 

No comment

 

Produttori del Barbaresco 2001

Produttori del Barbaresco Barbaresco Riserva Pora 2001

Lukter fersk (!) svette, men i munnen er det mest nype. I munnen merkes også tanninene godt, men de er ganske finslige. Det er et godt tegn at den siste slurken var den beste, men den når ikke opp til de to siste i munnkvalitet. 

Produttori del Barbaresco Barbaresco Riserva Pajé 2001

På nesen er denne vinen ganske så stum. I munnen er den lekker, lett og tørr. Den åpner ikke opp, og fortsetter å være trappist tross energiske forsøk på å få den til å livne til. Kanskje blir det bra om noen år, kanskje ikke. 

Produttori del Barbaresco Barbaresco Riserva Montestefano 2001

Kjemisk duft på denne. Om man skal være litt snill, så kan man kanskje beskrive den som stram ost. I munnen er den virkelig flott. Den er vanskelig å spytte. Her er det betydelig mer fylde og sjarm enn i vinene over. Denne vinen smakte jeg også to år senere, og det notatet finner du her. Mine egne to flasker av denne varierte fra det meget gode til det ordinære. (Bildet: Finewinegeek.com)

Produttori del Barbaresco Barbaresco Riserva Moccagatta 2001

Svært stum på nesen. Skal man skrive noe om den, så blir det fort til at man finner det man venter seg ut fra læreboka. Men det vil nok være innbilning. I munnen er det kjølig fruktighet, virkelig lekker til å begynne med. Men så bygger trykket fra tanninene seg opp og blir til den desidert røffeste vinen av disse fire. Og det er røft! 

Selv har jeg hatt ganske blandede erfaringer med Produttori sine viner. De har variert ekstremt mye, og mitt 'take home message' er vel at jeg skal: 1. Fortsatt la være å kjøpe de (jeg sluttet etter 2004-årgangen), og 2. vurdere å heller kjøpe standardutgaven og lagre den noen færre år - 2-5 år (som jeg gjorde med en kasse av 2010). Men den har blitt ganske dyr, og bikker snart borti 400 spenn.

PS: Disse notatene er fra februar 2017, og grunnen til forsinkelsen finner du her. 

The War of the Worlds and the Words

Dronningen og Hertuginnen av Sussex, Meghan Markle, lever i to forskjellige verdener og lite tyder på at disse verdenene vil forenes med det første. Intervjuet med Oprah Winfrey er bare et symptom på en kulturkollisjon. 

Som republikaner (altså ikke-monarkist) burde jeg ikke bry meg med dette intervjuet eller etterdønningene, men det illustrerer et poeng som har betydning langt ut over en familiekrangel. Storbritannias soft power får seg en knekk, for det britiske monarkiet er en av landets fremste assets. Men det er ikke det som er mitt tema her. 

Tegningen fra The Times (Brooks) illustrerer mitt tema: Føydal institusjon møter Hollywood, California møter Storbritannia, gammel møter ung, og stiff upper lip møter terapikulturen. Det møte som i "kollisjon" heller enn møte som i "forening". Noen brobygging synes ikke nært forestående. 

(Ikke at pressen ser det som sin oppgave heller. Forsiden på Daily Mail 22. desember 2017 blir av VG brukt som eksempel på rasisme i britisk presse. Jeg tok meg bryet med å finne og lese artikkelen, og sliter med å finne rasisme i den. Den gnagende bekymringen ligger, så fremt jeg forstår hva som står der, i at artikkelforfatteren ser at forlovelsesbildet er tatt ved der Mrs. Simpson ligger begravet. Edward VIIs giftemål med denne skilte kvinnen (som Meghan også var) førte til abdiksjon og den største krisen for monarkiet til da. Heller enn rasisme kunne vel denne artikkelen sies å vise forutseenhet av sjeldent kaliber, men VG bryr seg nok ikke om å sjekke sine kilder. Det kan, som kjent, ødelegge en god historie.)

Anyway. Britene generelt, og ikke minst overklassen og den øvre middelklasse, kommuniserer med ironi, understatement og av og til sarkasme. Selv når de fremhever seg selv skjer det på en måte som kan forveksles med det motsatte. Man kan kanskje vise følelser dersom omstendighetene krever det, men på en meget kontrollert måte. Når Buckingham Palace i sin uttalelse skriver om denne rasisme-hendelsen så heter det derfor 'recollections may vary'. På norsk ville vi skrevet "her er det ingen som husker å ha sagt det som påstås i intervjuet."

En av de overskriftene som Oprah-intervjuet viste som bevis på de hjerteløse angrepene i britisk presse var fra en artikkel som tok opp nettopp forskjellene i uttrykksmåter og væremåter i Storbritannia og California, og særlig i adelige kretser og i Hollywood. Californisk er management speak i hippie utgave. Det kaffe-selskapet Meghan har investert i selger ikke kaffe, det tilbyr 'a holistic approach to wellness.' Tærne mine krøller seg. Det gjør de også når intervjuene paret skal lage for Netflix skal 'share impactful content that unlocks action'. Det er språket til folk som stadig skryter av hvor 'humbled' de er, noe som gjør dem det stikk motsatte selvsagt. Det verste, etter min smak, er dette snakket om 'my truth and your truth'. I tillegg til å krølle tærne får det meg til å skjære tenner. 

Det er, rett og slett, noe ekstremt u-britisk over den kaliforniske kulturen og det manifesterer seg tydeligst i denne Hollywoodske blandingen av impulser fra terapikulturen, romantikken, showbiz og marketing bullshit. 

Så det er ikke rart de to delene av familien ikke går over ens. De taler ikke samme språk. 

P.S. - En alldeles fortreffelig artikkel i The Economist (Harry, Meghan and Marx) beskriver hvordan Harry og Meghan bygger sin brand, sin flukt fra feudalisme til kapitalisme. Anbefales!

Barbaresco 2001

Cigliuti Barbaresco Serraboella 2001

Tydelig kjerne i fargen her, mer enn i vinen under. Duften er mer dempet enn i vinen under, og man finner elementer der roser og litt trelim er tydeligst. I munnen er den både frisk og fin og helt uten kanter, og lengden er meget god. Årgang 2017 er tilgjengelig nå til 560 kroner flasken. 

Marchesi di Gresy Barbaresco Martinenga 2001

"Martin-enga" er et navn jeg liker, og opprinnelsen til navnet er trolig at det lå et tempel her til den romerske krigsguden Mars (som også er roten til navnet Martin, i tilfelle noen lurer på det). Den romerske keiseren Pertinax ble visstnok også født her, hevdes det. De som kan smake slikt lyver, men at det er bare væsken man har i glasset som spiller inn når man drikker vin er også bare tull.  Produsenten eier denne vinmarken på 12 hektar alene, altså et "monopol." (Se også bildet)

Anyway. Lysest på farge av disse to, og man kan se litt bruning. Dufter varm murstein og lær. Når den kommer i munnen får den et mer medisinalt preg. Ettersmaken er litt kort, noe som kan skyldes at den ble servert noe i kjøligste laget. 2014-årgangen er inne til 580 kroner flasken.

Notatene er fra februar 2017, et fenomen som jeg forklarer her.

Fremtidens bilprodusenter er verken Tesla, Toyota eller VW

Kjenner du til Foxconn? Det gjorde ikke jeg heller før nå nettopp da jeg leste at de skulle begynne å produsere en kvart million (!) biler i året for Fisker, et Los Angeles basert selskap som skal konkurrere med Tesla. 

Sjansen er stor for at du har flere produkter fra Foxconn. De er verdens største produsent av elektroniske produkter, men navnet deres står ikke på noen av dem. De lager iPhone for Apple, Kindle for Amazon, Nintendo, Playstation - osv., osv. Men ikke før nå har de laget produkter med fire hjul.

Dette er det vel verdt å følge med på, for bilindustrien er enorm og den står foran den største omstillingen siden samlebåndet kom. Bensin og diesel er på full fart ut, og batteri og elektrisk er på tur inn. Stadig flere produsenter gjør det kjent at de ikke vil utvikle flere produkter basert på fossilt drivstoff, nå senest Volvo som vil være helelektrisk fra 2030. Jaguar vil gjøre det samme så tidlig som 2025. 

Som så ofte før er det nok de som er modige og/eller heldige som blir vinnerne. Til nå har det store spørsmålet vært om de store gamle, som Ford, GM og Toyota, vil klare å omstille seg og avvikle gammel teknologi samtidig som de utvikler og blir ledende på ny teknologi - eller om slike som slipper å dra på gammelt slagg, som Tesla, blir vinnerne som står tilbake og ser på de rykende ruinene av de gamle store.

Men det spørsmålet er kanskje allerede irrelevant. Tradisjonelle bilprodusenter er eksperter i å dirigere en svært kompleks strøm av komponenter inn i en prosess og ut igjen i et komplisert apparat av forsyninger og et andrehåndsmarked (service), men nå er de i ferd med å miste kontrollen til elektronikkprodusenter som aldri før har laget biler.

En elektrisk bil har svært få bevegelige deler, men er ganske kompleks på andre vis - særlig med den programvaren som utvikles nå med sikte på selvkjørende biler. Det er her elektronikkbransjen blir stadig mer relevant sammen med programvareutviklere. Andelen av totalverdien til en bil som utgjøres av elektronikk ventes å bikke halvparten i 2030! Sjansen er derfor stor for at de tradisjonelle bilprodusentene kan ende opp som underleverandører til elektronikkbransjen.

Med mindre de plutselig blir mestre i programvareutvikling og elektronikk, da. Tesla er her milevis foran de andre, men kan fort bli en attgløyme når slike som Foxconn entrer dette markedet på den måten vi ser nå. De er helt sikkert ikke de siste dedikerte elektronikkprodusentene som gjør det. 

Men kanskje du likevel kjøper en BMW eller en Toyota i 2035. Det vil trolig være fordi merkevarene er så sterke, men det du betaler for er det elektronikkselskaper og programvareutviklere som har laget. Fit, finish og design kan de kanskje fortsatt få lov til å bidra med? 

Brunello di Montalcino 2001

Casanova di Neri Brunello di Montalcino Tenuta Nuova 2001

Svært mørk. Litt nysaget tre, lær - men lite frukt. Litt kokos og vanilje melder seg på etter hvert. Ganske balansert i munnen, men den er litt "alkoholvarm." Totalt sett kan man mistenke at den er litt overprodusert. Årgangen som er inne nå er 2011, og den koster nesten tusenlappen. 

Santa Maria Colleoni Brunello di Montalcino 2001

Betydelig lysere. Dufter varm murstein og granateple, men den er på vei over til mer tertiære aromaer. Duftprofilen er mer dempet enn på vinen over, men det gjør ikke så mye. Frisk, fokusert og elegant i munnen. Lekker vin, og klart den beste av disse tre. Dessverre er det vanskelig å finne den i dagens polutvalg. (Se bildet)

Mastrojanni Brunello di Montalcino Vigna Schiena d'Asino 2001

Litt mørkere enn vinen over, og også litt bruning i kanten. Dufter edelt treverk og herreværelse. Fin og elegant i munnen.Vinen har klasse, men den blir likevel litt generisk. Det er 2013-årgangen som er inne nå, og den skal de ha over 1100 kroner for! Det er hinsides dyrt basert på smakingen av denne modne utgaven fra et godt år. 

P.S. - Notatet er fra oktober 2016. (Se bloggpost 4. mars)

Frem fra skrivebordskuffen

Det blir nok ingen smakinger i Vitis Bergensis i vår, og polsmakinger er også avlyst. Mer smittsomme varianter av SARS-CoV-2 er i fremvekst, og vaksineringen tar fryktelig lang tid. Godt under "nøkternt scenario" fra FHI. Det betyr at det blir smakt mindre vin i lag med andre vin-nerder også, invitasjonene har sluttet å komme, kona er langt ute i Atlanteren, og konklusjonen er klar: Jeg er tom for ferske smaksnotater!

Løsningen er å grave frem notater som aldri nådde "desken" og publisering på bloggen. Trøsten er at så lenge notatene ikke skal være veiledende for aktuelle innkjøp (og mange av mine notater er aldri det uansett), så er "gamle" notater like gode som nye. 

Så det er bare å stålsette seg: Gamle notater blir som nye en stund framover, men planen er å merke dem. 

Skilleås = Skjoldås?

Det er bare ett sted i Norge som heter Skilleås, og jeg bærer navnet siden min tippoldefar Svein Olsen Skilleås kjøpte gård der i 1827. Han kom fra noen få kilometer unna i samme kirkesogn. Far er oppvokst på gården, og jeg vokste opp noen et par hundre meter unna - også på Skilleås. 

I følge Statistisk Sentralbyrå er det 33 personer i Norge som har Skilleås som etternavn, og alle er etterkommere av Svein Olsen Skilleås, f. 1802. Alle vi 33 sliter nok med å få folk til å skrive navnet riktig, og mange av oss har fått spørsmål om navnets opprinnelse. 

I følge Oluf Rygh i Norske Gaardsnavne er navnet på gården Skiljaas, og det er nært uttalen. Han spekulerer også i at navnet kommer, som mange har gjettet, av en ås som skiller. Eller kanskje av et gammelt navn på Myrelva som renner en halv kilometer unna. At dens navn var Skilja. 

Alt dette er spekulasjoner. Mannen skulle dekke svært mye materiale - 50.000 gårdsnavn samlet han inn, og bare en brøkdel av de 18 bindene kom ut i hans levetid. Selv om faren hans kom fra Overhalla (og han selv fra Verdal) kunne han ikke ha detaljkunnskap om etymologien. 

Norske stedsnavn og gårdsnavn er svært ofte nedskrevet av danske embedsmenn som lite forsto av hva de lokale analfabetene av noen bønder sa. Dette fenomenet er opphav til mange ubegripelige og ikke så rent få oppstyltede navn. 

Heller enn en ås som skiller (det må være svært mange slike, og ingen andre har dette navnet) tror jeg at navnet er avledet av ordet skjold. Området er etter alt å dømme ryddet og bosatt i yngre jernalder eller tidlig vikingtid, og det var en tid og et levesett der skjoldet hadde en mer fremtredende plass enn i våre dager. 

I gammelnorsk er ordet for skjold "skjoldr." Fremdeles ikke mistenkt i saken om navnet Skilleås. I genitiv "skjaldar" - likeså. Men når dativformene kommer inn blir det straks mer sannsynlig. Dativ brukes fremdeles i namdalsk, selv om det er på tur ut. Dativ for skjold er "skildi" og flertall for ordet skjold er "skildir." Det er slettes ikke langt fra disse formene og til navnet Skilleås, særlig når en ser for seg en dansk embedsmann som skulle lage et navn ut av det disse rare bøndene sa gårdsnavnet deres var.

I Vossaboki av Lars Kindem omtales også en gård, Skjelde, og det hevdes at navnet på gården kan knyttes til ordet skjold, så dette med at steder kan få navn fra ordet "skjold" er ikke ukjent. Selv bor jeg nå også på Skjold ved Nesttun i Bergen kommune.

Det er lite trolig at dette spørsmålet kan endelig oppklares noen gang, men for min del anser jeg flertall og dativ av "skjoldr" ("skildr" og "skildi") som vel så sannsynlige alternativ som at det skulle være en ås som skiller.

PS - En takk til min firemenning professor em. Kjell Ivar Vannebo for informasjon om Vossaboki og gammelnorske former. Spekulasjonene her står kun for egen regning.