Kjellerviner i september

2001 Domaine Ostertag Riesling Muenchberg
Dyp gyllen på farge, intens duft av petroleum og hetvin. Her er det matur oksidering på gang, og dieselduften er meget moderat. Fylde og lengde er av det imponerende slaget, og alt i alt var dette rett og slett fabelaktig.

2002 Louis Jadot Beaune 1er Cru Chouacheux
Jordbær og lagring - det er det det smaker her. Lang, frisk og spenstig. Årgangen er flott, og denne vinen var en nytelse fra begynnelse til slutt.

2007 Château de Puligny-Montrachet Meursault 1er Cru Les Poruzots
Sitrus og urter, flott fylde og spenst. Hvite burgundere må være noe av det deiligste som finnes av flytende saker - når de ikke er oksidert. (så den får pryde innlegget også)

2002 Domaine Michel Juillot Mercurey 1er Cru Clos des Barraults
Ta med i oversikten - eller ikke? Denne var korket, men ganske minimalt. Den var kjøpt for åtte år siden, og derfor er det nytteløst å få pengene tilbake. Likevel er et smaksnotat av liten interesse siden frukten kuttes ned av TCA.

2001 Cavallotto Barolo Bricco Boschis
Ganske mørk, ikke mye til vandig kant, men den har fått fylden og viskøsiteten til en moden vin. Aromatisk er det ennå ikke noen forløsning. Men alt i alt en god vin. Mine resterende flasker kan godt få ligge litt til. Den ble luftet i to-tre timer.

1996 Château Potensac (Medoc)
Noe av en skuffelse. En grei rødvin, men ikke mer. Jeg lurer på om den kanskje kan ha vært utsatt for "snikkork" - lave konsentrasjoner av TCA. Aromatisk nedtonet og nesten skrinn. Jeg har hatt denne før, og da var den knallbra. En av de tre andre årgangene jeg smakte i mars i fjor var også potente saker.

I etterpåklokskapens klare lys ser jeg ikke bort fra at også vinen over, Cavalotto-vinen, kan ha vært utsatt for det samme - om enn i mindre grad. Jeg har ikke ofte viner som er korket, men her har vi tre på rappen der de (kanskje muligens i de to siste tilfellene) har hatt det.

Homeopati

Nuits-Saint-Georges

Jeg har etter beste evne klart å holde det hemmelig, men nå er det vel på tide å bryte lydmuren: røde burgundere fra Nuits-Saint-Georges er de beste kjøpene fra denne kanten av vinverdenen. (Bildet er mitt eget, fra Premeaux-Prissy - den sydligste delen av NSG).

Når det atpåtil står skrevet av en autoritet i Huffington Post har det ikke lenger noe for seg å holde denne kunskapen for seg selv. Ikke for det, jeg brukte NSG (som vi som oftest skriver) som eksempel på hvordan terroir kan endre seg i The Aesthetics of Wine - men jeg får vel bare finne meg i at det kan ta litt tid før den er allemannseie.

NSG - sammen med Pommard, Gevrey og Chassagne - har vært regnet som tanniske og litt brutale viner i sammenligning med mer lette og elegante viner fra Volnay, Beaune og Chambolle-Musigny. Leirholdig jord har vært skyldneren, men som Patrice Rion sa til oss, og som Peter Wasserman sier i lenken over, dette kan lett motvirkes gjennom vinmakingen. Og det blir gjort i stadig større grad, men "evig eies kun et dårlig rykte". Og det er bra, for vinene herfra er foreløpig ikke så hinsides priset som de fra mange andre kommuner.

NSG uttrykker seg også ganske så forskjellig fra ulike deler av det store området kommunen dekker. I sør (se bildet) er vinene mer florale og elegante, i kjerneområdet med de mest etablerte vinmarkene som Les St. Georges, Les Vaucrains osv. har de en betydelig rikhet i midtsmaken og de trenger derfor tanninene for å balansere denne, og i nord mot Vosne får vinene mørkere frukt og mer krydder. (Alt dette fra Wasserman - men det passer godt med egne erfaringer).

Dertil kommer den saken at flere topprodusenter har kjøpt vinmarker i NSG, og disse blir vinifiert i deres egne kjellere på steder som Volnay, Vosne-Romanee og Chambolle-Musigny. Her nyter vinene godt av de etablerte gjærstammene i disse kjellerne (også et sentralt tema i kap. 6 av The Aesthetics of Wine) - og av deres innarbeidede håndtering av viner fra egne landsbyer.

I sør har jeg gode erfaringer med Clos de la Marechale fra Mugnier, jevnt over alle vinene fra Patrice Rion, og fra kjerneområdet har jeg lenge hamstret vinene til Chevillon (den største produsenten i min kjeller). Ingen av disse blir nevnt av Wasserman, og bra er det all den tid tilgangen er begrenset.

Poetisk eller patetisk?

Det er ikke enkelt å oversette fra kinesisk til engelsk. Ofte blir det ubegripelig, av og til morsomt, men her har det faktisk blitt både søtt og poetisk.

Einstein and Eddington

Dette er vitenskaps-TV, men også et menneskelig og historisk drama. Einstein trenger vel ingen introduksjon, men Eddington er neppe kjent for det store publikum der ute.

Den korte introduksjonen er at Eddington sto for den første bekreftelsen på Einsteins generelle relativitetsteori. Han befant seg på øya Principe den 29. mai 1919 og tok bilder av den totale solformørkelsen. Teorien predikerte at gravitasjonsfelt bøyer lys, og ved denne formørkelsen kunne dette testes i praksis. Eddington var kanskje sin tids mest nøyaktige måler, men ikke bare det. Han var også avgjørende for å holde den vitenskaplige kommunikasjonen gående mellom Einstein i Tyskland og vitenskapsfolk i England i tiden rundt den store krigen.

Eddington var kveker og pasifist, og deltok ikke i krigen. Mye av dramaet her er knyttet til krigen, og det krigen gjorde med folk både fysisk og psykisk - ikke minst tilliten mellom sannhetssøkerne innen vitenskapen. Einstens notoriske skjørtejakt får også noe oppmerksomhet.

For meg, som er over gjennomsnitlig interessert i astrofysikk, er dette spennende saker - om enn ganske kjent fra før når det gjelder relativitetsteorien. Her er det kvalitetene som drama som avgjør - og det får bestått. Filmen gir innsikt, den er interessant - men den når ikke de store høyder.

Men Eddingtons målinger ble førstesidestoff verden over, og med god grunn. Hele vårt verdensbilde måtte revideres - og det på en måte som de færreste er i stand til. For Karl Popper ble det en skjelsettende opplevelse - et stjerneeksempel på falsifiserbarhet. Her har vi et drama som forteller historien rundt dette. Det burde være minst like sentralt i skolen som fortellingene i Bibelen.

Konklusjon - Anbefaling

Sær skriving

Huset ser ut som ei rønne, men

Chardonnay x 5

Her kommer fem smaksnotater fra en tid tilbake. Til sammen viser de at Chardonnay kan være så mangt, men det er først og fremst den første som skiller seg ut. Den smakte ikke så mye - i alle fall ikke noe som jeg assosierte med Chardonnay. De andre, derimot, var mer særpreget og jevnt over knallgode.

Jermann Chardonnay 2012 (Friuli) kr 225
Ren duft, og klar i munnen. Det er lite, om noe, som sier at dette er Chardonnay - annet enn etiketten. Men det er en harmonisk vin. Det er 2011 som står i listene, men denne smakte jeg allerede i april - da den kostet 30 kroner mindre.

Ch. de Béru Chablis 2011 kr 230
Kalk, sitrus, slank stil. Intens og flott. Mer er det vel ikke grunn til å si?

Tremblay Chablis 1er Cru Fourchaume Vieilles Vignes 2010 kr 247
Deilig, integrert og harmonisk. Flott konsentrasjon og lang ettersmak. Knallbra, og godt priset i dette markedet.

Pierre Morey Saint Aubin 1er Cru 2009 kr. 270
Frisk og elegant. Henger godt i munnen, og det gir jo lang ettersmak (som egentlig er "etterduft"). Meget bra priset. Den kommer fra tre mindre parseller i ulike marker, og blir derfor vinifiert som generell 1er Cru.

Roche de Bellene Meursault les Charrons 2010 kr 270
Voks og sitrus - og litt tropisk, rund og integrert. Jeg har hatt 2009'eren flere ganger, og det var et svært godt kjøp. Ingen grunn til å vudere denne på noen annen måte.

Hunn - sentrum i Skage Sogn

Jeg kommer fra Skage sogn i Overhalla kommune, men tettstedet der jeg gikk på skolen og handlet på butikken heter Hunn (fra norrønt "Hunnir") - se bildet over. Det driver kommunale myndigheter og endrer på - og det er flere steder dette foregår. Også i Overhalla, der Ranemsletta plutselig har blitt Overhalla sentrum. Det neste blir vel at Mælen - historisk martnasplass - blir Skage Sør.

Sammen med noen andre har jeg klaget til kommunen, og nå har dette nådd pressen. Det står faktisk i Lov om Stadsnamn at kommunene har i oppgave

"... å ta vare på stadnamn som kulturminne, gi dei ei skriftform som er praktisk og tenleg, og medverke til kjennskap til og aktiv bruk av namna."

Det skjer ikke, for i ny reguleringsplan heter området "Skage sentrum" og det har lenge vært skiltet som "Skage". Jeg tillot meg å mene at "Det er ingen grunn til at politiske myndigheter skal overstyre det som i flere århundre har vært vanlig språkbruk i sognet: tettstedet har navnet sitt etter gårdene der – Hunn. At sognet har navn etter gården kirken har grunnen sin fra – Skage – er også i samsvar med vanlig bruk. Det nye er at kommunen innfører nye normer for stedsnavn. At kirkestedet skulle være av så stor betydning i 2013 at det må gi navn til tettstedet passer også dårlig med den sekularisering som preger vår tidsalder." (fra mitt skriv som er med på oppropet).

Hunn er første gang omtalt i skrift i Aslak Bolts jordebok fra ca. 1440. Gerhard Schønning reiste i 1774 gjennom Overhalla, og i sin reiseberetning nevner han de mange gravhaugene på Hunn. Det heter her bl.a.: "Straks østenfor Skage ligger Gården Hund, som vistnok har, i fordums dage vært en gård av stor Betydning". Blant et sekstitalls funn er et sverdhåndtak fra 600-tallet som ble funnet sammen med andre våpen, og som arkeologene mener er kommet fra Sverige (jfr. Namdalens historie: 155). (Kilde: Professor em. Kjell Ivar Vannebo - min firemenning) Her er det også spor etter jordbruk fra 3000 år tilbake - altså da landet kom til syne etter landhevningen.

Vi samlet med oss 225 underskrivere - og ville sikkert fått mange ganger fler om vi hadde holdt på lenger. Nå får vi se om det blir noen effekt.

Bill Downies viner

I Vitis hadde vi besøk av Bill Downie, en australsk vinmaker med en hang til naturvin. Den omtalen han fikk av Jancis Robinson i Financial Times dagen før var relativt rosende for hans egen del - for å si det slik. (Det er mulig lenken bare fungerer for oss som er registrerte brukere). For meg framsto han som engasjert, kunnskapsrik og målrettet. Og dertil dedikert til Pinot Noir. Han kom også med et ubetalelig sitat: "I don't care about the outcome. I never taste my wines. It's about the integrity of the process."

Grippsland Pinot Noir 2011 (ca. kr 530)
Lys og litt grumsete (ufiltrert) farge. Varm murstein på duft med et snev av reduksjon. Klart fyldigere enn vinene vi hadde før (se her), men også spenstig. Den henger lenge på syrene, og etterlater seg vel et inntrykk av at den er vel skrinn. Det har nok antakelig noe med årgangen å gjøre.

Mornington Peninsula Pinot Noi 2012 (kr. 590)
Denne vinen er mørkere (årgangen?) og klarere enn vinen over. Noe ubestemmelig rødfrukt. Også denne er spenstig men likevel med fylde. Den er litt søtlig, men best kan den vel oppsummeres som jævla god! Den beste vinen på hele smakingen etter min mening.

Denne vinmarken ligger lunere til enn de andre, og druene modner tidligere. Den ble plantet i 1996, og ligger på ca. 120 moh.

Yarra Valley Pinot Noir 2012
Ganske klar på farge. Noen grønne elementer i smaksbildet - rett og slett ganske mintpreget på duft. Denne utvikler seg til ganske tydelig furunål etter hvert. Likevel, en god vin. Kanskje den nest beste på smakingen etter min oppfatning.

Thousand Candles 2012 kr. 599 (spesialpol)
Dette er lagt opp til å være en ikonisk vin - og som Jancis Robinson skrev: "Icon. Is that one word or two?" Bill Downie er en svært respektert vinmaker, men det er Paul Henry (som er ekspert på markedsføring) som blir utpekt som skurken her. Selv 2011-årgangen av denne vinen ble sluppet til $100, for noe Henry sa var “a Marmite wine that people will either love or hate”.

Men 2012 er en mye bedre vin. Etter det jeg forsto var dette mest PN (70%), 25% Shiraz og 5% Sauvignon Blanc (jepp!). Men det er Shiraz som dominerer. Den mest tanniske vinen denne kvelden. Klar, og mørkere enn den forige vinen. Det er også litt furunål her, fin spenst, og den dufter først og fremst av generell kvalitetsvin. Moderat alkohol med 12,5%, og skrukork.

Handlingsregelen

Det er vel få som leser denne overskriften og tenker "Yessss - endelig mer stoff om dette spennende emnet," men det er få om noen som fenomen burde engasjere konservative og andre som er opptatt av den fremtiden de neppe blir del av selv så sterkt. (Illustrasjonen: fra Polyteknisk forenings møte i 2010.)

Jeg er konservativ, og også fiskal konservativ. Det vil si forsiktig. Det motsatte av ødeland. Jeg leste derfor IMFs rapport om Norges økonomi med stor interesse. Det burde flere gjøre - kanskje særlig de som nå skal forhandle regjeringsplatform.

"Long run fiscal challenges" heter et interessant kapittel som vel støtter det jeg skrev for halvannet år siden om å operasjonalisere handlingsregelen på ny. Handlingsregelen er å kun bruke utbyttet fra Statens Pensjonsfond utland, og ikke å røre kapitalen. Utbyttet ble definert til 4% - men har i fondets levetid kun vært 3,2%. Det er ikke stor forskjell i ett år, men over tid betyr det at fondet vil forsvinne.

Videre er en betydelig del av fondet investert i obligasjonsmarkedet der kupongene (avtalt avkastning) er så lave at de nærmer seg null. Også IMF hevder at det eneste trygge er å omdefinere operasjonaliseringen av handlingsregelen til 3%, eller i verste fall 3,5%. Akkurat som Sentralbanksjefen gjorde - men han ble øyeblikkelig "skutt ned" av Stoltenberg og co.

Det er viktig å ha klart for seg forskjellen på to begreper: selve handlingsregelen (the fiscal rule) som sier at man bare skal bruke realavkastningen av fondet i et normalår. Og operasjonaliseringen av handlingsregelen som for tiden er 4%.

Man rører ikke handlingsregelen ved å redusere operasjonaliseringen av den til 3% - tvert om tar man inn over seg hva som har vært langstig avkastning i de lengstlevende fond man kjenner til (se IMFs rapport).

Snart skal man forhandle om regjeringsplatform på borgerlig side. Det jeg skriver her er dårlig nytt for de som skal bli enige med FrP. Men før jeg gir meg: de har et poeng.

Skal man fravike normene i handlingsregelen må man sikre investeringer i noe som vil kaste mer av seg enn internasjonale aksje- og obligasjonsmarkeder. Infrastruktur peker seg ut, som jeg viste i et innlegg for to år siden. Men problemer og utfordringer står i kø - men i forhold til de fleste andre land i verden er det en fornem nød vi har her oppe i steinrøysa.

Mac Forbes Pinot Noir

Vi hadde Australia-smaking i Vitis søndag 8. september, og første del (hvite viner) sto på bloggen 10. september. Her følger noen Pinot Noir-viner fra Mac Forbes - en slags flying winemaker som etter eget sigende vil innføre den gamle verdens vinfilosofi til den nye verden.

Mac Forbes Yarra Valley Pinot Noir 2011 kr 240
Svært lys på fargen - som alle disse, og 12,4% alk. Ser ut som hjemmelaget ripssaft - så lyse og så ufiltrert er de. Frisk, jordbærpreget og kort skrev jeg 8. september. I dag oppdaget jeg et notat fra april på samme vin: "Svært lys, jordbær, lett og frisk og sommerlig - men har substans og lengde. Ligner ikke så lite på Beaune Village." (Og jeg vil gjerne få legge til at jeg ikke har redigert meg selv.)

Mac Forbes Coldstream Pinot Noir 2011 kr 305
Litt mer kirsebær, men først og fremst svært grønn i stilen. Vegetal. Friskhet mangler den i alle fall ikke. Denne er også kort, og har samme alkoholprosent. På Vinmonopolets side står det "dyp farge" - men det fremstår som en vits. Produsenten sier også (tross navnet) at dette er den varmeste vinmarken deres for Pinot. Stokkene ble plantet i 1999.

Jeg tok med meg slanten fra denne, og i skrivende øyeblikk har den stått i kjøleskap under skrukorken i tre dager. Svært jordbærpreget, lett og lekker. Australsk vin trenger ikke smake som austalsk vin, for å si det slik. Selv om fylde og lengde er moderat, så har den bedret seg på disse dagene.

Mac Forbes Woori Yallock Pinot Noir 2011 kr. 390
Eikepreget nese med high toast. Det blåser litt av - når den får stå runder den seg ut og blir klart den mest seriøse og lovende av disse. Men det bærer jo prisen preg av også. Dette er den vinmarken de plukker sist, og den omtales som juvelen deres. Den ligger på 100-145 moh, og ble plantet i 1995.

Australske viner - de hvite

Bindi Quartz Chardonnay 2011
Duft av sitrus og litt fat. Intens, mest syrlig. I det hele tatt en vin som er litt "spiss" - dvs. svært frontal (det skjer mye tidlig i smakskurven), og den er ganske så streng. Årgangen var av det kjølige slaget, og 2011 var året da så mye vann var samlet i Australia at verdenshavene var 2 cm. lavere. Bill Downie mente den trengte 10-15 år i kjelleren for å bli optimal. (100% fransk eik, 30% ny)

Luke Lambert Yarra Valley Chardonnay 2011 kr 300
Ganske reduktiv i aromaene (gummi og svovel), og ganske trang i skjæret. Men den har fin fylde og nok syre i alle fall. Det er første årgangen av denne vinen! Tenk det. (Så den kommer også på bildet)

Bass Phillip Chardonnay 2009
Første årgangen av denne kom i 1978, så den er svært så etablert i Australsk sammenheng. Den kommer fra den sørligste delen av det australske kontinentet (må man vel nesten si), helt i sør-øst. Produsenten er tradisjonell i australsk sammenheng, og jordsmonnet er rødt og vulkansk. Australia har noen av de eldste jordsmonn på planeten, og de er svært lite fruktbare.

Her er det mer tropisk frukt, og betydelig rundere enn den første vinen. Men ellers er de ikke så ulike. Mer ny eik er det her, og det brukes battonnage. Den er ganske søt, men slett ikke så dum. Downie mener den kan ha godt av 20 år i kjelleren.

Adam's Rib The White 2010 (Castagna) kr 330
Heller ikke Adam har filtrert vinen sin, for å si det slik. Den er ganske grumsete på farge. Dette er en blanding av Viognier og Chardonnay - men ikke så mye av den første. Likevel er nesen Viognier-preget. Viskøs, med grei friskhet - men ikke mer. Den svir i gummene - og det betyr vel at den med 14% er i overkant alkoholisk. (Biodynamisk)

Valgkampens siste dag

I morgen blir det avgjort, og i dag fikk ikke en gang turfolket på Smøråsen her i Bergen gå i fred.

Godt valg!

Livet på stand

Det er interessant å stå på stand i valgkampen. Faktisk! Man treffer mange slags folk, og flere typer enn de man omgås til daglig. Det gjelder nok uansett hvem du er og hvilket parti du står for.

Når du står der representerer du et parti, og mye av effekten med å stå på stand er å vises i bybildet. Det er ikke så mange som lar seg overbevise der og da. Derfor er det mange kommentarer, syn og utbrudd jeg ikke svarer på - eller der jeg ikke svarer det jeg mener. Her følger et lite utvalg:

Jeg stemmer ikke - det har jeg sluttet med for leeeeenge siden.
Jeg sier: "håper du ombestemmer deg".

Det jeg gjerne ville sagt: "Folk verden over kjemper med livet som innsats for å få retten til å bestemme over styret av eget land, og så tar du så lett på det? Her i landet er det lenge siden den ble allmenn, men stemmeretten er noe som er en rettighet og som i mange land er en plikt. Skulle ønske du kunne få oppleve å bo i et diktatur, så slapp du i alle fall å tenke på å stemme. Men kanskje du ikke er skarp nok til å sette deg inn i hva partiene mener?"

Politikerne - nei, de lover og lyver.
Jeg sier: "De gjør sitt beste, det kan jeg love deg".

Det jeg gjerne ville sagt: "Så still selv, da! Og vis hvordan det skal gjøres." 

Eller litt mer utførlig: "Vi har et politisk system der ingen partier får rent flertall, så du kan være helt sikker på at ingen får den politikken de har stemt for. Det er ikke å lyge, men det er synd at politikken skal utformes etter valget er holdt, og ikke før. Det er en konsekvens av det politiske systemet i landet vårt. Elsk det eller sørg for at det blir forandret!"

Eg er ikkje enig med nåkken parti, eg, så eg holder meg heme.
Jeg sier: "Prøv å finne de du er minst uenige med."

Det jeg gjerne ville sagt: "Demokrati forutsetter at også borgerne gjør en viss innsats, og setter seg inn i saker og synspunkt. Men jeg skjønner at det er mer enn du kan tenkes å gjøre av innsats. Kanskje du skulle prøve diktatur en stund du også? Vet du forresten hva de gamle grekerne kallte slike som deg? Idiotes."

Men de som kommer med slike tilbakemeldinger, og det er ikke få, er aldri interessert i å høre hva andre (dvs. oss som står på stand) har å si. De fleste som snakker med oss er interesserte, hyggelige, og særlig ungdommene er svært velinformerte. MEN: man får også stemmen fra folkedypet - om enn mye mindre nå enn før. Min teori er at mange krakilske typer tømmer seg i kommentarfeltet i avisene.

Ripper Street (DVD)

Dette hører til det beste jeg har sett på lenge. Åtte episoder som fra en god start bare blir bedre og bedre.

Året er 1889 (eller deromkring), og Jack the Ripper har akkurat herjet her på Londons østkant. Vår hovedperson, Edmund Reid (Matthew Macfadyen), har ikke klart å løse Ripper-sakene. Disse henger som en skygge over alle, men får gradvis mindre å si utover i serien.

Gradvis overtar historiene til de tre viktigste personene i serien, Reid og hans kumpaner DS Bennet Drake (Jerome Flynn) og Cpt. Homer Judge (Adam Rothenberg). Alle har de en fortid som tegnes klarere og klarere, og de utdypes gradvis gjennom serien på en måte som har både tematisk og spenningsmessig betydning. Mer er det vanskelig å si uten å ødelegge spenningen.

I tillegg til fabelaktig skuespill - særlig kanskje fra Jerome Flynn - og svært gode plot, er det tidsbildet og atmosfæren som imponerer i denne serien. Jeg kan knapt vente på neste runde med Ripper Street.

Konklusjon - Soleklar anbefaling!

Valgkampen

Alle vil skjønne at dette innlegget bare er en unnskyldning for å legge ut et bilde der mitt blide åsyn dukker opp i nærheten av Erna Solberg - en visuell bror til name-dropping. (Bildet er fra Lagunen lørdag 31. august, og vi i bildet driver valgkamp for Ernas lokalforening, Fana Høyre.)

Jeg kan i alle fall stolt hevde at jeg beholdt troen da meningsmålingene sa 11% for Høyre, og da "alle" ville kaste Erna som leder. Da som nå mente jeg hun var av rette slag, og det vil forhåpentligvis flere oppleve de neste fire årene - og gjerne lengre.

I valgkampen har jeg også opplevd noe som ga meg dyp tilfredsstillelse: jeg har vært på dørene til personer som er Jehovas Vitner! O salige fryd: endelig å kunne gjøre gjengjeld. Men det skal de ha: de var hyggelige og imøtekommende. Men de stemmer ikke ved valg. Det er større saker på gang, så slikt bryr de seg ikke med. Men stelle i hagen, det har de visst tid til.

Veien til en god skole

Høye forventninger, en lærer med autoritet, og enkle midler. Det er veien til å gi barna det viktigste de trenger for at de lykkes - og da går det også bedre med landet de bor i. Det er den enkle leksen fra Amanda Ripleys The Smartest Kids in the World: And how they got that way.

Boka av denne amerikanske journalisten følger tre amerikanske elever som går på skoler i Finland, Polen og Sør-Kora - alle land der skoleresultatene har blitt dramatisk bedre på ganske kort tid. Men hvordan? Kan denne utviklingen gjentas i andre land? Som det sies på omslaget:
Teaching had become more rigorous; parents had focused on things that mattered; and children had bought into the promise of education. Kan noe slikt skje her? La oss ta de tre kriteriene etter tur.

Kan læremiljøet i norsk skole bli mer strukturert? Jeg tror det er i ferd med å bli det! Da Høyre sist satt i regjering tok Kristin Clemet initiativ til akkurat dette, og som far til to som går i barneskolen nå må jeg si at jeg er positivt overrasket. Likevel er det nok mye å hente her, siden rigorous undervisning først og fremst krever lærere som også er det. I norsk skole forventes det også at lærerne er sosionomer, psykologer for foreldrene, og til dels politi. Det er umulig å lykkes med mer enn av disse tingene. Kanskje burde skolene ha annet fagpersonell enn lærere til å ta seg av oppgaver som skolene etter hvert har fått, og som ikke har noe med undervisning å gjøre?

Kan vi foreldre bli bedre til å fokusere på det som betyr noe? Svaret henger sammen med avsnittet over: foreldre kan ikke forvente noe annet eller mer av skolen enn at den formidler kunnskap og ferdigheter. Foreldre kan ikke forvente at skolen overtar den oppdragelsen de selv ikke makter eller gidder - men det gjør ganske mange i dag.

Kan elevene se for seg at hard innsats på skolen vil betale seg? Her har vi nok noe av forklaringen på at norsk skole har et langt stykke igjen til den topplasseringen alle politikere sier de er ute etter ("verdens beste skole"). For all del: mange elever jobber hardt (særlig jenter!), men Norge er et velfødd land der det ikke går så galt om man ikke tar i så hardt på skolen.

De landene der skoleverket har blitt svært vellykket, som Polen, Finland og Sør-Korea, er land som har vært gjennom store kriser eller har vært fattige i nær fortid. Folk flest vet hvordan en krise arter seg, eller har erfart fattigdom på nært hold. Det sies at "nød lærer naken kvinne å spinne", men den lærer nok også de unge å ta et tak på skolen!

(Følg denne lenken til anmeldelsen i The Economist. Den viser til at PISA-undersøkelsene undersøker hvor gode elevene er til å løse problemer - og det er et vesentlig kriterium på at skoleverket har lykkes.)