Veien til en god skole

Høye forventninger, en lærer med autoritet, og enkle midler. Det er veien til å gi barna det viktigste de trenger for at de lykkes - og da går det også bedre med landet de bor i. Det er den enkle leksen fra Amanda Ripleys The Smartest Kids in the World: And how they got that way.

Boka av denne amerikanske journalisten følger tre amerikanske elever som går på skoler i Finland, Polen og Sør-Kora - alle land der skoleresultatene har blitt dramatisk bedre på ganske kort tid. Men hvordan? Kan denne utviklingen gjentas i andre land? Som det sies på omslaget:
Teaching had become more rigorous; parents had focused on things that mattered; and children had bought into the promise of education. Kan noe slikt skje her? La oss ta de tre kriteriene etter tur.

Kan læremiljøet i norsk skole bli mer strukturert? Jeg tror det er i ferd med å bli det! Da Høyre sist satt i regjering tok Kristin Clemet initiativ til akkurat dette, og som far til to som går i barneskolen nå må jeg si at jeg er positivt overrasket. Likevel er det nok mye å hente her, siden rigorous undervisning først og fremst krever lærere som også er det. I norsk skole forventes det også at lærerne er sosionomer, psykologer for foreldrene, og til dels politi. Det er umulig å lykkes med mer enn av disse tingene. Kanskje burde skolene ha annet fagpersonell enn lærere til å ta seg av oppgaver som skolene etter hvert har fått, og som ikke har noe med undervisning å gjøre?

Kan vi foreldre bli bedre til å fokusere på det som betyr noe? Svaret henger sammen med avsnittet over: foreldre kan ikke forvente noe annet eller mer av skolen enn at den formidler kunnskap og ferdigheter. Foreldre kan ikke forvente at skolen overtar den oppdragelsen de selv ikke makter eller gidder - men det gjør ganske mange i dag.

Kan elevene se for seg at hard innsats på skolen vil betale seg? Her har vi nok noe av forklaringen på at norsk skole har et langt stykke igjen til den topplasseringen alle politikere sier de er ute etter ("verdens beste skole"). For all del: mange elever jobber hardt (særlig jenter!), men Norge er et velfødd land der det ikke går så galt om man ikke tar i så hardt på skolen.

De landene der skoleverket har blitt svært vellykket, som Polen, Finland og Sør-Korea, er land som har vært gjennom store kriser eller har vært fattige i nær fortid. Folk flest vet hvordan en krise arter seg, eller har erfart fattigdom på nært hold. Det sies at "nød lærer naken kvinne å spinne", men den lærer nok også de unge å ta et tak på skolen!

(Følg denne lenken til anmeldelsen i The Economist. Den viser til at PISA-undersøkelsene undersøker hvor gode elevene er til å løse problemer - og det er et vesentlig kriterium på at skoleverket har lykkes.)

Lærerutdanningen og skolens innhold

I dag deltok jeg på en diskusjonstråd på Fjasboka om veier til læreryrket der trådens far påpkekte at han hadde fått med i forslaget til Høyres stortingsvalgprogram at Høyre vil "styrke den praktisk-pedagogiske utdanningen (PPU) (det som ble omtalt som "pedsem" den gangen i 1985 da jeg tok det) for å sikre kvalifiserte lærere, spesielt på ungdomstrinnet og i videregående skole" (se s. 10). Partiet vil "gjøre om lærerutdanningen til en femårig masterutdanning" (også s. 10), og det er jo bra. Men de har visst ikke fått med seg at for eksempel Universitetet i Bergen driver med dette allerede. Se gjerne her.

Skolen mener alle noe om, og alle har en historie å fortelle - særlig om lærere. I den forbindelse vil jeg gjerne sitere fra en epost jeg mottok i går fra en svært dyktig lærer:

"Selv er jeg dri...lei av å være lærer for 28 elever med seriøse problemer i elev-og foreldregruppa, et skolebyråkrati, enorme krav og et papirvelde som vokser oss lærere til langt oppover ørene gjør at jeg seriøst ser etter andre ting å ta meg til."
 

Det er klart at det er andre ting enn bare lengden på utdanningen som er utfordrende for lærerne. Yrkets status og relative lønnsutvikling (det er en tydelig sammenheng her!) har vært i kontinuerlig nedgang siden 1976 - sammen med allmennlærernes inntog i alle deler av skoleverket. Bildet som topper innlegget illustrerer også dette punktet: fra å være en respektert ressursperson har læreren blitt en leverandør som knapt kan lange over en blyantspisser uten å fylle ut relevante skjema på begge målformer. (Og om Fatima eller Filip går på snørra, skal minst tre skjema fylles ut, og et par-tre møter organiseres). Hvor blir det da av selvrespekten, tiden til å lære fra seg og utvikle seg faglig?

Jeg er oppriktig bekymret. Da jeg gikk på skolen var det jevnt over folk som var svært faglig dyktige som hadde valgt yrket - som den gang hadde status. Jeg kom fra en ikke-akademisk bakgrunn og ble professor. Det hadde neppe skjedd uten nettopp de tydelige og selvsikre fagpersonene.

Yrkets innhold og rekruttering tilsier at gode krefter må forene seg for å forhindre at skolen blir et sted der faglige talenter går til spille.