Hvite mannlige privilegier?

Opprinnelig hadde jeg "Nyanser og forskjeller" som overskrift på dette innlegget. En kan vanskelig tenke seg en kjedeligere overskrift i disse polariserte tider, men det er nødvendig å påpeke at stereotyper ikke er noe bare rasister lider av. Det rammer oss alle at vi så lett henfaller til meningsløst store kategorier, og at vi så lett skjærer alle over en kam.

At svarte diskrimineres er utvilsomt, og at andre ikke-vestlige innvandrere også blir diskriminert tror jeg sikkert også er tilfelle. Men når man ser på det som gjerne kalles "life chances" - mulighetene for å skape seg et godt liv gjennom utdanning og karriere - er det et sammensatt og svært nyansert bilde som tegnes. Det vil si: i alle fall om vi benytter det mest detaljerte og omfattende datamaterialet om slikt vi har i denne verden, nemlig dataene til UCAS. UCAS er de britiske universitetene og collegenes "admission service". De samler flere og grundigere data enn noen andre, om alder, kjønn, etnisitet, nabolag, skoleslag, foreldres inntekt osv.. Og for å spole fort fram til konklusjonen: Aller dårligst går det med fattige hvite gutter. 

Ikke "white privilege" akkurat. 

Mye av det de finner ut er ganske opplagt: De med velstående foreldre kommer seg lettest videre til høyere utdanning og bedre betalte jobber. Men det er mange overraskelser også. Nesten halvparten av elevene som var så fattige at de kunne få gratis måltider på skolen i London kom seg videre inn i høyere utdanning, mens bare 26% av de utenfor London var så heldige.

Videre gjorde "svarte" unge med afrikansk bakgrunn det bedre enn hvite unge, mens det motsatte var tilfellet med svarte barn med karibisk bakgrunn. Fattige jenter med kinesisk bakgrunn gjør det også bedre enn rike hvite barn! 

Den etniske gruppen, utenom sigøynere/roma som hadde dårligst sjanser til å bli tatt opp til høyere utdanning var hvite! Og av de hvite som kom inn på universiteter, så var det flest fra middelklassen og over, og 57% var jenter. 

Og som nevnt over: Den gruppen som deltar minst i høyere utdanning i Storbritannia er fattige hvite gutter, med 13%. "White privilege" gjelder visst ikke her. 

Av de fattige, altså de som er eligible for a free school meal, er det bare 17% av de hvite som kommer seg inn i høyere utdanning, mens øst-asiater og svarte afrikanere som er like fattige har dobbelt så høy andel! Og forskjellene øker. Fra omtrent likt i 2007, og til 41% for svarte og 30% for hvite i 2017. 

Dette området er ikke enestående. Det er ikke sånn at 7 av 8 hvite unge menn fra arbeider- og underklassen kalkulerer at de heller kan starte sin egen bedrift enn å gå på universitet. De er kraftig overrepresentert på andre dystre statistikker også - selvmord, arrest, alkoholisme osv. 

Dette betyr ikke at andre gruppers problemer er mindre verdt, enten det gjelder kjønn, etnisitet, funksjonshemming, seksuell legning eller noe annet. Men stereotypen som sier at disse utgjør alle og bare som har utfordringer ut fra hvem de er er falsk. 

Gruppen fattige hvite gutter og menn, som beviselig er den mest underpriviligerte av alle i forhold til de kriteriene vi har vist til over, har ingen som kjemper for dem. De faller helt utenfor venstresidens etablerte kategorier av ofre og blir oversett og uglesett med white privilege og toxic masculinity som kategorier som forblinder. De som forsøker å ta opp dette åpenbare og store problemet i mange land blir ikke forstått, eller blir beskyldt for å gå rasistenes ærend. 

Faren er at dette blir et selvoppfyllende profeti. Det dominerende narrativ er at kvinner kommer dårlig ut over alt, og at seksuelle og etniske minoriteter også gjør det. Da er sjansen for å gjøre noe for den unge mannlige arbeider- og underklassen uhyre liten. En gang var venstresiden opptatt av arbeiderklassens rettigheter og fremgang - men det synes å være lenge siden nå, i hvert fall så lenge den delen av arbeiderklassen det er snakk om er mannlig, hvit og ikke transseksuell. 

De får ikke plass i offerfortellingen, og elendigheten fortsetter. 

Veien til en god skole

Høye forventninger, en lærer med autoritet, og enkle midler. Det er veien til å gi barna det viktigste de trenger for at de lykkes - og da går det også bedre med landet de bor i. Det er den enkle leksen fra Amanda Ripleys The Smartest Kids in the World: And how they got that way.

Boka av denne amerikanske journalisten følger tre amerikanske elever som går på skoler i Finland, Polen og Sør-Kora - alle land der skoleresultatene har blitt dramatisk bedre på ganske kort tid. Men hvordan? Kan denne utviklingen gjentas i andre land? Som det sies på omslaget:
Teaching had become more rigorous; parents had focused on things that mattered; and children had bought into the promise of education. Kan noe slikt skje her? La oss ta de tre kriteriene etter tur.

Kan læremiljøet i norsk skole bli mer strukturert? Jeg tror det er i ferd med å bli det! Da Høyre sist satt i regjering tok Kristin Clemet initiativ til akkurat dette, og som far til to som går i barneskolen nå må jeg si at jeg er positivt overrasket. Likevel er det nok mye å hente her, siden rigorous undervisning først og fremst krever lærere som også er det. I norsk skole forventes det også at lærerne er sosionomer, psykologer for foreldrene, og til dels politi. Det er umulig å lykkes med mer enn av disse tingene. Kanskje burde skolene ha annet fagpersonell enn lærere til å ta seg av oppgaver som skolene etter hvert har fått, og som ikke har noe med undervisning å gjøre?

Kan vi foreldre bli bedre til å fokusere på det som betyr noe? Svaret henger sammen med avsnittet over: foreldre kan ikke forvente noe annet eller mer av skolen enn at den formidler kunnskap og ferdigheter. Foreldre kan ikke forvente at skolen overtar den oppdragelsen de selv ikke makter eller gidder - men det gjør ganske mange i dag.

Kan elevene se for seg at hard innsats på skolen vil betale seg? Her har vi nok noe av forklaringen på at norsk skole har et langt stykke igjen til den topplasseringen alle politikere sier de er ute etter ("verdens beste skole"). For all del: mange elever jobber hardt (særlig jenter!), men Norge er et velfødd land der det ikke går så galt om man ikke tar i så hardt på skolen.

De landene der skoleverket har blitt svært vellykket, som Polen, Finland og Sør-Korea, er land som har vært gjennom store kriser eller har vært fattige i nær fortid. Folk flest vet hvordan en krise arter seg, eller har erfart fattigdom på nært hold. Det sies at "nød lærer naken kvinne å spinne", men den lærer nok også de unge å ta et tak på skolen!

(Følg denne lenken til anmeldelsen i The Economist. Den viser til at PISA-undersøkelsene undersøker hvor gode elevene er til å løse problemer - og det er et vesentlig kriterium på at skoleverket har lykkes.)

Lærerutdanningen og skolens innhold

I dag deltok jeg på en diskusjonstråd på Fjasboka om veier til læreryrket der trådens far påpkekte at han hadde fått med i forslaget til Høyres stortingsvalgprogram at Høyre vil "styrke den praktisk-pedagogiske utdanningen (PPU) (det som ble omtalt som "pedsem" den gangen i 1985 da jeg tok det) for å sikre kvalifiserte lærere, spesielt på ungdomstrinnet og i videregående skole" (se s. 10). Partiet vil "gjøre om lærerutdanningen til en femårig masterutdanning" (også s. 10), og det er jo bra. Men de har visst ikke fått med seg at for eksempel Universitetet i Bergen driver med dette allerede. Se gjerne her.

Skolen mener alle noe om, og alle har en historie å fortelle - særlig om lærere. I den forbindelse vil jeg gjerne sitere fra en epost jeg mottok i går fra en svært dyktig lærer:

"Selv er jeg dri...lei av å være lærer for 28 elever med seriøse problemer i elev-og foreldregruppa, et skolebyråkrati, enorme krav og et papirvelde som vokser oss lærere til langt oppover ørene gjør at jeg seriøst ser etter andre ting å ta meg til."
 

Det er klart at det er andre ting enn bare lengden på utdanningen som er utfordrende for lærerne. Yrkets status og relative lønnsutvikling (det er en tydelig sammenheng her!) har vært i kontinuerlig nedgang siden 1976 - sammen med allmennlærernes inntog i alle deler av skoleverket. Bildet som topper innlegget illustrerer også dette punktet: fra å være en respektert ressursperson har læreren blitt en leverandør som knapt kan lange over en blyantspisser uten å fylle ut relevante skjema på begge målformer. (Og om Fatima eller Filip går på snørra, skal minst tre skjema fylles ut, og et par-tre møter organiseres). Hvor blir det da av selvrespekten, tiden til å lære fra seg og utvikle seg faglig?

Jeg er oppriktig bekymret. Da jeg gikk på skolen var det jevnt over folk som var svært faglig dyktige som hadde valgt yrket - som den gang hadde status. Jeg kom fra en ikke-akademisk bakgrunn og ble professor. Det hadde neppe skjedd uten nettopp de tydelige og selvsikre fagpersonene.

Yrkets innhold og rekruttering tilsier at gode krefter må forene seg for å forhindre at skolen blir et sted der faglige talenter går til spille.