Ny S-Max

Dette er ikke den nye Ford S-Max, men en "stilstudie". Jeg har grunn til å tro at den ferdige bilen neppe blir særlig forskjellig fra denne.

Det har lenge vært ukjent hva som kom til å skje med S-Max'en. Fords SAV (Sport Activity Vehicle, må vite) har vært vellykket. Den er bygd på Mondeo-platformen, og i pakt med Fords verdensmodeller bygges Mondeo flere steder i verden - men ikke S-Max. Den bygges og selges bare i Europa. Det har naturlig nok med marketsforholdene å gjøre - denne type biler etterspørres i Europa.

Derfor ble den heller ikke med på ny-Mondeo lanseringen. I USA og andre deler av verden har Mondeo blitt ny (i USA som Ford Fusion - som jeg har studert på nært hold der borte), men ingen S-Max eller Galaxy for den del har vært å se.

Den nye studien viser at S-Max holder følge som Mondeos storesøster, og hun har helt klart ikke noe å skamme seg over når det gjelder linjeføringen. Denne er så lekker som en bil i familieforflytningssegmentet kan tenkes å bli.

Forsinkelsen for den nye Mondeo i Europa skyldes nedleggelsen av fabrikken i Genk, Belgia, og overflytning av produksjonen til Valencia i Spania. Der blir nok også nye S-Max produsert en gang til neste år, tipper jeg.

Kvalifiserte viner (så langt) i august

2010 Freie Weingärtner Wachau Beerenauslese Terrassen
Her har vi en salig drueblanding, med Grüner Veltliner 25%, Rivaner 30%, Riesling 20%, Chardonnay 15% og Weissburgunder 10%. Vinen var ganske så rimelig, og duften er fantastisk. Men i munnen er den i overkant syrlig i forhold til viskøsiteten. Fine greier, men ikke særlig forfinet.

2007 Jacques-Frédéric Mugnier Nuits St. Georges 1er Cru Clos de la Maréchale
Da denne årgangen kom holdt jeg meg godt unna, for jeg hadde brukt mer enn nok (?) på 2005-årgangen. Jeg kjøpte to flasker fra 2007, og dette var ikke en av dem. Men ryktene gikk om at dette både var fabelaktig - og dertil modent. Begge påstandene viste seg å være sanne. Elegant, ikke så eikepreget, lang og finslig. Jeg gleder meg til Vitis 2007-smaking i høst. Det er mange viner fra denne årgangen som fremdeles er tilgjengelige.

2005 Domaine Ghislaine Barthod
Det er ikke mange viner fra denne årgangen jeg har åpnet - men ryktene gikk om at denne vinen nå var åpen igjen. Det viste seg å være riktig. Bærpreget og elegant, men kanskje litt vel syrlig? Journalistene i en norsk rosa avis som dømte 2005-årgangen nord og ned for å være for varm vil få rikelig anledning til å angre seg i årene som kommer.

1996 Larmandier-Bernier Vielle Vigne de Cramant Grand Cru
Ingen har vel noen gang vært i tvil om at dette var og er en strålende champagne-årgang? Dette var siste flasken min av denne vinen, og det er bittert. Men vinen er på ingen måte bitter - men både utviklet og finslig. Det er ikke godt å vite hva mineralsk refererer til, men her har vi i alle fall en påpekende definisjon. Rett og slett en fantastisk vin! (herfra og ut kom vinene på bordet samme kvelden)

2002 Prager Riesling Smaragd Klaus
Jeg var vel den av de rundt bordet (ute på terrassen) som var minst begeistret for denne vinen, og selv jeg mente den var fabelaktig. Litt i overkant petroleum-preget, kanskje, men elegant, lang og harmonisk var den. Høy klasse over denne også.

2001 Domaine de Chevalier Blanc (Pessac-Leognan)
Svært mintpreget til å begynne med, også en god stund etter at den var kommet i glasset og hadde fått mer temperatur ville de andre rundt bordet til Burgund. Men etter hvert kom mer klassiske Semillon-toner til overflaten, og vi fikk plassert den. Også en super vin.

2001 Domaine Philippe Charlopin-Parizot Mazis-Chambertin Grand Cru
Vinene denne kvelden var, som man forstår, meget gode. Det gjelder denne også, men kanskje litt skuffende gitt at det var en Grand Cru? Jeg hadde fryktet mer eikepreg på denne, men det var bortimot fraværende. Men likevel var den kanskje en tanke rustikk i starten. Det tok en stund før vi fikk det klassiske orientalsk-krydder preget som viner fra kommunen gjerne kjennetegnes av. Lang og harmonisk, og som vanlig: den siste slanten var den beste!

2002 Marquis d'Angerville Volnay 1er Cru Champans
Den siste vinen var også den merkeligste. Jeg måtte nesten få sett flasken før jeg ville gå med på at det ikke var en Nebbiolo fra Piedmonte. Tjære, høy syre og ganske så tannisk. Alt pekte i den retningen. Men trolig var den litt ung: den siste skvetten var mer typisk for område og kommune, og den siste slanten som jeg sitter med i glasset nå - etter fire dager under vakum i kjøleskapet - er omtrent der den skal være. Men likevel uten å overbevise helt. Jeg har smakt mye bedre rød burgund fra 2002.

Valgkamp

Det er travle tider for tiden - jobben krever sitt, men det er særlig valgkampen som presser seg inn på tidsflater der jeg ellers har skrevet blogginnlegg. Bildet over er fra kjøpesentret Lagunen her i Bergen der jeg sto med en dame som feiret sin 83-årsdag med å stå på stand for Høyre. Jeg håper også å være så til de grader oppegående om 32 år!

I kveld ringte jeg på en serie med dører på Vallaheiane her i Bergen. Meget god stemning for oss!

Jeg er tilbake med normal blogging når som helst nå.....

Polet i valgkampen

Det er selvsagt meningsløst og oppsiktsvekkende å ønske å legge ned Vinmonopolet (Polet) her i Norge. Men like meningsløst er det at mange ikke har fått med seg hovedgrunnen til at Polet er så bra. Den er ganske åpenbar, men la meg nå holde deg litt på pinebenken i tilfelle du ikke som så mange andre (for eksempel Professor Arne Jon Isachsen i Dagbladet) ikke klarer å tenke deg det selv.

Polet var, som så mange andre statsinstitusjoner, en arrogant bedrift som ble drevet for de ansatte og ikke kundene. Den faglige kompetansen var ofte langt under pari, og det å gå på Polet var i beste fall en svært etnisk opplevelse. Så kom EØS, og butikkene måtte levere varer til kunder som importørene hadde valgt ut. Etter hvert kom flere tegn på kundeorientering - som selvbetjening (det er ikke så lenge siden), handlevogner - og snart får vi kanskje åpningstider som ligner på andre butikker også? Få bedrifter har satset så mye på bedriftsintern opplæring, så nå får du som oftest kyndige svar på Polet.

Men det er noe underlig over svaret Isachsen gir på sitt eget spørsmål: «Hvorfor drives Vinmonopolet så godt?» Det mest åpenbare er nemlig ikke med i hans liste - det er stort sett bare eksempler på hva det er å drive godt. Greit nok, han viser til de prosessene som førte polet dit det er i dag, men ikke hvorfor de ble satt i gang. Eller rettere: hvorfor har en butikk som har som mål å selge minst mulig blitt så kundevennlig?

Svaret er så heidundrende åpenbart: det er fordi polet må skaffe seg popularitet for ikke å bli nedlagt. Det er først og fremst den evige trusselen om nedleggelse som driver prosessene. Derfor er det ikke polets venner som driver prosessen mot en monopolbedrift som elsker sine kunder framover, det er fiendene.

Høyre som mitt parti? - Politikk og personlighet - XV

Det er over et år siden jeg skrev siste innlegget i denne serien, og nå er det snart valg. Et sentralt tema har vært rollen til "natur og kultur," et annet har vært "fornuft og følelser". Interesserte bør lete i dette søket etter tidligere innlegg - som tar for seg mitt politiske liv fra barneår til ca. 1995. (Bildet er fra en tidligere valgkamp - her med Byråd Hilde Onarheim).

Jeg har egentlig ikke fulgt opp lovnaden fra det siste kronologiske innlegget i serien, fra januar 2011, om å ta for meg perioden etter 1995 da jeg ble med i Høyre. Det blir det ikke noe av nå heller, men jeg kan si noe mer generelt om hvorfor jeg fortsetter å engasjere meg i Høyre. Det er selvsagt ikke fordi partiet er ufeilbarlig, eller fordi jeg er enig i alt som står i programmet eller som partiet foretar seg. Det er ikke slik det fungerer. Når jeg nå stemmer Høyre for sjette gang ved et stortingsvalg har det med dette å gjøre:

• Demokrati fordrer alternativer, og med den dominerende stilling Arbeiderpartiet har hatt i Norge etter krigen er det bra for det norske demokratiet å ha et solid og traust parti på den andre siden av "streken". Særinteressepartier og populister kan aldri utgjøre et slikt tyngdepunkt.

Dette er en mellomting mellom et overordnet syn og en strategisk tilnærming, men som grunnleggende konservativ av natur bryr jeg meg om demokratiet som institusjon. Vi må aldri ta det for gitt. Det har, siden jeg begynte å stemme Høyre, aldri sett bedre ut for alternativet til Arbeiderpartiet enn nå. Måtte det bare vare til og med 9. september!

• Arbeiderpartiet har mye bra for seg, men mitt behov for å bygge opp under et alternativ ligger også i det at partiet har bundet seg så fast til LO. Partiet finansierer valgkampen deres, og har fast representasjon i politiske organger. I 2013 burde slik korporatisme være et fremmedelement, og politiske partier kun styre etter hva de mener er best for samfunnet som helhet.

Som konservativ er jeg av legning bekymret - ikke for de daglige ting, men for de store linjer. Få partier tar dette så alvorlig som Høyre.

• Høyre legger hovedvekt på langsiktige utfordringer som forskning, innovasjon og infrastruktur. Når partiet vektlegger lærerne er det fordi de er kunnskapssamfunnets fremste drivkraft - ikke fordi de utgjør mange stemmer. Når næringslivet står partiet nær er det fordi velstanden kommer fra produktiviteten - ikke vedtakene på Youngstorget.

Jeg kunne også hektet på en liste over ting jeg IKKE er så begeistret for i mitt parti, men det er snart valg. Det er viktig å velge rett tid til slikt. Det er ikke før 9. september i alle fall.

Ja, jeg stemmer ikke bare Høyre, jeg driver aktiv valgkamp også. Til nå har jeg vært i 1.000 postkasser, ringt på ca. 50 dører og pakket tre-fire kasser med boller/brosjyrer (i dag morges kl. 06:30). Det gjenstår ca. 80 dører og 6 timer på stand - og en god del i tillegg. Vi er demokratiets fotsoldater alle vi som driver på sånn. Uansett parti. Ikke glem det!

Meningsmålinger - mest underholdning?

Hvis det ikke var for meningsmålingene ville vel norsk politisk journalistikk gått i stå? Men hvor mye er de til å stole på? Ikke særlig mye, tipper jeg.

I går presenterte Dagbladet og Aftenposten/Bergens Tidende hver sin meningsmåling for hele landet. I begge fikk de to store partiene ca. 32,5% og 27,5% - men i hver sin måling. Hos Dagbladet fikk Arbeiderpartiet 32,5% og Høyre 27,5%, og hos Aftenposten/BT fikk Høyre 32,2% og Ap 27,3%. Den siste var tatt opp 12.-14. august, og den første 13.-15. august. Kan opinionen skifte så fort? Neppe! Er meningsmålingene presise? Nei!

Likevel fortsetter alle å behandle dem som en gullstandard, og alle små skiftninger kommenteres utførlig selv om alle med en minimal kjennskap til meningsmålinger og statistikk vet at det er bortkastede kalorier.

Det er bare valgresultetet som teller, men alle med interesse for politikk sluker meningsmålinger uansett feilkilder. Likevel: jeg ser mest på PollofPolls.no, og her er de svært tydelige på hva de driver med.

22. juli "and all that"

Tittelen henspiller selvsagt på "1066 and all that," en frase som ofte blir brukt i britisk historie og som har gitt tittelen på en morsom bok. Grunnen til at jeg skriver det slik er at datoen er vond, vanskelig og noe av et nasjonalt traume. Dertil kommer det at det ikke bare er det som skjedde den dagen som er vondt og vanskelig, men også avdekkingen av all ansvarsfraskrivelse, inaktivitet og ansvarspulverisering som ble avdekket av Gjørv-kommisjonen. Alt dette ble aktivert denne uken etter at Gjørv-kommisjonen kom inn i valgkampen.

Stoltenberg startet det hele. Det er en kjent sak at opposisjonspartiene ikke har et avklart samarbeid å presentere før valget, men Stoltenberg hevdet at årsaken var Erna Solbergs manglende lederegenskaper. "Å avklare det er en lederoppgave, og Erna Solberg er ansvarlig for det. Men hun har ikke klart det." Dermed ble lederegenskaper, på Stoltenbergs initiativ, et valgkamptema. Relevant og legitimt vil jeg si. Det var det også da Erna pekte på at Stoltenbergs lederegenskaper ikke var plettfrie med referanse til Gjørv-rapporten, og Kristin Clemet utdypet dette.

I dag skriver VG.no at Høyre-topper har fått munnkurv om Stoltenberg, og en SMS sier det godt og tydelig: Vi kommenterer ikke Stoltenbergs lederegenskaper, det får velgerne avgjøre 9. Sept. Det er en klok strategi - og det har to hovedgrunner.

1. 22. juli er et nasjonalt traume, og ikke noe man bruker i en valgkamp. Det kan lett slå tilbake.
2. Ja, Stoltenberg gikk ut og sa før Gjørv-rapporten at han hadde ansvaret for det som gikk galt 22. juli (og det var ikke lite), men hans parti og hans regjering var også hovedmålene for terroristen. Dette, og at det er valg nå der regjeringen trolig må gå, er eneste grunn til at opposisjonen ikke har fremmet mistillit i Stortinget.

En av flere grunner til at jeg er aktiv i valgkampen til fordel for Høyre er at jeg tror og håper at en ny regjering kan ta tak i og forbedre gjennomføringskraften i statsapparatet. Et av Arbeiderpartiets verste egenskaper er selvtilfredsheten: den fortellingen de skaper om at alt som er bra i Norge i dag skyldes vedtakene på Yongstorget. Jeg ser ikke bort fra at dette er en delforklaring på den sklerose vi ser i styringen av den norske stat, og som Gjørv-rapporten avdekket.

Det er på tide å skifte ut selvtilfredshet med gjennomføringsevne, og jeg mener Erna Solberg er bedre egnet enn Jens Stoltenberg.

Ferievinen

Ferieviner er en stor skuffelse for de fleste. Man drikker mer enn vinen - det er hele atmosfæren av avslapning, varme og sol man får i seg. Når så vinen kommer i glasset her oppe i steinrøysa, når regnet hamrer på taket og hverdagen har fått overtaket, blir de fleste fryktelig skuffet.

Men dette er ikke en sånn vin. Vi har blitt overrasket over kvaliteten på vinene i der vi har feriert de siste årene. Regionen flyr godt under radaren i vinverdenen, og prisene er deretter. Men det vi har kommet over mer eller mindre tilfeldig har overrasket svært positivt, men vi har ikke kjøpt med oss noe hjem. Til det er bagasjen tung nok fra før.

Denne vinen kom min hulde viv over på polet nå etter returen fra Frankrike, og druene har vokst på andre siden av veien fra der vi har bodd de siste to sommerferiene. Området er pent, Montrose er en lava-strøm fra ca. 600.000 år siden, og fra toppen på borgen der oppe ser man vidt omkring.

Domaine Montrose 2012 (Côtes de Thongue) kr. 107
Fargen er svært, svært lys rosa - den kommer av forsiktig pressing. Duften er mest av rødfrukt, den er lett og leskende, og i slutten av smakskurven kommer en fin mineralsk bitterhet. Selvsagt kan man ikke vente mirakler i denne prisklassen, men denne gjør jobben som rosevin helt fortreffelig.

Man skal selvsagt være skeptisk til alle utmerkelser som viner får, men den fikk altså Silver i Decanters World Wine Awards. Etter å ha smakt denne enkle rosevinen tror jeg faktisk at jeg skal gjøre en innsats neste gang og dra på smaking på eiendommen.

Miljøpartiet De Grønne vinner i Aftenpostens valgomat

For ordens skyld tar jeg alltid Aftenpostens valgomat ved hvert valg. Også denne gangen ble det Høyre, fulgt av FrP (de hadde ikke noe spørsmål som avslørte min forakt for populisme) og Venstre. Men på NRKs valgomat ble det, etter en duell mellom Høyre og KrF, klart Høyre foran KrF og Venstre. (Hvorfor KrF? Tipper det var fordi jeg var så klart mot vin i butikk.)

Men har testen i Aftenposten (den korte) noen innebygd tendens? Som ved valget i 2011 prøvde jeg meg som clueless and carefree (konsekvent midt på (vet ikke) og syns alle spørsmål er mindre viktige, men denne gangen ble jeg avslørt i Aftenposten. OK. Prøv igjen, denne gangen som småsur og giddalaus - altså "litt uenig" + "mindre viktig" på alt:

1. Miljøpartiet De Grønne
2. Senterpartiet
3. Kristelig Folkeparti.

For balansens skyld prøvde jeg også blid og giddalaus, altså "litt enig" + "mindre viktig" på alt:

1. Miljøpartiet De Grønne
2. Kristelig Folkeparti
3. Rødt

Mest overrasket var jeg over at Rødt kunne komme ut så godt på en blid grunnprofil, mens det Kristelige partiets folkelighet vel klart kommer til syne ved å være på begge listene.

Men mest tydelig var det altså at enten du var litt uenig i alt, eller litt enig i alt, så var Miljøpartiet De Grønne ditt parti. Hvorfor det? Jeg mener å ha hørt at partiet står sterkt hos unge hipstere - slike som kanskje kan tenkes å bistå Aftenposten med å sette opp valgomaten. Kan dette være forklaringen?

Men hva med profilen sint og sur? De som er uenig i alt, og mener det er svært viktig! Her kunne man kanskje ventet seg Rødt, eller kanskje Fremskrittspartiet, men nei. Her kom det blide åsyn til Jens Stoltenberg til syne.

1. Arbeiderpartiet (med god margin til:)
2. Høyre
3. Venstre

Betyr tendensen i denne ikke helt vitenskaplige testen min at mange usikre velgere kommer til å stemme på MDG ved valget? Ikke vet jeg, men det kan være at valgomaten til Aftenposten kan ha noe med saken å gjøre om partiet kommer på Stortinget denne gangen.

Formuesskatten, NHH og NRK

På Dagsrevyen i går kveld kom den saken jeg har ventet på: mitt parti Høyre blir kjørt på formuesskatten. En studie fra Norges Handelshøyskole (NHH) viser at lettelser eller fjerning av formuesskatten ikke vil virke særlig stimulerende på verdiskapningen (saken er også på NRK.no).

Jeg skal ikke krangle med NHH, selv om jeg tror Høyre har en god sak med hensyn til utvalget av bedrifter som kom med i studien. Likevel: dette oppslaget er et godt eksempel på feil fokus i en viktig og riktig sak, noe jeg pekte på her i februar i år. Bedrifter har nemlig ikke stemmerett, og næringslivet i Norge går godt jevnt over. Men fjerning av formuesskatten har to viktige funksjoner som Høyre til nå ikke har frontet i det hele tatt:

• Formuesskatten er en straff for sparing. Det er som om Staten kommer tilbake hvert år for å sjekke om du har brukt opp pengene dine. Har du ikke det, så må du betale bot. Det er det formuesskatten er. Du har betalt skatt på pengene, men de som ikke bruker dem opp blir straffet. (Hvis det var slik at den økonomiske aktiviteten i landet var laber, og alle satt og ruget på pengene sine, så ville dette ha hatt noe for seg. Men det er det motsatte som er tilfelle.)

• Fjerning av formuesskatten vil også ordne opp en gang for alle i diskrimineringen mellom formuestyper. Alle vet at ved å sette pengene i fast eiendom tryller du vekk mye formue, og derfor får vi overinvesteringer i eiendom - herunder bolig - og tydelige symptomer på bobler.

Dette er forhold som Høyre med fordel kunne ha fokusert på - men fremdeles sitter forestillingen i om at bedriftene har det vondt, og at de har stemmerett.

Dexter - Season Seven (DVD)

For snart et år siden omtalte jeg den forige serien med Dexter, så jeg bør vel følge opp med nummer sju også. Som jeg skrev den gangen, for de få som ikke har hørt om Dexter, så er han en seriemorder som bare (i alle fall i teorien) tar seg av seriemordere. For sikkerhets skyld arbeider han i politiet.

I denne serien er det forholdet til søsteren som står i sentrum, og det er ikke godt å si mye om handlingen uten å avsløre viktige forhold som holder spenningen oppe. For det er spennende!

Det er selvsagt ikke særlig sannsynlig at det i Miami er så mange seriemordere at det er nok til å holde en seriemorder som bare knerter seriemordere opptatt i fritiden i tillegg til jobb og familie. Men Michael C. Hall er en ualminnelig skuespiller som ikke bare klarer å gjøre figuren sannsynlig, men også sympatisk.

Det er flere andre sentrale rollefigurer i serien, og i denne sesongen er det en av de faste - søsteren Debrah (som spilles av Jennifer Carpenter) som står i sentrum. Den andre kvinnen som gjør mye av seg i denne serien er Hannah McKay - spilt av Yvonne Strahovski (hun er IKKE vond å se på).

I april i år ble det klart at den åttende sesongen med Dexter blir den siste, og det var i grunnen en lettelse. Ikke at serien har blitt dårligere med tiden - på ingen måte - men det kan være greit å få en ende på dette blodbadet.

Konklusjon - Anbefaling.

This is Personal - The Hunt For The Yorkshire Ripper (DVD)

Dette er en TV-film på over tre timer som i følge tittelen dreier seg om jakten på The Yorkshire Ripper. Det stemmer nok, men det underliggende temaet er personlig ansvar og engasjement.

Vi følger i hovedsak George Oldfield, som ledet etterforskningen. Alun Armstrong, som spiller Oldfield, gjør som vanlig en imponerende rolle. Det er verdt å se denne filmen bare for å studere karakterskuespilleren Armstrong.

The Yorkshire Ripper var en seriemorder som terroriserte hele The West Riding i Yorkshire i en årrekke. Dette gjør filmen til en skikkelig "police procedural" men ikke av det heroiske slaget, for her er gjøres det mange feil. Jeg skal ikke gå inn på for mange detaljer her, for det vil ødelegge for spenningen - for den er der, til tross for at dette i første rekke er et drama der det personlige er i fokus.

For en bilentusiast (OK: nerd) er det faktisk heller ikke så dumt å få se en Audi 100 av den første utgaven rulle og gå som Oldfields tjenestebil.

Konklusjon - Anbefaling.

Formuesskatten

Formuesskatten, som jeg har skrevet om flere ganger på bloggen, kommer vi til å få høre mer om før valget er over, men det synes som om flere har interesse av å kjøre på slagord heller enn analyse. Det er lettest, og de færreste har ork til å sette seg inn i sakene. (Faksimile: Donald.no)

I helga var det en sak i VG der det ble hevdet at Høyre ville gå bort fra sitt løfte om ikke å fjerne formuesskatten hvis det førte til at noen rike endte opp med nullskatt. Det var selvsagt feil, men færre la vel merke til oppklaringen enn den feilinformerte saken. Et annet forhold ved en fjerning av formuesskatten er at det vil være sjelden at noen går fri av skatt, og at det vil være midlertidig, og at de fleste som slik "slipper unna" har moderate formuer.

Sitat Sigbjørn Johnsen: "En varig situasjon med null skattepliktig inntekt er trolig sjelden for formuende personer." Mao - fjerning av formueskatten vil ikke gjøre en masse rikfolk til nullskatteytere, slik AP/SV later som. Folk blir nullskatteytere fordi de har TAPT penger i året som gikk, eller at de bruker et «skattehull» som Stoltenberg selv har innført."

Sitat Sigbjørn Johnsen: "At noen få skattytere med stor formue betaler svært lav eller ingen skatt utenom formuesskatt i enkelte år, kan for eksempel skyldes at de finansierer konsum med utbytte innenfor skjermingsfradraget eller inntekter som er tatt ut og beskattet tidligere. Skattytere kan også ha lav eller ingen skattepliktig inntekt enkelte år som følge av at inntekter, herunder utbytter og spesielt gevinster, er ujevnt fordelt over tid eller fordi de har store fradrag for tidligere års underskudd i næring."

"At noen få skattytere med stor formue betaler svært lav eller ingen skatt utenom formuesskatt i enkelte år, kan for eksempel skyldes at de finansierer konsum med utbytte innenfor skjermingsfradraget eller inntekter som er tatt ut og beskattet tidligere."

Kilden her er Finansdepartementet, se særlig svar på spørsmål b og C.

Men uansett har altså Erna og Høyre bekreftet at det ikke blir aktuelt å fjerne formuesskatten helt dersom det fører til at noen rike ikke vil betale skatt i det hele tatt.

Uansett: dette er en sak som blir håndtert noe underlig av mitt parti. Straks den kommer på banen er det bedriftene som blir dratt fram, men det er ingen bedrifter som går til valgurnene 9. september. For oss som skal stemme er formuesskatten en straff for ikke å ha brukt opp pengene. De fleste land har fjernet den forlengst, men her hos oss har den blitt en symbolsak.

Helt eller skurk?

I uken som var ble Bradley Manning dømt for spionasje. Han overlot over 700.000 dokumenter til WikiLeaks, og ble dømt for 21 forhold. Noen mener han fortjener Nobelprisen, andre at dødsstraff må være passende. Som vanlig er jeg mer moderat. (Bilde: WikiMedia Commons)

Noe av dokumentasjonen - som videoen av et Apache-helikopter som tar livet av to journalister for Reuters hører absolutt hjemme i "varsler-kategorien". Ingen organisasjon ville frigitt slik dokumentasjon frivillig, og den viste i beste fall tvilsom krigføring - i verste fall overlagt drap på journalister. Hvis han hadde holdt seg til slik dokumentasjon, ting han ikke hadde samvittighet til å holde tilbake fra offfentligheten, så hadde hans heltestatus vært lettere å begrunne. Men slik var det jo ikke.

700.000 dokumenter - minst - var antallet. Det var ikke mulig for Manning å vite noe som helst om hva som sto i dem. Hvis han hadde brukt 10 minutter til å skumlese hvert av dem, ville det tatt ham 875.000 arbeidsdager, eller 2397 år. Hans samvittighet hadde altså ingen formening om det overveldende flertall av de dokumenter han lakk. Å bryte lovnader han hadde gitt sin arbeidsgiver, militæret i det landet han kom fra, og lange alt dette over til en utenforstående part var grovt uansvarlig i beste fall.

Og her kommer asymetrien fram igjen. Det er ingen som Manning i Kina, Nord-Korea, Russland eller andre ikke-demokratiske land. Men likevel: han arbeidet ikke for en fremmed makt, og ikke har han forsøkt å stikke av fra sitt ansvar heller. Det betyr at han ikke passer den gode gamle profilen til spioner av den tradisjonelle sorten.

Men alle hans tilhengere, venstreorienterte av ulike slag, burde vel tenke over hvordan de hadde stilt seg om noen hadde lekket annen informasjon i dette omfanget. Medlemslistene og adressene til alle planetens aktivister og demonstranter, for eksempel? Hvis Manning skulle slippe unna med det han gjorde, hvorfor skulle ikke alle og enhver som brøt avtaler og forpliktelser i jobben slippe unna med det?

Manning, Snowden og Assange viser oss at en ny generasjon av datakyndige som aldri har opplevd den kalde krigen ser seg som hevet over lover og regler, og de tror deres vurderinger skal overkjøre lover og regler i samfunnet. De blir neppe de siste av dette slaget.

Fadderuken

Snart er den over oss - Fadderuken. Det er Universitetenes (i alle fall UiBs) forsøk på å etterligne noen studentforeninger med lange tradisjoner. Disse studiene ga posisjoner i samfunnet, og det som etterlignes er å ligne med overgangsriter. Det er i alle fall disse aspektene som har skaffet Fadderuken negativ omtale.

En viktig grunn til den negative omtalen av Fadderuken er utbredt, overdreven og svært synlig beruselse på offentlig sted. Hva kan man vente? Det de nye studentene kan om festlige tilstelninger er det de nettopp har lært gjennom den liminale fasen "Russetiden". Her settes vanlige krav til oppførsel ute av spill siden man kan vise til en midlertidig og lett synlig identitet ("Russ") som tillater dette (innenfor straffelovens rammer). For svært mange er russetiden knapt overstått når Fadderuken begynner, og de fleste finner det lett å spille på de samme strengene som i mai.

Et overgangsrite gir en ny status - selv om det er ikke all verden til status lengre å gå på et universitet nå til dags. Det som søkes fremmet, går jeg ut fra, er en gruppetilhørighet. Overgangsritene omfatter gjerne ydmykelse på offentlig sted, og dette gir med nødvendighet betydelig oppmerksomhet til disse foreteelsene. Når en tar i betraktning at det dreier seg om flere hundre unge mennesker, ja kanskje flere tusen, går fenomenet fra å være kuriøst til å bli en plage.

OK, så er jeg vel en middelaldrende grinebiter som ikke unner ungdommen å ha det gøy. Men trenger morskapen å være så plagsom for offentligheten? Det er ikke noe poeng å etterligne "gamle dager" da vi ikke ble tatt imot på universitetene, men da det var et overgangsrite i seg selv å finne fram og finne seg til rette helt på egen hånd. ("Mestringsglede" er et stikkord her.)

Fadderuken kan ha mye for seg både sosialt og faglig, og alkohol er velkjent som sosialt løsemiddel. Men jeg vil foreslå det følgende: Når studentene kommer, topptrent på grøftefyll gjennom en hard russetid, så bør alkoholen få en svært underordnet plass i opplegget. Det er ikke så vanskelig å bli alkis, og det bør ikke være noe poeng å forlenge russetiden ut mot høsten. Overgangsriter eller leker der man bruker Torvalmenningen eller annet offentlig sted bør fjernes. Og sist men ikke minst: For å bevege seg på offentlig sted med UiBs logo lett synlig må man kunne si "bruksmåtebeskrivende definisjon" uten å snøvle.

Musserende

Sommerferien er overstått, og det er på tide å få opp turtallet på bloggen igjen. Boblene vil vel få opp stemningen, tenker jeg.

Pieropan Ghes Rosé extra dry 2011 kr 149,90
Ganske diffus duft der det nok ville vært fantasien som dikterte elementene i smaksnotatet heller enn sansenes klare dom - så jeg lar det stå sånn. Svært syrlig, lys og lett, men det er liksom ikke så mye med denne vinen.

Bele Casel Colfòndo Frizzante kr 157,90
Grumsete på farge (den er udegorgert), dufter gjær og pære. Lett i strukturen, men svært tørr. Interessant vin som defineres som "perlende" heller enn "musserende".

Arnould Grand Cru Blanc de Noir Brut kr 249.90
Dufter reduktivt, og av grønne epler. Syrlig og fast - det er godt bitt i den som gjør den anvendelig til mat. Lett men likevel substansiell, og med lang ettersmak. Et meget godt sjampiskjøp - så Arnould får pryde innlegget også.

Bonville Grand Cru Millesime Brut 2007 kr 299,90
Dufter sitrus og autolyse. Lett, med noe sødme, men den henger litt igjen i munnen på syrene. Mer typisk aperitif-sjampis, men den faller likevel gjennom sammenlignet med vinen over.

Christophe Mignon Meunier Extra Brut kr 349.90
Champagne på 100% Pinot Meunier. Det er det andre som gjør også, som Jerome Prevost. Mest sitrus her, men litt kjeks og blomster - ganske bitter duft, egentlig. Svært godt bitt og lang ettersmak - begge deler ikke noe man vanligvis forbinder med Pinot Meunier, som er en drue som har blitt betraktet som litt enkel og mindreverdig. Men det er nok som med Grenache - når vinstokkene blir gamle og avkastningen laber, så kommer druen til sin rett.