Billigsalg

Forlaget vårt, Wiley-Blackwell, selger nå The Aesthetics of Wine til bare £22 (£20 som e-bok)! Det er nesten 70% avslag. Dette har ikke slått gjennom ut til Amazon og andre, så du må følge denne lenken. Jeg har selv kjøpt fra dem, og det fungerer helt som Amazon.

Spørsmål som ofte kommer opp i vinkretser blir behandlet og drøftet grundig, så dette er ingen lettbent bok. Jeg er særlig glad for Jancis Robinsons dom: "Fascinating and extremely well informed."

På Amazon får man også andre bedømmelser (følg lenken), men prisen ligger altså betydelig høyere.

Børsfall

Uforlignelige Matt i Daily Telegraph.

Rullende design - Mercedes SL (W113)

En hittil på nettet lite eksponert side av mine interesser er kjøretøy, særlig biler. (Bildet: Lothar Spurzem)

Som urban akademiker passer ikke det inn i stereotypen min, men det får så være. Far solgte først og fremst traktorer og andre landbruksmaskiner, men også biler (og forsikringer, osv., osv.). Deler av min oppvekst ble tilbrakt i et salgslokale, så at denne interessen festet seg har klare årsaker i min barndom.

Den bilen som får åpne denne serien er kanskje den vakreste av dem alle, Mercedes-Benz W113 serien. Den ble produsert mellom 1963 og 1971 i nær 49.000 eksemplarer. Utgaven på bildet er en 230SL fra 1964.

Jeg har vært heldig og har sett flere eksemplarer av denne bilen, og hver gang blir jeg stående med åpen munn. Den er penest som roadster.

Etterfølgerne var bredere og mer brautende, og etterlot denne utgaven som noe av det lekreste på fire hjul noen gang.

Mer Moseltor

"Moseltor" er mitt ordspill på Moselprodusenten Molitor, og ble først brukt av meg i dette innlegget for ti dager siden. 

Markus Molitor Riesling Trocken 2013 kr. 149 

Duft av pære og grapefrukt, fin fylde i munnen og snill stil. Inne på nesten alle pol, og en storselger. 

Markus Molitor Zeltinger Sonnenuhr Riesling Auslese*** Tørr 2013 kr. 499

Den dårlige nyheten er at denne er utsolgt, den gode er at det var gode grunner til at den solgte ut. På Wine Advocate fikk denne vinen 100 poeng, og jeg er tilbøyelig til å være enig. Superlativene trenger seg på. Den er lekker til tusen (og ikke bare til 100), flott frukt og syre, og den er lang i ettersmaken. En skikkelig høydare av en vin, og skikkelig utsolgt også. 

Lateral thinking

(Kilde: Reddit)

En hvit en rød

Dom. Souyris Le Chemin 2014 kr. 172

Dette er en ganske underlig vin: en Chenin Blanc fra Herault i Languedoc - ikke langt fra der vi bruker å feriere. Den er fast, mineralsk og lite innsmigrende. Duften - når den kommer - er av flint og appelsinstein. Når temperaturen øker er det også et lite drag honning. Finnes på de største polene: kategori 6.

Leroux Bourgogne Rouge 2012 kr. 268 

Produsenten er en av Burgunds beste negocianter, men denne vinen innfridde ikke. Jeg fikk den servert blindt, og mye tydet på at det kunne være en Barbera: ganske dyp rød farge, tydelig eikesniff, saftig og syrlig men med lite innslag av tanniner. Jeg var ikke videre begeistret.

Jeg ble enda mindre begeistret da identiteten kom for en dag. Denne typen vin skal være lettere, friskere og mer tydelig bærpreget. Finnes på noen pol. 

Tianjin-krateret

Eksplosjonene i Tianjin er ikke lengre på nyhetene, så dette bildet var nytt for meg. Funnet på Reddit.com

Min studietid i Trondheim

- kunne jeg skrevet mye om, men inspirert av flere lignende enqueter i avisene nå rundt studiestart, så skal jeg holde meg til et moderat format. Jeg studerte to steder, ved det som nå er NTNU og ved University of Warwick, men det er bare årene 1982 til 1988 da jeg var ved NTNU jeg vil omtale her.

ExPhil tok jeg hjemme på gutterommet, og lånte bilen til far og kjørte til Trondheim for å ta eksamen våren 1982. Mitt første møte med universitetslivet var forelesningene i Fonetikk og Språkvitenskap som jeg tok som forkurs i august 1982.

Jeg hadde kommet inn på NHH i Bergen, men følte ikke at det var "meg". Løsningen ble at jeg bestemte meg for å lære et språk skikkelig, og så kunne jeg jo starte i Bergen året etter dersom jeg hadde endret oppfatning i mellomtiden. Jeg vurderte også å ta realfag på et privatgymnas, og søke meg til Medisin.

Det ble verken medisin eller NHH for jeg fant meg fort til rette. Engelsk hadde mye gruppeundervisning, og det var lett å bli kjent med andre og få gode venner. Etter et år på vandring (fire hybler, derav to på Moholt) havnet jeg også bostedsmessig nært Dragvoll (se over). Det meste av mitt sosiale og faglige liv var sentrert her, og et år med sosiologi på Lade og et halvår med PedSem på samme sted, gjorde ikke noe for å endre på det.

Jeg var ingen begersvinger, og Samfunnet besøkte jeg kun sporadisk. Filmklubben, derimot, var jeg trofast mot. Og mot Engelsk Institutt, som lot meg ta hovedfag med et innhold som i stor grad kom fra Filosofisk Institutt.

Vinteren 1988 fikk jeg først et Fullbrightstipend til USA som jeg sa fra meg, men da The British Council ga meg et stipend til å begynne en PhD ved University of Warwick sto jubelen i taket. Trondhjæm - æ rest i frå dæ.

Titanic 2015

Moseltor

Den underlige overskriften skyldes at jeg her logger et par notater på viner fra Mosel laget av Markus Molitor. Tysk riesling er ikke enkelt, og Molitors armé av ulike kuvéer gjør det helt kaotisk. Her kreves det spesialkunnskap. Hans hvite kapsler signaliserer en tørr vin, de grå-grønne er Feinherb, og de gylne kapslene er søte viner. På nettsidene til Molitor står det ikke noe om de enkelte vinene, og det er mildt sagt uvanlig for en produsent. Forklaringen er vel at knapt noen har oversikten over alle variantene, og at de varierer fra år til år. Best å holde slikt borte fra nettet. (La meg ile til og si at dette er en meget god og anerkjent produsent!)

Markus Molitor Edition 5. Wehlener Klosterberg Riesling Spätlese 2007 kr. 220

Sødmen her tilsvarer Feinherb, men den heter spätlese. Den er spontangjæret på store fat, og har fått ligge ni måneder på bunnfallet. Vinen er fin og lett, velbalansert med et lekkert syrespill, og er fortreffelig som matvin. Det er litt petroleum som på ingen måte skjemmer, og et generelt godteripreg er det også - særlig på duften. (På polets sider står det ingen årgang, men den vinen jeg smakte var 2007)

Markus Molitor Riesling Tørr 1987

Denne vinen er utsolgt, og det kan skyldes to forhold. Det ene er at norske vinkonsumenter ikke er pyser, eller at de har blitt feilinformert. Eller kanskje en 28 år gammel vin til knappe 250 kroner ble for fristende? I alle fall: vinen var mer interessant enn god. Duft av steinstøv, og smak av stikkelsbærsaft. Ubeskrivelig stram, men likevel lekker. Det krever lang tilvenning å faktisk like viner som dette, men som botsøvelse virker det helt fortreffelig. Nivået er QbA, og vinen er laget på barrique.

Halloween Keith

Verden er ikke så stor. En venn av meg fra USA, viser det seg, vokste opp like ved huset til Keith Richards (han i Stones, vet du) i Weston, Connecticut. Dette fortalte han om å ha Keith i nabolaget i oppveksten:
"My little brother and his friends used to go to his house for Halloween and he once gave them a bottle of Jack Daniels- a story we laugh about to this day.."

The Fall - Series Two (TV-serie)

Den første serien av The Fall omtalte jeg her i juni, og å ha sett den er klart anbefalelsesverdig som jeg skrev da. Jeg vil tro at nesten alle som har sett den MÅ ha med seg denne oppfølgeren, og dermed er det vel nesten overflødig for meg å skrive videre?

Eller kanskje ikke. Det har jo hendt før at oppfølgere svikter, men ikke denne gangen. Karakterene blir dypere, og skuespillerne Jamie Dornan får sjanse til å spille mot hverandre.

Hele serien bygger ikke på en whodoneit-type spenning, men spenningen med karakterene og hvordan etterforskning og forbryter spiller seg ut mot hverandre. Det siste er mer i sentrum i denne andre serien. Den ytre spenningen er høyere i den første serien, men det er her vi blir mest utfordret.

Krimserier av denne typen filmes med filter, eller de redigeres, slik at fargepaletten blir blå-grå-grønn. Her er ikke dette påtagelig, og i tillegg kommer en subtil utforsking av rødt i flere scener som også får tematisk betydning.

En tredje og siste serie begynner filmingen i Nord-Irland ved neste årsskifte.

Konklusjon - Klar abenfaling.

Hellas og budsjettbalansen

Makroøkonomi er ikke enkelt, og i tilfellet Hellas har et tykt teppe av stereotypier lagt seg på toppen. Men en av flere lærdommer vi kan dra av krisen (i følge bruegel.org - en europeisk økonomisk tenketank) er at regjeringer ikke i all evighet kan bruke mer enn de tjener/tar inn. Dette burde være enkelt å forstå, men særlig på venstresiden er det visst en ganske gjengs oppfatning at krisen i er EU og Tysklands skyld. Disse har påført Hellas stor smerte gjennom en brutal innstramming. 

Bildet over er fra IMF i oktober i fjor. De blå strekene angir i prosent hvor mye mer enn de har tatt inn de greske regjeringene har brukt. Dette ble det slutt på i 2010 da private kreditorer krevde overpris for å fortsette med dette. Overprisen var et uttrykk for at "vi tror dere går konk". 

Troikaen, som de nye kreditorene kalles med EU og IMF i spissen, har sørget for at Hellas har kunnet fortsette å låne - men under forutsetning om å komme i balanse på budsjettet og etter hvert i overskudd. 

Kritikerne sier at dette har ødelagt mulighetene for vekst siden pengestrømmen har blitt strammet inn. Dette er helt riktig. Problemet er at ingen vil kaste pengene sine inn i det sluket grafen over representerer. 

Men i 2014 begynte hestekuren å gi resultater - mer enn bare ledighet, fattigdom og annen elendighet. Konkurransekraften ble bedret, ledigheten gikk noe ned, og man fikk budsjettoverskudd. Men Syriza vant valget, reformene ble stoppet, og kreditorene mistet lysten på å fortsette. 

Lærdom 1: Før eller siden går du tom for andres penger. 

Resten er en historie vi ikke har sett slutten på. Jeg kommer tilbake med flere lærdommer. 

Lapidus - Snabba Cash (Krim)

Denne boka har solgt over en halv million eksemplar bare i en pocketutgave i vårt naboland Sverige, og det kan jeg godt forstå. Det har nok vært en fordel at den også kom som film, men det er langt mer enn publisiteten som har drevet salget. (Bildet: Feber.se - fra filmatiseringen)

Forfatteren er forsvarsadvokat, og her følger vi tre forbrytere i Stockholm over en periode på et år. Mrado er nestkommanderende for en eks-Jugoslavisk forbryterliga. Han driver kampsport, og banker gjerne opp folk. Hans hovedinteresse er imidlertid datteren.

JW er en ung student fra en alminnelig familie i Norrland. Han har et sterkt ønske om å passe inn blant sossen på Stureplan. Hans eldre søster forsvant i Stockholm noen år tidligere.

Jorge har ikke valgt dette livet - det er dette livet som har valgt han. Han er lavt på rangstigen blant forbryterne, men kommer fort mye høyere da han rømmer fra fengsel. Men nå starter en ny runde med helt andre problemer.

Lapidus skriver fra disse karenes perspektiv. Det er deres tanker, problemer og verdensbilde som får plass. Forbryternes logikk er, vel, logisk. Hver karakter får et kapittel etter tur, og det er selvsagt ingen overraskelse at deres ulike veier krysses.

Jeg har allerede bestilt oppfølgeren, og jeg leser på svensk.

Konklusjon - Klar anbefaling!

Navnesaken - en endelig ende?

"Navnesaken i Overhalla, hvor kommunale vedtak av stedsnavn på tettstedene Hunn/Skage og Ranem(s)- sletta/Overhalla utløste lange klageskriv, kan nå se ut til å ha fått en ende? Sivilombudsmannen har avvist klagebehandling av Overhalla kommunes klage på vedtakene gjort av klagenemnda for stedsnavnssaker når det gjelder navnevalg. Sivilombudsmannen skal blant annet «søke å sikre at det i den offentlige forvaltning ikke øves urett mot den enkelte borger» og det omfatter ikke klager et annet forvaltningsorgan (kommunen)." Dette skriver Namdalsavisa.

Overhalla Kommune har neppe kommet så godt ut av denne saken. Den startet med at kommunen fremmet kommunedelplan for "Skage sentrum". Formannskapet fikk Kommunestyret mot seg, som vedtok at stedet heter Hunn og at planen derfor måtte endre navn.

Deretter fremmet man navnesak, og at tettstedene i kommunen heretter gjennom vedtak skulle hete "Overhalla" (i stedet for Ranemssletta) og "Skage" (i stedet for det Kommunestyret vedtok - "Hunn"). Det var det noen - herunder jeg - som motsatte seg. Vi vant fram, og prosessen er vel dokumentert her på bloggen. .

Noen vil vel mene at Overhalla Kommune her har opptrådt klønete, hevngjerrig og kanskje litt smålig? Jeg skal ikke mene noe om det, men en sammenslåing med andre kommuner kan kanskje være av det gode? 

Barolo i Barolo - III

For noen år siden var jeg i Langhe. Jeg holdt innlegg på en konferanse på Università degli Studi di Scienze Gastronomiche, og besøkte en del produsenter før konferansen startet. Like etter at den var over hang jeg på Neil Beckett (red. av The World of Fine Wine) og noen andre på besøk hos to andre produsenter. Den siste av disse var Cavallotto (representert av Giuseppe Cavallotto på bildet jeg tok den gangen i 2008).

Jeg hadde bestemt meg for ikke å dra på noen produsentbesøk da vi dro dit på ferie i år, men Cavallotto er en favoritt så vi tok en tur innom for å kjøpe vin. Vi møtte Giuseppe - som har ansvaret for å lage vinen - siden broren (som tar seg av business) var bortreist. Han beklaget veldig at han hadde dagboken full av avtaler, men hadde tid neste dag. Vi forsøkte å snakke det bort, og sa vi egentlig bare hadde kommet for å handle litt vin.

De var tom for hvite viner og skulle tappe mer neste uke - uten at det hjalp oss. Det var særlig deres Langhe jeg var ute etter - en hvitvin på Pinot Noir. Men vi handlet de tre rimeligste røde (Giuseppe slo av en tredjedel på prisen oppdaget jeg senere), og var på tur ut da han ba oss stoppe. Han pakket ned en vin - men jeg trodde det var til mannen som kom inn i kjelleren. Det var det ikke. Det var en gave til oss. Det viste seg å være toppcuvéen: Barolo Riserva Bricco Boschis Vigna San Giuseppe 2008. Det kan være greit at det er broren og ikke den usedvanlig vennlige (og dyktige!) Giuseppe som styrer butikken.

Barolo Riserva Bricco Boschis Vigna San Giuseppe 2008
Denne uventede gaven ga oss et dilemma: drikke den nå på tok for ung, eller ta den med hjem med overhengende fare for varmeskade? Det ble det første alternativet, og den ble dobbeldekantert på ettermiddagen og drukket godt utpå kvelden til god mat.

Den blir sikkert bedre om en ti-tyve år, men den var i en klasse for seg også nå. Det er kombinasjonen av friskhet og presisjon, sammen med fylde og lengde som hever den flere hakk over de andre gode baroli vi drakk. Sømløst integrerte tanniner, og flere lag med smak. Aromaspekteret endret seg hele tiden, og strukturen holdt hele veien inn. Knallvin.

Note to self: kjøp mer Cavallotto, og særlig denne utgaven.

Bad English i Aurland

I Aurland i dag snek jeg meg til å bruke toalettet gratis til tross for at jeg ikke var kostymemaker, men bare kunde i kaféen. (Foto: OMS)

Barolo i Barolo - II

En vin til fra en uke i Barolo i overgangen mellom juni og juli i år. Denne siste kvelden spiste vi også på restauranten Arco del Castello di Perno (anbefales!), og det var varmt. Så varmt at de lokale klagde og satt og viftet seg. På natten ble det tordenvær - det mest spektakulære jeg noen gang har sett. Men nok om det.

Da vi vel hadde satt oss og bestilt vinen (se under), kom Giorgio Pira og fruen på restauranten. De satte seg like ved oss. Jeg gremmet meg over at jeg hadde bestilt vin fra konkurrenten, men han var like blid - og bestilte en flaske Barbera fra denne konkurrenten - Cascina Fontana.

Cascina Fontana Barolo 2006
Som nevnt - denne ble drukket i høy varme og luftfuktighet, men jeg kan i farten ikke komme på viner som tåler slike omstendigheter bedre enn Barolo. Denne hadde rukket å få et litt orange skjær i kanten, og frukten var mer i retning nype enn vanlig er på Barolo. Ellers var lakris et merkbart element. Elegant, det er flere lag i denne vinen, og meget lang ettersmak. Men var den verdt 15 euro mer enn 2010 årgangen? Kanskje normalt sett, men ute under slike forhold kunne vi kanskje ha spart pengene selv om den ble dekantert over i en UFO av en karafel.

Druene kommer fra tre vinmarker - to Castiglione di Falletto og en i La Morra. Vinifieringen er på stål, og deretter på botti av slovensk eik. Det lages bare 8.000 flasker årlig (i snitt) av denne vinen.

Barolo i Barolo - I

Jeg og familien var på ferie i Langhe, i landsbyen Perno i Monforte kommune. Fra Agroturismo Bianconiglio der vi bodde kunne vi se La Morra, Castiglione di Falletto, Serralunga og Barolo. De tre første av dem til og med fra terrassen. Alle som har vært i Langhe vet at det er ubeskrivelig vakkert.

Agroturismoen/Hotellet ligger på eiendommen til Giorgio Pira, og jeg hadde anledning til å smake to årganger til måltider.

Verken produsenten eller vinmarken er av de mest kjente, men graden av berømmelse er det uansett vanskelig å smake i seg selv. Baroloen lages av druene fra toppen av denne bratte og sydvendte vinmarken i Perno, Montforte. Stokkene ble plantet i 1971. Meg bekjent har aldri denne produsenten vært representert i Norge.

Giorgio Pira Barolo Laut 2010
Lett gjennomskinnelig farge - så langt kunne dette vært en burgunder. Duft av roser, jord og et snev av bjørnebær. Selv om den er purung er den lett drikkelig med behagelige tanniner. Ute på Arco del Castello di Perno en varm sommerkveld er dette meget velegnet drikke til det som serveres.

Giorgio Pira Barolo Laut 2009
Denne kjøpte vi på bruket forl 20 euro, og drakk til egenlaget mat på terrassen - med utsikt til de først nevnte landsbyene. Det har mest for seg å sammenligne med vinen over, og her var det vel frukten og mykheten som utmerket seg. Her var det et mer fruktig preg enn på den ett år yngre broren, og kirsebær kom tydeligere fram i aromaen. Per i dag mer lettdrikkelig, men uten den ekstra dimensjonen man fornemmer ligger under i utgaven fra 2010.

Hunn/Skage og Ranemssletta/Overhalla

Når Klagenemnda for stedsnavnsaker nå har bestemt at tettstedet som er skiltet «Skage» skal hete «Hunn», og det som er skiltet «Overhalla» skal hete «Ranemssletta» er det ikke rart at mange blir forvirret. Derfor er det viktig å få fram hva denne saken egentlig dreier seg om.

Fram til 1970 var det ingen som kalte Hunn for Skage, men da ble tettstedet skiltet om til Skage. Uvisst av hvilken grunn. Det som er klart er at verken kommunestyre eller andre relevante organ har bestemt dette. Etter hvert begynte innflyttere og yngre generasjoner å bruke det navnet som sto på skiltet, og vi har i lengre tid hatt to navn i bruk om samme sted.

Det samme har skjedd på Ranemssletta som ble til Overhalla – men her ble skiltinga foretatt omkring 1990 og har hatt kortere tid på å få «satt seg». Her var det nok en diskusjon, men det synes ikke å foreligge noe kommunalt vedtak. Felles for begge var at det ikke ble foretatt noen navneendring. Stedene heter derfor fortsatt Hunn og Ranemssletta selv om mange i dag sier «på Skage» og «på Overhalla».

Lov om stadnamn sier klart at stedsnavn er kulturminner – det gjelder i særlig grad for eldre/nedarva stedsnavn – noe både navna Hunn og Ranemssletta er. Det samme er navnet Skage og muligvis også kommunenavnet Overhalla. Alle fire navn vil bestå, men nå i den funksjonen de alltid har hatt.

Når navn ikke brukes blir de glemt, og etter hvert blir de helt borte. Hunn har etter alt å dømme vært bosatt i ca. 3000 år, og navnet har røtter fra før norrøn tid. Hvordan kan vi vite det? Fordi stedsnavn historisk sett nesten aldri blir borte eller blir vesentlig endret. De er egennavn som står støtt selv om språket endrer seg. Alle som har forsøkt å lære seg Gammelnorsk vet at det er noe helt annet enn det vi snakker i Norge i dag. Om vi hørte en viking fra Overhalla snakke ville vi skjønt lite eller ingenting, men stedene han snakket om ville vi straks kjent igjen.

En venn av meg fra en gård ved Steinkjer fortalte at bestefaren hadde fått ryddet vekk en gravhaug som var i veien på gårdsplassen. Bestefaren fortalte at det var «mye gammelt skrammel» i den som de hadde brukt bulldoser på og fått vekk. Vi blir rystet over en slik holdning til viktige kulturminner, men mange tenker ikke på navn som kulturminner. Men det er de. Og ulikt sverd i gravhauger og andre gjenstander er disse navnene i daglig bruk og knytter oss tett til historien hver eneste dag. Helt til noen setter opp et skilt og gjør slutt på flere tusen år gamle kulturminner.

Det er derfor stedsnavn også har vern. I dag ville min venns bestefar fått kulturmyndighetene på nakken, og antakelig fått en kraftig bot eller det som verre er. For «Hunn» og «Ranemssletta» sin del blir disse kulturminnene nå «gravd frem», og særlig for «Hunn» var det nok i siste liten. Etter 45 år på vei ut er det mange som bruker «Skage» både om bygda/sognet og om tettstedet. Det må de jo få gjøre, men det vernet kulturminnene «Hunn» og «Ranemssletta» hadde krav på er nå trådt i kraft.

Overhalla kommune er i disse dager i ferd med å bli involvert i et meget spennende prosjekt om kulturminner fra Namdalen med navnet «Plyndrende vikinger – plyndrende lakselorder.» I følge prosjektplanen tas det sikte på seminar, utstilling og publikasjon omkring funn fra vikingetiden. Det ikke ukjente Melhus-skrinet røvet på en av de første vikingferdene til Irland vil sikkert bli sentralt i utstillingen.

Det kan i denne sammenhengen være verdt å merke seg at de eldste stedsnavna i Namdalen går tilbake til langt eldre tid enn vikingetida. Som nevnt er Hunn er et slikt navn. De språklige røttene går ifølge språkforskerne tilbake til utdødde germanske språk. En arkeologisk rapport fra Kjerkåkeren på Hunn viser at Hunn har vært bebodd i ca. 3.000 år – kort tid etter at det ble tørt land. Navnet betyr fangst og da antakelig av fisk. Muligvis er det det eldste ordet vi har for fiske og fangst. Det finnes tilsvarende ord på både tysk og engelsk, for eksempel ordet «hunt» på engelsk. Faren for at dette kulturminnet blir borte for godt er betydelig mindre nå etter at Klagenemnda for stedsnavnsaker grep inn, og det er å håpe at flere blir bevisste på at kulturminner ikke bare er ting som står på museum, men også navn vi bruker i det daglige.

(Innlegget ble også publisert i Namdalsavisa 27. juni)