Dufter sitrus og modent korn. Lekker og lett i munnen, i nydelig harmoni. Eleganse, og godt med frukt i ettersmaken. Strukturen holder meget godt, og det er en rett og slett en meget god vin.
Dönnhoff Riesling
Felsenberg GG 2012
Lysest av disse tre. Dufter brioche. Svært syrlig, og brenner nesten i munnen. Godt grep. Utvikler seg til å bli noe mer balansert, men klart for syrlig. Skuffer. Jeg har tre årganger av denne vinen, men alle er yngre enn denne. Håper de har balansen inne.
Keller Riesling Abtserde GG 2012
Toppen av vinmarken Brunnenhäuschen, og en vin som selges for 3000-4000 kroner i annenhåndsmarkedet. Selv har jeg solgt det jeg hadde av Keller. Var det dumt? Et svar kunne jeg få nå. Dypest farge av av disse tre, men forskjellene er ikke store. Duften er litt oljete. Duft med grapefrukt, sødme i både duft og smak. Elegant og flott vin. Men tre-fire tusen kroner? Da tar jeg heller pengene! Det var en god handel.
Keller Westhofen Spätburgunder Rosé
Trocken M 2019 kr 277
Denne vinen fikk god omtale ved slippet nå i juli, og siden været var meget rosévennlig tenkte jeg å gi den en sjanse tross prisen.
Lys på farge er den, og duften er sammensatt. Det er noe rødfrukt her, men den må man lete etter. Bikker i retning rabarbra med et snev av markjordbær. Mest er det noe som kan minne om autolyse. I munnen er den knusktørr med et godt grep, men ikke helt i balanse siden frukten ikke følger opp, og den slutter ganske brått og altfor tidlig.
Min konklusjon er at vinen er overvurdert. Den er vesentlig dårligere enn Il Mimo, som forblir min referansevin når det gjelder rosé, og den kostet kun 190 kroner i år. I det hele tatt mener jeg at Keller er overvurdert som produsent. Prisene har fulgt mannens renommé oppover, uten at vinene etter min erfaring har innfridd helt. Ja de er gode, men ikke noe bedre enn flere andre produsenter fra Rheinhessen, Pfalz og Nahe som fortsatt holder mer moderate priser.
PS (en drøy uke senere): Tidligere sto det 2020 som årgang på denne i smaksnotatet over. Det var den som var anmeldt i anledning slippet i juli, og som sto på polets sider når jeg søkte etter butikk å kjøpe den i. Da jeg fant tomflasken forleden så jeg at det var 2019 jeg hadde kjøpt og drukket. Det kan forklare den forsvunne frukten.
Duften tar oss straks mot nord i Côte d'Or, med orientalsk krydder og møbelpolish. I munnen kommer det også et friskt blaff av rødfrukt mot slutten av smakskurven, og vinen balanserer friskhet, frukt og smidighet på en fin måte. Også ettersmaken følger opp. Til å være en landsbyvin er dette virkelig bra, og langt bedre enn den forrige flasken jeg drakk. Den var betydelig mindre meddelsom, og på grensen til å være hard i munnen. Det er ikke bare på toppnivå det kan være stor flaskevariasjon. Jeg betalte fem hundre spenn i november, og det var denne flasken vel verdt.
Gjenkjøp? - Ja.
2010 Franz Hirtzberger Riesling Smaragd
Hochrain
Lys gyllen med et tydelig grønnskjær. Lett, lekker og med harmonisk duft. Kniplingeaktig struktur som sikkert mange ville oversett i en større sammenheng med mer høyttalende deltakere. Men sammenlignet med Mosbachers Freundstück fra 2009 og 2010 så blir denne en grovere utgave. Den ligner mer på Pechstein 2010, som hadde mye trøkk utover i smakskurven, men er ikke helt i samme liga med hensyn til elegansen. Uansett er dette kritikk på et meget høyt nivå.
Gjenkjøp? - Ja.
2012
Weingut Keller Hipping Riesling “R”
Den forrige flasken var mye bedre, og ikke minst mye mer interessant, enn denne. Gyllen farge. På nesen er det bakt sitron med litt kakemiks. I munnen har den tyngde på en måte den forrige flasken ikke hadde. Den er ikke direkte "chunky," men den ligger i motsatt ende av "elegant" og "kniplingeaktig." Den er et godt følge til mat, men svikter som et eget objekt av interesse og hever seg ikke tilstrekkelig over langt rimeligere og yngre viner fra samme drue. Det er virkelig påtagelig at den skiller seg så mye fra den forrige flasken, drukket for bare et år siden, som var presis og delikat. Kostet 410 kroner i 2014.
2005 Domaine Pavelot
(Jean-Marc et Hugues) Savigny-lès-Beaune 1er Cru La Dominode
Mørk, som man har lært seg til å forvente i denne sjeldent perfekte årgangen. Jeg dekanterte den i en time før den kom på bordet, og første sniff etter dekanteringen ga syltede kirsebær og i munnen var det solid stuffing og finslige tanniner. Da den etter hvert kom i glasset var den noe mindre kommunikativ - i alle fall i første omgang. Men det kommer generell rødfrukt, om enn ikke i de høyere tonelag. Det er i munnen den nå viser klasse. Svært god stuffing i en balansert fremtoning med fine tanniner, og god lengde. Det har ingen hast å drikke resten av flaskene.
Gjenkjøp? - You bet! 2016 Renato Ratti Barolo Marcenasco kr. 360
OK - det er en liten tilsnikelse å ta denne som "kjellervin" siden jeg kjøpte den nettopp, men historisk er dette en vin jeg jevnlig kjøpte inn, lagret og drakk med stor glede. Men så ble den "oppdaget" med sensasjonell poengsum i Wine Spectator, og prisen gikk opp samtidig som den ble mer "amerikanisert" med utpreget eikebruk. Nylig så jeg at den fikk meget god omtale i World of Fine Wine og på nettstedet til Jancis Robinson, så det var på tide å prøve den på ny. Prisen er også fordelaktig i dagens Barolo-marked. Nå er den ikke spesielt aromatisk differensiert, men eikebruken virker moderat, og kvaliteten er høy. En meget god og anvendelig matvin har dette blitt, og jeg ser lyst på å kjøpe flere flasker lagre den noen år.
Gjenkjøp? - Her er dette kriteriet ganske konkret: Ja.
2012 Weingut Keller Hipping Riesling “R”
Lys gulfarge med et lite innslag av grønt. På duft er dette lime og kjørvel med en sart mineralitet under. Ut fra restsødmen (visstnok ca. 18 g/l som vel kvalifiserer som "Feinherb" eller "halbtrocken") som gjør at dette ikke kan være GG, hadde jeg ventet en vin der sukkeret ville merkes. Det gjør det ikke. I munnen er den helt som en GG, og faktisk vesentlig "tørrere" enn GG Absterde 2012 som jeg smakte for ikke så lenge siden. I munnen er den ikke bombastisk fruktig som mye riesling kan være. Den heller mer mot det finslige, men uten å bli for finslig. "Slepen" men tydelig, tror jeg vi kan si. Nydelig følge til fersk tagliatelle med reker i en ganske sterk saus. Flotte greier!
Gjenkjøp? - Ja.
*«Gjenkjøp» er en måte å vurdere en lagringsvin, og ikke en
intensjon om å løpe ut for å finne vinen igjen og kjøpe den - og heller ikke
siste årgang. Spørsmålet som besvares er i langversjon dette: Hadde jeg
kjøpt vinen der og da til den prisen jeg betalte dersom jeg den gang visste det
jeg vet nå – nemlig hvordan vinen ville smake når den var ferdiglagret.
Juli er vanligvis en måned der det er et minimalt uttak fra kjelleren siden vi er bortreist på ferie. Det blir ikke like mye reisevirksomhet i år av grunner alle kjenner til, så noen flere viner kommer også i denne månedens utgave. Det er også en personlig seier å ha klart første delmål i kampanjen for å krympe kjelleren. Det er nå 33 færre flasker der nede enn for et år siden.
Dufter klart Riesling, men uten noe petroleum. Det er den bastante fruktigheten som sier fra. Duften har sitrus, men også godt med eksotisk frukt. Ganske opulent, men syren balanserer fint når den kommer i munnen, og lengden er imponerende. De andre som smakte brukte en del tid på å komme til Tyskland og til rett region. Med tid i glasset går den inn i en finslig og svært harmonisk fase, der smaksbildet er som kniplinger og et pianostykke av Scarlatti. Detaljert og fint avstemt. En stor vin!
Gjenkjøp?* - Ja.
2005 Château de
Beaucastel Châteauneuf-du-Pape
Beaucastel innfrir! Panelet var rundt omkring - først i Italia. Og det er noe italiensk over den kombinasjonen av pågående frisk frukt og underliggende struktur. Meget ungdommelig for sine 15 år, og dette var siste flasken min fra denne årgangen. Men det var heller ikke noe barnerov. Dyp
farge, dufter friske frukter, lær, urter og mye annet.
Gjenkjøp? - Ja.
2009 Pol Roger Champagne Vintage Brut
Finslig mousse - som man venter fra denne kanten. Frisk og frapperende i munnen. Både duft og smak av glassepler og sukkerbrød, med noe sitrus og et litt jernaktig element i begynnelsen av ettersmaken. Definitivt the real deal, og fortsatt å få et par steder som magnum.
Grønlig skjær i fargen - om det ikke var plenen som snek seg inn i paletten. Duften er dominert av en tydelig limetone. I munnen er det merkbar sødme, og selvsagt god syre. Den er ikke så intens som man venter fra en moselriesling,# men den balanserer frukten godt. Den matchet også oster som tok oss fra Roquefort via Gruyère til (Fanaprodusert) Camembert (-stil). Grei nok som matfølge, og en god vin etter sin stil og sitt formål, men jeg har (igjen) blitt lei Riesling med restsødme (som ikke er skikkelig erkesøt). Det blir for enstonig.
Gjenkjøp? - Neppe.
# - Jeg vet at dette er en Nahe-vin, men de fleste har bredere erfaring med viner fra Mosel så derfor sammenligner jeg med dem.
*«Gjenkjøp» er en måte å vurdere en
lagringsvin, og ikke en intensjon om å løpe ut for å finne vinen igjen og kjøpe
den - og heller ikke siste årgang
. Spørsmålet som besvares er i langversjon dette: Hadde jeg kjøpt vinen der
og da til den prisen jeg betalte dersom jeg den gang visste det jeg vet nå –
nemlig hvordan vinen ville smake når den var ferdiglagret.
Jeg har adoptert dette kriteriet fra Bill
Nansons Big Red Diary blog om burgundere, og mener det er mye bedre enn ulike
poengskalaer som er svært utsatt for både inflasjon og krymping.
Dette var siste flasken av seks, og det er helt OK. Den er ikke ødelagt, og godt drikkendes. Men den har blitt gammel uten å utvikle noe interessant med alderen. God matvin, men den er balansert uten å være harmonisk. Ikke disharmonisk heller, men elementene har avfunnet seg med hverandre uten at de har blitt inspirert av hverandre. If you see what I mean? Dette er jo ikke noen "stor" vin, og på sett og vis er det interessant å se hva som skjer med alder i viner uten ambisjoner om å bli noe stort når de blir eldre.
Gjenkjøp? - Jo, ja. Men må drikkes tidligere.
2001 Produttori del Barbaresco Barbaresco
Riserva Montestefano
Dufter røyk og våt ull. Lekker og ganske smidig i munnen. Det utfolder seg en mer moden smaksprofil med løv og underskog. Man merker tanniner, men de er slepne. Meget god vin! Jeg har en flaske igjen av denne.
Gjenkjøp? - Ja.
2001 Produttori del Barbaresco Barbaresco
Riserva Asili
Denne vinen er mindre aromatisk, men like lekker og elegant i munnen. Om ikke litt mer. Også her får vi en smaksprofil som er tertiær og moden. Men den er litt mer restriktiv enn vinen over, og virker derfor ikke like utviklet av den grunnen.
Gjenkjøp? - Ja.
Av disse to Produttori-vinene fra samme årgang, så er det Montestefano som gir det beste inntrykket. Nå skal man ikke hekte seg for mye opp i det, for etter 18 år er det store variasjoner fra flaske til flaske. I samme flight, for disse ble smakt i Vitis-sammenheng, var det en Ovello fra samme årgang. Den var faktisk best av alle tre selv om den var litt sjenert til å begynne med. Men der var det mer frukt igjen, og munnfølelsen var uslåelig. Dom. Lucci Vino Rosso 2018 Nei, dette er ikke en italiensk vin. Ikke har den ligget lenge i kjelleren heller. Den er australsk. Og en "naturvin" som Fru Professor Doktor Skilleås vant på jobbens vinlotteri. "Naturlig" nok er den grumsete rød som hjemmelaget saft. Den dufter ganske intenst av røde bær og urter, og den smaker ripssaft og litt tjære. Den mangler fylde, men er frisk og syrlig. Druemiksen er 60% Merlot, 20% Sangiovese, 15% Gamay og 5% Pinot Gris. Ingen av druene gir fra seg noe særpreg - vinen smaker av vinmakingen. Å få på fem pol i Bergen, og tre i resten av landet. Og på BU - men why bother? Gjenkjøp? - Jeg kjøper ikke dette til tre hundre bols!
1999 Domaine des
Comtes Lafon Volnay 1er Cru Santenots-Du-Milieu
Virkelig en kjellervin - den har ligget siden 2003. En vin med 20 år på seg skal ikke være så mørk. I alle fall ikke en burgunder, men her er det knapt noe kromatisk som sladrer om alderen. På duft er den først ikke så presis. Men så kommer tydeligere et preg av kirsebær. Under dette er det noe jordlig, vanilje og kjøtt. Det er en fin balanse i vinen, men årgangspreget er tydelig også i denne vinen. Samme kvelden smakte vi to andre burgundere fra samme årgang - og en Barbaresco Asili fra samme år. Dette var den av vinene med den mest harmoniske munnfølelsen. Aromatikken var tydeligere i Comte Armand Clos des Epeneaux, men den var på sin side aromatisk akkurat som en Nebbiolo - med mye tjære og greier. Både Asili og vinen fra Gouges var fortsatt på førskolestadiet.
Gjenkjøp? - Ja.
2008 Domaine Rion
Nuits St. Georges 1er Cru Clos St. Marc
Jeg smakte denne vinen som ung, og kjøpte den på basis av den opplevelsen. Det er også en vin jeg har kjøpt i de fleste årganger siden 2006 (som ikke var så veldig bra), også den gangen Aftenposten traff meg i Oslo. Nå er den selvsagt ganske forskjellig. Ganske mørk rødfarge til burgunder å være. På duft er det litt underskog, men mest rått kjøtt og litt jord. I munnen kommer et tydelig preg av syrlige kirsebær tydelig frem - særlig mot slutten av smakskurven. Den er spenstig i munnen, men jeg savner den 'explosive succulence and depth of fruit' som Jasper Morris sier er kjennetegn med vinmarken. Den trenger litt høyere temperatur enn den man vanligvis anbefaler for røde burgundere - men det er nå min erfaring etter hvert: server gjerne på 18 grader!
Dette er jo noe av det hotteste som finnes for tiden. Svært lys på fargen gitt alderen. Duften har flere lag, deriblant petroleum, lime og skifter. Vinen er svært harmonisk og elegant, men kunne med fordel ha hatt noe større tyngde og lengde. Jeg liker eleganse. For all del. Men den forsvarer ikke prisen på 542 kroner.
Juli er feriemåned, og da blir det lite beiting på kjelleren - så lite at det knapt merkes. Jeg tror ikke jeg har vært nede i en enkelt flaske før i denne serien med kjellerviner.
2011 Weingut Keller Nierstein Riesling Trocken
Svært lys på farge.Dufter sitrus, litt diesel, og mye malingspann. Syrlig og litt endimensjonal i munnen. Grei nok, men kjedelig og enstonig. Betalte 289 kroner i 2012.
Rheingau havnet litt utenfor i regionkampen. Det passer best med tre viner i en flight, og med Nahe, Pfalz og Rheinhessen i fokus for de flestes oppmerksomhet havnet 'Gau utenfor. Men ikke helt. Vi hadde noen Breuerviner fra 2007 i kjelleren, og her kommer de.
Berg Rottland
Riesling 2007
Dufter sulfitt og reduksjon. I munnen er den frisk, fast og syrlig. Virker meget ungdommelig tross sine nesten ti år.
Orleans Rüdesheim 2007
Dufter muggent korn og malt. Ikke bra. Er den oksidert? Den er i alle fall over toppen, sliten, ubalansert og hul. Det var kanskje Berg Rottland som fikk sulfitten det året?
En skal jo ikke dømme noen - verken en årgang, en region eller en produsent - etter to flasker vin. Men dette var ikke videre imponerende.
Smakingen som helhet: jeg må vel si at det ikke var så lett å identifisere produsentprofiler. Heller ikke regionprofiler. Årgangene var vel heller ikke direkte enkle å sette en merkelapp på, eller skille klart fra hverandre. Så hvis man var ute etter en "GG for Dummies" var det lite å hente.
Men noen produsenter overbeviste med jevnt strålende viner. Wittmann og Mosbacher var konsistent strålende. Keller hadde også gode viner, men varierte mer. Hubacker 2013 var svært fyldig, mens 2012 var mer løs og manglet fylde - uten at de andre vinene i flightene markerte årgangene på samme måte. Dönnhoff hadde to viner: Dellchen i to årganger. Begge var meget gode. Finskårne og tydelige viner med grapefruktaromatikk.
Schäfer-Fröhlichs to viner var konsistent skuffende. Begge var off uten at det var åpenbart hvorfor.
Og så var det Breuer da som er omtalt i hovedinnlegget denne søndagen.
Som konklusjon vil jeg si at jeg ikke angrer på at jeg har kjøpt en god del GG over tid. Som det også fremgår av løpende notater på denne bloggen innfrir de fleste så til de grader når jeg endelig plukker dem frem.
Svak duft av moden ananas og grapefrukt. Finslig og lekker som regnvann. Harmonisk vin som henger lenge på syren.
Rebholz Riesling «Ganz Horn» GG 2012
Duft av grapefrukt, intens syre. Rett og slett en heftig vin man bør ligge unna i noen år. Jeg har den i kjelleren selv, så jeg får vel bare la den samle støv en stund.
Schäfer-Fröhlich Riesling Halenberg GG 2012
Her er det noe galt. Riktig galt. Duft av sure sokker, og i munnen er den daff. Etter hvert blir det mer og mer tydelig svovel.
Igjen blir de knaggene man har hengt sine erfaringer på revet ned. Keller, som i de to foregående flightene har hatt en og samme vin i to årganger utforske ulike ender av skalaen, leverer her den mest harmoniske og elegante vinen. Den så langt "sydligste" vinen er også en av de kjøligste og mest intense, mens den beundrede Schäfer-Fröhlich leverer en vin som det er noe seriøst galt med.
Her kommer første del av regionkampen vi hadde i Vitis Bergensis i august 2016. Det var jeg som ledet smakingen, og den ble gjennomført halvblindt. Det var jeg som dekanterte, men jeg skrev ned rekkefølgen og var ikke særlig bevisst på den da jeg skrev notatene.
Dönnhoff Riesling
Dellchen GG 2013
Søtlig grapefrukt på duft, i munnen er det en kjølig og finslig fruktighet med litt fokusert syrlighet. Fin vin med den tydeligste duften av de tre i flighten, men strukturen er litt slappere enn på de andre to vinene.
Mosbacher Riesling
Ungeheuer GG 2013
Ganske stum, men det kommer litt flint og grønne epler etter hvert. Mer finslig og stram i munnen enn de to andre, og også syrligst. Det betyr jo at den "sørligste" (Pfalz) av dem smaker klart "nordligst". Verken blindsmaking eller halvblind smaking er for pyser.
Keller Hubacker
Riesling GG 2013
Duft av sitrus og annen gul fruktighet. Vinen utmerker seg med fylde og sødme, og den er intens i munnen. Den henger godt på fylden.
Med tre GG'er fra samme årgang kan man vente stor likhet, men vinene var likevel klart forskjellige. Mosbacher var minst utviklet og litt av en knyttet neve. Dönnhoff var den aromatiske, mens Keller var den fyldige. Det var ikke noen enkel oppgave å plassere disse tre halvblindede vinene - verken ut fra produsentstil eller region.
Avdempet duft med sitrus og mineraler. Intens, viskøs og ualminnelig lang. Per i dag er det 2014 som er å få på BU. (Bildet: Siefersheimer Heerkretz)
Wittmann Morstein Riesling Trocken GG 2012
Avdempet duft med snev av gummi. Intens i munnen og svært lang. Alt tyder på en stor vin i en tidlig fase. Jeg har drukket utgaver som har vært åtte-ti år, og de har vært strålende. Jeg har dessverre bare fire årganger av denne.
Keller Riesling Hipping R 2012
Halvtørr vin - så ulik de fleste andre vinene i smakingen. Duft av glassepler. Harmonisk. Og lengde og syre. Lekker og flott vin med godt lagringspotensiale. Jeg har noen flasker selv som skal få godgjøre seg en god stund til.
2009 André Perret Condrieu Chery
Duften er rik og søtlig, med mango, aprikos og litt appelsinskall. I munnen er den overraskende frisk og oljete. I begynnelsen av ettersmaken er det en viss bitterhet. Ypperlig vin, men det er en vinstil som krever tilvenning.
Gjenkjøp? - Ja.
2012 Maison Patrice Rion Bourgogne Rouge
Frisk, harmonisk, fin rødfrukt og god lengde. Man kan jo ikke forvente seg de helt store opplevelsene fra en vin på dette nivået, men denne tålte møtet med forventningene til en god vin til kylling en lørdagskveld.
Gjenkjøp? - Tja, kanskje. 2001 Produttori del Barbaresco Barbaresco Riserva Asili
Intens duft med fire elementer: tjære, syltede kirsebær, lakris og edelt treverk. I munnen er den harmonisk men, som opphavet tilsier, stram. Nydelig vin, men den er ikke helt der oppe. Den mangler vel det fokus og den definisjonen som utmerker de beste utgavene.
Gjenkjøp? - Ja. 2008 Weingut Keller Westhofener Kirchspiel Riesling Grosses Gewächs
Lett og lekker stil - en ballettdanser med stor indre kraft. God men diskret frukt, floral duft, sitruspreget i munnen og - tør jeg si det - mineralsk. Flott vin på alle vis. Det er ikke alltid lett å skille Rheinhessen (som denne) fra Nahe i blinsmaking, for begge har dette florale preget på nesen som Pfalz nesten aldri har.
Gjenkjøp? - Helt klart. 2007 Ch. de Puligny-Montrachet Meursault 1er Cru Les Perrières
Som ventet en nydelig vin på den stramme siden til Meursault å være. Ikke oksidert, og det er jo det viktigste. Som Kellervinen over er også denne på den elegante siden. En Meursault som danser ballett. Alt på stell, og jeg betalte bare 291 kr. for den for fem år siden. Burgunderprismessig (smak på det ordet!) er det veldig lenge siden.
Det ble et meget moderat uttak fra kjelleren i februar. To meget generøse invitasjoner og et fravær grunnet reise gjorde sitt til at anledningene ble færre. 2004 Weingut Keller Riesling von der Fels Som mange andre viner fra denne årgangen - omtrent i hele Nord-Europa - har denne vinen vært et trangt og ikke særlig sjarmerende sted. Noen skrev at alle hvitviner smakte som Sauvignon Blanc. Nå har denne blitt mye bedre. Fremdeles på den friske og stramme siden, men på en helt annen måte enn før. Hvite blomster, kalk og sitrus. Det er hovedpreget. Og etter som temperaturen øker i glasset blir det mer blomster - men uten at det lineære preget blir svekket på noe vis. Gjenkjøp? - Ja, faktisk.
Jeg tok fram en annen flaske samtidig med denne siden jeg ikke hadde så stor tro på den. Det slo til: den var korket. Det kjente jeg fra det øyeblikket kapselen kom av. 1999-årgangen av denne har vært en lang lidelseshistorie for min del. Det er jo heller ikke mulig å få pengene tilbake når vinen har vært i mitt eie i mer enn fem år. Av de fem Bucerchialene jeg har åpnet så langt, har en vært god. Da blir det svært dyr vin. Gjenkjøp? - Ikke på vilkår!
2001 Massolino Barolo
Flott vin, med dyp farge fremdeles, og kirsebær i tillegg til tjære og jord. Solid kjerne i denne vinen, og brukbar lengde er det også. Gjenkjøp? - Ja.
2007
Domaine Huet Vouvray Demi-Sec Le Haut-Lieu
Da denne vinen først kom i mars 2010 kjøpte jeg mange av den og har drukket et par, men det er nå den begynner å finne sin form. Restsukkeret har blitt integrert, og vinen blir mer sammensatt og interessant. Fargen har blitt mer gyllen, og på duft har det kommet til elementer av lakris, blomster og honning, og litt lammeull har det alltid vært. Super vin! Gjenkjøp? - Helt klart!
Tilfeldighetene ville at det ble tre land representert i de tre rieslingene jeg har smakt i de siste (og som det er verdt å omtale her). De er for forskjellige til at det har noe for seg å sammenligne dem ut fra kvaliteten, men de viste i alle fall klart at spennvidden i tørr Riesling er betydelig.
Riesling von der Fels2004 (Weingut Keller)
En vin som klart var en 2004'er mer enn den var Rheinhessen eller Riesling - eller Keller for den saks skyld. Ganske stum - enhver angivelse av aromaer kan lett for å komme i skade for å hente inntrykkene fra sjablongene mer enn fra sansene. Balansert, rettlinjet - absolutt mest for purister og 'less is more' fantaster.
Riesling "Cuvée Frédéric Émile" 1992 (Trimbach)
Moden hvitvin mer enn Riesling, eller Alsace. Verken rik eller ekspansiv på noe vis, men en velintegrert og flott vin. Litt sitrus, noe kvae-lignende. Mangler kanskje intensiteten til de Freddy'ene jeg har erfart, men jeg hadde ikke drukket noe eldre enn 1996 før denne.
Riesling Ried Klaus Smaragd 2002 (Prager)
Moden og rik vin, men likevel fast og solid, dufter flint og faktisk litt petroleum - noe jeg knapt ellers finner i østerrikske viner. Achleiten er nok en overlegen vinmark, men denne er slettes ikke dårlig. Dette er min type Riesling, og jeg vurderte nok denne litt høyere enn de fleste andre rundt bordet.
Keller Nierstein Riesling Trocken 2011, kr. 289
Deklassifisert GG, etter det jeg forstår, blanding av Hipping og Pettental. På farge er den så nær vann som en vin kan komme, vil jeg tro. Bare side om side med et vannglass ser man tydelig forskjell. På duft er det ikke så mye å hente, mest flintmineraler - som vel kan komme fra svovelbruk. Vinen er i fin balanse, og ettersmaken er lang. I dag er den først og fremst ekstremt nøytral - og balansert. Men den setter ikke akkurat et distinkt uttrykk. Noen hevder, på CellarTracker.com, at den er et røverkjøp. Men det mener jeg ikke. Jeg har en flaske på lur som kan få vise hva den er god for om noen år.
Hirsch Grüner Veltliner Heilingenstein 2010. Kr. 137
Dette nærmer seg vel mer av et røverkjøp. I hvert fall på papiret. Fargen er klart dypere enn vinen over, og i glasset utviklet dette seg til en GV etter læreboka: grapefrukt og hvit pepper. Frisk vin med god lengde. Men Det er mye god vin i dette prisleiet, og i dag viser den ikke klart og tydelig at den kommer fra en svært høyt ansett vinmark og en om mulig enda bedre ansett vinmaker. God til pris, det er helt klart.
Château Fourcas-Dupre 1978 (Listrac-Medoc)
Denne kjøpte jeg på Valken under et av slippene av "moden vin" - eller var det litt "utenom tur". Jeg husker ikke helt. I alle fall var det på tampen av 2010. Årgangene på hver side av denne var også tilgjengelige, og jeg valgte denne bare på grunn av at det var året jeg begynte på Videregående - eller Gymnas som det fortsatt het.
Det var et strev å få korken ut. Først gikk den i to, og selv ikke mitt spesialverktøy kunne forhindre at halve korken - i sine enkelte bestanddeler - havnet nede i flasken til slutt. Men strevet var ikke bortkastet. Dette er jo ikke høyeste klassifikasjon, akkurat, men den var frisk og tidig. Litt vandig kant, men ingenting 34 år ikke glatt kan forklare. Duften domineres av høstløv/skogsbunn, litt edelt treverk og sopp. Svært frisk i munnen, og med en svært viskøs og behagelig kurve gjennom munnen. Fin lengde også.
Mâcon-Pierreclos "Le Chavigne" 2002 (Guffens-Heynen)
Moden og nydelig hvit burgunder. Fremdeles lys, dufter ørlite fat, allehånde, sitrus og et snev av ferskost (som fromage blanc). God fedme i munnen, og også god lengde.
Gjenkjøp? - Ja.
Westhofener Absterde Riesling Grosses Gewächs 2009 (Keller)
Drukket i Vitis-sammenheng 28. august. Denne vinen ga Schildknecht 97 poeng, og Keller selv fortalte at "From the first day of fermentation, I smelled this and got goose bumps.” Schildknect er mer enn alminnelig lyrisk: leaves my mouth drooling and my tongue quivering helplessly in hopeful anticipation of the next sip. Levde den opp til dette? Den er ung, men viste det jeg på egen hånd har brukt som kriterium på en virkelig stor vin: den er en flytende selvmotsigelse. Både fokusert og bred, elegant og dyp, harmonisk og kompleks. De to siste er ikke nødvendigvis motsigelser, men de to andre parene viser i motsatt retning. Et annet trekk ved mitt møte med de beste vinene er at det er lite å skrive om dem. Man må bruke fantasien, hente noen ord ut av kjente sjablonger dersom man absolutt skal ha noe ned på papiret. Det er liksom ikke noe som stikker seg ut: alt er i harmoni, elementene spiller samme melodi, og det er helheten som setter seg. Mine notater: "Fantastisk. Finslig og intens". Man går fra det deskriptive til det estetiske vokabularet - et godt tegn.
Selvsagt er den ikke å oppdrive lenger, og jeg er stolt over min egen generøsitet i å dele denne med smakerne i Vitis. Min ene gjenværende flaske lurer jeg på hvor lenge jeg skal ruge på.
Gjenkjøp? - Et par kasser, takk! Pris av mindre betydning.
Riesling von der Fels 2006 (Keller)
Vinen var nedsatt, og jeg kjøpte den siste flasken i butikken for snart tre år siden. Det kunne gjerne vært flere, for dette var fine greier. Vinen dufter rik Riesling fra sørlige vinområder i Tyskland, men for de som ikke er kjent med fenomenet skal jeg prøve å sette ord på dette. Det blir ikke spesielt presist, for jeg finner ikke noe som passer perfekt. Bakte epler/aprikos og bakte urter. Uansett: duften er nydelig, og harmonien mellom frukt, friskhet og fylde/viskøsitet er fabelaktig. Det som skiller denne vinen fra det ultimate innen genren må være en klarere definisjon og tydelighet i de ulike elementene, men det er grovt urettferdig å klandre en vin til 180 kroner for dette. Drukket til scampi med chilli etc.
Keller er en av stjernene i Rheinhessen. 2009-årgangen av denne vinen er inne i listene nå til 220 kroner, og det er antakelig et godt kjøp.
Keller skal også forsøke å lage vin i Norge.I Kristiansand er det et forsøksprosjekt med femti planter Riesling - trolig blir det Eiswein av det, og Anne Enggrav (bildet) er involvert i prosjektet. Her er et innslag fra 2009:
Santenay 1er Cru Maladière 2002 (Muzard)
Mørk, også mer mørke bær i starten. Duften utvikler seg med elementer av kjøttkraft - og det på en god måte. Jordlig, fast og sappy - godt og umiskjennelig Pinot-preg her. Ettersmaken blir lengre med tiden i glasset, og denne vinen fester seg godt i munnen. Flott vin til den svært moderate prisen - til burgunder å være (220 kr. i 2005, nå er den 274 for 2007-årgangen).
Merker ikke noe til det "rustikke" eller tanniske som læreboka hevder skal være et kjennetegn ved Santenay. Årgangen, derimot, befester sitt gode rykte. Eller forresten: "læreboka" er jo nå Jasper Morris's bok, og der står det om vinmarken at "the wines are amongst the most stylish of Santenay, with few aggressive tannins" (s. 482), og om Muzards utgave: "this is an exceptionally elegant, stylish Santenay with no sign of rustic tannins" (s. 484). Muzard har nesten 50 mål, et stort norsk småbruk, i denne vinmarken, og plantene er mellom 45 og 22 år gamle.
Gjenkjøp? - Absolutt.
Chianti Ruffina Riserva "Bucerchiale" 1999 (Selvapiana)
Mørk vin, og knapt noen tegn til alder på fargen. Dekantert i to timer før bruk, 18 grader og alt. Men likevel: ganske så stum. Fem timer etter dekantering, og en grad eller to varmere, er den ganske lik. Frisk og fast, men lite meddelsom på nesen. Edelt treverk og syrlige og syltede kirsebær kan anes såvidt langt der nede. Ingen sjarmør dette. Den forrige flasken var det noe muffens med, og denne er ganske stengt. Det er vel bare å ta tiden til hjelp, antakelig. De gjenværende flaskene drøyer jeg litt med. Årgang 2006 var åpen og flott da jeg smakte den i 2009.
På en Vitis Bergensis smaking i 2007 var notatet dette:
"Chianti Rufina Bucherciale 99, Selvapiana
Markant preg av kirsebærkjernen, lett anstrøk av fjøs (brett?), denne har vært lukket lenge men begynner å få litt fasong på frukten. Veldig trøkk og lengde i finish, fremragende matvin."
I 2002 het det:
Chianti Rufina Bucherciale 99, Selvapiana
Mer minimalistisk enn de to foregående. Rik frukt og gode tanniner, flott konsentrasjon og syrer, men noe lukket. Veldig sursøt frukt med ørlite sødme (atypisk) og snev av eik. Lever kanskje ikke helt opp til de forventningene som er skapt gjennom anmeldelser andre steder, vinen er fra det andre partiet som kom til landet, kanskje det kan ha noe å si. Bra vin, men Ceparello er verdt en ekstra hundrelapp slik disse to vinene fremstår akkurat i kveld.
Det artige med Selvapiana (rent bortsett fra at navnet ligner litt på "selvpining") er at eieren er avholdsmann, Francesco Giuntini Antinori. Han har en av de mest finjusterte nesene i hele bransjen, hevdes det.
Professor i filosofi ved UiB, vinnerd, tennisspiller, gift og far til to voksne barn. Fra Skilleås, Overhalla kommune. "Selvstendig meningsatlet, som professorer ofte er ...". (P-K Foss om Victor Normann). Skirver også fagartikler for Norges ledende vinmagasin "Vinforum".
