Kjellerviner i november

2004 Fattoria Selvapiana Chianti Rùfina Riserva Bucerchiale

Den første av mine flasker fra denne årgangen. Fin fylde og fruktighet, med en sursøt kjerne. Verken for ung eller fullt moden. Den er god nå, men den kan klart tåle fem-ti år til. 

Gjenkjøp? - Ja. 

2007 Domaine Huet Vouvray Demi-Sec Le Haut-Lieu

Gyllen som en gullring - nesten. Duft av våt ull og kamfer. Ganske viskøs og smidig, men sødmen er enda merkbar. Med tid i glasset kommer det epler og særlig honning. Meget god matvin.

Gjenkjøp? - Ja. 

2009 Devevey Bourgogne Hautes-Côtes-de-Beaune Les Champs Perdrix
Den mest pålitelige hvite burgunderen jeg vet om, og et funn til prisen. Dyp gyllen, duft av sitrus, nøtter, fat og litt smør. Frisk men fyldig, viskøs og spenstig. Lang ettersmak.

Gjenkjøp? - En kasse, takk. 

2008 Dönnhoff Dellchen Riesling Grosses Gewächs

Lys på farge, klar duft av kalk og hvite blomster mot et tema av sitrus. Detaljert og delikat. Drukket av større og videre glass en de tradisjonelle Rieslinglassene til Riedel. Dette er noe Hermann Dönnhoff anbefaler, og jeg følger gjerne opp. (Bildet: Vinare.blogspot.com) 

Gjenkjøp? - Ja, tror det, selv om det er mye annen bra Riesling også. 

Allahu Quackbar

Hva kan man gjøre med dødsforherligende fascister? Gjøre dem til latter. Stadig flere erstatter ansiktene til disse selvdyrkende psykopatene med oppsynet til en badeand. Helt passende, mener jeg.

Klassiker til glede for nye seere

Denne så jeg først på NRK - var det Åpen Post? Jeg fikk latterkrampe.

3x Riesling

Leiner Handwerk Riesling Trocken 2014 kr. 180 

Lett Riesling med fin syre. Helt OK vin fra det sydlige Pfalz som burde passe fint som aperitif. Inne på tre pol.

Haag Brauneberger Riesling Kabinett Trocken 2013 kr. 200

Det er egentlig litt urettferdig mot produsenter som Leiner at Haag lager slike viner til en pris som dette. Her dufter og smaker det grapefrukt og pære - litt østerriksk med andre ord. Den er intens og med lang ettersmak. En knallvin med 18 gram restsukker. Flotte saker!

Leiner Kalmit Riesling 2014 kr. 280 

Til en hundrelapp mer enn den første vinen fra Leiner får man en ganske annen og mer interessant vin. Det første som slår deg er at vinen er ren og lineær. Her er det også mye frukt, noe av det tropisk, og en duft av korn og malt. Den framstår også som ganske søt til tross for at den har lite restsukker og høy syre. Inne på to pol, inklusive Valken i Bergen. 

Jens Lapidus - Livet Deluxe (Krim)

Dette er oppfølgeren til Snabba Cash som jeg tidligere har anmeldt her på bloggen, og jeg vil anbefale å begynne der - men det er også mulig å starte med denne.

Dette er bøker som skiller seg ut fra nesten alt som skrives i denne sjangeren. Forfatteren har gjennom sin advokatpraksis hatt nærkontakt med miljø som ligner de som skildres fra innsiden i disse to bøkene. Vekten ligger ikke på de straffbare handlingene, men på verdensbildet, situasjonen og motivasjonen for aktørene. Det er fengende, spennende, og jeg mener bestemt at jeg skjønner mer av både kriminalitet og utenforskap enn jeg gjorde før.

Denne boka er på samme måte som Snabba Cash medrivende. Den starter kanskje litt vel rolig, men det gjelder å etablere karakterene på ny og dekke inn en del år der noen av hovedpersonene har sittet "på kåken". Deretter følger vi tre av hovedkarakterene etter tur - hvert tredje kapittel - og deres delvis sammenvevde liv.

En av dem er en forhenværende politimann, en er datteren til "juggebossen" og den tredje er mannen på bildet over: Jorge. Utbryterkongen fra Snabba Cash. Det er livsvalg, forbrytelser, etterforskning, identitetskriser, familieverdier (i noe ukjent versjon for de fleste av oss) og mye spenning.

Dette er svensk krim i en annen tapning enn vi er vant til. Jeg tror kanskje jeg foretrekker denne. Den har i alle fall et betydelig større potensiale til å gi deg nye perspektiv enn det Wallander, Beck og Salander har til sammen.

Konklusjon - Klar anbefaling

Bnneau du Martray Corton-Charlemagne 2001-2013

Bonneau du Martray Corton-Charlemagne Grand Cru 2013 kr. 1100

Dette er en tett pakke. Høytonet duft og smak, og den svir i munnen. På tok for ung, selvsagt, og den vil folde seg ut. Fremdeles å få.

Bonneau du Martray Corton-Charlemagne Grand Cru 2011 kr. 920 

Sitruspreget er meget tydelig. Vinen er lekker og lett, men uten den stuffing og det trøkket man er ute etter på dette nivået. Men vinen er ung, og den vil etter alle solemerker "legge på seg" med noen år i kjelleren. 

Bonneau du Martray Corton-Charlemange Grand Cru 2010 kr. 1350 

Duft med preg av furunål, litt mer fokusert enn vinen under, og mer fatpreg. Men den er også skrinnere. Intens vin. Den er dyrest i denne samlingen, og også utsolgt fra leverandør. 

Martray Corton-Charlemagne Grand Cru 2008 kr. 920 

(Nei, jeg har ikke plutselig blitt lat og latt være å skrive "Bonneau du". Latskapen er et mer permanent innslag, og det er polets nettside som ikke har det med.) Til å begynne med litt uren på nesen, duft av sitronterte og kalk. Mer fatpreg enn vinen under. Viskøs og lang. Intens. Ville ha vært en vin å vurdere, men den er utsolgt. 

Bonneau du Martray Corton-Charlemagne Grand Cru 2004 kr. 970 

Dette var et ganske "skrint" år for vinene i nord-europa, og det merkes her også. Det er en del svovel på nesen, men den er solid, syrlig og sitruspreget. Dette er en vin man lett kunne trodd var en Chablis. (Så hvorfor da betale dobbelt så mye?)

Bonneau du Martray Corton-Charlemagne Grand Cru 2001 kr. 1100 

Duft av smør og sitrus. Dette er det lettere å identifisere som en sentralburgunder. Lekker og harmonisk med litt hasselnøtt i ettersmaken. Det er denne opplevelsen man er ute etter når man betaler brutalt mye for hvite viner fra burgund. 

Terrorøkonomien

Angrepene i Paris kunne neppe kommet på et verre tidspunkt for verdensøkonomien. Aldri før i verdenshistorien har gjeldsnivåene i verden totalt sett vært større. Og aldri har rentene vært lavere.

Dette betyr at myndighetene, i rike og i fattige land, ikke har noen stimulanseverktøy igjen. De kan ikke låne og starte store prosjekter som får hjulene i gang, og senking av renter som ligger på null og under er heller ikke et alternativ.

Alt som påvirker etterspørselen negativt, slik som terroranslag, vil derfor få større virkning enn i en situasjon der rentene kunne settes ned eller stimulerende tiltak gjennomføres. Folk vil gå ut på konserter og restauranter i mindre grad enn før, og vi er mindre tilbøyelige til å reise. Negative spiraler spinner også fortere i en slik situasjon.

Ikke vil det bli billig å nedkjempe staten til IS/ISIL/Daesh heller.

Det er derfor en betydelig risiko for at angrepene i Paris blir et vendepunkt - nedover - i en verden som noe nølende var på vei ut av uføret etter Finanskrisen.

Kampen mot IS/ISIL/Daesh

Jeg er ingen ekspert på Midt-Østen, og heller ikke på terrorisme. Min posisjon er den til en opplyst (tror jeg) lekmann. Likevel våger jeg å peke på noen ting som for meg er opplagt - om enn vanskelige å akseptere.

Det første er at organisasjonen i overskriften (heretter ISIL) må nedkjempes, og at den staten de har etablert må tilintetgjøres. Afghanistan og Irak er ikke akkurat lysende eksempler på vellykket intervensjon, men det som var feil der kan godt være rett denne gangen. Opprettelsen av et kalifat var en propagandagevinst av de virkelig store. Det er selve kanalen for oppdemt frustrasjon blant store grupperinger av muslimsk ungdom over store deler av verden.

Så lenge denne staten er et fristed og et arnested for terroranslag, så har de landene som er mål for slike angrep legitim rett til å slå tilbake. Siden denne grupperingen ikke er som andre land, selv om de har et territorium til rådighet, så må de rett og slett ødelegges. Det krever bakkestyrker også - ikke bare droner og bombefly. Man må finne de som skal kjempe krigen på bakken, og sørge for at det ikke finnes så mye som en tropp igjen av dem.

Det, i sin tur, sitter langt inne hos de som har kapasitet til slikt. Hovedsaklig USA. De vet også at når du angriper et land, så får du ansvaret for det når du har vunnet. Det er mye enklere å vinne en krig enn å bygge et land og en nasjon.

Derfor må konstruksjonen som skal ta over være klar lenge før den får ta over. I Syria, så vel om i Irak, handler det mest om å sikre betydelig innflytelse til Sunni-muslimer. De som har makt må gi fra seg makt - i alle fall til en viss grad. Og nye konstruksjoner må vise seg mer robuste enn de som står nå.

Ikke noe av dette er enkelt, og det vil kreve både dyktighet og flaks.

Men det er helt sikkert at det vil bli betydelig flere begivenheter som de i Paris sist helg dersom man ikke lykkes!

Rullende design del 4 - DKW Monza

Dette er ikke en bil som mange har sett. Det er ikke en gang noen som vet hvor mange som ble laget fra 1956 til rundt 1958, men det var svært få. Noen mener så få som under hundre eksemplar, og av disse finnes nå noe under femti biler igjen av DKW Monza.

De fire sirklene i grillen kjenner mange igjen fra dagens Audi (fire nuller i grillen, og en til bak rattet), men det er logoen til Auto Union som DKW var med i.

Kjøretøyet satte fem verdensrekorder i 1956, men etter dagens standard er det sørgelige saker under panseret. Det er glassfiberkarosseriet som er det mest fantastiske med denne bilen, og linjene er klassiske og fengende den dag i dag. Konstruktørene var Günther Ahrens og Albrecht W. Mantzel, og ikke '"the usual suspects" i Italia.

Bilen ble bygget tre steder etter tur, først og sist i Stuttgart og mellom der i Heidelberg.

Til sist en lenke til Norsk DKW Union. (Jeg er IKKE medlem.)

Bricco dell Uccellone 1982 og 1983

Bricco dell Ucellone Barbera d'Asti 1982
Duft av sopp og fine treslag. Harmonisk, søt og integrert frukt. Fantastisk vin. Helt fantastisk! 33 år og fabelaktig. Denne vinen kom som et solid brudd med tradisjonene. Voldsomt uttrekk og barrique. Mange mente at dette kom til å gå ille. De tok feil. Mye bedre enn dette kan det ikke gå for en vin.

Bricco dell Ucellone Barbera d'Asti 1983
Medisinal, litt daff hostesaft, god munnfølelse, god viskøsitet og fylde. Blir litt mer pølsevann etter hvert. Litt skrinnere enn vinen over, men likevel god. Denne var nok på topp for en fem-ti år siden vil jeg tippe.

Småindustri og dyrehold

Min far Svein Skilleås (1915-1995) hadde ei and som kjæledyr, og den var i høy grad "frittgående". Den ble kallt "Datjetj" – etter den lyden hun laget. Hun trivdes fryktelig godt i en stor "fustasi" – en stor tønne som samlet regnvann ved fjøset. Hun rente rett som det var ned i åkeren nedenfor husene, men når Svein lokket på henne ved navns nevnelse – og bare da – kom hun i full fart oppover så gresset bølget og hun kvakket "datj-datj-datj". Min onkel Olai (1902-1999) lyste virkelig opp ved dette minnet, så det var nok et kjært dyr på gården. (Bildet: far ca. 21 år gammel)

            

Svein, min far, var også ivrig på småindustri av ulike slag. Han begynte med høner, som han kjøpte for konfirmasjonspengene (femten kroner) i 1930. Senere ble det kaniner, kalkun, og revegård i samdrift. Han drev avl på kalkun, og hadde også en klekkemaskin. Hanen var driftens største risikoelement sånn i det daglige. Han var en hissig kraftkar som mange, med rette, var redd. Han hakket ganske så hardt og iltert på de han ikke tålte oppsynet på, og Håkon Sørhøy – som var dreng på gården – var en av disse. En bakerkone ble forfulgt av hanen, og prøvde å sparke til han. Det slo feil, forteller Olai, og hun falt omkull på gårdsplassen. Hanen ga seg så til å renne rundt henne i en fryktelig fart mens han låt ille om seg. Svein var den eneste som hadde kustus på hanen, og han kom til og løste situasjonen. Men det ble et fryktelig oppstyr, og bakerkona trengte flere dager på å komme til hektene.

            

Onkel Nikolai Skilleås i Trondheim hjalp til med kapital til flere av prosjektene – deriblant revegården som Svein drev i kompaniskap med en annen (det er for meg uklart hvem dette var). Dette var på 30-tallet, og det ble overetablering i pelsdyrbransjen, med påfølgende kollaps. På folkemunne ble Nordårdan kallt for "revegårdan" grunnet alle pelsdyrfarmene der – nesten en på hver gård, sa Olai. Heldigvis for Svein og kompanjongen solgte de seg ut like før krakket.

Svein solgte også elektriske gjerder, og batterier for disse. Disse batteriene kunne også brukes til radioer, og disse ble jo ulovlige under krigen. Krigsvåren hadde Svein en lader i kjelleren på Skilleås, og kona til Olai – Sigrun (f. Haugdal) – var der nede med noen poteter. Da kom det en tysker ned i kjelleren, og så laderen med batteri. Han spurte ut Sigrun om saken. Hun ble svært nervøs, for dette var ikke noen ubetydelig sak, men sa at dette var for de elektriske gjerdene – og det var greit. Men det var nære på. Akkurat da var det visst batteriet til Hugo Skars radio som ble ladet.

* - dette er basert på båndopptak jeg gjorde av min onkel Olai. Han var da ca. 95 år gammel, men minnet var det lite å si på. 

Moulin Touchais - søt Chenin Blanc

Moulin Touchais har 35 ha som de bruker til denne vinen, der 20% av druene plukkes undermodne for å bidra til friskheten. Resten plukkes seint og delvis botrytiserte. Flaskelagringen er ikke mindre enn ti år! Druen er Chenin Blanc, som er elsket av kjennere og jevnt over vist en kald skulder av det store publikum. 

Moulin Touchais Coteaux du Layon 2005 kr. 350

Yngstemann får det litt tøft i dette selskapet der de eldste er med. Her er det mer sukker, noe honning, og jeg synes også det er for lite spenst. Jeg ville ikke satset på denne. 

Moulin Touchais Coteaux du Layon 1997 kr. 370 

Jeg har, derimot, satset på denne. Men om det hjelper vet jeg ikke, for den er visst utsolgt fra leverandør. Lekker, harmonisk, frisk og lang. Ganske høy andel botrytiserte druer (45%). 

Moulin Touchais Coteaux du Layon 1985 kr. 390

Men om jeg ikke får de flaskene jeg har bestilt, kan jeg kanskje kaste meg over denne som er 12 år eldre. Dette var et varmt år, og om du liker sherry er det fint for det er et tydelig sherry-preg her. Duft og smak også av nøtter, og munnfølelsen er flott. Jeg er sikker på at denne passer meget godt til ost. 

Moulin Touchais Coteaux du Layon 1971 kr. 530

Det blir en helt annen pris, og en helt annen alder, på denne vinen - som også er utsolgt fra leverandør. Kompleks nese - det blir for mye å forsøke å registrere alt det som foregår. Lang ettersmak. Flott vin.  

Barbera d'Alba 2006

Roddolo Barbera d'Alba 2006
Duft av fioler og geranium. Ganske atypisk Barbera. Syrlig, fin vin, og den som smaker yngst av disse. tre vinene.

Giacomo Conterno Barbera Cascina Francia 2006
Dufter gymsokk. Flott i munnen. Ettersmaken bikker i retning blomster, men blir svært gummipreget til slutt.

Giuseppe Rinaldi Barbera 2006
Dufter kokos og rosiner, noe bolledeig. Ja, nesten litt svisker i duft og smak her. Ja: svisker! Noe syresvak. Har blitt ganske atypisk.

Suss og klem - ikke noe for oss

Jeg har lenge visst det, men nå viser forskningen det også: vi er ikke komfortable med å susse og klemme på mer eller mindre fremmede mennesker. Et håndtrykk er nok. Det gjør susen. Det er bare i den innerste familiekretsen, med foreldre, partner og barn, at vi er komfortable med noe mer. Og "vi" er ikke bare jeg og mine like "stive" nordboere, men et solid flertall i fem forskjellige land inklusive sydeuropeiske. Det gjorde liten forskjell om respondentene var fra Finland, Frankrike, Italia, Russland eller Storbritannia. Så "oss" i tittelen på oppslaget kan vel representere "oss mennesker"?

Studien er publisert i et av de høyest rangerte tidsskriftene, så det er skikkelige saker og ikke bare noe synsing. Selve studien er her, og bildet under er fra selve studien og ikke laget av Daily Mail som det over.

Så hva har dette å si for oss? Det betyr at den skikken som har spredd seg også her nord, med å kysse og klemme folk (til og med første gang du treffer dem), ikke har noe for seg. Alle syns egentlig det er ubehagelig, men vi gjør det likevel siden noe annet får oss til å framstå som kalde fisker.

Det var vel på nittitallet dette slo inn her nord for fullt. Jeg omgikkes venner og kjente fra (særlig) Italia og andre sydeuropeiske land, og var litt forberedt på dette. Men ikke forberedt på hvor fort denne skikken skulle spre seg.

Kanskje det er på tide å avvikle den? Et håndtrykk er nok? Med mindre vi er veeeeldig godt kjent (mistenkelig godt kjent) eller i familie?

Barbera d'Alba 2010, 2011 og 2012

Vajra Bricco delle Viole Barbera d'Alba Viole 2012 kr. 300

Knuse røde bær. Mye av alt, men også den klart mest drikkevennlige av disse vinene. Vajra har også en "vanlig" Barbera til hundrelappen mindre. 

Massolino Barbera d'Alba Gisep 2011

Ikke lengre å få på polet - ulikt vinen over. Her er det litt sprit-dunst på nesen. God rødfrukt, men litt for alkoholisk. Svir faktisk litt i munnen. Litt monolittisk i stilen, og det er vanskelig å finne enkelt-dufter og -smaker i denne vinen. Langt fra min favoritt.

Aldo Conterno Barbera d'Alba Conca Tre Pile 2011 kr. 312

Her er det også mye av alt, som hos Vajra. Merkbar eik, noe Coca Cola. Intens. Mye uttrekk - og hele 15% alkohol. Heller ikke noe jeg ville betalt for å drikke.

Cavallotto Barbera d'Alba Vigna Cuculo 2011 kr. 260

Duft av steinstøv. I munnen er den lekker og i fin balanse, og her er det også steinstøv. Litt sødme, noe lakris. Jeg har smakt bedre Barbera herfra - og det direkte fra bruket nå i sommer. Kostet noe slikt som 15-17 euro om jeg ikke husker helt feil. Årgangen kan ha vært 2013. 

Cappellano Barbera d'Alba Gabutti 2010 kr. 295

Salige Teobaldo Cappellano får pryde innlegget mitt denne gangen, sammen med Alessio Planeta (til høyre). Jeg tok bildet i 2008 da vi deltok på samme konferanse i Piemonte. 

Men så var det vinen da. Våt ull, litt alkoholstikk. Noe rødsprit, og ganske vegetal. Syrlig, litt reduktiv. Ikke helt harmonisk. Synd det, men Teobaldo hadde neppe noe med denne vinen å gjøre. Han døde året etter konferansen, i 2009, mener jeg å huske.

Morskjærlighet

Dette trenger ingen kommentar, annet enn at du må være forberedt på at du kan komme til å si noe i retning "åååhhhh".