Kjellerviner i april

I skrivende øyeblikk ser jeg ut over kalenderen for måneden og ser at jeg kommer til å bli mye opptatt, og det blir få sjanser til å "ty til flaska". (Men der tok jeg feil, viste det seg.)

2002 Larmandier-Bernier Champagne Vieille Vigne de Cramant Grand Cru
Korket. 


2002 Drappier Champagne Grande Sendrée
Jeg hadde meget gode erfaringer med 1996-årgangen, men dette ble litt skuffende. Lys farge fremdeles, god mousse, og duft av glassepler. Men strukturen blir for slapp - det er ikke nok spenst i denne vinen til at den bærer regionen på sine skuldre. 

Gjenkjøp? - Neppe. 

2004 Massolino Barolo
Meget rund og vennlig Barolo. Det er tjære og noe jordlig på nesen, og frukten kommer til etter hvert. Ingen stor Barolo, men en flott matvin som det også gikk ann å drikke etter måltidet.

Gjenkjøp? - Antakelig. Kjøpt for en grei penge på bruket. 

2007 Zind-Humbrecht Riesling Rangen de Thann Clos St. Urbain
Sitrus, stein og ørlite petroleum på nesen. Tørr, lineær og lang i munnen. Meget god vin, som var overraskende tilgjengelig nå. Man sier jo at Zind-Humbrechts viner skal ha femten år i kjelleren. Kanskje ikke.

Gjenkjøp? - Helt klart! 

2005 Jean-Yves Devevey Beaune 1er Cru Boucherottes
Jeg begynner å gå tom for drikkeklare røde burgundere - uten at det er mangel på kategorien i kjelleren. De fleste årgangene er for unge - og 2005 er en sentmodnende årgang. Men: denne hadde jeg sett meg ut som kanskje på vei til å bli moden. Eller i alle fall drikkendes. Duften var ganske lovende. Det vil si: det mest lovende var at den duftet i det hele tatt. Jord og lær - for det meste. Strukturen var slank. Slettes ikke av det fyldige slaget, men den var tiltalende likevel. Prisen, 325 kroner for en 1er cru, er helt latterlig lav i dag. Men jeg venter meg mer av de fleste av de ca. 100 flaskene jeg har med rød burgund 2005. 

Gjenkjøp? - Antakelig - til den prisen.

1996 Bollinger Champagne La Grande Année

Absolutt flott vin, men ble overskygget av Vielles Vignes Francasises som vi drakk rett før. Rik men presis, og flott munnfølelse. Jeg sitter likevel igjen med inntrykket av at den gjerne kan få ligge lengre i kjelleren. 

Gjenkjøp? - Helt klart! 


2002 Louis Jadot Beaune 1er Cru Clos des Ursules Domaine des Héritiers Louis Jadot
Flott vin fra flott årgang - dessverre siste flasken. Fortsatt ingen bruning, og den er moden uten å være preget av aldring. Rødfrukt, ganske jordlig, og munnfølelsen går nesten i retning en Grand Cru. Fabelaktig vin. 

Gjenkjøp? - Helt klart! 


2002 Weingut Allram Welschriesling Eiswein
Ravfarget vin med duft av et helt sett med gode ting. Blomster, honning, eksotiske frukter og krydder. Den er forbløffende lett i munnen - særlig gitt den rike duften. Det kler denne vinen, for her er ikke tyngden og intensiteten på topp. Kanskje nettopp derfor er den så lekker. Til fattige 170 kroner for en halvflaske må dette være et av mine beste vinkjøp.

Gjenkjøp? - Helt klart! 

2005 Gaston Phébus Madiran
Mørk, duft av lær og bjørnebær. Solid men saftig. Jeg hadde vært fornøyd med denne om den kostet 300 kroner, men så ga jeg 95 kroner i 2007. Jeg tror det må være den billigste lagringsvinen min.

Gjenkjøp? - Kassevis. 

2007 Jean-Yves Devevey Bourgogne Hautes-Côtes de Beaune Les Champs Perdrix Blanc
Langt navn og god vin. Dette er min tredje flaske fra innkjøpet i november. Den er virkelig delikat: lite påtrengende sitruspreg, og i munnen er det et kalkpreg i tillegg. Lengden er god. Dette er en vin der elegansen dominerer, og det er helt greit for meg.

Gjenkjøp? - Ja. 

Alsace Riesling 2004

Trimbach Riesling Cuvée Frédéric Emile 2004
Typisk en flott vin som flyr under radaren for tiden. Trendene går i andre retninger, og selv om denne vinen matcher de fleste tyske GG'ene blir den stående usolgt. Anyway: dufter litt orentalsk krydder (tenk Chinatown in Soho, London) og kalk. Elegant og smidig i munnen, men også overraskende fyldig gitt årgang og produsent. For øyeblikket er det 2009 som er inne på BU og på tre butikker i landet.

Boxler Riesling Sommerberg 2004
Dufter lim og gul frukt (mango?), og i munnen er den syrlig til tusen. Aromatikken er mer ekspansiv enn hos Trimbach, men Freddy'en er betydelig mer harmonisk. For tiden er det 2012 som er inne av denne vinen - og som tre pol har tatt inn i sitt sortiment.

Can't You Hear Me Knockin'?

Sommeren 1970 møttes The Rolling Stones for å gjøre ferdig et album som ble til Sticky Fingers. Flere av sporene var klare, blant annet Brown Sugar og Dead Flowers.

Keith og Charlie jammet, med Keiths gitar i en åpen G-stemming. Så skjedde det ting, og dette sporet ble skapt. Over har vi en tidlig versjon av Can't You Hear Me Knockin'?

At dette og andre spor dukker opp nå er ingen tilfeldighet, for i juni kommer en nyredigert utgave av Sticky Fingers.

Josmeyer Riesling

Riesling Hengst Samain 1999
Litt mørk og oksidert duft (epleskrott dagen derpå). Ikke så utpreget når den kommer i munnen, men det er der. Lekker i munnen, og den har snev av frukt. Så konklusjonen er: oksidert, men ikke udrikkelig. Etter femten år er det kanskje "matur" heller enn "prematur" oksidering?

Riesling Hengst Samain 1997
Snev av oksidering også her, men her er det også gule frukter og sødme i duftbildet. Også lekker i munnen, men kort i ettersmaken.

Riesling Hengst Samain 2000
Her er det faktisk snev av petroleum. Denne er også lekker og lett i munnen, men den er også i overkant løs og bløt. Svært merkbar sødme, men syren spiller også med.

Riesling Brand 2004
Dufter epler, flint og sukkerbrød. Svært syrlig i munnen, men denne er som vinene over utpreget lekker i munnen. Med det mener jeg at den har en ubesværet eleganse. Intens og lang ettersmak. Klart den beste av disse.

De tre første kan godt ha vært i overkangt gamle, kanskje, og hadde i alle fall ikke det som trengtes for å eldes med verdighet og å holde på interessen. 2004 er jo en syrlig årgang i det nordlige Europa, og så lenge avlingene er for store har mange kvalitetsviner gode forutsetninger for å lages lenge. Men mine Mosbacher 2004 GG var klart bedre enn Josmeyers Brand.

Ann Cleves - Thin Air (krimroman)

Det som startet som en "kvartett" er nå blitt en "serie", og det er greit. For dette er atmosfærisk og velskrevet, og betydelig mer givende å lese enn å se på BBCs serie Shetland. Jeg har bare sett en og en halv episode av den, og det var nok. Douglas Henshall er helt feil som detektiven Jimmy Perez, og verken skuespillet eller de fortellertekniske løsningene fungerte på det jeg så i alle fall. Nok om det.

Noen vennepar fra London kommer til Shetland for å feire ekteskapet til et av dem, og det går som det må. De mistenkte tilhører en mindre gruppe, og deres relasjoner og fortid får en fremtredende rolle i etterforskningen. Det gjør også historien og landskapet der dette utspiller seg - på den nordligste øya på Shetland - Unst. For oss som bor på Bergenskanten av verden, så er det jo et ekstra poeng at denne øya med litt over 600 innbyggere ligger på høyde med Lindås kommune.

Alle slike bøker krever en god del suspension of disbelief. En av de mest vesentlige i denne serien - som begynte med Raven Black - er at det kan være så mye mord og djævelsmakt i et så lite samfunn som det shetlandske. Ikke for det, blodbadet som Morse, Lewis og Endeavour har etterlatt seg i ganske så fredelige Oxford er ikke mindre egnet til vantro.

Men forøvrig er, så langt jeg kan bedømme det, miljø og landskap tegnet svært så troverdig og stemningsskapende. Man kunne jo tro at serien var i ferd med å miste piffen etter å ha gått fra en kvartett til å få et større og ubestemmelig antall etterfølgere - men den gang ei. Denne romanen står seg godt også mot de tre første og den forrige - Dead Water - men er naturlig nok ikke helt på høyde med Blue Lightening.

Thin Air leste jeg på Kindle Paperwhite. En meget god løsning. (Og jeg sponses ikke til å si dette.)

Konklusjon - Klar anbefaling.

Genesis - The Lamb Lies Down on Broadway

Et av de første album jeg plukket fram da jeg etter flere år uten platespiller kunne boltre meg i vinylsamlingen, var denne. Genesis' - The Lamb Lies Down on Broadway. (Cover: Hipgnosis) Minnene fra de første gangene jeg hørte den hos en venn er sterke. Jeg kunne vel være en 14-15 år, og ordboka ble flittig brukt - ofte uten hell - for å forstå hva dette gikk ut på. Det var ikke så rart at det var litt vanskelig, for dette dobbelalbumet er bygd rundt drømmene til Peter Gabriel.

Det som slår meg etter alle disse årene, er en av mine kjepphester: evnen til å skape en unik stemning på en låt. Her er nesten hver eneste låt et eget stemningsunivers. "Fly on a Windshield" er på en helt annen planet, for å si det slik, enn "Lilywhite Lilith" - og noe helt for seg selv er "The Colony of Slippermen". Gabriels stemme er særegen og tydelig tilstede over alt, og det er en særegen presisjon over alt fra uttale via modulasjon til intstrumentering. 

Når man hører på denne overfloden av inovasjon, fantasi, klassiske referanser, virtuositet og produksjon er det ikke rart at slike som Johnny Rotten kunne føle seg fremmedgjort. Konseptalbum og kostskolegutter var fine skyteskiver for punken. For min del må jeg si at jeg liker - og likte - begge deler.

Etter dette albumet forsvant Gabriel og dermed min interesse for Genesis. Det ble for mye myk popmusikk, og etter noen gode soloalbum skled også Gabriel i den retningen. 

Men dette er gull! 

Konklusjon - Klar befaling! 

20. april 1940

I dag for 75 år siden, på Hitlers 51 årsdag, ble Namsos bombet. Det ble også Skilleås, men mens byen ble bombet flat gjorde ikke de mange brannbombene noe skade på snødekte Skilleås. Det har jeg tidligere omtalt her på bloggen. ( Foto: Hågensens Fotografiske Arkiv)

Vinsmaking med studenter - del II (Magnumtriks)

Her er andre delen av vinsmakingen med studenter 23. mars.

Jeg hadde også en helblind flight der vi bare fikk to karafler med hvitvin. Det var magnumtrikset igjen. Jeg vet jo at det er samme vinen, og jeg tømte klunk for klunk i hver sin karafel, så den ene var ikke første halvdel og den andre andre halvdel. Jeg skrev notatene rigorøst og etterretlig.

Første karafel med La Chablisienne Chablis La Sereine 2004 (magnum)
Reduksjon og flint (jern). Syrlig. Sitrus. Lang ettersmak - setter seg virkelig fast i munnhulen.

Andre karafel med La Chablisienne Chablis La Sereine 2004 (magnum)
Først litt blass, så kommer det mer sitrus og mineraler. Virker lettere og med mindre trøkk enn første karafel.

Jeg har før også opplevd å bli lurt selv av magnumtrikset. Vinen fra de to identiske karaflene framsto også denne gangen ulike. Kanskje det var de to vinene som hadde vært i glassene før som gjorde forskjellen? Den blasse utgaven kom fra den mye rikere Rieslingen i flighten før, mens det første glasset hadde hatt en elegant Sancerre. Uansett var det klare forskjeller som i mitt tilfelle ikke kunne tilskrives forventningen om ulikhet.

Vinsmaking med studenter - del I

23. mars i år ledet jeg en vinsmaking for filosofistudenter, og her kommer de første notatene derfra.

Første flight var halvblind - en champagne og en cava. Det er sjelden jeg drikker cava, så jeg fikk en av mine kontakter på Valken til å anbefale en for meg.

Equilibri Natural Funambul Brut Nature Cava
Dufter litt kjemisk, søtlig, og med preg av stikkelsbær med hyllebær. Sikkert god drikke, men sammen med en champagne falt den gjennom. Det var også et klart flertall i forsamlingen som foretrakk den andre vinen:

Lallier Blanc de Blancs Grand Cru Champagne 2008
Duft av gjærbakst, litt reduksjon (gummi), og modne epler. Ganske så kompleks nese, og kompleksiteten preger også vinen i munnen og i ettersmaken. Tilfredsstillende vin til en ganske så grei pris -  jeg ga 265 kr. for denne.

Den neste flighten skulle først og fremst illustrere to kjente hvitvinsdruer.

Prieur Sancerre 2013
En lett og lekker vin med duft av stikkelsbær, reduksjon og litt kalk. Dette er en av de mer dempede Sancerre'ene jeg har drukket de senere årene, men den var ikke dårligere av den grunn.

Battenfeld-Spanier Estate Riesling 2013
Hvite blomster og sitronterte på nesen. I munnen hadde den betydelig vekt og viskøsitet. Kontrasten med vinen over var meget merkbar

Conspicuous consumption

Det første jeg må gjøre er å beklage overfor alle mine generøse venner i vinens verden som hadde fortjent å smake denne vinen. Saken er den at vi var tre stykker som spleiset på to flasker Bollinger Vieille Vignes Françaises 1996 for mange år siden, og da ble det et glass hver på oss og våre ektefeller. Den første flasken drakk vi ganske tidlig, og den andre i går kveld da to av eierne var på kort besøk fra sitt nåværende hjemland - Sveits. (Foto: Ole Martin Skilleås)


Bollinger Vieille Vignes Françaises Blanc de Noirs 1996
Årgangen er kjent for heftig syre, men harmonien råder her. Moussen er stillfarende, småboblet og flott. Duften forandrer seg, men var innom både lær, aprikos, sitronterte og glassepler - men aldri dominerte noe element de andre.

Som kontrast drakk vi Grand Année 1996 fra Bollinger rett etterpå (smaksnotat i "Kjellerviner i april" som kommer sent 30. april). Det er jo en strålende vin, men i forhold til denne var den litt grov, ikke så intens, ikke like harmonisk og elegant. Men det er nok den vi får satse på framover.

Grunnen til det er prisen. Vi kjøpte de to flaskene til halv pris av det forhandlere i London ville ha. Jeg ringte importøren her, og fikk to flasker til 3000 kroner. Prisen i London nå er ti ganger så høy. 

Begrepet conspicuous consumption har vi fra Thorstein Veblens Theory of the Leisure Class. Før internets andre fase, med brukergenerert innhold i stort omfang, var vin lite egnet for å vise økonomiske muskler gjennom påfallende forbruk. Men nå kan alle vise verden i sin alminnelighet både sin gode smak og sine finansielle ressurser gjennom blogginnlegg og Facebook. 


Det som kjennetegner de aller beste vinene, mener jeg, er evnen til å forene egenskaper som ellers synes uforenlige. Her har vi et eksempel: den er både fokusert og presis, og rik og fruktig. Det er særlig den måten vinen fyller munnhulen, og holder seg der lenge etter at den er svelget, som gjør dette til en stor opplevelse. Det er eleganse og intensitet på flaske.

Klubbmesterskap i tennis

At jeg skulle begynne med idrett i min alder var ikke på noe vis opplagt, men i helgen deltok jeg sammen med ca. 90 andre i klubbmesterskap i tennis. Utrolig gøy!

Blir vi aldri ferdige med krigen?

Svaret på spørsmålet mitt er enkelt: ikke så lenge min generasjon lever! (Bildet: Bloggeren, Bjarne Nymoen, og min mor Bjarnhild Skilleås. Coventry, 1992.) Fortellingene er for tett på oss.

Da jeg ble født var det bare søtten år siden krigen var over. Krigen for oss var andre verdenskrig, så klart. Den hadde vår foreldregenerasjon klare minner fra, og familiegården ble rekvirert som forlegning for britiske soldater i april 1940. Den ble også bombet av tyske fly. Det er en annen historie.

Jeg skal ikke skrive om dette denne gangen, men heller kort fortelle om Bjarne Nymoen - mannen i midten over. Han rømte til Shetland under krigen, og ble en del av mannskapet på land for shetlandsbussen.

Da jeg studerte i England (1988 - 1992) fikk jeg høre at min tantes nabo hadde en bror i Coventry der jeg bodde. Jeg oppsøkte mannen, Bjarne Nymoen, og ble kjent med en svært hyggelig eldre mann fra min hjemkommune. Han kom fra svært moderate kår i Overhalla, og måtte tidlig søke arbeid. (Akkurat som min mor, som kom til Overhalla fra Vikna like før krigen).

Han ble dårlig behandlet, og kom etterhvert til Sogn som fabrikkarbeider. Da krigen brøt ut kom han i illegalt arbeid, og måtte rømme til England. Han rømte med Shetlandslarsen, og ble en del av gjengen på land på Shetland.

Under krigen møtte han hun som ble kona, Mary, på Euston Station i London under en permisjon. De bosatte seg på Leirvik på Stord, men hjemlengselen til hennes hjemlige Irland ble for sterk. De flyttet, men det var lite arbeid å få i Irland på femtitallet. I 1956 kom de som så mange andre fra Irland til Coventry.

Det var her jeg møtte han. Han hadde arbeidet på bilfabrikk, men var forlengst pensjonert. Norsken var ikke lenger feilfri, men lengselen etter en forbindelse til Overhalla var sterk.

Sterkt for meg var det å få en så tett forbindelse til en annen tid med andre betingelser. Vi som har vokst opp i fred har vel ofte lurt på: hva om det var jeg som måtte ta slike valg som de tok? Ville jeg kastet meg inn med livet som innsats? Eller ville jeg feiget ut? Vi kan være glade for at vi ikke har funnet ut av det!

Zind-Humbrecht Riesling

2001 Riesling Gueberschwihr
Litt mørk på fargen, synes jeg, og den dufter bittert. Knoklete, besk og fruktløs. Garantert sjarmfri. Om den er prematurt oksidert, eller bare for gammel, er ikke godt å si. Teorien, lansert av produsenten selv, om at produsentens viner trenger femten års lagring fikk seg en knekk. Etter produsentens egen angivelse av sødmenivå er denne på 1 - altså knusktørr. (Tross skrapelendig vin får etiketten pryde innlegget)

2002 Riesling Clos St. Urbain Rangen de Thann
Rik moden rieslingfrukt i retning de gule fruktene. Lekker, lang og harmonisk. Nyyyydelig vin.

2004 Riesling Clos St. Urbain Rangen de Thann
Yngst, og også lysest på farge. Med unntak av et snev av grapefrukt er den nesten helt stum. Lett, lekker, men ganske så skrinn. Trimbach-stil. Årgangen var jo ganske skrinn i vide områder i Nord-Europa, men de fleste tyske GGene jeg har drukket fra dette året har vært flotte.

Pinot Gris

Det er ikke ofte jeg smaker Pinot Gris - i alle fall ikke fra Alsace (Pinot Grigio fra ulike hold er det lettere å bli utsatt for). Disse vinene er kjent for å være meget anvendelige til mat, men de har også vært håpløst langt vekke fra radaren til alle som har påvirkningsmuligheter på vinjournalistikken. Eller out of fashion som man også kan si.

2005 Pinot Gris Réserve Personelle (Trimbach)
Duft av ananas, og syren er moderat. Ettersmaken er litt kort, og det strukturelle hovedinntrykket er at den er litt løs. Tid i glasset hjelper ikke på - tvert om: den dør. Konklusjon: ferdig som en sviske.

2007 Pinot Gris Réserve Personelle (Trimbach)
To års forskjell bare, men et helt annet resultat. På duft er det litt svovel og antydninger til sitrus. Den er ganske lukket på nesen, men strukturen er bra. Lekker og spenstig i munnen, med god lengde i ettersmaken. Denne har jeg tro på.

2000 Pinot Gris Fronholz (Ostertag)
Den første nesen sier svært klart og tydelig: linoleum-polish. Men dette roer seg fort. Flott syre - og ikke bare til Pinot Gris å være. Med denne alderen er den mer generell gammel hvitvin, men den har stått seg godt. I ettersmaken er det noe som minner mye om humle. Hadde den blitt servert blindt ville jeg gjettet Chassagne-Montrachet.

2009 Pinot Gris Goldert Clos St. Imer (Burn)
Dyp gyllen på farge - skulle tro den var betydelig eldre. Duft av sukkerbrød (Brioche). Den svir i munnen, og er klisste søt og intens - med lang ettersmak. En pussig vin på mange vis.

Jeg har et par notater til med Pinot Gris, men det er senthøstede varianter som gjerne kan stå sammen med samme type viner på andre druer.

Nuits-Saint-Georges og Gevrey-Chambertin 2012

B. Leroux NSG 1cru Aux Thorey 2012

En av de frutigste og fyldigste vinene i smakingen. Forførende. 

H Gouges NSG 1er Cru Clos des Porrets 2012

Gouges er kjent for å lage viner for lang lagring. Generasjonsskifte har kanskje gjort dem litt mindre lagringskrevende, men likevel... Her er det lite som formidles per i dag. Litt reduktig (gummi), men en elegant struktur. Disse vinene er det lite å si på når de er modne, men de har lite å si på dette stadiet

B. Leroux Gevrey-Chambertin 1cru Les Goulots 2012
En av smakingens beste - kanskje den beste. Rik og rund sammenlignet med de to andre i flighten. Elegant, lekker og harmonisk. En virkelig flott vin, som ikke leverte noe som minnet om sin kommune. Om man skal tro på "læreboka", da. Men den er jo ofte helt ubrukelig i Burgund.  

Chevillon Nuits-Saint-Georges 2012

Domaine Robert Chevillon leverer etter min mening noen av de beste burgunderne, og selv om prisene har gått merkbart opp de siste årene har de ikke fulgt slike som Cathiard og Grivot bortenfor rekkevidde. Dette er nest siste innlegg fra burgundersmakingen i Vitis 8. mars. 

Chevillon NSG 1er Cru Les Bousselots 2012

Presisjon og klarhet i nesen. Mest bringebær, men også et snev av rått kjøtt. Solid og fruktig i munnen. Myk stil. Jeg har også smakt denne i etterkant, og det var et meget oppløftende gjensyn. Sammen med Pruliers er dette en av vinene til Chevillon som gjerne utmerker seg i tidlige smakinger. 

Chevillon NSG 1er Cru Les Perrieres 2012

Denne vinen har jeg hatt i flere årganger, og den har alltid overbevist når den har lagret seg ferdig. Her var den mer uklar og reduktiv på nesen enn vinen over. Den kommer etter hvert, men stilen er ikke så fruktig. Den er mer krydret - med allehånde og noe mer orientalsk. Fin vin, men mer tydelig for kjelleren. 

Chevillon NSG 1er Cru Les Cailles 2012
Sammen med Les Saint Georges og Vaucrains er dette toppdivisjonen til Grand Cru-frie Chevillon. Disse koster drøye 100 kroner mer enn de andre 1er cru'ene. Denne er også ganske stum, og det er permanent (som i hårpleie) som merkes først. Men det er på strukturen den skal kjennes. Lekker, meget god stuffing, og det er her man merker mest tanniner. Men de er myke. Flott vin! 

Beaune 2012

Flere notater fra Vitis-smakingen jeg ledet 8. mars. 

I dagens opphetede burgundermarked er Beaune en sweet spot. Uten Grand Cru marker og med få om noen stjerneprodusenter, mangler to sentrale prisdrivere her. Flere store men svært gode produsenter som Bouchard Père, Jadot og Drouhin har mange viner herfra. Det trekker kvaliteten opp og prisene ned.

Rossignol-Trapet Beaune 1er Cru Les Teurons 2012

Duft av fioler og geranium (geraniol). Strukturen er lett og leskende, men det blir i overkant mye geranium her. Litt rar vin - men 2005-årgangen som jeg nettopp smakte var helt superb. Jeg har to flasker av denne i kjelleren, så jeg håper den går seg til.

Bouchard Beaune 1er Cru Les Teurons 2012

Samme vinmark og år, men annen produsent. Interessant øvelse hver eneste gang. Lekker rød frukt i retning jordbær og litt røyk (eik eller svovel?). Om det er en fellesnevner for vinmarken her, så er det den lekre strukturen i vinen. 

Jadot Beaune 1er Cru Clos des Ursules 2012  

Flasken er den tyngste av Jadot flaskene denne kvelden, og så er da prisen også høyest. Mer enn 100 kroner mer enn vinen under. På nesen er den ganske lukket, strukturen er spenstig og lineær, og den er harmonisk og elegant i munnen. Ettersmaken har fin balanse. Alt tyder på at den vil holde lenge og vise seg fra en mer sjarmerende side om noen år. Denne vil jeg gi 10 år eller mer. 

Jadot Beaune 1er Cru Boucherottes 2012

Her er strukturen også lekker, men den er mer lukket enn Ursules. Fast og solid er adjektivene som trenger seg på. Klart den tråeste av disse fire vinene. 

I dag er Bouchards vin best, men på sikt satser jeg på Clos des Ursules. 

Kjellerviner i mars - del II

2004 La Chablisienne Chablis La Sereine
Denne ble servert som et "magnumtriks". Første glass (der det hadde vært Sancerre): reduksjon og flint (som jeg egentlig vet er brent jern). Syrlig. Sitrus. Lang ettersmak, og den setter seg skikkelig fast i gummene.  Andre glass (der det hadde vært Riesling): først litt blass, så kommer det mer sitrus og mineraler. Virker lettere enn første glass, og det er mindre trøkk i dette glasset enn i det første.

Karaflene ble fylt opp "bit for bit" (ikke første halvdel i den ene, og resten i den andre). Glassene var tømt for vin før denne kom, men det er jo alltid litt som henger igjen. Kunne dette gi så store utslag?

1979 Château Lanessan
Servert sammen med 2009-årgangen av samme. Litt vandig kant og noe bruning, men ikke mye. Dufter varm murstein, tobakk, lær og litt høstløv. Vinen er i meget god form, og griper godt i munnen. Virkelig flott, og mye bedre enn den forrige flasken jeg drakk.

2008 Weingut Allram Grüner Veltliner Eiswein 
Som en student så treffende sa det: flytende himmel. Det er honning og sitrus, fantastisk fylde og lengde. To flasker på tampen av måneden. Nydelig vin.

2004 Georg Mosbacher Forster Pechstein Riesling Großes Gewächs
Til de som sier at GG ikke kan lagre: Hold kjeft! Dere prater tull. 11 år har denne fått, og den er knallbra. Duft av kalk, fennikel og mango. Intens, med vedvarende ettersmak. Satt som et skudd til bakt torsk med chorizo på en seng av potetpurré. 

Den siste av mine flasker fra denne årgangen, men jeg ser jeg har fem senere årganger. 

2007 Arlaud Bonnes Mares Grand Cru
Litt bruning i fargen, men flott på nesen. Jordlig duft, og en fylde, kraft og intensitet som klart varsler om Grand Cru nivå. Lang ettersmak, naturligvis. Tross alderen er det litt sous bois her, og lite eller intenting av den eikesniffen jeg mener å ha opplevd på tidligere flasker. En dypt tilfredsstillende vin. Heldigvis har jeg en flaske igjen.