Conspicuous consumption

Det første jeg må gjøre er å beklage overfor alle mine generøse venner i vinens verden som hadde fortjent å smake denne vinen. Saken er den at vi var tre stykker som spleiset på to flasker Bollinger Vieille Vignes Françaises 1996 for mange år siden, og da ble det et glass hver på oss og våre ektefeller. Den første flasken drakk vi ganske tidlig, og den andre i går kveld da to av eierne var på kort besøk fra sitt nåværende hjemland - Sveits. (Foto: Ole Martin Skilleås)


Bollinger Vieille Vignes Françaises Blanc de Noirs 1996
Årgangen er kjent for heftig syre, men harmonien råder her. Moussen er stillfarende, småboblet og flott. Duften forandrer seg, men var innom både lær, aprikos, sitronterte og glassepler - men aldri dominerte noe element de andre.

Som kontrast drakk vi Grand Année 1996 fra Bollinger rett etterpå (smaksnotat i "Kjellerviner i april" som kommer sent 30. april). Det er jo en strålende vin, men i forhold til denne var den litt grov, ikke så intens, ikke like harmonisk og elegant. Men det er nok den vi får satse på framover.

Grunnen til det er prisen. Vi kjøpte de to flaskene til halv pris av det forhandlere i London ville ha. Jeg ringte importøren her, og fikk to flasker til 3000 kroner. Prisen i London nå er ti ganger så høy. 

Begrepet conspicuous consumption har vi fra Thorstein Veblens Theory of the Leisure Class. Før internets andre fase, med brukergenerert innhold i stort omfang, var vin lite egnet for å vise økonomiske muskler gjennom påfallende forbruk. Men nå kan alle vise verden i sin alminnelighet både sin gode smak og sine finansielle ressurser gjennom blogginnlegg og Facebook. 


Det som kjennetegner de aller beste vinene, mener jeg, er evnen til å forene egenskaper som ellers synes uforenlige. Her har vi et eksempel: den er både fokusert og presis, og rik og fruktig. Det er særlig den måten vinen fyller munnhulen, og holder seg der lenge etter at den er svelget, som gjør dette til en stor opplevelse. Det er eleganse og intensitet på flaske.

Ny Mondis

 

Det passer meg godt å kjøre Ford Mondeo, noe vi har gjort siden 2003. Den siste kjøpte vi ny i 2008, og den er omtalt her. Det er et bilmerke helt uten Veblen-effekt (bra), men med kjøreegenskaper som gjør det til en fryd å kjøre svingete landeveier (minst like bra). Den nye versjonen av Mondeo kommer på markedet neste år, og det har jeg omtalt før på bloggen også. Den blir sikkert knakende god, men det er en utvikling på gang som gjør meg betenkt.

 

Det nye er at Ford opplyser at neste Mondeo vil bli å få med avansert parkeringsassistent som både håndterer lukeparkering og parallellparkering (rygger inn i parkeringslomme), elektrisk justering av rattstamme med minnefunksjon, multi contour sete med massasjefunksjon og 10-veis justering, og selvåpnende bakluke. Den vil også bli å få med elektrisk oppvarmet ratt.

Da får jeg lyst til å si: hang on! Det neste vil vel bli elektrisk stol med eutanasi-funksjon! Etter en stund uten noen som helst slags utfordringer med det å kjøre, mister man livsgnisten.