H to He Who am the Only One (Album)

Her er vi dypeste progrockland med et av de tidligste eksemplene (1970) på sjangeren som vel hadde sin storhetstid litt lengre inn på 70-tallet. Skjønt progrock? Noen hevder at de er mer noe for seg selv - mer cabaret-rock enn kammer-rock.

Van der Graaf Generator ble aldri store - annet enn kanskje i Italia der de turnerte stadig vekk. Både musikk og ikke minst lyrisk var de mørkere enn King Crimson (som vel er det bandet som ligner mest). Så for alle de som vil skille seg ut er dette et meget aktuelt band å bli blodfan av.

For min egen del måtte jeg bli student før jeg ble eksponert for denne gjengen, og ute på et jorde nær Dragvoll åpnet det seg et univers jeg ikke helt har klart å fri meg fra - selv om det er i mørkeste laget noen ganger.

Instrumenteringen er på ingen måte beregnet på å behage massene, men det totale inntrykket er egnet til å feste seg i bevisstheten for alltid.

Konklusjon: Klar anbefaling.

"House with No Door" er en av de beste bidragene på dette eksperimentelle albumet. Vakkert og lyrisk:

Genesis - The Lamb Lies Down on Broadway

Et av de første album jeg plukket fram da jeg etter flere år uten platespiller kunne boltre meg i vinylsamlingen, var denne. Genesis' - The Lamb Lies Down on Broadway. (Cover: Hipgnosis) Minnene fra de første gangene jeg hørte den hos en venn er sterke. Jeg kunne vel være en 14-15 år, og ordboka ble flittig brukt - ofte uten hell - for å forstå hva dette gikk ut på. Det var ikke så rart at det var litt vanskelig, for dette dobbelalbumet er bygd rundt drømmene til Peter Gabriel.

Det som slår meg etter alle disse årene, er en av mine kjepphester: evnen til å skape en unik stemning på en låt. Her er nesten hver eneste låt et eget stemningsunivers. "Fly on a Windshield" er på en helt annen planet, for å si det slik, enn "Lilywhite Lilith" - og noe helt for seg selv er "The Colony of Slippermen". Gabriels stemme er særegen og tydelig tilstede over alt, og det er en særegen presisjon over alt fra uttale via modulasjon til intstrumentering. 

Når man hører på denne overfloden av inovasjon, fantasi, klassiske referanser, virtuositet og produksjon er det ikke rart at slike som Johnny Rotten kunne føle seg fremmedgjort. Konseptalbum og kostskolegutter var fine skyteskiver for punken. For min del må jeg si at jeg liker - og likte - begge deler.

Etter dette albumet forsvant Gabriel og dermed min interesse for Genesis. Det ble for mye myk popmusikk, og etter noen gode soloalbum skled også Gabriel i den retningen. 

Men dette er gull! 

Konklusjon - Klar befaling!