Snoop and sniff

Snoop Dogg

Ble i dag stoppet av

Sniff dog.

Jeg ler meg fordervet! Truth is stranger than fiction.

Det rør jo på seg!

For tre uker beskrev jeg alternativene for Eurosonen som møtet mellom en uimotståelig kraft og et urokkelig objekt. Den uimotståelige kraften utgjør i siste instans de som før eller senere vil løpe til banken for å ta ut pengene sine fordi de frykter å miste dem, og det urokkelige objektet er Tyskland (og deres nord-europeiske allierte) som har motsatt seg ethvert forslag om felles Eurogjeld (obligasjoner). (Bildet: Bank Run i Berlin 13. juli 1931 - for forklaring på tittelen følg denne lenken)

Det er bare felles euro-obligasjoner som kan stoppe ferden mot stupet for Euro. Euroens sørlige og vestlige randsone er dypt forgjeldet, og frykten for å tape penger presser rentene opp til uholdbare nivåer. Som helhet er ikke eurosonen noen konkurskandidat, men fordelingen av produktivitet og gjeld er ulik - for å si det pent. Bortsett fra for Hellas sin del er ikke statsgjelden uoverkommelig for noen av landene, men rentene driver dem mot stupet.

Og stupet er det øyeblikket de må si at "vi klarer ikke å gjøre opp for oss". Da vil enhver innskyter ta ut sine penger - og oppdage "hemmeligheten" med det moderne bankvesnet: banken har ikke pengene dine. De har lånt dem bort.

Altså: rentene må ned, og de vil falle til håndterbare nivåer i det øyeblikk det blir kjent at alle landene stiller seg som garantister for eurolandenes låneopptak.

Nå kan det se ut som det urokkelige objektet, Tyskland, rører på seg. Lysten på å ta på seg de sør-europeiske byrdene er ikke til stede, men alternativene er mye verre. Man bør huske på at Tyskland lenge har betalt svært mye i EU, og dertil har finansiert sin egen gjenforening. Lønnsfrys og andre tiltak siden 2000 har også gjort landet mer konkurransedyktig i møtet med rimeligere produkter fra lavkostland, men også eurokursen har hjulpet betraktelig. Nå vil Merkel og co ha solide avtaler på plass som forhindrer at regningen for lånefesten i sør-europa til sist havner i Berlin.

Det gjenstår å se om alt som trengs kommer på plass før sammenbruddet i eurosonen melder seg. Uansett håper jeg vi har kommet oss hjem fra ferie innen det skjer!

In Deep (DVD)

Liam og Garth er venner og kolleger. Jobben er å infiltrere kriminelle miljøer som politifolk, og skaffe avgjørende informasjon som både kan forhindre forbrytelser og skaffe bevis nok til å sette kjeltringene bak lås og slå.

So far, so heroic, kan man kanskje tro, men disse to er ikke bare helter. Deres menneskelige svakheter blir ikke akkurat feid under teppet i en hverdag som byr på ekstreme utfordringer, og dette er et parallelt tema i serien.

Men hovedfokus er likevel på arbeidet med og mot de kriminelle miljøene de infiltrerer, og spenningen er til å ta og føle på, og det er hele tiden klart hva som står på spill. Nick Berry, kjent fra "Hjartet på rette staden" og mange andre fjernsynsdrama, er Liam, mens Stephen Tompkinson, kjent fra Ballykissangel og DCI Banks, er Garth. Av disse er det etter min mening den siste som er den beste skuespilleren, og han passer betydelig bedre her enn i noen av de to andre fjernsynsdramaene jeg nettopp nevnte.

Denne serien er fra 2001, og det eneste jeg har å innvende mot den er at det ikke er tekster. På noe språk. Nå skjønner jeg engelsk ganske godt, men det blir mer slitsomt uten tekster på engelsk. Formatet er at hver historie er delt opp i to episoder på omtrent 45 minutter hver, så her er det to ganger tre historier. Perfekt!

Konklusjon - Klar anbefaling

Veiene

Per Bjørnar Grandes Veiene kom ut i 2009 og jeg leste den da, men den har vært med meg i tankene ganske ofte i etterkant. Derfor er det et anliggende for meg å bidra til å gjøre den kjent for flere.

Starten er ganske Solstad: en ung mann ankommer en stasjonsby, og en ny fase i livet begynner. Bergen er forsåvidt en stasjonsby, men den er også landets nest største og har mange ulike miljø. Denne unge mannen er kristen, og har bestemt seg for at dette skal styre valgene.

Solstads hovedpersoner er gjerne kommunister, men forskjellene er færre enn likhetene. Her får man et nært og presist portrett av en subkultur med sine egne skrevne og uskrevne regler. Personlighetene og gruppedynamikken er beskrevet med både innlevelse, avstand og ikke minst humor. Alle som har vært i nærheten av en organisasjon, en gruppe, eller et ungdomsmiljø vil finne mye gjenkjennelig, mye å le av og med, og ikke minst: kanskje en ny innsikt som kommer av den kombinasjon av avstand og nærhet som boka byr på.

Til slutt må jeg bekjenne at jeg er en venn av forfatteren. Denne anmeldelsen er likevel ikke en vennetjeneste, men en så objektiv anmeldelse som jeg kan klare å forfatte. Dette vennskapet gjør også at jeg kan påstå at personlige erfaringer har vært aktive medhjelpere i skriveprosessen. Det har ikke gjort romanen dårligere. Tvert om!

Konklusjon: Klar anbefaling.

Viner

Dosnon & Lepage Champagne Recolte Noire NV
Det er vanskelig å tro at denne vinen er laget bare på røde druer. Det er lime her, den er svært, svært lys på fargen, og det totale inntrykket er av en lett, presis og forfriskende vin. Litt laber mousse,kanskje. Slettes ikke dårlig, men man kan lure på hvorfor Tom Stevenson ga den hele 19 av 20 mulige poeng.

Jean Lallement et Fils Champagne Cuvee Reserve NV
Kveldens vin? I alle fall en usedvanlig flott champagne. Litt rødlig løkskall på fargen, duften går i retning tørket aprikos og underskog. Frisk og presis, med fantastisk munnfølelse og en utrolig lengde. Denne utgaven har jeg hatt noen år, og den er basert på 2002-årgangen. Fabelaktige greier.

William Fevre Chablis GC Les Preuses 2005
Dette ligner svært mye på en hvit sentralburgunder, og det er vel ikke så rart gitt at dette er et "varmt år". Mye smør og litt nøtter her, over lime og mineraler. Kanskje kunne man plukket den på syren, men kjennskap til årgangen er nødvendig for å kunne plassere denne med noen grad av sikkerhet som en Chablis uten å lese etiketten.

Trimbach Pinot Gris Reserve Personelle 1998
Delikat, presis og aromatisk. Syren er for moderat til at dette kunne være Riesling, men et alternativ kunne være en ganske aldrende Auslese eller noe slikt. Men her var det ikke noe "petroleum". En svært flott vin på en drue jeg vel ikke har særlig inngående kjennskap til. Men dette var gode greier.

Château Rayas Pignan Reserve 1996 (Châteauneuf-du-Pape)
Flott og rik duft, årgangens friskhet gjør at man ikke umiddelbart går 16 år tilbake på denne. Skikkelig deilig vin, rett og slett.

Montille Pommard 1er Cru Les Pezerolles 1996
Hvem skulle tro at dette kunne bli vin? Årgangen er streng, og Montille lager vin i en streng stil. Pommard har dertil rykte for å være streng, rustikk og tannisk, så oddsene var ikke all verden. Litt bruning som tyder på alder, og friskheten (dvs. syren) er det ikke noe å si på - men frukten er absolutt til stede også. På den skrinne siden, men en interessant og fortryllende vin - mer enn noen hedonisk bombe. Jeg har en flaske i kjelleren, den skal jeg nå plassere litt mer strategisk, for jeg har ikke noen tro på at denne vinen når nye høyder med tiden.

Domäne Wachau Terrassen Beerenauslese 2010
Dette er litt av en druemiks: Grüner Veltliner 25%, Rivaner 30%, Riesling 20%, Chardonnay 15%, Weissburgunder 10%. Denne flasken koster "bare" 150 kroner, så hva er galt med den? Sammenlignet med Allrams GV Eiswein i forrige notat er denne mindre integrert. Syren henger ikke helt sammen med resten og fremstår som litt brutal. Men duften er helt fortryllende, floral og med honningtoner. Man bør kanskje matche den med noe mer "snillt" enn rabarbra crumble, men uansett er denne vinen kanskje en av de beste kjøp man kan gjøre dersom man skal ha søtvin på budsjettbalansen.

Juniviner

Her kommer noen notater om viner konsumert fra egen kjeller i det siste. Når man får besøk er det lett å få hjelp til å holde kjelleren i sjakk.

Lilbert-Fils Champagne Blanc de Blancs Brut Grand Cru 2000
Den siste av to flasker fra egen kjeller. Presis og lang, med honningtoner over de forventede mineralene og sitrusen. Svært vellykket vin, og jeg er glad for å ha tanket opp med 2002-årgangen.

Franz Hirtzberger Riesling Smaragd Setzberg 2001
Dette er på alle vis en moden vin. Mørkt gyllen, dufter modent også i en Riesling-kontekst, der det litt bitre elementet i slutten av smakskurven er mindre "firne" eller petroleum, enn det er fennikel. Fyldig, lang og ganske kompleks vin. Flotte greier som trolig ikke har mye å vinne på lagring.

Weingut Allram Grüner Veltliner Eiswein 2008
Rabarbra, jordbær, gule frukter, litt honning. Svært kompleks, lang, og deilig vin. Den har vært omtalt her på bloggen før. Utrolig godt kjøp og en fest av en vin.

Mugnier Chambolle-Musigny 1er Cru Les Amoureuses 2001
Det er ikke tilfeldig at etiketten(e) til denne vinen får pryde innlegget. Denne er vel en av de store opplevelsene på vinfronten i år. Chambolle på nesen, og Gevrey i strukturen. Jord, mineraler og noe i retning lakris "i bunnen av" smakprofilen her, mens dufttonene er klare og forførende (det er farlig, men helt umulig, ikke å la tankene gå til vinmarkens navn).

Denne vinen får meg til å tanke på om jeg ikke burde helt gi opp rimeligere burgundere, og heller kjøpe færre flasker men på dette nivået.

A.-F. Gros Vosne-Romanée Aux Réas 2002
Frisk rødfrukt, slank men senesterk struktur. Ikke all verden til lengde, men en "vakker vin" som ikke hadde godt av å komme en dag etter den nettopp omtalte amorøse. Denne har også bruning i kanten, men lever vel ennå.

Skjoldnes og luftforurensning

I dag vedtar Bystyret i Bergen utbyggingen på Skjoldnes som jeg har engasjert meg mot i over fire år. Jeg våger den påstanden at jeg kjenner planene mye bedre enn nesten alle i Byrstyresalen i dag.

Saken har mange fasetter og utfordringer. Den mest kjente er utfordringene for Troldhaugen - hjemmet til Norges mest kjente komponist. Mindre kjent er det at Bystyret bygger et av de grunnleggende argumentene for utbyggingen på feilaktige premisser.

Byrådet hevder at "prinsippet for reduksjon av luftforurensingen er knyttet til at trafikken i området går gjennom planlagt tunnel" (se .pdf på denne siden). Det er ingen rensing i tunnelen, og forurensningen kommer ut og medfører forhøyet forurensning ved utløpet. Det er ingen magi heller - ingen Harry Potter som står der inne og vifter med tryllestaven.

Her, og ellers i saken, vises det til en NILU-rapport som er fem år gammel. I den het det blant annet at man forventet at luftforurensningen ville gå ned på grunn av teknologiske forbedringer. Samme år vedtok Stortinget å gjøre dieselbiler mye billigere, og nå har det ført til så dårlige forhold i byene at Oslo har vedtatt forbud mot dieselkjøretøy i enkelte områder.

Byrådet nevner ikke en gang at E39 straks kommer her, og vil medføre en vesentlig høyere andel av godstrafikk. I en av de nye tunnelene på E39 like ved Skjoldnes vil forurensningen komme over tiltaksgrensen 20 meter fra munningen, mens Byrådet baserer seg på tall fra 2007 om en forventet situasjon i 2010 som vi i dag vet er feilaktig. Ikke bare er eksisterende bebyggelse mindre enn 20 meter fra munningen, det vil også de prosjekterte boligene også være.

Den nevnte "tiltaksgrensen" er juridisk bindende. Bergen kommune må iverksette tiltak dersom luftforurensningen kommer over denne grensen. På den nevnte tunnelen på prosjekterte E39 er bebyggelsen i god avstand, så det er ikke noe problem. Tunnelene som er planlagt ved Skjoldnes er kortere, men ligger også på toppen av en lang bakke der særlig nyttekjøretøy vil produsere mye mer luftforurensning enn på plan vei.

Jeg vet ikke om tiltaksgrensen vil brytes her. Men det gjør heller ikke Bergen kommune. Forskjellen er at Bergen kommune, ved Byråden, heller ikke ønsker å finne ut av det. Brevet jeg sendte om saken på vegne av Valhall Sameie 16. mars ble aldri besvart.

Usaklige politikere

Jeg har flere ganger skrevet om Skjoldnes-utbyggingen her. Sist lastet jeg opp et innlegg jeg hadde i Bergens Tidende.

Det som er et faktum, er at flertallet i Bystyret kommer til å gå for full utbygging i møtet i Bystyret på mandag. Da skal det bli interessant å se om de igjen bruker så usaklige argumenter som de tidligere har brukt.

Bergensavisen siterte i februar en kilde "sentralt på Rådhuset" som sa at naboene hadde ikke noe de skulle ha sagt i saken, for de var engasjert i utbygginger andre steder. Altså en NIMBY-arguementasjon (Not In My Back Yard).

Jeg har senere hørt fra flere uavhengige kilder at sentrale politikere i interne møter i byrådspartiene har brukt dette argumentet mot naboenes protester. "De har ikke noe de skulle ha sagt, for de bygger jo andre steder, men de vil ikke ha noe nær seg." Dette argumentet har vært brukt og nevnt såpass ofte, i følge mine kilder, at det kan virke som de har lagt vekt på det.

Til høsten skal jeg undervise logikk igjen. Her har politikerne gitt meg et godt eksempel på det Arne Næss kalte "tendensiøst utenomsnakk". Det er (1) uten relevans for saken, og det er (2) ikke egnet til å oppklare misforståelser, og (3) det er fremsatt for å påvirke noen til å innta politikerns standpunkt.


Hvordan vil jeg begrunnet det? Her er noen av de viktigste forholdene:

1. Det er ikke sant. Jeg bor i Valhall Sameie med i overkant av 100 mennesker, og ingen her er innvolvert i eiendomsutvikling av noe slag. Utbyggingen angår i høy grad oss, så hvorfor bruker sentrale politikere usanne argumenter?
2. Av langt over 100 naboer i neste sirkel av naboer, men ikke nede hos oss i Valhall, er det to som blant annet driver med eiendomsutvikling. Men hva har det med saken å gjøre? Saken dreier seg om arten og omfanget av utbyggingen, ikke at det kan bygges her. Og hva har det med saken å gjøre at mindre enn 1% av de som protesterer mot utbyggingens art og omfang driver med utbygging?
3. De sentrale politikerne driver en argumentasjon som er helt analog med følgende: du kan ikke protesterere på at jeg kjører for fort, for du kjører jo bil selv.

Ja, faktisk er denne argumentasjonen helt på trynet - for å uttrykke meg litt lite akademisk. Det vil si: det er ingen argumentasjon. Det er en unnskyldning for ikke å argumentere. Våre anførsler mot den foreslåtte utbyggingen er at den er for stor og voldsom i forhold til de planer som Bystyret har lagt og bekreftet senest sist høst (se lenken øverst i saken). Disse sentrale politikerne anfører så at mindre enn en prosent av naboene driver med eiendom og utbygging. Hva har det med saken å gjøre? Ingen ting! 

Dersom disse naboene bygger for stort og omfattende tett opptil områder som Bystyret har identifisert som særlig verdifulle, så får de ta den diskusjonen i relasjon til disse sakene. Jeg har ikke hørt at det er tilfelle. Da kunne en slik diskusjon vært relevant i forhold til de sakene det dreide seg om.

Det er i denne saken at Byrådet går inn for å bygge dobbelt så tett som det deres egen plan legger opp til, og på et område som de selv - sist høst - laget en "hensynssone" for. Det viktigste for de som driver med usaklig fremferd i diskusjoner er jo å trekke oppmerksomheten vekk fra saken. Deres argumenter er trolig så dårlige at de ikke tåler saklig argumentasjon. Det er jo den viktigste grunnen, tenker jeg, for at de griper til tendensiøst utenomsnakk.

Vinbeholdning

For litt over fem år siden skrev jeg et innlegg med data om min vinbeholdning. Hva har endret seg siden den gang? (Bildet er fra Puligny-Montrachet Clos de la Pucelles)

For det første har antallet flasker gått opp fra 459 til 690. Heldigvis har jeg klart å stabilisere kjelleren under 700 flasker! Det bør jo være en viss sammenheng mellom det man har liggende, og det som forbrukes. Her føres det en daglig kamp - for hamstringsinstinktet er vesentlig sterkere enn drikkfeldigheten. Min tenkning går i retning av at gjennomsnittlig ønsket lagringstid er ca. syv år, og med to flaskers forbruk i uken kommer man ut på ... .

Den gang hadde jeg betydelig mer hvitvin (270) enn rødvin (139), mens nå er det litt mer rødvin (352) enn hvitvin (331). Her har har nok oksideringen av hvite burgundere - og særlig Chablis - mye av skylden, samt at jeg har økt beholdningen av røde burgundere betydelig (fra 63 til 195). Jeg sitter ofte med følelsen av at hver rødvin jeg drikker som ikke er en burgunder er litt bortkastet - en forspilt mulighet.

Fordelingen på land har ikke forandret seg så mye. Fortsatt er det Frankrike som leder an med over 66%, mens Tyskland på litt over 15% kommer som nummer to, og Italia med litt over 11% er på bronseplass. De eneste andre landene er Østerrike og Spania.

Dette var ikke for å brette ut om min flotte samling, men for å dele erfaringer om det å samle og å leve med en vinkjeller med andre. Erfaringer kan godt deles i kommentarfeltet!

Alternativ sysselsetting

Som republikaner har jeg til nå ikke tenkt videre på hva man skal gjøre med de som gjennom et langt liv har trent seg til en oppgave det ikke lenger vil være bruk for (når monarkiet blir avskaffet). Men det er jo også en sak som bør løses - og helst på en annen måte enn den franskmennene brukte.

Her har BBC Scotland allerede funnet en alternativ anvendelse for Prince Charles!

Hurra!

Dette var dagens gladnyhet: postkontoret mitt blir lagt ned! (Ikke det på bildet)

Da posten begynte å legge ned kontorer, og å innføre "post i butikk" i stedet, ble det et ramaskrik. Hovedsaklig fra Senterpartiet og SV, men andre var også skeptiske. Ikke minst de som fikk kontorene lagt ned.

Men det viste seg fort at fordelene var mye større enn ulempene. For i dag er det stort sett det å hente eller levere pakker som er aktuelt for de fleste, og da er det irriterende å måtte vente til kl. 9, eller å ikke rekke det etter middagen. De som har hatt post i butikk har kunnet benytte mer familietilpassede tider.

Det kjedelige er at det kan ta opptil to år før postkontoret mitt blir lagt ned.

Sauvignon Blanc

Wongraven Le Voyageur 2011 kr. 119,90
66% Sauvignon Blanc, og resten Semillon. Bordeaux-mix, med andre ord, men fra Gascogne. Sigurd Wongraven utvider porteføljen med en nøytral og frisk hvitvin. Helt uten eikebruk, og resultatet er som nevnt en nøytral vin. Det er sitrus, men uten svært påtrengende preg av verken den ene eller den andre druen.

Monastier Sauvignon Blanc 2010 kr. 102,90
Ren, ganske lett, tydelige aromaer av nestle og stikkelsbær. Flott pris - og en god kandidat til tittelen "sommervinen".

Dezat Sancerre 2010 kr. 179,90
Dette er en annen liga - og en annen stil. Modne stikkelsbær, fyldig men likevel frisk. Svært Cotat i stilen, men til nesten halv pris. Jeg kjenner best til produsentens Pouilly Fume, men dette var et lovende bekjentskap.

Skjoldnes over alle grenser

Nå kommer den foreslåtte utbyggingen på Skjoldnes til å bli vedtatt uten endringer av noen betydning. Siden den ikke kommer i elektronisk form, setter jeg inn et innlegg jeg skrev i Bergens Tidende 29. mai her. Det blir litt langt, men det kan ikke brytes opp heller:

Planer betyr ikke noe


Nå har Byrådet bestemt seg i saken om utbyggingen på Skjoldnes. Hvis Byrådet får Bystyret med seg blir det tilnærmet full utbygging, men med mose og naturstein.

Byrådet har imidlertid en egen profesjonell fagetat som har behandlet og vurdert dette forslaget, og konklusjonen fra fagetaten er helt klar: Planen som foreligger, med 250 leiligheter i blokker opp til fem etasjer, bør avvises, og et 34 siders notat med grundige resonnement underbygger dette. Men Byrådet har det travelt. Bystyret vedtok sist høst en «hensynssone» rundt Troldhaugen som ennå ikke er ferdig utredet. Den er visst like om hjørnet. Byrådet mener vel at det er best å skynde seg før Bystyrets vedtak kan komme i veien for blokkene?

I Bergen trengs det tomter, og Skjoldnes er et fortetningsområde. Det har vi forståelse for. Vi som er naboer er og har vært forberedt på at det blir fortettet her. Bystyret har, senest sist høst, bekreftet at Skjoldnes er et fortetningsområde der en tetthet på 50 % BRA er normen (%BRA er boligareal delt på grunnareal). Men det Byrådet går inn for er ikke fortetning – det er en transformasjon på opptil 169 % BRA – eller 123 % BRA om man også regner inn et friområde. Dette er som et senterområde som Lagunen eller Nesttun. Bergen Kommunes egen fagetat og Rådet for Byforming og Arkitektur har begge vært klare: dette er voldsomt. Men Byrådet vil åpenbart ha voldsomt – og tilsidesetter derfor kommunens vedtatte planer.

Da det var klart at Bybanen kom til Nesttun ble det laget en Kommunedelplan for å legge til rette for fortetning. Her sa man klart og tydelig i vedtaket 15. januar 2001: «Bystyret understreker at kommunedelplanen omfatter to eiendommer av nasjonal, kulturhistorisk verdi, nemlig Troldhaugen og Gamlehaugen. Disse områdene er omgitt av verdifulle grøntområder. Bystyret vil i framtida motsette seg tiltak som kan forringe disse eiendommenes egenverdi inkludert deres forhold til grønt landskap og sjøområder. Bystyret vil utvise stor forsiktighet ved tillatelse av bygging også i disse eiendommenes tilliggende områder.»

Nå viser det seg derimot at byrådet motsetter seg ikke forringelsen, men omfavner den ved å doble eller tredoble anbefalt byggetetthet på dette området. Sist høst vedtok Bystyret også en henssynsone rundt Troldhaugen som omfatter deler av den foreslåtte utbyggingen. Men nå prøver Byrådet å få vedtatt utbyggingen før noen hensynssone kan komme i veien for all betongen. Byrådet viser i sitt vedtak 15. mai fornøyd til at «det naturlige landskapet med storvokst vegetasjon som i dag omkranser villaene, vil i hovedsak forsvinne». På denne måten tar Byrådet seg av de «verdifulle grøntområder» rundt eiendommene «av nasjonal, kulturhistorisk verdi».

Lokket

Så hva er så viktig at gjeldende planer og vedtak om forsiktighet skal kastes til side? Jo, det er «lokket». Byrådet hevder at bruddene på Kommunedelplan og Kommuneplanens arealdel er begrunnet i «store investeringer i skjerming mot støy og luftforurensning». Det skal bygges to tunneler med tre kjørefelt som har fått benevnelsen lokk. Men denne «gryten» er åpen på begge sider, så lokket holder jo ikke noe inne. Byrådet skriver at «prinsippet for reduksjon av luftforurensningen er knyttet til at trafikken i området går gjennom planlagt tunnel» (s. 2). Men det er ikke planlagt rensing i tunnelen, så ingen produsert forurensning blir redusert. Forurensningen forblir den samme, og trafikken tar den effektivt med seg ut av tunnelene og til friluft der det blir en opphopning. Det vil ikke skje noen reduksjon, men bare en flytting.

Byrådet tar heller ikke hensyn til at E39 kommer, og baserer seg på utdaterte beregninger for forurensningen. Det er ventet betydelig større trafikk, mer stillestående trafikk, en stor økning i tungtrafikken, og den søndre tunnelåpningen er ved toppen av en lang bakke. Vi ba Byrådet utrede forurensingen her ut fra hva som forventes, men fikk aldri svar. Byrådet vet derfor ikke om forurensningen vil komme over tiltaksgrensen. Prinsippet for reduksjon av luftforurensningen er derfor knyttet til noe som kan føre forurensningen over tiltaksgrensen. Mer bakvendt kan det vel ikke bli?

Det er klart at støyen inne i tunnelene ikke kommer ut – annet enn at den forsterkes gjennom trompetvirkningen ved munningene, men det er ingen problemer med støy her i dag som ikke kan løses mye enklere og rimeligere enn gjennom en tunnel til over 100 millioner kroner. Byrådet hevder at lokket binder sammen områder som ble delt av motorveien, men sier ingenting om at det blir en reist en tett serie med høye hus som vil fremstå som en mye verre barriere.

Bystyrets ansvar

Den eneste rimelige begrunnelsen for lokket er derfor at det gjør det mulig å bygge altfor mye og altfor høyt på et område Bergen kommune selv har identifisert som spesielt verdifullt. Kommuneplanen, Kommunedelplanen og hensynssonen rundt Troldhaugen settes til side – sammen med anbefalingene fra kommunens fagetat – for å omgjøre et fortetningsområde til et senterområde med utnyttingsgrad opp mot 169 % BRA. Dette er så voldsomt at det ikke lar seg kamuflere med naturstein og mose. (Og hvorfor i all verden mose på taket? Av hensyn til fugler og piloter?) Nå er det opp til Bystyret å vise at de står ved sine egne vedtak i Kommunedelplanen, Kommuneplanens arealdel og for hensynssonen rundt Troldhaugen.

Hva må vike?

Spørsmål: Hva skjer når en uimotståelig kraft møter et urokkelig objekt?

Dette er en klassiker; kjent i filosofien siden middelalderen. Det er fremdeles aktuelt, for lett omskrevet passer det på situasjonen i Eurosonen. Den uimotståelige kraften har vært der en stund: ingen investorer tør å ta den risiko det er å låne penger til gjeldstyngede land i Eurosonen. Risikopremien er for høy, og landene må låne fra andre land direkte, eller andre land lett forkledd gjennom ECB i Frankfurt.

Det nye er at kapitalen forlater spanske banker. De trenger ikke bare likviditet, som de får hos ECB, men først og fremst kapital. Det er virkelig risikokapital med stor "R". Som det har skjedd i svært mange land siden 2008: staten skyter inn penger for å redde bankene. Deres kollaps har altfor store konsevenser.

Det er jo der vi startet: landene har altfor stor gjeld å betjene. Den uimotståelige kraften fører landene ut i betalingsstopp, eller konkurs. Land som Spania og Italia (for ikke å snakke om Frankrike, som vel er en udetonert bombe i denne sammenhengen) er så store at konsekvensene av konkurs er enorme. Vi snakker om en virkelig stor depresjon.

Løsningen er en felles finanspolitikk. Landene i Eurosonen får samme finansminister, for å sette det på spissen, og felles budsjettkontroll. Sonen kan da utstede obligasjoner garantert av Eurosonen. Dette er føderalisme - Europas forente stater. Alle land står solidarisk sammen og nasjonal suverenitet over budsjetter, skatter og ytelser, er borte vekk.

Eurosonens integritet er det urokkelige objekt. Motstanden er enorm, selvsagt, ikke minst fra Tyskland, Nederland og andre nordlige og nøkterne land i Eurosonen. Det er i praksis deres gode navn og rykte som brukes som sikkerhet mot de lån som må til for å redde euroen.

Det urokkelige objekt er ustødig av en annen grunn også: det kreves traktatendringer, og folkeavstemninger i flere land, for å få til det institusjonelle rammeverket som trengs.

Svar: en av forutsetningene må forkastes!
Jeg er ikke Snåsamannen (eller Snåsakallen som han het i min oppvekst), men jeg tipper på at det ikke bare er kraften i den uimotståelige kraften som blir avgjørende: det er først og fremst farten. Når kapitalen fordufter skjer det fort. Panikken bryter løs, og begivenhetene spinner ut av kontroll. Det urokkelige objektet blir pulverisert: eurosonen feies bort av kapitalstrømmene. Trolig vil en kjerne bli igjen, men likevel. Det blir dystre tider.

Jeg har lenge vært pessimist på euroens vegne. På slutten av fjoråret skrev jeg et innlegg med tre alternativ. Jeg trodde da at alternativ 1 var det mest sannsynlige. Det tror jeg ikke lengre. Jeg tipper vi får alternativ 2, og det kan skje fortere enn noen aner.

Innocent Bystander

Tegningen er laget av teamet bak Innocent Bystander, og ved å klikke på det kan man kanskje lese det som står også og lære noe. Anbefales!

Innocent Bystander Syrah 2009 kr. 199,90
Jeg smaker altfor sjelden vin fra Australia, så denne utgaven fra Yarra Valley i Victoria var et sjeldent unntak. Druene vokser på 400-600 moh., og det bærer den preg av. Det er ikke noe tungt og massivt her, nei. Rødfrukt, et mintpreg som bare forsterker seg (uten å forstyrre balansen) - så frisk og god, heller enn tung og voldsom. Den friske karakteren balanseres av god fylde, så det blir aldri spisst heller. Vinen har faktisk en prosent med Viognier, hvitvinsdruen, uten at det merkes på noe vis.

Innocent Bystander Pinot Noir 2010 kr. 199,90
Et unntak kommer sjelden alene. Her er vi på en svært forførende vin, med kirsebær og et ørlite fatpreg, men mest av alt ganske urtepreget. Interessant og svært god vin.

Innocent Bystander Chardonnay 2010 kr. 175
Det siste unntaket i denne omgangen. I begynnelsen er den moderat reduktiv (gummi), men den blir fort mer fruktig. Dette minner svært mye om en mye dyrere hvit burgunder, og er en skikkelig deilig vin. Rett og slett et ypperlig kjøp.

Crichët Pajé

Crichët Pajé er en slags Grand Cru for Roagna. Jeg har tidligere smakt 1999 og 2001, den første to ganger såvidt jeg kan huske. Imponerende viner, men de har ingen appell for meg. Enten har jeg smakt dem for tidlig - og det er godt mulig - eller så forstår jeg ikke vintypen. Denne gangen var det med noen viner som hadde litt alder også, og man må jo takke og bukke for en slik anledning. Men det er vanskelig å "ta av" med disse vinene - som jeg forøvrig smakte fra tulipanformede og relativt små glass.

Det nye var at disse vinene nå var "vino rosso" og ikke Barbaresco lengre. Årsaken fikk jeg ikke helt tak på, men reglene er vel ikke overholdt går jeg ut fra. De begrenser ikke bare "nedover" i kvalitetshierarkiet, men også oppover.

Crichët Pajé 2002
Et skikkelig drittår i Piemonte - trolig det verste i forrige tiår - men her var de heldige. På dette gunstige stedet ble det likevel vin, og en flott vin også. Ikke så ekspressiv i dag, og ganske tannisk. Likevel den beste av disse vinene per i dag. Hvordan det forholder seg om tretti år vet ikke jeg, og det får jeg kanskje aldri vite heller.

Crichët Pajé 2001
Også svært tannisk og lite ekspressiv (se lenken øverst). Muligens den mest brutale av disse. Vanskelig å finne noe begripelig å si om den.

Crichët Pajé 1996
Denne er også utrolig tannisk. Absolutt mer kraft enn ynde ("ynde" er et lite anvendbart uttrykk for å beskrive viner av denne typen). Svært mørk, svært brutal.

Crichët Pajé 1988
Også svært mørk, men antydning til litt bruning i kanten. Tanninene biter seg godt fast, men den har blitt polymerisert til en viss grad, for den er ganske smidig i munnen likevel. Dufter litt roser, og mye tørt treverk. Jeg er ikke overbevist om at den holder 20 år til.

Konklusjonen? På papiret er nok dette Roagnas toppvin, men jeg fatter den ikke helt. Man blir fristet til å fyre av klisjéer som at less is more og lignende. Jeg er heller ikke noen "fiende" av området, druetypen og langt fra produsenten. Men jeg fatter ikke denne cuvéen. Ennå.