Systemet

Jeg er i disse dager i Sverige for første gang siden 1998 - hvis vi ikke regner en ufrivillig busstur for et par år siden da Islandsk aske førte meg gjennom broderfolkets land noen timer.

Bergen er for langt borte til at Harryturer frister noe særlig, og siden feriene har ført oss til Trøndelag og Frankrike (stort settt), har det vært sørgelig lite med besøk til et land jeg virkelig elsker.

Det er ikke Systemet som er elskelig, akkurat. Prisene på viner er stort sett 50 kroner lavere per flaske enn på Vinmonopolet, men utvalget er begredelig. Det er nesten uten unntak store internasjonale merkevarer. Volumviner med ett sterkt industrielt preg.

Noen har sikkert gode forklaringer på hvorfor det har blittt slik. Men inntil videre fortsetter jeg å tro at vi i Norge lever i den beste av alle vinverdener - i hvert fall når det gjelder utvalg og tilgjengelighet.

Doktorstreik om?

Jeg elsker Matt i Daily Telegraph. Jeg fatter ikke hvor han tar det fra. Jeg får vel bare si det med Jeremy Clarkson: "I marvel every morning at the genius of Matt". Dobbelklikk på bildet.

Jeg er ikke lege, men håndskriften min burde være nok til å gi meg opptak på studiet. En lege jeg kjenner ble oppringt fra apoteket. Det var noe mistenkelig med reseptene hun hadde skrevet ut: signaturen var leselig. Da la hun om.

Roagna Barbaresco

Luca Roagna var i byen, og vi fikk smake mange av hans viner. Her er noen fra hjemkommunen, Barbaresco. Den unge mannen var svært engasjert, hyggelig, og han hadde mye å fortelle. Et kortvarig, men givende bekjentskap.

Barbaresco 2007 Selezione Luca Roagna kr 240
100% Pajè, etter det jeg forstår. Litt rabarbrasyltetøy på nesen. Høye toner i frukten, frisk stil. Litt atypisk, men fine tanniner. Koster rundt 240 kroner på polet.

Barbaresco Asili 2006
Lukket på nesen. Flott balanse. Elegant. Fruktig. Fin fylde også. Svært lovende vin.

Barbaresco Montefico 2006
Her har han bare 0,24 hektar. Solid, mer "kjøttfull" enn vinen over. Denne er også lovende, i en muskuløs stil - men ikke uten eleganse. Godt grep i munnen.

Barbaresco Montefico 2005
Velbalansert og godt drikkendes nå. Litt knust murstein på nesen, og rabarbrasyltetøy igjen. Virker nesten mer tannisk enn 2006. Det hadde jeg ikke ventet.

Barbaresco Pajè 2005 kr. 395
Flott fin. Balansert og overraskende myk i strukturen. Overraskende nær modning. Sørvestlig eksponering her, og vinstokkene er i snitt 45 år. Vinen utvikler en fin parfyme med tiden i glasset. Kanskje en av de vinene fra denne kvelden som drikker best i dag.

Champagne og musserende

Wongraven Champagne Cuvée Nature NV (Baron-Fuenté) kr. 309,90
Dette er utelukkende 2007-årgangen, selv om det er en NV. Det sa i hvert fall Sigurd Wongraven selv da jeg traff han i Grieghallen. Bloggens faste lesere kjenner til at vi har noe felles. I hvert fall: Her er det fem gram dosage, duft av sitrus og kalk, kapteinkjeks. Ren, tørr og flott. Virkelig en fin champagne som er dominert av Pinot Meunier (70%), med Chardonnay på 25%, og bittelitt Pinot Noir (5%).

Pascal Doquet Champagne Le Mont Aimé Premier Cru 2002
Den har 2002-årgangens karakteristiske aprikos-fruktighet, og i tillegg er den frisk, stram, med heftig mousse og tørrhet. Jeg betalte ca. 500 raske for denne på Chablis/Champagne-slippet på Valken i fjor omtrent på denne tiden. (Se også bildet over).

Gjenkjøp?  - Ja.

Lanson Gold Label Champagne 2002
Her også svært tydelige aprikoser i frukten. Jeg skal ikke påberope meg et ekstensivt kjennskap til 2002-årgangen, men alle jeg har vært bortpå har hatt denne frukten. Det skal sies at gode aprikoser er min favoritt-frukt, så jeg har ingenting imot dette. Denne champagnen var også svært god, for all del, men kanskje et lite hakk under Le Mont Aimé.

Horst - Bunnfall

Jeg har vært på jakt etter god norsk krim etter at Jo Nesbøs serie med Harry Hole har gått over i fantasy-sjangeren. Det er heller ikke alle de gode gamle britiske som holder koken like bra: Elizabeth George har tapt seg, og Peter Robinson har heller ikke fulgt opp de beste av sine.

Greit da at jeg kom over Jørn Lier Horst. Som gammel politimann har han svært godt grep om det som foregår i korpset, og realismen er til å ta og føle på. Det er en god motgift i forhold til de siste bøkene om Harry Hole. Detektiven Wisting er faktisk ikke alkoholiker!

Mysteriet er innviklet nok, og persongalleriet er interessant. Dette er godt håndverk, men mer enn det også. Jeg gledet meg i alle fall til hver eneste leseøkt. Denne serien skal jeg få med meg, har jeg tenkt.

Konklusjon - klar anbefaling

Spooks 10 (DVD)

Da var det slutt. Den tiende serien av Spooks ble den siste. De ville slutte på topp, men det kan diskuteres om det ble selve toppen. Noe i nærheten var det i alle fall, for jeg kan ikke i farten komme på noen annen TV-serie med en så fortettet spenning.

Den er også pakket med moralske dilemma - i tillegg til det vanlige spionasje-styret med løgner, selvoppofrelse, identitetsutfordringer og så videre. Det er på mange måter de moralske dilemmaene som har bært serien over så mange utgaver.

Etter hvert har også Peter Firth som Harry Pearce vært selve krumtappen i serien. Det har skjedd en tydelig dreining i serien bort fra enkeltagenter som Tom Quinn og Ros Myers til Harry Pearce etter hvert. I tilleggsmateriale her kommer det frem at seriens forfattere tok inn over seg den perfekte rolletolkningen til Firth. Han er virkelig sin generasjons George Smiley.

Det er ikke alle som liker Spooks - naturlig nok. Man må, som ellers i nesten alle slike serier, godta at ting skjer mye fortere enn de kunne gjort i virkeligheten. Det er også et betydelig element av teknologi her som le Carre var helt ukjent med.

Uten å ødelegge plottet må jeg vel kunne nevne at den sentrale karakteren i starten på serien, Tom Quinn, viser seg i denne serien. Det gir det hele en følelse av å være avrundet, og selv om man kan se denne serien som selvstendig, er det gode grunner til å gå hele veien for de som ikke har fått med seg de tidligere seriene av Spooks.

Konklusjon - Klar anbefaling (for de som har vært med)

(Når Harry Pearce [bildet under] er på vakt på vegne av den frie verden, så føler jeg meg mye tryggere)

Riesling i Grieghallen

Disse vinene ble smakt i Grieghallen under Vinmonopolets store smaking i april. Det betyr at jeg ikke brukte all verdens tid på hver vin. Det gjorde ingen andre heller. Jeg smakte dessuten fra glass jeg ikke er vant med. Det samme for de fleste andre der den dagen. Men jeg mener det er ærlig å si fra. Kanskje gjorde dette sitt til at jeg konsentrerte meg bedre - jeg visste jo at dagen da jeg skulle legge notatene ut på nettet ville komme? Jeg håper i alle fall det.

En ny ting her er at jeg fra nå av tenker å skrive vinnavnene med produsenten først, og ikke i parentes etter vinnavnet som før.

Schloss Gobelsburg Riesling 2011 kr. 120,70
Dette er ikke samme vinen som Gobelsburger Riesling som selges for omtrent 20 kr. mer. Denne har duft og smak av epler og blomster, og utmerket seg i konteksten med å ha en betydelig mykere profil enn denne vinen:

Leitz Rheingau Riesling Trocken 2011 kr. 121,90
Jeg liker jo egentlig ikke Leitz. Jeg har skrevet om det før (se forrige lenke). Men jeg må gi meg: intens, godt grep i munnen, flott vin som gjerne kunne vært tydeligere på duft. Men til 122 raske blir det en urimelig kritikk. Dette er et svært godt kjøp!

Leitz Rüdesheimer Bischofsberg Riesling Spätlese Trocken 2010 kr. 154,90
Her er det drøye 30 kr. mer i kostnad, og hva får man for det? Vel, det enkleste svaret er at denne er mye tydeligere i duft og smaksbildet. Ellers er ikke forskjellene så åpenbare. Kanskje er det noe mer aprikos her, eller kanskje er det mango. Kort sagt: tydelighet, og et litt modnere, evt. semi-eksotisk preg. Men det er og forblir tørr Rheingau, så det gis ikke ved dørene.

Bott-Geyl Riesling Grand Cru Schlossberg 2008 kr. 299,90
Dette ble en høydare. Jeg slet litt med å beskrive den nøytralt, så her er det mer et estetisk vokabular. Det mest nøytrale jeg kan si er at den dufter skifer og sitrus. Deretter sier mine notater: "helt fantastisk. Super etc." (Her lenker jeg ikke, siden lenken går til 2007 årgangen).

Jeg tenker å bestille et par flasker. (Bildet: fra kjelleren til Bott-Geyl)

Gjeldens tidsalder

Jeg er ikke økonom, men jeg har en sterk interesse for økonomi og har lest meg opp en del. I lengre tid har jeg prøvd å forstå kildene til de store gjeldsproblemene i verden i dag. Man kan jo si at det er en ubalanse mellom Kina og India på den ene siden, og USA og Europa på den andre. Men det er bare en tilstandsrapport. Det forklarer ikke hvordan all denne gjelden, og på den andre siden fordringene, kan ha oppstått. Det som i bunn og grunn er papirer med krav på andre papirer har mistet kontakten med realøkonomien.

Den ytre flanken av Eurosonen er nedsyltet i gjeld. USA er nedsyltet i gjeld. Der statsfinansene er i orden, som i Norge og i Nederland, er det de private som er nedsyltet i gjeld. Over 200% av bruttolønn i gjeld er snittet i Norge. Det har aldri vært høyere. Rundt 1970 var den samlede netto gjelden i USA (alt lånt av landet, statene, bedriftene og de private husholdningene) omtrent den samme som BNP. I dag er den tre ganger større enn BNP i USA og fire og en halv gang i Storbritannia, og i noen land - som for eksempel Island og Irland - er den åtte til ti ganger større. Pengemengden har altså mistet kontakten med produksjonen.


Selvsagt er det noen som sitter på disse kravene, men vil de noen gang få pengene tilbake? Man kan lure. De siste ført i år, omtrent, har vedens totale gjeld økt mye mer enn produksjonen av varer og tjenester. De som har lånt ut penger har basert seg på videre vekst, og det har naturlig nok låntagerne også. Når den uteblir er problemet like stort for de som har lånt ut som for de som har lånt. Man kan blåse av de tøylesløse grekerne eller amerikanerne, men feilen ligger vel så mye på de som låner ut - som Norges SPU. Kreditorer ønsker at pengemengden bør begrenses, mens låntagerne synes det er greit at det er flust med penger.

Til en viss grad vil det å lage penger føre til større vekst og bedre utvikling i samfunnene. Men med den enorme veksten i pengemengden som påvist over synes det klart at en serie land - ikke bare Hellas - aldri vil betale tilbake det de skylder. Det vil ha store ringvirkninger. Før eller siden blir også utfordringene i andre sektorer, kanskje til og med i den norske private sektor, så store at det samme blir resultatet her. 

Rollen som dommedagsprofet passer meg ikke noe særlig, men jeg kan ikke forstå annet enn at Eurokrisen vil slå ut i full blomst om kort tid. Det som så følger vil ikke blir vakkert, og jeg tipper det vil føre til globale endringer i måten penger blir skapt på. Kreditorer vil kreve større sikkerhet, og det vil de måtte få.

Viner fra kjelleren

Kallstadter Saumagen Riesling Auslese Trocken 2002 (Koehler-Ruprecht)
Den forrige flasken var bedre enn denne, selv om det er bare et halvt år siden. Her var frukten nesten borte, og petroleumspreget dominerte. Vinen var på ingen måte udrikkelig, men ikke helt på topp. Mest for spesielt interesserte.

Gjenkjøp? - Nei, dette var ikke noe å vente på.

Château Ferrière 1995 (Margaux)
Den forrige flasken av denne var ikke helt god - trolig korket. Men denne var helt superb! Duften er intens med fioler, stilen er elegant og lineær. Vinen er påtagelig intens, og har en svært lang ettersmak. Dette var virkelig en stor vin, og godt over forventningen.

Gjenkjøp? - Absolutt!

Det er grunn til å bemerke at flaskevariasjonen slår sterkere ut med tiden. De andre flaskene av disse vinene var i motsatt ende av skalaen i forhold til disse, og det er slettes ikke unormalt for viner på ti-femten-tyve år.

Helsevesenet til ære!

Det skrives mye om helsevesenets feil og mangler, men lite eller ingenting om dets sterke sider og triumfer. Det er forsåvidt et godt tegn: det er det unormale som blir lagt merke til og som derfor fortjener oppslag i media.

Media har en viktig rolle i det store samfunnsbildet: "å sette problemer under debatt", for å låne et sitat fra Georg Brandes. Problemfokuset er viktig men skaper et falskt bilde av helsevesenet i folks bevissthet. Jeg har stadig opplevd at folk har blitt forundret over å ha fått god og rask behandling i helsevesenet, men det er det som er det normale.

De siste årene har jeg hatt en del kontakt med dette vesenet. Min mor døde, som så mange andre, på sykehus i 2010. Hun var gammel, og jeg har ikke kompetanse til å si at de burde gjort noe annet enn det de gjorde. Jeg vet bare at vi som pårørende ble svært godt ivaretatt ved Sykehuset i Namsos. Året etter døde min halvsøster på St. Olavs Hospital i Trondheim. Det kunne vært unngått, og vi fikk en beklagelse fra Sykehuset. Kanskje kunne vi gått til sak, men hva kunne man oppnådd med det?

Jeg har skrevet før her om min nær døden opplevelse som niåring, og om mitt svært vellykkede møte med helsevesenet i forbindelse med behandling for klaustrofobi i vinter. I vinter ble det også gjort funn som kunne tyde på at jeg hadde kreft, selv om det sannsynligvis var ufarlig. "K-ordet" setter nok ekstra fart på sakene. Jeg var inne på Haukeland Sykehus på konsultasjon 30. april. Da bestemte legen at jeg skulle opereres siden de ikke kunne avgjøre om dette var kreft eller ikke uten å ta det vekk, og antydet at det kunne ta en måned før jeg ble tatt inn. Tre dager senere fikk jeg beskjed om operasjon 16. mai, men noen timer senere ble datoen satt til 9. mai. Etter det begynte jeg å lure på om de kunne komme og hente meg ut av sengen når som helst.

Jeg skulle inn på operasjonsstuen sist 9.mai, og jeg ble liggende hele dagen uten at noe skjedde. Operasjonen ble utsatt til dagen etter da jeg skulle inn som nummer en. Klokken ble ett før jeg ble tatt ned. Jeg våknet greit omtrent tre timer senere, og følte meg bra. Neste dag kom den svært hyggelige og effektive kirurgen og fortalte at det de tok ut så helt normalt ut, og at jeg burde senke skuldrene. Sikkert svar får vi ikke før patologene har sett på saken, men alt tyder vel på at det var falsk alarm.

Tross venting på operasjon må jeg si at min erfaring med Haukeland Sykehus har vært svært god. Staben har vært kompetent, effektiv og ikke minst empatisk, og jeg har følt at jeg har vært i de beste hender. All ære til dem!

Tre format

Forleden fikk jeg for en gangs skyld prøve samme vin fra tre format: Bag-in-box (BiB), vanlig flaske og magnum (Bildet: Roagnas - Luca til venstre). Det var:

Barbera d'Asti Selezione Luca Roagna 2010 kr. 149,90, 289,90 (magnum) og 389,90 (BiB)
(Lenken går til flasken). Det jeg har å skrive her er først og fremst om kontrastene mellom de ulike medium for denne vinen. Forsøket er ikke vitenskaplig, ikke en gang kjøkkenbenkvitenskaplig, for jeg hadde ikke anledning til å kontrollere temperaturen - ei heller en del andre forhold. De burde vel også vært smakt blindt. Men dette kan ha interesse likevel.
Flaske i forhold til Bag-inBox: klart bedre, og forskjellen lar seg lettest beskrive som klarhet eller tydelighet. Smaksbildet på BiB ble mer diffust, mens her har elementene kommet tydeligere frem. Det er jo et kjent forhold at BiB svovles mer enn flasker grunnet større fare for oksidering, men det betyr ikke at dette er hovedgrunnen.
Magnum i forhold til flaske: det større flaskeformatet beholder tydeligheten i aromabildet, men legger til en egen dimensjon som lettest lar seg beskrive som dybde. Det er kanskje ikke spesielt opplysende, men de jeg smakte sammen med nikket samtykkende, og hadde ikke alternative beskrivelser av de eller den dimensjonen som vi var enige om kom i tillegg.

Det hadde vært gøy å prøve dette blindt, men det blir jo et ganske kostbart forsøk gitt at man må legge ut over 800 kroner for å få det til. Men de fleste er jo enige om at det er en rangorden i formatene, og at den ikke er tilfeldig.

Hitler - den eneste kraften som kan motstå Parkers uniformering?

En historisk figur reagerer for en gangs skyld adekvat! (Dobbelklikk for fullt bilde).
(Takk til Heidi J. Kvernmo)

Dagens Næringsliv igjen

Dagens Næringsliv er ute med sine overskrifter igjen. Det er vanlig å klage over VG eller Dagbladet, men DN tar som oftest kaka. Avisen er interessant, solid og velargumentert på lederplass. Men hva går desken på?.

Etter valgene i Hellas og Frankrike gikk kursen på Euro noe ned mot de fleste andre pengeenheter. I The Times skriver man at "The euro fell below $1.30 (£0.80) before recovering by 0.5 per cent". I Financial Times, der man visstnok har greie på slikt, står det i overskriften: "Euro weaker amid political uncertainty".

Men hva er linjen i Christian Krohgs gate 16: "Euro til bunns etter valgresultat".

Kanskje avisen kan forklare hvorfor 7,5779 mot norske kroner er bunnen? Hvor skulle Euroen befunnet seg dersom den var en krone lavere? På den andre siden? Langt under bunnen? Hades?

Jeg er ikke helt normal. Jeg følger valutakursene omtrent hver eneste dag. Euroen har vært på eller under dette nivået det meste av vinteren og våren. Men det er altså "til bunns".

Det er forståelig at det kan rykke i de tabloide nervetrådene til antatt seriøse journalister i en avis som DN, men hvem er vel egentlig tjent med overskrifter av denne typen i denne avisen?

(Svaret er kanskje irritable bloggere med en valutafetish?)

Røde burgundere i Grieghallen

Juillot Mercurey Clos Tonnerre 2008 kr. 209,90
En gammel poltraver etter hvert dette. Prisgunstig burgunder. Dufter rødfrukter, er litt orange i kanten, fin vin med litt urter i smaksbildet. Jeg har smakt bedre årganger av denne, men den holder fint følge fremdeles, og er - som nevnt - prisgunstig!

Dugat Bourgogne 2009 kr. 375,40
Dette er ikke billig! Jeg klager gjerne på å betale en hundrings mindre - eller i det hele tatt noe over 200 kr. - for noe som går for lommerusk i Frankrike, men dette er langt over normalen selv i Norge. Nå er det heller ikke en hvilken som helst produsent dette, og prisnivået reflekterer dette. Hva er det å si? Dette er Bourgogne Rouge på topp: frisk, solid og etter læreboka.

Barthod Bourgogne Rouge 2006
Denne smakte jeg ikke i Grieghallen, men i heimen. Jeg hadde latt den ligge siden innkjøpet i 2008 eller der omkring. Kompleksitet skal man ikke vente av en vin som dette, men her var det friskhet, presisjon i smaksbildet, og en forbløffende lengde. Jeg betalte omtrent 240 kroner, og det var den godt og vel verdt. Jeg satt med et svært selvtilfreds glis da denne vinen ble nydt i heimen. Superb harmoni, spenst og lengde her.

Gjenkjøp? - You bet!

Dugat Gevrey-Chambertin 2009 kr. 531
Kjølig og mineralsk stil her. Har dybde og klarhet - en ytterst seriøs vin. Henger lenge i munnen - et lovende tegn. Men det er ikke til å komme bort fra at det er dyrt med 531 for en landsbyvin.

Matrot Blagny 1er Cru La Pièce Sous la Bois 1998
Nok en vin utenom "tur". Mørk til rød burgunder å være, og lite preget på fargen av å være såpass gammel. Dufter først mest skogsbunn og noe de andre identifiserer som eik, men for meg er mer tørr gammel vin der frukten har forlatt åstedet. Men som så ofte ellers: med luft og oppvarming er det som om den får en foryngelseskur, og kirsebær og en smidighet i munnen gir den et helt annet preg. (Så Thierry Matrot får prege hele innlegget med sitt blide åsyn fra oktober 2011- foto OMS).

Gjenkjøp? - Tror det!

Hudelot-Noellat Romanée St. Vivant Grand Cru 2008 kr. 1332,60
Dyrt? Klart det er det, men tusenlappene flagrer dersom du skal ha andre produsenters viner fra denne marken. Det er også vanskelig å beskrive hvordan dette smaker. Ord blir fattige. Når man får en mer alminnelig vin i glasset leter man etter elementer i bildet. Når man får denne i glasset får man en hel film. Utrolig kompleks fra første sniff, og hele veien gjennom smakskurven. Utrolig! En stor vin.

Ring og kjør

Hva er farligst i trafikken: å kjøre når man er påvirket av alkohol, eller når man prater i telefonen? Det norske bøtenivået sier at å kjøre i alkoholpåvirket tilstand, for eksempel fire ganger grensenivået på 0,2 promille, er mange ganger farligere enn å prate i mobiltelefonen. For det siste får du en bot på ca. 1.500 kroner, for å kjøre med 0,8 promille mister du førerkortet i et år, får en betinget fengselsstraff og en bot på en og en halv månedslønn. Det siste kan fort bli noen kroner. I mitt tilfelle ville det fort blitt ca. 70.000 kroner.

Men hvordan passer dette med den faktiske risikoen? De ekstreme straffereaksjonene er jo fordi fyllekjøring er livsfarlig og noe man helst må utrydde. Det hører jo med i bildet, da, at man i Storbritannia har en mye høyere grense for når dette er livsfarlig. Den er på 0,8 promille - der man altså i Norge mister førerkortet og 1,5 månedslønner. Men hva er "risiko ved bilkjøring"?

Denne kan man operasjonalisere som økt reaksjonstid på visuelle eller lydlige stimuli. Man fant ut av dette i Storbritannia på eksperimentelt grunnlag. Storbritannias Transport and Research Laboratory har på oppdag fra Institute of Advanced Motorists gjennomført undersøkelser som viser reaksjonstidene til sjåfører under ulike betingelser. Særlig var det bruk av smarttelefoner som var i fokus, og undersøkelsen, med navnet Don't poke me I'm driving kan du laste ned her.

Så hva er tallenes tale? Man kunne vel vente, ut fra det norske bøtenivået, at det er godt over 30 ganger farligere å kjøre med 0,8 i promille enn å prate i mobiltelefon ute på veien. Slik er det ikke.

Økningen i reaksjonstid ved 0,8 promille var på 12,5% - noe som helt sikker kan bety liv eller død i mange situasjoner. Jeg vil ikke bagatellisere dette på noe vis!

Økningen i reaksjonstid ved prating i mobiltelefon var på 45,9%. Nesten fire ganger så farlig, med andre ord. Skulle man ha oversatt dette til bøtenivået for promillekjøring ville vi fått straffer på 3,5 år tap av førerkort, ubetinget fengsel, og fem-seks månedslønner. Omtrent en halv årslønn, med andre ord.

Det er klart at dette ikke henger på greip, og er grovt urimelig. Jeg skal ikke si at krigen mot fyllekjøring er vunnet, men de fleste har akseptert at alkohol og kjøring ikke hører sammen. Men de fleste av oss har vel tatt telefonen under kjøring minst en gang, og basert på mine egne observasjoner ute i trafikken er dette svært vanlig.

Lovgivningen er tilpasset handlingsmønstre og ikke farenivået. Men et opplyst og trygghetsfokusert land som Norge bør da vel ta tak i dette? Hvor mange skal omkomme før dette blir harmonisert?

Ny gammel Sherlock Holmes

Jeg hadde ikke ventet at jeg skulle kunne gi min uforbeholdne anbefaling til denne boka, men slik er det. OK kanskje ikke helt: du bør helst like originalene, og ikke være fremmed for å la deg underholde av kriminalfortellinger som er lagt et godt stykke tilbake i tid.

Anthony Horowitz har skrevet mye - ikke minst manus til TV serier som Foyle's War. Her er det faktisk The Conan Doyle Estate som har gitt oppdraget til Horowitz, og det har han utført på ypperlig vis. Noen ytterst få og lite skjemmende ting er det som Conan Doyle aldri ville ha skrevet, men i det store og hele er dette en spennende og atmosfærisk fortelling med flere uventede vendinger underveis.

Dette er Conan Doyles Sherlock Holmes (og Watson, for den del). Når det gjelder fortellingen, Holmes og Watson som karakterer, samt atmosfæren, så er det ingenting her som er under Conan Doyles beste arbeider. Hvordan man enn snur og vender på det, så er dette minst like bra som annen krim av i dag. Når slike som Elizabeth George og Jo Nesbø skuffer, så er det fint at Holmes igjen jager utspekulerte forbrytere i Londontåken.

Men man må passe på og ikke lese om The House of Silk på nettet (Wikipedia, for eksempel). Der får man handlingen servert.

To litt utenom tur

Blaufränkisch Eisenberg 2008 (Burgenland (Uwe Schiefer) kr. 179
Pepret, kjølig frukt og frisk. Nydelig, og rett og slett en vakker vin. Importøren sier at den kan lagres opp mot fem år, men denne ville leve farlig over sommeren mener nå jeg. Den er kun på Horeca, dessverre, så her er man avhengig av at restaurantnæringen ser sin besøkelsestid. EPD-nr: 2194447.

Cabernet Sauvignon Estate 2008 (Ridge) (California) kr. 329.
Flott vin fra legendarisk produsent (bilde fra en av deres vinmarker). Her er det ikke så mye å plukke ut i smaksbildet, det er hovedinntrykket som teller: seriøs, fast, super!