Dyrisk like

En av verdenshistoriens minst elskelige personer hadde også et karakteristisk oppsyn. Så karakteristisk at det har vært lett å finne igjen. Her viser vi to med puls, og ett uten.

Det er faktisk et nettsted dedikert til elskelige pelsdyr som ligner på en lite elskelig, eh, politiker. Denne karen har visst ikke fått den ønskede porsonen med tunfisk i dag. Det ser ut som han vurderer å invadere Polen.

Også under vann finnes likheter til oppsynet på folkemorderen fra Østerrike. Men det stopper ikke med dyr.

Daily Mail har fått det for seg at dette huset i Swansea ligner på kunstneren fra Linz.

SN: Blindsmaking av Naturvin I

Søndag 27. mars hadde vi en smaking av "Naturvin" i Vitis Bergensis. Lenke til klubben er her, og de som ønsker medlemskap tar bare kontakt med en i styret - for eksempel meg. Vi har ca. 12 smakinger i året.

Smakingen var ledet av Terje Meling, som er Produktsjef i Vinmonopolet, og en naturvinentusiast. Jeg har tidligere skrevet om fenomenet naturvin her på bloggen, men aldri før smakt så mange "naturviner" i en og samme setting.

Vinene ble smakt blindt: da jeg skrev notatene visste jeg ikke hva jeg hadde i glasset, men jeg dannet meg jo en idé etter hvert.

1.1 I Masiai 2009 (Angiolino Maule)
Uklar. Dufter sats (jeg kommer fra Trøndelag, og vet hvordan det som skal brennes til hjemmebrent lukter). Svært syrlig. Litt kort. Duften kommer seg, og blir mer tydelig i retning pære. Har en solid tilstedeværelse i munnen - men fremdeles kort. 11,5%. Druen er Garganega. Koster ca. 150 kroner.

1.2 Rayneke 2008 (Stellenbosch)

Klar farge, sitrus/eple, litt eik. Tydelig signatur, men lite kompleks. Røyk/eik blir mer merbart ettersom tiden går og temperaturen øker, men klart den beste av disse tre. De fleste gikk nok i retning Chablis eller annen fransk Chardonnay på denne, så det var lite druetypisk å hente her. Et godt kjøp til ca. 175 kroner. Finnes på polet.

1.3 Les Graviers 2008 (Tissot)
Modent eple eller på vei mot epleskrott på duft. I munnen opptrer den mye bedre, og er klar og lineær med markant men velintegrert syre. Ettersmaken har noe muggent i seg, som jo viste seg å være "flor" da identiteten var avslørt. Dette sier jo litt om ulempene med blindsmaking: en vet jo ikke under hvilke parametre man skal bedømme vinen. En kan lete så lenge man vil, men inni flaska finner man aldri "kvalitet": vinen er alltid god eller dårlig ut fra type. Den koster 230 kroner på polet, og mange liker denne svært godt, men det er ikke noe for meg. I munnen var den svært fin, med tyngde og tilstedeværelse. På nesen og i ettersmaken har den et preg som jeg ikke verdsetter så høyt. Sorry!

2.1 Becherelle 2002 (Joly)
Dufter litt bittert av eplekjeller, og i munnen er det en blanding av eple og aprikos som dominerer. Litt bitter, kort og pussig. Jeg identifiserer den fort som Chenin Blanc. Etter litt tid i glasset er den mye bedre, men kort tid etter det faller den sammen og blir bare blass og bitter. Det var en vin jeg tok med til smakingen.

Gjenkjøp? - Nei.

2.2 Sequillo 2008
Pussig nese. Noe vegetalt først, så modne epler og det vegetale preget. Svir litt i munnen. Fin vinøsitet, "tett", lang - men ikke kompleks på noe vis. Kanskje det kommer med tiden? Kanskje ikke? Tror ikke jeg skal undersøke det. Omtrent 221 kroner. 14,5%.

2.3 Clos de la Coullée de Serrant 2002 (Joly)
Denne hadde jeg ikke problemer med å identifisere som min vin. Mørk gyllen, som øl. Dufter epleskrott og svir litt i munnen (14,5%). Lang, svært lang. Skikkelig tyngde i munnen, og den bedret seg litt aromatisk med tid i glasset. Men likevel: dette er en massiv vin med ganske enkel aromatikk. Ett glass er greit, hvis man er glad i epler, men en flaske blir et slit.

1996-utgaven av denne vinen er en av de beste jeg har smakt noen gang, tror jeg. Men det var vanskelig å kjenne den igjen her. Dagens utgave er å få, og jeg har smakt den.

Gjenkjøp? - Ikke på vilkår!

3.1 Santa Chiara 2008 (Bea)
Giftering gyllen, sitter fint, litt bitter, duft i retning marmelade/marsipan. Tørrer litt, men fin vin, selv om 253 kroner blir litt stivt.

3.2 Baccabianca 2005 (Grillo)
Uren duft, tannisk, mangler fylde og rikhet. Skosåler i ettersmaken. Svært kort - og det er det beste med hele vinen. 213 kroner skal de ha for dette. Hau!

3.3 Ageno 2006 (Stoppa)
Blodappelsin på farge, dufter intenst marsipan og appelsinmarmelade. Skikkelig tannisk, og det er kanskje ikke så rart: det er 11 måneder (!) skallkontakt. Søt og intens duft. Monolittisk - men svært interessant. Koster 232 kroner. Noe å forvirre naboen med - en vin de færreste har noen referanser til.
60% Malvasia Candia Aromatica, 40% Ortrugo/Trebbiano. Smakingens mest interessante vin for meg, tror jeg.

4.1 Pinot Gris 2007 (Dario Princic)
Uklar farge av nypesaft. Dufter litt gjær. Enkel smak. Litt bitter, svir litt, og er kort. Blir bedre i glasset etter litt, den rundes liksom ut. Saftig. Dufter appelsin etterhvert. Svir litt i munnen. Fra Friuli, som så mye annet av kategorien Organsjevin.

4.2 Contadino 6 2009 (Frank Cornelisen)
Uklar. Rubinrød. Syrlig, kanskje over grensen til sur. Tannisk. Helt ubalansert. Mye eddik. Skikkelig dårlig vin. Det gjør godt å kunne skrive det: skikkelig dårlig vin. Tror aldri det har skjedd før, for jeg prøver å finne det beste i alt.

4.3 SP 68 2009 (Occhipinti)
Klar farge, pussig nok. Litt drops og vanilje. Polert bærfruktighet, som sagt i retning drops. Denne har nok vært bedre i tidligere årganger.

Et lite stykke Norge i Belgia

I Lommel i Flandern, omtrent midtveis mellom Maastricht og Antwerpen, ligger et lite stykke Norge. Eller rettere sagt: en modell av norske veier i vårløsningen, og en del verre ting. En bit av den nye E18 ser det også ut som de har bygget seg. Det dreier seg om Fords testbane. Interessant video - for de som er over gjennomsnittlig interessert i kjøretøy og hva som ligger bak utviklingen av dem.

Vaksiner og alternativ medisin

Jeg har ikke skrevet mye om alternativ medisin, vaksinering og lignende her på bloggen, men kanskje nevnt fenomenet i forbifarten da jeg skrev om overbehandling. Heldigvis for meg kan jeg konkurranseutsette dette, og anbudet går til den norske bloggen Unfiltered perception for innlegget "Svar til Gro Lystad om Skavlan og vaksiner".

Det blir lite Skavlan, og mye om vaksiner og de alternative miljøenes påstander om vaksiner og nærliggende fenomen. Min holdning er at påstander om medisinske effekter må etterprøves, og det er det bloggforfatteren gjør. Det er en eksepsjonelt grundig og ryddig gjennomgang av kjent viten om vaksiner, og om påstandene mot vaksinering som Gro Lystad og andre alternative miljøer fremsetter.

SN: Riesling og Rioja

Schloss Johannisberg Riesling Kabinett Feinherb 2006
Deiligere vin er det vanskelig å tenke seg. I forhold til de eksalterte høyder som jeg smakte på lørdag er dette noe helt annet. Det er Beatles mot Bach og Brahms, og noen ganger er det bare Beatles (eller Schloss Johannisberg) som duger. Mango, lime og guava dufter og smaker det, og ikke bare er frukt og syrlighet i perfekt balanse - den er også vinøs og smidig i munnen.

Jeg betalte vel 115 kroner på Flesland en gang i tiden. Det var røverkjøp. En del andre notater fra denne produsenten finnes i denne tråden.

Gjenkjøp? - Absolutt, særlig til den prisen!

Vina Ardanza Riserva 2000 (La Rioja Alta)
Kjøpte denne før årgangen skiftet til den antatt bedre 2001-årgangen, som også har fått tilnavnet "Especial" grunnet den eksepsjonelle kvaliteten. Forskjellen til denne er i alle fall at denne er moden, eller den har i alle fall kommet inn i "vinduet". Dufter rødfrukt a-la en burgunder, et ørlite snev av fatlagring kan skimtes i det fjerne, men en skal være noe nær allergisk om det skal skjemme vinen noe. En mer sødmefull tone sladrer om at dette kanskje ikke er en burgunder likevel. Fargen er klar og lite utviklet. I munnen merkes mer vanilje, men først og fremst flott syre og frukt. Smidig er den også. Flott vin til ca. 220 kroner.

Gjenkjøp? - Ja.

Politikk og personlighet: filosofien (del XIII)

Jeg følger ikke opp intensjonen fra forrige innlegg om å skrive videre fra 1995 om perioden som aktiv politiker. Men jeg nevnte også noe om "hvordan det fortoner seg å være konservativ 'fra innsiden'". Her fikk jeg uventet hjelp. Jeg hadde sett for meg utfordringen med å forklare mitt mer gjennomtenkte verdensbilde per i dag på ett eller annet vis - passende for en bloggtekst. Som å pakke en elefant i en matboks - eller noe slikt. Men det var dette med hjelpen: i et intervju med tidsskriftet Minerva gir professor John Gray et fabelaktig perspektiv på mitt konservative verdensbilde. På toppen av det hele er han også påvirket av min favorittforfatter Joseph Conrad (som får pryde innlegget denne gangen). Interesserte kan her laste ned min artikkel om Conrads Heart of Darkness i English Studies fra 1995.

Jeg har knapt lest noe av det Gray har skrevet, så det var overraskende for meg å se noen som så presist artikulerer det jeg mener. Vektleggingen av menneskets natur deler jeg fullt og helt. Venstresiden og liberalistene deler her illusjoner som fører galt av sted. Mange tror som Nordahl Grieg at:

Edelt er mennesket,
jorden er rik!
Finnes her nød og sult
skyldes det svik.

Knus det! I livets navn
skal urett falle.
Solskinn og brød og ånd

eies av alle.
(Fra "Til ungdommen")

Her har vi i kortform oppskriften på enevelde, barbari og undertrykkelse - skjult i den mest forlokkende form. Mennesket er ikke edelt - men det kan være det. Jordens ressurser er begrensede, og nød og sult har fulgt mennesker og dyr alle våre dager på planeten jorden. Å hevde at det skyldes svik, og love solskinn, brød og ånd til alle dersom svikerne knuses, det er kommunismens oppskrift på folkemord og elendighet. Om fiendene heter kapitalister, kommunister, jøder eller islamister: å postulere menneskets edelhet, og vise veien til paradis gjennom knusing av svikerne, det er det 20 århundrets mest motbydelige oppskrift.

Menneskets natur er sammensatt, og er ikke bare formet av samfunnet. Det er en grunnleggende konservativ forutsetning. Våre tilkjempede verdier - toleranse, demokrati, pluralisme - kan fordufte. De skapes og opprettholdes av mennesker og er ikke hugget i stein. Et sammenfall av heldige omstendigheter fra renessansen og framover gjorde demokrati, vitenskaplige fremskritt, toleranse og kapitalisme mulig her i Europa. Men det er ingenting i menneskenaturen som gjør at vi har vunnet dem for alltid. Tvert om!

Som nevnt: intervjuet med John Gray oppsummerer min politiske filosofi på et utmerket vis. Det er ikke min stil å sette slikt ut på anbud, men skitt la gå!

DAF: tysk elektropunk

Etter snart fire år på nettet har jeg vært bortom ganske mange tema, og anbefalt (i spalten til høyre og her i hovedteksten) mye forskjellig. Også en god del utenfor allfarvei.

Man aldri tidligere har jeg vel postet noe om tysk elektropunk? Tiden er inne! (Dobbeltklikk på videoen for å få fullskjermsvisning og hele bilderuten med)

SN: Ekslusive viner

En kveld med gode venner, strålende viner og en generøs vert resulterte i inntrykkene under. Det vil være å ta det litt langt å kalle dem smaksnotater for ingenting ble nedskrevet der og da. Vinene var mange, og inntrykkene likeså, så i når jeg skriver dette i etterhånd er det mer de varige inntrykkene og bedømmelsene som sitter igjen.

Krug NV Champagne
Kjøpt samme dag av verten. God. Røyk og epler, utvikler seg godt i glasset og litt utover kvelden. Flott vin som ventelig er fra denne produsenten, men de siste slantene som gikk med var ikke like bra som:

Champagne Cuvée Winston Churchill 1999 (Pol Roger)
Jeg likte denne bedre, faktisk, og mer og mer utover kvelden når jeg kom over en slant. De som sist var bortom denne vinen skrøt av den.

Riesling Vendage Tardive 1988 (Hugel)
Dette var mitt lille bidrag til kveldens portefølje. Dyp farge, og til å begynne med var den litt ram i ettersmaken. Moden vin, men pussig nok ble den bedre og bedre utover kvelden. Den siste slanten smakte jeg ca. to-tre timer etter at den ble åpnet, og da var det ingen bitterhet - men en sømløs fylde og et blomsterpreg over skifer i duft og smak.

Bernkasteller Lay Riesling Auslese GK 1993 (J.J. Prüm)
Her har jeg ikke så mye å si. Skikkelige saker og etter årgangen bedømt frisk og god Riesling. Litt svovelsniff, mener jeg. Ikke at det er helt ukjent når det gjelder denne produsenten.

Riesling Achleiten Smaragd 2002 (Prager)
Her gikk jeg rett på Chablis - trolig en Grand Cru ut fra en viss fedme. En av de andre gikk for Chenin Blanc på høyt nivå, mens alle vi andre holdt på Chablis. Min erfaring fra tidligere er at Achleiten ikke bryr seg så mye med druesorten - om det er Grüner Veltliner eller Riesling er underordnet, for det er vinmarken som manifesterer seg. Mineralsk. Utrolig mineralsk. Solid, nesten litt salt. Lang og intens. Achleiten og Prager er en kombinasjon som slår!

Chablis Grand Cru Les Preuses 2002 (Dauvissat)
Her var i alle fall min bedømmelse korrekt. Til å begynne med duftet den ost. Peccorino, for å være mer presis, men det "blåste av". I munnen fikk man en svært markant mintpreg, i tillegg til de mer kjente sitrus og mineralske tonene. Flott vin, men for ung. 2001 som jeg åpnet fra egen kjeller for en tid siden var strålende. Hvis oksidasjonen holder seg unna er det bare tiden som trengs for denne vinen også.

Goldert Clos St Imer La Chapelle Gewurztraminer 2005 (Burn)
Min begeistring for druetypen har vært lett å kontrollere. Jeg kan ikke fri meg fra at viner av denne druetypen (uten lang lagring) dufter intenst av min forlengst avdøde mormors badesalt. Intens og kjemisk roseduft. Men her er også syrene med, og vinen får en balanse som er sjelden kost for denne druetypen. Fyldig, så klart, og forførende. Ikke plump i det hele tatt. Produsenten er ikke å få i Norge, så min beholdning av Gewurztraminer i kjelleren vokser neppe ut over to flasker med det første. Satt som et skudd til vertens strålende utvalg av oster, forresten.

Château Margaux 1986 (Bildet)
Lite av lærebokens fiolduft, men en fantastisk kraft, dybde og harmoni her. Dette er saker man kan sitte og undres over en hel kveld. Det er også det man BØR! En fabelaktig vin som ikke på noe vis har nådd sitt optimum.

Jeg ble vinnerd for sent, eller har jobb i feil sektor og bransje, til å ha råd til å utvikle en forståelse av Bordeaux på dette nivået. Men det er ikke vanskelig å forstå at dette slår inn på den vinøse seismografen som et av de riktig store skjelvene.

Château Cos d'Estournel 1985
Flott vin, og mer eller mindre på sitt optimale sted i utviklingskurven (men Bordeaux på dette nivået er lenge i den fasen). Faller gjennom kvalitetsmessig i forhold til Margaux - men vinner på å være mer utviklet. Likevel: urettferdig å måtte stille i heat med Margaux 1986.

Chambertin Clos de Beze 2001 (Rousseau)
Første gang jeg har smakt vin fra denne vinmarken (også godt utenfor innkjøpslisten til offentlig ansatte akademikere). Litt vel mye eikepreg (high toast) til at jeg tar slår stiften, men dufter etterhvert mest av kirsebær og underskog. Fabelaktig smidighet, kraft og lengde. Flotte greier - og ingen tegn til årgangens slitenhet. Det er nok nivået som manifestererer seg.

Barolo Serralunga 1999 (G. Rosso)
Kom nok litt i skyggen av vinene over, dessverre, men ut fra "egne forutsetninger" var dette en moden og flott vin.

Château Doisy-Daene 2005 (Barsac)

Dette kan være en av de bedre søte viner jeg har smakt. Det ble etterhvert en god del viner, og det er ikke sikkert vi fikk konsentrert oss tilstrekkelig om alle. Særlig de siste.

D'Olivieros Verdelho 1988 (Madeira)

Jeg har ikke god nok peiling på vintypen til å yte denne noe som minner om rettferdighet, men god var denne også.

An embarrassment of riches, som man sier. Det var gode viner, og det kan være at jeg har glemt noe.

Heldigvis spyttet jeg som en Llama med mindre jeg spiste, så jeg kom greit fra det helsemessig. Men inntrykkene fra de tre siste rødvinene i uthevet skrift over slo effektivt i hjel alle muligheter for detlajerte minner av vinene etter.

Den Arabiske Liga og Libya

Amr Moussa (bildet), lederen i Den Arabiske Liga, splitter koalisjonen mot Gaddafi på konfliktens første dag. Det lover ikke godt. Mine forutsigelser i går, om dette blir en suppe, fortoner seg raskt som en ganske mild versjon av sakens realiteter.

Moussa, som forventes å stille til valg som president i sitt hjemland Egypt, sier at Ligaen bare ønsket et flyforbud, ikke angrep mot styrker på bakken. Det er lett å forstå at de nå presiserer dette, men ikke lett å forstå at de så ut til å støtte FN-vedtaket.

Den Arabiske Liga er ikke akkurat noen spydspiss for demokrati og menneskerettigheter. Medlemslandene er for det meste diktaturer med ulike grader av undertrykking av sine folk. Det overrasket meg at de syntes å gå inn for FN-resolusjonen - men nå ser vi jo at de heller ikke gjorde det.

Medlemslandene kunne umulig ønske utenlandsk inngripen til fordel for krefter som ønsker demokrati og menneskeretter i ett av deres medlemsland. For hvor skulle dette stoppe? Regime etter regime som sitter i rådet ville falle.

Men nå vil Gaddafi vinne sin første store propagandaseier, og bare vent: snart har vi anti-amerikanister her hjemme på krigsstien også.

Libya igjen

Den pågående krigen i Libya har alle ingredienser som trengs for å lage en skikkelig suppe. Det gjelder ikke bare de pågående kamphandlingene i Benghazi og andre steder, men også sluttspillet og etterdønningene. La meg ta sluttspillet først.

Ingenting annet enn Gaddafis fall er et akseptabelt resultat i denne konflikten. Hvis han og sønnene blir sittende, enten i et rest-Libya eller et komplett land som grensene er nå, vil man måtte påregne det følgende:

• Resultatet vil være en grei oppskrift til alle sittende diktatorer i denne regionen og utenfor. Bare man er rå og brutal nok kan man beholde makten ("Mubarak var bare en pyse, og se hvordan det gikk!"). Innleide tropper fra andre land for god betaling er også et suksesskriterium. Diktatorer lærer fort.
• Vestlige land tør ikke eller kan ikke lenger intervenere på bakken, og diktatorer vil lett kunne legge opp strategien etter dette.
• Gaddafi vil ikke ha noe å vinne på å opptre "dannet" i det internasjonale selskap, og vil sponse det som finnes og foreløpig ikke finnes av terrorister med vesten som fiende.

Derfor må alliansen mellom Den Arabiske Liga og NATO lykkes også på bakken, og ikke bare med å slå ut luftvåpenet som Gaddafi nå disponerer over. Hvem skal gå inn på bakken og sørge for at det skjer? Det er det nok mange som lurer på for tiden.

Etterdønningene vil også ha mange fine ingredienser for å lage en suppe. La meg bare nevne en:

• Det er uklart om Libya vil ha nok "lim" til å holde det sammen. Foreløpig synes dette lite belyst, men jeg blir ikke beroliget av at nesten alle Libyere som uttaler seg om situasjonen og om Gaddafi bruker ordet "stamme" eller "stammer" svært ofte. Libya ble vel en stat under koloniveldet, og har blitt holdt sammen av hær og sikkerhetspoliti. Gaddafi har vært påpasselig med ikke å bygge opp et statsapparat, og det vil gjøre "det nye Libya" til et vanskelig prosjekt.

Men likevel: prisen for ikke å gjøre noe ville vært for stor. En triumferende Gaddafi ville, som nevnt, vært et lysende eksempel for alle diktatorer. Opprørerne som ventet seg hjelp fra vesten ville ropt om hykleri, og lett kunne skifte over til bin Laden. Bosnia, og vestens manglende intervensjon der til å begynne med, rekrutterte beviselig mange terrorister.

Som så ofte ellers i internasjonale konflikter: you're damned if you do, and damned if you don't. Det jeg lurer på nå er hvem som vil gå inn på bakken for å knerte Gaddafi. Han har sagt at han vil dø i Libya, men ingen har noen grunn til å tro på noe den mannen sier.

Datalagringsdirektivets aktualitet

De mest konspiratorisk anlagte vil kanskje tro at gårsdagens nyhet om avdekkingen av en pedofiliring måtte være planlagt. Ikke før hadde Høyre åpnet for diskusjoner med de andre partiene om nye lover og regler for lagring av trafikkdata, før det viste seg at dagens lover i Norge gjør at de norske forgreiningene av denne saken ikke kan etterforskes. I Norge må tilbyderne slette sine trafikkdata etter tre uker, så de 34 norske IP-adressene forblir hemmelige.

Lagring av trafikkdata har ikke noe med overvåkning å gjøre, men desto mer med etterforskning.

Dette med politiets maktesløshet overfor mulig pedofile overgripere er ikke noen clincher for diskusjonen om DLD i Norge, men den kan i alle fall illustrere at personvern har flere dimensjoner. Hva med personvernet til de som blir ofre for overgrep?

Høyre og datalagringsdirektivet (DLD)

Det er mange harde ord og trusler om utmeldinger i presse og media forøvrig om dagen. Høyre har besluttet å forhandle med andre partier om ny lovgivning når det gjelder datalagring, og det faller mange tungt for brystet. Georg Apenes driver en øvelse han etter hvert har fått betydelig trening i: utmeldelse fra partiet Høyre. Hvor mange ganger har han meldt seg ut nå? Og har han husket å melde seg inn igjen før neste utmelding?

Fra jeg begynte å interessere meg for problematikken for et drøyt år siden har jeg skrevet flere innlegg her på bloggen. Etter ett av dem kom det til sammen 34 kommentarer - en klar rekord her.

Jeg skal ikke ta opp igjen diskusjonen, for den tror jeg etter hvert ble ganske uttømmende, men bare vise til et dokument Høyre har lagt ut. Det er gjennomtenkt, viser til erfaringer og utfordringer, og er - etter min mening i alle fall - balansert. Det er ikke en karakteristikk som passer særlig bra på mye av det som uttales i media og i anonyme kommentarer på nettet for tiden. Dokumentet jeg viser til over fortjener å bli lest av mange.

Kausale sammenhenger i verdenspolitikken

Når flere større begivenheter - tilsynelatende i en kjede - skjer ett eller annet sted i verden, er det lett å falle for fristelsen til å forklare alt ut fra en årsak. I Japan, as we speak, er det i all hovedsak naturkreftene som rår, og jordskjelv, tsunami (jap.: "strandbølge") og nedsmelting av atomkraftverk følger på i en ganske grei og forklarlig kjede. Det litt ubegripelige for oss i vesten er at ro og orden råder.

I Nord-Afrika er det Facebook og Twitter som har fått hovedrollen. Det kan ha noe for seg for å forklare hvordan demonstranter kommuniserer og organiserer, men utløsende er det neppe. I samfunnsforhold er det et rikt tilfang av ulike gjensidig forsterkende eller avsvekkende faktorer som spiller inn. Det er først på god avstand - i tid - vi kan ha noe håp om å forstå hva som har skjedd.

Men likevel: en viktig årsak til opprørene i Nord-Afrika har gått ganske ubemerket hen i Norge. For et par-tre uker siden så jeg en liten notis fra NTB i økonomiseksjonsen i Aftenposten. Der sto det at importbeskyttelsen for norsk hvete var opphevet siden prisene på verdensmarkedet nå var høyere. Det hadde aldri skjedd før.

Når høykostlandet Norge produserer billigere hvete enn Australia, USA, Argentina osv. er det grunn til å stoppe opp. Prisene er like høye verden over, og de kan ikke forklare fullt ut det som skjedde i land etter land i Nord-Afrika. Men likevel: når nødvendighetsartiklene blir uoverkommelige for de som inntil nå har klart å kjøpe dem, så øker spenningene i labile samfunn. Indexen over, fra Bloomberg, viser matprisene på verdensmarkedet. De var nesten like høye i 2008, men da var verdensøkonomien i en manisk fase. Nå er den mer depressiv og eksplosjoner skjer lettere, ikke bare som fysiske kjedereaksjoner i en atomreaktor men også i de uhyre komplekse samfunnskonstruksjonene.

40

Nei, jeg skal ikke lyge på alderen, men i disse dager feirer jeg en slags 40. årsdag. Jeg var like bare ni år, og jeg holdt på å dø av hjernehinnebetennelse. Jeg har skrevet om dette og andre mindre hyggelige ting før på bloggen, og da skrev jeg:

Jeg husker jeg var hos legen på slutten av det tiåret, og ville vite hvordan det var stelt med meg den gangen - hva journalene sa, heller enn det minnet til de involverte hadde gjort det til. Legen forsvant, og dukket opp med journalen. Han leste, og jeg spurte: hvor nær var jeg? Han holdt opp tommel og pekefinger, og jeg kunne ikke se noe mellomrom fra der jeg satt.

Jeg prøver å se disse som en bonus, en ren bonus. Den kommer ganske høyt opp når jeg skal regne opp mine egne reasons to be cheerful (under: Ian Dury and the Blockheads: Reasons to be Cheerful, pt. 3).



Når jeg nå har en sønn på samme alder som jeg selv var den gangen og tror jeg kan begynne å fatte hvordan foreldrene mine hadde det.

Burgundslipp

Det var spesialslipp av viner fra Burgund på torsdag, og samme kveld inviterte Vitis Bergensis til smaking av noen av vinene. Notater fra smakingen kan komme også på klubbens sider - men ikke fra meg.

Her vil jeg bare knytte noen kommentarer til noen få viner. De jeg omtaler er fra 2008-årgangen, der de hvite etter ekspertenes omtale kan komme til å være blant de beste i hele tiåret vi har lagt bak oss, og der de røde fra gode adresser og på høyere nivå ligger an til å bli svært gode. En ujevn årgang, men på sitt beste på nivå, kanskje, med 2002?

Puligny-Montrachet 2008 (Ramonet) kr. 380
Fersk, sitrus, litt fatpreget, sitter lenge i munnen. Overbevisende til dette nivået, og produsenttypisk. Trenger noen få år på å gå seg til.

Puligny-Montrachet 2008 (L. Carillon) kr. 320,60
Ganske tilbakeholdende, noe reduktiv, men utmerker seg med å ha svært lang og syrlig ettersmak. Den utvikler seg flott i glasset, og blir skikkelig lekker etter en time eller så. Produsenten har tidligere overbevist på dette nivået, og er dessuten av de få produsentene som er "safe" med hensyn på prematur oxidering (i den grad noen er det).

Nuits-Saint-Georges Les Saint Georges 2008 (Chevillon) kr. 598
Snev av Pinot-aromaer, men svært tilbakeholdene på dette stadium. Finslige tanniner. Mineralsk. I perfekt balanse. Svært lovende. Noen mener dette er slippets beste kjøp - for ikke bare er Chevillon en av de produsentene som virkelig er i støtet - dette er også en vinmark som forsøkes oppgradert til Grand Cru status. Jasper Morris klassifiserer den som exceptional premier cru - og noterer at denne vinmarken gir landsbyens rikeste og dypeste viner.

Nuits-Saint-Georges Chaboef 2008 (Confuron) kr. 576,50
Mye mer utviklet og sensuell i stilen. Bringebær, tanninene er ikke påtrengende, og under det overdådige preget er det en fin struktur. Mye mer enn i 2007-årgangen, som jeg syntes ble litt "utflytende" og nesten overmoden. Dette er en fruit forward og litt overtydelig stil.

Chambolle-Musigny Combe d'Orveau 2008 (Anne Gros) kr. 464
Denne landsbyvinen var en favoritt hos flere. Lekker, lett men samtidig solid - gjenkjennelig Chambolle-preg. Transparent. Mangler konsentrasjon i siste halvdel (omtrent) av smakskurven - men det er altså ikke noe annet enn en lieu-dit landsbyvin. Som det er den svært vellykket. (Bildet: Anne Gros med avkom).

Chambolle-Musigny Les Charmes 2008 (Le Moine) kr. 598,70
Heftige tanniner, mørk på farge, ganske så ekstrahert. Ingen dårlig vin på noe vis, men litt sjarmløs tross opphavet.

Chambolle-Musigny Les Amoreuses 2008 (Le Moine) kr. 898,70
En mye flottere vin enn broren over, men så er da prislappen deretter også. Tross alt: dette er vensentlig rimeligere enn det meste som kommer fra denne vinmarken. Renere, mer elegant, lengre ettersmak, flottere balanse, i det hele tatt: bare flott! Det er bare prisen som i seg selv avskrekker.

Vosne-Romanée Beaux-Monts 2008 (Grivot) kr. 718,60
Litt reduktiv, men utrolig flott vin dette også. Det rike og brede aromaspekteret man gjerne får i viner fra denne kommunen er tydelig tilstede også her. Notatene mine ble mer minimalistiske enn vanlig, og det har jeg lært meg å kjenne igjen som et godt tegn. Det er lite å si ut over å prise vinen (estetisk). Det er sørgelig men sant: dette er rimelig i forhold til kommune og nivå.

Velkommen!

Av og til blir jeg overrasket over mine egne reaksjoner: de avslører noe av meg selv som jeg ikke visste fantes. Her om dagen skjedde det igjen. Ola Borten Moe kommer ut fra Slottet som nybakt statsråd med den nye sjefen sin, Jens Stoltenberg, og jeg blir litt glad/rørt/stolt. (Bildet: Stortinget)

Senterpartiet står meg fjernt politisk. På gøy tok jeg en test i en avis før et valg, og Senterpartiet kom på topp. Da skjønte jeg at noe var galt. Jeg hadde misforstått og trodd at "5" sto for "helt enig", men i denne testen var det omvendt. Da jeg tok den på ny kom Senterpartiet på bunn for meg. Så hvorfor denne reaksjonen?

Min far brukte å få julekort fra morfaren hans, Per Borten. Det kan være en grunn. Hadde far levd i dag ville han ha reagert som meg, ganger med ti. Minst. Ola Borten Moe ligner mye mer på det Senterpartiet jeg vokste opp med: moderat, konservativt og næringsvennlig, og ikke det SV for bygdefolk som partiet har blitt de siste 20 årene. Lars Peder Brekk har også noe av det gamle Senterpartiet i seg, men Ola Borten Moe har - tror jeg - format til å bli en mer ruvende skikkelse i politikken. Kan slikt være arvelig? Det er bare synd han er i feil parti.

SN: Modne viner

Forst Ungehäuer GG Riesling 2004 (Mosbacher)
Svært mineralsk, sitrus-syrlig og med en preg av nøtteolje. Til å begynne med trodde jeg kanskje den var over middagshøyden siden den hadde et bittert preg i finish, men det forsvant med tid i glasset. Svært kompleks Riesling dette, og nyyyydelig. Tross at den er tørr matchet den scampi med chilli, hvitløk og ingefær. Dette er Grand Cru til favørpris. Heldigvis har jeg flere igjen. (Bilde: Weingut Mosbacher)

Gjenkjøp? - Ja!

Chateau Camensac 1996 (Haut-Medoc)
Typisk for område og årgang. Blyantspiss og grønn paprika, men litt diffus. Den har tapt snerten uten å ha vunnet noe i kompleksitet. Trolig spilte det en rolle at jeg måtte dekantere den og slå den tilbake på flasken, men uansett var denne - ulikt andre bordeauxer fra årgangen jeg har smakt - for sart til å tåle det.

Gjenkjøp? - Neppe.

Kina og Libya

Kina har i FNs sikkerhetsråd stemt for å sende Gaddafi til den internasjonale domstolen i Haag, og for at hans penger i utlandet skal fryses. Ikke at dette vil ha særlig stor betydning for utviklingen i Libya, men det kan ha mye å si for verdens beskaffenhet framover.

Det er liten grunn til å tro at Kinas støtte til dette har vært særlig entusiastisk. I 1989 var Kinas ledere i samme posision - på mange vis - som det Gaddafi er nå. De beordret å skyte demonstreranter på Tiananmen plassen. Kinas ledere skjøt også på sitt eget folk - handlinger de nåværende lederne vil ha Gaddafi til Haag for.

Dette er strålende nyheter, for det vil ikke være så lett for det kinesiske lederskapet å komme seg unna denne forpliktelsen på internasjonale regler for handlinger overfor eget folk. Dette er ikke interne anliggender, synes Kina nå å mene, for dette kan man holdes til ansvar for overfor det internasjonale samfunn. Det er en tydelig holdningsendring fra den kanten. Kan fredsprisen allerede ha gjort sin virkning i Beijing?

Kanskje er den perioden da Kina ville massakrere egne innbyggere som protesterer over? Vi vet ennå ikke, men dette er et tegn man bør merke seg.

Kina kan også ønske å posisjonere seg i regionen. Når, evt. hvis, diktaturene faller i de arabiske landene bør verdenssamfunnet bidra med en slags "Marshallplan". Det er bare en hake ved det hele: de fleste vestlige demokratier sliter med nesten uhåndterlige budsjettunderskudd og statslån. Den store kreditoren i verden er Kina, men deres entusiasme for demokrati er begrenset. Alt henger sammen med alt, og Kinas globale interesser kan på sikt spille en like stor rolle for utviklingen i landet som Fredsprisen til en dissident.