Begrunnelse for karakterer

Karakterer har vært en del av min hvedag de siste 35 årene, med noen korte avbrudd. Jeg har fått og gitt karakterer, og har også behandlet klager på disse og begrunnet karaktergivningen. Nå blir en ordning med obligatoriske karakterbegrunnelser prøvd ut ved Universitetet i Oslo, og "alle" studenter har kastet seg på dette og forlanger det for sine institusjoner. Begrunnelsen (sic) er at dette vil øke læringsutbyttet, og føre til færre klager på karaktersettingen fra studentene. Mon det!

Jeg forstår at dette kan virke som en god idé, men frykter at det som ligger til grunn er et noe forfeilet bilde av hvordan eksamener vurderes. Dersom dette blir en fast ordning for alle eksamener på alle fag kan det føre til det økonomene kaller "eksternaliteter" - i dette tilfelle tap som ikke bæres av dem som burde bære dem. Jeg skal forsøke å begrunne begge deler.

Det finnes sikkert fag, også på Universitetene, der karaktergivningen er noe i retning objektiv. Man kan ha rett eller feil, og komme fram til svaret på en god eller en dårlig måte. Vi kjenner det fra prøver i matematikk på skolen der antallet rette svar bestemte karakteren. Her hvor jeg underviser har vi noe slikt på "breddetesten" på ExPhil. Syv rette av ti spørsmål gir bestått, og spørsmålene er basert på fakta om filosofer og deres tenkning. Hvor mye forståelse dette avslører vites ikke. Vi bruker prøven for å få studentene til å lese boka og ta notater på forelesningene. Forståelsen avslører de, mener vi, i skrivingen av semesteroppgaven. Det er den som får karakterer fra A til F (eller fra "Absolutt fabelaktig" til "Fiasko", som jeg forklarer disse bokstavene med).

Men de fleste eksamenene våre er av en slik art at vurderingene ikke lar seg begrunne rent objektivt. Forståelsen kan være mer eller mindre god, og resonnementene svake eller sterke. Og om de er det - svake eller sterke - er det ikke mulig å avgjøre "objektivt". Et kjent kriterium for å få karakteren "A" er "høy grad av selvstendighet" - og hvordan avgjør man det? Det er naturlig nok ved skjønn. Det er taus kunnskap: man kan ikke eksplisere hva som ligger til grunn for anvendelsen av dette skjønnet. Det som ligger til grunn er naturlig nok flere år med studier og undervisning, tenkning, skriving og diskusjoner. Hvordan skal man begrunne noe i løpet av noen setninger ut fra dette?

Begynner man å begrunne karakterer FØR eksamenene gis, får man en situasjon der studentene kan følge begrunnelsene slik at de skriver en oppgave til A. Faren her er at man spesifiserer hva en besvarelse må inneholde, og slik lager en "oppskrift" på en god besvarelse. Vridingen fra selvstendig tenkning og over til fakta-basert reproduksjon av kunnskap er en innebygd fare i en slik utvikling.

En annen fare er at formalia får større betydning. Det er lettere å begrunne en dårlig karakter med det at referansene var ført på en feilaktig måte enn at forståelsen av Descartes argumenter var overfladisk og lite selvstendig. Noen mener at begrunnelsene som nå kreves vil gjøre studentene bedre i stand til å begrunne sine klager - og da har vi det gående. Studenten som får manglende referanser påvist vil ikke klage: det er et objektivt faktum. Studenten som får beskjed om at forståelsen er for grunn vil klage og si at "min forståelse er dyp nok til en bedre karakter". Hvilket objektiv faktum kan man da svare med?

Feil og vilkårlighet forekommer. Det er sjelden, men det forekommer også på Universitetene som ellers der mennesker finnes. Da kan studentene klage og få oppgaven vurdert av andre. Min frykt for obligatoriske begrunnelser er at de på mer eller mindre subtilt vis vil vri eksaminering og deretter undervisning over på objektivt målbare størrelser, og dermed svikte universitetenes århundrerlange misjon med å fremme kritisk tenkning og refleksjon, originalitet og uforskningstrang.

Veien til helvetet er, som vi vet, brolagt med gode hensikter. Med eller uten begrunnelser.

Gjedrem med på laget!

Så langt er det ikke så mange flere enn undertegnede (senest 24. september) og Senterpartiets Lundteigen som har kritisert den særnorske ordningen med at staten sponser renteutgiftene til låntagerne med 28%. Enten du bruker pengene på hus, bil, fyll, smykker eller hamsterreservat i Nevada stiller staten opp og gir deg skattefradag for penger du låner. Ikke rart vi ligger i verdenstoppen for gjeld i husholdningene. (Foto: Gunnar Lier, DN)

Nå kommer også sentralbanksjef Gjedrem ut og advarer mot sponsing av låneopptak:

I tillegg mener han det norske skattesystemet skaper en strukturell risiko.
- Det strukturelle i dette er at så mye av låneetterspørselen er subsidiert gjennom skattesystemet vårt. Det gjør at realrentene etter skatt blir virkelig lave for husholdningene i denne situasjonen, sier Gjedrem.


Man kan spekulere på hvorfor Gjedrem fremhever denne ordningen nå, på tampen av hans periode som Sentralbanksjef, men ordningen må uansett vurderes ut fra virkningene den har på økonomien som helhet, noe jeg var inne på her i fjor.

Tiden for å gjøre noe med denne ordningen er NÅ, når rentene uansett er lave. Da vil utfasingen av denne "struturelle risikoen" gjøre minst vondt.

Hvorfor folk i Frankrike velter biler

Flere land i verden, og særlig i Europa, har måttet stramme til i rettighetene til pensjon. Dette gjelder ikke bare Frankrike. Nesten alle land har gjort det, og de som ikke har gjort det blir snart nødt. Også i Norge har vi gjort det - men kanskje ikke i tilstrekkelig grad. Årsakene er flere, men den viktigste er at vi lever lenger og får for få barn. Pensjonene er opparbeidede rettigheter, men det er de som til enhver tid er i arbeid som betaler dem. Når det er flere som tar enn som gir må noe gjøres. Også i Frankrike.

Men det er bare her de velter biler, setter fyr på bildekk og lammer landet. Sett utenfra er dette grove overreaksjoner, som også omtalt i dagens Financial Times. Så hva kan det skyldes? Så ille er det vel ikke at de fleste ikke kan gå av med pensjon før de er 62?

Noe av årsaken er at politikken drives av en elite. Frankrike er svært sentralstyrt, og nesten alle med makt har gått på grandes écoles. Folk blir fortalt hva som er best for dem. Sarkozy er heller ikke videre populær. Alt dette spiller inn, men dette med å bygge barrikader og lage rabalder i gatene er et mønster. I Storbritannia skriver man heller til sin MP.

Som omtalt tidligere her på bloggen mener professor Knut Heidar at "partienes stiftelse kaster lange skygger". Det er nå min tese at republikkens stiftelse kaster lange skygger.

• Alle i Frankrike får forståelsen av at den franske republikken er en av de viktigste konstruksjonene i verdenshistorien.
• Hvert år feirer de stormen på Bastillen 14. juli som markerte slutten på monarkiet
• Kort sagt: rabalder, opptøyer og revolusjon har høy status i Frankrike
• Hver ny generasjon vil sette sitt preg på historien, og mønsteret for hvordan dette skal foregå er klart.

Historisk presedens og den status viktige hendelser får i et samfunn danner lett et paradigme, og Frankrike høster fortsatt det som ble sådd i 1789.

Speil, blinklys, surf på nettet

Den nye Ford Focus kommer med internet! Det er i fremste rekke amerikanske kunder som nå "forlanger" dette av bilene sine. Det er usikkert hvor mange som har omkommet som følge av at de har skiftet kassett eller CD, pratet i telefonen eller sendt SMS. Men hvordan skal det gå når man også kan surfe på nettet?

Jeg håper bilen er så god å kjøre, som Fordene etter min mening gjerne er, at man ikke vil distraheres av mulighetene for å sjekke opp på Fjasboka eller betale noen regninger mens man durer avgårde. Men jeg tror ikke noe på det!

Velkommen etter, Carl I. Hagen

Det å skrive blogg er jo blant annet å iscenesette seg selv. Da ønsker man å fremstå best mulig, naturligvis, men man kan jo også bli gjennomskuet. Derfor vil jeg bare klart og tydelig si: jeg liker å ha rett. Jeg er klar over dette, og det er kanskje ikke særlig sjarmerende. Det bryr jeg meg ikke om.

Jeg liker også å være først ute. 28. desember i fjor var jeg ute og skisserte Stoltenbergs exit-strategi. Den kan man nå lese om i Carl I. Hagens nye bok. Det er fremste oppslag i Aftenposten på nett.

Men Hagens hukommelse ser ut til å ha sviktet: han sier i intervjuet at "Han tror heller Stoltenberg vil gå over i historien som statsministeren som ikke tapte – og dermed la være å løpe risikoen for er nederlag i 2013." Da har han glemt at Stoltenberg var statsminister i 2001 da Arbeiderpartiet fikk sin laveste oppslutning siden krigen. De tapte så det sang.

Så får vi se om Hagens spådomskunster denne gangen overgår hukommelsen.

Istiden i 70-årene

Da jeg begynte å undervise, i januar 1982, var det den kommende istiden vi skremte elevene med. Temperaturene hadde gått merkbart ned i Europa og Norge fra andre verdenskrig og fram til på 70-tallet, og geologer og glaciologer hadde avdekket at planeten jorden hadde relativt faste mønstre med istid og temperert tid. Det var rett og slett mange som advarte mot at vi antakelig var på tur inn i en ny istid, og at konsekvensene ville bli dramatiske.

Jeg hadde aldri undervist før da jeg ble kastet (eller kastet meg) ut i klasserommene på Namsos Barneskole (Byskolen), så jeg får håpe at elevene ikke tok altfor stor skade av min virksomhet. Nå er det oppvarmingen som er det store samtaleemnet, og før jeg blir satt i bås får jeg komme med mitt credo i sakens anledning: ja, det skjer antakelig en global oppvarming as we speak og tross den tidlige vinteren i Bergen. En andel av den oppvarmingen er antakelig menneskeskapt - men hvor mye vet jeg ikke. Det er det vel ingen som gjør heller.

Det er CO2 som er den store skurken i debatten, selv om fjertende og rapende klovdyr har kommer mer i søkelyset i det siste. Metan er nemlig en mye mer potent klimagass enn CO2. Men i volum er vanndamp den klart viktigste klimagassen, og dens betydning er ikke tatt med i noen av modellene som brukes. Skyer, skodde og dis demper solen. Da Pinatubo (bildet: tidlig i utbruddet) på Filipinene hadde et stort utbrudd i 1991 ble jorden kjølt ned med 0,5 grader Celcius i to år. Årsaken var svovel og røyk.

Nå mener forskere at menneskers økende og minkende forurensning av luften kan ha mye å si for endringer av jordens temperatur. I Nature Geoscience 2, 115 - 119 (2009) skriver Vautard, Yiou & van Oldenborgh at 'we estimate that the reduction in low-visibility conditions could have contributed on average to about 10–20% of Europe's recent daytime warming and to about 50% of eastern European warming. Large improvements in air quality and visibility already achieved in Europe over the past decades may mean that future reductions in the frequency of low-visibility events will be limited, possibly leading to less rapid regional warming.'

Ikke bare det: den betydelige forurensningen fra kullkraftverk og annen skitten industri hadde trolig mye med nedkjølingen fram til og med 70-tallet å gjøre, slik at en del av oppvarmingen i ettertid - fram fra 1981 og til i dag med andre ord - har med lavere klassisk forurensning å gjøre. Overgangen fra kull til gass kan ha bidratt til global (og lokal!) oppvarming - men ikke på en måte som har vært kjent tidligere. Det har blitt færre dager med lav visibilitet, og dermed større oppvarming. Fram til 70-tallet og oljekrisen var utviklingen, i alle fall i Europa, den motsatte.

Fra istid til global oppvarming på et tiår eller to. Modellene hadde i mellomtiden blitt bedre, men det er vel ingen grunn til å tro at de er på optimum nå? Forskere hevder at det vil ta et tiår til før modellene har blitt avanserte nok til å ta høyde for vanndamp og dens innvirkning på klimaet. Kanskje har også CO2 utslippene blitt mindre innen 2020?

Parker om Bordeaux

Robert M. Parker jr., the emperor of wine, smaksdiktator etc. Kjært barn har mange tilnavn - og det har vel også hatobjekter. Jeg tilstreber et balansert syn på det meste, også Parker. Jeg abonnerer til og med på hans utmerkede nettsted, der også Mark Squire's Bulletin Board nå er en del av pakken man betaler for. Det har vært kontroversielt - som så mye annet.

Parker har det vært skrevet bøker om (som den i lenken over), og han har selv skrevet bøker. I dag ble det publisert et intervju med Parker på det nevnte forumet. Tema er Bordeaux 2009 - men det favner videre. Ingen vil vel bestride at Parker har hatt en enorm betydning for Bordeaux og dets viner - og mange mener til det værre. Men jeg vil helhjertet stille meg bak det han sier om eiendommene som havner under det lille, men tunge, laget av "store slott":

Q: While the world scrambles for the top Bordeaux wines, the “petits Bordeaux” are in great difficulties. Is it a matter of taste or a problem of communication? What advice would you give them? The “petits Bordeaux”, do they still have a future?



A: I spend a lot of time trying to find good values in petits Bordeaux, and I think many of them should just forget about aging the wine in oak -- pick the grapes when are very ripe, age the wine in stainless steel, and bottle it very early. It tastes like Bordeaux, it has lots of fruit, and since these wines are meant to be drunk in their exuberant youth, they have no investment in wood and make a fruitier, better wine that would be widely accepted throughout the world. I do believe the petits Bordeaux have a future.

Det er å håpe at Parkers innflytelse er så sterk at de faktisk følger opp - men kanskje ikke dette med very ripe!

SN: Dönnhoff

Norheimer Dellchen Riesling Grosses Gewächs 2005 (Dönnhoff)
Denne har jeg hatt i snart fire år i kjelleren, men ikke turt å åpne. Nå smaker jeg den på den måten Helmut Dönnhoff (bildet) selv anbefaler: fra vide glass - mer eller mindre av burgundertypen. Fargen er lys strågul og uten tegn til aldring. Duften er blomsterpreget, steinmineralsk med noe fennikel og lime i undertonene. Vinen er syrlig uten at det dominerer, viskøs uten å bli feit, og har god lengde. Den avslutter på en litt bitter tone - men det skjemmer heller ikke. Dette er en svært god vin, men den utløser verken ovasjoner eller underkastelse. (Det siste mest en referanse til enkelte amerikaneres forhold til Dönnhoff).

I smalt "vanlig" riesling-glass er vinen omtrent som over - en antydning friskere, kanskje. Ser ingen grunn til å endre glasstype foreløpig.

Gjenkjøp? - under tvil.

Chassagne-Montrachet 2002 (Rouge) (Marc Colin)
Dette er min andre og siste flaske av sorten. 2000 var i sin tid helt fabelaktig. Denne er bare meget god. Kanskje jeg er for tidlig ute? Men det er, som sagt, ingen usmak. Kirsebær og lær, litt underskog, finslepen struktur, men likevel noe rustikt over den. God vin til en svært god pris for denne typen vin - ca. 200 kroner. Ikke mye village-burgunder til den prisen som er å få.

Gjenkjøp? - Ja.

Bob Dylan, "Hurricane" Carter og "poetic licence"

Siden jeg kjøpte Bob Dylans "Desire" 16. august 1976 har sangen "Hurricane" vært en del av lageret i min interne MP3 spiller. Dylan er ingen favoritt-artist for meg, men denne sangen har en filmisk kvalitet i teksten som fikserer den i minnet. I sommer har den vært en del av en samling av 70-tallslåter som har spilt i bilen, og jeg har hørt den flere ganger enn jeg setter pris på. Jeg mente også å ha lest - ganske nylig - at Dylans tekst er feil. (Bildet: politiets åstedsbilde fra baren)

"Alle" tror at Göring sa at "når jeg hører ordet 'kultur' løsner jeg sikringen på min pistol" - men det var det en skuespiller som sa. Göring sa det, såvidt vi vet, aldri. Heller ikke Göbbels. Filmer, teaterstykker - og kanskje sanger? - har evnen til å skape en ny historisk "realitet" som er falsk.

Rubin "Hurricane" Carter (1937 - ) ble frikjent i 1985 og lever i Canada. Jeg vet ikke om han var skyldig, og frikjent er frikjent, men uansett hvor dyktig Dylan må være som musiker har han ikke noen priviligert tilgang til sannheten.

Denne veldokumenterte siden, full av henvisninger til bevismateriale, kart, bilder og mye annet, viser etter min mening på en svært overbevisende måte at Dylan "myrder sannheten".

Det ble også laget en film basert på Carters bok. Den var heller ikke spesielt nøye med sine fakta, etter det jeg kan se.

I det store bildet er dette små ting, og det har kanskje blitt en god sang (?) og en god film (?) av det, men problemet med fiksjon som skaper et historisk bilde vil ikke forsvinne så lett. Kildekritikk og bevissthet rundt menneskelige svakheter i forbindelse med persepsjon og hukommelse, er nødvendig dersom fortiden skal være noe man kan lære av. Her er hele siden med dokumentasjon omkring mordene i baren. Solide saker, så langt jeg kan vurdere.

Keith Richards' memoarer

“I get real sick of the skulls and shit,” he said, with a resigned sigh. “The image thing is a ball and chain. There’s nobody like Keith Richards that would ever be alive. No way. But you can’t buck the image. As long as I don’t have to be that guy all the time, or with my friends. I guess the Keith Richards hard man is something that gives me the room to be who I really am. He’s my perimeter defences.”

Så kan vi stole på det som står i Life? Vi som abonnerer på The Times online kan lese lange utdrag på nettet i påvente av publiseringsdatoen 26. oktober.

“You only get the truth from me,” he likes to boast. Well, up to a point. His is a truth filtered through a lifetime of anecdotal repetition and distorted by constant self-justification, a truth made up of soundbites". (Neil McCormick i Daily Telegraph). Er det egentlig noe annerledes med oss, som ikke er i offentlighetens søkelys hele tiden?

From the sublime to the banal: Nylig fikk jeg anledning til å sjekke noe av mitt eget minne om meg selv: at jeg var elendig til å tegne da jeg gikk på skolen. Jeg er elendig nå, og hadde hørt eller trodd jeg hadde hørt - at jeg var dårlig. Jeg var flink til alt annet - bortsett fra ballspill og slikt - så da måtte jeg vel være ekstra elendig i tegning? Men da jeg gikk gjennom mine etterladenskaper i forbindelse med at vi ryddet huset på Skilleås oppdaget jeg gode tegninger som åpenbart var tegnet av meg selv. Minnet var ikke til å stole på - historiene og anekdotene forsterker seg selv.

Våre egne liv er antakelig også invadert av fordreide minner og selvforsterkende halvsannheter, og trolig på mer sentrale områder enn tidlige tegneferdigheter. Få av oss har behov for å beskytte så sterke merkevarer som Keith Richards, men selvbildet har vi nok behov for å holde styrket og polert. Da er det greit at vi slipper å få det gjennomlyst av medias søkelys. Keith slipper nok å bli gått for nøye etter i sømmene - til det er historiene for gode. Men alle skjønner jo det han sa til McCormick: "There’s nobody like Keith Richards that would ever be alive. No way."

Men jeg skal lese alt - som jeg har lest det meste som er kommet om Stones siden 60-tallet. Noe av det beste er According to the Rolling Stones, mens Barbara Charones Keith Richards er morsom men mytologiserende.

Forskere: kanskje mer lettlurte enn vi tror?

Jeg ble inspirert av Tekst-TV i kveld. Det skjer ikke videre ofte, selv om jeg er innom Tekst-TV rett som det er. På side 113 står det i kveld at "få er skikkelig grådige", og at "i gjenomsnitt gir folk bort 40 kroner av hver 100-lapp dei får". Den virkelige nyheten er at "offentleg tilsette er like grådige som tilsette i privat sektor". Det er forskere på NHH som har funnet ut dette, får vi vite.

Bortsett fra den siste påstanden - om offentlig versus privat tilsatte - tror jeg ikke noe på dette. På NHH sine sider på nett er det ikke mye hjelp for å få innsikt i hva slags forskning dette dreier seg om, bortsett fra en henvisning til P4. Der står det at "Folk er ikke så grådige som man kanskje skulle tro" - og det var der jeg fikk idéen til tittelen på dette innlegget.


Men at folk frivillig gir bort 40% av hva de tjener, bortsett fra at det er det vi gjør gjennom skatten ufrivillig, tyder egentlig på at det er eksperimenter i laboratoriet dette dreier seg om. Det høres ut som den typen spill som har blitt så populære i økonom-kretser. Et kalles "Ultimatum". To spillere får en sjanse til å dele 100 kroner, men bare en av dem fordeler disse. Hvis mottakeren ikke synes fordelingen er rettferdig, så får ingen noe. Rasjonelt sett skulle mottakeren være fornøyd med en krone - for det er jo mer enn han/hun hadde før, men et sted går grensen. Som oftest rundt 15-20%. De første studiene av denne typen kom i begynnelsen av 80-årene.

De har spredd seg, og denne fordelingen skjer over alt på planeten, visstnok. Og hvis jeg har rett: også på NHH. Det nye må være at det er offentlig vs. privat ansatte som har blitt dratt inn i dette - og de er overraskende rause med andre. Er vi altruistiske? Hurra! Kynikerne har tatt feil. Eller?

• Er folk som melder seg frivillige i slike spill mer sosialt innstilte enn gjennomsnittet? Antakelig!
• De har antakelig også større behov for å bli bekreftet og likt enn gjennomsnittet: de har, gjennom å bli med på forsøket, vist en svært veldedig innstilling.
• Du blir også observert. Selv om forskeren skulle sitte helt i ro og betrakte det hele vil du føle det som om du blir bedømt som menneske. Hvem vil gladelig vise seg for andre som en grådig djevel? Ganske få av den mennesketypen som melder seg frivillig til denne slags studier - enten det er i Baltimore, Bangalore eller Bergen.

Derfor har denne typen forskning begrenset relevans for den virkelige verden - noe som ikke burde overraske noen som har studert metodologi i samfunnsvitenskapene. En som har viet en del av sin forskningsvirksomhet til å teste slike resultater i felten er John A. List (bildet)- økonomen, ikke morderen. Noen av hans resultater er behandlet journalistisk her, og her forklares hvorfor han er de mest hatede økonomen på dette området. Hans forskning viser ikke at altruisme eller psykologiske faktorer er uten betydning, men han mener å ha vist at disse faktorene er svært komplekse. Ved å variere faktorer som deltakernes oppfatninger av hvordan pengene er skaffet til veie - som for eksempel ved hardt arbeid - får man helt andre resultater.

Det eneste dette forsøket på NHH, som det er vist til på Tekst-TV og P4, har vist er at forsøkspersonene under laboratoriebetingelser oppførte seg som de gjorde. Det å bli observert, og det å melde seg som frivillig til denne typen forsøk, har nok mer med resultatet å gjøre, enn resultatet har med virkeligheten å gjøre.

Hold deg frisk: ligg unna leger og hospital

I boka Bad Medicine skrev David Wootton: 'For 2,400 years patients believed that doctors were doing them good; for 2,300 years they were wrong'. Implikasjonen er at det var før. De siste hundre år, grovt sett, har legevitenskapen tatt i bruk double-blind testing. Bare det som faktisk virker blir akseptert - i alle fall når det gjelder farmakologien.

En viktig klargjøring før vi går videre: jeg er ikke noen tilhenger av "alternativ medisin". "Alternativ" i denne sammenhengen betyr "utestet" eller "uten virkning", for har behandlingene passert double-blind testing og andre forsøk på falsifikasjon, så er det standard vestlig medisin.

Men er det opplagt at behandling alltid er det beste? Nå ser jeg også bort fra plager man kan få mens man er på, for eksempel, sykehus - slik som gule stafylokokker. Professor Mervyn Singer ved UCL i London har kommet til at intensivbehandling på sykehus gjør mer skade enn gavn. All fremgang innen intensivbehandling de siste ti år har gått ut på å gjøre mindre - ikke mer. Overlevelsesratene fra fortidens kriger - der "feltskjærere", mer eller mindre slaktere som aputerte skadde lemmer og slikt, opererte - var forbløffende høye og bedre enn dagens resultater fra intensivbehandling.

Naturlig nok vil ingen leger gjøre forsøk der de behandler noen pasienter, og lar være å behandle andre. Så the jury is still out på denne. Men denne teorien om at less is more har også annen forskning å støtte seg til.
Solveig Argeseanu Cunningham et alia undersøkte et større antall studier (publisert i Social Science and Medicine 67 (11) 2008, og kom til at dødeligheten sank under legestreiker. En opplagt årsak er at planlagte operasjoner avlyses, og derfor er det ingen som dør på operasjonsbordet. Streikene har heller ikke vart lenge nok til at de langsiktige effektene er målbare, men det kan heller ikke utelukkes at uforutsette dødsfall på grunn av unødvendige prosedyrer - som man ikke får under legestreiker og lignende - også blir borte fra statistikken. Studiene er fra USA der det er mange incentiver i systemet for overbehandling av pasienter. "Trykket" for behandling er for høyt, mener mange, og for mange relativt friske personer tar medisiner eller utsetter seg for inngrep som strengt tatt ikke er nødvendige.

Det blir sagt at man skal sannelig være frisk for å overleve på sykehus, og det er noe i dette. I alle fall er det gode grunner til å unngå systemer som tenderer mot å oppmuntre overbehandling.

SN: To hvite i oktober

Chardonnay Cuvée Juliette 2009 (Domaine Michel Juillot) kr. 129
Rimeligere hvit burgunder er det vanskelig å finne, og som jeg tidligere har skrevet her er produsenten som oftest riktig så stødig. Men! Dette var ikke mye å skryte av. Nondescript var det ordet som falt meg i hu - og da jeg spurte hun som satt på andre siden av bordet brukte hun også nøyaktig det samme ordet. Den var grei, men totalt intetsigende. Når jeg luktet riktig nøye på den var det et snev av noe urent, men det var knapt merkbart. Kanskje var det "snikkork" - den typen TCA som ikke stinker våt papp men som bare kutter alle aromatiske kurver tvert av? Flasken har skrukork, men TCA kan ha andre kilder. Kanskje en flaskefeil? Jeg vet ikke, men konklusjonen er klar likevel:

Gjenkjøp? - Nei!

Grüner Veltliner Alte Reben 2001 (Bründlmayer)
Jeg hadde en periode da jeg kjøpte en del Grüner Veltliner (heretter GV) for å se hvor godt de lagret. Det tar naturlig nok sin tid, men nå har jeg begynt å åpne noen av dem. Dette lover godt. Det mest merkbare er en tydelig honningtone over lime og mineraler. Tross de ni årene siden vinhøsten er det tydelig modning, men ingen aldringstegn å spore. Vinen er knallgod, men uten så mange lag av kompleksitet.

For åtte år siden var det en smaking i London med de beste eksemplene på chardonnay viner, fra Frankrikge og fra USA, og GV fra Østerrike. GV'ene vant klart, og Bründlmayer kom på toppen av pallen. Resultatene kan leses her. Og vinnerne driver ikke og oksiderer prematurt.

Gjenkjøp? - Oh, yes.

Glenn Beck og Donald Duck om Amerikas utfordringer

Glenn Beck er en svært høyrevridd radio og TV personlighet. Donald Duck er, vel, Donald Duck. Her møtes de, og Beck er visstnok ikke spesielt glad for denne sammenstillingen her. Jeg har den fra Daniel Finkelsteins blogg i The Times på nett. Klikk to ganger på videoen, så får du den i fullt format på skjermen din.

Brave New World på Universitetet?

Jeg leser at det foregår en kampanje for å få forelesere, som jeg, til å lage podcast av sine forelesninger, og bruke elektroniske hjelpemidler i større grad. Dette følger i kjølvannet av en annen debatt, der professor i Statsvitenskap Bernt Hagtvet ved UiO beskyldte universitetene i Norge for å ha blitt pølsefabrikker uten krav til studentene. (Illustrasjonsfoto av A. Abrikosov, en russisk fysiker som ikke har noe med saken å gjøre annet enn at han her foreleser).

Jeg skal ikke ta for meg disse to debattene i all sin bredde - for det er det ikke plass til. Kristian Meisingset i Minerva skrev forøvrig et meget bra innlegg mot Hagtvet som jeg med glede lenker til her. Det jeg skal gjøre her er å utfordre en del tankemønstre som flere deltakere i disse debattene har havnet i.

Forelesninger var nødvendige i middelalderen siden det var så få bøker. En leste fra bøkene, og studentene hørte på. I dag har alle tilgang på bøker, men forelesningene består. Grunnen er vel at det fremdeles er færre fagfolk enn studenter på universitetene og høyskolene, og at forelesningene er en ressursbesparende måte å få studenter til å møte den inkarnerte fagkunnskapen. Men er den effektiv? Det kan vi lure på.

Effektiviteten bestemmes vel i stor grad av i hvor stor grad foreleser og studenter kommuniserer. I noen tilfeller er enveisforelesninger nyttige. Det er gjerne hvis fagstoffet er uoversiktlig og dårlig presentert på pensum. Det er en glede å undervise over dårlige bøker for da blir studentene så takknemlige. Men som oftest er forelesninger best når det oppstår toveis kommunikasjon. Ikke nødvendigvis slik at studentene prater like mye som foreleser, men at foreleser har en dialog gående med publikum. Da blir forelesningen en begivenhet - ikke i den forstand at man skal heise flagget eller blåse fanfarer, men at den er unik. Det er det som skjer der og da som gjør den til det den er. Den kan ikke gjenskapes.

Det er dette som glemmes av de fleste som etterlyser podcast og utlegging av powerpoint presentasjoner. Disse kan fungere som erstatninger bare under den første typen forelesninger der kommunikasjonen er enveis og mulig å gjenskape uten tap av noe vesentlig. De er også de mest kjedelige forelesningene, og etterspørselen etter disse på podcasts mv. kan kanskje bero på at pensum er for dårlig?

Noen ganger kan også forelesninger være storartede show. Karismatiske forelesere med stor fagkunnskap kan forelese på en måte som trollbinder publikum og får dem til å vakle ut av lokalet ute av stand til å si noe mer meningsbærende enn "WOW". Slike er sjeldne. Det har hendt meg kanskje en eller to ganger i livet. Det er sikker vel verdt å ta vare på slike for ettertiden.

Men å gjøre det til en vane å legge ut forelesningsnotater eller powerpoints? Jeg har prøvd det. Det som skjedde var at færre studenter møtte på forelesningene. De som var der brydde seg mindre, for de kunne jo laste ned stoffet etterpå og studere det mer i detalj senere. Effekten på kommunikasjonen i lokalet var drepende. De fleste av oss er slik innstilt at vi velger minste motstands vei, og det er en vei heller ikke studentene trenger store incentiver for å velge.

I denne debatten glemmes også forskjellen på kunnskap og informasjon. Kunnskapen sitter mellom ørene og er en del av deg på den måten at du baserer dine beslutninger på den. Informasjon er der ute et sted. Fristelsen er stor til å tro at du har kunnskapen når du har podcasten eller powerpointen innenfor rekkevidde.

Min erfaring er at den beste undervisningen jeg kan gi er til 12-25 studenter i et rom av passende størrelse, og der jeg kan pålegge studentene ulike aktiviteter underveis. Jeg kan veksle mellom mini-forelesninger og samtale, studentinnlegg og debatt. Podcasts av dette vil være meningsløst, for det er deltakelsen og det som skjer der og da som er det vesentlige.

Og joda: jeg er med på utviklingen i den forstand at jeg sist vår bruke PowerPoint i mine forelesninger. Var det et stort fremskritt? Jeg er ikke så sikker.

Norsk som fagspråk?

Det er en debatt i Norge der det fremheves at norsk ikke må forsvinne som fagspråk. Det er ikke vanskelig å se problemene med at jeg, som nordmann, skriver på Engelsk. Men på den måten når man potensielt alle som kan lese engelsk på hele planeten. Det er stort - som besøket fra Japan her viser.

I forrige måned fikk jeg nemlig en overraskende e-post. Det var Kenji Hattori fra Gunma University i Japan som skrev. Han skulle på en konferanse i Oslo, og fikk han kanskje lov til å komme til Bergen for å prate med meg? Han hadde skrevet fiksjon, var innvolvert i teateroppsettinger, men av utdanning var han lege. Etter studier i Kant var han nå professor i medisinsk etikk.

Grunnen til at han ville treffe meg var at han hadde lest boken min Philosophy and Literature og var blitt inspirert og imponert. Fikk han komme og bruke av min dyrebare tid?

Jeg har ikke noen problemer med å ordne køen av fans utenfor døren. Der står det for det meste studenter som kommer for å få veiledning, men vi møttes. Han hadde med seg sin kollega og kjæreste Akiko (etternavnet har jeg glemt) også. Det var en interessant samtale, og jeg ba dem hjem til oss på middag samme dag der dette bildet ble tatt.

Det er flere år siden denne boken kom ut, og det at den fremdeles gir folk - til og med fagfolk - noe rører meg. Da boken var ganske fersk skrev også en dame fra Iran og ville oversette den til farsi. I Iran driver de ikke med copyright, så det var fint av henne å spørre. Hadde jeg skrevet på norsk ville, åpenbart, ikke noe av dette skjedd.

Motivasjon og ytelser

Hva skjer når du gir en gruppe menn og en gruppe kvinner relativt små beløp for å gjøre det bedre på en typisk scholastic aptitude test? Bakgrunnen var at menn og kvinner som fikk fem dollar for å dukke opp, og deretter 15 dollar for å fullføre, gjorde det ganske likt på en slik liten test - bare 20 spørsmål. Mennene fikk i snitt 5% (ett svar) bedre score enn kvinnene.

Svaret finner man i en studie publisert i 2008 i American Economic Review Papers and Proceedings 98, no. 2. Den er forfattet av Roland G. Fryer med flere, og du kan finne den på Fryers hjemmeside ved Harvard University. Hvis man fremdeles fikk fem dollar for å dukke opp, men to dollar for hvert riktig svar endret ikke kvinnenes resultat seg, men mennene bedret sitt resultat med 10%.

Artikkelen heter 'Exploring the Impact of Financial Incentives on Stereotype Threat: Evidence from a Pilot Study', og reiser vel flere spørsmål enn den besvarer. Men er det slik at vi menn er enkle sjeler som skjerper oss noe grusomt hvis vi kan vinne noen få dollar mer? Eller blir menn smartere hvis vi lukter penger? Hvorfor blir ikke kvinnene det? Kanskje det har med stress å gjøre: når mer står på spill øker spenningen, og stress slår inn? Og menn takler det bedre?

Slutten for universelle stønader?

Det framlagte statsbudsjettet bød ikke på de store sjokkene. Naturligvis er det for lite til forskning og utdanning, men i det store og hele er det meste som før. Pengene strømmer inn, og vi har pe-eng på bok som finansministeren fra Toten vet å fortelle oss.

Om ti år, derimot, er utfordringene her. I Bergens Tidende i går fikk vi høre fra kolleger borte på Samfunnsøkonomi at skattene må opp med 17% fra 2020 hvis vi skal holde på dagens velferdsnivå. Vi har hørt det før, og vi får høre det oftere og oftere framover: utgiftene vil overstige inntektene fra og med 2020. Færre må betale for flere. Dagens velferdsnivå kan bare beholdes dersom vi enten tjener utrolig mye mer enn i dag, eller vi må betale mer i skatter.

Grovt sett er det tre muligheter:

1. Skattene må opp med 17% (etter de tallene samfunnsøkonomene bruker)
2. Velferdsytelsene må ned tilsvarende
3. Omfanget av hva som er statens oppgaver må krympe

Storbritannia sliter med store underskudd på statsbudsjettet og må gjøre noe NÅ - ikke i 2020. Der har regjeringen nå foreslått at barnetrygden fjernes og blir erstattet av en behovsprøvet ytelse fra 2017. De som tjener mer enn £44.000 vil ikke lenger få barnetrygd, noe som bryter med prinsippet om universelle ytelser.

Universelle ytelser har vært en bærebjelke i de fleste vestlige velferdssamfunn siden krigen - ikke bare i Norge, Norden og Storbritannia. Men de fleste som mottar stønaden trenger den jo ikke. Vi mottar også barnetrygd, men det vil være feil å si at vi trenger den. Den er en slags negativ skatt for de som har barn, men neppe avgjørende for at vi velger å ha barn. Men endringene i Storbritannia reiser flere interessante spørsmål:

• Vil støtten til slike ytelser i befolkningen gå ned når ikke alle får den?

For min del vil jeg vel si at den lettere viser sin berettigelse når den går til de som trenger den, heller enn til familier som sitter godt i det. Å ta penger gjennom skatter og avgifter for så å gi dem tilbake igjen bør ha en bedre begrunnelse mener nå jeg. Studenter og lavinntektsfamilier kan gjerne få mer, og vi ingenting.

• Behovsprøving innfører terskler som gjør det mindre attraktivt å tjene mer.

Dette er en høyst reell utfordring for et nytt system: tjener du mer gjennom å jobbe mer, for eksempel, mister du ytelser (som f.eks. denne stønaden som skal innføres i Storbritannia), og det blir fort mer attraktivt å leve på stønadene. Utfordringen gjelder alle ytelser eller skatter med terskler, som f.eks. toppskatten, og synes uløselig. Flate skatter og ytelser løser disse problemene, men har ingen utjevningseffekt eller målrettethet.

Løsningen blir ofte glidende overganger, men problemet blir aldri borte. Det gjelder alle universelle stønader - og også alle skatter.

Jeg er i tenkeboksen med hensyn til universelle ytelser, og også hva løsningen skal være for velferdsstaten under byrden av eldrebølgen. Men det er god grunn til å følge Storbritannia nøye framover, for ubehagelige valg vil vi også bli stilt overfor her til lands. Ganske snart.

Finnes det frelse for KrF?

Kristelig Folkeparti er en spesiell politisk konstruksjon. Partiet vokste frem fordi Venstre ble for liberalt, og de lavkirkelige strømningene fikk sekulære mål om å forme landet etter Bibelens budskap. Det ble for lenge å vente på Jesu gjenkomst. Som mange vet var det på 30-tallet at KrF så dagens lys her i Hordaland, men det ble landsdekkende først etter krigen, og sine beste valg har de gjort i etterkant av de to EF/EU avstemningene. Den første av disse falt sammen med kampen mot selvbestemt abort, og denne definerte på mange vis selve essensen av KrF.

Som nevnt i mitt innlegg om KrF etter siste stortingsvalg er KrF ikke noe sentrumsparti. Det skiller seg fra andre partier først og fremst gjennom ytterliggående standpunkt innen moral. Partiet sliter i motbakke grunnet helt elementære endringer i samfunnet som:

• Urbanisering: partiet har størst tilslutning i grisgrendte strøk.
• Sekularisering: de lavkirkelige bevegelsene har stadig mindre oppslutning.
• Aldring: partiet har en betydelig andel av sistegangsvelgerne.

På 90-tallet hadde partiet en populær sak som de fikk "eierskap" til: kontantstøtten. EU-avstemningen var ganske fersk i minnet, og partimønstret var preget av det. Bondevik var populær (husker noen det?), og Valgerd drakk rødvin mens Kjell Magne pattet på en sigar. På en måling snuste partiet på 20%.

Men det er lenge siden. Høybråten var ikke redningen. Skal partiet rendyrke sin profil sikter det seg samtidig inn på undergangen av grunner jeg har anført over. Hvis partiet myker den opp vil de ligne for mye på andre partier, som Arbeiderpartiet, Venstre (særlig), eller Høyre.

Med mindre vi får en vekkelsesbølge over landet arbeider tidsånden målbevisst mot partiet. Nedgangen kan nok bremses av en ny EU-avstemning og/eller populære lederskikkelser, men et parti tuftet på et grunnlag fra Midt-Østen for 2000 år siden har ikke fremtiden for seg i Norge på 2010-tallet.

Men jeg har tatt feil før...