SN: Barbera fra 2001

Barbera d'Alba "Vigne delle Fate" 2001 (Varaldo)
Moden Barbera skal man ikke kimse av. Mørk på fargen, med en vandig kant. Ørlite bruning, men knapt merkbar. Dufter mest av lær, nøtter og moreller, men med litt velvilje kan man også finne nyanser av edelt treverk og skogsbunn. Avslepet og behagelig i munnen, med brukbar lengde. Lite tanniner, så den egner seg godt til å drikkes solo - men passet helt fint til lammekoteletter.

Gjenkjøp - Ja.

(Foto: utsikten fra kjellerdøren til Varaldo i Barbaresco en vinterdag)

Hva holder du med?

Jeg er moderat interessert i fotball. Akkurat det kan lett "bevises" ved at jeg i løpet av fire og et halvt år i England aldri var på en fotballkamp. Jeg tror ikke jeg har vært på en fotballkamp siden midt på 80-tallet? Men det er ikke det som er mitt emne. Jeg er fremdeles sterkt fascinert av det å holde med et lag, være fan, være blod-fan - samme hva laget heter (men hvordan noen kan være Chelsea-fan er et større mysterium enn de fleste). For hva er det du holder med?

Laget? Men det er ingen igjen (antakelig) som spilte på det laget du begynte å holde med. Likevel holder du med laget? Du kan hevde at det er en overlapping, en sakte utvikling fra ett lag til det neste, men du slipper likevel ikke unna for laget er ikke det samme ved tid 1 som ved tid 2. Så de du holder med er ikke det samme laget.

Klubben? Men hva eller hvem er klubben? Banen? Det er vel omtrent like absurd å holde med en bane som å holde med en flyplass, og dertil kommer det at mange lag har fått ny bane og neppe mistet noen fans underveis. Troféene, da?

Byen eller landsdelen? Det var en gang da klubbene rekrutterte lokalt, da Brann-spillerne skarret og Lyn-spillerne talte dannet. Da hadde det en viss mening å holde med sine egne - som en lokal variant av landslaget. Nå er de ikke en gang fra samme landet som tilhengerne. Så dette holder ikke lenger. Noen begynte å holde med Liverpool fordi Beatles kom derfra. Nå er det vel bare banen og rydde-personalet som er Scousers?

Nå må jeg ile til og forklare at jeg ikke har tenkt å vise at det å være fotball-fan er irrasjonelt, for det er det jo, og det er helt greit. Det er mye som er irrasjonelt og som gir oss glede. Jeg gleder meg over at Rosenborg vinner selv om jeg ikke vil gå så langt som til å kalle meg fan. Min (moderate) glede har antakelig noe med at jeg er Trønder, og at Rosenborg holder til i Trøndelag og gjør det (jevnt over) bra. Min morfar vokste til og med opp på Rosenborg, og i flere år spiste jeg ofte lunsj med en som spilte på laget. Så en vag forbindelse er det som gjør at jeg godt kan være fornøyd med at Rosenborg vinner - men jeg kan ikke forklare hva det er jeg holder med. Det er en ynkelig måte å dekke et behov for å markere hvilken landsdel jeg kommer fra, antakelig. En slags vag idé om vellykket trønderhet?

Min hensikt er ikke å hovere over blod-fans. Noen av mine beste venner er blod-fans, og jeg respekterer det. Jeg prøver bare å forstå, og dette forstår jeg ikke. Jeg kan forstå at man finner glede i å se på en fotballkamp og ha en interesse av at ett av lagene vinner. Når Norge vinner en god fotballkamp er jeg hoppende glad - de kommer fra landet mitt, og representerer meg på en diffus måte. I EM og VM holder jeg med England til de blir slått ut, og så holder jeg med det laget som spiller en type fotlball jeg kan like. I begynnelsen av 80-tallet holdet jeg med Tottenham da Argentinerne satte sitt preg på spillestilen. Da de gikk tilbake til gamle mønstre mistet jeg interessen. Det var ikke lenger samme laget, og adios!

Dette er ubegripelig for blod-fans. Noe nær helligbrøde. Du må holde med dem i tykt og tynt, sier de. Hvem er dem?, sier jeg, og får ikke noe godt svar. Det er det jeg er ute etter nå. Hva er det du holder med? Svar i kommentarfeltet under. På forhånd takk!

The Finest Wines of ...

Skamløs reklame, kanskje, men jeg bare MÅ gjøre flere oppmerksomme på den nye serien av bøker som World of Fine Wine Magazine har sparket i gang. For et par dager siden mottok jeg to bøker:

The Finest Wines of Champagne - Michael Edwards (Foto: Jon Wyand)
Jeg har selvsagt ikke rukket å lese boka på ca. 300 sider ennå, men smakebitene er nok til å komme med en klar anbefaling til alle vininteresserte.

Først er det ca. 40 sider over to spalter om historie, kultur og markedet, om vitikultur og kvalitet, og om vinmaking. Deretter er det ca. 250 sider om produsenter gruppert etter kommuner. Til sist en interessant avdeling om årganger, champagne og gastronomi, og noen lister (som nok kan diskuteres til krampa tar en).

Kvaliteten i teksten er utmerket, men framfor alt er det bildene som gjør dette til et "må ha-produkt". Jon Wyand er en kunstner, og portrettene forteller alle en historie. De er en fryd for øyet og for sinnet - de sier kanskje mer om disse folkene enn teksten gjør.

The Finest Wines of Tuscany - Nicholas Belfrage MW (Foto: Jon Wyand)
Bildene her er av samme mann og av samme utsøkte kvalitet. Her har jeg mer å lære enn i Champagne, og bare etter noen sider har jeg økt min kompetanse betraktelig.

Også denne boka blir avsluttet på samme måten som Champagne-boka over, men det er litt mer stoff i begynnelsen, før produsentene - gruppert etter regioner som Montalcino og Montepulciano - blir behørig presentert og portrettert.

Stoffet i begynnelsen omfatter, i tillegg til de samme overskriftene som i Champagne-boka, også et kapittel om druetyper, et om geografi, geologi og klima, og et siste kapittel om reguleringer og statistikk: "from DOC to Super Tuscans".

Som abonnement på WFW betalte jeg bare £ 13 for hver bok. Selv uten avslag er dette rimelige bøker, og svært nyttige oppslagsverk. Herved anbefalt.

Valget 2009: Sosionomer uten grenser (aka SV)

Skal man redde verden fra alt som er vondt (og det er SVs misjon her i verden) er det klart at man bør sitte i regjeringen i et av verdens rikeste land. Mitt gamle parti har klart overgangen fra protestparti via venstrepopulisme (under Erik Solheim - bildet) til ansvarlig regjeringsparti. Det er ikke dårlig! De har til og med klart å beholde regjeringsmakten, men det har kostet stemmer. Tilbakegangen på 2,6% er så nær Arbeiderpartiets framgang på 2,7% som det er realistisk å komme. Selv om vi i skrivende stund ikke har grunnlagsmaterialet klart, så er det sannsynlig at mange ikke har sett vitsen med å stemme SV når Arbeiderpartiet gir samme politikken.

Det har vel heller ikke styrket troverdigheten at løfter om maxpris i barnehagene (som skulle gi Halvorsens avgang dersom det ikke ble nådd), og varm velduftende lunsj i alle skoler, ikke ble innfridd. Hvileskjær i forskning og høyere utdanning har heller ikke vært noen klar vinnersak.

Men som jeg skrev under analysen av Arbeiderpartiet, nå er de feite årene over og mange smertefulle nederlag står for tur. Ledelsen i partiet vil nok lese meningsmålinger med stor spenning framover. Med 6,2% begynner SV å nærme seg nivået fra min tid i partiet, og er langt fra de 12,1% i 2001. Behovet for synlige seire stiger, mens Arbeiderpartiet rimelig nok synes at deres andel på over 35% av stemmene fortjener større gjennomslag.

Skulle SV gå ut av regjeringen vil konstellasjonsteoretikerne få en høytid av dimensjoner. Erna Solberg har nok den beste oppskriften for sitt eget parti: fokus på politikk og ikke spekulasjoner. Jeg tviler på om andre, og mindre, partier klarer det samme.

SN: Oppdatering på to viner

Bourgogne Blanc 2007 (Henri Boillot)
Vinen sto noen dager under vakumkork i kjøleskapet. For hver gang ble den litt fetere, uten på noe vis å miste fokus. Men siden den har plastkork, og det henger en mørk oksideringssky over hvite burgundere, er det lite trolig jeg går til gjenkjøp. Det finnes andre, og rimeligere, burgundere og andre som gir det samme eller mer til en lavere pris. Men likevel: priser du renhet og fokus over alt annet bør den absolutt prøves.

Schlossböckelheimer Felsenberg Grosses Gewächs 2007 (Dönnhoff)
Dette var saker! Vinen åpnet jeg for over en uke siden, og omtrent en halv flaske har blitt stående i kjøleskapet. Jeg tok et lite glass tidlig i uken, et lite på onsdag, og resten i går kveld. Den har stått i kjøleskapsdøren under sin egen kork - ikke noe vakum her - og den har bestått testen til fulle. Den har en flott indre kraft (finner ikke noe mer treffende uttrykk), fylde og intensitet, og ikke snev av petrolium/"Firne". Utover i uken ble fargen dypere, og i går kveld var den gyllen. I det siste har den fått et tydeligere preg av appelsinskall, og et hint av nøtter. Jeg står ved det jeg har skrevet tidligere om at dette er flytende gull, og oppgraderer til klart gjenkjøp. (Bildet: Helmut Dönnhoff, tatt av Jamie Goode)

Valget 2009: Senterpartiet

Senterpartiet har klart samboerskapet med Arbeiderpartiet langt bedre enn SV, og gikk bare tilbake med 0,3%. Partiet har nå omtrent samme oppslutning som SV.

I regjeringen har Sp fått svært stor uttelling siden mange kompromiss mellom Ap og SV havner rett i Senterpartiets program - omtrent som Venstre ble den store vinneren politisk i Samarbeidsregjeringen (2001-2005). Ikke minst har bøndene fått mer å rutte med, faktisk så mye at den nesten naturgitte nedleggelsen av gårdsbruk på jevnt 2000-2500 årlig i det siste har stoppet opp. I 2007 var det 1.400 som ble lagt ned, og om jeg ikke husker feil var det enda færre i 2008.

I noen kommuner er Senterpartiet størst, ikke minst gjelder dette Sogn og Fjordane, mens det i min hjemkommune er Arbeiderpartiet som har tatt over denne rollen.

Så lenge det finnes små landkommuner vil vi ha Senterpartiet, men det har ikke lykkes med å nå ut over landbruket og de grisgrendte strøks interesser. Når det gjelder landbruk er Senterpartiet like ekstreme, og like lite i sentrum, som KrF når det gjelder livssyn. Disse to er særinteressepartier, og de er på jevnt nedadgående kurs.

Det er tre sentrumspartier i Norge, det er Arbeiderpartiet, Venstre og Høyre. KrF og Senterpartiet er og forblir særinteressepartier. De vil fortsatt ha en innflytelse langt ut over velgergrunnlaget sitt så lenge Arbeiderpartiet og Høyre ikke kan samarbeide.

Norge er svært lite egnet for landbruk, og enten "trusselen utenfra" heter EU eller WTO - eller den innenfra heter budsjettbalansen - så tilsier den allmenne utvikling at landbrukspolitikken i Norge må legges om.

Senterpartiet er, sammen med SV, de mest strukturkonservative partiene i Norge. Den sittende regjeringens fremste oppgave for mange, inklusive landbruket, er å ikke gjøre noe som helst. Dessverre betyr det at man før eller siden må gjøre svært mye på kort tid med disse områdene. Det er Stoltenbergs unnlatelsessynd - og han vet det nok.

PS: jeg har en ekstra interesse for Senterpartiet. Faren min var formann i det lokale partiet, og satt i kommunestyret, og hadde også tillitsverv på fylkesplan. I mange år fikk vi julekort fra Per Borten og Dagfinn Vårvik. Far hadde nok gjerne sett for seg en fremtid i partiet også for meg.

Valget 2009: Arbeiderpartiet

I rettferdighetens navn må det vel sies at det var Arbeiderpartiet som "vant" årets valg. Høyre gikk fram mer, men Arbeiderpartiet gikk fram OG beholdt regjeringsmakten. Det må telle mer enn en halv prosent (eller hva det nå var).

Mye lå godt an for Arbeiderpartiet foran dette valget:

• Det var ikke noe klart alternativ til den sittende regjeringen. Flere av opposisjonspartiene brukte mer tid og krefter på å utstede erklæringer mot hverandre enn på å presentere sine egne løsninger.


• Jens Stoltenberg har en betydelig personlig popularitet og en ubestridt posisjon. Det er vanskelig å mislike mannen, og han behersker TV svært godt.


• Som det suverent største regjeringspartiet har Ap blitt synonymt med regjeringen på en måte som Senterpartiet og SV ikke en gang kan drømme om. Det å stemme på regjeringen og det å stemme på Ap ble mye "samme greia".


• Som alltid: LO bruker hele sitt apparat, i tillegg til apparatet til landets største parti, til å mobilisere velgere på valgdagen.


• Selv om det glapp litt de siste dagene hadde de den perfekte motstanderen: FrP, partiet som er desidert mest forhatt av alle. "Stem på oss eller få FrP-politikk" mobiliserte mange til å stemme på Ap - langt inn blant Høyres sympatisører. Det hørte jeg mye om, både på dørbank og på stand.


• Regjeringen har hatt 243 milliarder mer å bruke i 2009 enn Samarbeidsregjeringen i 2005. Det er ca. 5200 per nordmann, eller over 20.000 for en familie på fire. Da er det vanskelig å gjøre seg fryktelig upopulær.


• Med slike summer er det også lettere å holde en koalisjon samlet enn når smertefulle prioriteringer må foretas.

Og det er der utfordringene sitter: nå tyder alt på at det blir smalhans framover, og da begynner det å bli vondt å sitte i regjering. Vondere enn å skaffe seg stemmer på misnøye, i alle fall. Klarer Stoltenberg å holde de to små under armene hele veien til målet i 2013?

Holder han selv til 2013? Det blåser hardt på toppene, og han kan velge å overlate roret til Støre i rimelig tid før 2013.

Valget 2009: FrP

De som er innom bloggen her av og til har vel fått med seg at jeg har en overkommelig oppgave når det gjelder å styre begeistringen for partiet i overskriften. Men når sant skal sies er jo ikke alt i partiets program håpløst, og flere politiske "oppfinnelser" som først dukket opp i FrPs program har senere spredd seg til andre partier og i noen tilfeller blitt lov eller forskrift.

Men hvordan kan valget 2009 fortone seg "innenfra"? Hvordan er ettervalgstiden for partiets tillitsvalgte?

Man er vel skuffet over at partiet ikke gjorde et valg i nærheten av det meningsmålingene hadde gitt løfte om så lenge. Få hadde vel håpet å matche de over 30% partiet har fått noen ganger, men et flertall hadde vel et begrunnet håp om noe rundt 27-28%. En knapp prosent over resultatet for fire år siden - selv om valget 2009 var det beste noen gang for partiet - var nok en skuffelse.

Hvem har så skylden for det? Her er det flere versjoner, men hovedforklaringen i FrP er vel som alltid: de andre, og særlig media. Her slår FrPs identitet som forfulgte outsidere inn, og vil - etter alle solemerker - skygge for de innsikter som burde trenge seg på. Innsiktene som ligger klare for de som måtte være interesserte er:

• FrP har en tendens til å falle som en stein i innspurten på alle valgkamper. (Årsakene er mange, men partiets velgerskare er overrepresentert i særlig en gruppe som har lav valgdeltakelse: lavt utdannede. Dertil er partiet et typisk protestparti.)


• Mulighetene til makt var små, og dette virker demotiverende.


• Fokuset på partiets politikk avslører det virkelighetsfjerne i mange av forslagene.

Mer uklart er det hvordan det virket inn at deler av partiets politikk, til og med vedtatt på partiets landsmøte, ble avviklet av Siv Jensen i et intervju - omtrent som Erik Solheim i sin tid avviklet sosialismen i SV. 24. mai var aktiv dødshjelp et verdivalg, mens tre måneder senere var det ikke lenger aktuell politikk. FrP har jo ingen seriøsitet å miste, men det er i det minste mulig at noen sympatisører begynte å lure på hva som foregikk.

Hva er så veien videre for FrP? Det må sees sammen med spørsmålet om hva FrP er, og hva det er til for. I mitt innlegg 1. september om hva slags parti Høyre er, viste jeg til Professor Knut Heidars "tese" om at partienes stiftelse kaster lange skygger. I så fall er skyggen fra Saga Kino 8. april i 1973, der Anders Langes Parti ble stiftet, lang og mørk. ALP var et protestparti, og FrP har forblitt et protestparti på Stortinget, mens man i flere byer og kommuner har styrt sammen med andre borgerlige partier. Lokalt er FrP (med unntak av i Bergen) til å stole på, og kan samarbeide med andre partier. På Stortinget er situasjonen en annen.

Jeg trodde at da Carl I. Hagen gikk av skulle Siv Jensen føre partiet inn på en konstruktiv linje. Hagen avslørte seg som det smålige mennesket han er da han gjorde et stort nummer av at han godtet seg over Sponheims tap av mandatet. Hagen har vært identisk med det nasjonale FrP, og har preget partiet med sin skolegårdsretorikk. Han har vær sur, sint og fornærmet i en mannsalder, og det vil være krevende å endre dette. Partiet har blitt stort på dette, og kan neppe endre natur uten å miste betydelige velgergrupper. Venstre er jo et eksempel på hva som kan skje når man bytter ut velgerne sine.

Mye kan tyde på at FrP har hatt denne strategien: vi skal dyrke vår egenart og spisse populære budskap mot stadig flere spesielle grupper, og slik bygge en bred allianse bak vårt parti. Ved valget i 2009 skal vi bli betydelig større, og ved valget i 2013 skal vi bli så store (og Ap og Høyre så lite populære) at det må dannes regjering med oss for å oppnå makt. Vi har derfor ingenting å hente på å nærme oss de andre, med unntak av å late som vi vil samarbeide med Høyre. Det vil gi dem problemer på høyre flanke som vi kan nyte godt av. Vår politikk er såpass ulik de andres at vi vil viske ut vår egenart gjennom kompromisser og samarbeid. For oss er det alt eller intet.

Omtrent sånn må Geir Mo, Siv Jensen og de andre ha tenkt. Det er i alle fall konsistent med det vi har kunnet observere. Erna Solbergs samarbeidsinvitter har åpenbart vært problematiske for denne strategien. Men kan denne strategien stå seg? Det gikk jo ikke som forventet 14. september.

Jeg er pessimist. Jeg tror FrP er, for å sitere meg selv: "et dysfunksjonelt parti som er ute av stand til å skifte takt. Ved å dyrke sine nederlag, som Serberne dyrker slaget på Kosovo-sletten der de ble most av Tyrkerne i 1389, gjør de nederlaget og "utenforskapet" til de definerende elementer i sin politiske identitet. Det å være FrP og Frp'er er å være utstøtt, misforstått og dårlig behandlet." Skyggene fra Saga Kino i 1973 varer lengre enn sitt eget århundre.

FrP vil fortsette på samme veien og sky kompromisser. De vil ligge på den samme uforsonlige, sinte og fornærmede retorikken. Alternativet, å dempe retorikken og å bygge allianser, ligger ikke for dem.

Dessverre gjør FrPs dysfunksjonalitet sitt til at også norsk politikk forblir dysfunksjonal. Et reelt alternativ til Arbeiderpartiet blir det fryktelig vanskelig å bygge uten et parti på godt over 20%. Men i en regjering må partiene være enige 24 timer i døgnet, og kunne stole på hverandre hele perioden gjennom. FrP er ikke den typen parti. Om FrP skulle ha kunnet bli det før valget i 2013 måtte de ha startet for minst fem år siden. Det er FrP som har nøkkelen, og de leter ikke en gang.

Min dystre konklusjon er at FrPs dysfunksjonalitet gjør at Arbeiderpartiet er dømt til å styre, og det er ikke bare det norske demokratiets forbannelse, det er også Arbeiderpartiets forbannelse. Demokrati krever alternativer, partier krever utfordrere, og i skyggen fra Saga Kino 8. april 1973 finnes ingen.

Bonus-populisme

Investeringsbankene (bildet: Lehman-brødrene) utmerket seg på flere måter. De gikk på kort tid fra å være formidlere av kreditt og egenkapital til store foretak (finansverdenens transportselskap - svært nyttig) til også å bli høyt belånte hedgefond (finansverdenens Casino - svært unyttig). I tillegg var og er de kjent for å belønne sine ansatte med til dels astronomiske bonuser. Størrelsen på disse var og er langt bortenfor det begripelige for offentlig ansatte akademikere.

Mange av disse fordekte hedgefondene (for det var det de var blitt) gikk konk eller ble kjøpt opp. Resten måtte reddes av sine respektive hjemland. Nå høres ropene fra folkedypet om at disse bonusene må begrenses ved lov. Er det lurt?

Det er ikke vanskelig å finne gode grunner til å si ja:

• Store summer i bonus bryter ned viljen til nøkternhet og moderasjon.


• Urimelig avlønning av ansatte bringer hele næringen i vanry.


• Ordninger knyttet til resultater med svak påvirkning fra den enkeltes innsats kan ikke begrunnes ut fra hensynet til belønning etter innsats - eksempler er aksjeopsjoner der kursene blir påvirket av et enormt antall faktorer.

Men hvis vi holder oss til gammeldagse investeringsbanker, da, dvs. slik de var fram til ca. 2003. Er det da rimelig med et tak på bonusene? Hvor blir det av pengene da?

• Investeringsbankene har ikke kapitalvarer å investere i.


• Investeringsbankene eier ikke sine lokaler.


• De ansatte har (relativt sett) lav fast lønn: bonusene er de ansattes andel av årets overskudd. Blir det ikke noe overskudd blir det heller ingen bonus.


• Settes et tak på bonusene strømmer derfor pengene inn i eiernes lommer. Er det noe mer rettferdig enn at de som har skaffet oppdrag og kommisjon (let's face it: arbeiderne) får dem?

Forslagene om bonusbegrensninger er populistiske, og svært dårlig gjennomtenkte. Problemet er ikke først og fremst bonusene, men at bransjen tjener vanvittig mye. Den tjener - særlig i gode tider - så mye at man kan lure på om konkurransen virker?

For de som trenger noen milliarder til et oppkjøp er ikke 100 millioner i kommisjon mange penger, men for de 10 som har jobbet med oppdraget blir det fullt i julestrømpen. Og store overskrifter. Det blir også ville tilstander på markedet for attraktive boliger i nærheten av de store finanssentra, og andre ringvirkninger følger med.

Men med mindre man vil begunstige eierne er ikke bonusene stedet å begynne. Heller bør man vurdere ordninger som fremmer konkurransen. Fientlige oppkjøp, for eksempel, vil gjøre offentlige anbudsordninger for denne typen oppdrag vanskelige å gjennomføre. Da gjenstår bare tyngre beskatning som løsning. Da trengs i alle fall internasjonale regler for å hindre at alle investeringsbankene registrerer seg og opererer ut av ett eller annet skatteparadis.

SN: Jamet, Henri Boillot og Dönnhoff

Det har vært mye politikk på bloggen i det siste, og mer blir det vel. Men noen korte notater om viner som har passert mine lepper i det siste bør det kunne være plass til. (Bildet: Helmut Dönnhoff)

Côte-Rôtie 2001 (Jamet)
Svært mørk på farge, men en antydning til bruning i kanten sladrer om at det ikke er direkte fersk vare dette. Duften er klar og tydelig, og dominert av jod, pepper og blod. Ikke snev av eik heller, slik som yngre utgaver av denne vinen er preget av. I munnen er vinen intens og kjølig, og ettersmaken er greit lang. Den er "typeriktig" (som det het på polet før i verden), men gir ikke mye merverdi i forhold til fattigmanns-Syrah som Crozes-Hermitage'ene til slike produsenter som Graillot og Domaine de Colombier.

Denne vinen tåler klart mye mer alder enn det jeg hadde gitt denne flasken, og da den hadde stått noen timer i karafel kom det modnere elementer i retning høstløv og tobakk. Men likevel: med unntak av full-moden Hermitage er det lite kompleksitet å spore på de vinene jeg har smakt fra Nord-Rhône - selv med til dels betydelig alder. Mulig at jeg logger av denne vintypen.

Gjenkjøp? - Slettes ikke sikkert, nei.

Bourgogne Blanc 2007 (Henri Boillot)
Fokusert nese med epler og mineraler. Et ørlige snev av eik, men det kan godt ha vært en nasal hildring. Moderat fedme og lengde, men særpreget er klarhet og renhet. Til 250 spenn er det ikke direkte billig heller. Plastkork gjør den uegnet til lagring. Skal bli interessant å følge slanten som står i kjøleskapet.

Gjenkjøp? - Muligens.

Niederhauser Hermannshöhle Grosses Gewächs 2007 (Dönnhoff)
Sist søndag, på smaking i Vitis Bergensis, var denne integrert, harmonisk og utrolig intens. To dager senere var slanten jeg tok med meg hjem ganske lik: en utrolig indre kraft under stram kontroll, og et klart fokus. Den type vin som krever ettertanke og erfaring. Svært lite Riesling-støy, som man ellers får med seg på mange unge Riesling viner.

Schlossböckelheimer Felsenberg Grosses Gewächs 2007 (Dönnhoff)
Her er det klart mer Riesling-støy, med grapefrukt og glassepler. I alle fall på smakingen søndag. Den flasken jeg selv åpnet hjemme på fredag lignet mye mer på vinen over. Rapporter fra andre slanter fra smakingen tyder på det samme: det er et stramt og litt stumt preg på vinene selv etter lang tid i åpnet tilstand. Men likevel: dette er flytende gull!

Gjenkjøp - Ja, men aller helst Hermannshöhle eller Dellchen. De står på Briskeby.

Valget 2009: KrF

Ved første øyekast kanskje ikke det mest spennende innlegget for mange av leserne her, men KrF er svært interessant. Det er inkarnasjonen på det norskeste ved det norske parti-demokratiet: selverklærte sentrumspartier som i realiteten bare er ekstreme på ett eller flere felt. Egentlig er det bare tre sentrumspartier i Norge: Ap, Venstre og Høyre, og det begynner å bli svært trangt for det midterste av disse.

Dette ble KrFs dårligste valg etter krigen. Kommentatorer leter etter forklaringer, og ender opp ganske nærsynt. Som Senterpartiet hadde det to blomstringsperioder: rundt de to EF/EU avstemningene. Mens Venstre har skiftet identitet nesten uten at noen har lagt merke til det, har KrF fortsatt i samme gaten. Men urbanisering og sekularisering har gjort velgergrunnlaget tynnere. FrP har også, med hell, satt inn støtet mot den harde kjerne i de lavkirkelige miljøene med sine skreddersydde budskap.

De observante, men de er ikke mange, har fått med seg at KrF i nominasjonsprosessen før stortingsvalget opplevde strid mange steder mellom kandidater med hhv. statskirkelig og ny-karismatisk bakgrunn. Det er en spenning som kan komme tydeligere til overflaten fram mot neste valg.

I den obligatoriske ettervalgskrangelen prøver KrF å frikoble seg fra Høyre, og å flørte med Arbeiderpartiet. Det vil vekke begeistring blant mange av partiets aktivister, men det er den samme katastrofale feilbedømmingen som Sponheim viste. Her er velgere og parti trolig på kollisjonskurs.

Med mindre KrF finner en ny sak av typen "kampen mot fri abort", vil urbanisering og sekularisering drive partiet ned mot sperregrensen. Hvis de åpner seg mot Arbeiderpartiet (og dermed SV) vil farten nedover bare øke på.

Lykke til på reisen!

Valget 2009: Høyre

Jeg bommet 0,6% da jeg to dager før valget tippet Høyres oppslutning 14. september. NRK/Synnovate bommet med over 2% på valgdagsmålingen. For FrPs del bommet jeg med 0,9%. Jeg tippet også at Arbeiderpartiet skulle kapre mange sistemandater fra fylkene, noe som også holdt stikk.

Høyres oppslutning er god. Vi er fornøyde. Det er lett å glemme at flere meningsmålere kom med tall rundt 11% før sommeren, og Dagens Næringsliv holdt det gående gjennom sommeren med en katastrofe-serie om Høyre der en lang rekke personer kom med "gode råd" om hva partiet måtte gjøre. Heldigvis var det Erna som visste best. I min "Norsk politikk" i februar spådde jeg et dystert utfall for norsk politikk, og det har dessverre vist seg å holde stikk.

Men i dag er det langt flere som forstår hvilken politisk lederkapasitet Erna Solberg er. Hun var vel 0,15% fra å bli Statsminister? Ikke godt å si, for opposisjonen er langt unna å vise tilstrekkelig enighet til en gang å snakke om sine uenigheter ansikt til ansikt. Derfor var det krevende å gå ut med et bredt budskap om å forene alle, og å ikke stenge dører. Et noe mer positivt og forsonende toneleie fra flere til høyre for Ap, og den rød-grønne regjeringen ville vært historie.

Dessverre er 17,2% normalen for Høyre i etterkrigstiden. Det er det samme som i 1945, 1973 og 1993. Det jeg vil kalle "det lange 1980-tallet" omfattet Høyrebølgen, men høyrebølgen fortsetter i form av den felles oppslutningen om FrP og Høyre. For å konsolidere stillingen, og bygge seg opp, kreves en målrettet innsats fra partiet. Utfordringene er mange:

• Høyre har et image som også manifesterer seg i oppslutningen: høyt utdannede menn i privat sektor i eller nær byene. Høyremannen tar på seg slips når han går på jobb, og leser Dagens Næringsliv. Så lenge partiet er i "normalmodus" er det disse som stemmer Høyre. Alle andre vil streve med å se seg selv i denne stereotypen. Høyre må bevisst appellere mye bredere. Da Labour kom til makten i Storbritannia i 1997 hadde de et bilde på den personen de skulle vinne over: Mondeo Man (aka Essex Man). Høyre trenger et bilde av den type eller helst de typene velgere partiet skal vinne over.

Sosiologisk er disse:

1. Kvinner - og her er en kvinnelig leder en absolutt fordel. Høyre har en klar overvekt av mannlige velgere, og er på denne måten speilbildet av SV.


2. De har ikke nødvendigvis så høy utdannelse. Dette er en utfordring, ikke minst siden partiets retorikk er klart resonnerende og kan oppfattes belærende. Mange i Høyre (ikke minst jeg selv) elsker denne, men det er ikke til å komme bort fra at mange støtes bort. Mange av disse stemmer i dag FrP.


3. Offentlig ansatte. Dette sitter langt inne. Høyre har et selvbilde som NHOs politiske avdeling, men bare 20% av partiets velgere er funksjonærer i offentlig sektor (som jeg), mens over 50% er funksjonærer i privat sektor. Dette potensialet er betydelig, og en stor mulighet ble skuslet bort da Kristin Clemet var Kunnskapsminister (som jeg har forklart her). De fleste av disse stemmer Ap.


4. De bor utenfor de store byene. Rett nok øker urbaniseringsgraden og utdanningsnivået i landet jevnt og trutt, men tross Wiedswangs utlegninger vil det ta tid å vinne valg gjennom Frogner-faktoren. Han kan ha rett i at veien til makt går gjennom den urbane middelklassen, men svært mange av disse er offentlig ansatte kvinner uten embedseksamen. De fleste av disse stemmer Ap og FrP i dag.

Så lenge partiet er fornøyd med å være mest for urbane menn i privat sektor så vil 17,2% være omtrent maksimal uttelling. Det vil kreve en bevisst satsning å utvide appellen.

Politisk oppslutning er et nullsum-spill. Skal Høyre gå fram må noen andre gå tilbake. Aller helst skulle dette vært SV og Senterpartiet, men realistisk sett er det:

• Venstre. Ingen norske partier ligger nærmere hverandre politisk enn Venstre og Høyre, også sosiologisk er de skremmende like. Nå blir Venstre uten Sponheim vanskeligere å få øye på, og Høyre bør tilby deres velgere et naturlig hjem. Liberale miljøforkjempere bør kunne finne Høyre mer forlokkende enn Ap, KrF og Senterpartiet.


• Fremskrittspartiet. FrP tok over folkepartiet Høyres velgere (fra det lange 80-tallet) med lavere utdannelse og inntekt - særlig de i distriktene. Image og retorikk vil ha mye å si. Hvor blir det av den nye Erling Norvik? Sett på han (eller hun) kalosjan, og kjøp fribillett til alle landets hjørner.


• Arbeiderpartiet. Anekdotisk kjenner jeg til mange "naturlige" Høyre-velgere som i ren skrekk og avsky stemte Arbeiderpartiet eller satt hjemme i frykt for samarbeid mellom Høyre og FrP. Det er også et betydelig antall offentlig ansatte som i konkret politikk har sterke sympatier med Høyre, men som ikke klarer å se seg selv som Høyremann/-kvinne.

Det har åpnet seg muligheter for Høyre i midten av det politiske landskapet, men vi må klare å beherske kunsten det er å ha flere budskap rettet mot flere grupper. For alle organisasjoner er det enkleste å fortsette som før, men veien ned til 14% er ikke så lang. Og husk: det var skremmende at Høyre ikke klarte mer enn 21% i 2001, for FrP hadde gjort i buksa (Søviknes) og Ap det samme (momsreformen, etc.). Uten at noe gjøres konkret med å utvide partiets appell vil vi trenge motstandernes tabber for å stige over 17%.

Gruppedynamikk og ekstremisme

Det jeg kan si til min fordel er at jeg alltid har hatt venner med en annen politisk oppfatning enn meg. Den amerikanske forskeren Cass Sunstein har gjort en serie forsøk med det for øye å utforske hvordan grupper påvirker hverandre. Som jurist har Sunstein vært særlig interessert i å se hvordan juryer opererer, men i prosessen har han oppdaget mye omkring polarisering og ekstremisme. Kort fortalt er resultatet at når likesinnede drøfter en sak eller et problem, så blir deres syn mer ekstremt. I boka Going to Extremes: How Like Minds Unite and Divide viser Sunstein at en effektiv måte å skape en ekstremistisk organisasjon, er å separere en gruppe likesinnede fra resten av samfunnet en periode, og så la dem diskutere.

Sunsteins eksempler omfatter blant annet en studie han gjorde i Colorado, USA. Der tok han en gruppe liberale studenter og gruppe konservative studenter (det er bare i Europa man kan være liberal-konservativ uten å være en vandrende selvmotsigelse) og spurte dem individuelt om deres syn på en serie saker. Så lot han gruppene diskutere fritt og uten innblanding hver for seg i en periode. Deretter intervjuet han dem individuelt igjen. Nesten uten unntak hadde de liberale blitt vesentlig mer liberale, og de konservative mer konservative. Gruppene ble mer polariserte.

Dette er bare ett eksempel. Grupper av sjakkspillere tar høyere risiko enn individuelle, og rasister som snakker sammen blir mer rasistiske. Hvis vi overfører dette til investeringsbanker og hedge-fond blir flere ting lettere å forklare. Grupper som tenderer i en retning - for eksempel det å ta risiko og maksimere kortsiktig profitt - vil ta høyere risiko og være mer grådige.

Kort sagt: det å legge strukturer til grunn som fremmer diskusjon mellom ULIKE synspunkt vil være en fordel med hensyn til rasjonelle avgjørelser og moderasjon. Likesinnede blir fort ekstremister når de ikke får motbør.

Valget 2009: Rettferdigheten

Hva er rettferdighet? Det er i alle fall et filosofisk spørsmål. Men det må være lov å spørre om det er rettferdig at en regjering som alltid har hatt et flertall av stemmene mot seg regjerer landet i åtte år. Denne gangen fikk opposisjonspartiene 45.000 stemmer mer enn regjeringspartiene, men tre mandat mindre.

45.000 er ganske mange stemmer. Det er omtrent halvparten av forhåndsstemmene til Høyre, eller samtlige av innbyggerne i Haugesund og Namsos til sammen. Styringstillegg og "arealtilskudd" forklarer mye, og det at Venstre ikke ble med på utjevningsmandatene forklarer vel resten. Vi vet jo fra før at en stemme i Finnmark teller mer enn dobbelt så mye som en i Oslo.

En kan forsvare dette med avstanden til politiske sentra, og at det er rettferdig for folket i Finnmark av den grunn. Men norske partier har svært ulik tilslutning i forskjellige områder av landet. Høyre har ganske urbane velgere, mens Senterpartiet slett ikke har det.

Men valget er gjennomført etter gjeldende lover og regler. Derimot kan ikke Stoltenberg gjøre krav på å regjere på vegne av det norske folk. Han kan regjere på vegne av et flertall i Stortinget, men ikke blant de som stemte. Sånn sett er det ingen forandring fra 2005.

Valget 2009: Venstre

Det var synd at Venstre ramlet under sperregrensen (for ellers ville vi vel fått regjeringsskifte), men overraskende var det ikke. De siste dagene før valget var det klart at noe var galt. Tilfeldigvis ramlet jeg innom partilederdebatten i TV2 på lørdag, og fikk med meg Sponheims appell. Det var fryktelige greier. Noe var rav ruskende galt.

Mange vil forklare partiets kollaps med garantiene mot FrP. Sponheim skremte sikkert en del av sine sympatisører over til vennen Jens også. Hvis det var så om å gjøre å holde FrP utenfor som Sponheim hevdet, så var det vel mye bedre å stemme på Ap for å forhindre det? En hel valgkamp med et utelukkende negativt budskap må også ha slitt mye på mannskapene - for det var lite å se til Venstre ute "i felten".

Mange velgere - kanskje opp mot en prosent - hadde Venstre også til låns fra Høyre i 2005, da det var en aksjon på gang for å få Venstre over sperregrensen. Hvis det finnes "borgerlige velgere" - heller enn velgere som stemmer på partiene til høyre for streken (noe jeg tviler på) - gikk de nok også heller til Høyre denne gangen.

Men viktigst for å forstå resultatet, og den vanskelige oppgaven min sambygding Trine Skei Grande får, er hvordan Venstre har forandret seg. Fra å være et parti for byradikale og landsbygdens motkulturer, har de blitt et parti for urbane velgere med høy inntekt (og vi har et slikt et fra før). Av alle partier har Venstre de rikeste velgerne. Ikke rart de går inn for flat skatt!

Ser man på oppslutningen ved valget er det ikke i de tradisjonelle kyststrøkene partiet får tilslutning, sånn som før i verden. Høyest oppslutning får de i Oslo (6,4%) og i Akershus (4,9%). De mest erke-urbane fylkene vi har. De to andre fylkene med mer enn 4% er Hordaland (4,6) og Rogaland (4,3) - som har Bergen og Stavanger. Fra og med Trøndelag og nordover er det helt nede på 2-tallet.

Partiet har også usedvanlig troløse velgere. Bortsett fra den lille stammen av medlemmer er det ikke så mange som stemmer Venstre to valg på rad. Dette er også partiets mulighet, men uten en figur som tar så stor plass som Sponheim vil det bli vanskelig å markere partiet. Kanskje Sponheims epoke bare var partiets svanesang - et ekstra vers etter at døden hadde inntruffet?

Det er i alle fall plass til flere miljøbevisste og liberale mennesker i Høyre. Velkomne skal de være!

Gledelig nyhet

Som Høyremann gleder jeg meg over framgangen på landsbasis. Som Bergen-beboer gleder jeg meg over at vi er største borgerlige parti i Bergen med klar margin. På Skjold, som er min og Erna Solbergs krets, ble vi klart største parti av alle, med 32% av stemmene.

Men aller mest gleder det meg at Høyre i Nord-Trøndelag fikk inn en representant igjen. På utjevning, riktignok, men lell. Den populære Frosta-ordføreren Lars Myraune kom inn som første Høyre-representant på styggelig lenge. Nord-Trøndelag har vært det mørke fastland i Høyre-sammenheng siden Wenche Frogn Sellæg (kona til min gamle tannlege) gikk ut av Stortinget.

Jeg kommer senere tilbake med min personlige analyse. Det er mye å være lei seg for også ved dette valget. At løftebrudds-regjeringen får fortsette, blant annet, og at Venstre kom under sperregrensen. Om resultatet fører til mer ro og samordning blant opposisjonspartiene vil vise seg etter hvert. At det trengs er klart, men om Fremskrittspartiet klarer å legge av seg den forurettede offerrollen er mindre klart.

Innhøsting av druer og stemmer

Årets innhøsting er i gang. Her i Norge er det stemmer til Stortingsvalget. En betydelig spenning ligger i de ca. 700.000 forhåndsstemmer som er avlagt i år. Vil de være til trøst for de (f.eks. FrP og SV) som har vist fallende tendens i valgkampen? Og en festbrems for de (særlig Høyre) som har kommet sterkt på slutten?

I Burgund er det druer som høstes inn. Her er det naturen som avgjør (for det meste), mens det er kulturen som avgjør i det norske valget. Bildet er Chardonnay-druer fra Meursault på tur til pressing og gjæring. Min kilde hevder det ikke er noen grunn til triage (sortering), noe som er et svært godt tegn. Indikatorer tyder på en svært god høst. Ikke så bra som 2002 eller den ufattelig gode 2005, men som et sted mellom 2005 og 2006. Det er mitt tips - basert på et svært tynt grunnlag så langt. Vinene er jo ikke en gang gjæret, og noen heller ikke plukket.

Spenningen ved valget er til å ta og føle på. Tidlig følte jeg en bølge for Høyre - eller i alle fall en betydelig større interesse og langt bedre stemning enn meningsmålingene kunne tyde på. Interessen på stand og på dørene tydet på et vesentlig bedre valg enn i 2005 - men ikke på høyde med 2001. Mitt tips er at valgdagsstemmene går i retning 18%, men at forhåndsstemmene trekker totalen ned under 17%.

På regjeringssiden frykter jeg at Ap mobiliserer de siste dagene, ved hjelp av LO-nettverket, og at de tar svært mange av fylkenes sistemandater. Noen av disse vil komme fra taperen SV, men en god del også fra FrPs formsvikt. Ap er også skremselspropagandaens parti. De siste dagene vil de lage et useriøst skremmebilde av Høyre og FrP, og dette vil gå rett hjem hos noen som ellers ville holdt seg i sofaen. Vent noe i morgendagens aviser forkledd som nyhetssak: så sent at det ikke er mulig å avsløre svindelen for opinionen, men ikke for sent til å gjøre en forskjell. Dette gjentar seg valg etter valg, og det ville vært rart om de lot være denne gangen.

Høyre vil gjøre et mye, MYE bedre valg enn fryktet, men ikke så bra som de siste meningsmålingene har tydet på. Mitt tips er 16,6%, med FrP rundt der de var sist på ca. 22%.

Men svaret på stemmehøsten får vi tirsdag. Årgangen i Burgund vil det ta minst et tiår å få fasiten på.

Løftebruddsregjeringen

Den sittende regjeringen har hatt den greieste oppgaven i norsk politikk noen gang. De har hatt flertall i Stortinget, og det har flommet inn med penger. Hvordan har det gått?

• De lovet visst å avskaffe fattigdommen. Ble det noe av det? Ja, det ble en diskusjon om de hadde lovet å avskaffe "fattigdommen" (ganske ambisiøst), eller "fattigdom" (en fattig mindre, og løftet er innfridd). Pinlig ble det, og løftet kan knapt sies å være innfridd.


• Barna på skolen skulle få varme og velsmakende måltider servert daglig. I alle fall lovet SV det. Hva ble resultatet: noen pinlige små epler.


• Kristin Halvorsen lovet max-pris på barnehageplasser på 1750 kr. (om jeg ikke husker feil). Hun lovet til å med å gå av dersom det ikke ble innfridd (og dette var ETTER valget). Hva ble resultatet? Pinlig igjen. Max-prisen er langt høyere enn de inflasjonsjusterte tallene, og ministeren sitter.


• CO2 rensning på Kollsnes skulle bli Norges månelanding, men har senere blitt omtalt som Stoltenbergs trynelanding og miljøbløff.


• De skulle ikke skjerpe skattene for vanlige lønnsmottakere, men i dag er det 200.000 flere som betaler toppskatt enn det var i 2005. Det betyr skatteskjerpelse for vanlige lønnsmottakere.


• "Fyll opp bassengene i det ganske land". Kommuneøkonomien skulle bli gulle god etter fire års smalhans med Jern-Erna. Resultatet er en økning i de frie midlene på 0,1%, og minst like mange tomme basseng rundt om i landet.

Men tenk på alle fordelene med å bryte løftene! Da er det fremdeles bruk for partiene, og løftene kan gjenbrukes ved neste valg. Sakene er godt innarbeidet, og man slipper å tenke ut noe nytt.

Et av problemene for Samarbeidsregjeringen ved forrige stortingsvalg, i 2005, var at den hadde holdt sine løfter. Skattene var redusert med 25 milliarder og kunnskapsløftet var på plass. Høyre satset, katastrofalt feilaktig, på at folk ville belønne kompetanse og handlekraft, men den gang ei. Høyre hadde ikke et klart budskap om hva man ville gjøre i neste periode, og gjorde det dårligste valget noen gang.

Arbeiderpartiet har lært. Først ved å ikke innfri løfter (og gjøre seg arbeidsledig), og dernest ved ikke å love noe nytt heller. OK da, denne regjeringen har gitt nesten alle barn plass i barnehage og det er ikke lite. Alle var enige om det. Men hva vil de i neste periode? Er det noen som har hørt noe? Meld gjerne fra til meg og til velgerne.

Jeg ser at SV lover gratis tannbehandling til alle. Hvis skolematen er noe å gå etter, så vil det ende med gratis tanntråd.

Vil velgerne belønne løftebrudd? Meningsmålingene tyder på dødt løp, og at Løftebruddsregjeringen kan få fortsette. Men det er ikke avgjort ennå.

Godt valg!

Sur, sint og fornærmet

For over to år siden brukte jeg et par blogg-innlegg på å diskutere FrP og partiets appell til velgere. Noe av det jeg kom fram til var det følgende:

• FrP'ere kommuniserer alltid følelser. Carl I. var alltid enten fornærmet eller forarget. Siv Jensen er som regel forarget. Ingenting kommuniseres så lett som følelser. Det har de forstått, og tatt til følge.

Nå merker FrP at valget kanskje ikke blir så strålende som det de hadde forestilt seg, og spiller på kjente strenger: det er de andres skyld. Nå er det Høyre som er sviker. De har holdt FrP for narr, skal man tro Siv Jensen og Carl I. Hagen.

Hva er realiteten: Høyre, og lederen Erna Solberg, har sagt det samme hele tiden. På fjernsyn i går kveld så vi Siv Jensen gå (verbalt) løs på Erna, mens Erna var like blid og saklig som ellers i valgkampen, var Siv Jensen sur, sint og fornærmet. Som vanlig.

I mine innlegg for over to år siden trodde jeg at dette var bevisst; at FrP bevisst søkte støtte gjennom å kommunisere tydelige følelser. Følelser det er vanskelig å forholde seg likegyldig til.

Nå har jeg begynt å lure på om ikke det å være sint, sur og fornærmet er normaltilstanden for FrP og FrPere. De dyrker sine nederlag, og glatter over sine seire. Politikk i et flerparti-system består av kompromisser og fleksibilitet. Det å få gjennomslag for sin politikk betyr å gi og ta. Til og med SV har forstått det, og tilpasset seg regjeringsrollen.

Jeg tror ikke FrP vil klare det. De er et typsik protestparti. Selv da de fikk betydelig gjennomslag for in politikk gjennom den forrige Høyre/Venstre/KrF - regjeringen sa de ingenting om det. Det var alt de ble stående alene om som var så vondt. Retorikken tyder på at de vil ha flertall på Stortinget og "all makt", eller ingenting.

FrP virker som et dysfunksjonelt parti som er ute av stand til å skifte takt. Ved å dyrke sine nederlag, som Serberne dyrker slaget på Kosovo-sletten der de ble most av Tyrkerne i 1389, gjør de nederlaget og "utenforskapet" til de definerende elementer i sin politiske identitet. Det å være FrP og Frp'er er å være utstøtt, misforstått og dårlig behandlet. De har rett og slett ikke taklet Høyres samarbeidsinvitt, og klarer ikke å ta et ja for ja.

Derfor ser vi nå en sur, sint og fornærmet Carl I. Hagen. Han er tilbake i valgkampen i sin favoritt-rolle, den han perfeksjonerte gjennom flere tiår i norsk politikk. Siv Jensen har ikke klart å gi FrP noen ny identitet. De klarer antakelig å torpedere et alternativ til den sittende regjering, for viktigst av alt er det å beholde sin identitet.

Valgkamp

Om en uke er det valg. I serien min Politikk og personlighet har jeg ennå ikke kommet fram til nåtiden, men det er jo ingen hemmelighet at jeg fra 1995 ble medlem i Høyre, og at jeg har fortsatt med det fram til i dag.

I valgkampene i 1997, 1999 og 2001 var jeg svært aktiv. Særlig i den siste. I 2003 var jeg moderat aktiv, og i 2005 og 2007 knapt nok i det hele tatt. Jeg hadde gått ut av Styret i Fana, og var tydeligvis glemt. Men så langt i år har jeg vært med på nærmere 130 dørbank, distribuert 800 brosjyrer i postkasser, og stått på stand. Bildet over er fra Lagunen der jeg sto sammen med Hilde Onarheim, som er gruppeleder for Høyre i Bystyret. (trivia: vi to har samme bursdag!)

Det har vært gøy. I kontakten med velgerne har jeg fått bedre vibber enn på lenge. Det var nok enda mer positivt i 2001 (da vi fikk over 21%), men stemningen er klart bedre enn i f.eks. 1997. Meningsmålingene spriker noe vanvittig, men nesten alle har Høyre på en stigende kurs. Det er fortjent.

I private diskusjoner prøver jeg alltid å være rolig og saklig, men når noen rakker ned på Erna Solberg blir jeg lett amper. Tidligere har jeg sagt om Erna at hun er den beste Statsministeren vi ikke vil få, men nå er jeg ikke sikker lengre. Det KAN komme til å gå Ernas vei, og det er en god vei for landet. I tillegg til Høyres fremragende egenskaper har Erna mange. En av de viktigste, som Statsminister, er at hun ikke snakker folk etter munnen. Jeg har stått på stand med henne, og hun fisker ikke etter stemmer ved å jatte med. Tvert om: klar og tydelig tale, basert på solide og grundige resonnement, er det man får. Anbefales!

Nyheter på polet i morgen

Under følger noen sitat fra meg selv. Jeg har tidligere publisert mange smaksnotater fra nyhetssmakingen jeg var med på 19. august, men det er først i morgen (5. september) vinene blir å finne på polet - eller mulig å bestille for de som er på Bestillungsutvalget (BU).

Jeg har valgt ut tre av vinene jeg har omtalt i tidligere innlegg. Den første er til og med å få på alle pol landet rundt: Dombås, Levanger og Grong - for å nevne noen steder der jeg vet jeg har lesere. De to andre fås på de største polene, men kan bestilles over alt.

Anbefalingene går ikke ut på e-post for disse vinene er ikke så grundig vurdert som tipsene jeg sender ut på mail. De ble smakt i all hast, stående, med notatblokka i en hånd og vinglasset i det andre. Helst vil jeg vurdere en vin i heimen, til mat, over en kveld eller over flere dager med vakum-korken som assistent. (Tegning: Ryan Heshka)

Les Chézelieres Saint-Nicolas-de-Bourgeuil 2007 (Donatien Bahaud) kr. 129,90 (GRUNNSORT.)

Jeg ser at Ronold i Vinforum bare har fire stjerner på denne. Det fatter jeg ikke, men kanskje det er fordi jeg er så begeistret for denne typen viner? Den er svært aromatisk, med druens (Cabernet Franc) typiske grønne paprika og blyantspiss. Den har sødme - men ikke så mye som salig Borghild 2005 - og intensitet, og er svært mineralsk i ettersmaken. Tørrheten kunne være tanniner, men det er noe utrolig steinete her som jeg velger å omtale som mineralsk - for det er slik det oppleves. Slippets mest interessante vin for meg, og sikkert den eneste jeg vil skaffe meg en flaske av omtrent sporenstreks.

OBS: ikke en vin for de som vil ha runde og søtlige rødviner!

Weissburgunder 2008 (Wagner-Stempel) kr. 137 (Fullsort.)

Det blir mye Riesling fra Tyskland. Klart "den beste druen" også, men variasjon er livets krydder. Dette er et knallkjøp fra en av Rheinhessens fremste produsenter: sitrus, steinete, litt salt, betydelig fylde. Bør bli en skikkelig slager.

ValdeSil Godello 2007 (Valdeorras, Spania) kr. 139,20 (Fullsort.)

100% Godello. Appelsinskall og litt bivoks, fyldig, og med fin bitterhet i ettersmaken. 13,5% alkohol. Denne er det vel verdt å prøve ut - særlig for alle de som vil prøve noe nytt på hvitvinsfronten.

Høyre, Høyrebølgen og FrP

Sammen med blant andre Per-Kristian Foss og Inge Lønning er jeg medlem av referansegruppen for Høyres historie 1975-2005 (er ikke dette name-dropping så vet ikke jeg). Det var grunnen til at jeg ble invitert til å delta på konferansen Høyres historie 1975-2005 på 125-års dagen for stiftelsen, 25. august 2009. På bloggen har jeg referert fra alle innleggene bortsett fra det siste - som følger nå.

Hallvard Notaker (bildet) skal skrive det bindet vi har en viss befatning med, og han holdt avslutningsinnlegget med tittelen i overskriften. Et vesentlig poeng var at det var feil å assossiere Høyre og Høyrebølgen med nyliberalismen som slo inn i engelsktalende land - og også mange andre land - men som i folks mentale bilde ble identifisert med politikerne Margaret Thatcher og Ronald Reagan. Selveierdemokratiet, med økonomisk demokratisering som gjorde det mulig for flere å eie sitt eget hus, ha formue og aksjer og dermed en buffer mot dårlige tider, var hentet ut av de tyske kristeligdemokratenes idé om den sosiale markedspolitikken. Også Høyre, på denne tiden, gikk inn for styrt rente - noe som ikke på noen måte var en del av nyliberalismen.

I Høyre ble det gjort klart, rundt 1980-81, at man ikke skulle gjøre noe for å anstendiggjøre FrP, for det partiet besto av tendenser som var uønskede i Høyre. Den liberalistiske tendensen i FrP, som var kjernen i de som fikk marsjordre på Dolkesjø, var kanskje bare den mest ytterliggående delen av en bevegelse som også fikk utslag i Høyre.

Notaker pekte på at høyrebølgen, og også Høyrebølgen, kunne være en forlengelse av 68-opprøret. Det var i sin kjerne anti-autoritært, men fikk i Norge et svært autoritært utslag i møtet med den rot-norske pietismen (dette er min egen utlegning) og ble til AKP (m-l). Tankestrømningene i kjølvannet av 68 rettet seg mot kontrollerende kollektiv (som LO/Ap), mot staten som autoritet, mot snobberi og eliter. Arbeiderne som vendte seg bort fra Ap var anti-autoritære, og vi ser på tallene at de vendte seg bort fra Høyre etter hvert, og fant seg et nytt hjem i FrP.

Høyre har vist seg dårlig til å holde på velgere fra arbeiderklassen og de med mindre utdanning. Høyre har da heller ikke anstrengt seg for å velge inn representanter for "folket", men fokusert på at de må være moderate og skikket til oppgavene.

I debatten markerte naturlig nok Kåre Willoch seg med sin kritikk av FrP - som jeg i det store og hele deler. FrP-populismen er kortsiktig. Som en fremstående økonom sa det nylig: de nasker våre barns sparebøsser for å gjøre opp regningen for sin politikk. Som Willoch formulerte det: "de er anti-kunnskap og anti-analyse". Husholdningenes sparing er nå så liten, sa Willoch, at kriser får store utslag. Selveierdemokratiet må tilbake. I Dagens Næringsliv i dag (s. 4-5) viser grafene at norske husholdningers belåning er på rekordhøye 200% (i USA, der den er "kritisk høy" er den på 135%). Så Willoch har rett: noe må gjøres med den norske modellen når det gjelder gjeld og sparing!

Jeg ser fram til å følge Notakers arbeid videre. Høyre er jo unikt i det at vi har åpnet alle våre arkiver for uavhengige fag-historikere. Et tydelig bevis for partiets holdning til åpenhet og grundig etterprøvning!

Rødviner på slippet

Slippdatoen nærmer seg, så det er på tide å få ut en del notater før de går ut på dato. Tidligere har jeg omtalt en Chablis-produsent, og skrevet innlegg om burgundere og om en del hvite viner. Det er ikke alle disse vinene som er nyheter, men de kan være verdt omtale likevel.

Lagt fra alle nyhetene er omtalt. Jeg rekker ikke over mer enn en 50-60 viner ved slike anledninger.

Bordeaux

Chateau Grand Puy Lacoste 2006, kr. 585 (BU)
Spar pengene. Har alle de klassiske elementene til en Paulliac, men nesen er litt ufokusert, og lengden imponerer heller ikke. Kanskje den var litt varm?

Loire

Les Chézelieres Saint-Nicolas-de-Bourgeuil 2007 (Donatien Bahaud) kr. 129,90 (GRUNNSORT.)
Jeg ser at Ronold i Vinforum bare har fire stjerner på denne. Det fatter jeg ikke, men kanskje det er fordi jeg er så begeistret for denne typen viner? Den er svært aromatisk, med druens typiske grønne paprika og blyantspiss. Den har sødme - men ikke så mye som salig Borghild 2005 - og intensitet, og er svært mineralsk i ettersmaken. Tørrheten kunne være tanniner, men det er noe utrolig steinete her som jeg velger å omtale som mineralsk - for det er slik det oppleves. Slippets mest interessante vin for meg, og sikkert den eneste jeg vil skaffe meg en flaske av omtrent sporenstreks.

Languedoc

Domaine d'Auphilac 2008 (Lou Masset) kr. 139
Fersk stil, aromatisk og lett. Typisk matvin med markante tanniner.

Rhône

Cornas Granit 60 2007 (Vincent Paris) kr. 345 (BU)
Mørk, oser blod, stein og mineralitet. Saftig. Tannisk. Deilig vin. Bør sikkert lagres, men drikker godt nå også.

Côte Rôtie Chateau d'Ampuis 2005 (Guigal) kr. 880 (BU)
Fantastisk vin som man godt kan drikkes i dag, men som sikkert vil utvikle seg positivt lenge. Intens, fokusert og rund. Men prisen plasserer den godt utenfor radaren min. Heller to av vinen over, og penger til drosje hjem.

Campania

Radici Taurasi 2003 (Mastroberardino) kr. 267 (BU)
Typisk Aglanico, men løs i strukturen og ikke vellykket til den prisen. Til 100 kr. mindre kunne man ha vurdert et kjøp for å prøve den ut.

Radici Taurasi Riserva 1999 (Mastroberardino) kr. 299,90 (Fullsort)
En mursteinsvin tvers igjennom: ikke bare på farge, men også på duft. Tannisk. Interessant.

Piemonte

Barbera d'Alba Superiore 2007 (Palladino) kr. 124 (Fullsort)
Myk, frisk og svært syrlig i rødfrukt spekteret. Litt stikk fra høy alkohol, men god pris i dagens marked.

Dolcetto d'Alba 2008 (Vajra) kr. 149,90 (Hovedsort)
Lett og forfriskende, blomsterpreget, kjølig frukt med litt anis, og fast avslutning.

Barbera d'Asti Selezione Luca Roagna kr. 139,90 (BU), kr. 379,90 BiB (BU)
Frisk, bærpreget og fokusert. Flott vin. Jeg foretrakk BiB, faktisk. Flasken bar på en mykere vin, men boksen - stikk i strid med all logikk - var den vinen som viste seg mest positivt i mitt glass. Jeg fikk faktisk to prøver fra to ulike flasker - men min preferanse var like klar. Druene er kjøpt inn og ikke Roagnas egen produksjon.

Langhe Nebbiolo 2007 (Cavallotto) kr. 189,50 (BU)
En budsjett-nebbe. Lettere i stilen enn selv Barbaresco, men umiskjennelig Nebbiolo. Kom i salg i juli, men er jo mer enn høstvin. Ulikt mange andre viner på denne druen drikker den meget bra nå.

Barbaresco Montestefano 2006 (Luigi Giordano) kr. 209 (Fullsortiment)
En Produttori-konkurrent til svært god pris. Lys på farge, tjære, kirsebær og noe jordlig. Litt kort, og tanninene biter svært godt fra seg. Må nok gjemmes noen år for å slipe tanninene.

Barolo 2004 (Fontanafredda) kr. 307 (Hovedsort)
Klart fruktigere og mer umiddelbar i stilen enn Serralunga-broren under. Balansert og tilgjengelig. Fin fruktig stil, og en svært god pris.

Barolo Sorano 2004 (Giacomo Ascheri) kr. 328 (Partiutvalg)
Fokusert nese, høstløv og kirsebær, saftig. Moderate tanniner til Barolo å være. God nå, selv om lagring i noen få år kan være greit for de tålmodige. Barolo-entusiastene bør prøve denne. God pris!!

Barolo Serralunga 2004 (Fontanafredda) kr. 359,90 (BU)
En Barolo produsent på tur opp. Flott matvin med klassiske aromaer av høstløv, lær og fat. Litt barsk i finish.

Barolo Brunate 2004 (Marcarini) kr. 379,90 (BU)
Tradisjonelt framstilt. Dufter som den skal, med tjære og roseblad, og er vanvittig tannisk. The real thing, og en typisk macho-vin.

Barolo Vigna Rionda 2004 (Roagna) Magnum kr. 839,90 (BU)
Saftig og fruktig, tydelig struktur og modne tanniner. Som ventet en meget god vin.

Annen Italiensk rødvin

Rosso di Montalcino 2006 (Fonterenza) kr. 279,90 (BU)
Stiv pris for en rosso, men vinen er strålende selv til denne prisen. 100% Sangiovese Grosso. Vinmarkene ligger høyt, og druene er høstet seint. Flott aromatisk nese, intens men balansert kjernefrukt i midtpartiet, og lang ettersmak. Tannisk - en stayer dette. Ufattelige 15% alkohol. Det er ingenting i smaken som sladrer om det - men effekten er der sikkert. En av slippets beste rødviner for meg.

Libanon
Ikke ofte man får anledning til å omtale viner herfra, men her følger den røde broren til tidligere omtalt vin:
Musar Jeune 2007 (Rød) (Chateau Musar, Bekaa dalen) kr. 169 (BU)
Som å stikke nesen nedi en nyåpnet rosinboks (Cinsault). Lett, fruktig og saftig, men i ettersmaken viser tanninene seg og lengden er god. Gøy vin, med Cinsault, Syrah og Cab. Sauvignon i omtrent like store mengder.

Spania

Dom Bueno 2008 (Bodegas del Abad) kr. 122 (Fullsort)
Laget av 100% Mencia, og ligner ikke så lite på Dolcetto i stilen. I alle fall noe HELT annet enn Rioja. Fargen er helt utrolig. Bør sees. Magenta. Hvis dere har sett nye Ford Fiesta i en uvanlig rødfarge, så er det antakelig denne. Lillarød. Flasken jeg smakte var kanskje i overkant avkjølt. Frisk vin, men tanninene beit fra seg i overkant av det behagelige. Mer interessant enn god.

Hva slags parti er Høyre?

Knut Heidar, professor i statsvitenskap ved UiO, ga svaret på spørsmålet i overskriften ved konferansen 25. august (se innlegg om andre foredrag under). En av de sentrale tesene i foredraget var at partienes fødsel kaster lange skygger - ikke minst i forhold til hvordan partiene er bygd opp.

Forholdet mellom ledelse og medlemmer, program og folkevalgte, var det som ble dekket av uttrykket "slags" i overskriften. Partiet Høyre var embedsstandens parti, den standen som hadde det best FØR det parlamentariske systemet ble innført i Norge. Høyre var et meget motvillig parti, og det har blitt sagt at Høyre hadde sin storhetstid FØR det ble grunnlagt.

Derfor: Høyre, her forstått som dets ledelse, har historisk sett hatt et mer anstrengt forhold til medlemmene enn mange andre partier, særlig Arbeiderpartiet. I Ap har Generalsekretæren, inkarnert ved Håkon Lie, hatt en betydelig politisk rolle. Det er ikke tilfelle i Høyre.

Det har også vært en "edruelig distanse" mellom organisasjonen og stortingsgruppen, men Heidar påpekte at partiene blir mer og mer like hverandre i hvordan de fungerer. I debatten kom Per-Kristian Foss inn på at skillene mellom organisasjonen og de folkevalgte er i ferd med å viskes ut siden parti-tilsatte lett går over som folkevalgte, og så tilbake igjen hvis valget ikke går som forønsket. Det ville vært utenkelig for et par tiår siden.

I noen partier har også ledelsen hatt stor nok autoritet til bare å legge politikk på hylla, eller koble ut vedtak som er tatt av landsmøtet. Et eksempel er Erik Solheim som SV-leder, og et annet er en Siv Jensen som bare sier at politikk FrP har stått for eller nettopp vedtatt IKKE er partiets politikk.

Men der i gården leker de jo politikk. I Bergen stemte de jo i Byråd for å sende bompengesøknad, men gikk ut av Byrådet da den skulle sendes. Hva trodde de skulle stå i søknaden da? At de skulle kreve inn kr. 0 av alle som passerte? OK, så var dette litt utenom tema, men det viser at arven fra Embetsmannspartiet Høyre gjør oss ganske forskjellige fra et parti som er nedstammet fra Anders Langes parti for rasister, kverulanter og skattesnytere.