Kjellerviner i august

2010 Schloss Johannisberg Riesling Rotlack Kabinett Feinherb

Gyllen, med en anelse grønt. Herlig duft med modent korn over sitronterte, og i munnen er vinen avrundet og smidig men fremdeles lineær og frisk. Henger lenge. 

Jeg brukte å kjøpe disse vinene på Tax-Free mens de var rimelige. De startet rundt 105 kroner, men jeg hoppet av da de passerte 150 kroner. Nå er det ca. 200 for denne her. Jeg la også noen i kjelleren, og de har fortsatt å være gode. De blir ikke mer komplekse, men de rundes ut og får en kjølig ro i hele smakskurven. Dette var den siste av de jeg la i kjelleren. Så var den epoken over også. Sukk!

Gjenkjøp?* - Ja. Til den prisen! 

2011 Domaine Leflaive Bourgogne Blanc

Denne har nå fått ligge tre og et halvt år i kjelleren, og den er betydelig enklere å ha med å gjøre enn tidligere. Klar, litt gyllen med et grønnskjær. På nesen er det sitrus, smør og fat i en blanding som sier klart og tydelig fra om at dette er en burgunder. Fin balanse, og det er lett å tro at denne vinen er et hakk eller to over sin sølle regionalstatus. Særlig er det i munnen det merkes - det øker liksom på når du får den i munnen, og den gir et mer intenst inntrykk etter litt tid i munnen. For drøye året siden syntes jeg den var i overkant syrlig. Nå har den fått en meget fin balanse. Dessverre er dette den siste flasken.

Gjenkjøp?* - Ja. 

2005 Château Vieux Bonneau

Ikke noe aldersstegent ved denne vinen. Tett og mørk, duft av jord, jern og blyantspiss med et lite lag mørke bær over dette. Den holder gjennom hele smakskurven. Betalte bare 160 kroner, og det er et røverkjøp. 

Gjenkjøp?* - You bet! 

2008 Hubert Lamy Saint-Aubin 1er Cru Clos de la Chateniere

Duft av sitrus og noe allehånde, samt litt fat. I munnen er den i den friske delen av hvit burgunder spekteret. Med noe stigende temperatur (servert ved ca. 16 grader) ble den mer harmonisk. Spenstige burgundere som denne tåler fint 18 grader, og blir egentlig bare bedre av det. 

Kjøpte denne i fjor til 400 kroner. Skulle bare kjøpt mer, for dette var siste flasken. 

Gjenkjøp?* - Absolutt!

2000 Domaine Louis Michel Chablis Grand Cru Vaudésir

Gul på farge. Ikke gyllen, men rett og slett gul (men på en hvitvinsmåte, selvsagt). Duft av flint, sjø og kokte reker. Kompleks i munnen - man får fornemmelsen av at det er flere lag - og lang i ettersmaken. Meget tilfredsstillende vin som jeg kjøpte for 271 kroner i sin tid.

Jeg har drukket altfor mye Chablis som har smakt sitrondrops, og som ikke har hatt noen form for kompleksitet. Men at moteksemplet kom fra Louis Michel overrasker meg ikke. Chablis er best fersk, eller utgammel fra en god produsent som Michel.

Gjenkjøp?* - Absolutt! 

* - Gjenkjøp? er spørsmålet om jeg ville kjøpt vinen (til den prisen) dersom jeg på det tidspunktet visste hvordan vinen ville smake når den skulle drikkes. Dette er det viktigste kriteriet på vinkvalitet. 

Icarus (Netflix dokumentar)

Bryan Fogel lager dokumentarprogram om doping i amatørsykling - med seg selv som doper. I arbeidet med dette får han et tips om en russer som kan hjelpe ham, og med god hjelp av begivenheter utenfor sin kontroll sitter han plutselig som en sentral brikke i et spill på høyt politisk og sportslig nivå. 

Det som blir rullet opp, med et tett personlig fokus på Grigorij Rodchekov som ledet WADAs anti-dopinglaboratorium i Moskva, er et sinnrikt og utstrakt statlig dopingprogram som var omtrent altomfattende. Rodchenkov var politisk fange og innesperret på psykiatrisk anstalt etter å ha falt i unåde, men plutselig er han den eneste som kan heve Russlands sportslige anseelse og slipper ut. 

Jeg skal ikke si for mye om det som skjer i filmen, for den må sees, men alle som så på Friidretts VM fra London nettopp kunne se med egne øyne resultater av det som kommer frem i denne filmen. Filmen utvikler seg ganske annerledes enn det som var planlagt fra starten, og man kan kanskje si at den burde vært redigert på en annen måte. Men da hadde man heller ikke fått opplevelsen av å plutselig bli dratt inn i en malstrøm av sportspolitiske hendelser og intriger på det aller høyeste nivå. 

Rodchenkov kommer vi, som sagt, nært inn på. Det er lett å bli glad i ham, og også synes synd på ham som offer for et totalitært regime som ødelegger hans liv. Det kommer klart fram at det som får ham til å se sammenhenger i sin tilværelse er George Orwells 1984. Men nærheten mellom Fogel og Rodchenkov er også problematisk, og seeren bør gjøre seg opp sin egen mening om Rodchenkov er offer eller skurk - eller kanskje mest sannsynlig en mellomting. 

Alle som er interessert i sport, i Russland spesielt, eller hvordan et totalitært regime styrer sine undersåtter og knuser sine dissidenter, bør se denne gripende filmen. IOC og Russland blir stående igjen som ynkelige juksemakere, men med omtrent uinskrenket makt på sine områder. 

Dette er en meget sterk film.

Konklusjon: Klar anbefaling. 

To forskjellige røde

Legado del Moncayo Montana Garnacha Old Vines 2015 kr. 165

Duft av blåbær, faktisk. og litt jord. God konsentrasjon og lengde. Grei vin.

Souhaut Syrah 2014 kr. 245

Smaksrik og med et tydelig syrahpreg. Furu og pinjer, og blåbær. Saftig, og myk frukt. Tanninene er også av det myke preget. Svært tydelig lavsvovelregime. Meget god vin. 

Lenken går til 2015, mens det var 2014 jeg smakte. Min erfaring er at dette er en meget god vin uansett årgang. Dessverre er den ikke inne på noen pol, ser det ut til. Men det er lett å bestille. 

Røde burgundere

Clos du Moulin aux Moines Clos de la Perrière Rouge 2014 kr. 255

Her er det mye fat på duft, og fatpreget fortsetter i munnen. Lett og frisk stil, men selv for dette nivået er det litt for lite substans til at dette blir interessant. Neppe verdt prisen. 

Clos du Moulin aux Moines Pommard 2014 kr. 391

Her får man mer for pengene. Den er mer finslig enn vinen over, med et tydelig bærpreg heller enn fat, og den er fast og solid. Kort og godt en lekker vin, som også er å få på 19 pol tross at den ikke er i noen annen kategori enn BU. 

Jadot Santenay Clos de Malte 2014 kr. 288

Umulig å finne i polets lister, men jeg smate den altså. Det er godt mulig at prisen over er en Horecapris - men den er med moms. Synd den er vanskelig å få tak i, for den er lekker og drikkemoden i en saftig stil med god substans og lengde. 

Litt sånn naturvinaktig

Her er tre viner som kanskje kan klassifiseres som naturvin - i den grad en slik klassifisering lar seg forsvare på noe slags vis. Det er en lengre diskusjon som jeg ikke skal ta her, men det er nå mest et påskudd for å samle tre smaksnotater og et bilde. 

Tissot Les Graviers Chardonnay 2015 kr. 350

Duft av røyk, sitrus og nøtter - et noe oksidert preg, men den er laget slik. Det skjemmer ikke vinen unødig. Dessverre bare på åtte pol, herunder Bergen Storsenter. 

Dinavolino 2015 kr. 210

Type oransjevin - selv om denne ikke er av de mest outrerte. Duft av nesle og utedass. Fin og fast i munnen, med noe bitterhet. Den krever nok et smaksrikt matfølge. På ti pol, også Valken i Bergen. 

La Stoppa Ageno 2010 kr. 290

Virkelig oransje! Mer frukt og harmoni enn i vinen over, og lengden på smakskurven er god. En meget særpreget vin, og verdt prispåslaget i forhold til vinen over. Lenken går til 2011, men jeg smakte 2010. Tipper det ikke er den store forskjellen. Denne finnes på 26 pol, herunder de ovennevnte Bergen Storsenter og Valken. 

40 år siden første valgkamp

Jeg kom plutselig på at det i disse dager er 40 år siden jeg først drev valgkamp! Heldigvis er jeg ikke eldre enn at hukommelsen fremdeles er god, så de ukene står ganske klart for meg. (Bildet: Tor Frithjof Wigers Larsen, Hilde Onarheim og jeg). 

I 1977 var jeg ganske nyinnmeldt i SV, og partiets valgkampsekretær i Nord-Trøndelag dukket opp og ba meg distribuere noe materiell. Jeg fikk også en liste over de andre som abonnerte på Ny Tid og oppdraget med å stifte nytt lokallag i Overhalla. Lokallag tok det to år å stifte, mener jeg å huske, og fire år senere var det jeg som var Nord-Trøndelag SVs valgkampsekretær. Jeg fikk stiftet fire nye lokallag i 1981, og i to av kommunene fikk SV senere ordføreren. 

Årene 1977 til 1982 (da jeg flyttet til Trondheim) ble ekstremt aktive politisk. Lærerike men travle år, og jeg var utslitt og møkk lei da jeg begynte på Universitetet i Trondheim (nå NTNU). Der fortonte studentpolitikken seg usedvanlig barnslig, så den fristet aldri. I Trondheim SV ville det ta meg lang tid å få så interessante posisjoner som jeg hadde hatt hjemme, så jeg droppet det direkte engasjementet. 

Jeg var ungdomskandidat på SVs liste i Nord-Trøndelag i 1983, men tok ikke del i valgkampen. Da jeg senere bodde i England (1988-1993) beveget jeg meg mer til høyre i det politiske landskapet. Fri fra de vanlige sosiale bånd, og påvirket kanskje særlig av studenter fra Øst-Europa, nyorienterte jeg meg og stemte Høyre for første gang i 1991. Utviklingen har jeg beskrevet på bloggen før i serien Politikk og personlighet (let litt for å finne de enkelte innleggene). 

I 1995 meldte jeg meg inn i Høyre, og det er 20 år siden min første valgkamp for Høyre. I 1999 ble jeg også folkevalgt i Fylkestinget i Hordaland. 

I år har jeg stått på stand på Lagunen og gått og banket på dørene til folk. I 1977 sto jeg på stand i Namsos, og fikk hard medfart fra gamle damer og modne herrer. Det var Listesaken, og Loran-C saken med mulig riksrett mot SV politikere som preget valgkampen for SVs del. Det var betydelig tøffere å stå på stand da. Det har gjort sitt til at jeg har blitt vant til å ytre meg uten å frykte reaksjonene. Om bare alle kunne hatt det slik! 

Politikk og personlighet - del III

Foillard Beaujolais Morgon

Foillard Morgon 2015 kr. 220

Duft og smak av bringebær - nesten over i drops. Lekker og saftig vin med god lengde. Den er å få på 21 pol (Sletten og Storsenteret i Bergen), og på bestilling så klart. Et godt burgunderalternativ. 

Jean Foillard Morgon Corcelette 2015 kr. 280

Corcelette er en "lieu-dit" i Morgon, og brukes av vinmarkens navn er nok bare begynnelsen på en prosess der ønsket er å få identifisert og klassifisert vinmarker også i Beaujolais. Er denne vinen verdt 60 kroner mer enn den mer generiske Morgon-vinen? Den er i alle fall mer mild og harmonisk enn vinen over - mer renslig og polert, på et vis. Deres Côte de Py er kanskje mer kjent, men jeg smakte ikke den denne gangen. 

Idiotforskning

Et oppslag i Dagens Næringsliv og et notat i flere norske aviser kan fortelle at 

Tyske og franske forskere har oppdaget at det er reaksjoner i hjernens belønningssenter som gjør at dyr vin gjerne smaker bedre enn billigere varianter.

 Så hvorfor kaller jeg dette idiotforskning? Det er tre grunner til dette:

1. Hvordan er undersøkelsen konkret gjennomført? Siden forskerne er interessert i hjernens aktivitet ligger forsøkspersonene inne i en diger magnet. De får vinen gjennom et plastrør. Alle som har satt seg det minste inn i hvordan man nyter og bedømmer en vin på forsvarlig vis forstår at dette er som å spise sjokolade med papiret på. Det er dessuten ubehagelig, støyende (alternativt hører man sin egen pusting og slurping svært godt med øreplugger) og stressende å ligge inne i en slik magnet. 

Situasjonen er derfor meget fjern fra hvordan en vin normalt vil nytes. Resultatene for vinbedømmelse har derfor en verdi noe nær null. Likevel brukes denne undersøkelsen til å lage et poeng som støtter opp under fordommer - at dyr vin er bare snobberi.

2. Undersøkelsen sier ikke noe om hvem som deltok ut over kjønn. Er de erfarne smakere, eller kunnskapsmessig en blandet gruppe. Antakelig det siste siden dee bare var 'screened for liking and at least occasionally drinking red wine'. Det betyr at de antakelig ikke var vant til noe annet enn vin i et vanlig prissegment, noe som gjør at dyrere vin ikke hørte til i deres erfaringsgrunnlag. Vi liker det vi kjenner, og vi kjenner ikke det vi ikke har erfart. 

Både grunnet 1.og 2. over hadde disse deltakerne ikke noe grunnlag for å vurdere vinene mot hverandre (det var bare en vin involvert - men det visste de ikke) enn pris. Så derfor likte de de (antatt) dyrere vinene bedre. De hadde ikke egentlig noe annet å holde seg til. Noe annet resultat ville vært sensasjonelt. 

Det er ikke noe spesielt med vin i denne sammenhengen. Dyrere produkter gjør at eierne eller konsumentene føler seg bedre. De signaliserer en høyere posisjon i et hierarki. Det føles herlig. Merkeklær er ikke (nødvendigvis) bedre enn mer alminnelige klær - de er dyrere, og reklamen "viser" at du tilhører et eksklusivt segment når du bruker disse.

Eiere av identiske biler, som for eksempel Skoda CitiGo og VW Up, vurderer disse svært forskjellig. Bortsett fra navn og noen få designdetaljer er disse identiske produkter som lages av de samme delene på samme samlebånd, men prisen er ulik og merkenes image er ulikt. Det gir store utslag. Grovt sett har dette med pris og merkevarer det til felles at man bruker mer enn man behøver for å skaffe seg ting man ikke behøver for å imponere folk man verken kjenner eller liker.  

Likevel: forskningen er åpenbart ikke verdiløs fordi den kan fortelle hvordan forventninger manifesterer seg i hjernens strukturer. Det er nok tydelig at det var forskningens formål. Beklager derfor overskriften, men de som bruker denne forskningen for å si at dyr vin er bare snobberi burde også unnskylde seg for å fordumme debatten om vin. 

Fart og genetikk

Nå er VM i friidrett over, og jeg må finne på noe annet på kveldene enn å se på TV. Det er mye spennende, ikke minst er det underholdende å se på hvordan utøvere i ulike grener er bygd rent fysisk. Det krever ingen spesielle egenskaper å skille en høydehopper fra en kulestøter, og heller ikke all verdens kløkt for å se om noen er egnet til å løpe langt eller kort og fort. Som Leif Olav Alnes, treneren til Warholm, sa: "friidrett er gen-sport". Særlige fysiske forutsetninger er nødvendige, men langt fra tilstrekkelige. 

Kanskje det er flere enn jeg som har lagt merke til at nesten alle som løper fort over korte distanser kommer fra Vest-Afrika eller har slekten sin derfra (som Jamaicas tropp og de aller fleste i USAs sprintlag). Videre er det vel ikke til å unngå å legge merke til at de fleste som løper fort over lange avstander enten er fra Øst-Afrika (Kenya, Etiopia osv.) eller har forfedre fra de kanter. Selvsagt gjelder ikke dette alle, og vi kan lett finne eksempler på blekansikt som yter helt i toppen av disse ulike idrettene, men med ca. 12 % av jordens befolkning er afrikanere og etterkommere etter afrikanere (i USA, Storbritannia og karibien) kraftig overrepresentert i friidrett. 

Personer i Vest-Afrika har betydelig større sjanse for å ha såkalt fast twitch muscle fibres, og det samme gjelder deres etterkommere i USA og de karibiske øyer. De siste er også etterkommere etter slaver, og de som overlevde overfarten var de sterkeste. Jamaica var siste stopp på reisen, og de er derfor de sterkeste av de sterke. De har ikke noe på lengre distanser å gjøre, for musklene krever tettere bein og sterkere sener for ikke å ødelegge kroppen, og de hurtige musklene bruker opp mye adenosine triphosfat noe som fører til raskere oppbygging av melkesyre. Verken vekten av muskler, sener og bein eller melkesyren er noe å dra med seg mange runder rundt banen. 

Da stiller det seg annerledes med østafrikanere. Det har vist seg vanskeligere å finne tydelige genetiske grunner til deres suksess, men et BBC-program kom til den konklusjonen at lettere beinbygning og særlig smalere ankler gjorde en stor forskjell. 

Alle befolkninger i verden har individ med særlige fysiske forutsetninger. En skal gå veldig langt tilbake for å spore Karsten Warholms vest-afrikanske forfedre, eller familien Ingebrigtsens kenyanske stamtavle. Men gitt at vi alle er fra Afrika, så har også Afrika en vesentlig større genetisk variasjon enn noe annet kontinent på jorden. Derfor er det ikke overraskende at ulike typer disposisjoner finnes i større konsentrasjoner her enn ellers. 

Selvsagt er kulturelle faktorer, og miljøfaktorer, av stor betydning - men kultur og miljø har ofte naturgitte forutsetninger. Dertil kommer betydningen av det som er over slipsfestet (som Alnes så treffende sa). Det hjelper lite med fysiske forutsetninger dersom du ikke gidder trene, og dersom du ikke er villig til å fokusere og ofre nesten alt for å bli best når det gjelder som mest. 

Tre Riesling fra Tyskland

Grans-Fassian Mineralschiefer Riesling Trocken 2014 kr. 190

Duft av bensinstasjon og sitrus. Tross at den er trocken er den sødmefull i munnen, men syren er så høy at det ikke gjør noe. Syren ligger på nær 6 g/l, og det er restsukker på 9,5 g/l. Det er, desverre, ingen pol som har tatt den inn. 

Kloster Eberbach Erstes Gewächs Berg Schlossberg 2014 kr. 350

Her er det skifer på nesen og mye eleganse i munnen. Sitrus også. Lengden er OK, men ikke mer. Det er strukturen som gir denne vinen klasse. 

Von Buhl Forster Ungeheuer Riesling GG 2015 kr. 370

Duft av kalkmineraler og litt tropisk frukt i tillegg til den obligatoriske sitrusen. Smidig i munnen, og lineær og elegant. Denne har jeg kjøpt inn til kjelleren, og min erfaring er at det er Riesling fra Pfalz som utvikler seg interessant i kjelleren til større kompleksitet. 

Inspector Nardone (DVD)

Denne italienske serien fra 2010-2012 bruker en levende modell: Mario Nardone (1915-1986). Han kom fra sør og til Milano i 1947, og ble en meget profilert politimann gjennom å løse mange bemerkelsesverdige saker (herunder den gruoppvekkende saken med Rina Fort) og å omorganisere politiet.

Serien på 12 episoder er delt i to. Den første delen fokuserer på etterkrigsårene fram mot 1950, og de siste seks er lagt til en periode ti år senere. Det er ikke bare sakene som kommer i fokus, det gjør også teamet han samler. Deres historier veves inn i serien, og det gjør også de store endringene i samfunnet gjennom disse tiårene etter krigen.

Formspråket er tradisjonelt - og tradisjonelt italiensk. Hvorfor i all verden kan de ikke ta opp lyd og bilde samtidig? På etter hvert latterlig italiensk vis legges lyden på i etterkant, og personen som spiller en karakter er ikke nødvendigvis den som gir den en stemme. Det gjør også at de enkelt kan la utenlandske skuespillere ta roller uten at de behøver å lære seg italiensk.

Men her er det solide italienske skuespillere i de viktigste rollene. Noe av det mest fascinerende er tidskoloritten, og selv om historiene er spennende er det karakterene vi etter hver bryr oss med. Jøden Spitz som også leter etter fascisten som fikk hans familie deportert og utryddet, Suderghi som kommer seg ut av sine fascistiske kretser og som faller for den smellvakre men akk så prostituerte Fló, Muraro som våkner av koma og oppdager noe meget interessant (jeg kan ikke gi bort for mye av plottet), og Rizzo som også har sitt å stri med på det private området.

De som forventer hurtig klipping og/eller 100 % realisme (hvem skygger vel noen i bil ved å ligge på støtfangeren?) kan bli skuffet, men jeg koste meg gjennom hver eneste av disse 12 episodene, og var skuffet først da serien var over.

Konklusjon? - Klar anbefaling. 

Bigesjeft

Sommerjobb i Secret Service.

Verre enn Trump?

Veien til helvete er brolagt med gode forsetter. Vi må gå ut fra hensiktene er gode når venstresiden, særlig i USA, vil innskrenke ytringsfriheten siden noen kan komme til å føle seg støtt. 

I The Sunday Times i dag skriver den britiske historikeren Niall Ferguson om den vellykkede kampen venstresiden på amerikanske universitet fører mot ytringsfriheten (bak betalings-, eller i alle fall registreringsvegg). Trump undergraver det offentlige ordskiftet med løgn, bullshit og hetsing, mens venstresiden gjør det på den direkte måten. De man ikke liker meningene til får ikke lov til å ytre dem, og de som ikke er enige blir hetset og utestengt. Eksemplene er mange, og noen presenteres av Ferguson og andre av denne studenten. (En av de som først advarte mot dette nytyranniet var avdøde kommentator i Bergens Tidende Sjur Holsen.)

Denne holdningen om at vi er så rene og rettferdige at vi ikke kan besudles det å høre tanker som ikke er så rene og rettferdige er selvsagt latterlig, men den ytres og praktiseres av folk som burde være smarte nok til å forstå bedre. 

Selv er jeg noe i retning av en ytringsfrihetsfundamentalist. Det er selvsagt en problematisk posisjon, men uten frihet til å si hva man vil har andre friheter skrinne kår. Jeg får si det med Ferguson:

Freedom is rarely killed off by people chanting “Down with freedom!” It is killed off by people claiming that the greater good / the general will / the community / the proletariat requires “examination of the parameters” (or some such cant phrase) of individual liberty. If the criterion for censorship is that nobody’s feelings can be hurt, we are finished as a free society. 

Utfordrere

Sist skrev jeg om poltravere, men denne gangen er det vanskeligere å finne en overskrift. Begge vinene er godt utenfor de fleste vinkjøperes allfarvei, for å si det slik, og derfor kan det passe med overskriften. (Foto: Ole Martin Skilleås)

Ch. de Mascaraas 2015 kr. 169

Når de fire rytterne fra Apokalypsen er på vei, da skal man styrke seg på et glass Madiran. Det skrev Andrew Jefford en gang i The World of Fine Wine. Det er solide og kraftige saker, og det kan gjerne bli for mye av det gode. Men her er balansen fin. Svært mørk - det skulle bare mangle - og duft av mørke bær og lakris. Overraskende saftig, men den biter seg fast med modne tanniner. Meget god pris på en meget god vin. Helt klart en vin jeg gjerne kjøper inn til eget forbruk. 

Flotsam & Jetsam Stalwart Cinsault 2016 kr. 235

Lys på farge, lett og fruktig i stilen, og fast når den kommer i munnen. Det som minner om burgund her er først og fremst det at en så lys og ved første inntrykk lett vin likevel er så solid og kraftfull. Lang ettersmak. Virkelig en interessant vin fra Sør-Afrika. Finnes på ett eneste pol, men det er kanskje det hippeste? Grünerløkka. (Bare ren gjetning fra min side, basert på åpenbare fordommer om bydeler i Oslo.)

Poltravere

Det er en kategori viner som er helt ukjente utenfor Norges grenser. Det er poltraverne. Viner som har vært inne i listene lenge og som ingen skriver om, eller som har havnet under en strek hos polet og gått ut av sortimentet, men som klamrer seg fast på mange pol siden så mange spør etter dem. 

Det sentrale er at ingen skriver om dem. De er ikke nye, de er ikke fasjonable, de endrer årgang men det skjer jo med alle viner. Selv jeg som prøver å stå i mot det mest trendy, og forsøker å svømme mot strømmen, glemmer dem fort. Her er noen av dem. (Foto: Ole Skilleås)

Vajra Langhe Rosso 2014 kr. 145

Frisk, saftig men også solid. En perfekt "go to" rødvin som er solid i munnen uten å være direkte fientlig innstilt. Et meget godt kjøp som faktisk finnes på alle landets pol - såfremt de ikke har gått tomme. (Kategori 1)

Wittmann Riesling Trocken 2016 kr. 160

Duft av stikkelsbær og epler, med et snev av petroleum - en meget tiltalende duft på denne vinen. Et lite varmeblaff i munnen (alkoholnivå?), med god lengde på ettersmaken. De fleste tørre tyske rieslingene på dette nivået koster omtrent det samme, eller kanskje snittet er litt lavere. Men Wittmanns vin er blant de beste. I kategori 6, og inne på 77 pol. 

Selvapiana Chianti Rufina 2015 kr. 175

Søtlig lærpreget, fyller munnen og tar grep - men på en god måte. Det eneste jeg har å utsette på den er at ettersmaken fortonte seg litt kort - men det kan være at den var litt kjølig. Det bruker å få slike utslag. Kategori 5 - på 124 pol. I alle fall: på tide å gjenoppta bekjentskapet med Selvapiana!  

Det gjelder i grunnen for alle disse tre: Fremmad fra glemselen! 

Kjellerviner i juli

2013 Damien Laureau Savennières Les Genêts

Modne gule epler og hasselnøtter med skall. Høy syre, men det veies opp av god fylde og lengde. En meget solid og god Chenin Blanc tross den unge alderen. 

Gjenkjøp? - Ja. 

2004 Fattoria Selvapiana Chianti Rùfina Riserva Bucerchiale

Fremdeles ganske mørk. Duft av lær og syrlige bær. I munnen er den mer solid enn tannisk, og der ligger også den strukturen som vinen får i moden fase. Dessverre den siste av de fire flaskene jeg kjøpte i sin tid. 1999-årgangen var jeg svært uheldig med - tre av fire flasker var dårlige på ulike vis. 2001 var mye bedre, og det samme kan vi si om 2004. 

Gjenkjøp? - Ja. 

De to vinene over ble faktisk drukket på tampen av juni, men juli er så preget av ferie at spalten blir tynn uten litt påfyll. Derfor blir den røde burgunderen under og den engelske musserende også inkludert til tross for at de ikke kom fra min kjeller. 

2009 Nyetimber Chardonnay Blanc de Blancs

Bragt til huset i anledning min bursdag. Fremdeles meget lys, og helt uten preg av lengre lagring. Sitrus og kalk i rikt monn. Frisk og knasende tørr vin. Helt slik aperitif-champagne skal være, og i en varm årgang blir hvilken side av kanalen den kommer fra helt irrelevant. Jeg har også nå en slik flaske i kjelleren, og den skal ikke bli liggende lenge. Jeg tror ikke den vil utvikle seg godt - til det har den for lite å tære på. 

2005 Dönnhoff Dellchen Riesling Spätlese

I ti år hadde denne oppholdt seg i min kjeller, og det skulle man nesten ikke tro. På farge var den så grønn som en hvitvin kan bli, omtrent. På duft kandisert lime og regnvann - et knapt merkbart innslag av petroleum. Satt som et skudd til min sommerlige spinatsalat med blåmuggost og bacon. 

Gjenkjøp? - Ja. 

2009 Louis Carillon Puligny-Montrachet 1er Cru Les Perrières

Nok et blinkskudd. Denne gang til innbakt laks med mozzarella, tapenade mv. Duft av sitronterte og litt fat. Høy munnvekt. Et blinkskudd av en hvit burgunder fra en adresse jeg etter hvert stoler på. 

Gjenkjøp? - En six-pack!

1999 Fourrier Gevrey-Chambertin 1er Cru Cherbaudes Vielles Vignes

Fremdeles mørk på farge. På duft er det et tydelig krydderpreg som vitner om Nuits, men det er først og fremst i munnen den overrasker. Her er det meget frisk og lekker rødfrukt som man ellers nesten bare finner i helt unge røde burgundere. God lengde på ettersmaken. Flott vin! 

2005 Franz Strohmeier Blauer Wildbacher Ganz a' Siassa Schilcher Beerenauslese

Dette er en type vin man ikke kommer over sånn helt uten videre. Søt rødvin. Her har fargen gått over i retning antikkrosa. Klart lysere enn forrige flaske jeg drakk. Dessverre har også mye av fruktfylden forsvunnet uten at det har blitt kompensert på noe merkbart vis. Resultatet er at vinen blir noe av et syrebad. Glem dette med at Beerenauslese skal lagres i 30 år - dette må drikkes tidligere. (Foto: Ole M. Skilleås)

Gjenkjøp? - Ja, men må drikkes før. 

2005 Domaine Lamy-Pillot Chassagne-Montrachet 1er Cru La Boudriotte Rouge

Den siste av mine to flasker. Fargen er svært mørk. Dekantert - noe jeg ellers sjelden gjør med røde burgundere, men 2005 er spesiell. Jeg ville ikke protestert om noen sa det var en Rhône-vin før jeg luktet på den, og ikke at det var en Piemonte-vin etter at jeg hadde luktet. I alle fall første gangen. Det var jord, edelt treverk og ikke så lite lakk. Altså et visst kjemisk preg. Men det går bort med tid i glass og karafel. Kirsebærterte blir det etter hvert. Etter mer tid, og temperatur, blir det mer god rød burgunder med friskhet og mer bitt enn vanlig er. Den forrige flasken, drukket for snart et år siden, var kanskje bedre - men dette er en god vin. Til 269 kroner er det jo et røverkjøp i dagens burgundermarked. 

Gjenkjøp? - Ja.