Viser innlegg med etiketten Merkevarer. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Merkevarer. Vis alle innlegg

onsdag 16. august 2017

Idiotforskning

Et oppslag i Dagens Næringsliv og et notat i flere norske aviser kan fortelle at 
Tyske og franske forskere har oppdaget at det er reaksjoner i hjernens belønningssenter som gjør at dyr vin gjerne smaker bedre enn billigere varianter.
 Så hvorfor kaller jeg dette idiotforskning? Det er tre grunner til dette:

1. Hvordan er undersøkelsen konkret gjennomført? Siden forskerne er interessert i hjernens aktivitet ligger forsøkspersonene inne i en diger magnet. De får vinen gjennom et plastrør. Alle som har satt seg det minste inn i hvordan man nyter og bedømmer en vin på forsvarlig vis forstår at dette er som å spise sjokolade med papiret på. Det er dessuten ubehagelig, støyende (alternativt hører man sin egen pusting og slurping svært godt med øreplugger) og stressende å ligge inne i en slik magnet. 


Situasjonen er derfor meget fjern fra hvordan en vin normalt vil nytes. Resultatene for vinbedømmelse har derfor en verdi noe nær null. Likevel brukes denne undersøkelsen til å lage et poeng som støtter opp under fordommer - at dyr vin er bare snobberi.


2. Undersøkelsen sier ikke noe om hvem som deltok ut over kjønn. Er de erfarne smakere, eller kunnskapsmessig en blandet gruppe. Antakelig det siste siden dee bare var 'screened for liking and at least occasionally drinking red wine'. Det betyr at de antakelig ikke var vant til noe annet enn vin i et vanlig prissegment, noe som gjør at dyrere vin ikke hørte til i deres erfaringsgrunnlag. Vi liker det vi kjenner, og vi kjenner ikke det vi ikke har erfart. 


Både grunnet 1.og 2. over hadde disse deltakerne ikke noe grunnlag for å vurdere vinene mot hverandre (det var bare en vin involvert - men det visste de ikke) enn pris. Så derfor likte de de (antatt) dyrere vinene bedre. De hadde ikke egentlig noe annet å holde seg til. Noe annet resultat ville vært sensasjonelt. 


Det er ikke noe spesielt med vin i denne sammenhengen. Dyrere produkter gjør at eierne eller konsumentene føler seg bedre. De signaliserer en høyere posisjon i et hierarki. Det føles herlig. Merkeklær er ikke (nødvendigvis) bedre enn mer alminnelige klær - de er dyrere, og reklamen "viser" at du tilhører et eksklusivt segment når du bruker disse.


Eiere av identiske biler, som for eksempel Skoda CitiGo og VW Up, vurderer disse svært forskjellig. Bortsett fra navn og noen få designdetaljer er disse identiske produkter som lages av de samme delene på samme samlebånd, men prisen er ulik og merkenes image er ulikt. Det gir store utslag. Grovt sett har dette med pris og merkevarer det til felles at man bruker mer enn man behøver for å skaffe seg ting man ikke behøver for å imponere folk man verken kjenner eller liker.  


Likevel: forskningen er åpenbart ikke verdiløs fordi den kan fortelle hvordan forventninger manifesterer seg i hjernens strukturer. Det er nok tydelig at det var forskningens formål. Beklager derfor overskriften, men de som bruker denne forskningen for å si at dyr vin er bare snobberi burde også unnskylde seg for å fordumme debatten om vin. 

onsdag 17. juli 2013

Autoindex og merkevarer

Jeg har tidligere skrevet om merkevarer og merkevarebygging her på bloggen - og konklusjonen er tydelig. Vi benytter ryggmargsrefleksen til å bestemme om noe er godt eller dårlig - ikke fornuften. Eller for å fremstille det litt alternativt: vi bruker stereotypier når vi gjør våre valg og vurderinger.

Fra uventet hold kom det nå støtte til denne konklusjonen. Det var Motor/NAFs Autoindex som frambrakte de interessante dataene, og det ble en sak i Motor 5 (juli/august) 2013 ss. 40-41. Der viser merkevarene sin overlegenhet over menneskets evne til å trekke konklusjoner på egne erfaringer. Helt kliss like biler blir nemlig vurdert svært ulikt basert på hvilket merke som står på panseret.

Toyota Aygo, Peugeot 107 og Citroën C1 er samme bilen. Den produseres på samme fabrikk, og har helt identiske deler - bortsett fra noen detaljer. Likevel kommer Toyotaen absolutt best ut av de tre. Det er nok merkevaren Toyota som slår ut - til tross for noen stygge riper.

I denne småbilklassen er konkurransen på pris meget sterk, og utgiftene med utvikling av nye modeller utgjør derfor en svært stor andel av prisen. For å presse prisene slår man sammen pjaltene sine - og dette gjøres i et mye større omfang i bilindustrien enn de fleste er klar over. Motoren i min bil, for eksempel, står også i Peugeot, Citroën, Jaguar, Mazda og Volvo. Den jeg har ble produsert i Dagenham, England, men hvis jeg kjøpte samme bil nå var motoren produsert i Skövde, Sverige. Automatgiret er laget i Japan, Aisin Seiki - som du sikkert aldri har hørt om før. Men det er et underselskap av Toyota/Lexus.

Nok om det. Det samme som de tre identiske bilene over ser vi også med VW og Skoda. VW Up og Skoda Citigo er samme bilen. Ikke bare kommer de fra samme VAG delelager (VW, Audi, Skoda, Seat), det er helt identiske biler fra samme samlebånd. (Som også Fiat 500 og Ford Ka - men der er karosseriet ulikt). Ikke overraskende er det VW Up som blir bedømt som mye bedre enn den identiske Skodaen - og det skyldes det som sitter mellom ørene på eierne som rapporterer til Auto-index, ikke det som står i garasjen.

Dette gjør at jeg aldri stoler på slike rangeringer der de dyreste merkene kommer best ut. På feilstatistikkene kommer de gjerne ganske så dårlig ut (de konkurrerer på innovasjon, og det uprøvde er beheftet med mer feil).

søndag 5. mai 2013

Selling rubbish to snobs

Endelig fant jeg en passende oppsummering av hva merkevarebygging er: selling rubbish to snobs! Triggeren var et innlegg av Joakim Lund i Aftenposten om Nespresso Boutique i Stavanger ("Kapselhype"). Men vi har en slik boutique i Bergen også (mens bildet er fra Paris).

Når jeg vandrer inn på Nespresso Boutique her i Bergen og kjøper kapsler skjønner med en gang dette enkle: jeg blir grundig lurt! Produktet er enkelt, prisen er ikke så ille, men butikken er som en trestjerners restaurant i Paris. Trepanel og oppstaset betjening (som det kryr av) på en dyr adresse. Dette går ikke opp. De har et helt alminnelig produkt, og de selger deg en følelse av eksklusivitet. Dette er åpenbart merkevarebygging - det jeg altså vil kalle "selling rubbish to snobs".

(Jeg har sikkert mine svin på skogen som snobb jeg også, men ikke her. Det er jobben som har en maskin, og en gang i mellom faller jeg for fristelsen til å gjøre det enkelt.)

Det er når du kan få kundene til å tro at de er helt spesielle, at de befinner seg helt der oppe i det menneskelige hierarkiet, at de utløser varme, oppløftende og litt lodne følelser hos kundene. Dette er merkevarer, og så kraftig er denne følelsen at jeg har falt for dette grepet selv flere ganger.

Men på Nespresso Boutique er det altså hakket for åpenbart at misforholdet mellom fjaset (merkevarebyggingen) og produktet (kaffekapsler) er for stort. I sakens anledning passer det kanskje å sitere fra William Hazlitt: "Fashion is gentility running away from vulgarity, and afraid of being overtaken by it. It is a sign the two things are not very far apart."

(Sitatet er fra Gordon N. Ray, "Thackeray's 'Book of Snobs'", Nineteenth-Century Fiction 10.1 (June 1955:22-33) s. 25)

onsdag 6. mars 2013

Merkevare og pålitelighet

Vi vet godt at det kan være et betydelig sprik mellom hvordan noe framstår, og hvordan noe er. Det er grunnlaget for Platons metafysikk og hans epistemologi, for eksempel.

Det er på et generelt og abstrakt nivå, men hva med det mer konkrete? I våre velstandsdager er det særlig merkevarene som nyter godt av dette misforholdet - dvs. de som eier merkene. De/vi som kjøper dem lar oss lettere (og ofte svært gjerne) lure.

Leserne av denne bloggen kjenner til at jeg er svært opptatt av motoriserte kjøretøy, og det har lenge fascinert meg hvor solide forestillinger folk har om hvilke merker som er bra og ikke. Som oftest er disse oppfatningene minst 10-20 år utdatert, og stereotypene er godt fundert. Eller rettere sagt: de sitter godt fast, og lar seg ikke så lett rokke av empirien.

Det er kjent at Audi, BMW, Jaguar, Mercedes-Benz og Porsche er de beste bilene (som lages i betydelige antall). De er "premium-merker". Det er mange aspekter her: innovativ teknologi, "kvalitetsfølelse", kjøreegenskaper og det Dagens Næringsliv i sine tester kaller "nabofaktor" og som for deg og meg kalles snobbefaktor. Men vi venter også at de er mer pålitelige - at de ikke er så ofte på verksted, og at det ikke er noe alvorlig galt.

Men så var det dette med realiteten da, og ikke merkevaren. Her er en pålitelighetsindeks basert på ca. 100.000 kjøretøy og verifisert ut fra reelle reparasjoner og deres kostnader. Som vi ser havner de nevnte merkene blant de ti dårligste i denne rankingen. Noe av forklaringen er at disse merkene også er svær dyre å reparere, men det er ikke bare dette som slår ut.

Jeg tok også en liten sjekk på min egen bil, og vurderte den opp mot "premium" biler som BMW og Audi. Min Mondeo gjorde det godt, både blant eierne og fra forsikringsselskapets side. Audi A6, derimot, et premiumalternativ i samme størrelse som Mondeoen kom svært dårlig ut av det sett fra forsikringsselskapets side (ja, den kunne ikke kommet verre ut) - mens eierne var knakende fornøyde. Det samme bildet ser vi for BMW 5-serien, selv om selskapet ikke vurderte den like dårlig som Audien.

Hva er forklaringen? Det er selvsagt flere elementer, men en viktig faktor er nok rett og slett merkevaren. Forestillingen om kvalitet, og gleden av å ha en dyr bil som naboen misunner deg, er sterkere enn realiteten (som er pålitelighet godt under gjennomsnittet).

(Alternativt er dette bare en underbetalt offentlig ansatt som febrilsk prøver å rettferdiggjøre at han kjører Ford, og som misunner de som tjener bedre og har råd til slike biler som jeg egentlig sikler etter. Et eksempel ville være nylige innlegg her om Jaguar, og om filosofer andre steder som har råd til slike biler.)
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...