Kjellerviner i desember - i jula

2001 Cascina Cucco Barolo
Denne Serralungavinen var bedre enn fryktet. Dette er "old school" og ganske rustikke saker. Dekanteringen bød på en overraskelse: Personlig rekord, tror jeg, i bunnfall. Det var som om noen hadde tømt en snusdåse i flasken. Jeg lot den stå et par timer før bruk, og duften var ganske rik. Først var det tjære som dominerte, med noe tobakk og rose. Etter hvert er det mer kirsebær over en grunntone av alkohol (uten at den skjemmer noe). Overraskende fyldig i munnen, og tanninene er merkbare men slettes ikke skjemmende for totalinntrykket. Selv etter fire-fem timer i noe nær romtemperatur er dette fine greier. Min gjenværende flaske tåler nok flere år, men jeg ser ingen spesiell grunn til å ruge videre på den.

2002 Chevillon Nuits St. Georges 1er Cru Les Perrières
Julekveldsvinen skuffer ikke på noen måte. Krydret og dyp frukt over noe lakris og noe jordlig. Flott spenst og fylde - alt passet helt utmerket til and. Det er julekveld en gang i året, og da plukker jeg et sikkerstikk. Det sto en slant igjen i glasset mitt seks timer etter at jeg fyllte det opp - den sto seg helt fint. Varm, javel, men ingen ugne noter av noe slag. Bare frisk, fyldig og krydret burgunder. Fin og lekker.

2005 Rene Lequin-Colin Chassagne-Montrachet 1er Cru Les Caillerets
På duft allehånde og sitrus, i munnen har den en usedvanlig ren og klar frukttone med grønne epler og et ørlite snev av honning gjennom hele smakskurven. Fin munnfølelse, og god lengde. Alt i alt en hvit burgunder jeg skulle ønske jeg hadde en kasse av - i stedet for en flaske til.

2002 Pascal Doquet Champagne Le Mont Aimé Premier Cru Blanc de Blancs
Sitrus på nesen, og noe bitterhet i begynnelsen av ettersmaken. Mineraler og et sjøpreg er det også her. Etter hvert kommer det mer modne epler på nesen, og det litt bitre preget forsvinner helt. Flott og elegant vin - men ikke av de helt store.

1999 Domaine des Comtes Lafon Volnay 1er Cru Santenots-Du-Milieu
Svært mørk på farge til en burgunder på 14 år å være, og duften trekker i retning nord. Her er det krydder og noe jordlig som dominerer i starten i alle fall - og den er svært aromatisk. I munnen er den ikke så rustikk som man kunne vente fra nordlig hold, så kanskje jeg hadde landet på Côtes-de-Beaune likevel om jeg hadde fått den blindt? Det ville kanskje hjulpet litt at den ble mer preget av jordbær etter litt tid i glasset? Uansett var jeg vinens eier og trengte ikke bry meg med slikt. Ettersmaken var lang og vinen var solid. God matvin. De vinene jeg har smakt fra denne produsenten og vinmarken tidligere har vært preget av store hagebringebær på duft - men det var det umulig å finne her. Det må også nevnes at det var mer bunnfall enn vanlig er i røde burgundere.

2000 Château La Tour Haut-Brion (Pessac-Leognan)
Fabelaktig vin. Mørk, grafitt, litt tjære, solbær (såvidt), kraft, aromatisk og fast. Fantastisk til innbakt indrefilet.

Veuve Clicquot Rose NV
Nydelig vin - til nivå og pris. Et godt hakk over Pol Roger Rose 2002.

2010 Domäne Wachau Beerenauslese Terrassen
Svært syrlig, botrytis-duft, fin sødme. Flott vin i en noe firskåren stil.

Norsk etymologisk ordbok

Her burde Forbrukerrådet grepet inn overfor forlaget og endret tittelen på boka, for her er det fint lite etymologi. Dette dreier seg i all hovedsak om ords betydning - det man vil finne i en mer alminnelig ordbok - og her og der noe overfladisk informasjon om noen ords opprinnelse. Men det er fint lite av det siste. Skal jeg anslå en prosentandel, så blir det omtrent som alkoholinnholdet i Pils eller kanskje Lettøl.

Arbeidet som ligger bak må ha vært formidabelt, men det har i svært liten grad dreid seg om etymologi. Men det er mye annet å finne her. Alle, uansett utdanningsnivå, vil lære noe av denne boka som koster tett på 600 kroner.

Men som sagt: fint lite om ordenes opprinnelse. Hvorfor? Det er et svært krevende og uhyre omfattende arbeid. Flere titalls årsverk, vil jeg tro, for en bok av dette omfanget. Men hvorfor ta det med i tittelen da? Jo, for å selge, så klart, for det finnes tjukt av ordbøker der ute fra før. Jeg får en sterk fornemmelse av forlagets kynisme.

Konklusjon - Ligg unna!

To røde burgundere og en Rivesaltes

Camille Giroud Corton Le Clos du Roi 2007
Svært eikepreget, litt krydret. I munnen er den ganske lett - ikke så savoury som jeg gjerne ser at burgundere på høyt nivå er. Eikesmaken tar fullstendig overhånd etter litt tid i glasset. Notat til meg selv: ligg unna Camille Giroud.

de Vogüe Chambolle-Musigny 2007
I motsatt - og dermed mer attraktiv - ende av skalaen enn vinen over. Klar og ren duft. Elegant fruktighet av bringebær. Flott. Lett og dansende. Akkurat som røde burgundere på lavere nivå skal være.

Rivesaltes Tuile 1990 (Domaine Cazes)
Svisker, sultanas, frisk, litt alkoholstikk, men hovedinntrykket er uansett en deilig vin. Mest Grenache Noir.

Mælaferga

Som før nevnt her på bloggen så bodde jeg først på Melen i Overhalla før vi flyttet til Skilleås i samme kommune og sogn (Skage). Min tilknytning til stedet er nå gjennom 1/4 del av en tomt der, samt venner og kjente - og en god del minner. (Bilder: Gunnar Kvam)

Flere av minnene knytter seg til Mælaferga. Den gikk over Namsen her, mellom Melen (som det nå er lov å skrive) og Homstad. Bildet over er utsikten fra Mela-siden mot Homstad.

Selv om jeg ikke var to år en gang da jeg flyttet fra Melen (eller ble flyttet, rettere sagt), fikk jeg likevel lokaltakst på ferga.

Nå ligger den i Namsskogan Familiepark, og folk må kjøre milevis for å komme seg til andre siden av Namsen.

Tre bordeaux og en barolo

Haut-Bailly 1993 (Pessac-Leognan)
Svært elegant på nesen, men i munnen er det mye blyant. Faktisk litt tam i munnen. Den er best på nesen, pussig nok.

Sociando-Mallet 1986 (Haut-Medoc)
Mørk for alderen, tørr. Våt papp og ganske så daff. Rundt bordet var det ulike oppfatninger, men jeg er sikker: korket.

Château Palmer 1989 (Margaux)
Margaux-nese med fioler, elegant og sømløs. Feminin og lang. Ikke så mye å si om så harmoniske viner som dette.

Cavallotto Barolo Bricco Boschis 2006
Dufter nype og tjære. I munnen er den stram, fin, elegant. Den rydder godt opp i munnen, og er klart i yngste laget. Ti år til, kanskje? Minst fem i alle fall.

Barbarians (Bok)

For å ta konklusjonen først: dette er ikke en anbefaling men en befaling! Har du en viss interesse for historie, for hva som har formet den verden vi kjenner, så må du bare lese denne boka.

En liten advarsel først: her forsøker forfatterne (og jeg tipper at det er ikke-kjendisen, Alan Ereira, som har skrevet det meste) å snu et par årtusen med romersk og senere romersk-katolsk historieforfalskning. Man bør derfor ikke forvente et balansert bilde, men det er ikke falskt av den grunn. Professor Barry Cunliffe var konsulent for serien, og han hadde neppe latt sitt navn stå på produktet om det ikke var solid fundert.

Det er en TV-serie som ligger til grunn - eller rettere: boka danner grunnlaget for en TV-serie jeg bare har sett en halv episode av. Den finnes på DVD, men jeg tipper det er mer å hente av lærdom og ettertanke i denne boka.

Romerne dannet den første profesjonelle hær i historien, og det var deres strategi med total utslettelse av motsanderen som var nøkkelen til det langvarige hegemoniet - ikke den overlegne kulturen. Det er den romersk-katolske kirkens propaganda, basert på en romersk selvforståelse, som danner grunnlaget for det vi tror vi vet om barbarene.

Keltere, germanere, gotere, vandaler og hunere. Alt du tror du visste blir kraftig revidert og fordypet gjennom denne boka. For første gang lærte jeg også om arianisme - den fremste konkurrenten til den katolske læren tiden rundt romerrikets sammenbrudd. Den viktigste forskjellen er vel at arianerne ikke trodde på noen treenighet (må ikke forveksles med raseteorien), og at de seirende katolikkene hadde Roma som base og kunne formidle sin versjon av historien bortimot uimotsagt i ca. 1.500 år.

Romerne knuste og pulveriserte nemlig ethvert uttrykk for de kulturene de underla seg. Har du hørt om punisk? Nei? Det har ingen andre heller siden Roma pulveriserte Cartago og brente alt som var skrevet på punisk. Det samme skjedde med Dacianerne - samtidige grekere roste deres filosofi og åndsliv. Romerne pulveriserte alt etter å ha slått dem på slagmarken.

Men uansett: det er best at du leser selv!

Konklusjon - klar befaling!

Kjellerviner i desember - før jul

Her har vi førjulsuttaket fra kjelleren, pluss/minus. Det er minus de av mine viner som ble omtalt her, og pluss - vel - ingen. Det har vært lange dager nå før jul, og det får være unnskyldningen for færre oppdateringer enn vanlig. Ambisjonen er fortsatt å skrive et nytt innlegg annenhver dag i snitt.

Pol Roger 1996
Denne begynner å bli ganske dyp i fargen nå, men den er fortsatt spenstig og flott. Modent preg selv om boblene er der fremdeles, men den har også fått et slør av noe ost og løv sammen med fruktigheten. God fylde og lang ettersmak gjør dette til et topp kjøp. Min nest siste flaske.

1998 Joseph Drouhin Charmes-Chambertin
Min siste flaske av denne fabelaktige vinen. Duften har mye tjære - og orientalsk krydder. Den er fyldig og succulent og varer riktig lenge i munnfølelsen og ettersmaken. En skikkelig Grand Cru. Alle mine tre flasker har vært høyst minneverdige! Skulle jeg tenkt på å gi Parkerpoeng ville jeg vurdert noe i retning av 95+.

2008 Weingut Allram Grüner Veltliner Eiswein
Tørket frukt og sitrussyrlighet - det er hovedinntrykket. Men den er helt fabelaktig - det er det vanskelig å få frem med bare beskrivelser.

2004 Domaine des Baumard Savennières Clos du Papillon
Til å begynne med kunne man mistenke at det var noe muffens med denne vinen, for den var svært lite ekspressiv - men derimot ganske dyp gyllen på farge. Etter noen dager under vakumkork i kjøleskapet kom det mer: litt mint, ganske mye lanolinsk, og først og fremst en opplevd høyere grad av smidighet i munnen. Den kom seg, med andre ord, men den overbeviste ikke helt. Dette er en krevende årgang over hele Frankrike og resten av nord-Europa. Mye skrint og nådeløst.

2000 R&V Dauvissat Chablis Grand Cru Les Preuses
Jeg har hatt mange skuffelser med Dauvissat sine viner - de oksiderer godt i overkant av snittet - selv i klassen hvite burgundere. Da blir dette dyr vin. Men denne innfridde absolutt. Litt stum i starten, men legger fort på seg. Det er en dybde i smaksbildet som imponerer, med sjø, sitrus, mineraler og urter - samt en honningtone som sier at vinen nå er moden. Flotte greier, men ikke nok til at jeg endrer innkjøpsstrategi på Dauvissat.

2000 Domaine Louis Michel Chablis 1er Cru Montée de Tonnerre
Klok av skade hadde jeg tatt med denne som erstatning dersom Dauvissatvinen over var oxet, og presenterte dem derfor som et tema (Chablis 2000). Denne hadde et grønnskjær, eller bortimot et turkisskjær, og duften fulgte opp med mint. Men det var mye annet på gang her også, som honning, sjø og sitrus. Den gjorde seg ikke bort i selskap med Grand Cru'en over, i alle fall ikke i starten. Men etter hvert manifesterte Grand Cru'en sin status. Med tid i flaske og glass, og dertil hørende varme, så viste Premier Cru seg som en noe spinklere vin.

Hva heter stedet?

Flere steder i landet, også i Namdalen, har det oppstått strid om hva steder og områder skal hete. Her skal jeg diskutere om det egentlig har noen betydning hva man kaller et sted.

Selv har jeg vært opptatt av tettstedet der jeg gikk på barneskolen og der vi handlet – Hunn. Men på skiltet står det Skage, som er navnet på sognet siden kirka ligger på det som var eiendommen til gården Skage. Vi sa alltid at vi skulle til Hunn når vi hadde ærender på butikk, bank eller bibliotek. Selv om poststedet het Skage (postnummeret dekket jo hele sognet) sa vi alltid at vi skulle til Hunn når vi dro til postkontoret også. Det var vi ikke alene om – alle sa det. Men det er klart: etter lengre tid med feilskilting begynner også bruken av stedsnavn å endre seg. Nye generasjoner kommer til, og legger kanskje større vekt på hva de leser enn hva de hører. Om ingen griper inn vil stedsnavnet Hunn forsvinne, og det vil framstå som et lite mysterium hvorfor skolen heter Hunn Skole.

Hva ville gått tapt om det skjedde? Først og fremst ville den generelle forflatingen og forenklingen gått videre. Da folk arbeidet på åker og eng, og brukte skog og utmark til matauk og annet nyttig, så hadde hver liten plass, hver liten krok i elva og hver lysning i skogen et navn. Det var på den måten folk kunne holde seg orientert og snakke om sine omgivelser på en meningsfull måte. Navnene fortalte gjerne en egen liten historie – om man bare hørte etter. Etter som landbruket ble mekanisert og færre hadde den nære tilknytningen til landskapet, ble svært mange av disse navnene borte. Et eksempel er fra veien opp mot Skilleås, Hammer og Vannebo fra Fylkesvei 17. Noen hundre meter etter Heimstad står det noen trær ved en bekk. Det stedet heter Værgholet på folkemunne – i alle fall i min tid.

Men hvorfor? Før i tida var det mange flere rovdyr i Namdalen, og Værgholet fikk navnet sitt etter den fangstgropa man hadde her for å fange ulv. Det er i alle fall den historien jeg fikk høre da jeg spurte. Hver gang jeg snakker om stedet, eller passerer det, så lager navnet en forbindelse mellom meg og historien. Du blir bevisst på at verden ikke ble skapt den dagen du ble født, men at landskap og steder har vært av betydning for andre og det livet de levde.

Det er klart at det ville vært enklere om både tettstedet Hunn og sognet Skage hette det samme, men en forenkling er ikke nødvendigvis noen forbedring. Det er en egenverdi i bevisstheten om at et sogn dekker et større område enn et tettsted, og at sognet tar navn etter gården som eide grunnen der kirka ligger. Slik er navneskikken i rundt om i Norge. Skage ble trolig skilt fra Hunn rundt 1500, og ble prestegård og kirkegods mens katolisismen enda var rådende. Før dette var det “Hunnar Sokn”. 

Hvis navnet Hunn – og mange av de andre navnene som står i fare for å bli rasjonalisert vekk landet over – blir borte, så mister vi en betydelig del av den daglige forbindelsen med fortiden som disse navnene bærer i seg. Hunn som gårdsnavn finner vi bare tre steder i landet. Det betyr godt fiskested, og det er etter alt å dømme svært gammelt. Det er funnet spor av bosetting og menneskelig virksomhet her fra da landet ble tørt, og det i sin tur betyr trolig at høyereliggende områder i nærheten – som Skilleås og Ryggahøgda – trolig allerede var befolket. Skage – som kommer fra gammelnorsk for odde – ble tørt land en del senere enn Hunn.

Jordbruket må også ha vært bra her siden alt tyder på at det her må ha vært et meget viktig sted. Det enorme tilfanget av gravhauger tyder i alle fall på det, og i samme retning peker utgravninger. På grunnen til Hunn er det også funnet rester av noe som meget vel kan være et hov – et før-kristent hellig sted med andre ord. Svært mange kirker i landet er lagt til steder som tidligere var hov. Så betyr det noe om dette navnet blir borte?

Det er absurd å bli fortalt på skilt at du har kommet til Overhalla når du kjører inn mot Ranemsletta. Det er kommunen som heter Overhalla, og i Overhalla har du trolig vært en stund når du kommer til tettstedet Ranemsletta. Det er en håpløs sammenblanding av to forskjellige størrelser - en kommune og et tettsted. Det er også absurd å bli fortalt at du er i Skage når du kjører gjennom Hunn. Det er sognet som heter Skage mens tettstedet heter Hunn. Det er et navn som bærer mye historie i seg. Det er opp til oss nå å ta vare på det – ellers blir det båndet som navnet knytter mellom oss og historien revet over.

(Trykt i Namdalsavisa fredag 13. desember - men noen endringer har blitt gjort i siste avsnitt.)

Viner på lørdag

2002 Pol Roger Champagne Brut Rosé
Dette er egentlig en i overkant "brut" vin. Fargen er jo en fest i seg selv, men det holder ikke. Her mangler det dosage etter min mening. Vinen er selvsagt ikke dårlig, men den er knoklete og lite sjarmerende, den mangler rikhet og kompleksitet. (Min vin.)

2001 Domaine Ostertag Riesling Muenchberg
Det er ikke så lenge siden jeg drakk den forrige flasken, og dette var den siste. Fargen er svært dyp og antyder vel at vinen er i overkant gammel. Flere rundt bordet var ikke så begeistret da den kom, men den var nok for kald. Da den fikk opp temperaturen noe så ble den så rik og kompleks og spennende som den forrige flasken. Igjen sparker jeg meg selv på skinnleggen for ikke å ha fulgt opp denne produsenten! (Min vin)

2000 Domaine du Closel Les Callardières
Jeg skriver noatene på husken to dager senere, så detaljene er ikke så tydelige. Vinen er tydelig Chenin, med mint og møllkuler samt noe lanolinsk. Svært frisk og primær til alderen. Likevel: jeg noterte meg at det var mest igjen av denne vinen da gjestene var gått.

1995 Leon Beyer Riesling Vendage Tardive
Sent høstet, og garantert ikke filtrert. Dette var svært grumsete greier, og karafelen måtte vaskes ekstra grundig grunnet avsetningene som minnet om dårlig utblandet oppvaskpulver. Tross den sene høstingen og dertil hørende sødme, så var dette en knoklete og brutal vin. Det sto en del igjen, og det første jeg drakk av dette var faktisk gode greier og klart på farge, men da jeg kom ned på grumset var det ganske ille igjen. Jeg tror kanskje den hadde stått seg på en mer nennsom dekantering da den kom på lørdag.

2004 Château Pontet-Canet (Pauillac)
Svært mørk. Den gir ikke all verden på nesen, men det går i grafitt, solbær og krekling. Intens og ganske uforløst. Jeg hadde hørt fra pålitelige kilder for et par år siden at denne var takendes, men jeg vil nok vente minst fem år før jeg tar neste flaske. (Min vin)

2004 Charmes-Chambertin Grand Cru (Arlaud)
Lys på fargen, mer som nype, og duften går i retning rabarbra, rødbeter og urter, og litt rosa stikkelsbær. Ja, den har 2004-preget men uten at det blir for ille. Grand Cru standard er det uansett. Jeg har et annet 2004-notat her med lenker til enda flere.

1995 Volnay 1er Cru (de Montille)
Man skulle ikke tro at dette var en vin på 18 år, for den var frisk, fast og elegant. Kirsebær, lengde, og eleganse, eleganse, eleganse. Flott vin!

Ivar og jeg

I dagens Namdalsavisa har jeg et innlegg som heter "Hva heter stedet?". Det har jeg allerede fått mye skryt for, og det er jo fint. Men det kom to ganger i avisa, på motstående sider (se over).

Det var det orkanen Ivar som bidro til - skal man tro samme avis. Og det skal man jo.

Jeg vil poste innlegget her også i nær fremdtid.

Keith (snart) 70!

Hvis du på 70-tallet hadde satt penger på at Keith Richards ville bli 70 år, kunne du nå sett fram til en solid slump penger om en knapp uke. 18 desember er det 70 år siden han ble født.

I den anledning har Wall Street Journal sett nærmere på historien til "Street Fighting Man" og hvordan denne ikoniske låten ble til. Gjennom å høre på en tidligere versjon (over, fra YouTube) kan man lett slå fast at opptøyene i mai 1968 førte noe godt med seg, for det var etter disse at Keith og Mick endte opp med teksten. Det er ikke lett å tenke seg at "Pay Your Dues" ville fått samme oppmerksomhet - den originale opptaksmetoden til tross.

Jeg har hørt historien om hvordan melodien ble tatt opp på en av de første Philips kassettopptakerne med akkustisk gitar, men ikke før hørt detaljene om trommesettet.

Hvordan blir stor musikk til? Jeg tror mye ligger i det at hver sang bør ha sin egen stemning og atmosfære. Det er i alle fall ikke nok med musikalske ferdigheter og en god melodi. Keith er sikkert ikke den fremste instrumentalisten i sin generasjon, men han har vært bedre enn de fleste på nettopp det å skape stemning og atmosfære - og å tenke utenfor boksen som det heter.

Iberiske viner

Disse vinene ble også servert blindt, og notatene ble nedskrevet før identiteten ble avslørt.

Campo Viejo 1966 (Consecha)
Det er ikke feilskriving, men alder og opphav var ikke kjent da jeg skrev dette: "Svært grumsete, vandig, orange. Dufter noe lær og tørt tre. I munnen syrlig, mager, tynn. Medisinal ettersmak. Dårlig." - men det er jo imponerende at en så alminnelig vin overlever (på et vis) i nesten femti år.

Vega Sicilia Valbuena 2005
Kaffe, modne epler og rødfrukt. Lær. Flott vin, men neppe i nærheten av modning.

Flor de Pingus 2006
Søtlig duft av litt fiken, saftig og rund. Men den har ikke helt krefter til å hamle opp med entrecôte (som ble servert samtidig). Det ble også svært mye eikesniff etter hvert på denne vinen.

Niepoort Vintage 2000
Svært så heftig i munnen, men ellers deilig og elegant - fast og tett. Nydelig. Blir den noen gang moden? Jeg drakk denne da den ble sluppet, men den har neppe rikket på seg i mellomtiden.

Mandela RIP

Apropos Mandelas bortgang. (Bilde fra denne saken i VG)

Rød Loire

Disse vinene ble servert blindt, og notatene skrevet før identiteten var kjent.

Saumur Clos Roche 2005 (Lenoir)
Blyant, kull og intens solbær. Dette er Cabernet Franc så det forslår! Trolig vil den utvikle seg positivt lenge ennå. Jeg smakte den 16 år eldre utgaven i Paris i november, og det var slettes ikke ille.

Chinon Clos de L'Echo 1996 (Couly-Dutheil)
Grønn paprika og litt røyk. I munnen er den svært tannisk og altfor sur. Jeg har ikke tro på at denne kommer rundt og blir god, men kanskje er 96-årgangen i Frankrike fremdeles altfor ung?

Costantini - The Deliverance of Evil

Det er positivt i seg selv å finne underholdningslitteratur av høy klasse som ikke foregår i Storbritannia, USA eller Skandinavia.

Romanen foregår i all hovedsak i Roma. Først i 1982, og dernest i 2006. Miljøene omfatter blant annet Den Katolske Kirke, overklassen, underklassen, og immigranter. Samt politiet, naturlig nok.

Detektiven, Balistreri, møter vi både i ung og arrogant inkarnasjon i 1982, og som resignert og hakket klokere 24 år senere. Han vokste opp i Libya, og hadde en fortid som fascist. Costantino tar på denne måten anti-helten et hakk videre, for de færreste vil finne dette på noe vis sympatisk. Men det har sin forklaring, og Michele Balistreri er på sett og vis også en gåte. Ikke minst for han selv. Det hører også med til dette bildet at Costantini selv deler flere trekk med sin helt.

Mens Italia og Roma feirer seg selv som verdensmestre i fotball i 1982, blir en blendende vakker ung kvinne myrdet på grufullt vis. Hun arbeidet i Vatikanets boligavdeling, og Italias aristokrati er også innblandet. For Balistreri blir dette "the one that got away", og marerittet gjentar seg da Italia vinner igjen i 2006.

Det ble til tider vel mange personer å holde rede på, kanskje og boka kunne med fordel vært krympet med hundre eller kanskje to hundre av sine 640 sider. Det er også mulig at mine 10+ sider ved sengetid ikke er den optimale måten å tilegne seg boka på. Men intrigen er god, karakterene interessante, og atmosfæren uforlignelig.

Leseranmeldelsene på Amazon.co.uk er mer positive enn det jeg er. Dette er visst den første boka i en trilogi, så den store testen blir om jeg også kjøper den neste. Jeg er fristet....

Konklusjon - Anbefaling.

Forskjeller i menns og kvinners hjerner

Jeg er generelt skeptisk til snakk om "den mannlige hjernen" og "den kvinnelige hjernen". Slike forskjeller blir generelt sett blåst opp av vitenskapsfolk som søker oppmerksomhet. På den annen side blir de kanskje også bagatellisert av de som av ideologiske grunner ikke vil høre at det finnes noen forskjeller som ikke utelukkende er sosialt betingede.

Men at det finnes forskjeller - rett nok på et statistisk plan - er det nok liten tvil om. Sjelden eller aldri kan man gå fra den statistiske distribusjonen av egenskaper og ferdigheter mellom kjønn, og ned til den enkelte. Eller sagt litt mer begripelig: man kan ikke si at siden du er mann/kvinne, så er det sånn eller slik med deg.

Bildene over er hentet fra en ny publikasjon i Proceedings of the National Academy of Sciences i USA. Forskere ved Penn Medicine har brukt DTI - diffusion tensor imaging - på 949 individ mellom 8 og 22 år. Resultatene blir oppsummert som at de har funnet ut hvorfor menn forstår seg på kart, og hvorfor kvinner forstår seg på følelser. Det har med forbindelser mellom hjernehalvdelene å gjøre.

De øverste hjernene er mannlige: her går forbindelsene i all hovedsak innen hver hjernehalvdel. Det styrker forbindelsene mellom persepsjon og handling. De to nederste bildene er av kvinnelige hjerner. Forbindelsene går i sterkere grad mellom hjernehalvdelene, noe man tradisjonelt tar som indikasjon på at det analytiske og det intuitive er bedre integrert.

Interessant nok, når det gjelder motoriske ferdigheter er bildet stikk motsatt. Menn har større grad av forbindelser på tvers av halvdelene, og kvinner innen en halvdel.

Den eldgamle diskusjonen om arv og miljø, nature versus nurture, er ikke over. Forskjellene manifesterer seg etter kjønnsmodningen. De sosiale konstruktivistene vil trolig hevde at dette derfor er spor etter sosial betinging, mens den andre fløyen vil vise til kjønnshormonene som "den rykende pistolen". Det er i alle fall disse forskergruppen i Pennsylvania trekker fram.

Disse forskjellene mellom kjønnene er manifestert i andre deler av studien - de som går på ferdigheter. Kvinner gjorde det betydelig bedre enn mennene i oppmerksomhet, ord - og ansiktshukommelse, samt generell sosial kognisjon. Vi med Y-kromosom kunne bare varte opp med romlige evner og motorisk koordinasjon. Det var forøvrig i aldersgruppen 12 - 14 (når hormonene slår inn for fullt) at disse forskjellene var størst. DTI-scanene og de psykometriske studiene viste tett samsvar med hensyn til aldersgrupper og utvikling.

Som antydet over så kan man jo et stykke på vei hevde at slike målinger bare viser hvordan det sosiale trykket fører kjønnene inn i ulike baner. Men det dystre er jo at mange nevrologiske sykdommer er svært kjønnsspesifikke. Fem ganger så mange gutter som jenter har autisme, for eksempel, og autisme manifesterer seg svært tidlig.