Ekte despot!

Jeg, og mange med meg, begynte å lure på om Kim Jong-un - Nord-Koreas nye diktator - kanskje var en amatør-despot. Ikke bare så han ganske alminnelig ut (det er jo stadig mer vanlig å være litt rund), man kunne også komme til å tro at han var hakket mer sivilisert enn sin far og farfar. Han gikk visstnok på skole nær Bern i Sveits, og likte basketball.

Slike folk kan bli riktig kjedelige. Hans far og farfar led etter alt å dømme av stormannsgalskap, og faren også av mer alminnelig galskap. Jong-un (på Midland-dialekt blir det "ungdommen", eller "gutten", noe som er ganske passende inntil videre) virket kjedelig despotisk i sammenligning.

Men det er i ferd med å endre seg. The Sunday Times meldte 28. oktober at han har tatt grep for å følge opp tradisjonen i Nord-Korea med å kombinere despoti og galskap. Kim Chol, som var minister i forsvarsdepartementet, hadde drukket seg full en gang under den 100-dagers sørgeperioden etter Kim Jong-ils bortgang (Jong-il - ja han så jo alltid ganske ill ut, så ingen var vel overrasket da han døde?).

Det var jo ikke så rart om han ble henrettet for det? Ikke i et despotisk diktatur, i alle fall. Men det var her Jong-un viste friske takter. Han skulle ikke henges, og heller ikke skytes. Neida. Kim Jong-un sa at det skulle ikke være spor igjen av ham. Ikke så mye som et hår. Så Kim Chol ble satt på et stort kryss på bakken, mens en tanks skjøt en rettelig granat. Rablende gal diktator, med andre ord, i henhold til familietradisjonen.

Heldigvis traff de på første forsøk.

Restauranter i Paris

Det har vært få oppdateringer på bloggen i det siste. Jeg har vært i Paris, og tenkte jeg skulle legge inn noen betraktninger om noen av restaurantene vi besøkte.

Le Severo (bildet), 8 rue des Plantes, 75014, er virkelig en kjøttrestaurant. Eieren William Bernet var tidligere slakter, og her er det ikke mer grøntfôr enn det som behøves (omtrent ingenting). Kjøttet, derimot, var det rikelig av, og deres frites er kanskje de beste jeg har smakt. Noen gang. Stedet er absolutt ikke noe for vegetarianere.

Som man ser av bildet er det et tradisjonelt lokale - ikke noen fancy fiksfakserier her. Vinlisten var svært god, men også tungt inne på Burgund. Det er ingen diskvalifikasjon etter min mening, men litt rart gitt vekten (sic) på rødt kjøtt. Vi ba om en anbefaling på en vin fra utenom Rhône, Burgund og Bordeaux. Det fikk vi, og det var et godt valg: Les Mille Vignes "Cuvee de la Cadette" 2007 fra Fitou.

Konklusjon - Klar anbefaling

Le Vin Qui Dance, 4 rue des fossés Saint Jacques, Paris 75005, er et konsept med flere avleggere. Klientellet er ungt. Jeg var vel ikke den eldste i lokalet, men hovevekten lå nok på studenter i 20-årene. Konseptet er vin-sentrert, på mange vis, der man har valgt ut en vin til hver rett som man kan ta eller la være til en gitt pris. Vi gikk på vinene til de ulike forrettene, og ettersom vi alle valgte samme hovedrett tok vi en flaske til den. Dessertene/ost tok vi deres forslag på.

Maten var god, og noen av kombinasjonene var gode mens andre var vanskeligere å fatte. Den unge damen som var sjef i lokalet var kompetent, men det var ikke hennes ferske kelner. Det var første kveld på jobb for han, og det gikk ikke alltid bra.

Konklusjon - Anbefaling

Les Papilles er velkjent blant vinkjennere. Det er en vinbutikk med et knøttlille kjøkken. Til lunsj får du en treretter - og her kan man ikke velge. Og så kjøper man en flaske fra det som står på hyllene i vinbutikken, og betaler en kork-avgift på sju euro. (30 rue Guy Lussac 75005 PARIS)

Kjøkkenet var på størrelse med badet på vårt lille hotellrom, men maten var strålende. Vi valgte en Château Les Ormes-de-Pez 2002 til en grei pris - det var den eldste flasken vi kunne se, og det var også et godt valg. Stedet har bedre vinglass enn de aller fleste restaurantene i Frankrike (det er et sørgelig kapittel).

Konklusjon - Klar anbefaling

La Rotonde er en klar favoritt blant oss Overhallninger (se her). Her spiste vi frokost, minst en lunsj, og middag en av dagene. Fabelaktig atmosfære, svært god mat (Chevre i filodeig etc. er helt fabelaktig god - kanskje den beste retten på hele turen).

Konklusjon - Klar anbefaling!!

Horst - Jakthundene (Krim)

Jeg har før omtalt flere av bøkene til Horst, herunder de to første og de to forrige. Jakthundene er den foreløpig siste og den klart beste. Men hvorfor?

Den er først og fremst svært spennende - ikke uten betydning i denne sjangeren. Det er mye som står på spill, ikke minst for Wisting som nå også blir etterforsket og suspendert fra den stillingen som er livet hans. Dertil øker spenningen utover i boka, og får sin utløsning mot slutten som seg hør og bør. Mye av dette er eminent filmbart, og det ville overraske meg om ikke Wisting blir TV-serie om ikke så lenge.

Som i noen av de tidligere bøkene blir denne skrevet som en "stereo-bok". De to kanalene er Wisting selv, og den andre er datteren Line som er journalist i VG. Dette ligner litt på bøkene om Hardy-guttene, i grunnen, men det fungerer som bare det.

Jeg har også før sammenlignet med Mankells bøker om Wallander. Initialen i etternavnet og en datter med fornavn som begynner på "L" som også etterforsker er bare to overlagte likheter. Denne gangen går Horst så langt at han plasserer en litt perifer karakter i Wallanders hjemby Ystad. Jada: vi tar hintet! Og denne boka er like bra - om enn på en annen måte - som mange av bøkene om Wallander.

Konklusjon - Klar anbefaling!

Aristoteles i Vågå

"En nasjon av kikkere", kaller Svein Egil Omdal oss. Saken gjelder ordføreren i Vågås påståtte seksuelle omgang med en mindreårig jente - og etter hvert også hans innrømmelse av handlinger og oppførsel overfor samme jente som faller godt utenom det akseptable. (Bildet: Vågåmo)

Omdal hevder at vi har mistet sansen for proporsjoner i denne saken. Og det kan være. Han er ordfører i en liten bygd, javel, men profilert langt utenom hjemtraktene. Hans vennskap med Statsministeren er nå avsluttet av sistnevnte, men var kjent i vide kretser. Men likevel: Sakens natur, med påstander om sex med en mindreårig, kan forlede noen (Omdal, for eksempel) til å tro at medienes interesse har med grafsing og sakens pirrende seksuelle karakter å gjøre. Det kan være et element, ja, det kan jeg akseptere - og kanskje viktig for interessen for saken i starten. Men det viktigste nå, og grunnen til den omfattende interessen for saken i media, er nok at det er en moderne tragedie.

Rune Øygard, ordføreren, er en person jeg kun kjenner gjennom media. Bildet som tegnes er av en ualminnelig dynamisk, folkelig, tillitvekkende og på alle måter beundringsverdig person. En som ser muligheter der andre kun ser problemer, og som får folk med seg. Han er som oss et stykke på vei, men er helt klart hakket bedre. Slik passer han inn i Aristoteles' definisjon av den tragiske helten.

Den tragiske helten trenger også en karaktérbrist, og saken så langt har jo avslørt akkuat det. Om han er skyldig i det han har er tiltalt for eller ei: fallet er et faktum. Tilliten er borte. Spenningen som har vært der siden sakens begynnelse er utløst. Han som var som oss - i den grad at vi lett kan identifisere oss med ham - men også såpass mye bedre at vi også (til og med Statsministeren) beundrer ham, har blitt offer for en karaktérbrist og har mistet det han hadde bygd seg opp på: folkets tillit og beundring.

Frykten gjelder vår egen situasjon. Ikke at vi driver med utilbørlig oppførsel med mindreårige, men det er små ting som skiller hver og en av oss fra et fall i anséelse eller andre forhold som river livets skjøre vev i stykker. Medlidenheten gjelder også oss selv - eller noen som er lik nok en selv til å sikre en grad av identifisering. Dette mer enn den som i denne saken kanskje er et offer (saken er ikke kommet til doms).

Vi er kanskje en nasjon av kikkere, som Omdal hevder, men da på samme måte som tilskuerne til antikkens tragedier også var kikkere. "Tilskuere" er nok en mer dekkende betegnelse. Men det gjenstår å se om vi vil bli renset gjennom frykt og medlidenhet. Dette er ikke bare en fiksjon som er borte når sceneteppet glir igjen.

(Interesserte kan med fordel lese min bok Philosophy and Literature ss. 31-35)

Riesling i oktober

Ja, noe må man jo ha i tittelen! Ellers er det å si at disse vinene kom på den kvelden med så mange viner, så sedvanlig konsentrasjon og dveling var ikke i operasjon.

Rüdesheimer Berg Schloßberg Riesling 2002  (Georg Breuer)
Dette var til og med min vin! Fennikel og ørlite firne, ganske søt i anslaget. Lett, balansert og ganske elegant - men til syvende og sist er ikke dette særlig komplekst. Jeg vurderte vinen kanskje litt mer positivt enn de fleste rundt bordet, og jeg tror ikke det først og fremst hadde med mitt eierskap å gjøre - men med det at jeg drakk den fra videre glass enn de andre. Tørr tysk Riesling med litt alder bør man drikke i burgunderglass - eller noe i den stilen.

Gjenkøp? - Kanskje muligens...

Steiner Hund Riesling Premium 2000 (Nikolaihof)
Dyp gyllen farge, rik duft med fiken og greier, men likevel ganske fast. Fantastisk vin. Ikke alle var fans, men jeg satte stor pris på denne - selv om jeg hadde ventet at den skulle være mer lineær.

Riesling Hochrein Smaragd 2007 (Hirtzberger)
Lekker, syrlig, men litt forknytt. Svak duft av marsipan i starten, og med tid i glasset blir det mer grapefrukt. Denne er på tok for ung!

Juffer Sonnenuhr Auslese Goldkapsel 1990 (Haag)
Denne kom på bordet i det jeg var på tur ut, omtrent, så det ble et kortvarig møte mellom meg og vinen. Jeg skriblet hastig ned noe som kunne ligne på dette: "Firne (petroleum), balanse, flott vin - men litt vel monoton". (Jeg skriver som en gris, som VG skriver her).

Tre røde fra Côte de Nuits

Disse tre vinene ble smakt i ulike sammenhenger. En i heimen, en hos en venn en kveld, og den tredje hos en annen venn - og i en konstekst med svært mange andre viner. Vi starter med den:

Chambertin-Clos de Bèze Grand Cru 2001 (Pierre Damoy)
Dette er en vin som har inspirert forfattere. Den har til og med en rolle i Evelyn Waughs Brideshead Rivisited. Der blir den beskrevet som "serene and triumphant, a reminder that the world is an older and better place". Og senere, under krigen, smaker Charles Ryder den igjen med sin wine merchant i St. James's Street (BBR, går jeg ut fra) "it had softened and faded ... and ... it whispered faintly ... the same words of hope".

Denne kvelden kan man si at den faded fast. Mine notater sier: Jordbær, eleganse, et lett anslag og flott lengde. Litt bouquet garni. Flott vin, men den går fort nedeom og hjem. Jeg må si at både Musigny og Les Amoreuses fra Mugnier i samme årgang har vært vesentlig bedre viner enn denne.

Vosne-Romanee Les Suchots 2002 (Maison P. Rion)
Flott. Ganske mørk på farge. Bær og orientalske krydder. Svært succulent - som ikke er saftig, men saftighet og intensitet. Det har denne vinen i godt monn. Elegant er den også. Med lang ettersmak.

Burguet Gevrey-Chambertin "Mes Favorites" Vielles Vignes 2002
Det er ikke så lenge siden jeg tok den første av de to jeg hadde av denne vinen. Den har ikke endret seg dramatisk på noe vis. Som vinen over er den succulent, og har fin intensitet. Likevel, den er ikke fullt så intens og kompleks - men "avstanden" er ikke stor.

Noen viner fra Loire

I går kveld var jeg med på en privat smaking av en serie flotte viner. Her samler jeg noen notater og betraktninger om noen av dem. Det de har til felles er at de er fra Loire, og et annet trekk er at få er kjøpt, eller å få kjøpt, i Norge. Stor takk til verten som sto for de fleste (eller var det alle?)!

Vinene ble smakt blindt, så det meste av notater ble gjort mens vinens identitet var ukjent. Det skjerper sansene og konsentrasjonen, men det fratar smakeren muligheten til å sammenligne og vurdere ut fra erfarte standarder.

Rosé de l'Equinoxe 2010 (Yannick Amirault)
Kveldens vin allerede her? Konkurransen var hard, men den var i det minste med helt i toppen. Dufter salt skinke, aprikoser. Fin frukt - og rett og slett fabelaktig. Ord blir fattige. Etter det jeg hører er det 100% Cabernet Franc.

Sancerre Rosé 2008 (F. Cotat)
Svært tørr - det er første inntrykk. Som om noen hadde dumpet store mengder kalk i vinen. Svært lys rosa. Noen får asparges, sier de, det finner ikke jeg her. Litt lapp og fruktfri, dertil kort - og det kunne være greit, for ettersmaken var litt kjemisk og ekkel. Dette er jo Cotat, og 2008 er en svært "hard" årgang. Kanskje dette er flott om 15 år? Ikke vet jeg, men i glasset var det ikke mye som vitnet om kommende storhet.

Så de hvite:

Sancerre Harmonie 2008 (Vincent Pinard)
Stikkelsbærgrøt, rabarbra også, lychée hevder noen. Her kommer det også solbær - og ikke bare blader - etter hvert. Pinard er en stjerne her, og lager vel viner en ikke trenger vente i tiår på.

Sancerre Mont Damnée 2008 (Boulay)
(Produsentens navn ble nevnt, men staving og detaljer svarer jeg ikke for.) Vinen er beinhard, men likevel litt løsere i strukturen enn vinen under her. Det er som den svir seg fast i munnen. Med tid i glasset utvikler den litt ostearoma.

Sancerre Mont Damnée 2008  (F. Cotat)
Svært lys, steinmineralsk. Her er det fasthet, tørrhet og flint-mineralitet. Lagringsvin, som den over. Men jeg holder likevel en knapp på denne. Sikkert ti år pluss!

Pouilly-Fumée "Silex" 2009 (Dageneau)
Overtoner av malingsspann, dertil grapefrukt og litt voks. Etter tid i glasset går det mer over til stikkelsbær.

Sancerre La Grande Côte 2004 (F. Cotat)
Steinmineraler, flint, syrlig. Ung, klar og fokusert.

Sancerre Mont Damnée 1997 (F. Cotat)
Lysere enn vinen over, mer lukket. Også syrlig, så klart men også en del sødme i smaken. Mye flint her også. Lekker og harmonisk. Med varmere vin i glasset blir den nesten litt lapp - men konteksten er jo svært syrlig!

Til slutt en rødvin:

Saumur Champigny 2005 (Clos Rougard)
Duft av råtnende blomster - som går over i brett og geranium. Dette er en kultvin, og det er bare vertens generøsitet sammen med hans svært gode kontaker som kunne bringe mine sanseorganer i dens nærhet. Notatet er litt knapt - det var på tampen av en svært vinrik kveld - og notatene er tatt før det gikk opp for meg hvor sjelden og edel denne vinen var. Men jeg skriver det jeg opplever!

Sovjet-Unionen 1984 - del I

Det er en stående vits: hvis du skal få folk ut av huset i en fart, så er det bare å plukke frem ferie-bildene. Likevel, da jeg presenterte bildene fra en tur jeg hadde i Sovjet-Unionen i 1984 på Fjasboka ble de omfattet av betydelig interesse. Det er grunnen til at jeg velger å presentere dem her også.

Jeg var 22 år, student, og hadde tjent penger på å grave en grav for andre (sommerjobb som kirketjener). Jeg ville oppleve noe litt utenom det vanlige, og ble med på en tur gjennom fire sovjet-republikker: Russland (Leningrad og Moskva), Georgia (Tbilisi og en busstur derfra til neste land:), Armenia (Jerevan, Echmiazin, Sevan-sjøen mv.) og Azerbajan (Baku). Det var naturligvis umulig å gjøre slikt på egen hånd, så jeg reiste med "Sovjet-Reiser" - et selskap basert i Østfold.

Året var 1984, den kalde krigen var svært kald, og Tsjernjenko var Generalsekretær for SUKP.

Allerede på flyplassen i Leningrad ble reisefølget litt mindre: en ble tatt for å smugle bibler, og han ble satt på første fly tilbake. Reisefølget var svært interessant: minst et par krigsseilere som hadde mye å fortelle fra krigsårene, noen innbitte kommunister selvsagt, og mange med interessante livshistorier og åpne sinn. Jeg var desidert yngst.

Leningrad, med sine historiske steder og monumenter, var naturlig nok interessant på sitt vis. Det var påske, og vinteren var i ferd med å slippe taket. Bildet over er av Moder Russland og meg. Hun voktet over kirkegården med døde fra beleiringen av St. Petersburg under siste krig. Det var vanlig at par kom hit for å legge ned krans den dagen de giftet seg. Flere kom mens vi var der.

Over har vi Panserkrysseren Aurora, som avfyrte det første skuddet under statskuppet 7. november 1917 - stormingen av Vinterpalasset. Aktiviteten vi ser i forgrunnen her har lite med Aurora å gjøre. Det var illegal veksling av rubler mot dollar.

Del II vil ta for seg Georgia oppholdet i Georgia.

Champagne 1996 - del II

Jeg viser til forrige innlegg i denne serien på to. Der sto det blant annet: "Vitis Bergensis, der jeg har lært det meste av det jeg kan om vin, hadde en smaking av 1996-årgangen av champagne 30. september." og "Vitis hadde en smaking av denne årgangen også våren 2009, men den har ikke blitt foreviget i form av smaksnotater verken på min blogg eller Vitis sine sider. Jeg har funnet mine notater fra 3. mai 2009 ... Der vi har smakt de samme vinene, vil jeg ta med notatene fra 2009 i kursiv etter notatet fra 30. september."

Billecart-Salmon Grand Cru BdB
Nøytral nese - faktisk ganske stum. Svært syrlig - nærmest batterisyre - så dette blir rett og slett litt brutalt. Ungdommelig, og om dette blir bra er vel per i dag mest et trosspørsmål. (Når jeg ser notatet under fra tre år tilbake, er jeg ikke så sikker på om den er på rett vei).

Det første inntrykket er av renhet. Deretter: gummi - ganske reduktiv. God frukt og lengde. Ettersmaken har alt.

Billecart-Salmon Cuvée François Nicolas
Her skjer det noe mer - nydelig spill på mange strenger, rik og eksplosiv i munnen, men også stram. Den har mer bærfrukt, og en ekstra dimensjon eller to. Intens og lang.

Ekstrem renhet, brioche, fokus og lengde. Glassepler. Har både finesse og eleganse og selvsagt: Klasse!

Deutz BdB
Hickory, rikt og balansert. Henger lenge i munnen på syrene - men kanskje litt diffus?`Mangler fokus og renhet.

Litt uren og ufokusert nese, fin og bitter i munnen, men totalt sett ikke særlig sjarmerende. Vegetal - og surner ut.

Pol Roger Brut
Slepen duft av kandiserte sitrusskall. Fin mousse. Dette er orkesterversjonen av Pol Roger 1996. Den har vært gjennom flere faser, som jeg har omtalt på bloggen tidligere: "oksidert eple, syremonster, øl og sagbruk".

Mer eik her (enn forrige vin, en BdB fra samme produsent og årgang), men godt grep. Litt reduksjon, men mest på nesen. Har mye i ettersmaken - som er som en eksplosjon i munnen. Der er det både kjeks og røde epler. Flott vin.

I denne flighten var det François Nicolas og Pol Roger som kom best fra det, mens BdB'ene ble for kjedelige og rett og slett ubalansertre. Den første av disse koster vel omtrent tre ganger så mye som den andre. På tre år er det de samme som har holdt koken eller blitt bedre, de andre ikke.

Flight 4:

Bruno Paillard GC Brut
Kandisert sitrus, klar tone, fin intensitet og lengde - et visst maltpreg i finishen.

R&L Legras Cuvée St. Vincent BdB
Stram, nøytral og lang. Lite "gøy" her. I overkant syrlig - og surner ut.

Smal og fokusert, intens bitterhet og snerping på tunga. Rett og slett litt sur. Eksplosiv mousse, og litt vaniljekrem.

Philipponat Clos des Goisses
Friskt løvverk, dype toner i duften, rik men fokusert - og intens! En svært komplett vin.

Glassepler - og litt salt på nesen. Fylde og penetrasjon. Eleganse og modenhet. Harmoni og blomsterpreg. Litt sitrus i finish.

Det er den siste som får all oppmerksomhet: den er, og var også for tre år siden, utrolig flott!

Flight 5:

Bollinger La Grande Année
Litt eplete duft, tilbakeholden, garam marsala (kumin?) - eller orientalske krydder mer generelt. Rik, men klar og fokusert. Harmonisk og lekker. Igjen: klasse!

Klar, fokusert og intens. Litt gress - men kompleks, med en nydelig finish. Litt for ung?

Bollinger RD
Lysere enn "broren", degorgert 26. februar 2007. Floral, har også krydderpreget fra broren, men virker yngre og mer fokusert. Litt "spissere" i syren, kanskje, sammenlignet med GA.

Krug
Fullt trøkk her. Røyk og eik. Rik, eksplosiv og kompleks. Rik stil.

Det er bare å gi seg ende over: Bollinger GA og Krug er fabelaktige viner, og RD også - for all del.

Totalt sett for smakingen: Det var på ingen måte "growers' champagnes" og Blanc de Blancs som kom best ut av denne smakingen - og sammenligningen med noen av de samme vinene for drøye tre år siden. Tvert om. Det var etablerte hus, og blandede viner. Vil det være samme konklusjon om ti år? Det vet vi ikke, men jeg tror det alternativet har en betydelig sannsynlighetsovervekt - for å si det slik.

Fredsprisen til EU

Jeg måtte ta en titt ut vinduet da en student som skulle inn til veiledning kl. 11 kunne fortelle at Nobels Fredspris var tildelt Den Europeiske Union. Det var ingen griser i luften, noe som overrasket meg en smule (for de som ikke er inne i engelsk terminologi: se her).

Jeg trodde ikke jeg skulle få oppleve dette - for Nobels fredspris blir jo tildelt i Norge, et land med et merkelig forhold til EU. Prisen er fortjent, bevares, for ikke bare har EU lyktes med å binde eldgamle fiender som Tyskland, Frankrike og Storbritannia sammen, den har også bidratt til å å befeste demokratiet i land som nettopp har forlatt diktaturet (først Spania, Hellas og Portugal - i neste omgang land i Øst-Europa).

Tildelingen nå var overraskende fordi Norge er Norge, men skulle EU lykkes med å få prisen så kunne det neppe være mer beleilig enn nå. Utfordringene er betydelige på grunn av tyngende statsgjeld og svak konkurransekraft i EUs sørlige belte - noe som har vært flittig omtalt på bloggen her.

Jeg bærer stadig vekk EU-flagget på jakkeslaget, men mer på trass i de siste årene. Kanskje med litt mer stoltet etter kl. 11 i dag?

Champagne 1996 - del I

Vitis Bergensis, der jeg har lært det meste av det jeg kan om vin, hadde en smaking av 1996-årgangen av champagne 30. september. Smaksnotater kommer sikkert på klubbens blogg snart, men jeg tenkte jeg skulle rette opp balansen på bloggen min mellom vinstoff og annet ved å ta noen av notatene derfra. (Det at vi kunne kjøre en slik smaking skyldes ene og alene generøse medlemmer som har delt fra sine kjellere!)

Grunnet sykdom ble jeg to minutter etter at jeg ankom lokalet en av de to innlederne til smakingen. Vitis hadde en smaking av denne årgangen også våren 2009, men den har ikke blitt foreviget i form av smaksnotater verken på min blogg eller Vitis sine sider. Jeg har funnet mine notater fra 3. mai 2009, men til og med VG har fått med seg at jeg skriver som en gris (se nederst i artikkelen), så dere skjønner at det ikke vil være enkelt å tyde. Der vi har smakt de samme vinene, vil jeg ta med notatene fra 2009 i kursiv etter notatet fra 30. september.

Konklusjonen? Skal vi ta den først? Strålende viner fra en fabelaktig årgang!

Alle vinene er selvsagt i årgangen 1996

Flight 1:

Larmandier-Bernier Vieilles Vignes de Cramant Grand Cru Extra (BdB)
Sitrusskall og tørket aprikos, fin spenst, godt grep og lang. Dypest farge av de tre "hvite" i første flight - noe som kan tyde på at den også er mest utviklet. Snev av jord, ost og skogsbunn etter hvert.

Grønt eple, og litt brunt brød. Desidert mest mousse i sin flight. Mest livlig - en dans i munnen. Intens og fokusert. Ingen malo - og 5-6 år på bunnfallet.

Jaquesson Rosé
Den første duften sier kork, og litt jordbær. Fargen er løkskall med en dråpe neseblod. I munnen får man mer anelsen av modent eple, og det er en kledelig tørrhet og god lengde. Korken gjør ikke mer av seg - hvis det er TCA er det ikke mye av sorten.

Guy Charlemagne Champagne Mesnillésime BdB Grand Cru Brut
Klar, litt eplete duft, svært syrlig, biter seg godt fast. Lengden er grei - men ikke mer. Den har lysest farge av disse, og med tiden kommer det et stadig tydeligere preg av reduksjon (dufter gummi).

Agrapart L’Avoisie Blanc de Blancs Brut
Agraparts spesialcuvée dette her. Avdempet sitrus og kalk på duft, mest mousse av disse fire i første flight. Klar og ren, og utrolig intens og lang. Flott vin - min favoritt i et sterkt felt.

Gress og gjær på nesen, tydelig mineralitet. Kompleks og intens - svært lang ettersmak.

Jaquesson var the odd one out her, og det var ingen dårlige viner. Men den svakeste syntes jeg var Charlemagne. Kanskje er den ti-tyve år for ung? Eller kanskje det aldri blir noe i nærheten av det den ble hauset opp som da den sammen med Pierre Peters brøytet vei for growers' champagne her i landet?

Flight 2:

Perrier-Jouet Belle Epoque
Dette er jo produsentens flaggskip, som har eleganse og finesse som fremste egenskaper (i følge "boka"). På nesen er den litt stum, litt reduktiv. Intensitet og klarhet preger vinen, og etter hvert litt grapefrukt, aprikos og sukkerbrød. Men den blir kanskje i overkant bitter?

Gosset Grand Réserve Brut
Dypest på farge av disse tre, og dufter litt ost. I munnen er den overraskende smidig, og den henger lenge på syrene. Jo lengre vinen er i glasset, jo mer utpreget blir syrene her. Svært, svært syrlig - godt i overkant etter min smak.

Kjeks, en voldsom mousse - nesten som en eksplosjon. Intens og gjennomtrengende, godt fokus, men syren blir litt for intens kanskje?

Lanson Gold Label 
Kompleks duft, der det også finnes elementer av ost. Lang og intens, og syrene er balansert av fin sødme. Denne blir ikke brutal. En moden og flott vin - en av kveldens mest harmoniske.

Dom Ruinart Blanc de Blancs
Lysest i flighten, svært tydelig reduksjon i duften, og det følger på også i munnen. Bra mousse, men dette smaker nesten bare gummi - og det endrer seg ikke med tid i glasset heller. Den første dårlige vinen.

I denne flighten var det den mest "alminnelige" champagnen som kom best ut. Det var også interessant å se at jeg mente Gosset var i overkant syrlig mer enn tre år tidligere.

De neste flightene får komme senere. Leserne bør ha i mente at kritikken mot vinene over, i den grad noe kan leses som det, er på et høyt nivå.

A Touch of Cloth (DVD)

Er dette noe av det morsomste på TV/DVD siden Naked Gun? Eller Police Squad? Det er i alle fall der det nærmeste sammenligningsgrunnlaget finnes. Jeg må vel bare fastslå at jeg ikke lo like mye eller lenge som av de nettopp nevnte seriene, men denne ligger like i nærheten.

Noe av det jeg satte mest pris på var "overskuddshumoren" - la blikket flakke litt utenom hovedhandlingen, og der er det vitser i hopetall - som oppslag på veggen hos rettsmedisineren som ... Eh, nei, det er ingen grunn til å spolere noe. Jeg har i alle fall tenkt å se denne om igjen om ikke så lenge for å få med meg mer av det som er der - for jeg har garantert gått glipp av en god del.

Som Naked Gun og Police Squad er dette absolutt deadpan. A Touch of Cloth legger ikke opp til vitsing - det er blodig alvor. Humoren krever derfor en god dose kontekst, og konteksten er kjennskap til TV-sjangeren police procedural, men her blir klisjeene til stor humor, og humoren finnes i flere lag. Et tips: også tittelen er dyp ironi - men den får du finne ut av selv!

Jeg ser at det kommer to nye episoder. Flott! Her er traileren til den første:

Stop me

Denne måtte jeg bare dele! Jeg leste et Morrissey-intervju, og kom til å lete opp denne på You Tube for å ha noe å høre på mens jeg leste - men bildene fanget like mye som musikken. Den er fra den tiden da jeg flyttet til England, på slutten av 80-tallet, og fanger tidsånden og stedet på en for meg fabelaktig måte. (Både Morrissey og jeg var tynnere dengang da).

Dobbelklikk for å få den i stort format.

Dexter 6 (DVD)

Jeg tror faktisk ikke jeg har omtalt TV-serien Dexter her før. I alle fall får jeg ikke opp noen treff når jeg søker på min egen blogg. Det er rart, for dette er TV-underholdning av høy klasse - dersom man tåler moralske utfordringer.

Man bør jo starte med den første serien heller enn denne sjette og (foreløpig) siste, men ulikt mange andre store serier er det her ingen tegn til slitasje. Tvert om, her i huset har vi voksne vært klistret til skjermen i større grad under denne siste serien enn ved de foregående.

Dexter Morgan er psykopat av det sympatiske slaget. Han er en seriemorder, javel, men han spesialiserer seg på seriemordere. Med andre ord: her får man sette parantes rundt virkeligheten, og skrive ut en stor sjekk til poetic license. At det går bra er ikke minst Michael C. Halls fortjeneste.

Nå ser jeg at den åttende vises på Showtime, og at en niende (og siste) serie er under kontrakt og planlegging. Det anbefales IKKE å klikke seg inn på seriens hjemmeside, for da får man spolert mye av spenningen med serie 7.

Konklusjon - Klar anbefaling!

Fjasboka gjør livet billigere

Jeg har 273 fjasbokvenner (eller Facebook, om du absolutt må ha det offisielle navnet), og året har 365 dager (som oftest). Det blir en del bursdager, men Fjasboka hjelper til med slikt: øverst i høyre hjørne står det hvem som har bursdag i dag, og de er bare et klikk unna.

I lengre tid har jeg følt et visst ubehag ved dette - uten at jeg har hatt det klart for meg hvorfor. Men nå tror jeg tiden er inne for å sette ord på det. Konklusjonen er som tittelen sier: Fjasboka gjør livet billigere - og det ikke på en god måte.

Før i verden - for noen år siden - var det slik at når noen gratulerte deg med dagen, så var det fordi de husket på deg eller hadde brydd seg med å skrive det ned. Du betød noe for dem - i alle fall nok til å gjøre såpass. Nå holder Fjasboka rede på dette også, og det er bare å sløve videre og klikke på lenken og hakke ned noen ord. Det blir for billig! Det krever noe nær null i innsats, og det ligger der oppe til høyre som en oppfordring - ikke blir det bedre av det heller.

Kanskje er jeg sur på Fjasboka siden den tok fra meg noe jeg var litt stolt av: min evne til å huske datoer? Sammen med tall er det datoer som har lettest for å hefte seg fast i hjernebarken min. Og gamle klassekamerater og andre ble faktisk litt rørt over at jeg husket på dem. Nå kan kreti og pleti klikke seg inn og gratulere med dagen. Da gidder jeg ikke mer!

Og til mine fjasbokvenner: gratulerer med dagen på forhånd, etterskudd og whatever. Ta gjerne med bryllupsdager, konfirmasjoner og slikt også. Same difference. Jeg ønsker dere alt vel - på bursdagen og de 364 dagene ellers!

Jeg kan kanskje komme til å ringe noen - eller (mellomløsningen) sende melding. Men det skjer ikke over Fjasboka. En LITT større innsats ønsker jeg tross alt å utvise. Selv har jeg fjernet datoen fra min profil - og de som tar kontakt på dagen setter jeg derfor ekstra pris på! Omtrent som før i verden - eller litt mer - siden de faktisk ikke bare gløtter opp til høyre hver gang de logger seg inn, men husker på meg.