Jeg går ikke ofte på kino. Grunnene er flere, men vanen spiller også en rolle. Hver gang jeg går slår det meg at den største forskjellen på opplevelsen trolig er at man har færre forhold som fanger oppmerksomheten i kinosalen: det blir det som skjer på lerretet som tar nesten all oppmerksomhet. "Nesten", siden noen ikke klarer å la være å sjekke telefonen. Publikum i går kveld var voksne mennesker - og det hjelper jo også på. Det blir mindre popkorn og godteri.
Men det var innholdet jeg skulle omtale, selv om mange har omtalt det før. Det første som må bemerkes er rolletolkningen til Meryl Streep. Sjelden var vel en Oscar mer fortjent? Sminke og annet gjør jo en del av jobben, men det er likevel helt ubegripelig hvordan Streep blir Thatcher - helt ned til stemmen og ganglaget. Sir Alec Guinness sa at han ikke følte han "hadde" rollen før han instinktivt skjønte hvordan karakteren gikk - og han var en annen skuespiller som fullstendig smeltet sammen med karakterene han spilte. (Jeg nevner han siden han er den eneste Oscar-vinneren jeg har møtt in the flesh.)
Som tidligere førsteamanuensis i britisk kulturkunnskap er det ikke fritt for at jeg skrudde på radaren. Det var ikke mange feil jeg fant, og de som dukket opp kan man lett avskrive som poetic lisence. Noen personer var med lengre i filmen enn i virkeligheten, noen kronologier måtte vike for filmens krav, og en del viktige forhold var utelatt (som at Dennis Thatcher var gift da de to møttes).
Men det historiske og politiske spiller en mindre rolle enn mange har forventet i denne filmen. Den er mer allmenmenneskelig anlagt, og fokuset er på mennesket. Demens, aldring, og den veien man gikk i livet kommer i fokus. Det er bra, for jeg er nok død lenge før noen klarer å lage en balansert film om politikeren Margaret Thatcher.
Konklusjon - Klar anbefaling.
.jpg)
