Zen (DVD)

De tre første bøkene av Michael Dibdin om detektiven Aurelio Zen (et venetiansk navn, sies det) er her filmatisert i Italia av BBC. DVDen rommer tre 90 minutters episoder som hver er en avsluttet krimhistorie, men livet til Zen har progresjon fra episode til episode.

Noe av det jeg liker best med denne serien er at den har humor. Det er spenning, intriger, utvikling og uventede krumspring - samt vakre mennesker og bygninger (mest Roma virker det som) - men det er Zen og hans personlighet som hever serien godt over snittet.

Zen spilles av Rufus Sewell, som er akkurat så italiensk som det trengs, og spiller med en litt ironisk distanse til korrupsjon og dets like, men med seriøsitet overfor jobben. Det er vanskelig å tenke seg noen bedre til denne jobben. Det eneste man kan anføre mot Caterina Murino som Zens kjæreste, er at hun er ubegripelig pen. For heteroseksuelle menn er jo det noe man kan holde ut.

Vurdering - Klar og tydelig anbefaling!

Gimme Shelter (1973)

Etter siste innlegg hadde jeg ikke samvittighet til å la være å dele "Gimme Shelter" fra The Brussels Affair. Antakelig en av de aller beste versjonene som er spilt inn, og igjen ganske lik den på Bedspring Symphony (som er fra Wembley 9. september 1973). Denne er også opprinnelig fra Let It Bleed (1969).

Midnight Rambler Live i Brussel 1973

Skal jeg plukke en favoritt fra mitt favorittband The Rolling Stones må det blir "Midnight Rambler", Jagger/Richards' blues opera fra Let It Bleed i 1969. Nærmeste konkurrent til statusen er også på samme album: "Gimme Shelter". På albumet er den noe over seks minutter, mens i denne versjonen er den nesten 13 minutter. Her får man også anledning til å legge merke til musikeren Mick Jagger. I Keith Richards' Life sier Keef mye om Mick som sistnevnte kanskje ikke liker så godt, men han får full kreditt som musiker og særlig som munnspiller (noe i retning "verdensmester"). Her kan man forstå grunnlaget for en slik bedømmelse.

Denne downloaden, "The Brussels Affair", er omtrent den samme som bootlegen Bedspring Symphony som kanskje er den beste Stones-platen jeg har. Bildene til Lloyd Grossman er helt fantastiske.

Burgunds "climats" på UNESCOs verdensarvliste

Her er marsjen fra Chambolle-Musigny til Clos de Vougeot forleden til støtte for Burgunds inklusjon på UNESCOs verdensarvliste. Kampanjen ledes av Aubert de Villaine (DRC).

Smaksnotater

Strasser Hasel Grüner Veltliner Alte Reben 2010 (Allram)
Dette var i flere år "husets hvitvin", og med denne i glasset er det ikke lett å forstå hvorfor den ikke er det fremdeles. Hvit pepper, sitrus og en frisk men fyldig struktur i hele smakskurven. Til omtrent 130 kroner er det vanskelig å tenke på så mange gode alternativ til denne.

Morey-Saint-Denis 1998 (Drouhin)
Hvis du serverte denne til naboen din - som ikke hadde greie på vin - ville han tenkt at dette duftet greit, men smakte tynt og surt. MSD ligger mellom Chambolle og Gevrey-Chambertin, og denne vinen har strukturen fra Chambolle og duften fra Gevrey. Orientalsk krydder og litt skogsbunn på nesen, overraskende frisk i fargen til alder og nivå å være, og en fin bærende struktur. Elegant og fin, men mangler naturlig nok "gjennomføringsevnen" i smakskurven.

Château Potensac 1996
Mørk og frisk i fargen fremdeles, på nesen er det tørt treverk, sopp og litt tjære. Jeg mener det også dufter blomster på begynnelsen av en forråtningsprosess - tungt, men ennå ikke dårlig. Svært frisk og vital i munnen, og smidig i strukturen. En flott vin jeg klarte å røske med meg fra Bordeaux-slippet på Valken i november. Flotte greier!

Den nye kasten

Det er svært sjelden at jeg føler trang til å applaudere etter å ha lest en avisartikkel. Når jeg tenker meg om kan jeg ikke huske et eneste tilfelle. Men i dag skjedde det. Morten Strøksnes skrev om lederne - den åttende landeplagen i Bergens Tidende. (Illustrasjon: the management grid). Artikkelen var ganske ensidig, det må man jo bare slå fast, men den satte fingeren på et fenomen med økende utbredelse.

Alle vet (?) at lederne har mye å si for hvordan en virksomhet fungerer. En god rektor setter sitt preg på hele skolen, men det gjør dessverre også en dårlig. Det Strøksnes fokuserer på er at mange profilerte ledere, og det beste eksemplet er Bente Mikkelsen, opphøyer seg selv og egen kompetanse på et latterlig vis.

En god leder skal være motiverende, men et vensentlig mer utbredt fenomen er dessverre at ledere også kan være demotiverende. Et vesentlig element i demotiveringens nedrige kunst er lederes tendens til å opptre som floskelkanoner. "Mine utrolig fantastisk dyktige medarbeidere" er typisk, men mer alvorlig er det den ledelsesjargongen som sprer seg som en pest gjennom alle rapporter som nå må skrives om de mest trivielle ting. Automatiske eksempler kan man generere på svadageneratoren. Her er ett: "Med utgangspunkt i en gjeldende problematikk dokumenteres insentivene hva angår satsingsområdet."

På denne måten genereres også en illusjon om at man foretar seg noe vesentlig. Og lederskap er et eget fag - det er noe man kan lære og utøve uten å kunne noe om den virksomheten man skal lede. Dette leder (sic) naturlig nok til mye svada, for man må uttale noe som virker betydningsfullt uten at det har noe med virksomhetens natur å gjøre. Derfor blir man opphengt i PR, omdømme, og flosklene strømmer ut i en stadig tykkere strøm. Honnørordene blander seg med den til enhver tid rådende ledelsesfilosofiens sjargong - og man omorganiserer og skaper stadig nye stillinger som bare skaper flere ord, rapporter og behov for nye stillinger som kan ta imot alt dette.

Strøksnes har rett: det trengs en motstandsbevelgelse mot dette uvesnet. Vi vet at den ikke kommer ovenfra - fra "lederne".

Anmeldelse: The Hour (DVD)

Året er 1956, stedet London, og omstendighetene oppstarten og det tidlige livet i et nyhetsprogram på BBC TV. Ambisjoner, sex, utroskap, sjalusi, MI 6, og ikke minst en spion for KGB er andre viktige ingredienser. Gjennom seks episoder følger vi livet i redaksjonen og utenfor, og utenfor er det særlig oppstanden i Ungarn og Suez-krisen som står i fokus. Tiden, stedet og handlingens enhet er godt ivaretatt.

Skuespillerne er gode. Dominic West er mest kjent som McNulty i The Wire, men er vel ikke helt på topp her. Romola Garai er god, og på ingen måte vond å se på heller. Den som utmerker seg på skuespillersiden er etter min mening Ben Wishaw - og han er også på mange vis hovedpersonen.

Hvor bra er dette? Jeg gledet meg til hver episode. Det var spennende, skuespillet var godt, men av en eller annen grunn tok det ikke helt av.

Jeg kjøpte min DVD på Amazon.co.uk.

Vurdering - Anbefaling

Gjær i vin

Omtrent 40% av de volatile elementene i en vin skapes i gjæringen. Skal man tro Decanter har nå forskere i New Zealand bevist at det finnes regionale varianter av slike gjærstammer.

Den viktigste typen gjær for fermenteringen av druesaft til vin ser vi over: Saccharomyces cerevisiae. Straks væsken når ca. 4-5% alkohol kreperer de andre gjærtypene, og denne tar over fullstendig. Nå finnes det flere typer av denne også, og det forskerne fra New Zealand har påvist er at en spesifikk stamme fra området har vært aktiv i gjæringen.

Jeg har lest artikkelen Decanter viser til. Det tror jeg ikke de har. Jeg har skrevet om denne i forbindelse med bokprosjektet The Aesthetics of Wine, og knyttet disse og mange andre funn til begrepet terroir. Resultatet blir publisert til sommeren. I mellomtiden har jeg planer om en artikkel eller flere for Vinforum, men det tar nok noen måneder før den er ute også.

For å vekke apetitten litt: forskerne i New Zealand (Matthew R. Goddard, Nicole Anfang, Rongying Tang, Richard C. Gardner og Casey Jun) publiserte artikkelen i 2010, og den heter 'A Distinct Population of Saccharomyces Cerevisiae in New Zealand: Evidence for Local Dispersal by Insects and Human-aided Global Dispersal in Oak Barrels'. Det siste elementet her er viktig, for det var ikke bare en lokal gjærstamme som ble funnet igjen ved gjæringen, men også en stamme som kom fra fatene som ble brukt. Den kom fra Frankrike!

Det er ikke så enkelt at gjærstammer er i vinmarken, blir med i gjæringen, og setter sitt preg på vinen. Det er bortimot usannsynlig, nemlig. Så hva er bildet her? Følg med, følg med!

Anmeldelse: The Finest Wines of Burgundy

Bill Nansons bok har jeg nettopp fått i hus, så det kan kanskje virke prematurt å anbefale den allerede nå. Men for oss som har fulgt nettsiden hans over noen år er tilliten i utgangspunktet høy, og etter noen mindre tester er jeg klar for konklusjonen: dette er en flott og nyttig bok.

Hvis man sammenligner med Jasper Morris - Inside Burgundy er dette en på alle måter "lettere" publikasjon, og fokus ligger på produsentene mens Morris gikk mer i dybden (bokstavelig talt siden terroir sto i fokus).

De første femti sidene er mer generelt stoff om Burgund. Jeg har lest lignende før, men aldri før hatt større tillit til det jeg leser. Nanson er balansert, gjennomtenkt og det han har å si harmonerer godt med mine egne erfaringer. Da blir tilliten til det som går utenfor mitt eget erfaringsområde også høyere. Tillitsskapende er også den ærlige og velbegrunnede tilnærmingen til prematur oksidering av hvit burgund. Her har mange mye å lære av Nanson.

Det er innledninger om både Côtes de Nuits (20 sider) og Côtes de Beaune (30 sider), men hovedvekten ligger på presentasjon av produsenter. Som for de andre bøkene i serien er det bildene som fenger mest. Jon Wyands bilder er visuell poesi, og man kan lett fortape seg i bildene av helt alminnelige mennesker.

Selvsagt er det produsenter jeg savner, og det er produsenter her jeg aldri har hørt om, men slikt må man regne med. Det jeg virkelig savner er detaljerte kart, men de finner man jo både hos Morris og i World Atlas of Wine.

Klar anbefaling!

Lyntog Oslo-Bergen

Denne uken kunne vi lese at CO2 regnskapet for lyntog mellom de store byene i Norge ikke ble positivt i et 60års perspektiv. Det er jo synd. Men utfordringene stopper vel ikke der? Her er en illustrasjon på hvordan lyntoget kan passere Uskedalen ved Geilo:

Dette ser jo vakkert ut, men dette området er ikke Provence eller Flandern. Hardangervidda er like bortenfor, og vær og føreforhold er av et slag erfarne fjellfolk har mange historier om. Utfordringen for lyntog i Norge er værforholdene. Med fly, som er hovedforbindelsen for persontrafikken mellom de store byene i dag, er det nok at de to flyplassene fungerer. Når snøen er ryddet og tåken håndterlig går det bra.

Men med lyntog må hver eneste meter av forbindelsen være i orden. I 2011 var forbindelsen nede i 19 dager tilsammen. Hva blir tallet når man skal kjøre tog her i 300 km/t? Hver eneste meter av infrastruktur må være tipp-topp til enhver tid - ellers står alt bom stille.

Under ser vi resultatet av et skikkelig snøfall ved Dombås stasjon i (eller var det like før?) helgen. Under slike forhold skal altså togene ta seg fram i 300 km/t uten skader og uten avbrudd i trafikken. Realistisk? I think not!

Global nedkjøling

Det går fort å glemme. På 70-tallet var det global nedkjøling som var mest fremme i media, og igjen spilte naturen på lag med nyhetsredaksjonene (eller var det kanskje omvendt?). Isbreene vokste, og det var mange kalde og snørike vintre. I september 1971 hadde Onkel Olai en skurtresker på lån som skulle brukes dagen etter. Den ble stående til neste vår, for mellom den dagen i september 1971 og mai 1972 var det ikke bart en dag. På banken på Skage vitset en kar om at "dem sei æt de her va sist sammar'n de va bært" (de sier at dette var den siste sommeren det var bart).

Jeg er ingen "oppvarmingsfornekter". Globalt stiger temperaturen, og svært mye av det er skapt av mennesker gjennom forbruk av fossile energikilder. Oppvarmingen medfører mange plager. Mer uvær, stigning av havnivået, endrede nedbørsmønstre og medfølgende problemer med å holde avlingene oppe.

Men da jeg hadde en (heldigvis) kort karriære som naturfaglærer i 1982 var det global nedkjøling vi skremte elevene med. Saken er at hvis man ser jordens klima i et lengre perspektiv, som den siste million år for eksempel, så er det normale at jorden er betydelig kaldere enn nå. Temperaturene har vært som nå eller varmere i mindre enn 10% av den tiden, og disse 11 periodene har vart omtrent 10.000 til 12.000 år - eller omtrent så langt vi nå har kommet siden siste istid.

Årsaken til dette mønsteret antas å være sykliske endringer i jordens bane rundt solen. Noen forskere hevder at den neste istiden kommer om ca. 1.500 år ("Let's Panic Later", med andre ord), men kanskje den menneskeskapte oppvarmingen kan holde istiden tilbake? Reasons to be Cheerful, kanskje?

Exile on Main Street Blues

I 1976 fikk jeg en liten single i myk plast fra læreren min. Den hadde vært inne i New Musical Express og var reklame for Stones' nye dobbelalbum i 1972, "Exile on Main Street". Her får Jagger nevnt svært mange av låtene på plata på kort tid. Voice-overen er ikke på den lille plastikk-skiva jeg har, og heller ikke den versjonen jeg har på en boot-leg.

Dyrere på spesialpolene

Fra nyttår har Vinmonopolet økt sin avanse på spesialprodukter betraktelig. Ofte benyttede kilder har ikke fått dette med seg, og sier avansen ligger på mellom fire og 90 kroner uten å si noe om spesialprodukter. Her har maksimalavansen gått opp fra de nevnte 90 kronene til hele 250 kroner! Min kilde i polet sier at endringen for en vin til omtrent 500 kroner vil utgjøre ca. 40 kroner, eller en prisoppgang på 8%.

Polet begrunner dette med at "Produktene har egen avanse siden det er forbundet betydelige ekstrakostnader med disse, blant annet gjennom høyere timeforbruk til blant annet vurdering og innkjøp, vareplassering og veiledning." Det er også kjent for oss som benytter oss av disse polene at de har fått betydelige lagerkostnader som følge av det utvidede sortimentet.

Ford Fusion

Jeg har forlengst kommet ut av skapet som autofil - eller bilgal som det het før, og de seneste årene har jeg hatt et godt øye til bilmerket Ford. I oppveksten var det BMW som var det store - og det er knakende gode biler det, bevares, men ikke noe som passer til lønnsnivået for offentlig ansatte akademikere.

Grunnen til at jeg kjører Ford Mondeo er framfor alt "kjøreegenskaper for pengene". Den har god plass og gir mye for pengene, men det er kjørefølelsen som tar kaka. Jeg har ikke opplevd maken til fingerspisskontroll og svingegenskaper i noen andre biler enn BMW.

Ford kjører konseptet "One Ford" for tiden: de utvikler en modell i et markedssegment som skal passe verden over. For Focus betød det europeisk kulturimperialisme, og det ser ut som om det samme gjelder den nye Ford Fusion/Mondeo som vil komme til Europa neste år. (se bildet over) Informasjonen om at akselavstanden er den samme som dagens Mondeo betyr antakelig at dagens Europeiske modell er utgangspunktet når det gjelder hjuloppheng, styring og alt som betyr noe for kjøreegenskaper. De enkelte marked vil avgjøre en del av utforming og oppsett (antakelig betydelig mykere fjæring i USA), men ved å samle kostbar utvikling kan kostnadene spres (ca. 60% av kai-prisen er utviklingskostnader!).

Den nye utgaven kommer som 4x4, hybrid, støpselhybrid og en rekke andre muligheter. Det blir det vel anledning til å komme tilbake til, men her følger et par bilder til av Fusion/Mondeo:

Gammel Barolo

Her følger det siste av innleggene om gammel Nebbiolo. Gattinara er her, og Barbaresco her. Notatene baserer seg på at leseren er innforstått med hva dette dreier seg om - som tidligere omtalt i innlegget under om Barbaresco.

Barolo 1974 (Bartolo Marscarello)
Svak antydning til kjerne. Kompleks, elegant. Sammen med Conterno 1955 og Produttoris Rabajà 67 var dette en av de tre sterkeste i et sterkt felt. (Bildet er av "arkivet" til Maria Teresa Mascarello, som nå har overtatt).

Barolo La Serra 1974 (Mascarini)
Mer kjerne, mørkere, litt røyk, elegant, fin og integrert. Mer dybde her enn i vinen over, men ikke så elegant og sømløs. Mer knoklete i ettersmaken.

Barolo 1958 (Bartolo Mascarello)
Litt hostesaft - men svært elegant hostesaft. På farge er den svak nypete hele veien - ingen kjerne. Etter litt tid tipper den helt over og blir svært volatil (eddikstikk på nesen).

Barolo 1955 (Conterno)
Kveldens vin. Fargen er svak nypete hele veien her også, men med litt partikler. Eleganse, fløyelsstruktur, en slags "indre styrke" her. Det sentrale duft og smaksspekteret bare varer og varer. Utrolig lengde i ettersmaken. Duften blir dypere med tiden. En flytende definisjon av harmoni, og med en utrolig lekker munnfølelse.

Barolo 1943 (Borgogno)
Dufter ertesuppe kokt på knoke. Flott intensitet, men moderat lengde. Mer for spesielt interesserte.

Gammel Barbaresco

I slutten av november hadde vi i Vitis Bergensis en smaking med stort sett eldre utgaver av Barolo, Gattinara og Barbaresco. Vi var heldige både med å ha fått tak i vinene, og med hvor godt de hadde holdt seg. Det var heller ingen korkede viner.

Noen av disse vinene, de fra Gattinara, har jeg omtalt før, så her fortsetter jeg med de fra Barbaresco. Fullstendige og deskriptive smaksnotater er dette ikke. De er beregnet på de innforståtte, og det er grenser for hvor mange ganger man gidder å skrive "syrlig og tanninrik, dufter tjære, roser og høstløv". Dette er gammel Barbaresco - OK?

Barbaresco Pajè 1974 (Rogana)
På farge er den antikkrosa nypesaft hele veien - uten mørkere kjerne. Dufter edelt og nylakker treverk til å begynne med, men blir nysaget plank etter hvert (jeg er fra Namdalen og har jobbet på trelastlager, så dette har jeg greie på!). Fin balanse i vinen.

Barbaresco Pora 1979 (Produttori de Barbaresco)
Har en liten kjerne, men er svært lys på farge. Lett og elegant. Fin frukt, men litt kort.

Barbaresco 1967 (Produttori ...)
Ikke noen utpreget kjerne på denne og den neste, men de er litt mørkere mot midten. Litt flyktige syrer til å begynne med. Flott vin, men svært syredominert og klart skrinnere enn:

Barbaresco Rabajà 1967 (Produttori ...)
Flott frukt og fylde til Barbaresco å være, elegant - mer dybde. Kanskje den mest harmoniske av alle vinene denne kvelden? I alle fall blant de beste - så mitt bilde av vinmarken fra 2008 får pryde innlegget!

Barbaresco Pajè 1967 (Produttori ...)
Litt antikkrosa på fargen. Dufter litt sigarboks, sursøt stil med litt syrestikk. Ganske kantete vin i dette selskapet. Landsbyvinen fra 67 var klart bedre etter min oppfatning. (Mye "litt" her, men det avspeiler vel et generelt forhold: disse vinene er ganske like).

2012

Nå er det høysesong for prediksjoner (eller "spådommer") om hva som vil skje i 2012. Det vi kan si sikkert om disse prediksjonene er at ingen har peiling - heller ikke jeg. Det vi videre kan si er at jo mer en person vet om et fenomen jo større sjanse er det for at vedkommende feiler.

Philip Tetlock, professor i psykologi ved University of Pennsylvania, undersøkte empirisk 28.000 prediksjoner fra 284 personer over en 20års periode og kom til at ekspertene bare hadde litt over tilfeldig sjanse til å få rett. Computermodeller, med elementære algoritmer, gjorde det mye bedre.

Basert på dette vet vi allerede at eksperter ikke vet noe om fremtiden de heller. Men hans funn stopper ikke der: det viser seg at de som er eksperter på sitt felt får oftere feil om det feltet enn de som har bredere kunnskaper. Med andre ord: vet du sikkelig mye om et felt tar du oftere feil i dine prediksjoner enn om du vet mindre - men om flere områder, felt eller fenomen.

Eller rettere: det Tetlock gjorde var å dele ekspertene inn i to personlighetstyper: rever og pinnsvin, basert på Isaiah Berlins typologi. Reven er skeptisk, usikker og vet litt om mye. Han har mange utganger. Pinnsvinet har en stor idé som anvendes på alt. Han vil sterkt mislike de som har vanskelig for å bestemme seg. (Aristoteles brukes som eksempel på en rev, og Platon på et pinnsvin - men jeg er nå ikke så sikker på den siste jeg da).

Som dere forstår: revene gjorde det tre ganger så bra som pinnsvinene. Men hvem tror du oftest blir invitert inn i studio eller oppringt av journalister? De som sier "på den ene siden, men på den annen..." eller de som er selvsikre og sitérbare?

Nettopp: det er lettest å la seg føre av den selvsikre og karismatiske, men dermed også lettest å tulle seg bort.

I jobben min skriver jeg om ting jeg mener å ha greie på. Her på bloggen løser jeg verdensproblemene med mer omtrentlige kunnskaper - men stor interesse. Jeg regner meg selv som rev etter Berlins klassifisering, og på bloggen er jeg i alle fall mer en jack of all trades.

"Jack of all trades, master of none,

Certainly better than a master of one"

SN: Noen viner ved nyttår

Disse vinene noterte jeg ikke på, så det er inntrykk jeg sitter igjen med i etterkant heller en presise gjengivelser av opplevelsene der og da.

Agrapart BdB 1996
En av mine siste flasker av denne, og de jeg har hatt før har vært bedre, men den er ren, syrlig og svært tørr. Litt bitterhet i begynnelsen av ettersmaken. Ikke så ulik "søsteren" L'Avizoise 1996 som jeg smakte tidligere i julen.

Santenay 1er Cru Clos de Tavannes 1999 (Potel)
Flott vin. Ganske dyp farge, perfekt modning etter min mening, litt røyk/eik i begynnelsen, men det blåser av. Fruktig, frisk, men myk og samtidig lang. Santenay har jeg vært heldig med. Alltid gode viner, og til svært gode priser i sammenligning med de fleste andre kommunene i Burgund.

Volnay-Santenots 1er Cru 1996 (Matrot)
Ligner mye på vinen over, og denne er også perfekt moden. Mange har vel trodd at årgangens røde aldri skulle bli vin, men her har det slått til perfekt. Jeg må fiske opp mine to flasker fra kjelleren. (Far og datter Matrot får pryde innlegget)

Chambolle-Musigny 1999 (J.-F. Mugnier)
Denne ble smakt tidligere i jula, men det passer bra å omtale den her. Denne er trang i skjæret. Rips, syre og lite sjarm. Den endret seg heller ikke over kvelden, og spørsmålet som melder seg er om det er håp for denne? Jeg har en flaske i skapet, og den går kanskje tilbake til kjelleren.

Felseneck Riesling GG 2007 (Schäfer-Fröhlich)
Floral og fyldig, men uten nerve. Ikke endrer den seg heller. Denne er enten godt over toppen og på tur ned, eller i en eller annen merkelig fase. Selv har jeg vel bare opplevd at Mosbacher, Weil, Schloss Johannisberger og von Buhls viner har lagret bra (av de tyske tørre). Ellers har de vært best ved lansering, og på kurs nedover etter det. Dette lovet ikke bra for de vinene jeg har i kjelleren.

Chassagne-Montrachet 1er Cru Boudriotte 2002 (Ramonet)
Rik og eikepreget. Den ble servert i overkant varm, kanskje, og det aksentuerte det litt opulente preget. Den har fått en natt i kjøleskapet, så vi får se hva det blir til etter hvert.