En litt grandios tittel, men jeg har akkurat vært og sett The King's Speech på kino. Strålende skuespill, og etter min mening var Geoffrey Rush akkurat hakket kvassere enn Colin Firth.
Men det var ikke det jeg ville dele. Jeg kjente meg igjen i filmen. Ikke med stamming. Men rett og slett: "der har jeg vært". Det var en trapp og en hall som ga umiddelbar déjà vú, og etter litt forskning fikk jeg bekreftet at Cumberland Lodge (bildet) var brukt i filmen. Der var jeg flere år på rad da jeg studerte i England på Philosophy Week-End. Strålende sted! Jeg hadde ikke ventet å se det igjen i kveld.
De som var der og også gikk i kirken på søndags morgen brukte å møte Dronning Elisabeth II der. Det var hennes mors kappell. Men da jeg omsider kom meg dit var QEII i India.
Saken om den foreslåtte utbyggingen på Skjoldnes - like ved der jeg bor - er fremme i media igjen. Undertegnede er intervjuet om saken i nettutgaven av Bergens Tidende i dag. Jeg har håndtert saken for vårt sameie, Valhall Sameie, men det er en nabo som på fortreffelig vis har laget 3D modellen (som forutsetter at du har Google Earth på maskinen din) og andre verktøy som viser hvordan dette vil se ut. Utbyggeren sier i BT at 3D-modellen er "rimelig feilaktig". Det er den ikke.
Det er også interessant at utbyggeren sier at "ein del av dei eksisterande husa vil få betre utsikt til Nordåsvannet når delar av skogen forsvinn", samtidig som deres "visuelle analyse" (se under) viser en utbygging som er nedgrodd av 15 meter høye trær, omtrent som en jungel, og er knapt synlig fra Nordåsvannet. En ganske avslørende selvmotsigelse, tror jeg vi kan si.
Hovedtyngden av utbyggingen dekkes akkurat av toppen på det høye treet i forgrunnen på utbyggers bilde. Tilfeldig? Neppe!
Dette blir spennende.
Schloss Johannisberg Riesling Kabinett Trocken 2005
Dette er en riktig delikat vin. Frisk, men finslig, lang men ikke påtrengende. Mineralsk uten brutalitet. En harmonisk og delikat vin som jeg heldigvis var forutseende nok til å lagre. Sammenlignet med en del annet fra Rheingau som jeg har smakt i det siste, også fra denne årgangen, er dette himmelhøyt over i kvalitet. Og godt under i pris. Kjøpte denne på Flesland til 105 kroner. Røverkjøp!
Gjenkjøp? - Absolutt!
Savigny-les-Beaune 2005 (Chapuis) kr. 196
Denne er nå inne på Valken. Svært lys burgunder. Litt generell rødfrukt på duft, men det er i munnen den viser klasse. Intensitet og lengde er svært imponerende til en vin i denne kategorien, og her er det nok årgangen som gjør susen. Den samme fruktintensiteten som jeg husker fra tiden da jeg smakte 2005'ere unge. De fleste viner fra årgangen er stengt. Lukket med syv segl, og svært skuffende om de åpnes nå. Men denne var kommet ut på andre enden.
Produsenten har ett hektar i denne landsbyen, men hører til i Aloxe-Corton. Prisen er svært gunstig. Moden burgunder fra en strålende årgang. Nivå og produsent tilsier ikke at dette er nakkehårsreisende kvalitet, men så er det ikke hårreisende priser heller.
Det er vanskelig å finne noe å like ved Muammar Gaddafi, Libyas inntil videre diktator. Men alle som sier at han er gal tar feil. Hans diktatur er uberegnelig, teatralsk, hensynsløst, løgnaktig og mye annet man ikke liker, men det er likevel en oppskrift på vellykket konservering av maktposisjon.
De to hovedpillarene for å bevare diktatorisk makt er på plass: en personlighetskult og frykt. Frykten for utlendinger og imperialister har han gitt jevn og god næring i over 40 år. De nye figurene på scenen er islamister og narkomane - som har fått deler av skylden for opptøyene. Da han for et par år siden besøkte Italia - den gamle kolonimakten i Libya - på en forsoningstur, så han ut som han hadde ramlet av scenen i en operette. Fargekart på uniformen - men også et bilde av en opprørsleder som tidlig på 30-tallet var blitt hengt av italienerne. Publikum var ikke italienerne eller vesten (som naturlig nok lo av det hele), men folket hjemme. Her var den struttende lederen av den permanente revolusjon. Italia betalte ca. 30 milliarder kroner i kompensasjon og beklaget koloniseringen, mens Gaddafi ga Italia fortrinnsrett ved utbygging av infrastruktur i Libya ("velkommen tilbake").
Verden har ledd av Gaddafi som har gitt 500 italienske prostituerte Koranen i gave, forlangt å sette opp telt i Central Park når han besøker FN, og i samme organ foreslått å avskaffe Sveits. Men alt dette har vært for innvortes bruk i Libya. Det var det helt klart også å fly inn en flylast med kameler til et møte med alliansefrie land i Jugoslavia slik at han kunne ha fersk melk hver dag.
Hans grønne bok, islamsk sosialisme, er som så mye annet av sitt slag utelukkende beregnet på å holde folk nede og sin egen makt oppe. I 1996 beordret han en massakre på 1200 politiske fanger i et av sine fengsel, og hans bruk av terror i utenrikspolitikken innrømte han jo til slutt selv også. Hvorfor skulle han ikke det? Det viste jo bare hans makt ute som hjemme. Da det passet hans maktspill kom innrømmelsene, og han fikk innrømmelser tilbake som var mye mer verdt.
Komikken er det vanskeligere å se i disse dager. Det er den underliggende volden i et diktatur som nå kommer frem, og Gaddafis sanne ansikt vises i all sin gru. Her hjelper det ikke med ansiktsløftninger. (Robert Fisk i The Independent: "Only a few days ago, as Colonel Muammar Gaddafi faced the wrath of his own people, he met with an old Arab acquaintance and spent 20 minutes out of four hours asking him if he knew of a good surgeon to lift his face. This is – need I say it about this man? – a true story."
Keiseren har ikke bare mistet ansikt, han er også naken. Når frykten er borte er det bare naken vold igjen, og nå bomber han sitt eget folk. Gjemt bort i en liten setning i Robert Fisks artikkel finner vi en listig liten formulering: "Gunfire and flames and cellphone screams; quite an epitaph for a regime we all, from time to time, supported." Nei, Robert Fisk. "We all" gjorde ikke det. "We all" er kanskje venstreorienterte vestlige journalister som Fisk, men ikke ta meg med. De fleste på høyresiden i vesten har hele tiden gjennomskuet dette grusomme skuespillet - og ikke bare "from time to time".
Château Mercier 2000 (Côtes de Bourg)
Jeg sparte to flasker etter at denne var "husets rødvin" en periode for åtte år siden eller noe slikt. Fremdeles mørk på farge. Duften er intens - nesten outrert - av blyantspiss og grønn paprika. Flott fylde og fruktighet. Den bokser i en vektklasse langt over der den "veide inn" med sine 119 kroner den gangen.
Gjenkjøp? - JA!
Hautes Côtes de Beaune "Les Champs Perdrix" 2002 (Devevey)
Denne er litt på samme viset: flott vin som ikke har tatt skade av å ligge litt. Kjøpt for 169 kroner for seks år siden. Nydelig nå - men var sikkert ikke noe dårligere for et par år siden. Nøtter, sitrus og snev av eik. Fin vin til prisen. Jeg har kjøpt og lagret flere flasker av denne i flere årganger, og aldri hatt en oksidert flaske. Kan være en god vane, kanskje?
Gjenkjøp? - Ja.
Bourgogne Passetoutgrains "L'Exeption" 2006 (Lafarge)
Kjøpt på billigsalget til Red and White i januar. Jordbærpreget, fragrant, lett og elegant. Nydelig vin i den enkle kategorien burgundere, og 100% Pinot Noir (derav unntaket i kategorien "passetoutgrains"). Til under hundrelappen er dette fine greier. Ikke all vin behøver være seriøs. Noen ganger er dette det som hits the spot.
Gjenkøp - Ja, til den prisen, men neppe den opprinnelige.
Støres "problem" er at han er utenrikspolitiker, og det er lenge siden utenriksministeren var nest etter statsministeren i det interne hierarkiet i regjeringen. Det var under den kalde krigen. Den som skal være statsminister bør ha fartstid på et innenrikspolitisk felt, og helst et tungt et. Det er derfor ikke på noe vis overraskende at det nå spekuleres i om Jonas Gahr Støre tar over som helseminister.
Det første tegnet på at Gahr Støre hadde ambisjoner ut over sin nåværende stilling var da han ville ha plass på Stortinget. Statsministeren må være valgt inn på Stortinget, og plassen på tinget har åpnet veien for arverekken i Arbeiderpartiet.
Støre er en intelligent politiker med et solid selvbilde, og for Arbeiderpartiet bør han være et godt våpen i neste valgkamp. Men det er og forblir et problem at han er en nær venn av kronprinsfamilien. La oss tenke oss en Kong Håkon som står ovenfor en uklar parlamentarisk situasjon. Hvem skal han be om å danne ny regjering? Hvem skal han ringe? Sin gode venn Jonas som ligger på hurtigtast?
På sosiale medier er vi alle amatører. Nye medier trenger tid for å finne sin plass i tilværelsen, og til å bli integrert på høvelig plass i skikk og bruk. To oppslag i nasjonale medier i går viste dette til fulle. I ett tilfelle skrev en varaordfører i en liten kommune en setning som hun neppe trodde ville komme på Dagsrevyen dagen etter. Det skal jeg la ligge.
I Aftenposten og Bergens Tidende sto det at "Studenter henges ut på Facebook". Det var jo ille. "Forkastelig" mente studentrepresentanter. Hvilke studenter var hengt ut? Ingen, viste det seg. Lektoren som hadde lagt kommentarer som «Blir provosert av studentinnleveringer som er så dårlige at ingenting tilsier at vedkommende faktisk studerer det de skriver om!» ut i sitt statusfelt har en lukket profil. Journalisten spør så
"hva om noen studenter likevel skulle få innblikk i statusene dine og tolke seg frem til at dette gjelder dem?"
Mitt svar ville vært det opplagte: det finner de ut når de ser at de har fått karakterene E eller F. Disse karakterene er det samme som å si det lektoren har skrevet i sitt statusfelt. ("E" for "elendig" og "F" for "fiasko", som jeg bruker å si.) Karakterstatistikken er offentlig, og der står det klart og tydelig at noen studenter er late eller udugelige - for rent bortsett fra uflaks er det de mest sannsynlige forklaringene på dårlige karakterer. Ennå har ikke studentrepresentatene rykket ut med "forkastelig" eller "henger ut studenter" om karakterstatistikken, men det kommer kanskje?
Ikke bare er ingen student identifisert i oppdateringene, og det er heller ikke lektorens egne studenter dette dreier seg om. De personer som har levert besvarelsene er (går jeg ut fra) identifisert som et nummer. Det er også verdt å merke seg at uttalelsene i statusen dreier seg om besvarelser og ikke om studenten spesielt eller studenter generelt.
Pressens Faglige Utvalg, PFU, mener det er lov å gjengi lukkede statusoppdateringer på Facebook, mens Facebook selv mener det motsatte. Her er jeg på Facebooks side for en gangs skyld. Det man sier til en nærmere avgrenset gruppe bør man slippe å finne igjen på førstesiden av landets aviser kort tid etter.
Det er naturligvis grunn til å advare mot uvettig bruk av sosiale medier, men det er også grunn til å advare mot uvettig og hysterisk overfortolkning av statusoppdateringer, samt mot trangen til å innta offerrollen ved det minste påskudd. Det påhviler også mottaker et ansvar i enhver kommunikasjon til å tolke det som formidles ut fra den kontekst der det ytres. Som jeg skrev i første setning: her er vi alle amatører - tydeligvis også noen av landets seriøse aviser.
For flere år siden hadde jeg kontakt med en dame i Iran som ville oversette boka min om filosofi og litteratur til farsi - som er hovedspråket i Iran (moderne persisk, med andre ord). Det var hyggelig av henne, for der har de ikke copyright og jeg kunne uansett ikke gjøre noe fra eller til i sakens anledning. Jeg ønsket bare at hun skulle sende meg boka når den kom.
Jeg hørte ikke mer. Men under et søk i en helt annen anledning i kveld kom jeg over boka mi på farsi. Google translate sier den heter det samme på farsi som på engelsk, men jeg vet ikke om damen jeg hadde kontakt med er den samme som har oversatt den. Oversettelsen kom i 2008. ISBN er 139789642070060. Kan jeg få tellekantpoeng for den nå, mon tro? Kult er det i alle fall!
Katten Larry har fått ny adresse. Det er Nr. 10 Downing Street, Westminster, London. Han flyttet hit fra Battersea Cats and Dogs Home etter å ha fått jobben som rottefanger. I politikken er det mange som fortjener betegnelsen rotter, men det er først og fremst firbente pest-befordrere som skal være Larrys målgruppe skriver britiske aviser i dag. (Foto: Ben Gurr, The Times)
Kvalifikasjonene omfattet streetwise etter å ha klart seg på gaten i London og et betydelig killer instinct. Han har visst også en tydelig personlighet og mye sjarm.
Han er ikke første katt på jobben i Nr. 10. Humphrey (etter Sir Humphrey Appleby) flyttet inn der under Mrs. Thatchers styre, men måtte gå etter at Tony Blair kom. Det oppsto en konflikt med Cherie Blair, visstnok. Det er min oppfatning at katter er ypperlige menneskekjennere.
Den mest kjente katteelskeren i Nr. 10 var Winston Churchill. Han hadde alltid katt, og hans mest profilerte hadde han under krigen: Nelson, som noen hevder var med på møtene i kabinettet. Det var ikke tilfelle, men han jobbet villig som pelskledd hot water bottle for statsministeren under krigen.
David Cameron kan være glad for at rottene (gnagerne, altså) vil holde hus i Nr. 10. De er jo kjent for å være blant de første som forlater synkende skip.
Det moderne samfunnet er komplisert, men vi mennesker liker ikke komplikasjon. Det er derfor vi har fordommer. De gir en rask håndtering av nye inntrykk - en automatisert respons basert på tidligere erfaringer. Ulempen er at de også beskytter mot nye erfaringer, erfaringer som kan nyansere saksforholdene noe og endre fordommene. Det er en av grunnene til at våre oppfatninger sjelden endres.
Her på bloggen har jeg forsøkt å gå noe av argumentasjonen rundt det omstridte Datalagringsdirektivet (DLD) etter i sømmene. Saken er ikke avgjort, og Høyre (logo over) har en spesiell rolle i saken siden partiet ikke har tatt standpunkt foreløpig. Det mener jeg er klokt. For mange har reagert ut fra ryggmargen, og respondert ut fra slagord som "personvern" eller "kamp mot barneporno". For min egen del har jeg tvilt meg til et forsiktig "ja" til DLD, men med reservasjoner.
Nyanseringen fikk et nytt "offer" da Bjørn Erik Thon, leder i Datatilsynet, gikk ut og foreslo å lovfeste lagring av IP-adresser og abonnentdata. Statsråd Kleppa var villig til å diskutere opptil fem måneders pliktig lagring. At hun ikke vil gå opp til seks er lett forståelig, for det er det DLD legger opp til som minstetid, og DLD kommer fra EU - som Kleppa er sterk motstander av. Alt henger sammen med alt, som vi vet.
Det er derfor tegn på bevegelser i DLD-debatten, og kanskje reelle diskusjoner. Det vil være en fordel. Bergens Tidende er ikke helt på høyden. De skrev i en leder i går at:
SELVE SAKEN er ikke så vanskelig, særlig ikke for et Høyre som tradisjonelt har holdt personvernfanen høyt. Direktivet vil gi staten mer makt over menneskene. Høyre vil at staten skal få mindre makt over menneskene.
Dette er en grov forenkling av saken. BT gjør dette til en maktkamp mellom Staten og Menneskene, et nullsumspill der den ene må tape for den andre. "Staten" her er politiet, en etat Høyre vanligvis liker. Men en annen del av "Staten", nemlig domstolene, skal regulere Politiets tilgang til de data det er tale om. Politiet skal ikke få tilgang til de lagrede data uten at det er skjellig grunn til mistanke om alvorlig kriminalitet. "Menneskene" i BTs nullsumspill blir da de som politiet kan begrunne er mistenkt for alvorlig kriminalitet. Slik sett har BT rett: uten DLD eller noe lignende vil politi og domstoler få mindre makt, og de som kan mistenkes for alvorlig kriminalitet mer makt. Men jeg tror det er feil at Høyre, slik denne saken står, vil gi makten fra politi og domstoler, og til mistenkte for alvorlige forbrytelser.
OK, så forenkler jeg også. Det er naturligvis ikke uproblematisk å gjøre lagring av mobil- og internettdata pliktig for de som leverer slike tjenester. Opplysninger om millioner av lovlydige eller ubetydelig kriminelle personer blir liggende i påvente av at politiet kan få bruk for å finne ut noe om de ytterst få som bryter lovene med ettertrykk. Men hvor interessante er disse dataene for andre enn politiet? Jeg har til dags dato ikke hørt om noen som har stjelt slike data selv om de lagres - om enn noe kortere tid - av tilbyderne i dag. Hvem har interesse, tid og krefter til å dekryptere slike trafikkdata med den hensikt å - ja: å gjøre hva da?
Riesling von der Fels 2006 (Keller)
Vinen var nedsatt, og jeg kjøpte den siste flasken i butikken for snart tre år siden. Det kunne gjerne vært flere, for dette var fine greier. Vinen dufter rik Riesling fra sørlige vinområder i Tyskland, men for de som ikke er kjent med fenomenet skal jeg prøve å sette ord på dette. Det blir ikke spesielt presist, for jeg finner ikke noe som passer perfekt. Bakte epler/aprikos og bakte urter. Uansett: duften er nydelig, og harmonien mellom frukt, friskhet og fylde/viskøsitet er fabelaktig. Det som skiller denne vinen fra det ultimate innen genren må være en klarere definisjon og tydelighet i de ulike elementene, men det er grovt urettferdig å klandre en vin til 180 kroner for dette. Drukket til scampi med chilli etc.
Keller er en av stjernene i Rheinhessen. 2009-årgangen av denne vinen er inne i listene nå til 220 kroner, og det er antakelig et godt kjøp.
Keller skal også forsøke å lage vin i Norge.I Kristiansand er det et forsøksprosjekt med femti planter Riesling - trolig blir det Eiswein av det, og Anne Enggrav (bildet) er involvert i prosjektet. Her er et innslag fra 2009:
Santenay 1er Cru Maladière 2002 (Muzard)
Mørk, også mer mørke bær i starten. Duften utvikler seg med elementer av kjøttkraft - og det på en god måte. Jordlig, fast og sappy - godt og umiskjennelig Pinot-preg her. Ettersmaken blir lengre med tiden i glasset, og denne vinen fester seg godt i munnen. Flott vin til den svært moderate prisen - til burgunder å være (220 kr. i 2005, nå er den 274 for 2007-årgangen).
Merker ikke noe til det "rustikke" eller tanniske som læreboka hevder skal være et kjennetegn ved Santenay. Årgangen, derimot, befester sitt gode rykte. Eller forresten: "læreboka" er jo nå Jasper Morris's bok, og der står det om vinmarken at "the wines are amongst the most stylish of Santenay, with few aggressive tannins" (s. 482), og om Muzards utgave: "this is an exceptionally elegant, stylish Santenay with no sign of rustic tannins" (s. 484). Muzard har nesten 50 mål, et stort norsk småbruk, i denne vinmarken, og plantene er mellom 45 og 22 år gamle.
Gjenkjøp? - Absolutt.
Chianti Ruffina Riserva "Bucerchiale" 1999 (Selvapiana)
Mørk vin, og knapt noen tegn til alder på fargen. Dekantert i to timer før bruk, 18 grader og alt. Men likevel: ganske så stum. Fem timer etter dekantering, og en grad eller to varmere, er den ganske lik. Frisk og fast, men lite meddelsom på nesen. Edelt treverk og syrlige og syltede kirsebær kan anes såvidt langt der nede. Ingen sjarmør dette. Den forrige flasken var det noe muffens med, og denne er ganske stengt. Det er vel bare å ta tiden til hjelp, antakelig. De gjenværende flaskene drøyer jeg litt med. Årgang 2006 var åpen og flott da jeg smakte den i 2009.
På en Vitis Bergensis smaking i 2007 var notatet dette:
"Chianti Rufina Bucherciale 99, Selvapiana
Markant preg av kirsebærkjernen, lett anstrøk av fjøs (brett?), denne har vært lukket lenge men begynner å få litt fasong på frukten. Veldig trøkk og lengde i finish, fremragende matvin."
I 2002 het det:
Chianti Rufina Bucherciale 99, Selvapiana
Mer minimalistisk enn de to foregående. Rik frukt og gode tanniner, flott konsentrasjon og syrer, men noe lukket. Veldig sursøt frukt med ørlite sødme (atypisk) og snev av eik. Lever kanskje ikke helt opp til de forventningene som er skapt gjennom anmeldelser andre steder, vinen er fra det andre partiet som kom til landet, kanskje det kan ha noe å si. Bra vin, men Ceparello er verdt en ekstra hundrelapp slik disse to vinene fremstår akkurat i kveld.
Det artige med Selvapiana (rent bortsett fra at navnet ligner litt på "selvpining") er at eieren er avholdsmann, Francesco Giuntini Antinori. Han har en av de mest finjusterte nesene i hele bransjen, hevdes det.
Vinverdenen er et parallelt univers. Det som er viktig der er helt uten betydning ellers, så hvis du ikke er over gjennomsnittet interessert i vin er ikke dette innlegget for deg. Hvis du heller ikke kan engelsk noe særlig godt vil det også by på problemer litt lengre nede.
The Wine Advocate er bladet til Robert M. Parker jr., den klart mest innflytelsesrike vinskribenten i verden. Fremdeles, men han var nok vesentlig mer betydningsfull på 80- og 90-tallene. Selve bladet abonnerer jeg ikke på, men jeg er med på nettstedet og diskusjonsforumet (som nå er stengt for ikke-medlemmer). Nettopp ble det kunngjort at Parker trekker seg fra dekningen av California, og at David Schildknecht (bildet) trekker seg fra Côte d'Or og Chablis. Antonio Galloni tar over alt dette, og blir fulltids vinskribent. Den nye fordelingen betyr dette:
Robert Parker - Bordeaux, the Rhône Valley, older vintages of Bordeaux, Rhône and California wines
Antonio Galloni - Italy, Champagne, Chablis, Côte d'Or, California
David Schildknecht - Germany, Loire, Beaujolais and Mâconnais, Eastern U.S., Austria,
Eastern Europe, Languedoc-Roussillon, Jura
Jay Miller - Oregon, Washington, South America, Spain
Lisa Perrotti - Brown - Australia, New Zealand
Neal Martin - Critic-at-Large overlapping all areas, plus specific reviewer of South Africa
Mark Squires - Bulletin Board supervision and occasional articles on Israel, Portugal, and Greece
For meg er det mest sørgelig at Schildknecht, som jeg har møtt, smakt vin med, og korrespondert med en del (han er utdannet i filosofi, og har en ufullført PhD på Wittgenstein og musikk), slutter å dekke mitt største interesseområde Côte d'Or. På diskusjonsforumet har det blitt en til dels opphetet debatt om endringene, og mange amerikanere (særlig) i og utenfor California føler seg sveket. Noen kan tolkes som at de har mistet en far. I sakens anledning bidro jeg (og det gjør jeg ikke ofte) på dette forumet, og mitt innlegg står under her.
I can understand people getting nervous about the changes, but my understanding of readers' plight has less to do with the qualities of the re-assigned contributors than with a feature of communication about wine.
'Calibration' is the phenomenon I have in mind. Over time one may be able to compare one's own taste of wines and styles with those of the writers. When a new writer takes over a beloved area the natural response to tasting notes and evaluations may, for these reasons, be 'what does this mean?'. What the previous writer meant by 'bold style' or 'firm structure' or 95p has, over time, acquired significance through calibration - leading to trust. By its very nature this re-calibration will take time.
Awarding points and writing notes is not an exact science, no matter how experienced and knowledgeable the writer may be.
I'm sorry to see my favourite wine writer leaving my favourite area (David Schildknecht, Côte d'Or), but I shall try to apply a healthy dose of stoicism.
Det siste kunne nok flere på forumet ha fulgt opp.
Dagen gikk uten at jeg ble klemt av noen studenter, så for min del var denne "klem en professor-dagen" oppskrytt. Det var den antakelig rundt omkring også, men tanken som ligger bak er god. Det er den personlige kontakten som teller. De som har argumentert hardt for forelesninger på podcast og slikt tar frykelig feil.
Jeg var svært heldig som studerte på Dragvoll, AVH, Trondheim - det som er NTNU i dag. Den gangen, på 80-tallet, var det få studenter og kantinen var felles. Det var mye kontakt mellom studenter og lærekrefter, og jeg lærte mye på kantinen. Studenter på ulike nivå, samt førsteamanuenser og professorer satt sammen og spiste og drakk kaffe. For meg, som var engelsk-student i flere år, var det særlig velkomment å praktisere språket med native speakers blant både lærekrefter og studenter.
Ved ved University of Warwick var jeg PhD student, men også der var det nær kontakt mellom studenter og ansatte. Alle var på fornavn, og folk kom inn på the common room for å få en god diskusjon om Heidegger, siste plata til en eller annen, politikk eller Hume. Ansatte såvel som studenter. Og så hadde vi The Philosophy Society som hadde talere utenfra eller innenfra, og der diskusjonene gikk hardt men med humør. Her er nok kulturforskjellene mellom Norge og Storbritannia mer påtagelige. Særlig i filosofi er det viktig å bryne seg gjennom diskusjoner, for filosofer som ikke kan diskutere er ikke dugende.
Her i Bergen er det få treffpunkter, og studentene forekommer meg mer sjenerte for å ta kontakt enn det vi var. Bortsett fra Ex. Phil. er ikke forholdtallene mellom ansatte og studenter avskrekkende. Det som mangler er møtepunkter og de tilhørende holdningene. Skolestilenes konklusjon om at "her trengs det en bred holdningsendring", er ikke så lett å få til i praksis.
Men klemming er et sidespor. De professorer som legger opp til klemming av studenter havner fort i trøbbel!
Det er ikke godt å vite om Nordøyan er Norges eldste fiskevær. Det er i alle fall kilder på bosetting helt tilbake til 1521 her, og gode sjanser for at noen av dem var mine forfedre og -mødre. Min tipp-oldemor Beret var født her i 1836, og det var hennes foreldre (Paul og Johanna) også.
Det ligger i "urent og værhardt farvann , sørvest for Ytre Vikna, ved munningen av det åpne havstykket Folda" (Store Norske Leksikon), og jeg har kilder på at minst to av mine forfedre "bleiv" (noe som betyr at de ikke kom tilbake fra fiske, antatt druknet). En ganske annen tilværelse enn den som en urbanisert akademiker nyter i 2011.
Men jeg lurer svært på om topografien er tatt med i beregningen. Sist jeg tok toget over Hardangervidda var i april 2010 - da var det "vulkantoget" jeg måtte ta. Det var en forrykende snøstorm, og toget måtte gå med redusert fart.
Selvsagt kan man bygge tunneler, men Hardangervidda og eventuelt Haukeli er store områder som er utsatt for uvær. Det vil neppe være realistisk å bygge så lange tunneler, og skal lyntogene i Norge ta over for flyene må regulariteten være på linje med flytrafikken eller bedre. Da må man kunne kjøre i storm over langfjella i 320 km/t. Det er mulig det går, men jeg har tungt for å tro det før jeg ser det.
Jeg leser i Aftenposten på nett at ungdomsbandet fra Finnmark, The BlackSheeps, krangler om navnet, og saken skal opp i retten. Hele gjengen burde dømmes for forbrytelser mot det engelske språk.
Jeg har hovedfag i Engelsk, og hver gang jeg hører sheeps brukt som flertallsform av sheep rykker det i min mentale rødblyant. Entall og flertall av sau på engelsk er det samme: sheep. Til og med flertall av saueraser er det samme: sheep.
Kanskje de ikke har så skarpskodde lærekrefter i Finnmark, eller kanskje elevene er mer begavet i musikk enn i språk? Men saken kan lett løses ved at saksøkerne bare tar det korrekte navnet: The Black Sheep, og lar de andre fortsette å la sin lingvistiske inkompetanse "pryde" bandet.
Eller sagt på en annen måte: kan ikke opplyste og stabile diktatur være like greit?
Begivenhetene i Egypt i disse dager har, naturlig nok, fremkallt frykt for hva som kan komme i neste omgang i det mest folkerike arabiske landet. Mubarak har vært en stabil faktor i regionens politiske teater, mens muligheten for at Det Muslimske Brorskap får makten og omgjør Egypt til et slags Iran i Afrika ikke virker spesielt forlokkende på liberalt innstilte.
Folk på venstresiden, og jeg var en gang en av dem, har ofte gjort vestlig demokrati til noe relativt og ikke noe som passer for alle. Martin Jacques, en gang redaktør av Marxism Today, skrev for noen år siden: "The idea that Western-style democracy is universally applicable in the world today is mistaken: it is a product of a desire to impose our system on cultures which are quite different and which require an indigenous form of democratic process ... very distinct from our own.” Slik har marxister argumentert så lenge jeg husker. Sovjet-Unionens diktatur ble unnskyldt med at de hadde andre tradisjoner, og mange i dag mener at Kina må få beholde Kommunistpartiets maktmonopol. De er jo så mange der borte, det passer ikke så bra der. Demokratiet er fryktelig oppskrytt, er implikasjonen. Også personer på høyresiden, som Pat Buchanan og Samuel Brittan har uttrykt sterk tvil om demokratiet er så bra, egentlig, og særlig ikke i Midt-Østen: "Why would we want free elections in these nations if the inevitable result would be regimes far more hostile to our interests than the present governments?" (Buchanan)
Dette blir bare vestlige versjoner av diktatorenes egenerklæringer. De snakker om sin spesielle modell, og om stabilitetens velsignelser. Men der det ikke er lov å ytre, skrive eller organisere politiske syn som ikke stemmer med regimets, der hersker vilkårlig makt, undertrykkelse, nepotisme, korrupsjon og til slutt stagnasjon og tilbakegang: sosialt, kulturelt og økonomisk. Gleden over å få hull på byllen har vært til å ta og føle på i Tunisia og i Egypt, og er antakelig sterkere enn vi kan fatte vi som aldri har opplevd noe annet enn demokrati og ytringsfrihet.
Men har han ikke et poeng, da, Buchanan og forresten også andre "realpolitikere"? Nei, for diktatorer og maktmonopoler (som det kinesiske kommunistpartiet) har mye lettere for å gripe til krig, undertrykkelse og ufred enn demokratier. Folk verden over vil ha det samme: trygghet, mat, arbeid, familie, håp og kjærlighet. Krig og ufred kommer langt ned på listen. Totalitære regimer i Midt-Østen har kynisk brukt en felles fiende (Israel) til å befeste sin makt.
Demokratiet er ikke det beste fordi vi alltid finner de best egnede til å styre - det er best fordi det gir en grei måte å bli kvitt de dårlige politikerne og deres politikk. Det er Popperiansk falsifikasjonisme i politisk praksis. Stabilitet og trygghet i regionen kan bare komme fra demokratiske styresett. Det er en nødvendig, men neppe tilstrekkelig betingelse.
Her følger en liten guide til hvitviner fra Østerrike basert på smakserfaringer og tilegnet kunnskap. Denne følger champagneguiden som ble publisert i januar. Spørsmålet som søkes besvart er: hva ville jeg satset på dersom jeg skulle kjøpe viner fra Østerrike til kjelleren?
Det kan være greit å starte med en vin jeg allerede har kjøpt inn. Den første bestillingsvinen til kjelleren i året 2011: Riesling Privat 2007 (Nigl) kr. 320
Som unge er disse vinene ganske "schwære", men når alderen nærmer seg åtte-ti år strammer de seg opp og blir komplekse som få Rieslinger. Den beste Riesling jeg har smakt de siste år - eller i alle fall en fem på topp - er denne. Dette er forøvrig den første lagringsvinen jeg har kjøpt med skrukork, så korket blir den i alle fall ikke.
Østerrike er velsignet med svært gode produsenter, og flere i listen fortjener å bli vurdert for kjelleren. Basert på egne erfaringer er Bründlmayer solide viner. Jeg har hatt flere svært gode viner fra denne produsenten det siste tiåret, og også de strammer seg opp betydelig med tid. Dekantering anbefales. Men flere av deres cuvéer som jeg ellers ville vurdert har kommet et hakk over det prisnivå jeg kan vurdere på disse vinene - og et hakk over Nigl over og ikke minst:
Riesling Achleiten 2008 (Prager) kr. 320
Prager er god som gull, og flere smakinger vi har hatt i Vitis Bergensis har bekreftet både produsent og vinmark som solide saker. En av smaksnotatene på nettet sier "stjernevinmaker og stjernevinmark". Absolutt en kandidat.
Proidl, Hirsch og Hirzberger er høyt ansette produsenter, men min erfaring med disse er mer begrenset. Det gjelder ikke:
Gobelsburg Kammerner Lamm Grüner Veltliner 2007 kr. 312
Grüner har gjort det godt i flere smakinger mot Chardonnay slik som denne. Min egen erfaring med GV er også svært bra, og vinene lagrer svært godt. Bedre enn Riesling, og utvikler med alder en mer kompleks smaksprofil. Gobelsburg er også god som gull som produsent. Michael Moosbrugger tok over i 1996 sammen med kona Eva, og leverer svært konsistent.
Ikke minst lager de en svært interessant vin "på gamlemåten": Gobelsburg Grüner Veltliner Tradition 2007 kr 279
Denne har jeg kun smakt en gang, i en tidligere årgang, men det frister til gjentakelse, og det ville vært interessant å følge den over tid.
Av andre produsenter jeg har erfaring med er Nikolaihof en av de som peker seg ut, men her har prisene øket betraktelig i det siste. For Federspiel, hakket under Smaragd, krever de nå ca. 280 kroner i utsalg her i Norge.
Før jeg avslutter bør jeg også nevne noen andre spesialiteter herfra. Jeg kan trygt anbefale en dessertvin:
Grüner Veltliner Eiswein 2008 (Allram) kr. 225 (for halvflaske)
Jeg har et smaksnotat på denne fra sist vår, og vi brukte denne på en "mat og vin-aften" i Vitis i november. Etter den opplevelsen bestilte jeg en kasse. "Dessertvin i min tid", tenkte jeg da.
Professor i filosofi ved UiB, vinnerd, tennisspiller, gift og far til to voksne barn. Fra Skilleås, Overhalla kommune. "Selvstendig meningsatlet, som professorer ofte er ...". (P-K Foss om Victor Normann). Skirver også fagartikler for Norges ledende vinmagasin "Vinforum".
