Sammen med blant andre Per-Kristian Foss og Inge Lønning er jeg medlem av referansegruppen for Høyres historie 1975-2005 (er ikke dette name-dropping så vet ikke jeg). Det var grunnen til at jeg ble invitert til å delta på konferansen Høyres historie 1975-2005 på 125-års dagen for stiftelsen, 25. august 2009. På bloggen har jeg referert fra alle innleggene bortsett fra det siste - som følger nå.
Hallvard Notaker (bildet) skal skrive det bindet vi har en viss befatning med, og han holdt avslutningsinnlegget med tittelen i overskriften. Et vesentlig poeng var at det var feil å assossiere Høyre og Høyrebølgen med nyliberalismen som slo inn i engelsktalende land - og også mange andre land - men som i folks mentale bilde ble identifisert med politikerne Margaret Thatcher og Ronald Reagan. Selveierdemokratiet, med økonomisk demokratisering som gjorde det mulig for flere å eie sitt eget hus, ha formue og aksjer og dermed en buffer mot dårlige tider, var hentet ut av de tyske kristeligdemokratenes idé om den sosiale markedspolitikken. Også Høyre, på denne tiden, gikk inn for styrt rente - noe som ikke på noen måte var en del av nyliberalismen.
I Høyre ble det gjort klart, rundt 1980-81, at man ikke skulle gjøre noe for å anstendiggjøre FrP, for det partiet besto av tendenser som var uønskede i Høyre. Den liberalistiske tendensen i FrP, som var kjernen i de som fikk marsjordre på Dolkesjø, var kanskje bare den mest ytterliggående delen av en bevegelse som også fikk utslag i Høyre.
Notaker pekte på at høyrebølgen, og også Høyrebølgen, kunne være en forlengelse av 68-opprøret. Det var i sin kjerne anti-autoritært, men fikk i Norge et svært autoritært utslag i møtet med den rot-norske pietismen (dette er min egen utlegning) og ble til AKP (m-l). Tankestrømningene i kjølvannet av 68 rettet seg mot kontrollerende kollektiv (som LO/Ap), mot staten som autoritet, mot snobberi og eliter. Arbeiderne som vendte seg bort fra Ap var anti-autoritære, og vi ser på tallene at de vendte seg bort fra Høyre etter hvert, og fant seg et nytt hjem i FrP.
Høyre har vist seg dårlig til å holde på velgere fra arbeiderklassen og de med mindre utdanning. Høyre har da heller ikke anstrengt seg for å velge inn representanter for "folket", men fokusert på at de må være moderate og skikket til oppgavene.
I debatten markerte naturlig nok Kåre Willoch seg med sin kritikk av FrP - som jeg i det store og hele deler. FrP-populismen er kortsiktig. Som en fremstående økonom sa det nylig: de nasker våre barns sparebøsser for å gjøre opp regningen for sin politikk. Som Willoch formulerte det: "de er anti-kunnskap og anti-analyse". Husholdningenes sparing er nå så liten, sa Willoch, at kriser får store utslag. Selveierdemokratiet må tilbake. I Dagens Næringsliv i dag (s. 4-5) viser grafene at norske husholdningers belåning er på rekordhøye 200% (i USA, der den er "kritisk høy" er den på 135%). Så Willoch har rett: noe må gjøres med den norske modellen når det gjelder gjeld og sparing!
Jeg ser fram til å følge Notakers arbeid videre. Høyre er jo unikt i det at vi har åpnet alle våre arkiver for uavhengige fag-historikere. Et tydelig bevis for partiets holdning til åpenhet og grundig etterprøvning!
Hallvard Notaker (bildet) skal skrive det bindet vi har en viss befatning med, og han holdt avslutningsinnlegget med tittelen i overskriften. Et vesentlig poeng var at det var feil å assossiere Høyre og Høyrebølgen med nyliberalismen som slo inn i engelsktalende land - og også mange andre land - men som i folks mentale bilde ble identifisert med politikerne Margaret Thatcher og Ronald Reagan. Selveierdemokratiet, med økonomisk demokratisering som gjorde det mulig for flere å eie sitt eget hus, ha formue og aksjer og dermed en buffer mot dårlige tider, var hentet ut av de tyske kristeligdemokratenes idé om den sosiale markedspolitikken. Også Høyre, på denne tiden, gikk inn for styrt rente - noe som ikke på noen måte var en del av nyliberalismen.
I Høyre ble det gjort klart, rundt 1980-81, at man ikke skulle gjøre noe for å anstendiggjøre FrP, for det partiet besto av tendenser som var uønskede i Høyre. Den liberalistiske tendensen i FrP, som var kjernen i de som fikk marsjordre på Dolkesjø, var kanskje bare den mest ytterliggående delen av en bevegelse som også fikk utslag i Høyre.
Notaker pekte på at høyrebølgen, og også Høyrebølgen, kunne være en forlengelse av 68-opprøret. Det var i sin kjerne anti-autoritært, men fikk i Norge et svært autoritært utslag i møtet med den rot-norske pietismen (dette er min egen utlegning) og ble til AKP (m-l). Tankestrømningene i kjølvannet av 68 rettet seg mot kontrollerende kollektiv (som LO/Ap), mot staten som autoritet, mot snobberi og eliter. Arbeiderne som vendte seg bort fra Ap var anti-autoritære, og vi ser på tallene at de vendte seg bort fra Høyre etter hvert, og fant seg et nytt hjem i FrP.
Høyre har vist seg dårlig til å holde på velgere fra arbeiderklassen og de med mindre utdanning. Høyre har da heller ikke anstrengt seg for å velge inn representanter for "folket", men fokusert på at de må være moderate og skikket til oppgavene.
I debatten markerte naturlig nok Kåre Willoch seg med sin kritikk av FrP - som jeg i det store og hele deler. FrP-populismen er kortsiktig. Som en fremstående økonom sa det nylig: de nasker våre barns sparebøsser for å gjøre opp regningen for sin politikk. Som Willoch formulerte det: "de er anti-kunnskap og anti-analyse". Husholdningenes sparing er nå så liten, sa Willoch, at kriser får store utslag. Selveierdemokratiet må tilbake. I Dagens Næringsliv i dag (s. 4-5) viser grafene at norske husholdningers belåning er på rekordhøye 200% (i USA, der den er "kritisk høy" er den på 135%). Så Willoch har rett: noe må gjøres med den norske modellen når det gjelder gjeld og sparing!
Jeg ser fram til å følge Notakers arbeid videre. Høyre er jo unikt i det at vi har åpnet alle våre arkiver for uavhengige fag-historikere. Et tydelig bevis for partiets holdning til åpenhet og grundig etterprøvning!
4 kommentarer:
Hei Ole Martin,
Det er hyggelig at du kommenterer seminaret - det ble et interessant arrangement, synes jeg. Jeg vil gjerne komme med et par utdypinger om det du viser til fra mitt innlegg. Mitt hovedpoeng om forholdet mellom nyliberalisme, selveierdemokrati (som i første rekke kom fra Storbritannia i 1950-årene) og den tyske ”sosiale markedsøkonomi”, var at vi må forstå Høyres politikk under Willoch som en blanding av disse. Alle tre strømningene var tilstede, i ulikt monn i ulike sammenhenger og hos ulike aktører. Man kan derfor godt assosiere H-/høyrebølgen med nyliberalisme, forutsatt at man forklarer hvilke aspekter man snakker om og i tillegg vurderer betydningen av de andre strømningene. Men som heldekkende merkelapp er den historiske verdien diskutabel.
Jeg burde nevnt det på seminaret, men de som er interesserte i å lese mer om disse ulike retningenes vei inn i norsk politikk i 1950- og 60-årene, bør lese Johannes W. Løvhaugs bok om Minerva-kretsen).
Jeg har også lyst til å presisere noe av dette med det anti-autoritære. Som jeg tok opp på seminaret, mener jeg at vi må forstå deler av høyrebølgen som motivert av en motstand mot staten som autoritet (dvs ikke bare som kollektiv). Men det er klart at andre autoriteter bestod, slik at det etter min mening blir å trekke det for langt å si generelt at ”Arbeiderne som vendte seg bort fra Ap var anti-autoritære”. Det var staten, byråkratiet og ”ekspertene” som fikk sin autoritet svekket, ikke nødvendigvis alle autoriteter som sådan. I kritikken av staten (evt. ”eliten”, ”byråkratiet”) som autoritet, lå det implisitt at ”folk flest” ikke ble innrømmet den autoriteten de selv mente at burde ligge hos dem i ulike samfunnsroller, som borgere, forbrukere, foreldre, bedriftsledere, menn/kvinner, e.l.
Jeg kan for øvrig bekrefte at Høyre har vist stor åpenhet hittil i arbeidet. Jeg har fått fritt innsyn i alt jeg har bedt om og uoppfordret henvisning til materiale jeg ikke kjente til.
Vennlig hilsen,
Hallvard
Hei Hallvard
Fint at du tok deg tid til å presisere, utdype og nyansere det jeg hadde skrevet. Mine notater var sparsomme, og det var gått mer enn en uke da jeg skrev om innlegget ditt. Men nok unnskyldninger.
Når vi snakker om ulike strøminger i Høyre, deriblant klart nyliberalse impulser fra den anglo-amerikanske sfæren, slår det meg at noe av det mest vesentlige som forente ganske ulike strømninger i Høyre på 80-tallet (og tidligere) var forsvars- og utenrikspolitikken. Høyre kunne makte å nå et bredere spekter av velgere siden denne fellesnevneren - som var av stor betydning tidlig på 80-tallet - fungerte som et lim i partiet.
Mot slutten av 80-tallet forsvant jo gradvis trusselen østfra med revolusjonene i Øst-Europa og så Sovjet-Unionens fall. Høyres muligheter til å forene et bredt spekter av strømninger ble mer begrenset.
Hva tror du om en slik forklaringsmodell? (jeg skal ikke hevde at den er spesielt original)
Det er helt klart at utenrikspolitikk var svært viktig for mange både i og utenfor Høyre i denne tiden. Jeg tror imidlertid jeg skal være litt feig og vente med å mene noe om hva det er som i størst grad har forent ulike strømninger i Høyre i perioden jeg skal beskrive.
Det er nok lurt.
Jeg var ikke bevisst på at jeg utfordret deg til å gi en konklusjon på et materiale du ennå skal jobbe mye med. Beklager det!
Empirii og analyse må gå forut for konklusjoner!
I alle fall: det er en spesiell utfordring å jobbe med samtidshistorie, der kildene fremdeles er vitale og støvet ennå ikke har lagt seg.
Legg inn en kommentar