Det begynner å danne seg et mønster. Det er som om det ikke haster i det hele tatt å få vaksinert befolkningen. Det er prosedyrene som skal på plass. Alltid er det en unnskyldning, og man har ingen fornemmelse av at man kan få bukt med pandemien gjennom å jekke opp tempoet.
Kjør på! Ingen unnasluntring!
Dufter parmesan og våt skifer, og når den kommer i munnen gir den et tydelig og saftig bærpreg. Men ikke bare det: det kommer også et alkoholblaff - noe av en gjenganger denne kvelden med viner fra Hellas. Det er også litt lite substans i vinen, og den fullfører ikke smakskurven. Den stopper liksom midt i. For øvrig vet jeg lite om vinen. Søk på polets nettsted ga ingenting, og søker man på nett får man tilbud på mange italienske biler.
Boutari Legacy 1879 - 2012
Det første årstallet er da produsenten startet opp, og det andre er årgangen. Dufter gammelost og murstein, men går over i våt gammel asfalt. I munnen er det et lite Nebbiolo-preg. Den tørrer mye, men er interessant. "Tørrer mye " står en gang til i mine notater, så da er det nok alvorlige saker.
Tsantalis Rapsani Reserve 2014
Dufter tjære og murstein - varm murstein. Tørrer mye. Gøy vin. 2015-årgangen er å få nå, og koster 240 kroner. Den har bare en tredel Xinomavro, og resten likt fordelt mellom Krassato og Stavroto (som jeg heller ikke kjenner noe særlig til).
Thymiopoulos Xinomavro Young Vines 2018
Dufter bringebærdrops og litt tjære. Saftig og drikkevennlig i en fruktig stil. Mens vinene over hadde et tydelig Nebbiolo-preg, er det mest assosiasjoner til Burgund på denne her. Man kan få denne i magnum for 400 spenn.
Grønnlig duft men ganske stum på nesen. Her er det mye syre - årgangen 2004 fornekter seg ikke! Likevel viser den seg godt integrert når vinen bygger på seg utover i smakskurven og med tid i glasset. Strukturen er flott!
Joh.Jos. Prüm Wehlener Sonnenuhr Auslese 2004
Her er det en god del svovel og "funk" på nesen. Syrlig og frisk i munnen. Restsukkeret merkes lite, men syren svært mye. Dette er en syrefest, og de som svarer positivt på invitasjonen bør også tåle en del svovel. Disse vinene er ikke laget for å modnes i løpet av et menneskeliv, virker det som.
Duft av høytonet jordbær og hibiscus. Frisk også i munnen, og med godt grep i kinn og gommer. Man fornemmer at det er god kvalitet, men det er likevel vanskelig å finne noe særpreg. Skyldes det dårlig kjennskap til denne typen viner, eller er kritikken rimelig? Nå er det 2018 som gjelder, ser det ut til, og den selges for 220 kroner.
Tetramythos Agiorgitiko 2016
Dufter røde bær og vanilje. Saftig, lett og bærpreget i munnen. Lettdrikkelig stil, og da følger ofte også nedsiden: litt lite substans. I 2017-årgangen, som er inne nå, koster denne ganske presist 200 kroner. Spontanfermentert og modnet i leirkrukker er den også, på nygammelt vis.
Dette er et tynt grunnlag å generalisere på, men det er det det er. Det var vanskelig å finne noen holdepunkter for å plotte Agiorgitiko inn på det mentale vinkartet, men så er den da også mest utbredte druetypen i Hellas. Læreboken sier den har mye frukt og farge, men er lavere på syren. Krydret, med toner av plommer, sier også "læreboken." Vinene her synes ikke å passe inn i denne beskrivelsen.
Sist jeg anmeldte en av Horsts Wisting-bøker syntes jeg den var på grensen, eller kanskje over, til å bli kjedelig. Realismen kan tas for langt. Man kunne nesten tro at Horst hadde lest min anmeldelse, for ingen kan beskylde denne boka for å være kjedelig. Da har man virkelig blitt forvent. Skikkelig spenning hele veien, er det.
Det er en virkelig versting som står i sentrum for handlingen. Tom Kerr er en serieforbryter som voldtar, piner, plager og tar livet av sine unge kvinnelige ofre på bestialsk vis. Ikke bare det, kan parterer dem også, og graver dem ned.
Heldigvis er han tatt. Handlingen begynner når han har innrømmet flere mord og skal ut av fengselet og på befaring. Der vil han vise hvor et annet offer er begravd.
Selvsagt blir Wistings datter Line involvert. Det har blitt en hovedingrediens i plottet i disse bøkene. Omtrent som de bøkene med Hardy-guttene jeg vokste opp med. Det viser seg alltid at saken faren Frank og Joe egentlig jobber med den samme saken som de har begynt å nøste i. Noe av den samme følelsen har jeg med disse senere bøkene med Wisting. Men det har lite for seg å irritere seg.
Horst skriver nesten utelukkende hovedsetninger, noe jeg også prøvde i avsnittet over. Språket kommer aldri i veien for en spennende handling, men det gir heller ikke noe ut over handlingen. Når det er så spennende som her så gjør det egentlig ikke noe.
Konklusjon - Klar anbefaling.
Ingen kan beskylde tyskerne for å gjøre livet enklere for vininteresserte med korte og snappy navn. Men slike plager fordunster når man får denne vinen i glasset. Den dufter til å begynne med overraskende tydelig av petroleum, men det dunster vekk - eller blir mindre tydelig etter som vinen får varmet seg litt opp i glass og karaffel (dekantert kanskje et kvarter før). Den er delikat, finslig og harmonisk. Den minner ikke så lite om Mosbachers GGer som jeg har vært over meg av begeistring for her på bloggen, men denne har mer fruktsødme. Harmonien er den samme, men balansepunktet er noe forskjøvet i retning det fruktige i denne vinen. "Im Sonnenschein" heter det i navnet til denne landsbyen. Det kan jeg tro når jeg smaker denne virkelig flotte vinen.
Gjenkjøp? - Oh yes!
2005 Patrice Rion
Gevrey-Chambertin 1er Cru Lavaux St. Jacques
Fin struktur og sødmefull frukt også i denne nydelige vinen. Den har ikke så tydelig preg av orientalske krydder som jeg ofte får i Gevrey-viner, men det som skjemmer den litt er et noe for tydelig fatpreg. Meget god lengde. For stadig flere produsenter og til og med på 1er Cru nivået er 2005 virkelig inne i drikkevinduet nå, men det er på ingen måte noen hast med å drikke de opp. (Bildet: Patrice Rion hjemme i Primeaux-Prissy i 2011, tatt av Ole Martin Skilleås © )
Gjenkjøp? - Ja.
2004 Trimbach Riesling
Cuvée Frédéric Emile
Tydelig aldringspreg på fargen, som ligner en tvilsom urinprøve. På duft er det utvilsomt petroleum, men også et streif av honning. Etter hvert noe sitrus og aprikos. Årgangen tro er den ganske tight, men har blitt langt mer finslig og harmonisk enn kombinasjonen av årgangen og produsenten skulle kunne lede til. Den er nok fint inne i drikkevinduet nå.
Gjenkjøp? - Ja.
2008 Domaine Robert
Chevillon Nuits St. Georges 1er Cru Les Vaucrains
Dyp rødfarge, men nærmere inspeksjon viser en klarhet og gjennomskinnlighet som tyder på Pinot Noir. Det er min vin, så det var ikke akkurat noen stor oppdagelse. På duft er det på grensen mellom rød og mørkere frukt/bær, og litt orientalsk krydder. Strukturen er det lite å si på, annet enn at den fremstår som litt på den harde siden. Chevillon er ellers gode til å få fram frukten i sine viner, men her er det nok årgangen som gir det strenge preget. Kanskje har vinene en lengre horisont som bør utforskes, men på den annen side er jeg langt fra sikker på at frukten vil holde følge. Ingen storsjarmør, men den står seg godt til en rik rett. Når det gjelder vurderingen under, er det vanskelig å ikke kalkulere inn at disse vinene nå har blitt dobbelt så dyre. Chevillon var den produsenten jeg passet på å få med meg fra alle årgangene. Det er det nå slutt med.
Gjenkjøp? - Ja.
2007 Franz
Strohmeier Blauer Wildbacher Ganz a' Siassa Schilcher Beerenauslese
Dette er sjeldne saker. På Cellartracker ser det ut til at jeg er den eneste som har denne rød/rosa søtvinen i kjelleren. Blauer Wildbacher er et syremonster av en drue, noe de ikke få nordmennene som kjøper rosévinen Schilcher vet godt. Når man så plukker tørkede druer av dette slaget får man godt med sødme med seg. Det er friskt og godt, og antakelig den eneste vinen som kan passe til riskrem med jordbærsaus. Akkurat det fikk vi testet ut. Herlig vin! Hvis den var å få skulle jeg kjøpt mer, men den er ikke å spore - og det ser ut til at produsenten har sluttet med slikt.
Gjenkjøp? - Ja!
Gjenkjøp - Javisst!
2010 Domaine Matrot
Volnay 1er Cru Santenots
Litt bruning i fargen. Dufter mest jord og friske røde bær. Friskhet og litt røde plommer i munnen, med mellomfylde og et fint løft inn i ettersmaken. På tur inn i flytsonen, og jeg vil vel holde igjen et par år før jeg åpner neste. Jeg har møtt flere fra årgangen som har kommet lengre enn denne, og det overrasker fra Matrot som (som så mange andre som lager mest hvite burgundere) gjerne lager rødviner som utvikler seg rimelig kvikt.
Gjenkjøp? - Ja.
2004 Cavallotto Barolo
Riserva Bricco Boschis Vigna San Giuseppe
Fortsatt mørk. Ser man godt etter er den litt vandig i kanten. Rett etter dekantering fra flaske som kom rett fra 14 grader er det mest syrlige kirsebær, jord, lær og litt tjære. Overraskende meddelsom til kjølig Nebbe å være. Duften er tydelig og "maskulin." Etter mer tid i glasset kommer det et anstrøk av møbelpolish. I munnen blir den også mer seg selv etter som temperaturen stiger. Her er det ikke tanniner som river og sliter - de er der, absolutt, men de spiller på lag med den harmoniske frukten og spiller liksom bass. Det fortsetter gjennom måltidet, med noe mer av det modne innslaget med høstløv og så videre. Vinen holder litt igjen, særlig aromatisk, men utmerker seg med en struktur som er både solid, harmonisk og svært lang. Aromatisk hadde den mer å si da den var nydekantert, faktisk, så de som dekanterer og "lufter" vinen vil gå glipp av mye utvikling og mye interessant med mindre de følger vinen hele veien.
Jeg tror jeg legger opp til å drikke mine Nebbiolo-viner tidligere enn jeg har til nå. Det er så mye rart å finne under korkene på disse vinene, så gevinsten med å lagre dem til de blir fruktløse og mer generiske er for liten. I denne er det fruktens samspill med strukturen som gir vinen klasse.
Gjenkjøp? Ja.
1996 Bollinger Champagne La Grande Année
Kobberfarget nå. Dufter nybakt surdeigsbrød og ferske (!) aprikoser. Fantastisk matchampagne. Satt som et skudd til grillet sjøkreps og fruens sedvanlig fantastiske risotto. Rik og dyp, men samtidig fin sødme i frukten og enorm lengde. Den spiller på de dypeste strengene, og er langt vekke fra de lyse aperitif-champagnene. Men det er dette jeg liker best, og det er en stil som er verdt å vente på. Denne kassen kjøpte jeg i 2004 for 548 kroner flasken. 2012 skal de ha nesten 1.400 for i dag!
Gjenkjøp? - To kasser, minst!
På fredag uken før skjønte jeg dette, og det kunne også norske journalister ha skjønt dersom de leste utenlandske aviser. Da ble det nemlig klart at AstraZeneca ikke kunne levere det de lovet til EU, og Norge har fått et slags EU-medlemsskap i vaksineprogrammet deres. Det er via EU vi får vaksiner mot covid19, nemlig, som de fleste har fått med seg.
Men nei - det var først da FHI meldte dette at norske journalister laget sak. Da hadde jeg (og sikkert flere som leser aviser fra andre land enn Norge) forlengst laget en linje mellom punktene.
(FOTO: DADO RUVIC / REUTERS)
Vestlige kommunister, for eksempel, trodde fullt og fast på den propagandaen som kom fra Sovjet-Unionen og dens vasaller. Nord-Korea tok de med en klype salt, tross alt, men i Sovjet var alt vel. De som hevdet noe annet var kjøpt og betalt av CIA. Friheten, som jeg selv abonnerte på en periode, Sovjet-Union, Sovjetnytt mv. (som onkel Palmer abonnerte på) var kjente kilder.
SV-ere som jeg var vel i en mellomstilling. Vi tenkte vel at sannheten var et sted mellom østlig og vestlig propaganda. Det var vel ikke før jeg selv møtte folk fra Øst-Europa etter murens fall at jeg forsto at virkeligheten var noen hakk verre enn det jeg ville omtalt som "vestlig propaganda" - men som egentlig var svært nøktern informasjon.
Det skjedde da jeg bodde i England 1988 - 1993. Der ble jeg også kjent med mange italienere, som nesten uten unntak var kommunister. De ble mye mer sjokkert enn det jeg ble, for de hadde levd i de italienske informasjonssiloene.
Italia hadde ingen felles offentlighet, men tette skott mellom sosialister, kommunister og kristeligdemokrater. De hadde til og med sine egne offentlige TV-kanaler: Rai Uno var for kristeligdemokratene, Rai Due for sosialistene og Rai Tre for kommunistene. Avisene var også mer ensporede enn det jeg var vant til.
Kommunistene i Norge var et lite parti, og da snakker jeg om NKP og ikke det "yngre" og mer aktivistiske (og farlige) AKP (m-l). Bitterheten mot storsamfunnet var svært stor hos enkelte, og når man møtte dem på "trygg grunn" i Øst-Europa kom det lettere fram.
I 1982 reiste jeg med NKP som gjest av SED (Kommunistpartiet i DDR) til Magdeburg på en partiskole. (Klikk på lenken og les mer.) De fleste var hyggelige og reale folk, noen var også tydelige på at landene i øst ikke fungerte. Men så var det de som lignet mye på dagens konspirasjonsteoretikere: Alt var USAs feil. Her i øst kunne de endelig føle seg frie. Her var det folket som styrte, og alt som var galt var USA og vestens skyld. Faktaresistensen var betydelig. Vi som ikke var "troende" ble bedt - av et par NKPerne - om å nærmest avlegge en ed om at revolusjonen i 1917 var et vendepunkt i verdenshistorien. Ellers ville de be oss dra hjem.
De var ikke alene om denne typen virkelighetsforståelse heller, eller "troskrav," men noen har sikret seg bedre mot falsifisering. Jehovas Vitner mener verdens undergang er nær, og at de vil bli utvalgt til å dra til himmelen mens alle andre vil forgå. Ulikt mange andre har Jehovas Vitner fastslått når dette skal skje. Mange ganger. Først i 1878, så i 1914, 1918 og 1925. Siste dato var i 1975, men nå har de lært sier de bare at det er snart. Det er nok tryggest!
Heftig og stikkende duft. Her er det mye svovel. Dette gir en ekstra og lite velkommen dimensjon til vinen. Eller rettere sagt: Her er det vanskelig å finnen vinen i all den galskapen svovelen finner på. Man kan begynne å tro at man har dødd og havnet på feil sted. Heftig funk - det er det kanskje greit å høre på, men i glasset vil jeg helst ha noe annet. Jeg har 2004-årgangen av denne vinen, og jeg håper inderlig at svoveleimen har dunstet vekk på den. En vin på 13 år skal ha kastet av seg stanken av helvete! (Bildet denne gangen får bli av sulfitt)
Haag Brauneberger Juffer Sonnenuhr Riesling Spätlese 2007
Kontrasten til denne er tydelig. Her er harmoni og intensitet på den rette måten. Fargen er også dypere enn på vinen under. Det dufter sitrus, litt maling, og i munnen er det harmonisk Rieslingfrukt som er intens, men som vet hvor grensen går til det outrerte. Den er godt på rette siden, og for meg var dette en av de beste vinene denne kvelden.
Schäfer Graacher Himmelreich Riesling Spätlese Goldkapsel 2007
Lys og lekker. Dufter sitron, og andre elementer blir bare diktning for det er sitronen som slår her. Fint integrert, men den taper seg mot vinen over på grunn av kort ettersmak.
"Elefanten i rommet" når det gjelder viner med restsødme, er svovlingen. Sulfitter må tilsettes for å hindre ny gjæring, og noen - som JJ Prüm - er notorisk hardhendte med dette. Vinene lever bortimot evig, men de av oss som ikke lider av langt utviklet selvbedrag skjønner at vi ikke gjør det. Jeg har derfor sluttet å kjøpe viner fra JJ Prüm - tross det gode ryktet (og jeg har drukket meget gode viner derfra, bevares).
(De som vil lese mer kan med fordel konsultere dette dokumentet.)
Dypest farge av disse, litt forbi giftering. Virker noe oksidert, og den svir også en del på alkoholen. Meget god fylde, kanskje over grensen til fedme. Totalt sett en ikke så vellykket vin - eller rett og slett et misfoster. Det kan selvsagt skyldes hendelser i etterkant av produsentens innsats. Denne vinen har også Ugni Blanc og Semillon i tillegg til SB. (Men den er ganske fotogen, så ...)
Dom. Hatzimichalis Assyrtiko Sauvignon Blanc 2018 kr. 200
Og her var det Assyrtiko i tillegg til SB. Dufter syltet sitronskall. So far so good. Men også her er det godt i overkant med alkoholpreg, så denne er heller ikke helt i vater. Eller rettere sagt: Den er for alkoholisk. De som har lyst til å utfordre min opplevelse av vinen finner den på et par pol i Oslo, eller på bestilling.
Alfa 2018
Svært floral og intens. I munnen blir det mye tutti-frutti drops. Fin fylde i munnen, og den henger lenge - men ikke på noen god måte. Ser ikke ut til å være å få, og det er kanskje ikke noe stort tap. Det er en vin for spesielt interesserte.
Alfa Fume 2018
Dufter intenst av Grapesoda og litt kattepiss. Parfymert preg. Mye bedre integrert og drikkelig enn "broren" over - men det blir mer akademisk, for jeg ser ingen grunn til å oppsøke noen av disse.
I det hele tatt var det vel lite å hente her, annet enn den ganske velkomne konstateringen av at det heldigvis ikke er noen grunn til å kjøpe inn noen av dem.
Jeg
må visst forklare spørsmålene mine. Det at denne typen
medier er ganske nye for oss gjør at vi lett relaterer dem til noe vi
kjenner fra før, altså andre arenaer for ytringer. En type arena er den vi intuitivt
mener at alle bør ha tilgang til - som et gatehjørne eller en klippe (kjent fra Bibelen). Det vil være svært inngripende
å nekte noen å ytre seg i det hele tatt. Ser man på Twitter som et forum av
denne typen gir det seg omtrent av seg selv at det å nekte tilgang til noen -
selv Trump - er for grovt. Og kanskje det er det, og at vi derfor burde vente at Twitter trakk seg tilbake og erklærte seg som et fristed. At ytrerne selv får ta ansvar for det de ytrer. Det vil neppe skje - tenk bare barneporno, bombeoppskrifter, salg av heroin osv. Dette er kommersielle selskap som har et omdømme, og det er viktig for inntjeningen.
Da
må de kanskje ligne mer på det andre alternativet - også tatt fra medier vi
kjenner og er vant med over lengre tid enn vi har vært kjent med sosiale
medier. Da er det redigerte medier som aviser og forlag som melder seg som analogi. Selvsagt ER ikke sosiale medier forlag eller
aviser heller, det er derfor "som" figurerer i de innledende spørsmålene mine. Volumet ytringer via et forlag eller i en tradisjonell avis er overkommelig og redigerbart, mens i sosiale medier (SM) er volumet uhåndterlig.
Å passe SM som Twitter inn i en av disse gamle kategoriene er trolig en håpløs oppgave, men relatert til ytringsfriheten og redaktøransvar tvinger et svar seg fram. I det ene tilfelle er de nøytrale platformer (SOM et gatehjørne), og i det andre ansvarlige utgivere (SOM en avis). I det ene tilfelle må de bry seg med hva som formidles, og i det andre tilfelle kan/bør de ikke gjøre det. Det som rammes av loven må lovens håndhevere ta seg av.
SM
har på en måte svart at de ikke ser seg selv som nøytrale plattformer (jf.
gatehjørne/Speaker's Corner). Ting slettes og folk kastes ut - mye av det er styrt av algoritmer og dermed noe vilkårlig. Det er her det begynner å bli problematisk, både
praktisk og prinsipielt. Praktisk fordi det vel er umulig å foreta noen
meningsfull forhåndskontroll av det som ytres. Akkurat på dette aspektet
forblir SM mer som gatehjørnet/klippen osv. Forlaget, som noen ligner SM med,
mottar manus og vurder det før det trykkes. Prøv det med FB, Twitter mv.!
Prinsipielt
fordi SM ikke står ansvarlig for noen andre enn seg selv. Hvilken lovgivning skal være
gjeldende for verdensomspennende ytringsforetak som SM? Skal de være sin egen
lov? I så fall skal de være både lovgivende, undersøkende og dømmende? Overfor
hvem kan man påklage dommer? Jo viktigere SM er, jo mer presserende er dette spørsmålet.
Jeg spør fordi jeg ikke vet, og fordi jeg ikke har bestemt meg for hva jeg skal mene. Dilemma er ingen mangelvare, og svarene er ikke åpenbare.
En alternativ overskrift kunne vært "Greske hvitviner på K."
Katsaros 2017Lys på farge og duft, med noe sitrus. I munnen virker den først balansert med fin fylde, men så slår varmen inn. Den er litt for alkoholisk og svir litt. Det har vel vært en gjenganger hos mange av vinene i denne smakingen fra oktober 2020.
Katsaros 2018
Det er vel ingen overraskelse at man kan si mye det samme om denne vinen som den over, men den er litt mindre alkoholisk, sviende og varm. Det er da noe.
Tsantalis Kanenas Chardonnay 2017
En bør ikke tro på alt man leser, for denne vinen har ikke bare Chardonnay i druematerialet men også 50% Muscat of Alexandria. Det er formodentlig mindre salgbart, så derfor får vel Chardonnay stå i fred i navnet hos Vinmonopolet (men på etiketten er begge med). Duften er vár og blomsterpreget, i munnen er det litt såpe. Men vinen er alt i alt ganske nøytral på så mange vis, og lite særpreget. 2019-årgangen er til salgs for 195 kroner
Ganske dyp farge, og en høstlig duft. Elementene er bra integrert i denne eksepsjonelt varme årgangen der man selv i Mosel fikk lov til å tilsette syre! Den henger godt på syrene, men andre halvdel av smakskurven skuffer litt. Men den er mye bedre enn den andre 2003'eren (under).
Fritz Haag Brauneberger Juffer Sonnenuhr Spätlese 2005
Denne skulle egentlig vært 2003, men det var en annen årgang som snek seg med. Voldsom duft med sukret gul frukt. I munnen en lekker, kjølig fruktighet og god syre. Fin ettersmak med mye å smatte på. Den klart beste av disse tre vinene.
R. Haart Piesporter Goldtröpfchen Riesling Spätlese 2003
Mer dempet duft og nesten litt lapp i munnen. Løs i strukturen og ganske "tom". Det beste man kan si om ettersmaken er vel at den var kort.
