40 år siden første valgkamp

Jeg kom plutselig på at det i disse dager er 40 år siden jeg først drev valgkamp! Heldigvis er jeg ikke eldre enn at hukommelsen fremdeles er god, så de ukene står ganske klart for meg. (Bildet: Tor Frithjof Wigers Larsen, Hilde Onarheim og jeg). 

I 1977 var jeg ganske nyinnmeldt i SV, og partiets valgkampsekretær i Nord-Trøndelag dukket opp og ba meg distribuere noe materiell. Jeg fikk også en liste over de andre som abonnerte på Ny Tid og oppdraget med å stifte nytt lokallag i Overhalla. Lokallag tok det to år å stifte, mener jeg å huske, og fire år senere var det jeg som var Nord-Trøndelag SVs valgkampsekretær. Jeg fikk stiftet fire nye lokallag i 1981, og i to av kommunene fikk SV senere ordføreren. 

Årene 1977 til 1982 (da jeg flyttet til Trondheim) ble ekstremt aktive politisk. Lærerike men travle år, og jeg var utslitt og møkk lei da jeg begynte på Universitetet i Trondheim (nå NTNU). Der fortonte studentpolitikken seg usedvanlig barnslig, så den fristet aldri. I Trondheim SV ville det ta meg lang tid å få så interessante posisjoner som jeg hadde hatt hjemme, så jeg droppet det direkte engasjementet. 

Jeg var ungdomskandidat på SVs liste i Nord-Trøndelag i 1983, men tok ikke del i valgkampen. Da jeg senere bodde i England (1988-1993) beveget jeg meg mer til høyre i det politiske landskapet. Fri fra de vanlige sosiale bånd, og påvirket kanskje særlig av studenter fra Øst-Europa, nyorienterte jeg meg og stemte Høyre for første gang i 1991. Utviklingen har jeg beskrevet på bloggen før i serien Politikk og personlighet (let litt for å finne de enkelte innleggene). 

I 1995 meldte jeg meg inn i Høyre, og det er 20 år siden min første valgkamp for Høyre. I 1999 ble jeg også folkevalgt i Fylkestinget i Hordaland. 

I år har jeg stått på stand på Lagunen og gått og banket på dørene til folk. I 1977 sto jeg på stand i Namsos, og fikk hard medfart fra gamle damer og modne herrer. Det var Listesaken, og Loran-C saken med mulig riksrett mot SV politikere som preget valgkampen for SVs del. Det var betydelig tøffere å stå på stand da. Det har gjort sitt til at jeg har blitt vant til å ytre meg uten å frykte reaksjonene. Om bare alle kunne hatt det slik! 

Politikk og personlighet - del III

Politikk er know-how

Det er etter hvert klart for alle som kan og vil forstå at Donald Trump ikke er egnet som president i USA. Men det er ikke bare hans håpløse personlighet som er årsaken - selv om alt forsterkes gjennom den.

Han kan heller ikke politikk.

Dette var jo en vesentlig del av mannens appell ved valget. Politikere, og særlig "Washington", var hatobjekter for mange. Fjernt fra folk flest og bare opptatt av å sørge for seg og sine. Det å få noen utenfra som kunne røske opp i det hele var sett på som attraktivt ikke bare for Trumps supportere, men også for de svært mange som støttet Bernie Sanders i demokratenes primærvalg. Vi kjenner til fenomenet også fra populister i andre deler av verden.

Men politikk er ikke bare å ville - som noen så siterbart har sagt. Det er også en ferdighet, og ferdigheter kan ikke leses ut av bøker. De læres gjennom å bli utøvd, det er en know-how som det heter på engelsk, eller savoir-faire på fransk.

Denne innsikten er noe av en grunnpilar i konservatismen slik Michael Oakeshott beskrev den i "On Being Conservative" (1956) - som er å finne i Rationalism in Politics and Other Essays (1962). Også essayet som ga navn til denne samlingen legger vekt på det organiske i menneskets sosiale liv og de organisasjonene som det bygger opp.

Politikk er ikke business, og politikk er heller ikke markedsføring. Det er mulig å lære mye om politikk gjennom å studere, men man kan ikke lære å utøve politikk på den måten.

Dette er også en viktig grunn til at jeg er skeptisk til å åpne og demokratisere nominasjonsprosessene. Det er andre politikere som gjennom nærobservasjon av sine kolleger som er best i stand til å vurdere om noen er skikket til å utøve et verv, og ikke de som ser kandidatene på TV.

Trumps tid som president kan kanskje minne oss på dette.

Berge Furre 1937-2016

11. januar døde Berge Furre 78 år gammel. Hans ledertid i SV (1976-1983) omfattet hele min aktive periode i partiet (1977-1982), og han kjente meg faktisk igjen på Karl Johan. Skjeløyd og med en ikke så lite distré fremtoning, regnet jeg det som et tegn på at jeg "var noen" i SV på den tiden. Vi hadde pratet sammen både i Namsos og på landsmøtet i SV, men jeg hadde ikke ventet at han kjente meg igjen.

For litt over syv år siden omtalte jeg Furre på bloggen. Da skrev jeg blant annet at han hadde "en solid, argumenterende og intellektuell stil." Dette likte jeg godt, og det liker jeg fremdeles. Våre politiske ståsted fjernet seg en god del fra hverandre, men jeg var like imponert over hans måte å argumentere politisk på. Den akademiske historikeren var en del av hans væremåte, og ikke en stil han la av seg som politiker. Han holdt fast på sine prinsipper, og likte ikke det lettvinte og overfladiske.

Relevante lenker for SV og jeg: del IV, del V og del VI i serien Politikk og personlighet.

Konservatismen (Politikk og personlighet XVIII)

Jeg er politisk konservativ, men det er ikke lett å reklamere for konservatismen. Roger Scruton sier det meget treffende:

Conservative thought is difficult. It doesn’t consist of providing fashionable slogans or messages of hope and marching into the future with clenched fists and all the things that automatically get a following. It consists in careful, sceptical rumination on the near-impossibility of human existence in the first place.

Her er det flere ting å gripe tak i, ikke minst det at konservatisme og skeptisisme er nære naboer. Mennesket er ikke bare edelt. Tvert om er vel edelhet en høyt priset egenskap nettopp fordi den er så sjelden. I vår del av verden og i vår tid nyter vi godt av et sammenfall av svært mange heldige omstendigheter, og en av de viktigste er en rettsstat og institusjoner som har vokst fram gjennom å vise seg dugelige i dette å legge til rette for trygghet og utvikling.

Vi konservative gir nødig slipp på dette, og lar oss ikke så lett rive med av planer om å gjøre verden om til et paradis. Oppskriften på å oppnå paradiset har som oftest med utryddelsen av fiender å gjøre. Det forrige århundret manglet ikke slike bevegelser, og i våre dager er det vel først og fremst ulike islamistiske bevegelser som utmerker seg i så måte. Men konservative er skeptiske også til andre som mener å ha noe som er så viktig at grunnleggende rettigheter må vike. Eller som Scruton sier det:

Conservatives are by their nature people who are trying to defend and maintain existence without a cause.

Det viktigste for konservative er å unngå revolusjoner. Det er situasjoner der den orden bryter sammen, og den mektigstes eller mest brutales rett gjelder. Det får fram det verste i mennesker, og situasjonen i land som Syria, Libya og Jemen føyer seg til eksempler som Rowanda, Jugoslavia og andre.

Heldigvis er ikke vi i noen situasjon som kan sammenlignes. Det å stå for gradvise reformer, kompromisser og institusjoners bevaring er både kjedelig og vanskelig. Men kjedelige rammer er grunnlaget for et godt liv. 

40-års jubileum (Politikk og personlighet - XVII)

Hva er det som skjer med meg?

Menneskets evne til å reflektere over seg selv er kanskje det som skiller oss klarest fra andre dyr, men det er også kilden til mye elendighet. Om det fører til elendighet vet jeg ikke, men jeg har begynt å reflektere over mine interesser og da særlig - som tittelen indikerer - politikk. (Serien med egen politisk sjelegranskning har gått lenge, forrige innlegg var i fjor.)

Jeg kom plutselig på at i høst er det 40 år siden jeg fikk mitt første verv. Jeg ble elevrådsleder på ungdomsskolen som syvendeklassing - altså fersk fra barneskolen og såvidt 13 år. Hva de tenkte på som valgte meg, det vet jeg ikke, men for min del ble det starten på et liv med tillitsverv og engasjement. Jeg ble tillitsvalgt som elev, student og senere ansatt. Jeg var folkevalgt også, som min far. Jeg hadde et bredt utvalg av verv i SV og SU fram til jeg ble 20, og i Høyre fra jeg var 33. Fram til siste årsmøte. OK, jeg er fremdeles medlem i Representantskapet, men høstens valgkamp var den første jeg ikke utkjempet i første linje siden 1995.

Jeg har hatt ulike interesser gjennom livet. Noen har kommet og gått, og andre har kommet litt i andre rekke etter hvert. For tiden er det tennis som er den store. Men alltid har politikken vært der. Det er en del av meg og min identitet som har vært ganske så stabil.

Men nå er motivasjonen liten. Mitt ståsted er uendret, men trangen til å innta posisjoner har minsket. Kan det være alderen? Har mitt ego krympet, slik at det å ha posisjoner ikke betyr noe lenger?

Jeg tror ikke dette kan være noen viktig forklaring, for jeg har sjelden vært ute etter posisjoner. Flere ganger har jeg hatt mulighet til å bli leder i en lokalforening, og takket nei til det. Bare en gang har jeg takket ja til å stille til valg som folkevalgt. Så egostørrelsen har ikke vært i førersetet så ofte før heller.

Kan det være en helt ny fase i mitt bevisste liv - at jeg ikke bryr meg om samfunnsutviklingen? Neppe. Jeg tipper det har med det å gjøre at jeg trenger en pause. Bare med pause da jeg bodde i England, har jeg vært aktiv politisk og på arbeids-/studieplassen i 40 år.

Men vi får se. Fremtiden vet ingen av oss noe om.

Intervju i Naumdøla Jul - Del I

1. november ble jeg intervjuet av Naudøla Jul. Noen av spørsmålene fikk jeg opplest på telefon, andre fant jeg på selv. Teksten skrev jeg helt alene. Nå er salgsperioden for bladet over, så da tar jeg meg den frihet å laste det opp her, og pynte det med et bilde av bloggeren som pjokk (ca. 4 år gammel, på besøk hos Mormor i Bjønndalen i Nærøy).

- Hvem er du, og hva driver du med?

Arbeidet mitt er å være professor i filosofi ved Universitetet i Bergen. Jeg underviser, veileder, leser, skriver og innimellom får jeg også tenkt litt. Det er greit å få betalt for å tenke, men det jeg kommer med skal holde i møte med kritiske og skarpskodde filosofer på en internasjonal arena.

- Hva slags utdanning og bakgrunn har du?

Lektor med hovedfag i engelsk fra NTNU, og doktorgrad i filosofi fra England.

- Hva driver du med på fritiden?

Jeg driver mye med vinsmaking og skriverier om vin, og siden jeg var 15 har jeg vært politisk interessert og for det meste aktiv. Men i det siste har jeg slått meg på å spille tennis. Jeg klasket litt for over 20 år siden, men lærte det ikke. Det er de siste par årene, etter at jeg ble femti, jeg har fått opplæring, og jeg har satt meg fore å bli god. Det er en teknisk svært krevende sport men utrolig gøy, og ti timer i uka. g har satt meg fore å bli god. asiner i hele Namdalen. n for det man oppljeg spiller mellom fem og ti timer i uka. Det er min nye besettelse.

- Fortell litt om bloggen din

Ja, den driver jeg jo også med på fritiden. Jeg startet den nesten ved et uhell i 2007, og siden 2009 har jeg oppdatert minst annenhver dag i gjennomsnitt. Det er jeg stolt over: de fleste bloggene er for lengst lagt ned eller glemt. Jeg skriver om mye og mangt, men mange liker å lese smaksnotater om vin så det blir litt av den typen. Noe av det jeg er mest fornøyd med er serien “Politikk og personlighet” der jeg satte meg fore å finne ut hvorfor mine politiske oppfatninger har utviklet seg som de har gjort. Hva har hatt mest å si: arv, miljø eller fornuft? Søker man på http://olemski.blogspot.no og skriver “Politikk og personlighet” i søkefeltet oppe til venstre får man innleggene opp. 

Høyre som mitt parti? - Politikk og personlighet - XV

Det er over et år siden jeg skrev siste innlegget i denne serien, og nå er det snart valg. Et sentralt tema har vært rollen til "natur og kultur," et annet har vært "fornuft og følelser". Interesserte bør lete i dette søket etter tidligere innlegg - som tar for seg mitt politiske liv fra barneår til ca. 1995. (Bildet er fra en tidligere valgkamp - her med Byråd Hilde Onarheim).

Jeg har egentlig ikke fulgt opp lovnaden fra det siste kronologiske innlegget i serien, fra januar 2011, om å ta for meg perioden etter 1995 da jeg ble med i Høyre. Det blir det ikke noe av nå heller, men jeg kan si noe mer generelt om hvorfor jeg fortsetter å engasjere meg i Høyre. Det er selvsagt ikke fordi partiet er ufeilbarlig, eller fordi jeg er enig i alt som står i programmet eller som partiet foretar seg. Det er ikke slik det fungerer. Når jeg nå stemmer Høyre for sjette gang ved et stortingsvalg har det med dette å gjøre:

• Demokrati fordrer alternativer, og med den dominerende stilling Arbeiderpartiet har hatt i Norge etter krigen er det bra for det norske demokratiet å ha et solid og traust parti på den andre siden av "streken". Særinteressepartier og populister kan aldri utgjøre et slikt tyngdepunkt.

Dette er en mellomting mellom et overordnet syn og en strategisk tilnærming, men som grunnleggende konservativ av natur bryr jeg meg om demokratiet som institusjon. Vi må aldri ta det for gitt. Det har, siden jeg begynte å stemme Høyre, aldri sett bedre ut for alternativet til Arbeiderpartiet enn nå. Måtte det bare vare til og med 9. september!

• Arbeiderpartiet har mye bra for seg, men mitt behov for å bygge opp under et alternativ ligger også i det at partiet har bundet seg så fast til LO. Partiet finansierer valgkampen deres, og har fast representasjon i politiske organger. I 2013 burde slik korporatisme være et fremmedelement, og politiske partier kun styre etter hva de mener er best for samfunnet som helhet.

Som konservativ er jeg av legning bekymret - ikke for de daglige ting, men for de store linjer. Få partier tar dette så alvorlig som Høyre.

• Høyre legger hovedvekt på langsiktige utfordringer som forskning, innovasjon og infrastruktur. Når partiet vektlegger lærerne er det fordi de er kunnskapssamfunnets fremste drivkraft - ikke fordi de utgjør mange stemmer. Når næringslivet står partiet nær er det fordi velstanden kommer fra produktiviteten - ikke vedtakene på Youngstorget.

Jeg kunne også hektet på en liste over ting jeg IKKE er så begeistret for i mitt parti, men det er snart valg. Det er viktig å velge rett tid til slikt. Det er ikke før 9. september i alle fall.

Ja, jeg stemmer ikke bare Høyre, jeg driver aktiv valgkamp også. Til nå har jeg vært i 1.000 postkasser, ringt på ca. 50 dører og pakket tre-fire kasser med boller/brosjyrer (i dag morges kl. 06:30). Det gjenstår ca. 80 dører og 6 timer på stand - og en god del i tillegg. Vi er demokratiets fotsoldater alle vi som driver på sånn. Uansett parti. Ikke glem det!

Politikk og følelser - Politikk og personlighet XIV

Det er over et år siden jeg sist skrev i serien Politikk og personlighet. Jeg har flere ganger tenkt på å ta opp tråden, men det må en anmeldelse som denne på nye Minerva til for å sparke meg i gang igjen. Boka til Jonathan Haidt passer perfekt inn i en av temaene i serien: rasjonalitetens begresning som forklaring på politisk ståsted.

I innlegg som "Gjengen" gikk jeg inn på fellesskapet av likesinnede som variabel. Min egen vandring fra venstresiden over til høyre og Høyre var på tross av "gjengen", eller i alle fall betinget av den muligheten som åpnet seg for selv å definere sin "gjeng" som fulgte med det å flytte fra min etablerte habitus i Norge og til England der jeg knapt kjente en kjeft i 1988. I 1987 hadde jeg stemt SV, i 1989 ble det Ap og i 1991 Høyre. Den utviklingen hadde neppe skjedd om jeg ikke hadde endret mine omgivelser. Det tror jeg ikke. (Se også communal reinforcement)

Haidt er amerikaner, og dette med "liberale" og "konservative" passer ikke så godt på det politiske kartet i Europa, eller de politiske kartene for å være mer presis. Men en viss overføringsverdi har det vel kanskje - så fremt man passer godt på og ikke "oversetter" i vanvare.

Det å være konservativ, som jeg langt om lenge kom fram til at jeg var, har mye med personlighet å gjøre tror jeg. Noen sentrale forhold for min egen del: forsiktighet, skepsis til at menneskenaturen skal kunne omformes ad politisk vei (eller noen annen vei for den del), og en viss tiltro til at det som er utprøvd er mer å stole på enn det som er uttenkt ved et skrivebord, i en tenketank, eller gjennom anvendelse av regneark (for å nevne noen eksempler).

De fleste konservative anerkjenner at verden forandrer seg, og at det å ikke reformere samfunnet er å invitere det verste av alt: revolusjoner. Revolusjoner og andre kriger bryter ned menneskers forankring, og gir fritt spillerom til psykopater. Slike som Behring Breivik dukker opp som paddehatter når mulighetene byr seg: verken Stalin, Hitler eller Pol Pot trengte å lete lenge etter noen som ville utføre myrderiene deres.

Vi lever i vårt land antakelig i den beste epoken noen gang. Men hva har det å si at Haidt påpeker at følelser styrer meninger i større grad enn rasjonelle overveielser?

For det første er det viktig å ikke gi opp: rasjonelle overveielser er ikke maktesløse, og en aktiv samfunnsdebatt er demokratiets drivstoff. Men likevel: de fleste politisk interesserte forblir der de var i ungdommen. Litt moderert, rett nok, men få følger slike som meg på vei over det politiske spektret.

Dette bunner i flere forhold som kan oppsummeres med: belief resilience. Eller som Dylan formulerte det: "don't think twice, it's alright." Det er krevende å endre oppfatning, og vi beskytter våre fordommer og posisjoner på harde livet. Blant annet fører dette til confirmation bias: vi oppfatter, eller legger merke til, først og fremst det som bekrefter det vi tror eller gjerne vil tro. (Alt dette er hensyn som taler for double blind eksperimenter, og forsøk på falsifisering i vitenskapen)

I tillegg kommer identitet - det bildet vi har av oss selv. Dette har jeg forsøkt å ta hensyn til i min gjennomgang av min politiske utvikling. Om jeg nå har helt kvittet meg med alle psykologiske mekanismer, og ser min konservatisme fra et priviligert punkt høyt hevet over alle drifter og tendenser? Høyst usannsynlig!

Mer om det en annen gang.

Valgomaten: innebygd tendens?

Jeg er godt over gjennomsnittet interessert i politikk - og informert om politikk. Det siste håper jeg i alle fall.

Men hva med de som ikke følger med så mye, og kanskje ikke har så sterke oppfatninger om så mange spørsmål? Jeg utstyrte meg selv med en for meg ukjent personlighet, gikk til NRKs valgomat for Bergen, og svarte først som dette: Verken/eller og litt viktig på alle spørsmål. Resultatet ble som følger

1. Byluftlisten (73%)
2. Arbeiderpartiet (67%)
3. Venstre (66%)

For å variere litt svarte jeg så verken/eller og uviktig på alle spørsmål. En velger som ikke mener noe, og bryr seg mindre - både clueless and careless.. Hva skal han eller hun velge?

1. Byluftlisten (73%)
2. Arbeiderpartiet (67%)
3. Venstre (66%)

Litt interessant var det at SV kom helt på bunn. Som entusiast, da, som er helt enig i alt og mener det er svært viktig?

1. Venstre (62%)
2. Arbeiderpartiet (56%)
3. Pensjonistpartiet (56%)

Legg merke til at vi så langt har to partier som er med på toppen av alle listene: Arbeiderpartiet og Venstre. Men så: hva skal kverulanten velge - han eller hun som er drivende uenig i alt og mener det er svært viktig. Her fikk vi et annet utvalg. For første gang.

1. Rødt (52%)
2. Senterpartiet (51%)
3. Miljøpartiet De Grønne (50%)

Så hva sier slike tester om folks partivalg? Da jeg prøvde den som åpen og ærlig velger heller enn ekstremist kom heldigvis Høyre på topp, men Kystpartiet og Pensjonistpartiet gjorde det skremmende godt. En annen gang kom også FrP altfor høyt opp.

Slike tester er aldri bedre enn de forutsetningene som legges inn. Resultatene over kan tyde på en innebygd tendens i retning Arbeiderpartiet og Venstre - for nesten alle er vel usikre eller lite engasjerte i en del ting?

Kystpartiet ville jeg aldri velge uansett hvor enige jeg måtte være med deres program, og det samme for Pensjonistpartiet. Å basere politikk på så snevert grunnlag er etter min mening helt feil. FrP gir populismen et dårlig rykte, og å blande politikk og religion som KrF gjør partiet uaktuelt for meg. Slike forhold klarer ikke valgomater å ta høyde for ser det ut til. Og det kan jo være greit: anvendelse av egen dømmekraft og klokskap kan ingen algoritme erstatte.

John Lennon som republikaner?

Det er jo noe av en klisjé at den som ikke er radikal i sin ungdom ikke har noe hjerte, og at den som ikke blir konservativ i sine modne år ikke har noen hjerne. Jeg har i min lille serie Politikk og personlighet, som så langt har fått fjorten deler, prøvd å forklare hvordan og hvorfor det har kunnet skje med meg.

Det nye er at det visstnok også skal ha skjedd med ingen ringere enn John Lennon. Avgjørende bevis kan man jo ikke si at dette er, men det behøver jo ikke være umulig. Min likhet med John Lennon er ytterst begrenset, men jeg her i nevnte serie gitt min hang til å være kontrær en viss rolle i forandringen. På det området er jeg en ren amatør i forhold til det Lennon var. Kanskje var det bare på skøy at han, i følge The Toronto Sun, kranglet med venstreorienterte - men når det politiske landskapet beveger seg må man være lett på foten om man skal fortsette å være i opposisjon.

Behovet for en identitet er sterkt - og det samme er behovet for å tilhøre. Jeg skrev om dette i serien, og det letteste er å tilpasse seg de man omgås og den gruppen man regner seg som en del av. Kanskje Lennon ble møkk lei av å være raddis? Eller bare ønsket å terge på seg sine omgivelser?

Den konservative arv? - Politikk og personlighet del XIV

Hva styrer det politiske grunnsyn - arv eller miljø? Det er et av spørsmålene som har opptatt meg i min gjennomgang av min politiske utvikling. Serien har nådd fjorten innlegg, og noen avstikkere. Sist forsøkte jeg å si noe om det syn på mennesket og samfunnet som ligger til grunn for meg, og satte det mer eller mindre ut på anbud siden den britiske filosofen John Gray artikulerte det så bra.

I mine forsøk på egenanalyse har jeg vel kommet til at både min forsiktige og moderate personlighet OG den tid og de mennesker jeg har møtt har formet mitt politiske grunnsyn. Ingen overraskelser der, altså, bare det kjedelige "både og". Men i dag leser jeg oppslag om at konservatisme kan spores i hjernestrukturene. Vi har visstnok større angstsentrum i hjernen. Grøss og gru!

Oppslagene de siste dagene dreier seg om en artikkel som skal komme ut, med referanse "Kanai et al., Political Orientations Are Correlated with Brain Structure in Young Adults, Current Biology (2011), doi:10.1016/j.cub.2011.03.017". Den kan leses av de som har "Science Direct" tilgang. De konkluderer blant annet med at "greater conservatism was associated with increased volume of the right amygdala" og "Although our data do not determine whether these regions play a causal role in the formation of political attitudes, they converge with previous work [4, 6] to suggest a possible link between brain structure and psychological mechanisms that mediate political attitudes."

Det er to store svakheter med denne studien. Den første gjelder de sentrale begrepene konservativ og liberal. Forskerne ved UCLs Institute of Cognitive Neuroscience har bygd på tidligere forskning - og det er bra. Men denne er USA-basert i all hovedsak, slik som "Alford, J., Funk, C., and Hibbing, J. (2005). Are political orientations genetically transmitted? Am. Polit. Sci. Rev. 99, 153–167." I USA er "liberal" venstreorientert - noe i retning sosialist i Europa, mens "konservativ" i de fleste tilfeller er mye mer konservativ (og gjerne kristen) enn i Europa. I Storbritannia, der UCL ligger, er også de konservative og de liberale i regjeringssamarbeid. Det er derfor grunn til å lure på hvordan respondentene har forstått "konservativ" og "liberal" når de ble bedt om å karakterisere seg selv. De brukte også studenter fra UCL, og sier selv at "the UCL students from which we recruited our participants disproportionately have a middle-class to upper-class background".

Den andre, og viktigste, svakheten gjelder fortolkningen. Funnet, om vi godtar det ut fra begrensningene nevnt over, ligger - som vi har sett - i at "greater conservatism was associated with increased volume of the right amygdala." Her ligger en vridning i det at det meste av forskningen om Amygdalas psykiske rolle har vært sentrert om psykopatologi. Ikke så rart, kanskje, men det gir et vridd bilde av rollen Amygdala har i vårt følelsesliv. Angst og frykt blir dermed assosiert med Amygdala, men ikke glede og tilfredshet. Så også i denne studien. De sier: "our findings are consistent with the proposal that political orientation is associated with psychological processes for managing fear and uncertainty. The amygdala has many functions, including fear processing. Individuals with a large amygdala are more sensitive to fear [...].

Men hva med glede? Hva med det sosiale? Personer med stor Amygdala har flere venner, og mer sammensatte sosiale nettverk. Ny forskning nettopp publisert i Nature Neuroscience viser også dette. Hvorfor knytter ikke forskerne ved UCL dette til sine funn? Forskningsresultater må fortolkes!

Min interesse og kjennskap til Amygdala er knyttet til min interesse for persepsjon og bedømmelse av vin, en del av vårt prosjekt Wine between Science and Aesthetics. Amygdala har nær forbindelse med luktesansen. I den forbindelse har det blitt klart at Amygdalas rolle i forbindelse med positive følelser er manglende utforsket. Det er så godt som bare de negative følelser, som frykt og angst, som er utforsket i forbindelse med Amygdala - og ikke glede, begeistring, tilfredshet. Duften av en god vin - det er min hypotese - setter Amygdala i sving med de positive følelsene. Og glede er sentralt for konservative mennesker. Som Roger Scruton sier det: "Conservatism is founded on love: love of what has been good to you, and forgiveness of what has not". (Gentle Regrets, s. 67).

Politikk og personlighet: filosofien (del XIII)

Jeg følger ikke opp intensjonen fra forrige innlegg om å skrive videre fra 1995 om perioden som aktiv politiker. Men jeg nevnte også noe om "hvordan det fortoner seg å være konservativ 'fra innsiden'". Her fikk jeg uventet hjelp. Jeg hadde sett for meg utfordringen med å forklare mitt mer gjennomtenkte verdensbilde per i dag på ett eller annet vis - passende for en bloggtekst. Som å pakke en elefant i en matboks - eller noe slikt. Men det var dette med hjelpen: i et intervju med tidsskriftet Minerva gir professor John Gray et fabelaktig perspektiv på mitt konservative verdensbilde. På toppen av det hele er han også påvirket av min favorittforfatter Joseph Conrad (som får pryde innlegget denne gangen). Interesserte kan her laste ned min artikkel om Conrads Heart of Darkness i English Studies fra 1995.

Jeg har knapt lest noe av det Gray har skrevet, så det var overraskende for meg å se noen som så presist artikulerer det jeg mener. Vektleggingen av menneskets natur deler jeg fullt og helt. Venstresiden og liberalistene deler her illusjoner som fører galt av sted. Mange tror som Nordahl Grieg at:

Edelt er mennesket,
jorden er rik!
Finnes her nød og sult
skyldes det svik.

Knus det! I livets navn
skal urett falle.
Solskinn og brød og ånd

eies av alle.
(Fra "Til ungdommen")

Her har vi i kortform oppskriften på enevelde, barbari og undertrykkelse - skjult i den mest forlokkende form. Mennesket er ikke edelt - men det kan være det. Jordens ressurser er begrensede, og nød og sult har fulgt mennesker og dyr alle våre dager på planeten jorden. Å hevde at det skyldes svik, og love solskinn, brød og ånd til alle dersom svikerne knuses, det er kommunismens oppskrift på folkemord og elendighet. Om fiendene heter kapitalister, kommunister, jøder eller islamister: å postulere menneskets edelhet, og vise veien til paradis gjennom knusing av svikerne, det er det 20 århundrets mest motbydelige oppskrift.

Menneskets natur er sammensatt, og er ikke bare formet av samfunnet. Det er en grunnleggende konservativ forutsetning. Våre tilkjempede verdier - toleranse, demokrati, pluralisme - kan fordufte. De skapes og opprettholdes av mennesker og er ikke hugget i stein. Et sammenfall av heldige omstendigheter fra renessansen og framover gjorde demokrati, vitenskaplige fremskritt, toleranse og kapitalisme mulig her i Europa. Men det er ingenting i menneskenaturen som gjør at vi har vunnet dem for alltid. Tvert om!

Som nevnt: intervjuet med John Gray oppsummerer min politiske filosofi på et utmerket vis. Det er ikke min stil å sette slikt ut på anbud, men skitt la gå!

Politikk og personlighet - del XII (1990 - 1995)

Hvis man søker på "Politikk og personlighet" her på bloggen finner man mange innlegg, men det er "bare" 11 som inngår som egentlige bidrag til min pågående politiske selvransakelse og selvbiografi. Del XI kom i fjor sommer og handlet om sosial klasse, mens det første kom i mai 2008. Mens politikere gjerne forsøker å påvirke sitt ettermæle og sin bankbalanse positivt, er det for meg en måte å prøve å forstå meg selv i kontekst. Både utenfra og innenfra på samme tid, og jeg har lært en del. Da jeg skrev innlegget sist sommer skjønte jeg - ganske motvillig - at sosial klasse trolig hadde mer å si for min politiske utvikling enn jeg likte å innrømme. Det er dette forsøket på å være objektiv og subjektiv om et allment fenomen - endring av politisk ståsted - som gjør at jeg håper innleggene kan ha interesse for andre enn meg selv og eventuelt mine nærmeste.

Det siste årstallet som har vært nevnt så langt i innleggene er "1990". Det var da Golfkrigen begynte med at Irak, ledet av Saddam Hussein, invaderte og overtok Kuwait. Berlinmuren var falt, den kalde krigen over, og samfunnene i øst viste seg å være verre enn vestlig propaganda hadde fortalt.

Jeg har nevnt at jeg i 1989 stemte Arbeiderpartiet, men i 1991 ble det Høyre. Hvorfor?

Først må jeg si at det ikke var enkelt. Det var den gamle fienden jeg gikk over til. Blærete Oslo-vest typer sto for mitt indre blikk som mentale hindre jeg måtte forsere for å gi partiet min stemme. Jeg hadde sjelekvaler: politikk var, er og blir dypt seriøst for meg. Og det har med identitet å gjøre. Hvem er du? Hvordan vil du at andre skal se deg? To sider av samme sak, antakelig, og der hadde det ikke vært mye rom for partiet Høyre eller konservatismen.

Eller? I innlegget om sosial klasse kom det vel frem at det var noe å hente i min historie likevel. Da jeg bodde i England kom jeg i kontakt med en for meg ukjent rase i Norge: intellektuelle konservative. Jeg var over lang tid, med mange kvaler og gjennom lange diskusjoner og mye lesing, blitt overbevist om konservatismens fortreffelighet, men man behøver ikke dermed like det selskapet man havner i. Jeg må sitere Daniel Finkelstein igjen: People adopt their political opinions largely to create an identity for themselves. Many just want to be part of a gang.

Norske akademikere utber en forklaring når det går opp for dem at jeg ikke tilhører flertallet - og at jeg ikke bare stemmer på Høyre men også står som medlem. (Det å være høyremann på UiB (i alle fall på HF) er vel like populært som John Major var utover på 90-tallet - så han får pryde innlegget.) Medlemskapet kom fire år etter at jeg stemte på partiet første gang, og etter at jeg var returnert til fedrelandet. Ville jeg blitt medlem i The Conservative Party dersom jeg hadde fortsatt å bo i England? Jeg tviler på det.

Jeg likte John Major (og hans selvbiografi - den beste politiske selvbiografien jeg har lest), men fram til Camerons Conservatives var partiet på en annen planet enn meg. Deres skepsis (les: fientlighet) til EU er ikke noe for meg. I dag ville jeg ikke hatt kvaler med å bli med, men under IDS eller Hague ville det vært utenkelig for meg.

Neste gang får vi historien om innmelding og perioden som aktiv politiker, og etterhvert noen grunnleggende innsikter om hvordan det fortoner seg å være konservativ "fra innsiden".

500!!!

Hurra! Dette er innlegg nummer 500 på bloggen min.  (Gratulasjoner mottas i kommentarfeltet)

Den ble startet 18. april 2007 på impuls. To dager senere lærte jeg meg å legge inn bilder, og bloggen begynte å finne sin form. I januar 2009 skjedde det noe viktig: jeg var på bloggertreff i Høyres Hus og fikk mange nye impulser. Da bestemte jeg meg for å skrive innlegg i snitt annenhver dag - utenom sommerferien. Det året ble det 192 innlegg, og omtrent det samme ser ut til å bli resultatet i år også.

I 2009 skrev jeg også en slags "redaksjonsplakat" for bloggen. Den står seg fremdeles. Ta gjerne en titt på den. Omtrent samtidig fikk jeg ordnet meg med statistikk. Jeg vet hvor mange som er innom og hvor mange sider de leser - men ikke hvem de er. Rørende mange jeg treffer sier de har vært på bloggen min, og det de sier er uten unntak svært motiverende. Jeg er fornøyd med besøkstallene selv om jeg ikke har noe imot flere, men holder dem for meg selv. Men jeg kan si så mye at dagsrekorden (etter at jeg begynte med statistikk) har vært 555 besøkende! Det er unormalt mye.

I tidens løp har jeg åpnet for følgere - 18 i tallet per i dag. Jeg har også startet spalten "ukens anbefaling", og stort sett klart å gjøre den ukentlig. Beklageligvis får jeg ikke lagt inn bilder der (tips mottas med takk), så det er mulig den "flyr under radaren" for en del besøkende.

Et av de mest personlige forehavender på bloggen har vært forsøket på egenanalyse av min politiske interesse og utvikling. Den serien, "Politikk og personlighet", er jeg virkelig fornøyd med - men den er ikke fullført. Det har blitt en del innlegg om krisen i verdensøkonomien, og disse innleggene mener jeg også står seg godt. Selv om finanskrisen er over er virkningene med oss i fullt monn, og de grunnleggende årsakene består. I et overmodig øyeblikk skrev jeg også "Løsningen for verdensproblemene", mens jeg tidligere hadde skrvet om dens økonomiske grunner og psykologiske grunner.

Av andre høydepunkt har vi selvsagt verdenshistorien - med god hjelp av amerikanske college-studenter - og innlegget om Ronny Wittgenstein (det eneste, tror jeg, på engelsk).

Det blir en del vin også på bloggen, og jeg regner med at en del som er innom hovedsaklig leter etter slikt stoff. De blir sjelden skuffet. Det blir en del smaksnotater, men også annet stoff om vin. Det første innlegget denne måneden handlet om naturvin, og det har også generert diskusjon i kommentarfeltet.

Jeg vet ikke hva som kommer i bloggen framover, og jeg håper og tror at denne nettadressen vil fortsette å overraske. Forhåpentligvis mest positivt.

Politikk og personlighet - del XI (Klasse)

Forige innlegg i denne serien var i november i fjor, og det begynner å bli en stund siden. Mange andre innlegg har etterhvert også tatt avstikkere innom denne tematikken, men tanken var alltid å ta for meg tematikken kronologisk. Som jeg skrev i første innlegget, fra mai 2008, er det ikke min hensikt å holde meg til det private og overdrive min egen betydning, men heller å drøfte hva det er som påvirker hvor man befinner seg politisk. Ytre påvirkning, eller noe mer grunnfestet i den type person man er?

Jeg var aktiv i SV og SU fra jeg var 15 til jeg var 20 (omtrent), og hadde mange tillitsverv lokalt, regionalt og nasjonalt (Landsstyret i Sosialistisk Ungdom). Jeg sluttet å betale medlemskontingenten i 1983, men stemte på SV til og med valget i 1987. I 1989 stemte jeg Arbeiderpartiet, og fra 1991 Høyre. En klassisk "radikal som ung og konservativ som moden" historie, kanskje? Noen skifter parti som andre skifter skjorte, men politikk betyr langt mer for meg enn for de fleste. Det å gå fra SV til Høyre voldet meg derfor en del sjelekvaler.

Så langt har jeg i hovedsak sett på ytre forhold, og funnet at det som gjorde det mulig for meg å endre politisk ståsted uten for store sosiale omkostninger og offentlig/privat dissonans, var at jeg skiftet miljø. Først fra Namdalen til Universitetet i Trondheim, og så fra 1988 til University of Warwick i England. Warwick var jo kjent som et radikalt universitet helt fra Germaine Greer og E. P. Thompson (bildet) på 60- og 70-tallet, men for meg betød det nok mer at jeg kom i kontakt med intellektuelle som var høyreorienterte. Eller rettere: intellektuelle som ikke bare var venstreorienterte.

Men hadde skiftet også noe med sosial klasse å gjøre? Daniel Finkelstein skrev at det var enkelt for han å skifte fra Labour til Tory siden han er jøde og dermed utenfor klassesystemet. Min mor har knapt grunnskolen, og arbeidet i tjenerskapet på gårder på Vikna og i Overhalla. Ikke klassisk skiftenøkkel-arbeiderklasse, men langt unna selv lavere middelklasse. Da hun som enke giftet seg andre gang, med min far, var det å gå fra arbeiderklasse til middelklasse (på et enkelt landlig vis). Far hadde, med handelsskole og landbruksskole, utdannelse og drev en liten maskinstasjon i tillegg til å være selger. De 15 kronene som han fikk til konfirmasjonen i 1930 hadde han investert i høner, og fortjenesten gikk inn i revefarm, og så videre til den første traktoren, selvfinansiert utdanning, og så videre. Da de giftet seg var han faktisk disponent for Eik og Hausken i Namsos. Gikk jeg rett og slett fra å identifisere meg med min mors "lavere stand" til min fars status som self-made man? Tross alt, jeg var på vei til - ved hjelp av min egen akademiske suksess - å gå inn i de høyere akademiske lag.

Noen vil sikkert hevde at vi ikke har tydelige sosiale klasser i Norge, men det tror ikke jeg noe på. Det er bare selvbedrag. De er ikke så tydelige som i England der George Orwells observasjon om at han "grew up in the lower upper middle class" gir umiddelbar mening, og kan predikere avispreferanser, fritidsaktiviteter mv. med stor treffsikkerhet.

Men dette med sosial klasse gir ikke stort utslag på relevans innenfor den norske konteksten, og heller ikke den engelske. Innenfor litteratur og filosofi er det en tydelig overvekt av venstreorienterte, og det å gå fra venstre mot høyre politisk har på ingen måte gjort det lettere å gli inn i miljøet noe sted jeg har befunnet meg i yrkesmessig sammenheng. Heller tvert om. Da trengs det en hjelpehypotese, som for eksempel denne: jeg er opposisjonell av natur, og liker å være outsider. Kanskje det? Det er en psykologisk forklaring i så fall, men det er uansett lite trolig at bare en type forklaring kan klare hele jobben.

Sosial klasse kan være en del av forklaringen, men kun en liten del, på hvordan jeg kunne gå fra venstre mot høyre politisk.

Mitt Sør-Afrika - del III

Så langt i denne serien har jeg omtalt mitt forhold til personer fra dette utrolige landet, men denne gangen er tanken at jeg skal nå fram til min egen tur dit i 1998. Jeg har ikke for vane å skrive personlig på denne bloggen, men av og til gjør jeg unntak. Det gjelder i hovedsak denne serien, og serien om politikk og personlighet.

Da jeg bodde i England 1988-1993 fikk jeg mange venner, og en av de beste har også en klar forbindelse til Sør-Afrika. Hs foreldre kom fra Sør-Afrika, og hans mor var også født der. Faren flyttet dit som liten, og husker møtet med Cape-Town som et eventyr som liksom ikke tok slutt. Men da de giftet seg flyttet de ut av landet og til Sør-Amerika i første omgang. H er født i Buenos Aires og oppvokst i Rio de Janeiro, men gikk på katolsk kostskole i England fra han var ganske liten. Foreldrene flyttet også til Europa etter hvert, og England ble familiens base mens faren jobbet i flere land i Europa. Tidlig på 90-tallet, etter at Apartheid ble avskaffet og frie valg gjennomført, kjøpte de en leilighet i Sør-Afrika og tilbrakte halve året der. Nå, i alt tiltagende alderdom, har de flyttet dit permanent.

Tidligere nevnte jeg også min tremenning som ble alkoholiker, og så skilt. I første episoden fortalte jeg at jeg oppsporte hans fraskilte hustru som arvet min fars kusine, og vi brevvekslet etter det. Jeg kunne fortelle at jeg skulle på Joseph Conrad konferanse i Sør-Afrika, og da ble jeg invitert til å komme til Johannesburg på forhånd. Jeg ordnet det også slik at jeg etter konferansen, som var delt mellom Potchefstroom i nord og Cape Town i sør, innlosjerte meg hos Hs foreldre i Somerset West nær Cape Town. I alt ble det noe slikt som tre uker i landet jeg hadde tenkt mye på, og hatt så nære forbindelser med, siden jeg i tidlige tenår begynte å skrive med fars fetter Hans Skilleås i Durban.

Jeg hadde nettopp blitt samboende med hun som senere samme år skulle bli min kone, og så la jeg ut på en lang tur til andre enden av planeten. Jeg kom til Johannesburg og ble møtt av Jy og Jn - før nevnte tremennings fraskilte hustru og hennes mann. Jeg ble mottatt på beste vis, og de dagene vi hadde sammen i Johannesburg ble som ventet svært lærerike. Jn var, som Jy, født i Rhodesia - som det het den gangen. Mens Jy kom til Sør-Afrika gjennom venner og jobb, måtte Jn - som hadde støttet Ian Smith - rømme fra landet i 1980. Han fikk bare med seg det han hadde plass til i bilen.

I del II skrev jeg om Jeff som hadde sittet i fengsel for oppvigleri på vegne av ANC, og nå er jeg venn med en av Ian Smiths støttespillere. I Sør-Afrika går alt ann!

Jy og Jn bodde i et compund. Et innmurt område med vakt i porten. I tillegg var det et finstilt varslingsanlegg, og et eget væpnet vaktfirma som ble tilkalt dersom alarmen gikk. De skulle skyte først og spørre siden. Jeg fikk inngående beskrivelser om hva jeg kunne og ikke kunne gjøre, og historier om folk de kjente som ikke levde lengre fordi de var drept av inntrengere. En familie jeg traff opererte som en milits hver morgen: de to voksne sønnene tok hvert sitt gevær og tok oppstilling på gaten, derpå kjørte foreldrene ut de to bilene, og så hoppet alle inn før de kjørte videre. Mine venner likte selvsagt ikke sikkerhetssituasjonen, men de ville ikke flytte.

To år senere flyttet de til England likevel. Begge døtrene til Jy ble boende, men den eldste kom flyttende et par år senere. Hun hadde overlevd en "situasjon" på en bussholdeplass. En "taxi" hadde kjørt sakte forbi, og flere i taxien hadde skutt mot folk som ventet på bussen eller en konkurrerende "taxi". Politiet talte 57 tomme hylser etterpå, og seks døde. Jys datter hadde kastet seg ned bak skuret, men tiden i hjemlandet var over etter dette. Taxi-krigene er et velkjent fenomen i landet.

Jy og Jn tok meg til Sun City, en surrealisisk opplevelse. I tilknyting til dette stedet er det også en game-park mm. Pilanesberg var også en pussig opplevelse for meg, men mer om det i neste avsnitt. (Bildet: kart over Pilanesberg Game Reserve)

Hvorfor stemmer ikke folk etter overbevisning?

Det er valg i Storbritannia i dag, og resultatet er helt åpent. For første gang på en mannsalder ser det ut til at valgnatten ikke vil gi et klart flertall for noe parti i parlamentet. Meningsmålingene spriker, selv om alle gir flest stemmer til det konservative partiet.

Meningsmålingene har også noe til felles som det sjelden snakkes om: de legger inn at de fleste som sier de er usikre stemmer akkurat som sist. Hvorfor det? Det har noe med identitet å gjøre, og svaret på spørsmålet om hvem de er. I min serie på bloggen om "Politikk og personlighet" har jeg fulgt min egen politiske utvikling fra barndommen og til ca. 1990. Jeg har ennå ikke skrevet om første gangen jeg stemte til høyre for midten, og stemte Høyre. Kort fortalt hadde jeg dype sjelekvaler. De sto for en politikk jeg var enig i, men det var tungt å gjøre det. Jeg måtte ta springfart inn i valglokalet, og jeg følte en sterk trang til å rope ut: "Jeg stemmer ikke SV som dere tror, jeg stemmer Høyre!" Men jeg gjorde det selvsagt ikke.

Som Daniel Finkelstein i The Times så treffende sier det: People adopt their political opinions largely to create an identity for themselves. Many just want to be part of a gang. Det krever mot å skifte gjeng. I en strålende artikkel i dagens The Times skriver han at det var enkelt for han å skifte til de konservative. Han hadde en helt annen opplevelse av det enn meg, med andre ord, men mest fordi han allerede var medlem av en "klubb" - britiske jøder - og aldri hadde hatt behov for noen annen. Han visste derfor hva det ville si å være på utsiden av det gode selskap, og som jøde sto han også på sett og vis utenfor klassesystemet.

Finkelsteins artikkel er interessant for meg av flere grunner. Han skiftet fra venstresiden til høyresiden av akkurat de samme grunnene som meg - og samtidig!

For min del ble et sår leget i 1999. Min far var formann i det lokale Senterpartiet flere ganger, og satt også i Kommunestyret for partiet, og var tillitsvalgt også på fylkesnivå. Senterpartiet den gangen var et betydelig mer konservativt parti enn det er i dag, og det var nok ikke noen ønskesituasjon for far at hans eneste barn var aktiv i SV i mange år. Selv om han på 80-tallet snakket om å stemme Høyre regner jeg med at identiteten vant over overbevisningen inne i valglokalet. Den gjør gjerne det. Jeg sa aldri klart fra hjemme at jeg endret retning og stemte Høyre, og far døde i 1995. Men da jeg i 1999 var kandidat til Fylkestinget i Hordaland snakket jeg med min onkel Olai, fars bror og han som tok over farsgården. Jeg gjorde det klart at jeg var valgt inn for Høyre, og var ikke det forferdelig? "Nei, det er på den rette siden. Gratulerer med valget!", sa 97-åringen. Han døde en måned senere, men jeg hadde i alle fall fått godkjent! Selv om det er fritt valg og alle må gjøre seg opp sin egen mening lar vi oss likevel styre av identitet og forventninger. Det gjør mange briter i dag også - i den ene eller andre retningen.

Politikk og personlighet - del X (Utenriks)

Da jeg var ung politikk-nerd var jeg og mine like politisk interesserte venner (av ulike politiske sjatteringer) skjønt enige om at den eneste ministerposten vi virkelig drømte om var Utenriksminister. Jeg har vanskelig for å tro at mange unge politikerspirer sikler etter den posten i dag. Som vi skal se hadde utenrikspolitikken mye å si for min politiske utvikling.

I en utveksling på Facebook for kort tid siden mente en av mine gamle klassekamerater fra Videregående at overgangen fra venstresosialist til Høyremann lett kunne forklares med mer penger og murens fall. Som forklaring har den bare en fordel: enkelheten.

For det første: folk liker sitt ståsted, og jo mer politisk interssert man er jo mer er det del av den historien vi spinner om oss selv. Så også med meg. Politisk ståsted blir en del av identiteten. Folk har også svært utviklede evner når det gjelder å bortforklare det som ikke passer med de oppfatningene vi er nærmest knyttet til, så murens fall var en filleting i den sammenhengen. Det var få ledende kadre i SV som forlot partiet av den grunn.

En forklaring har jeg allerede gitt i denne serien: skiftet av miljø. Det blir enklere å endre syn når man ikke lenger omgås med gjengen. Men det forklarer ikke hvorfor endringen skjer i utgangspunktet. Indre og ytre dissonans, det at ulike deler av det man står for og mener ikke lenger henger sammen, og at det ikke står seg mot virkeligheten. Det er slik jeg helst vil forklare det, og det er her utenrikspolitikken kommer inn igjen.

Da jeg ble med i SV var det for en vesentlig del begrunnet i den kalde krigen. I 1977, da jeg ble med i SV, var en mulig riksrett mot Berge Furre og Finn Gustavsen aktuell og noe som engasjerte en 15-åring. Da jeg kom på sesjon valgte jeg også å søke fritak fra militærtjeneste, og SV var et naturlig valg for pasifister.

Men utover 80-tallet begynte plagene. Da general Galtieri og co invaderte Falklandsøyene var jeg helt og holdtent på Britene og Mrs. Thatchers side. Det passet seg ikke for en SVer. Jeg mente at diktatorer som mot innbyggernes ønsker tusker til seg noen øyer fordi de ligger i nærheten fortjente juling. Og det fikk de. Min pasifisme var svekket.

Da Saddam Hussein gikk inn i Kuwait og annekterte landet 2. august 1990 (det var DA Gulfkrigen begynte, og ikke da de allierte slo tilbake[Illustrasjonen over er av Operation Desert Storm]) var jeg av den klare oppfatning at Irak måtte slås tilbake snarest, mens norske venstreorienterte var klart imot militær inngripen - og det var mange innen Arbeiderpartiet også. Det ble veldig klart for meg at jeg ikke kunne stå for noen mellomposisjon i vesentlige utenrikspolitiske saker. I 1990 var det forlengst klart at det syn SV og jeg hadde hatt på den kalde krigen og forholdene i Øst-Europa var uholdbart: vi hadde bare bidratt til å legitimere undertrykkelse og et umenneskelig system. Jeg var mer enn klar til å gå linen ut og støtte det partiet som klarest hadde en vest-orientert utenrikspolitikk: Høyre.

Da tok jeg også konsekvensen av mitt endrede syn og søkte meg over til militærtjeneste. Når prinsippene fører til konsekvenser man ikke kan stå for, er det prinsippene som må vike. Mitt eksplisitte syn og mine dypere holdninger var igjen i balanse.

Politikk og personlighet - del IX (1987-1989)

Så hva får et landsstyremedlem i Sosialistik Ungdom til å stemme Høyre? Ti år hadde gått fra mitt siste landsstyremøte i SU til mitt oppmøte i valglokalet i 1991, og i forrige innlegg i denne serien hadde jeg kommet til slutten av 1980-tallet. For kort å oppsummere hele denne serien (som du finner ved å trykke HER), så handler den om hvordan bakgrunn, omstendigheter, tidsånden og ikke minst dem du møter former deg som person. Men er det kanskje noe mer grunnleggende, i din personlighet, som ikke er å komme utenom? Hva hadde størst betydning for meg?

I 1987 meldte jeg meg aktivt ut av SV, og året etter reiste jeg til England for å studere til Dr. graden ved University of Warwick (og et bilde herfra får illustrere dette innleget). Universitetet hadde et rykte som venstreorientert, men det var der jeg traff flere som målbar en intellektuell og intelligent høyreorientering i politikken. Tidligere hadde OJ (omtalt i del VIII) vært en ganske enslig svale av den typen. Det å være akademiker innen humaniora og samfunnsfag på 80-tallet var omtrent ensbetydende med å være venstreorientert, derfor hadde vel ikke min ungdoms rødfarge så mye å bryne seg på selv om jeg sluttet i aktiv politikk. De sosiale omgivelsene, gjengen, er nok den faktoren som har mest å si for ens politiske ståsted. Som Daniel Finkelstein sier det: People adopt their political opinions largely to create an identity for themselves. Many just want to be part of a gang. Det enkleste er å passe inn i omgivelsene - det blir minst bråk av det.

I 1989 tok jeg konsekvensen av at jeg var sosialdemokrat og EU-tilhenger, og stemte Arbeiderpartiet. Jeg gikk inn i den norske ambasadens lokaler i Eccleston Street i London og fant listen med Arbeiderpartiet på. Det var første og siste gang.

Dette med EU-tilhenger var ganske vesentlig. På mine besøk hjemme merket jeg at diskusjonen om EU var i gang igjen, og jeg merket meg et innlegg fra Nord-Trøndelag SV (der jeg en gang satt i Fylkesstyret) som hevdet at en stemme til SV var en stemme mot EU. Det var ingen ansatser til fordomsfri nytenkning. Miljøspørsmålet var sentralt i 1989, og det ble slått fast at EU var en pest og en plage for miljøet. Argumentasjonen var mildt sagt spesiell.

Jeg skrev et innlegg til Namdalsavisa der jeg hevdet at om EU justerte sine utslipp med promiller, ville det ha mer å si for miljøet enn om Norge var flinkest i klassen.

Jeg har aldri hatt noe til overs for den selvforherligende nasjonalismen som ligger til grunn for mye EU-hat her i Norge. Tross alle mangler er EU det beste som har hendt vår verdensdel siden renessansen og opplysningstiden - og sammenligningen er ikke tilfeldig. Begge er sentrale strømninger som har inpirert dette imponerende byggverket. Romantikken, derimot, ligger til grunn for forestillingene om Norsk eksepsjonalisme, og for nasjonalismen som har ridd vår verdensdel som en mare.

Da var vi kommet til 1989. Men da jeg stemte Arbeiderpartiet fikk vi også inn Inge Staldvik, som senere stemte mot EØS-avtalen og gikk over til SV. Det lærte meg at Arbeiderpartiet ikke er til å stole på i EU-spørsmålet, noe vi fikk bekreftet i 1993-1994. I 1989 ramlet Berlinmuren. Det var heller ikke uten betydning for min politiske utvikling. Mer om det neste gang.

Politikk og personlighet - del VIII

"Hvordan går det an å være en sånn værhane, da?", spurte (retorisk) en kvinne jeg møtte i en festlig anledning tidligere i måneden. Det hadde nettopp kommet fram at jeg var SVer i min ungdom, og Høyre-medlem nå. Spørsmålet var et klart utslag av snakking før tenkning, men dette åttende innlegget i serien (søk på Politikk og personlighet i søkefeltet øverst til venstre, og alle innleggene vil vise seg. Eller klikk denne lenken.) er del i et svar på hvordan man kan endre ståsted. Det syvende, og foreløpig siste, kom 20. mai og handlet blant annet om mitt (altfor nære) forhold til Honecker (just kidding).

(Dette innlegget omfatter store deler av 80-tallet, så illustrasjonen er tre ukjente mennesker med 80-tallsfrisyrer. Jeg har i alle fall aldri hatt så mye hår!)

Det er også snart stortingsvalg, og jeg har meldt meg til tjeneste igjen for Høyre. Hvorfor det?When the going gets tough, ... - er et mulig svar. Men jeg liker å finne et mer solid feste for politiske valg enn hva de andre jeg omgås stemmer, eller hva som synes å være i tiden. Jeg lar meg heller ikke styre av hvordan partilederen ser ut. Kvinnen som kom med spørsmålet i innledningen syntes visst at Erna Solberg var for tjukk - som om det skulle ha relevans for noe som helst. Men i alle fall...

Det tidlige 80-tallet var ingen god tid for SVere som meg. Ved stortingsvalget i 1981, for 28 år siden!, var jeg valgkampsekretær for SV i Nord-Trøndelag. Det var tungt, men lærerikt og fruktbart. Jeg fikk startet fire nye SV-lag i fylket, og minst to av de jeg fikk aktivt med har siden vært ordførere! Men det store politiske gjennomslaget var det ikke.

Jeg trakk meg, som nenvt i del VII, ut av aktiv politikk da jeg var student. Studentersamfunnet i Trondheim fortonte meg da, som senere, som en lekegrind for - nåja. Jeg skal kanskje la være å tilskrive så mange uheldige personlige egenskaper på tynt grunnlag. I alle fall: jeg var ikke lenger omgangsvenn med et stort antall raddiser. Eller rettere: ikke et stort antall POLITISK AKTIVE raddiser. Jeg fikk, som det så fint heter, et bredere utvalg impulser.

Jeg hadde på dette punkt sluttet å betrakte meg som sosialist. Jeg kallte meg selv sosialdemokrat selv om jeg stemte SV, for jeg hadde ingen illusjoner om at planøkonomier var markedsøkonomier overlegen på noe vesentlig punkt.

På denne tiden brukte jeg å dra hjem og besøke mine aldrende foreldre og katten min ganske ofte, og min slektning - som vi kan kalle OJ - drev business i Namdalen i tillegg til jobben i samfunnsøkonomi på NTH. Han dro gjerne oppover hver helg, og siden han jobbet døgnet rundt passet det bra at jeg kjørte mens han sov. Når han ikke sov, og han våknet gjerne rundt Verdal, diskuterte vi. Jeg liker også å diskutere, men OJ har det som livsstil. Jeg husker fremdeles mange av diskusjonene - der jeg kom til kort. Jeg innså at jeg kom til kort, men det tok lang tid før jeg tok konsevensen av det. OJ sto på markedsøkonomien, og økonomisk liberalisme, og forresten hele pakken fra den mest mørkeblå delen av Høyre. Vi diskuterte intenst, men trafikkfarlig ble det aldri.

Som jeg har vært inne på før er ikke politiske valg utslag av rasjonelle avgjørelser. I alle fall ikke BARE rasjonelle avgjørelser. De har med identitet å gjøre, og man fester større relevans og holdbarhet til argumenter og resonnement som kommer fra personer man identifiserer seg med. For min del tok det sju år fra jeg sluttet som aktiv i SV til jeg stemte noe annet - Arbeiderpartiet (i 1989). Det gikk to år til før jeg tok springfart (omtrent) inn i valglokalet og stemte Høyre. Det var en betydelig overvinnelse, men jeg kom til at jeg ikke KUNNE annet.

DET er ikke å være værhane. Så det så!

(Neste innlegg i denne serien blir om tiden i England. "Thatcher" blir vel et stikkord.)