Kjellerviner i november - del II

Faiveley Mercurey La Framboisière 2018

Denne har åpenbart ikke lagt på seg mye støv i kjelleren min, men den fortjener å bli med i denne kategorien likevel. Frisk rødfrukt med, ja, bringebær. Fin presisjon, og ikke noe preg av den varme årgangen. Den er også fri for ferten av svidd eik - som noen yngre utgaver fra Faiveley kan være skjemt med. Denne vinen tar jeg ikke sikte på å lagre så lenge, til det er frukten for forlokkende. 

Gjenkjøp? - Ja.

2012 Georg Mosbacher Forster Pechstein Riesling Großes Gewächs

Dufter kjørvel og bakt sitron med en vag tone av honning. I munnen er den senesterk men også kniplineaktig. Den står godt til den sterke maten, men gir også godt grunnlag for å meditere over den uutømmelige gleden ved lavmælt suverenitet. 

Jeg elsker virkelig disse Mosbacher-vinene med litt alder. De har blitt bedre, mener jeg, siden de første årgangene jeg kjøpte og drakk (2004). Det er denne suverene likevekten når de får litt alder (7-10 år). De tipper ikke for mye i noen retning, og gir utrolig drikkeglede. Jeg vil mye heller ha en Mosbacher med nevnte alder enn en Keller, for eksempel. Keller-vinen har større sjanse for å være for frukt-tung eller ubalansert på en annen måte. Knappe 300 spenn betalte jeg for denne i sin tid. 

Gjenkjøp? - Så til de grader! 

2004 Wittmann Morstein Riesling Auslese "S"

Lys gyllen. Dufter akasiehonning og ørlite sitrus. Sukkeret har smeltet godt inn, og friskheten er mer fremtredende enn sødmen. Det er en god vin, men den "synger" ikke i noe toneleie jeg har tilgang til. Det er godt følge til godt brød og ost, men det er også alt. Den lever ikke på noe vis opp til vinmarkens gode rykte, men det er da greit å finne en halvflaske som dette når en trenger følge til nevnte ost og vin.

Gjenkjøp? - Neppe. 

2010 Domaine Robert Chevillon Nuits St. Georges 1er Cru Les Perrières

Litt modning kan merkes på fargen, men det er også en tone av fiolett her som peker mot en fersk vin. På nesen er den preget av jord og kattepels til å begynne med. Med litt tid i de store Zalto-glassene kommer det faste, modne og intense hagebringebær. Smidig og solid i munnen, med god lengde. Den er innenfor drikkevinduet såvidt, men den vil også holde i flere år. Herlig vin som får en til å lure på hvorfor ikke all vin man drikker er røde burgundere - men prisen er jo et godt svar på akkurat det spørsmålet. Kostet meg ca. 550 kroner i 2013. 

Gjenkjøp? - Absolutt!

2001 Cavallotto Barolo Riserva Bricco Boschis Vigna San Giuseppe

Den fjerde og siste av disse flaskene. Jeg fikk det travelt da det viste seg at to av dem var oksiderte, med slimete slam som bunnfall. Denne var heldigvis god, og det er en litt vandig kant som sladrer mest om alder visuelt. Den knapt merkbare bruningen kan man jo finne på blodfersk Nebbiolo også. På nesen begynner den med våt sement, jord og litt tjære. Ganske mineralsk i stilen, men så er den også under 18 grader på dette stadiet. Det første glasset ble skjenket fra fersk dekantering. Videre utover endret den seg ikke så mye. Det ble mer trøkk i siste delen av smakskurven, noe man også kan forvente av en vin som får litt høyere temperatur. Tanninene er meget godt integrerte. Det er ikke noe som rasper ellert stikekr seg ut, men den har et godt grep i munnen og matcher risotto med min spesialkylling meget godt. 

I det store og hele er dette en meget god Nebbiolo. Man kan krysse av i alle kategorier, men den løfter ikke opplevelsen inn i det hierarkiet som nivået burde invitere til. Om den skiller seg ut fra en standard Barbaresco fra Produttori i en god årgang (som 2010, der jeg har drukket nesten en kasse) er det med noe mer fylde. Prisforskjellen kan ikke forsvare den lille forskjellen. 

Bildet: Giuseppe Cavallotto i vineriet sitt i 2008 (mitt foto). 

Gjenkjøp? - Slettes ikke sikkert. 

2010 Produttori del Barbaresco Barbaresco

Er dette en dårligere vin enn den over? Det har jeg vanskelig for å begrunne, i så fall. Det er mer frukt og friskhet her, og den mangler heller ikke dybde eller lengde. Det er mer sjarm, rett og slett, og det aromatiske er interessant nok - og jeg har drukket utgamle årganger av denne som har vært meget gode. Cavallottoen er dypere, noe mer aromatisk interessant og har tanniner man kan studere kvelden gjennom, men jeg får ikke entusiasmen helt opp. Når denne nå har sneket seg til 390 kroner blir det vel ikke noe kassekjøp igjen (som med denne), men den er likevel et betydelig bedre kjøp enn Cavallottoen som i 2013 koster 1288 kroner flasken. 

Gjenkjøp? - Ja, kassen med 2010 angrer jeg ikke på. 

Aromatiske druer

En flight med flere aromatiske druer var svært interessant. Det er sjelden jeg smaker viner som dette, og å få dem på ett brett med mulighet til å kontrastere var instruktivt. Så var det da også (kremt, host) jeg som sto for denne halvblinde smakingen i Vitis Bergensis nå i høst. 

Andre Perret Condrieu 2017 kr 499

Dypest farge av de tre. Som ventet ganske "parfymert," med rike, dype og florale toner. Frisk i munnen, og slettes ikke søt - som duften lurer deg til å tro. Det er liksom "greien" med slike aromatiske druer - de dufter som en søtvin, men smaker (altså om du holder deg for nesen) som den tørre vinen den er. Denne svir dessverre i munnen. Ganske mye, til og med, men det avtar med tiden (men det kan også skyldes tilvenning). 100% Viognier, selvsagt. 

Zind-Humbrecht Muscat Goldert Grand Cru 2017 kr 400

Lysest på farge av disse tre. Dufter roser, lychée og hylleblomst. Men ikke drue - dette er ellers en av de få druetypene som kan dufte og smake av druer. Frisk og parfymert også i munnen. Rett og slett påtagelig frisk, og med svært lang ettersmak. Skikkelig kvalitet. Friskheten overrasker, for syren er så lav som 3,5 g/l. Men i en vin er det sjelden eller aldri et tydelig årsaksforhold mellom en objektiv faktor og et subjektivt inntrykk. 

Etter min mening var dette den klart beste og mest interessante av disse vinene. Tørr Muscat er grovt undervurdert, særlig fra gode produsenter som Zind-Humbrecht. 

Jean-Paul Schmitt Rittersberg Gewurztraminer Réserve Personnelle 2015 kr 384

Gyllen, omtrent som Condrieu'en. Dufter søt pære og potpourri. I munnen er den syresvak og viskøs, nesten feit. Tekniske data sier 5,7 g/l i syre, men den er rett og slett daff. Ulikt vinen over som har 3,5 g/l i syre og er påtagelig frisk. Det viser vel igjen det jeg skrev over: Sammenhengen mellom tekniske data og smak er svak, for hvordan vinen fortoner seg for deg er sammensatt av svært mange faktorer. Denne vinen var rett og slett elendig. Det var vanskelig å finne noen formildende omstendigheter. Ligg unna! 

En modell å satse på

Vaksinene mot covid19 kom vesentlig raskere enn de største optimistene hadde sett for seg. Det skyldes både ny viten, ny teknologi og sterke insentiver. Og en god del flaks, kan vi vel gå ut fra. 

Men ikke bare det. Det å skulle utvikle nye medisiner er utrolig dyrt. Mye skrives om "Big Pharma" og deres store inntekter på noen medisiner. Det skrives lite eller ingenting om de 90%+ som suger milliarder ut av kassen men som feiler på vegen mot godkjenning og salg. Dette er en viktig grunn til at Pharma er Big - selskapene må være store nok til å tåle enorme utgifter som aldri vil generere inntekter. 

Nå er det på tide å bygge på suksessen og gjøre noe med det som alle er bekymret over: Antibiotikaresistente bakterier. Legemiddelfirmaene har høy finansiell risiko ved utvikling av nye og effektive antibiotika, for nye antibiotika vil ikke bli tatt i bruk. På lenge. Ikke før de "gamle" har blitt ubrukelige, men når de er ubrukelige er også mye annet vi tar for gitt i moderne medisin ubrukelig. Kreftbehandling, for eksempel. Da er det ikke bare å utvikle nye, for det tar mellom 10 og 20 år - dersom noe i det hele tatt er brukendes. Konsekvensene vil være enorme og vesentlig verre enn en pandemi som covid19. 

Derfor er det all grunn til å ta denne svært vellykkede modellen som har gitt oss covid-vaksiner på eksepsjonelt kort tid i bruk også for utviklingen av nye antibiotika. Det sentrale elementet er at regjeringer, og organ som EU, garanterer inntekter selv om man ikke lykkes. Det er å minimere risikoen som ligger prosenten nevnt over - 90+ - som er nøkkelen, og som derfor er modellen man må bygge på for å hindre en varslet katastrofe. 

En av Thatchers beste

I kjølvannet av The Crown sesong fire på Netflix har det blitt en del diskusjon om Gillian Andersons versjon av Thatcher, og jeg har selv deltatt i den. Her har vi et klipp av Thatcher på hennes absolutt beste der svensk nøytralitet under andre verdenskrig får passet sitt påskrevet. 

Jeg husker dette klippet fra langt tilbake, og det var en fornøyelse å se det igjen. 

Undercover - Sesong 2

For å si det rett ut: Denne andre runden med den Flamsk/Belgiske serien "Undercover" er fantastisk!

For omtrent en måned siden anbefalte jeg første runde med dommen "klar anbefaling." Den jekker jeg nå opp til "klar befaling!" Dersom man i det hele tatt liker spenning på TV er det knapt noe bedre enn denne andre serien. Et pluss, mener jeg, er at det hele foregår (for det meste) på flamsk - et sjarmerende germansk språk som tidvis høres forbløffende norsk ut. 

Det er vel vanskelig å skrive mye om det som foregår uten å røpe for mye av plottet, men noe må jeg få med. 

Denne gangen er det internasjonal og illegal (selvsagt) våpenhandel det går i, men også uferdig business fra første sesong er i høy grad med og driver handlingen fremover. Derfor bør man absolutt få med seg den svært gode første sesongen før man setter i gang med denne fantastiske sesongen. 

Mye foregår på ranchen til brødrene Berger. Der er det ridning, line-dance og Country & Western. Der jobber også Nathalie, som har en sønn i småskolealder sammen med Laurent - den eldste og mildeste av de to Berger-brødrene. Naturlig nok, gitt tittelen, må noen skaffe informasjon fra innsiden av operasjonen som forsyner kjeltringer og banditter kloden over med dødbringende våpen. 

Bob, undercover politimannen i sentrum av bildet over, får et svare strev med å drive denne etterforskningen, håndtere uoppgjorte synder fra første sesong, og ikke minst pleie de mildt sagt frynsete relasjonene med egen familie og nyrekrutterte agenter. 

Til tider blir det nesten for spennende!

Konklusjon - Klar befaling! 

Chardonnay landskamp

I Vitis Bergensis har jeg flere ganger ledet landskamper i Riesling. Halvblinde smakinger der tørr Riesling fra Alsace, Tyskland og Østerrike har målt seg mot hverandre. På den siste smakingen vi fikk holde i høst kjørte jeg også en flight med landskamp i Chardonnay mellom Italia, Frankrike og England. 

Massolino Langhe Chardonnay 2018 kr 280

Dufter mye voks og vanilje, men i munnen er det noe salt og fin fylde - men den svir også litt på grunn av alkoholen. Den tar grep i munnen, men det er ikke udelt behagelig. 

Dom.de Bellene Savigny-Les-Beaune 2018 kr 300

Mye som vinen under, men i det hele tatt litt klarere på alle vis. Klart kjøligere i munnen enn vinen over, og denne henger lenge på syren. Den mest harmoniske og integrerte av det tre. 

Simpsons The Roman Road Chardonnay 2019 kr 300

Dufter hvite blomster og modent korn, samt ørlite sitrus. Også noe vanilje. Med god margin den friskeste av de tre, og den har da også både merkbart og målbart mer syre enn disse. Den henger lenge på syren, som er ganske merkbar. 

De fleste likte den hvite burgunderen best, uavhengig av hvor de trodde den kom fra. Selv likte jeg også den engelske meget godt tross (eller på grunn av?) den markante syren. 

Mosel Kabinett

JJ Prüm Wehlener Sonnenuhr Riesling Kabinett 2007

Dufter bakt sitron og regn på skifer. En elegant vin som oser av lavmælt suverenitet. Jeg har selv hatt flere flasker av denne, men de er borte forlengst. 

Haart Piesporter Goldtröpfchen Riesling Kabinett 2007

Nesen peker i retning tropisk frukt, men den er for all del god. I munnen er det mye syre og mye sødme - tross alder og nivå. I munnen kommer det også et drag av honning som vitner om litt alder. Den sitter godt i munnen, men den smalner fort av i ettersmaken.

Fritz Haag Brauneberger Juffer Riesling Kabinett 2003

Dette var jo mildt sagt en spesiell årgang, med tørke og tropetemperaturer i Mosel. Mostvekten på alle viner var helt svingstang. Jeg har smakt gode viner fra Mosel i denne årgangen, men denne hører ikke med til den gruppen. Denne vinen er stum på nesen. Syren er dårlig integrert og henger liksom utenpå. Jeg ser ikke bort fra at den er syrejustert. Den kom seg litt med tid i glasset, men det endrer ikke konklusjonen om at dette var brutalt og dårlig. 

Gillian Anderson som Thatcher - jeg gremmes!

Jeg har akkurat sett de første par episodene i sesong 4 av The Crown på Netflix. Mye bra der, men jeg må få lufte en kraftig irritasjon. (Bildet: AP News)

Gillian Anderson som Mrs. Thatcher hadde jeg store forventninger til, men jeg ble grusomt skuffet. Kanskje fordi jeg nettopp hadde sett The Iron Lady (Jernkvinnen) på Netflix - en film fra 2011 - der Meryl Streep spilte Mrs. Thatcher. Det skal godt gjøres å komme opp på det nivået av skuespill (hun vant Oscar for den) og sminke (også Oscar).

Men en ting kunne vel Anderson og staben på The Crown fått til, og det hadde gjort en stor forskjell. De kunne fått stemmen hennes til å høres ut som et menneske i femtiårene heller enn i nittiårene. Det er såvidt hun klarer å hvese sakte frem det hun har å si. Det er som om Anderson har studert de ytterst få offentlige opptredenene til Thatcher som skikkelig gammel mens hun har oversett de fra da hun var statsminister. De er det lett å finne på Youtube, og jeg anbefaler en sammenligning. 

Jeg skal se resten av serien, men med mindre Anderson plutselig begynner å snakke som en dame i femtiårene heller enn i nittiårene, kommer jeg til å skjære tenner når hun snakker. 

Kjellerviner i november - del I

Ch. Bertrand Braneyre La Chataignere 2001

Blyantspiss, solbær og lær. Mest av det første og siste. Fortsatt frisk rødfarge. Ingen stor vin, men går helt strålende til en solid kjøttrett. Jeg betalte vel ca. 350 kroner for et par år siden for denne, og det var den virkelig verdt!

Gjenkjøp? - Ja. 

2008 Camille Savès Champagne Grand Cru Brut Millésimé Bouzy

God mousse fortsatt, og litt dypere farge på grunn av alderen tipper jeg - men det er også 80% Pinot Noir i denne vinen fra Montaigne de Rheims. Duften har epler og tørket aprikos i tillegg til et maltpreg (autolysen). Den sitter godt i munnen, og har åpenbart en hovedanvendelse med matfølge. Verdt sine 400 kroner i 2014. 

Gjenkjøp? - Ja.

2014 François Chidaine Montlouis-sur-Loire Les Choisilles

Denne kjøpte jeg i Paris i desember 2015 for (tilsvarende) 220 kroner. Det var den absolutt verdt! Fargen ser man på bildet over - men for det blotte øye var den noe dypere enn bildet får frem. Duften er utpreget floral med litt eple. Lanolinpreget er knapt merkbart, og "juryen" som fikk den servert blindt var svært mange steder i Europa og avskrev tidlig både Chenin Blanc og Loire. Det skyldes nok først og fremst at syren fremstår som moderat. Om det er på grunn av det myke florale preget eller faktisk lavere syre enn normalt, vet jeg ikke. Dette er, i følge etiketten bak, den tredje tørreste vinen til Chidaine. Jeg har lest at Chidaine i 2014 har vært plaget av premox. Det var det ikke tegn til her - fargen til tross.

Vinen finnes å få i Norge også, men i 2018-årgangen og bare via posten til 384 kroner pluss levering.

Gjenkjøp? - Ja. 

2004 Campi di Fonterenza Brunello di Montalcino

Fargen tyder ikke på en 16 år gammel vin. Duften er av sure kirsebær, lærhansker, jern og tjære. Virkelig en flott vin som ledet blindsmakerne rundt bordet rakt i retning Nebbiolo og Piemonte. Med tid i glasset (den var dekantert en time tidligere) blir den mer integrert og smidig. En flott vin til Beef Wellington, portvinssaus og bakte grønnsaker!

Dette var faktisk første årgangen til dette vineriet som drives av tvillingsøstrene Padovani. Nå er det årgang 2014 av denne biologisk dyrkede vinen som er å få. Jeg tror jeg skal skaffe den. 

Gjenkjøp? - Absolutt!

«Gjenkjøp» er en måte å vurdere en lagringsvin, og ikke en intensjon om å løpe ut for å finne vinen igjen og kjøpe den. Spørsmålet som besvares er i langversjon dette: Hadde jeg kjøpt vinen der og da til den prisen jeg betalte dersom jeg den gang visste det jeg vet nå – nemlig hvordan vinen ville smake når den var ferdig lagret.

Jeg har adoprtert dette kriteriet fra BillNanson’s Big Red Diary blog om burgundere, og mener det er mye bedre enn ulike poengskalaer som er svært utsatt for både inflasjon og krymping. 

Et bolverk mot trumpismen?

Tidligere utenriksminister og leder av de konservative i Storbritannia, William Hague, er en klok og kunnskapsrik mann. I The Times 9. november spør han hva konservative verden over kan gjøre for å forhindre at slike personer som Donald Trump kommer til makten, og at idéene deres ikke får overtaket på høyresiden i politikken.

Spørsmålet er betimelig. Selv om Biden heldigvis vant presidentvalget, så var Donald J. Trump styggelig nær gjenvalg og demokratene gjorde det på langt nær så bra som ventet i kongressvalgene. Bare pandemien forhindret fire nye år med Trump. Problemet er ikke bare USA og dets særegenheter, de samme kreftene har medvind i mange land også i resten av verden. Hague mener problemene de løfter fram også må løses av ekte liberal-konservative, og jeg tror han har et poeng. 

Jeg avskyr Trump og nesten alt han står for i politikken, både i form og innhold. Jeg er globalist, liberal i de fleste sosiale og politiske spørsmål, men også konservativ. "Pakken" er nesten diametralt motsatt av Trump, og jeg ønsker selvsagt at mine idealer skal vinne fram. Likevel: I deler av verden, og ikke bare i Trump-land, har partier på høyresiden lagt om kursen i en mer nasjonalkonservativ retning. Det er ikke uten grunner, og grunnene må alle ta inn over seg. 

Det er nasjonalstatene som har tatt grep under koronapandemien. Det er staten som har maktmonopol og som kan be folk holde seg hjemme - ellers! Det er den nasjonale solidariteten som er motivasjonen for oss som hører etter. Det er det nasjonale helsevesenet som klapper sammen dersom viruset får bre seg fritt. 

Når jeg skriver dette er det akkurat 102 år siden første verdenskrig sluttet. Nasjonalismens galskap, men også en kamp mellom mer moderne demokratier og føydale stater (Les gjerne Hew Strachan). Nasjonalisme og sjåvinisme er alltid feil, men nasjonens solidaritet er limet i moderne demokratier. Det er den tilliten bygger på, og liberale internasjonalister som jeg bør ta det på alvor. 

Trumps velgere, og de som støtter Salvini, Le Pen, SD i Sverige og andre jeg aldri kunne stemt på, ser byer og områder som velstanden har glemt eller forlatt. De ser immigrasjon som virker utenfor kontroll, de ser at folk uten videre utdannelse havner bakpå og utenfor, og for dem virker det som avgjørelser tas av fjerne organ, mystiske algoritmer og eksperter som verken kan eller vil gjøre rede for seg. De enkle og brune løsningene de får servert er helt feil, etter min mening. Og venstresiden har ingenting annet enn mer penger (man ikke har) og woke-propaganda å servere. 

Men også det moderate og liberale sentrum-høyre må ta disse legitime bekymringene på alvor, ellers overlater man bare mulighetsrommet til de brune og autoritære (for venstresiden har ikke noe attraktivt å tilby). Populismen dør ikke den dagen Trump blir båret ut av det ovale kontor eller Brexit blir gjennomført. 

Liberalkonservative partier må bli mer tydelige på at innvandring må kontrolleres og styres ut fra nasjonale behov og i mange land må velstanden spres bedre også geografisk. Men fremfor alt må vi bli tydelige på å fremme en nasjonal kultur. Den må ikke stå i veien for internasjonalisme, men kampen mot Covid19 har vist tydelig at den behøves like mye som før. 

Jernkvinnen (Netflix)

Denne filmen er ikke ny. Den kom i 2011, men er ikke noe dårligere for det. Jeg ble meget positivt overrasket da jeg så den. Ikke minst over at venstreorienterte skuespillere som Meryl Streep (Mrs. Thatcher/Lady Thatcher) og Jim Broadbent (Dennis Thatcher) spiller sine høyreorienterte karakterer med så god innlevelse. 

Jeg har tidligere ment at Meryl Streep har vært overvurdert som skuespiller, men ikke etter å ha sett denne filmen på ny på det lille lerret. Hun vant Oscar for rollen, og filmen vant også Oscar for make-up and hair styling. Vel fortjent! Detter er method acting, for til tider var det virkelig vanskelig å forestille seg at det IKKE var den virkelige Thatcher som var i bildet. Stemmen og aksenten var helt perfekt til tider. 

Min anmeldelse av kinofilmen kom på skuddårsdagen i 2011.

Det skal bli interessant å se Gillian Anderson som Mrs. Thatcher i The Crown. Det er vanskelig å tro at hun kan overgå Meryl Streep i denne filmen. 

God og rimelig

Hermanos Lurton Toro 2019 kr. 180

Frisk rødfarge og fin duft av robust frukt med krekling, nyper og bjørnebær. I munnen er den saftig, med søtlig frukt som komplementeres av tanninene som gir den akkurat nok snerping til å finne balansepunktet. Herlig drikke i seg selv (farlig lettdrikkelig!), og perfekt til pasta og pizza. 

Men jeg oppdaget også noe jeg aldri kan huske fra en annen vin - bunnfall i form av lange bånd (se bildet under - ©  Ole Martin Skilleås). Dette tilskriver jeg, i mangel av andre forkleringer, den tilnærmede naturvinmakingen.

Det er de franske brødrene Lurton som står bak dette vineriet i Castilla y León i Spania. På flasken gjøres det et stort nummer av at vinen er laget uten bruk av sulfitter på små eggformede sementbeholdere. Det får være som det vil (her selges den tydelig inn som del av denne naturvinfortellingen), for dette smaker godt og er rimelig. Dessverre er den ikke inne på noen pol, men jeg syns det er verdt å ta bryderiet med å bestille denne. Det gjorde jeg nå på ny. 

Djokovic igjen

“Resilient” is a good word to describe Djokovic at this stage of his career—he’s needed to be. Controversies come and go, but he shrugs them off by continuing to play well. Whatever disaster may befall him at one major is quickly forgotten as he strives to win the next one; whatever off-court setbacks he may suffer are eventually drowned out by his on-court accomplishments.

I like Djokovic. As a player, I marvel at his consistency and his underrated artistry. As a fan, I like his reliably good sportsmanship in defeat. As a writer, I appreciate his thoughtful, famously long answers to questions in press conferences, and his desire to take on new challenges. I like that he doesn’t shy away from stating his sky-high on-court goals, and that he cares about records and achievements. And whatever the flaws were in his player-union launch, it’s an effort that was overdue in tennis, and one that he didn’t need to make. Fans roll their eyes at his antics and say that he “wants to be loved,” but for me that quality adds a poignant side to his story.

But it also seems that whatever Djokovic does, he’ll never get the benefit of the doubt from tennis fans. They don’t like his “clinical” game, or his roaring, clench-fisted celebrations. What they don’t like most, of course, is that he regularly beats their favorite players, Federer and Nadal.

Steve Tignor,Tennis.com 22. October 2020

Over the years, I have been repeatedly impressed by Djokovic’s resiliency, a level of determination largely aided by his unsurpassed discipline, efficiency and technique. If not quite as visible as Nadal’s intensity or Federer’s versatility, Djokovic’s assets also make him a tennis genius. Week in and week out, one year after another, he has proven reliable and sustainable.

Joel Drucker, Tennis.com22. October 2020

For min egen del vil jeg legge til at han kommer til å spille til han har slått alle rekorder, eller kroppen hans gir opp. Jeg håper det første, om ikke annet enn for å gi alle fans av Fedal som har gitt Novak ufortjent tyn opp gjennom årene noe å tygge på. 

Tennisspillere på dette nivået har tekniske ferdigheter av en annen verden, koordinasjon i toppklasse, og både hurtighet som en 100 meterløper og utholdenhet som en maratonløper. I tillegg til alt dette har Novak mykhet som en gymnast - se bare her. 

Her får Novak sin første racket - på fireårsdagen 22. mai 1991:

Musserende til fire hundre kroner

Nyetimber Classic Cuvée NV kr 400

Jeg begynte å kjøpe med meg Nyetimbers sprudlende viner fra Sussex ved besøk i England for sikkert 20 år siden. De ble glatt akseptert som champagne av de erfarne smakerne som fikk vinene blindt. De siste årene har de blitt å få også på polet. På en blindsmaking (eller egentlig halvblind for det meste) jeg var vert for ble denne smakt mot champagnen under. Den sto seg meget godt. Dufter litt autolyse og gule epler. Griper også godt i munnen, og er i fin balanse. Den fremstår også som rikere og mer fyldig enn vinen under. Halvparten Chardonnay, og resten omtrent likt fordelt på Pinot Noir og Pinot Meunier. 

Pierre Peters Cuvée de Reserve Blanc de Blancs Grand Cru Brut kr 400

Litt spiss på nesen med mye grapefrukt. Fin mousse i munnen, og her er det mest grønne epler å legge merke til. Den fremstår ikke like balansert som Nyetimber. 

De fleste bommet på denne flighten og trodde den ene vinen var den andre. De fleste foretrakk også Nyetimber. Begge vinene er å få på kategori 6 pol, altså den nest største utgaven av disse butikkene.  

Femtiåring

K 70 (som vi eide fra 1971 til 1972) var Volkswagens første bil med motor foran og forhjulsdrift. Femti år senere, og de nye elektriske bilene fra produsenten på MEB-platformen (som ID3) kommer med motor bak og bakhjulsdrift. Kanskje grunn, eller grunner, nok til å se nærmere på omleggingen som skjedde for femti år siden. 

K70 var ikke egentlig en VW. Det var en NSU, men den nådde aldri normal produksjon under NSUs eierskap. De slet økonomisk, og det VW-eide Auto-Union (som nå hadde begynt å lage biler kalt Audi) kjøpte firmaet fra Mercedes i 1969. Der i gården var K70 en konseptmodell klar for produksjon, men produksjonen kom først i gang i 1970 og bilene ble solgt fra 1971. 

Noen trodde K70 sto for "Konzept 70er Jahren," men det var mer prosaisk. Noen år før K70 kom NSU med Ro80. Der var det mer opplagt at betegnelsen sto for Rotor-motor (Wankel) og 80 hestekrefter, og K70 sto da også for Kolben (stempel) 70 hestekrefter (i basismodellen). 

Designet var det Claus Luthe som sto for. Et av hans mindre kjente verk var fronten på den opprinnelige Fiat 500. Mer kjente modeller - i sin helhet - var før omtalte Ro 80 (som man ser et tydelig avtrykk av i Audi 100 utgaven som kom i 1982 selv om det ikke var Luthes), Audi 50 (som ble VW Polo - min første bil) og flere modeller for BMW - inklusive 5-serien i utgaven fra 1981 (som far hadde flere av fra 1982 til 1991).

K70 var på mange vis rett bil til feil tid, eller feil bil til rett tid. Rett fordi VW trengte en fornyelse fra deres boksermotorer plassert over bakakselen. Feil fordi Auto-Unions Audi kom samtidig med sin Audi 100 (her også antallet hestekrefter som modellbetegnelse), og i 1973 kom VW med den Audi-utviklede VW Passat (mekanisk sett en Audi 80) som erstattet K70. K70 ble bare med på lasset fra Auto-Unions overtagelse av NSU. 

Bilen var rommelig i kabinen, og bagasjerommet på 650 liter var enormt. Den satt godt på veien, men bilene produsert det første året slet mye med mekaniske utfordringer. Vår bil i sølvgrå metallic var ikke noe unntak. 

Allerede i 1975 var det slutt, og siden det har fabrikken i Salzgitter kun laget motorer for VAG-gruppen.