Rioja II

Dette er andre del av smaksnotatene fra en Rioja-smaking 10. mars. De første sto her.

Contino Viña del Olivo 2007 kr 610
Ganske stum på nesen, litt jordbær (leser du noen gang om noe eller noen som er "stum på nesen", så kan du være sikker på at det er tale om en vin!). Ved andre gangs sniffing lukter det offset-trykkeri, men i munnen er den frisk og fruktig. Den biter seg ikke så fast i munnen som andre viner i dette selskapet. Fra den tørreste vinmarken deres.

Produsentene er "modernister", men vinen burde kunne holde i tre tiår til - mener de som forstår seg bedre på sånt enn det jeg gjør.

Contino Graciano 2006 kr 610
100% Graciano. Litt trearoma, "evighetsgraut" (tyttebær, potetmel og sukker). Fruktig, lett og lekker - særlig i dette selskapet.

Pujanza Norte 2007 kr. 536
80% Tempranillo, resten Graciano. Dufter litt badeball, snev av sigarboks, solid fruktighet i munnen. Skuffende kort i ettersmaken.

Remelluri La Granja Gran Reserva 99
Dufter tjære, mer i retning skiklister, men er lekker og fin i munnen. Kort ettersmak - bortsett fra tjæren som henger igjen.

Vina Tondonia Reserva 2001 kr. 265
Stum, men lett og lekker i munnen. Den gir ikke så mye av noe. Jevnt over vandig og insubstansiell - men den har en litt metallisk ettersmak. Så kan man forklare dette på så ymse vis - men det var nå sånn den framsto for meg denne kvelden.

La Rioja Alta Vina Ardanza Reserva 2001
Denne er utsolgt og er nå i 2004-årgangen, men den finnes på magnum fremdeles. Den dufter lær og varm murstein, med en kjerne av litt diffus rødfrukt. Lekker og harmonisk i munnen, og med god lengde.

Jeg har smakt noen flasker av denne, og har alltid vært heldig. Mange har rapportert om stor flaskevariasjon.

Marques de Riscal Gran Reserva 2001 kr 375.
Lagringspreg, litt tjære, bringebærgrøt, tørr og lang ettersmak. Mer varm murstein og svisker med tid i glasset, og tiden gjør også at tanninene merkes betydelig mer.

Conde de Valdemar Gran Reserva 1994
Dufter sviskesaft, fyldig og frisk i munnen, og meget harmonisk. God lengde, men tanninene merkes i overkant mye.

La Rioja Alta 904 Gran Reserva 1998
Litt "spiss" duft med et snev av karsk. Neste sniff: helt stum. Litt sødme i munnen, men kort i ettersmaken. Faller gjennom i dette selskapet.

La Rioja Alta 890 Gran Reserva 1995 kr 550
Dette var den beste vinen denne kvelden. Røde vær, vanilje og kanel. Dufter moden burgunder fra et litt varmt år. Lekker, med god lengde. Mangler kanskje litt substans i ettersmaken. Fullmoden og flott vin.

CVNE Imperial Gran Reserva 99
Denne vinen er utsolgt, men den finnes i magnum. Frisk duft av varm murstein og lær. Fast men harmonisk. Den har nok mer å gå på - anslag på fem år for vanlig flaske. Kanskje det dobbelte på magnum.

Bybane over Bryggen?

 

Saken om trasevalget for Bybanen i Bergens forlengelse til Åsane blir utsatt til over sommeren leste vi i Bergens Tidende i dag. Likevel vil jeg hevde at saken i hovedtrekk bør være avgjort allerede. Multiconsult viser at konsekvensutredningen har store mangler. (Bildet over: Montasje fra BA)

Det klart at banen ikke kan gå på batteri forbi Bryggen siden det ikke vil gi forsvarlig driftssikkerhet. Dermed får vi høye master i hele Bryggens lengde med tilhørende kjøreledninger.

Banen må kunne gå hver time og hver dag hele året gjennom, også når det er springflo og storm. Derfor må banelegemet ligge på et nivå godt over dagens gateplan.

De nordre bydelene er folkerike, og vil bli stadig mer folkerike. Her vil det derfor gå vogner fulle av folk i ett bankende kjør.

Bybanen på denne traseen vil helt soleklart ødelegge opplevelsen av Bryggen. Det må gå ann å være stolt av Bybanen uten å mene at den, og dens infrastruktur, skal dominere enhver rimelig utsikt til Bryggen.

Er det noen som tror at man i Brussel ville kommet på tanken å bygge en hevet bane rett over Grand Place?

Eller at de i Brugge ville gjøre det samme i for eksempel Dweerstraat?

Selvsagt ikke! Men i Bergen er ikke dette bare mulig, det synes som om deler av Byrådet har bestemt seg. Det er knapt til å fatte! Heldigvis er det flere klarttenkende politikere som klart markerer seg mot dette. Flere kan henge seg på her.

Nesser - Människa utan hund (Krim?)

Spørsmålstegnet i tittelen viser til min bedømmelse av denne boka fra 2006 som noe midt mellom krim og skjønnlitteratur. Som vanlig leser jeg svenske bøker på svensk, og den koster jo også bare 49 kroner på nettet.

Ulikt mye krim vet leseren til dels mer enn detektiven i denne fortellingen på over 500 sider. Vi følger ikke bare Gunnar Barbarotti, men også flere av de andre karakterene. Men selv om det er flere mysterier underveis, så er ikke dette en vanlig whodunit.

Uten å avsløre for mye, så er en alminnelig familie i sentrum for handlingen. Eller: alminnelig og alminnelig fru Blom; det er noen biter som mangler hos nesten alle i familien. Her mener jeg ikke intellektuelt, men moralsk.

Til tross for dette, og flere drap, holder boken en til tider lun og humoristisk tone. Detektiven Barbarotti er en likandes kar, og selv om han er skilt er han verken dyster eller alkoholisert. Både han og de andre karakterene er troverdige, og boka er skrevet i en stil som er skjønnlitteraturen verdig.

Konklusjon - klar anbefaling.

Rioja I

Her følger noen av mine notater fra en Vitis-smaking med Riojaviner i mars. Jeg deler det opp litt, så flere notater kommer vel etter hvert. Det er notater på denne smakingen på Vitis-sidene, men jeg har ikke smuglest på dem. Tvert om, har jeg oversett dem med overlegg.

Vinene var generelt servert i kjøligste laget - det kan ha hatt en systematisk innvirkning på hvordan vinene framsto.

La Rioja Alta Vina Arana Reserva 2004
Jordbær, vanilje, sigarboks. Rikest duft av de tre i flighten. Smidig og frisk, med god lengde. Vinen koster 176 kroner i 2005-årgangen som er inne nå. 2004 er regnet som en svært god årgang, og årgangsskifter til 2005 er ikke av det gode.
Marques de Murrieta Gran Reserva 2004 kr. 236
Litt stummere enn vinen over. Tørket frukt i retning fiken og dadler. Fast og tørr stil - kanskje best om fem til åtte år?
Marques de Murrieta Ygay Reserva 2006 kr. 195
Som en stummere utgave av den første vinen. Lekker i munnen. Lengden er litt moderat. Med tid i glasset blir strukturen tydeligere - og vinene henger lengre i munnen, mest på syrene.

Faustino Autor Ris Especial 2004
Snev av solbær og krydder. Litt varmeblaff fra alkoholen i begynnelsen, men det gikk seg til merkelig nok. Skikkelig lengde, fylde og smidighet, men tanninene er merkbare.

CUNE Imperial Reserva 2004 kr. 261
Fin, rik duft av vanilje og røde bær, samt litt krydder (fra fat, formoder man). Biter seg godt fast i gommene, og viser lang ettersmak. Flott vin med et langt liv foran seg i kjelleren.

Murrieta Castillo Ygay Gran Reserva Especial 2004 kr. 400
Frisk og syrlig, røde bær med snev av kanel. Etterhvert kommer et preg av peppermynte. Gjør mest av seg i starten av smakskurven, og den framstår som litt kort denne kvelden. Det kan ha med temperaturen å gjøre, men den var lik for alle vinene. Den har fin fylde, og en struktur som skulle kunne gi pålitelig lagring. Vanligvis en svært flott fin (jeg har meget gode minner fra 1994-årgangen), så denne bør få the benefit of the doubt.

Muga Prado Enea Gran Reserva 2004
Avdempet duft. Kjølig eleganse i munnen. God lengde, og den henger også på frukten og ikke bare på syre eller tanniner som flere av de andre vinene med pretensjoner her. Vil nok ha godt av lagring. Mellom fem eller ti år burde være et mål.

Kostet vel 340 kr., men er nå inne i 2005-årgangen. I magnum finnes 2004 til 690 raske.

Marques de Caceres Gran Reserva 2004 kr. 202
Litt hissig syrlighet, og duft av kyllingkraft. Grei lengde og solid struktur - rent bortsett fra at den tørrer litt vel mye. Den blir litt anonym, rett og slett. Kunne det tenkes at flasken hadde litt "snikkork"?

Meåsbrua

Der Nordelva møter Namsen, og Namsen selv går over til Namsenfjorden, ligger Meåsbrua igjen som et minne om Namdalsbanen som ble nedlagt til Nyttår i 1977.

I senere år har jeg krysset den på sykkeldressin. Mens banen enda gikk var det populært å gjemme seg under den, og sitte krøkt sammen mens toget buldret over noen centimeter over hodet.

Bildet er tatt av min gamle Engelsklærer Fred Strømme, som før er omtalt her på bloggen. Det er fra dette albumet som er offentlig tilgjengelig.

Gammel og (ikke!) god

Notatene under ble postet på et lukket forum på Fjasboka i kveld av Rune Rake, og de publiseres her med hans fulle samtykke. Sammenhengen var denne: "Spiste middag på Oro i dag med formannen i Vinkelnerforeningen - tenkte å ta en flaske hos meg etterpå - endte i full katastrofe." (Sitatet er fra en melding han sendte meg - og etter notatene under å dømme var det ingen overdrivelse.)

 

Eldre vin er ekstremsport, og det er en sann fornøyelse å se en mann som bruker poengskalaen så fritt som her. Kos dåkker!

 

"Kveldens vinner ble 2008 Hjelm vingård rød cuvee fransk eg - servert blindt - kommer ikke fra et klassisk distrikt sa dansken på andre siden - riktig det - solbær og gummi på duft - blåbær og mocca i munnen - ikke av de mest kompliserte - noe sjokolade på finish (74)

1955 DRC La Tache med lavt fyll, men ok farge. Sexy nese dersom man jobber med løsemidler og har gjort det i 20 år uten avsug og maske - jordlig thinner med innslag av neglepolish - jordlig i munnen - brekningsfornemmelse (53)

1945 Ch. Margaux - svak aceton, humus og bringebærbrus uten bobler på "duft". Metallisk i munnen med hint av rød frukt - tørker noe på slutten av en ikke målbar finish. Hvorfor har jeg ikke noe J. P. Chenet stående? (62)
...
1952 Palmer - jordlig på "duft" med innslag av beis - en form for syntetiske kirsebær i munnen med knust stein og merkbar madeira - opptur denne. (65)

1955 Gruaud Larose - mocca, jord og og ekstremt overmodne kirsebær på duft. Syre i munnen med småkvalm sjokolade og knust stein. Fremstår sympatisk i denne forsamlingen (69)

1959 Lascombes - var lovende de første 30 sekundene - det har hendt de fleste - blant alle jordvinene i dag så tror jeg denne var svakt korket - hvor mye er vanskelig å si (58)

1955 Marques de Riscal Reserva - beis, thinner og aceton på "duft" - muligens den verste nesen i mitt liv. Tør man smake på dette? I munnen en kvalmende søtlig miks av sherry og madeira, bedervet kjøtt og gammel fisk. (53)

En takk til Danmark for kveldens vin."

 

Tusen takk igjen til Rune Rake!

Keith ser et mønster

Med en overskrift som denne kunne man laget mye morsomt og ironisk basert på hans noe utsvevende levesett i gamle dager, men det er noe annet som ligger under her og som på sett og vis kan fungere som en oppfølging til det jeg har skrevet før om hans eksepsjonelle selvbiografi Life.

I et morsomt intervju med The Boston Globe kommer det frem at han ser en tråd i sitt liv som handler mer om Stones enn om ham: 'That thread is how much I love Charlie Watts and actually how much I admire Mick Jagger for all of the work he does in front. You can take it for granted, but that man is incredible.'

Det er i alle fall et noe annet perspektiv enn det bildet som skapes av løssalgspressen, kanskje særlig i England. Daily Mail har gjerne vært langt fremme med det sensasjonelle om Stones, og de er ikke noe unntak i denne sammenhengen - se for eksempel denne artikkelen. Men også der kommer det fram - helt mot slutten - at det kreative forholdet deres ligner mer på et gammelt ekteskap enn et område der Geneve-konvensjonen har gyldighet.

Thatchers ettermæle

Det blir sagt at det første offer i en krig er sannheten - og i krigen om Thatchers ettermæle har sannheten lidd mange tap!

"Ingen" husker nå at Thatchers regjering tilbød gruvearbeiderne arbeid i andre gruver eller en frivillig sluttavtale, og 8 milliarder kroner i investeringer i industrien. Dette tilbudet sa Arthur Scargill nei til selv om avstemninger blant medlemmene tre ganger hadde avvist streik (han var valgt på livstid, og kunne ta organisasjonen ut i streik på eget initiativ). Dette omtalte Labour-lederen Neil Kinnock senere som 'suicidal vanity'. Det var ingen ovedrivelse. Formålet var klassekrig, ikke arbeidernes interesser. The Guardian og Daily Mirror - på venstresiden begge to - var på regjeringens side.

I Harold Wilsons regjeringstid ble det stengt 200 kullgruver - mange flere enn under Thatcher, og med større tap av arbeidsplasser. Men det var ingen offisielle fester for å feire hans død. Hvorfor ikke? Fordi han var leder i Labour - og dessuten mann?

Kullgruvene som ble nedlagt var svært dype, gamle og dermed dyre i drift - de kostet statskassen og tungindustrien store summer på en tid da mye billigere og renere energi kom inn fra Nordsjøen. Britisk industri krevde billigere energi for å kunne konkurrere, og miljøbevegelsene på begge sider av Nordsjøen krevde mindre forurensning. Thatchers slag med Scargills NUM førte til at de fikk det. Den sure nedbøren over sør-Norge, som var et vesentlig tema på 70-tallet og den første delen av 80-tallet ble borte med disse kullgruvene.

Thatcher har også fått skylden for å ha brutt ned Storbritannias produksjonsindustri, for å gi plass til et næringsliv basert på pengeflytting og omsetning av eiendom. Men hva sier tallene? Mellom 1979 og 1989 økte produktiviteten i britisk industri mer enn i noen annen tiårsperiode i historien (kilde: Roger Blackhouse, prof. i økonomi i Birmingham og ingen Thatcher-tilhenger). Og manufacturing output økte 7,5% i hennes regjeringsperiode. Hvordan passer det med myen om "avindustrialisering"?

Det hører også med til bildet at brutto nasjonalprodukt i samme periode gikk fra å være 40% under Tysklands, til å gå forbi. Den relative nedgangsperioden var brutt!

Dominic Lawson skriver i The Sunday Times:
[Bernard Donoughue] (stabsleder i Nr. 10 for Labour) describes how in 1978 the PM’s private office ordered two new cars — from British Leyland, inevitably: “They took a long time to arrive. When they finally came they were found to have 34 mechanical faults . . . When they returned the PM went for a trip in one. He decided to open the window for some fresh air . . . the result was that the window immediately fell in on his lap.”

This was the industrial culture Thatcher inherited. Its elimination was only a good thing. That is the grave we should be dancing on.

Jeg er enig!

Thatcher og House of Cards

Hva er forbindelsen mellom nylig avdøde Baroness Thatcher og TV-serien House of Cards? Den ligger i mannen over, Michael Dobbs (bildet: Daily Telegraph), som forfattet de tre romanene som ga opphavet til TV-seriene. Først med uforlignelige Ian Richardson i hovedrollen, nå med en amerikansk re-make som har gjort Netflix kjent. Det er så rart med det, når Hollywood kopierer noe bra blir det straks mer oppstyr enn det var med originalen. For min del tror jeg at jeg holder meg med originalen.

I en svært lesverdig artikkel i The Daily Telegraph skriver Dobbs blant annet om sin tid som Conservative Party Chief of Staff (1986-1987), og hvordan det var å få sparken av Margaret Thatcher. Den opplevelsen førte til at han satte seg ned for å skrive - men etter tre timer hadde han bare to bokstaver på blokka: FU. Den første bokstaven viser til kopulasjon, formoder man, og den andre til annen person entall. Men den meldingen endte gradvis opp med Francis Urquhart, hovedpesonen i House of Cards-trilogien (som har blitt til Francis Underwood i USA-versjonen, for de stakkars amerikanerne ville jo ikke forstå at Urquhart er en skotsk klan).

Dobbs hevder at det er først nå han forstår Thatcher, og selv om han ble svært dårlig behandlet og dypt såret av henne har han kommet til at hun var en stor statsleder.

Greatness is an uncomfortable quality. And whatever else Margaret Thatcher was, she was great. Greatness has many awkward edges, it’s driven, often obsessive – and frequently impossible to live with.

Det er også inntrykket jeg sitter igjen med etter å ha lest selvbiografiene til to av de rocke-heltene jeg setter høyest: Keith Richards og Pete Townshend. Bak mytene og musikken er det ett felles trekk: en besettelse, en monomani og perfeksjonisme som er svært påtagelig. Den har de altså helt klart felles med Thatcher. Talent og omstendigheter gjorde at deres besettelser kunne slå ut i full blomst på ulike områder. Men det er klart at denne typen personlighet lett skaffer seg fiender når den opererer på det politiske feltet.

Som de siste dagene har vist så tydelig: det vil gå lang tid til historien kan dømme noenlunde nøytralt om hennes år med makten (noe jeg skrev allerede i 2009). Men jeg tror Dobbs har helt rett når det gjelder historiens dom, når den en gang faller: 'History will be more than kind to her. It wouldn’t dare do otherwise.'

Unge Venstre på rett vei

En av grunnene til at jeg er medlem i Høyre er at partiet ofte har turt å stå for upopulære standpunkt som har vært riktige. Det siste - at de er riktige - er jo et bortimot selvsagt kriterium, men det å tørre å stå for noe som ikke er populært er et viktig tilleggskriterium for meg. Det varmer hjerterøttene, og viser at politikk kan være noe annet enn å jage etter posisjoner og oppslutning.

De siste årene har jeg her på bloggen argumentert utførlig for å fjerne rentefradraget på selvangivelsen (statens oppfordring til å bruke penger man ikke har) - bloggens mest leste innlegg handlet blant annet om det. Et annet favorittemne på bloggen har vært avkastningen av "oljefondet", offisielt kjent som Statens Pensjonsfond Utland. Det er helt urealistisk at uttaket skal ligge på 4% når en vesentlig bestanddel av fondet, utenlandske statsobligasjoner med lang løpetid, har "kuponger" som ligger LANGT under dette. Konsekvensen vil bli at man bryter hovedhensikten med avkastningsmålet, som er at fondets kapital skal stå urørt gjennom generasjonene. Det er denne som er vesentlig, ikke prosentsatsen.

På begge disse punktene har ikke Høyre vært på banen. Ikke noen andre partier heller, forresten. Men nå fronter Unge Venstre begge disse punktene. Det tjener dem til ære! At de også fronter kutt i sykelønnen er ikke viktig for meg - det er en sak for seg som jeg eventuelt får komme tilbake til.
(Forøvrig tviler jeg på at UVs synspunkter på disse spørsmålene skyldes at jeg har hatt to av deres mer aktive medlemmer som mine studenter de siste årene.)

Oppsamlingsheat

Det er til dels leeeenge siden jeg smakte disse vinene, men nå er det på tide å overlate papirene til resirkulering. Da er det like greit å samle viner som ikke har noe annet til felles - kanskje - enn at de ikke ble med i noen andre kategorier.

Montepulciano d´Abruzzo Riserva 2009 (Zaccagnini) kr. 169,90
Fruktig i retning mørke bær, fast struktur men velbalansert - vanskelig å plassere. Kvalitetsvin uten den helt store individualiteten.

Domaine de Pergaud St-Julien en St-Alban Vieille Serine 2010 (Eric Texier) kr. 239,90
Dufter mest krekling og svarte oliven. Saftig stil med en kjølig fruktighet som særmerker både produsenten og årgangen på disse kantene. Kanskje litt for dyr, men en interessant vin.

Château Musar 2005 (Bekaa, Libanon) kr. 279,90
Fin duft med jordbær og dadler, litt bløt/saftig struktur, men det som skjemmer er et merkbart alko-blaff. Likevel er jo dette eksotisk og morsomt. Vin er ikke bare historie, det er også levende politikk.

Château Musar 1995 (Bekaa, Libanon) kr. 619,90
Denne flasken var ikke heldig. Det var mye jordbær på duften, men også en del kork (2,4,6 Tricloroanisol). Da blir det ikke noe særlig uansett.

Domaine Romaneaux-Destezet 2011 (Hervé Souhaut) kr. 249,90
Svært aromatisk vin der de florale elementene dominerer. Duften og den relativt lave syren får vinen til å framstå som søtere enn den er - for her er det bare et par prosent restsukker. Den har lang ettersmak, og er en svært interessant vin for alle de som er lei Chablis og alskens Riesling.

Denne vinens etikett får også pryde innlegget

Sær skriving

Etter innlegget mitt for et par dager siden om særskrivingsfeil på norsk, har jeg blitt oppmerksom på mer sær skriving. Eksemplet over fikk jeg tilsendt fra en venn.

Heldigvis var det et eksempel på et overgrep mot det norske språk, og ikke mot en tvilling.

Baroness Thatcher - no RIP

Margaret Hilda Thatchers ettermæle er like omstridt som hennes liv. Jeg tror det må gå flere tiår før man kan våge å håpe på at det kan utkrystallisere seg et nyansert og innsiktsfullt bilde av hennes bidrag til Britisk politikk, noe jeg også ga uttrykk for i 2009. De generasjonene som opplevde henne ved makten er fremdeles for følelsesmessig engasjerte til å se nyansene (og nyanser var vel heller ikke hennes styrke).

George Galloway, som var skotsk MP, skrev dette på Twitter om hennes død: "tramp down the dirt!" Ken Livingstone, også kjent som "Red Ken", var mer politisk orientert i sin kommentar: "Every single problem we face today is the legacy of something she got wrong." Ikke verst: alle dagens problemer skyldes Thatcher. Det er vanskelig å vite om man skal ta disse karene alvorlig, men ektefølt er det helt sikkert.

Det de ikke sier noe om er at "alle" på slutten av 70-tallet var enige om at Storbritannia var på god vei nedenom og hjem. En av de store utfordringene var militante fagforeninger med ledere som var valgt på livstid, og disse lederne kunne helt på egen hånd avgjøre om foreningen skulle ut i streik. Dessuten var det umulig å få jobb mange steder uten å melde seg inn i foreningen. Jeg var selv utsatt for elendigheten: min far solgte traktorer som (for størstedelen) var produsert i Coventry, England. På fabrikken var det omtrent 40 fagforeninger, og minst en av dem var i streik til enhver tid. Far var mye på reise, og det var ofte jeg som måtte snakke med ilske bønder som ikke fikk levert traktorene de hadde kjøpt. Selv om jeg på den tiden var sosialist, var jeg ganske moden for å si meg enig i at det måtte bli en annen orden i britisk arbeidsliv.

Det er ingen tvil om at hestekuren som ble gjennomført fra 1979 og framover var nødvendig, og den snudde utviklingen i Storbritannia. Uten hennes ledelse ville ikke dette vært mulig, og Storbritannia ville trolig vært omtrent der Italia er i dag - om ikke lengre ned.

Jeg bodde i England de to siste årene av hennes tid som statsminister, og opplevde både grenseløs beundring og grenseløst hat til henne i min omgangskrets. Kanskje mest det siste. Jeg liker å tro at jeg har et nyansert syn på hennes rolle og posisjon, men her kan jeg godt ta feil. Hun var fantastisk når hun hadde rett, og fryktelig når hun tok feil.

Nå blir det helt sikkert gjentatt inntil det kjedsommelige at hun sa at samfunnet ikke finnes. Kanskje noen tar seg tid til å lese konteksten? Hvis de følger denne lenken kan de komme til å lære noe mer, men det er ikke sikkert det er så velkomment. Egentlig.

Jeg kan avslutte med et sitat av mer allmenn karakter, og som flere med fordel kan bite seg merke i:

Motmakt (ikke: mot makt)

Jeg vet ikke om det er retteprogram eller rett og slett en snikende anglifisering som har skylden, men i de senere år har orddelingsfeil grepet om seg på norsk. Uten at jeg har soild belegg for dette, har jeg en mistanke om at det kan ha vært retteprogram i tekstbehandling på PC og Mac, samt lignende på mobiltelefoner, som har vært sterkt medvirkende her. Men deretter er det nok rett og slett språklig bevisstløshet og en ubevisst hang til anglifisering som har drevet tendensen.

Det har seg også sånn i 2013 at det for ethvert problem finnes en Fjasbokside, nå også mot særskrivingsfeil. Jeg har bare forakt til overs for "Likes" på Fjasboka som indikasjon for noe som helst, men humor som våpen er nok betydelig mer virkningsfullt (håper jeg!) enn vanlig surmuling fra oss fossiler over femti. Jeg avslutter med en annen klassiker:

Tilbake igjen

Jeg har vært to uker i Arizona og Utah, og returnerer herved til bortimot normal blogging. Det har vært tre innlegg her mens jeg var borte, men det var saker jeg la inn med fremtidig publisering for jeg har vært bortimot helt offline i de to ukene. "Bortimot" siden jeg sjekket e-posten noen ganger.

Besøkte steder omfattet Grand Canyon, Monument Valley (bildet - vi gikk ørkenvandring rundt denne "skulpturen"), Meteor Crater og Sunset Crater. Noe av hensikten var å besøke steder som gir en opplevelse man ikke en gang kan gjette seg til fra bilder - og det ble i høy grad oppfyllt. Intet sted jeg har vært har i den grad gitt meg følelsen av å være på en klump i verdensrommet som hele Colorado-platået. Dette meldte seg særlig ved Meteor Crater.

Og så ble det en del sommer, da, særlig nede i Phoenix. Tanken var å besøke en kontrast til Bergen, altså en varm og tørr plass. Men været i Bergen har jo vært rekordtørt i vinter. Temperaturene, på over 30 varmegrader, klaffet i alle fall.

Crozes-Hermitage

Jeg lover: dette er siste innlegget med notater fra Vitis-smakingen av Nord-Rhône. Denne gangen er det viner fra det området jeg kjenner absolutt best i Rhône (i alle fall fra glasset).

Crozes Hermitage Guiraide 2006 (Graillot)
Her er det noe litt emment i duften (varm ull), litt frukt under, men begynner å bli litt løs. Ikke noen god årgang, og denne vinen er godt over middagshøyden.

Crozes Hermitage 2010 (Colombier)
Bjørnebær, kjøtt, klar og tydelig og lekker. Nydelig vin - et ørlite hakk under Combier under, men ikke mye.

Crozes Hermitage 2010 (Graillot)
I mange år kjøpte jeg fast noen flasker av denne, og lot dem ligge 3-4 år. Det var alltid flotte greier. Jeg startet med dette da jeg lot 1998-utgaven ligge litt i kjelleren, og det jeg tok opp var et lite mirakel av en vin. I de siste årene har jeg ramlet ut av denne vanen, men kanskje det er på tide å starte igjen? (Hvis det ikke var så mye annen vin i den kjelleren). Anyway: Mye mer dempet enn vinene over (og det er utypisk Graillot Crozes - for her bruker Syrah-preget å være nesten overtydelig, det er derfor jeg har latt dem ligge litt). Det er lite frukt og den er i overkant tannisk. Det stinker ikke papp og muggen kjeller, men jeg satser mye på at dette skyldtes det jeg kaller "snik-kork": det er TCA, men ikke en konsentrasjon som stinker, men som demper frukten og gjør vinene skuffende. La dem stå en dag eller to, og så kommer stinken. (David Schildknecht kaller det "stealth cork")

Crozes Hermitage 2010 (Combier)
Det skal ikke være lett: Combier og Colombier er det ikke så lett å holde fra hverandre. Her er lærebokvarianten av Syrah tydelig tilstede: svært tydelig jod/gasbind og krekling, klar og detaljert duft. Frisk og lekker stil, men lengden er ikke all verden. Likevel: den klart beste av disse etter min mening. Combier er det verdt å merke seg!

Hvit Rhône

Jeg får tynt en del innlegg ut av Nord-Rhône smakingen i Vitis, og denne gangen er det de hvite som får omtale.

St.-Peray Cuvee Les Pins Blanc 2008 (B.Gripa)
Klar duft av frisk fersken og blomster, med et underliggende snev av voks og honning. Lett stil - mangler tyngde - men sitter godt i munnen. Min egen erfaring med disse vinene er at de trenger mer tid i kjelleren enn man kanskje forestiller seg. Druematerialet er en blanding av 80% Marsanne og resten Rousanne.

St.-Joseph Lombard Blanc 2009 (Cuilleron)
Sødmefull duft av grapefrukt og pære - noen i lokalet mente også at det var modellflylim på gang. Også denne er ganske lett, og syren er i laveste laget for min smak. Den har også et salint preg (salt, på godt norsk kanskje), og på meg gir det en svak kvalmefølelse når viner har for mye av dette.

Condrieu Chaillets 2009 (Cuilleron)
Condrieu setter følelsene i sving hos en del vinentusiaster. En fransk svært vinkyndig venninne av meg sier med ettertrykk "je deteste Condrieu". Vinene er selvsagt laget på 100% Viognier. Det dufter mango og litt smør, ettersmaken er både litt klissete og bitter.

Condrieu Petite Cote 2009 (Cuilleron)
Her dufter det mango og litt sitrus, og det salte preget finner man også i denne vinen, men jeg syns den ble litt løs i ettersmaken. Jeg har ikke mye erfaring med Condrieu, men de skal lagre bra.