Thatcher og House of Cards

Hva er forbindelsen mellom nylig avdøde Baroness Thatcher og TV-serien House of Cards? Den ligger i mannen over, Michael Dobbs (bildet: Daily Telegraph), som forfattet de tre romanene som ga opphavet til TV-seriene. Først med uforlignelige Ian Richardson i hovedrollen, nå med en amerikansk re-make som har gjort Netflix kjent. Det er så rart med det, når Hollywood kopierer noe bra blir det straks mer oppstyr enn det var med originalen. For min del tror jeg at jeg holder meg med originalen.

I en svært lesverdig artikkel i The Daily Telegraph skriver Dobbs blant annet om sin tid som Conservative Party Chief of Staff (1986-1987), og hvordan det var å få sparken av Margaret Thatcher. Den opplevelsen førte til at han satte seg ned for å skrive - men etter tre timer hadde han bare to bokstaver på blokka: FU. Den første bokstaven viser til kopulasjon, formoder man, og den andre til annen person entall. Men den meldingen endte gradvis opp med Francis Urquhart, hovedpesonen i House of Cards-trilogien (som har blitt til Francis Underwood i USA-versjonen, for de stakkars amerikanerne ville jo ikke forstå at Urquhart er en skotsk klan).

Dobbs hevder at det er først nå han forstår Thatcher, og selv om han ble svært dårlig behandlet og dypt såret av henne har han kommet til at hun var en stor statsleder.

Greatness is an uncomfortable quality. And whatever else Margaret Thatcher was, she was great. Greatness has many awkward edges, it’s driven, often obsessive – and frequently impossible to live with.

Det er også inntrykket jeg sitter igjen med etter å ha lest selvbiografiene til to av de rocke-heltene jeg setter høyest: Keith Richards og Pete Townshend. Bak mytene og musikken er det ett felles trekk: en besettelse, en monomani og perfeksjonisme som er svært påtagelig. Den har de altså helt klart felles med Thatcher. Talent og omstendigheter gjorde at deres besettelser kunne slå ut i full blomst på ulike områder. Men det er klart at denne typen personlighet lett skaffer seg fiender når den opererer på det politiske feltet.

Som de siste dagene har vist så tydelig: det vil gå lang tid til historien kan dømme noenlunde nøytralt om hennes år med makten (noe jeg skrev allerede i 2009). Men jeg tror Dobbs har helt rett når det gjelder historiens dom, når den en gang faller: 'History will be more than kind to her. It wouldn’t dare do otherwise.'